Sminke har jeg hørt bloggere skriver om. Noen vil kanskje innvende at slike innlegg bør overlates til noen som har greie på det. Men så er ikke denne bloggen så opptatt av akkurat «greie på», heldigvis. Så sminkeinnlegg skal det bli. Må sikkert det for at det skal bli ekte blogg.

Innlegget om sminke skal egentlig handle om to ting: litt om mascara og litt mer om lipgloss!

Men mest om tursekker. Kombinasjonen er både enkel og selvsagt, spør du meg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når denne bloggeren er på sin årlige tradisjonelle jentetur med fast turpartner, så foregår pakking på litt ulik måte. Altså den ene pakker etter erfaring og en plan. Hva fungerte sist? Hva skal vi i år? Hva trenger jeg nå? Hva kan jeg klare meg uten? Og så videre. Hos den andre foregår pakking ved at alt man har av turgreier kastes i sekken relativt sent kvelden eller natta før avreise og det man ikke har stikker man innom Kiwi eller Rema eller XXL eller you name it og rasker med seg på vei til toget. I plastposer. Men ikke lipgloss. Det har man fra før!

Toalettsaker har man ofte en plan for. Her er det jo greit å begrense seg en smule. Økonomiflaska med familiedusjsåpe får sjelden være med. Mer sånn: Du tar med det til begge, så tar jeg med det andre til begge. Vi trenger så og så mye per dag. Hårsjampo, tannkrem og sånt. Stort sett ender vi med å ha med alt og dobbelt opp begge to. Men ikke lipgloss. Der har den ene sin egen!

På en lengre tur så blir sekken heldigvis ofte lettere og lettere. Vi spiser tross alt opp det meste av maten underveis. Sjokoladen har vi derimot ikke klart å bli fullstendig kvitt i løpet av en tur enda. Heldigvis! Og ikke lipglossen. Den er med hele veien!

Vi kjører med hver vår sekk. Tursekker liker vi å ha og å snakke om. En er blå, den andre er lilla. Den ene er litt større enn den andre, men det gjelder for så vidt eierne også. De rommer alt vi trenger og en del til. Særlig sjokolade. En skal tross alt være rustet for ei uforutsett natt ute når en ferdes i fjellet. Og vi er veldig fornøyd med sekkene. Det liker vi også å snakke om. Og enkelte er fornøyd med lipglossen. Den fungerer godt i høyden!

Vi er gode på fjellsko også. De er godt inngåtte. Og vi er veldig fornøyd med dem. De har tatt oss gjennom daler, over elver og breer, oppover og nedover korte og helt ufattelig lange bakker. Helt til overnatting i ei steinrøys på over 2000 meter, faktisk. Da var det godt vi hadde lipglossen hennes også! Den fungerer godt i alpine strøk. Det gjør mascaraen min også. Kan ikke skjønne hvordan det skulle gått uten. 

Så dett var dett. Har nå blogget om sminke. Og takk for det. Det kan vel til og med muligens sies at det var innslag av forbrukeropplysning eller såkalt produktomtaler her. «Fungerer godt i høyden» osv. Og lipglossen og mascaraen befant seg jo en plass i sekken. Er det produktplassering da? 

Og er dette egentlig en ekte blogg nå? Etter innlegg både om hår og sminke. Før jeg sier som i brødrene Dahl «følg med i neste episode», med litt anstrengt og teatralsk stemme:

Lipgloss og mascara kan gjerne være med på tur! Men glem for all del ikke sjokkis og bittelitt baylies eller annen børst! Sørg for at sekken rommer begge deler!

Vi kan lengte etter mye, vi mennesker. Virustidene vi står midt i gjør at mange lengter etter hverdag. Vi lengter etter fellesskapet på jobb, skolehverdag, hytta og treningskompisene. Mange lengter sikkert etter å sende ungene i barnehagen. Noen lengter etter shopping og ferietur, andre bare etter en fridag.

Vi kan lengte etter hverandre. Vi kan lengte etter penger eller andre goder. Vi lenger etter helg eller feire. Vi kan lengte etter opplevelser eller steder. Mange i verden lengter etter frihet og trygghet. Noen jeg kjenner lengter veldig etter vår nå. Det er allerede lysere og lengre dager, så det er stor sannsynlighet for at den som venter lenge nok, får akkurat det. Vår.

Jeg vil skrive litt om å lengte etter noe annet. Min lengsel er personlig. Min lengsel er virusuavhengig. Min lengsel er et luksusfenomen fordi omtrent alle behov ellers er dekket til enhver tid. Min lengsel handler om dette:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Om å lengte etter fjelltopper, elver, åpne myrer, vidder, skogsområder, bakker og gressletter. Om å lengte etter soveposer, ski, bål og granbar. Om å lengte etter lange sykkelturer. Om å lengte ut. Om å lengte etter stillhet og utsikt. Om å lengte ut på tur. Ut i frisk luft over lengre tid. Om å lengte etter å bruke kroppen slik at den blir godsliten. Godsliten på en måte der kroppen er helt sluttkjørt, men man fortsatt ler. Det er gjerne ganske lett å le da. 

På kort sikt lengter jeg etter å gå. I dag har jeg vært en tur i postkassa, 50 meter, og i søppelskuret. Juhuuu! Forhåpentligvis kan radiusen utvides litt i løpet av påsken. Kneskader handler visst en del om tålmodighet. Og imens jeg trener kne og venter på restitusjon er det visst bare å lengte. 

Jeg bruker ganske mye tid på å lengte for tida. Jeg har i grunn brukt ganske mye tid på å lengte det siste året også. Jeg har i alle fall brukt betraktelig mer tid på å tenke på tur, lese om tur og ønske meg på tur enn å være på tur. I tillegg har jeg brukt mye energi på å velge og velge bort aktiviteter. Å ta det rolig hele uka for da kanskje jeg orker å dra bort på fredag, er et reelt dilemma. Prioritere slik at jeg orker det daglige, rett og slett.  All denne lengselen etter ting og aktiviteter jeg tidligere har brukt mye tid på kommer av en helsesituasjon som er endret. Ikke noe jeg dauer av. Mer noe jeg dauer med. Kroppen vil helst slippe å utfordres. Enkelte ganger er det en utfordring å både holde fast i og bevege tannbørsten samtidig. Det går fint å skifte gir i bilen de fleste dager, andre dager er det nesten for smertefullt. Armer og bein som ikke vil gir utholdenhet som en fjert. Mangelfull styring på minst ett bein, gir dårlig balanse og egner seg bare sånn passe i ulendt terreng. For ikke å snakke om skitur! Fjelltur når tidslimiten er ca 30 min er rett og slett ikke helt oppnåelig. Ei god natts søvn uten at det gjør vondt både å ligge rolig og snu seg er etterlengtet. For ikke å snakke om det å våkne uthvilt. Himmel! Smerte er gøy. Det er masse på lager. Utvilsomt. Diagnosen sier at det muligens kan bli bedre. Ikke sikkert. Men kanskje.

Håpet er at det løsner i løpet av 2020, kanskje. 

Alt det jeg lengter etter er mulig å oppnå og få oppleve. Bare gjøre det. Det skal jeg. Når kroppen bestemmer seg for å bli en lagspiller igjen. Og det må den bare! Jeg har en mistanke om at jeg kommer til å leve til jeg blir nittiogno`, så det blir rett og slett litt for lenge å sitte på rævva, syns jeg. Mens jeg venter på at det skal løsne så trenes det. Mye inne. Et minimum av aktivitet og til og med en og annen svipptur offroad. Jeg går en del på trynet, og pusten får kjørt seg. Blåmerker etter ufrivillige treff med omgivelser av det mer kompakte slaget dukker stadig opp. Jeg ligger litt på sofaen også. Og trøstespiser og ser mer på tv enn jeg har gjort før. Men jeg har trua.

Jeg gleder meg til å bestige fjelltopper, bade i elver, krysse åpne myrer og vidder, virre rundt i skogsområder med kart og kompass, gå opp og ned bakker og raste på idylliske gressletter. Jeg gleder meg til å legge meg i soveposen, gå på ski, tenne bål og hente granbar til senga under åpen himmel. Jeg gleder meg til å sykle langt. Jeg gleder meg til å være ute og nyte stillheten og utsikten. Og jeg gleder meg til å le hysterisk av alt og ingenting fordi jeg er så sliten etter mange timers aktivitet at jeg rett og slett ikke kan la være. Inntil det skjer så deltar jeg i høyeste grad i den kollektive lengte-dugnaden vi alle er en del av disse dager.

Jeg gleder meg til at vi alle kommer ut et sted på andre siden. Det blir rett og slett smashing!

Jeg har gått så til de grader på trynet. Ikke en gang, ikke to, men mange. Det skal sies at det sjelden blir noen alvorlige skader av denne tryninga. I alle fall ikke verre enn noen blåmerker og litt ribbeinsbrist og slikt. Det meste går over. Det kan hende jeg skal skrive mer om andre måter å gå på trynet på en annen gang, men nå skal det handle om å gå på trynet i den mest bokstavelige varianten du kan tenke deg. 

Undertegnedes hobby er tur. Tur og overnattingstur i skog og mark og fjell, med kano, truger, sykkel og beina. Ikke så mye ski for tida. Blir av naturlige årsaker 90% trynings da mot betraktelig mindre prosent ved andre aktiviteter. Derfor.

Men altså: midt i gårsdagens påtrengende idyll, med stjernehimmel over hodet og tyribålet knitrende, der jeg så fram til ei god natt i hengekøye under åpen himmel, klarte jeg altså det man absolutt ikke skal drive med, spesielt i disse tider. Jeg tryna! Midt i trynet gjorde det noe så inni h….vondt i kne og bein at jeg ble liggende i lyngen å ule ei god stund. Godt det er grisgrente strøk på tur!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg tror jeg tenkte tanken «dette skulle jo så absolutt ikke skje nå» før jeg hadde rulla ferdig! Mens jeg lå der og gispa etter luft rakk jeg også å tenke en del andre ting. Det gikk ei stund før jeg turte gjøre noe forsøk på å gjeninnta vertikal posisjon. Jeg tenkte «dette var jo det siste som skulle skje», «hva f…gjør jeg nå», «hvor er kaffekjelen»(hadde den i hånda da jeg stupte) og «hvordan i alle dager skal jeg komme meg opp». Da jeg hadde tenkt litt ble det da til at jeg krabbet meg opp på alle fire og fant igjen kaffekjelen. Deretter opp på to bein der jeg sto og svaia litt før jeg satte meg igjen. 

Dårlig balanse og sviktende kne er jeg jo ikke helt uvant med, men her hadde det utvilsomt skjedd noe. Nummenheten i fra hofta og ned med tilhørende kne av typen spagetti var ikke verre enn at jeg etter hvert krøp i soveposen og sovna. Litt merkelig følelse i kneet og en liten utfordring å finne optimal stilling, men det ble da søvn. Tilsynelatende alt vel og hue var tilbøyelig til å fortrenge hele greia og konstentrere seg fullt og helt om stjernehimmelen. Den var sååå fin!

Så kom morgenen. Og med morgenstund kommer jo behovet for å stå opp. Naturen krever sitt – altså blæra må tømmes. 

Fint. Og kneet er stokk stivt! Har du noen gang buksert legemet ditt ut av et par soveposer (hater å fryse) og ei hengekøye samtidig med at du kler på deg bukse og sko og mens blæra skriker etter hjelp og tyngdepunktet så til de grader er midt bak? Jo det går jo det, men jeg vil påstå at det krever sin kvinne. Legg da på at du kun klarer å bøye og belaste det ene benet. Fikk til slutt både kledd på meg og bikka meg ut ved hjelp av en del klamring til nærliggende trestamme og god og erfaren svingteknikk på hengekøya. 

Jeg orker ikke engang påpeke detaljene ved doturen. Kan bare nevne at store steiner, gåstaver og et overdimensjonert venstrebein redda meg fra å måtte bikke meg i egen morrasskvett…. Vakkert!

Fikk etter hvert ei fin frokoststund med bålkaffe og fuglesang, og nedrigging av leir og pakking av sekk fikk a også til. 

Optimisten syns da det var helt på sin plass å slenge sekken på ryggen og rusle mot sti og etterhvert hjem. Etter 50 meter svikta kneet første gang. Ikke akkurat godt, men jaja, man skal jo hjem. Det æ’kke så farlig om det tar litt tid. Så gikk det 200 meter til…saakte. Før undersåtten igjen kom ut av stilling så til de grader at ulinga startet igjen! Ikke bra! 

Mobildekningen i norske skogsområder er (heldigvis/uheldigvis, stryk det som ikke passer) atskillig bedre enn inne i mitt hus. Mer om det en annen gang. Det var bare å innse at her må ringes etter assistanse. Egen redningspatrulje (les; samboer med firhjuling) ble tilkalt og avtale ble gjort om å møtes der firhjulingen ikke kom lenger. Så var det bare å stabbe videre, livredd for å tråkke feil…..jeg rakk jo selvfølgelig ikke å møte noen firhjuling, men møtte samboer som heldigvis kom og befridde meg fra sekken slik at man kom seg hjem til slutt. 

Så nå sitter jeg her. Med et kne som er enda tjukkere enn før og som ikke vil rettes helt ut og definitivt ikke bøyes. Menisk, korsbånd, leddbånd og RICE googles noe oppgitt. Det kan se ut som det blir ei rimelig rolig helg…..sosial distanse er lett! I alle fall for oss som går en del på trynet! PS! Har sjokolade, cheesedoodles, rom og mynte, SCRM kan det godt kalles.

…var taket mitt i natt. Sovepose, liggeunderlag og hengekøye sto for resten av luksusen. Har du sovet godt i natt? Jeg har.

Bålfrokosten besto av kaffe og havregrøt med nøtter og blåbær og nå vurderes det om sivilisasjonen etterhvert skal oppsøkes.  

Ha en fin dag!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Å henge seg….

opp mellom to trær og ta ei pause fra verden har blitt en kjær hobby og en nødvendighet for meg. Jeg får fokusert tankene og «vasket» hodet på innsida på en måte som gjør meg i stand til å møte hverdagen igjen etterpå. 

Hans Børli beskrev det slik:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Livet
Av og til er jeg nødt om
å ta livet mitt med på
en aldri så liten luftetur.

Jeg pakker sekken, rusler over åkeren og ned i skogen. Fordi jeg vil og fordi jeg kan og fordi hodet har akutt behov for pause fra verden. Jeg regner ikke med å møte noen (i alle fall ingen tobeint) det neste halve døgnet og lar verden og virus gå sin gang. En kveld med bål, kakao i koppen og sjokolade innen passe avstand er helt på sin plass og anbefales på det sterkeste for de som kan og vil. 

Høres i morgen!

Verdens beste treningssenter er fortsatt åpent folkens! Tips kommer nederst i innlegget….

Nå i disse koronatider der vi selvfølgelig overholder prinsippet om avstand og dermed holder oss hjemme og trener der det ikke fins folk så hentet jeg fram et gammelt blogginnlegg fra bloggtiden med utfordret.no. Ser at eget forhold til treningssenter ikke har endret seg nevneverdig. Derimot har hjemmetreningsfasilitetene faktisk fått en ny vår og blir brukt(!) de siste par åra. Innlegget er redigert på et par steder, ellers i 2015-versjon ?

Tanken slo meg da jeg skulle skrive om treningssenter (prinsippet bak bloggen var at vi to som drev den utfordret hverandre på tema). Tanken slo meg at: Jeg burde muligens bedrevet en viss form for research.  Kanskje tatt en prøvetime på Espern, Family eller i det minste i Stangehallen… Alt relativt lokale treningssenter som ligger innenfor akseptabel kjøreavstand fra hovedkvarter (les: hjemme). Men, det har jeg vel strengt tatt ikke tid til. Ser for meg at innen jeg har fått ut finger’n, vært innom disse stedene og SKREVET ned mine tanker etterpå, så er det jul. Minst. Så dermed blir dette innlegget basert på skjønn, fordommer, egne erfaringer (stort sett fra nittenpilogbue), gjetning og antakelser. Som et helt vanlig blogginnlegg herfra, med andre ord.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg HAR vært innom treningssenter. En gang i forrige århundre drev vi med aerobic. Humre. Hopp og sprett og tjo og hei og dans deg hit og dit med mest mulig høye kneløft, armene over hodet og den duren. Jeg får bilder i hodet av sykkelbukser uten sykkel, og leggvarmere. Fryktelig mye lange kombinasjoner av armer og bein i mer eller mindre koordinert orden. For en som aldri har vært noe talent på dans fikk jeg til mye. Relativt.

Jeg har prøvd ulike former for andre gruppehappeninger på treningssenter også, jeg. Styrketimer for eksempel. Blir alltid ufattelig støl. Sist var det med nød og neppe jeg fikk inntatt normal stilling på do etterpå. Har noen av dere forsøkt å LEGGE dere på dosetet? Det går an. Når man må.  Graden av stølhet KAN ha sammenheng med hyppigheten av deltakelse i ovennevnte aktivitet. Kropp og hodes tradisjon for manglende kommunikasjon om hvilken belasting som er fornuftig kan også ha noe å si.

Spinning er favoritten. Da blir undertegnede lett så revet med at man oppdager ny makspuls! Og at det faktisk er mulig å ligge oppunder den i flere sekunder etter hverandre dersom musikken er kul nok! Fosterstilling er å foretrekke i restitusjonsfasen etterpå.

Det finnes utrolig mange fine apparater på treningssenteret. Jeg har prøvd dem. I perioder både mye og regelmessig. Romaskin for eksemel. Ble aldri noen kvinnelig Olaf Tufte. Tredemølle var favoritten. Og squash. Det siste muligens en avsporing. Selv om tredemølla av en eller annen grunn vendte bort fra tv-en der jeg brukte slik sist. Og så var det jo ufattelig mange andre innretninger der. Slike som garantert ville bidratt til mer strømlinjeformet, sterkere og mere FIT skrog for undertegnede. Når «førti-fit-og-fabulous» ikke skjedde for ganske mange år siden, virker treningssenter som en god, om enn noe desperat idê.

Det pirker i en ørliten kime av dårlig samvittighet her hver gang ordet treningssenter nevnes i min nærhet. Jeg mener bestemt at dette er et sted jeg hadde hatt god nytte av å tilbringe litt tid. MEN, det prioriteres glatt bort. Det kan ha noe med avstand til nærmeste senter å gjøre. Dessuten sier kropp og ikke minst hode at det er en god del fysiske utskeielser ellers som skal prioriteres først. Alltid.

Derfor: i dag har undertegnede gått inn for å dokumentere muligheter for styrketrening i mer kjente (og kjære) omgivelser. Som leseren sikkert legger merke til så finnes det ikke bilde av undertegnede som BRUKER noen av «apparatene». Det skyldes blant annet at skroget for tiden bruker det meste av muskelmasse (om det finnes) og energi til å holde seg oppreist! Styrketrening er ikke noen favoritt da…heller.

Her, for eksempel, er det store muligheter for å få svidd av både kalorier og sinne, dersom det skulle være behov for slikt. Nyttig a gitt. Sterk blir man også. Det er jeg helt sikker på.

Dette er også et fint treningsapparat. Her kan kjernemuskulaturen virkelig få kjørt seg. Vi med høydeskrekk trenger ikke engang late som det er 700 meter ned for å øke motivasjonen. 

Dette er en gråsten. Hverken mer eller mindre. Her kan vi som ikke tar all verden med push-ups på tær og flatmark velge hvilken vinkel vi vil jobbe i. Len deg mot steinen og push. Klarer du å flytte den kan du gjerne ringe. Både meg og TV2. Hvis ikke: gjenta til du ikke orker mer.

Rotvelta. Denne er fin. Her kan man ligge under og utføre en form for liggende hang-ups. Skulle stokken komme mot deg og ikke du mot stokken så gjør ikke det noe. Du får trent armene uansett. Og for å trene beina kan du legge deg litt lenger unna med bøyde ben mot stokken og dytte til beina er rette. Denne er nemlig slik innrettet at den har innebygd svikt i alle retninger! Den holder nok et par sesonger til før rota råtner. Valgfrie repetisjoner. Trenger du fortsatt å trene kjernemuskulatur, så er den fin men grisevanskelig å balansere på.

Så hva syns jeg om treningssenter, spurte dama meg. Syns det er fint jeg. Det virker når det brukes til trening, vet jeg. Har et fullt utstyrt treningsrom hjemme, forresten. Med crosstrainer, vekter av alle slag, matter i ulike varianter, strikker, punchingball, pilatesball, speil og greier. Ikke utslitt. 

Ps!  Fjellskoa derimot. De ser ut som de har vært i krigen!

Så: er du utestengt fra Elixia eller Athletica eller tilsvarende på ubestemt tid – finn deg en skog, eller en bakgård, eller en hage eller bruk noe du har inne. Uansett: Svett for deg sjæl!