I dag stjæler jeg.

La meg forklare. På instagram følger jeg denne kontoen: @lifewith_addison. Maria, som hun heter, setter rett som det er ord på hverdagen slik den ser ut for kronikere som henne, meg og mange andre med varige sykdommer som stjæler både energi og funksjonsevne. Og hun treffer midt i blinken!

Stadig vekk kommer det innlegg der hun beskriver hverdagen på en måte som treffer og som jeg gjenkjenner så godt at det nesten er skummelt. Denne gangen «kronikerlogikk». Her er hva hun skriver om det:

Kronikerlogikk.

Før klokka 12 er alt chill, men idet den bikker 12:01 får jeg plutselig «dårlig tid» og føler at jeg må begynne å gjøre noe…

…og…

jeg kan bruke en hel dag på å forberede meg til noe som tar 10 minutter…

Det er helt greit å dra et sted alene, men med én gang jeg avtaler å dra med eller møte noen, blir det stress – for da føles det mer bindende og jeg må forholde meg til klokka…

Jeg kan godt være spontan – så lenge det er jeg som er den spontane. Når andre plutselig planlegger noe eller endrer planene, er det en helt annen historie…

…og…

…enten er jeg helt ute av drift – eller så starter jeg ti prosjekter samtidig og fullfører halvparten…

Jeg kan avtale å ringe senere, men når tiden kommer føles det som å bestige et fjell – eller så har jeg glemt det helt og ringer aldri opp…

Jeg kan ha energi til å gjøre «store ting», men føle meg helt knekt av småting som å svare på en melding eller finne parkering…

Jeg kan gå en lang tur, men blir utslitt av å stå i kø…

Jeg kan være kreativ og produktiv når ingen forventer noe av meg – men helt lammet når jeg føler meg presset…

Jeg kan være midt i en god prat, men plutselig kjenne at jeg er «ferdig» og begynner og lete etter en utvei…

Jeg kan være midt i en samtale, men miste helt konsentrasjonen fordi noen klikker med en penn eller lager en gjentakende lyd. Da forsvinner ordene mine helt…

Jeg kan gjennomføre noe, og (rett etterpå eller) flere uker senere bli stresset over om jeg faktisk gjorde det – fordi jeg ikke har noe minne av hendelsen…

… og listen er lang! Det ser kanskje rart ut utenfra, men for meg gir dette full mening (for meg også, Maria), fordi logikken er formet av hverdagen jeg lever i – med begrenset energi, uforutsigbar kropp og behov for kontroll over ting andre kanskje tar for gitt.

Noe av det verste syns jeg er når ordene blir borte eller når jeg ikke husker om jeg har ordnet noe, sagt noe, eller gjort noe ferdig. Når noe har havnet i «det store svarte hølet», som jeg kaller det. Da kjenner jeg meg ikke særlig høy i hatten og har i grunn bare lyst til å gå og gjemme meg.

Men da er det jammen fint å lese at det kan være sånn for andre også. Det er ikke bare meg. Og det er ikke bare deg. Sånt noe synes bare ikke på oss, men vi gjør så godt vi kan!

Den som vil lese for å bli klokere eller til trøst og forståelse kan gå inn på @lifewith_addison og lese flere velvalgte og kloke ord om å leve i en kronikerhverdag. Og selv om jeg opplever veldig lite av de forutintatte og fordomsfulle kommentarene og reaksjonene som mange kronikere gjør, så treffer ordene. I alle fall kommenteres det ikke når jeg hører 😉 .

Jeg håper Maria syns det er greit at jeg «stjæler» og gjenforteller innlegget hennes på blogg. For jeg syns det er så riktig og viktig. Og jeg tenker at det syns hun også. Såpass viktig at det er fint om flere får lese hennes ord.

Porsjonskontroll har blitt hobbyen min. Helt ufrivillig. Tidligere kunne jeg forsyne meg av alle døgnets 24 timer. Fylle dem med innhold. Jobbe, vandre, hoppe, oppleve, skravle, være med, delta, planlegge og rekke det meste. Jeg hadde jo timesvis å ta av hvert døgn. Bare jeg fikk sove noen timer innimellom.

Nå er det porsjonskontroll som gjelder. Jeg trenger luft. Luft mellom aktiviteter. Det jeg før kunne rekke på ei helg må jeg nå fordele over kanskje tre. For jeg har nok med en brøkdel. Energien er kanskje nok til to timers aktivitet av noe slag. Resten av tida må bestå av hvile og «luft».

Som for eksempel i helga. Planen var en bytur med småbrukeren. Litt «dugnadsarbeid» i leiligheta til avleggeren mens hun er på utveksling. Gå ut og spise og rusle litt i nærområdet for å bli kjent og nyte litt historisk grunn.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skulle jeg avtale å treffe noen av de mange som har ytret ønske om en kaffe-og skravlestund? Ei gammel studievenninne som bor i nabolaget? En slektning jeg ikke har sett på lenge? Ei barnsomvenninne? Eller foreslå å gå på kafé med ei lettskravla bloggvenninne? Skulle jeg endelig stikke innom den spennende vintage-butikken jeg så sist og skulle jeg gå på en utstilling eller kunne vi få med oss en teaterforestilling?

Nei, denne gangen ble det ingen av delene. Det ble litt praktisk arbeid i leiligheta. Det ble middag på Lorry, kulturhistorie og god mat i skjønn forening akkurat det. Det ble rusletur i en historisk bydel (der jeg aldri har vært) og litt problemsøking og problemløsning på diverse installasjoner i den unge damens bopel.

Og en del ren stillesitting og stirring ut av vinduet. For når formen og spesielt energien er såpass begrenset som den er for tida, så er det mer enn nok. Det finnes ikke overskudd til mer enn det jeg «må». Og det er ikke fordi jeg ikke vil. Jeg tror jeg mer enn gjerne hadde tatt et par timer med godsnakk over en kaffe eller tre på kafé med alle de som har hintet om at det er en mulighet. Jeg ville gått på en konsert, en utstilling, sett en forestilling eller besøkt et galleri eller museum også, jeg, om jeg hadde hatt energi til det.

Men denne gangen ble det sånn. Kun meg og småbrukeren. Og egentlig i stor grad jeg som så på at småbrukeren gjorde dugnadsarbeid og drev problemløsning.

Jeg tenker bare «bedre lykke neste gang». Og satser på at det vi brukte tid på å få til å virke denne gangen faktisk virker neste gang. Og DA kan jeg prioritere litt annerledes. Uansett om den mildt sagt uforutsigbare «energibanken» min er full eller mer slunken 😉. For akkurat det er ikke godt å vite.

Og hovedstaden er fin den når den byr på en god porsjon «nestensommer» og fargeprakt i oktober. I helga ble dette akkurat den ørlille porsjonen byliv jeg trengte. Og det er jeg i grunn ganske fornøyd med at jeg tross alt skjønte 😉.

Bygater med vakre gårder og fargesprakende trær.

Gressløken troner i ensomhet med utsikt til både fargerike og mer anonyme nabobalkonger.

Han her er inntar sin faste plass når morgensola treffer vindusruta.

Heldigvis er blomstene hos avleggeren av typen som tåler noen måneder uten særlig stell.

Og høstkveldene byr på strålende fargesprakt gjennom persiennene.

Ett av to er  halvparten. Så det høres ikke så verst ut, egentlig.

September har liksom blitt “aksjonsmåneden” for meg. Det er i september de siste årene at MS-forbundet har arrangert sin aktivitetsaksjon med mål om fokus på MS, at ingen skal møte MS alene, innsamling av midler til forskning og samhold rundt saken. Jeg har vært med flere  ganger, også i fjor. Da skrev jeg et blogginnlegg om å nå mål:

https://friluftsheidi.blogg.no/a-na-et-mal.html

I fjor nådde jeg altså begge målene for aksjonen. Både eget for aktivitet og innsamlingsmålet jeg satte på spleis. Hundre prosent måloppnåelse, med andre ord. I år derimot har jeg visst kun femti prosent.

Målet var minst 15 minutter utendørs hver eneste dag i hele måneden. Som regel har det jo vært laaaangt over 15 minutter i frisk luft på meg, men enkelte dager har jeg måttet gå ut “på gjørs” for å få det til. Det har vært fint. Jeg skrev jo til og med i innlegget jeg har lenket til over at utetid var noe jeg ville fokusere mer på. Pengeinnsamlingen derimot, har ikke akkurat gått så det suser. Jeg satte et ganske lavt mål for egen spleis, og kun 60 % av målet er oppnådd i skrivende stund.

Jaja, sånn ble det denne gangen. Og jeg har en tanke om hvordan jeg kan angripe en innsamlingsaksjon som denne neste gang ;-).

I fjor skrev jeg også om hvordan jeg nok burde øve meg på å IKKE nå mål. Jeg har for eksempel fryktelig vanskelig for å snu om det ser ut som jeg ikke skal nå et mål på tur. Slik sett er nok pengeinnsamling et lettere mål å mislykkes med for min del. For det handler jo ikke bare om at jeg VIL.

I dag VILLE jeg på sykkeltur. Så selv om det meste av kroppen kjentes stinn av melkesyre (det er sånn noen dager) så ble det en ørliten tur. Med kaffe og matpakke i høstskogen med utsikt over bygda fikk jeg en god dose både mosjon, frisk luft og rett og slett turglede!

For meg er det viktigere enn alle pengemål 😉

Takk for en fin uteseptember. I morgen kommer oktober og jeg fabler om mer utetid :-).

Jeg starter uka og mandagen med huet i skyene. Tåka ligger riktignok både tett og lavt, men jeg mener det så klart ikke helt bokstavelig.

Helgas meget trivelige turgruppe-treff med idémyldring til tur 2026 har i grunn ført til et par ting. Èn: dette er en umåtelig fin og ikke minst inspirerende gjeng med sherpaer, støttespillere, fotoansvarlige, matpakkebærere og tilretteleggere som jeg setter utrolig stor pris på å ha i nettverket. Og så to: huet mitt blir så inspirert av å snakke om topper og klatring og hytter og fjellområder at idéer popper opp inni huet mitt og nekter å la seg ignorere.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Morgenen etter kvelden før. På bildet over syns det ikke så godt, men hodet er allerede i ferd med å bevege seg oppover mot skyene.

Nå: via ferrata. Altså klatreruter som er tilrettelagt med faste installasjoner for innsteg og sikring, slik at de med guide skal være tilgjengelige også for de uten klatreerfaring.

For som det ble sagt på planleggingstreffet der vi satt rundt bålet: de som vil kan gå en fjelltur, de som vil kan gå en tur rundt hytta, de som vil kan sitte i sofaen, de som vil kan fiske og de som vil kan gå til toppen på via ferrata. De som vil!

Og til frokosten i dag leste jeg dette:

Det er jo ikke denne via ferrataen jeg fabler om, men prinsippet er det samme.

Og det hjalp jo ikke! For hva er det JEG vil? Jo jeg vil utfordre meg selv og med ujevne mellomrom helst både ligge og nikke oppunder grensa for hva som er mulig, og noen ganger rett og slett gå litt over grensa. Og da har jeg fått for meg – fordi jeg vil – at JEG kan jo også prøve meg på via ferrata!

…!

Jeg har to stemmer som kjemper om oppmerksomheten nå: den ene er fornuftig og sier at jeg skal satse på en fjelltur. Det vet jeg at jeg kan, så det er bare snakk om å gjøre noe jeg har gjort før og eventuelt pushe på lengde eller vanskelighetsgrad når det gjelder terreng. Den andre stemmen, og den som rett og slett BRØLER inni hodet mitt akkurat nå sier at «jammen, du vil jo utfordre deg på noe du definitivt ikke kan og egentlig ikke tør, så hva om du bestemmer deg for å teste og trener for å klare det? Via ferrata, altså! Det hører jo med til historien at jeg i tillegg til å ha funksjonsnedsettelser i kropp og mentalt også har en kraftig og til dels lammende høydeskrekk! Gardintrapp er i tøffeste laget, liksom.

Når fornuft og realisme er helt klare og tydelige på at dette skal du ikke drive med, OG den noenlunde realistiske delen av meg skjønner at det er det eneste rette, men nekter å la det overta tankene så sliter jeg. For kroppen forteller meg i grunn gang på gang at mange dager er det tøft nok å forsere trappa (!) til 2. etasje inne i huset.

Så da driver jeg her da, med huet i skyene. Og en sinnsyk kakofoni av inspirasjon, lyst, fornuft, realisme og ja og nei og skal, skal ikke. Jeg veksler mellom «alt er mulig, bare jeg VIL nok» og «dette blir for tøft både for deg og omgivelsene og er rett og slett ikke mulig». Jeg kjenner meg sjøl såpass godt at jeg vet at her blir det store indre diskusjoner og strengt snakk til meg selv med argumentasjon i den ene og den andre retningen i ukesvis og månedsvis. Jeg satser alt på å komme til sans og samling innen turen skal detaljplanlegges.

Turen kommer i juni 2026. Fram til da kommer hodet til å befinne seg både i skyene, i bløt og i et neverending hamsterhjul. Jeg bare VET det.

Det kunne ha foregått på Rema 1000 eller Coop eller hvorsomhelst. Men det skjedde bak en reol på Kiwi. Mer konkret mellom potetgullet og appelsinjuicen. For der var det ikke så mange andre.

Det var altså der, med halvfull vogn, en huskelapp med en trillion punkter og komplett mangel på fungerende strategi, at jeg befant meg. Jeg hadde oppsøkt den stilleste delen av butikken og var rimelig på gråten. Huskelappen lå i hånda den, men jeg var ute av stand til å lese den. Det var det komplette sammenbrudd som var på gang.

Huskelappen var komplett uleselig. Jeg visste ikke hva jeg hadde funnet allerede og skjønte ikke hvor jeg skulle gå for å finne resten. Jeg husket at jeg skulle ha kattemat, men hvor!?! Reoler, skap og hyller ga ingen mening og alt var bare rot. Jeg sto der helt ubrukelig i en krok og var i ferd med å gi opp det hele og forlate handlekurv og hele forretningen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det annet enn at det var en fullstendig både mental og fysisk meltdown. Som om noen skulle ha fjernet chipen i apparatet som er skroget mitt, eller at styringsmekanismen var ute av funksjon. Det jeg så rundt meg ga ingen mening og kropp og hode virket overhodet ikke. Jeg forsto rett og slett ikke «Kiwi-språket». Og da tenker jeg ikke på det språket maoriene snakker på New Zealand.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hadde jeg ikke hatt MS, og visst at slikt noe er et symptom på sykdommen, så ville jeg ha blitt seriøst bekymret. Nå ble jeg bare litt bekymret. Såpass brått og heftig har jeg ikke opplevd det før. Og når det slår såpass til så er det ganske skremmende i grunn. Jeg lurte på om jeg i det hele tatt kom til å komme hjem med alt jeg skulle ha på butikken. Om jeg kom til å klare å lese og ikke minst finne igjen resten av det som sto på handlelista, og om det var mulig å kjøre bil hjem sjøl.

Heldigvis kom avleggeren til unnsetning. Og da jeg hadde stått der mellom juicen og potetgullet et par minutter, og hun hadde snakket litt saklig og løsningsorientert til meg, så klarte jeg til slutt å fullføre oppdraget. Som var å ukeshandle mat. Ikke direkte kjernefysikk, akkurat.

Neste gang du ser et fortvilet menneske som står tilsynelatende helt umotivert bak en reol på butikken så kan det hende vedkommende bare lider av en kombinasjon av etterdønninger etter ei økt med kroppsbevissthets- og bevegelighetstrening.

Det kombinert med masse folk, både ansatte og kunder som styrte hit og dit, noen som snakket til meg, ukjent butikk der varene slett ikke befant seg i samme rekkefølge som der jeg pleier å handle, samt masse inntrykk og stimuli av alle slag på en gang. DET tåler jeg dårlig. I alle fall av og til. Og da kan det rett og slett hende jeg trenger å stå helt stille bak en reol og lukke øya og puste litt dypt mens jeg snakker litt strengt til meg selv. Alternativet er jo å begynne å grine der bak reolen.

Det gikk så vidt uten tårer i dag. Neste gang det skjer planlegger jeg å stille meg, eventuelt sette meg på golvet, ved siden av ølhylla og ta meg en forfriskning mens jeg puster og gir meg sjøl en verbal overhaling. Der bak en reol på Kiwi.

Og hvilket bilde skal man egentlig velge til et innlegg som dette? Det var jo ikke akkurat noe fotografering der bak reolen. Men så fant jeg dette på kamerarullen fra i går kveld: og akkurat så skjør som denne kjente jeg meg der bak reolen. Ikke pust på meg, liksom, for da går jeg i stykker 😉

I 15 minutter hver dag i hele september skal jeg være ute. 15 minutter «helt ute».

Rundt 15.000 mennesker lever med MS i Norge i dag og det finnes ingen kur. I september inviterer MS-forbundet hele Norge til å sette av nettopp 15 minutter hver dag – étt for hvert tusende menneske som lever med MS. Kampanjen har som mål å skape synlighet, fellesskap og samle inn penger til en verden uten MS.

For meg er en slik kampanje todelt. På ene siden er det å sette fokus og samle inn penger til en sak som er viktig for meg personlig. På den andre siden handler det om å gjøre noe for meg selv som jeg vet jeg trenger, og som kan gjøre hverdagen min bedre. I dette tilfellet: øke hverdagsaktiviteten min og komme meg mer ut i frisk luft!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Skal DU være mer ute?, kan vel noen tenke. Jeg har jo en tendens til å oppsøke frisk luft og natur relativt ofte. MEN, jeg tar stadig vekk meg selv i å enten være ute dag og natt, altså mange timer i strekk, eller være inne en hel dag. Innedagene kan være nødvendige de. Men jeg er helt sikker på at 15 minutter, minst, med frisk luft også disse dagene vil være enda bedre.

Den første uka har de 15 minuttene fordelt seg over litt av hvert: jeg har hentet grønnsaker i kjøkkenhagen, jeg har gått skogstur, jeg har vært på fototur i hagen, jeg har gått mellom ulike ærend i sentrum, jeg har vært i skogen med barn i barnehagen og jeg har hengt i køye mellom to trær på skogstur med ei venninne og lest bok ute på terrassen. Utetid kan være veldig variert!

I går ble mine 15 uteminutter brukt til å sitte heeeelt rolig og lese boka mi – ute på terrassen, så klart.

Uke to har startet med mer utetid, denne gang lesestund i hengekøye med barnehagebarn. I morgen blir det noe annet. Vi får se hva.

Jeg er engasjert og dedikert. Og MS-forbundet bruker mitt bidrag på sine plattformer. Jeg håper det kan være et rimelig godt eksempel. Selv om innsamling av støtte gjennom spleisen står litt stille denne gangen.

Artikkelen ligger her.

Føler du deg kallet så er linken til innsamlingsaksjonen her: https://www.spleis.no/project/447937/history

Tenk så fantastisk å få lov til å skrive akkurat disse to enkle ordene. “Det gikk!” På denne dagen, 3.september for akkurat 2 år siden, så kunne jeg det. Og det var nok alt jeg orket å skrive også. Innlegget var kort og godt slik: https://friluftsheidi.blogg.no/det-gikk.html

For da hadde denne turgjengen klart å nå toppen av Glittertind. For fem av dem relativt greit. For den siste, meg, ved å krysse den grensa som min MS (multippel sklerose) og funksjonsnedsettelsene den medfører setter. Sammen med de etterdønningene etter kreftbehandling som også var tilstede.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men vi klarte det. Jeg rett og slett fordi jeg fikk veldig mye hjelp og støtte underveis. Men jeg gikk sjøl. Bortsett fra en 10-20 meter i ei steinur på vei ned igjen like før det ble mørkt da beina sviktet fullstendig. Da ble jeg vel mer eller mindre slept til et noenlunde jevnt parti der jeg kunne ligge(!) og få i meg litt nøtter og sjokolade ;-). Da var det enda 2-3 timer igjen. Men man er jo ikke æresmedlem i trass.no uten grunn.

Det gikk. I ettertid har mer eller mindre den samme gjengen vært på telttur utenfor allfarvei på Venabufjellet. Og vi har gått til toppen av Bitihorn. Det ble nok pushet litt grenser på begge de turene, men vi (eller jeg da) krysset ikke grensa.

Om et par uker samles noen av oss igjen for å planlegge neste års tur. Mon tro om vi holder oss innenfor grensa, pusher den eller passerer den neste gang? Jeg gleder meg i alle fall! Og å glede seg er viktig for alle.

I september har MS-forbundet i Norge kampanjen «15 minutter for MS». Målet er å sette fokus på MS og de omkring 15000 her i landet som lever med MS i kroppen, samt samle inn noen sårt tiltrengte kroner til forskning. Ved å gjøre en aktivitet som passer oss. Ett minutt per 1000 MS-rammet om dagen.

Dette skriver MS-forbundet på sine nettsider:

15 minutter for MS:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Rundt 15.000 mennesker lever med MS i Norge i dag og det finnes ingen kur. I september inviterer vi hele Norge til å sette av 15 minutter hver dag – én for hvert tusende menneske som lever med MS. Bli med å skap synlighet, felleskap og samle inn penger til en verden uten MS.

Dette går pengene til:

Pengene går til MS-forbundets viktige arbeid for mennesker med MS og deres pårørende – til møteplasser, informasjon, forskning, politisk påvirkning og tiltak som gir bedre livskvalitet. Sammen jobber vi for en verden uten MS.

Målet er stort: En verden uten MS, derfor gå 50% av innsamlede midler i denne aksjonen til norske forskningsprosjekter

Men veien dit er like viktig: Ingen skal møte MS alene – 50 % tilbakeføres til lokallag for lokale tiltak.

Les mer her: https://www.ms.no/15-minutter-for-ms/

(For de som lurer: t-skjorta er fra forrige kampanje 😉 )

Jeg har i tillegg laget meg et eget mål for kampanjen. JEG skal bruke mine 15 minutter per dag på å være ute, rett og slett.

Jeg er en del ute, jeg. Har til og med hatt mye av arbeidsdagen ute i mange år. Og jeg er gjerne på tur både dag og natt når jeg først er ute. Jeg trener både ute og inne og er på tur rett som det er. Så gjennom året så er nok «utetida» mi ganske omfattende. MEN; etter at jeg ble syk med blant annet MS så har det ofte blitt slik at jeg enten er ute både dag og natt over flere døgn, ELLER så er jeg veldig mye inne. Det skorter litt på hverdagsaktiviteten med andre ord. Og spesielt utendørs. Med småbruk, flere gamle hus og stor hage og kjøkkenhage så er det mye utearbeid å ta fatt på.

Dermed er mitt mål for mine «15 minutter for MS» i september å være 15 minutter ute hver dag. Gjerne i hagen med diverse forefallende.

Det blir bilder og delinger på sosiale medier og ikke minst; jeg øker hverdagsaktiviteten min, inntaket av frisk luft og jeg får muligens gjort noen nødvendige oppgaver på kjøpet!

Fokus på sykdommen og fellsesskap med andre MS-syke er hovedmålet. Men skulle noen ha lyst til å støtte «saken» med ei krone eller flere så er adressen til spleisen i mitt navn denne: https://www.spleis.no/project/447937

Passer ikke det, så setter jeg pris på deling av innlegget og/eller begge deler 😉

I dag er det 2.september og kampanjen er godt i gang. Jeg startet i går kveld med en ørliten kveldstur blant plommer og grønnsaker i hagen. Og plutselig hadde det gått 15 minutter 😊

Nøyaktig, 3 år, 6 måneder og 17 dager, eller noe slikt, har gått siden jeg fikk beskjed om at jeg hadde malignt melanom. Altså føflekkreft. Den aggressive hudkreften.

Det første halve året etter operasjon den 24. februar ble brukt til behandling av infeksjon i operasjonssår som endte i sykehusinnleggelse, haugevis med undersøkelser og blodprøver, flere forsøk på tablettbehandling med påfølgende sykehusinnlegelse igjen og mye styr og råtten form.

Etter det så har det gått relativt greit. Jeg har fått fjernet tre andre «flekker» på skrotten, der to av dem viste seg å være basalcellekreft, altså en «snillere» kreftform. Og jeg har gått til kontroller. MR, ultralyd, pet-scan(ct med radioaktiv kontrast), vanlig ct og blodprøver. Alt administrert via onkologen som også har kontrollert meg hver tredje måned. Og timer hos hudlege og øyelege.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I dag kom endelig dagen. Onkologen sa at prognosene nå er såpass bra at det de neste par årene kun vil være nødvendig med kontroller med ultralyd og blodprøver og time hos ham to ganger i året! DENNE dagen har jeg ventet på!

Han påpekte at det fortsatt var en viss risiko for tilbakefall. Så vidt jeg forsto så er det særlig slik med for eksempel både brystkreft og malignt melanom. MEN, risikoen for tilbakefall er aller størst de første tre årene etter operasjon. Og selv om multippel sklerose og noe kompliserte og begrensede behandlingsmuligheter av melanomet og -vurderinger av den grunn har gjort behovet for oppfølging noe utvidet, så er endelig dagen her.

3 år, 6 måneder og 17 dager siden lynet slo ned. Og 3 år, 6 måneder og 8 dager siden operasjon og siden jeg hadde kreft i kroppen!

Det ble et glass rødvin å feire med denne mandagen!

Det var nesten skremmende stille på kreftavdelingen i dag. Og så og si ingen forsinkelser. Skål for det og gode nyheter 🙂

…og med det fjerde skal det skje, og ved det femte smeller det…eller? Neida, 1-2-3 er ukas, eller forrige ukes helgeutfordring fra utifriluft. Forrige helg, litt forsinket på mandag ettermiddag, skrev jeg om forrige helgs utfordring. Nemlig: glemt.

Denne helga går jeg for pallen! For mine 1-2-3 i uka som var, eller pallen som det også kan kalles så slik ut for slike som meg som liker å telle seire:

1. Fjell og lavvotur i to døgn helt alene for meg selv. Akkurat det har jeg jo delt i flere innlegg, så den som vil lese hva dette er for noe kan klikke seg inn på dem.
2. En god “arbeidsdag” på torsdagen der jeg både blant annet fikk diskutere fag med en ung og fremadstormende barnehagelærer OG skapt latter og glede hos barna med hengekøye og lesing i skogen. Høydepunktet for et par av dem var nok da friluftsheidi ramlet bakover og ble liggende opp ned med hodet i lyngen og beina i køya. Vi lo alle. Spesielt da friluftsheidi skulle base seg opp igjen fra den knipa ;-).
3. I helga klarte jeg å si nei til to invitasjoner/arrangementer som jeg skulle/kunne/burde deltatt på. Jeg hadde behov for noen rolige dager uten noe særlig på “må”-lista. Og klarte for en sjelden gangs skyld å lage meg akkurat det.

Ei god uke med en god del seire, for den som teller det. Minst en en, to, tre slike. Det er ikke verst i det vi allerede er godt inn i ei ny uke og til og med en ny måned. Lag dagen, uka og måneden god og tell seire!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bilde: breton.no