Er nyttårsforsettet ditt å trene mer? Eller begynne å trene? Det er ikke mitt. Ikke i år heller. Jeg bruker prosentvis relativt mye av min energi på trening som jeg gjør. Slik var det før nyttår og slik er det nå på nyåret. Som jeg har skrevet om tidligere – ikke nødvendigvis så hard trening, mer riktig trening. I alle fall er det målet. Og det tar lang tid med en skakkjørt kropp som det jeg har til rådighet.

Jeg har nyttårsforsett. Så absolutt. Jeg har det hvert eneste år. Og noen ganger når jeg de forsettene også. Men trening er ikke et av dem. Trening er derimot et middel for å nå noen av dem. Kanskje alle, egentlig!?!

Jeg leser i dag, som mange andre dager, harvestmagazine på nett. Der skriver Simen om at han innser at han må trene mer og mer målbevisst for å kunne gjøre mer av det han har lyst til. Og glede seg mer over det. Han vil gå på ski. Og han vil gå langt. Men han innser at for å få til det på en trygg måte så må han ha en viss fysisk form. Og at formen må være på et visst nivå for at han skal kunne glede seg over skituren.

På min måte har jeg det akkurat på samme måte. Jeg innser at skitur, uansett lengde, antakelig ikke vil la seg gjøre denne vinteren. Uavhengig av hvor mye jeg trener. Muligens begir jeg meg ut på en rundtur rundt åkeren, på fjellski og i egentråkket «stoppe» som n’bæssfar kalte det. Altså i løype tråkket av meg sjøl. Ellers så handler min trening om håpet om å bli i stand til å gjøre dette:

Livsglede på truger.

Og å gjøre det såpass langt fra vei at bilen ikke syns på bildet uansett hvilken vinkel jeg velger på kameraet. Foruten å fungere såpass fysisk at det er aktuelt å jobbe litt mer, selvfølgelig. Men det aller viktigste er faktisk å klare å være på tur. I både fjell og skog. Uten at det stopper seg og krever helikoptertransport hjem (!) eller eventuelt ender med dager under dyna etterpå. Som jeg har lært så handler det om livsglede. Ikke bare om arbeidsglede. Men jeg har en mistanke om at det første trekker med seg det andre. Vinn, vinn med andre ord.

Dagens visitt hos fysioterapeuten avdekket foruroligende mangel på styrke i enkelte deler av legemet. Jeg tror til og med fagmannen var rimelig forbauset over hvordan ståa var. Til tross for at vi har jobbet rimelig målrettet med problemområdet siden november. OG det faktisk allerede har oppstått forbedring. Jeg for min del var også ganske sjokkert over hvor dårlig det faktisk sto til. Jeg visste jeg var råtten, altså, men graden av kraftløshet var vel hakket verre enn til og med jeg hadde forestilt meg.

Men som han sa: «muskler kan trenes og jeg tror så definitivt at du vil oppnå bedring»!!! Så fikk jeg beskjed om å gå hjem og fortsette den målrettede treninga. Han ville ikke se meg før om 3 uker…

Det er bra for de nye øvelsene jeg fikk var så tunge at minst en av dem klarte jeg ikke i det hele tatt. Han angret da han så hvor lilla jeg ble i trynet av å bevege legemet omtrent 3 millimeter i foreskrevne øvelse. «Jeg tror vi skal prøve noe annet i stedet», var beskjeden.

Å trene mer er vårt vanligste nyttårsforsett. Og antakelig det som går oftest i vasken også. Hvis selve målet med treningen er mer konkret, men også noe som kjennes viktig og handler om glede, så vil kanskje motivasjonen bære lengre. Det skriver Simen i Harvest. Da er det større sjanse for at vi når nyttårsforsettet, mener han.

For meg er tur og naturopplevelse hovedmotivasjon for å utøve det du kan kalle trening både ute og inne. Jeg må gjøre en viss innsats, ekstremt mye kan det se ut til, for å være i stand til å gjøre det jeg har lyst til. Og det tar tid. Og energi. Og du som eventuelt ser meg trave rundt i snøen midt på lyse arbeidsdagen – det er en investering i livet. Og det handler om mål som jeg har satt meg. Både for i år og neste år. Jeg har stor tro på at både livsglede og arbeidsglede kommer med økt mestring og ikke minst dersom jeg skulle klare å nærme meg målene. Og husk, du ser ikke det som skjer mellom øktene!

Kilde: harvestmagazine.no

Også jeg som hater berg- og dalbane, da gitt. Aaalt for høyt og skummelt. Blir kvalm bare av å se på at andre kjører.

Livet som varig syk og med meget redusert kapasitet er ganske forutsigbart. Hva jeg tåler og ikke tåler, hvilke fysiske og psykiske belastninger jeg trygt kan utsette meg selv for er uforutsigbart. Men at livet skifter fra den ene ytterligheten til den andre på et par timer: DET er forutsigbart.

Min meget tilpasningsvillige og tilretteleggende leder spurte meg i dag om jeg visste noe mer om hvor mye og når jeg trodde jeg kunne jobbe neste uke før jeg forlot arbeidsplassen for dagen. Det er tid for ny sykmelding, forståss. Og helt naturlig at det er et tema.

Lite visste jeg at det skulle gå mindre enn 2 timer fra arbeidsplassen ble forlatt relativt oppegående, til kroppen var mer eller mindre ubrukelig. Ikke kan jeg sitte og ikke orker jeg å stå. Den ene armen er et ikke-tema og jeg tar meg selv stadig i å bare stirre tomt ut i lufta uten energi til å iverksette noe som helst. Forrådt igjen, med andre ord.

Selv om arbeidsdagen forsåvidt hadde gått bra og hue og kropp hadde fikset og fungert i alle fall en halv dag. Samt at skroget tilsynelatende har respondert noe bedre de siste ti dagene enn de ti månedene før. En kan jo bli optimist av mindre, men heldigvis så begynner innsida av hue endelig å fatte hvordan det fungerer. Jeg klarte å svare sjefen som lurer noe svevende og ikke love noe som helst. Og i og med at erfaringen med det her nå begynner å bli relativt omfattende så gikk jeg denne gangen ikke i fella. Selv om både hu og jeg hadde satt pris på et klart og tydelig, og positivt, svar. Hvordan det egentlig gikk i dag, og i går, vet jeg nemlig faktisk ikke før det har gått noen dager.

Og kroppen i kveld: jo takk! Forutsigbar og full av smerter og gruff! Ingen overraskelse, men surt allikevel! Forrådt av seg sjøl og egen kropp igjen!

At ulltrøya matcher sofaputa…tar det som et hint!

 

Hmmm…jeg lurer på om jeg har sånn der bloggpause? Eller hva det nå er det kalles. I alle fall så er det såpass «tomt i lådan» at jeg hopper over en dag eller to innimellom. Tomt for opplevelser, tomt for tanker og tomt for meninger. Tomt for ord. Rimelig lost, med andre ord. Siden denne bloggen har vært fylt med følgende rett som det er:

 

Så vil jeg tro den ikke savnes. Antakelig burde mye av det publiserte forblitt inni der. Det er godt med ei pause for både deg og meg! Jeg kan ikke love at den blir lang eller hyppig, men nå skal jeg hjelpe han her å kaste ut jula. Så får vi se om jeg mener noe om noe som helst i morgen eller senere i uka.

Beklager uklar assistent. Det er kun mulig å ta bilde (klart) av denne når han sover. Og det er kl. 16.17-16.53.

 

 

 

… sa småbrukeren i dag. Det var etter å ha sett noen av de med best oksygenopptak i Norge gå i mål på skirenn. Jeg må bare påpeke at vi satt inne og glante på skiløperne på tv, mens vi inntok en bedre frokost!

Denne gangen var det Sjur Røthe som gikk fortest. Han har trent en del. På tross av kronisk sykdom, bekhterevs sykdom så vidt jeg vet, og mye motgang så er han rett som det er både best og raskest. Imponerende, rett og slett!

Så jo dårligere du er dess mer må du trene. Ellers blir det fiasko. Sitat småbrukeren.

Med de jungelordene var det bare å ta fatt på dagens økt. Heldige meg har treningsfasiliteter så det holder lett tilgjengelig også innendørs. Både plass og utstyr fins. Bra når kroppen ikke alltid heier på uteaktivitet. Sånn luksus kan en glede seg over når en bor og har bodd sammen med to relativt spreke folk i noen år. I dag kan jeg takke Sjur for inspirasjon til ei økt som ble over gjennomsnittet bra. Og siden jeg har blitt anbefalt å øke intensiteten på intervallene mine, så var det vel bare å gjøre det da! Sånn går det når kondisen er for bra! Ehhmm, akkurat! Det meste er relativt…

Men poenget er: for meg er det i alle fall ingen unnskyldning å ha sjukdom i kroppen. Kronisk eller varig eller ei. Det må og skal trenes. Og småbrukeren har rett. Jo sjukere du er dess mer må du trene. For meg oppleves det helt riktig. Jeg må sette av tid og energi til å trene. Ganske mye tid og energi, egentlig. I alle fall prosentmessig av den totale summen av tid og energi jeg har til rådighet. Og når den totale summen er såpass liten som den er, så blir prosentandelen desto høyere. Men! Og det er et ekstremt viktig men: han sa ikke at jo sjukere du er dess HARDERE må du trene. For meg handler det om å trene med riktig intensitet. Og etter endelig å ha fått både en og to personlige veiledere som gir meg tips og øvelser tilpasset akkurat MEG, så ser det ut som jeg kanskje er inne på noe. Noe vettugt!

Og så handler det ikke minst om å finne riktig måte å restituere på. Det var først da jeg skjønte at jeg måtte skille trening og tur for eksempel, at jeg fikk en smule kontroll over kroppslige reaksjoner etter aktivitet. Jeg er nok også ferdig med å ta harde treningsøkter FØR jobb eller andre aktiviteter. For ikke å si samme dag som jobb i det hele tatt. Melkesyra trenger å få utfolde seg uten innblanding før jeg er klar for neste stunt.

Så i morgen er jeg forberedt på både det ene og det andre fra denne skrotten her. Men det er greit. Jeg vet hva det kommer av. Det kan godt hende det blir en form for fiasko, som småbrukeren sa. Det har sikkert Sjur opplevd gang på gang også. Og han har helt sikkert brukt ufattelig mye tid på å finne riktig mengde, innhold og restitusjon for sin trening for å gjøre den mest mulig hensiktsmessig for det han vil oppnå. Og det er for pokker meg ikke lett når kroppen er like forutsigbar som en fjert i en kurvstol!

Småbrukeren har i alle fall rett når det gjelder meg: jo sjukere jeg er, dess flere timer må jeg bruke på å trene! OG restituere! Hvis ikke blir det fiasko!

The tree –  fin trening for slike som meg, før korona, i et klima som jeg mistenker hadde gjort susen..

Og enda finere trening for de som er hakket mykere, antakelig…

Ja, da skjønner du at det er på tide å ta tak. Så da gjør jeg, det vil si vi, det da. Og det gjør godt. Riktignok en god del vondt også. Rett og slett litt ubehag. Ubehag som vi kan takke sjefen for. På kort sikt.

På lang sikt skal vi få det mer behagelig. Vi skal bli sprekere, sterkere og friskere. Det blir så bra! Og det kan vi takke sjefen for. Sjefen som har sendt oss alle på treningssenter, på sin regning.

Så da er det bare å «legge på lette nok vekter» og forberede seg på nok en dag, eller for min del to, med støl og øm kropp. Og for de som lurer: støl og øm er noe helt annet enn kronisk verk og smerte! Støl henger sammen med bruk og er muskelens måte å gi beskjed om at den har gjort noe den ikke vanligvis driver så mye med. Årsakssammenhengen er åpenbar. Kronisk verk og smerte oppfører seg helt annerledes og er fryktelig uforutsigbart.

Så når sjefen gir meg et spark bak så sier jeg bare takk som byr. Og takk for muligheten!

Rakk såvidt innom noen ganger før koronaen låste døra.

Siden treningssenter, som mye annet, er koronastengt i skrivende stund, så får julegaven som kom på forskudd spares til nyåret. Hjemlige treningsfasiliteter får duge. Jeg sier allikevel takk for generøsiteten! Og takk for utfordringen! Jeg ser fram til å løfte ikkesåtungt i kor med de andre rett som det er til neste år! Kan ikke love at det blir i takt…

Hjemmefasilitetene er ikke koronapåvirket.

Det er jo ikke akkurat hver dag det går på skinner. Sånn går no dagan. Berg og dalbane med en god del visitter i dalstroka innafor. Og de er dype, de daltstroka. Men som hu sa «det er først når du er på bånn du kan begynne å grave deg ned».

Med armer som overhodet ikke egner seg til graving hverken ned eller opp, så er det alternativet uaktuelt. Så da er det bedre å gå for de små ting. Dette handler altså ikke om positiv tenkning, hverken den eplekjekke eller den litt kvelende varianten. Det er for helsike ikke alltid det er noe å smile av.

Men det handler altså om å se noen glimt. De kan godt dukke opp på en onsdag.

1. Å få gå på jobb i et postkort de få timene med jobbkapasitet som fins i denna kroppen, er gull verdt. Frisk luft, bål og ikke minst, friske folk å henge med.

2. Både adventskalender og vær bød på White Christmas i dag. Snø ute og hvete inne.

3.Julekoppen fra nittenpilogbue bød på en god tekopp før dagen egentlig kom helt i gang. Julekopp, stillongs og fyr i ovnen.

4. Det fins folk som leser norsk i hele væla. Friluftsheidi er lest både her og der. Artig.

I morgen er det torsdag og to uker til julaften. Uansett hvordan julaften, torsdagen eller resten av onsdagen er planlagt. Lag deg en god kveld.

Fagområdet energiregnskap og dagens test i aktivitetsbalanse gikk vel sånn det måtte gå. Jeg strøk. Konsekvensene slår vel ikke inn for fullt før i morgen eller i overimorgen.

Jeg kommer til å stryke i akkurat det med å finne balanse slik at jeg ikke overdriver energibruken stadig vekk. Det er jeg ikke det minste i tvil om. Og at 3 treningsøkter på en dag er i overkant overrasker ikke meg engang.

Men som jeg sa til den ansatte før trening: “det gjelder bare å legge på lite nok vekt” (på styrkeapparatene”. “Ja, ikke sant?”, sa hu. Før jeg gikk og la på alt for mye!

I alle fall kroppsdeler. Denne:

 

Ikke stjerna. Hånda. Eller hele armen i grunn. Selges til høystbydende. Rettere sagt, du skal få godt betalt om du kommer og tar den med deg. Men den må hentes og eventuelt demonteres ved henting. Alternativet er å ta med hele kjærringa, og det unner jeg deg ikke. Det er dessverre ikke krefter i den hånda til å for eksempel åpne bildøra så jeg kommer meg noe sted i dag. Så dermed: trenger du ei høyrehånd som ikke virker: hvor mye skal du ha for å hente’n?

Hva har du gjort nå da, siden den er så vond? Vetdasøren. Det eneste jeg vet at jeg har gjort utenom det vanlige er at jeg satt med tastatur i 2 ½ i strekk på fredag. Søknader til NAV da, vettu. Ellers har jeg ikke gjort noe spesielt. Litt vanskeligere å skylde på tastaturet for den begynnende verkinga i kneet derimot…

Det er livet med fibromyalgi bare. Så da gjelder det vel bare å tenke på noe annet, la være å skjære brødskiver og ellers pusse tenna med venstrehånda til det går over litt. Jeg håper morgendagens utskeielser lar seg gjennomføre allikevel.

Så, siden trykking på tastatur er i tyngste laget: denne bloggposten er ferdig! Takk for i dag!

 

I går leste jeg om Bjarte som antakelig er like blond som meg. Eventuelt like trassig. Han hadde, sikkert i et anfall av glede og mestring, lagt ut på nett at han hadde hatt ski på beina. Da fikk NAV ei melding av en «bekymret» kollega gitt:  «Eg forstår ikkje kvifor Bjarte ikkje kan vera i arbeid, når han kan stå slalåm». Bjarte sin historie kan du lese her:

https://l.facebook.com/l.php?u=https%3A%2F%2Fwww.bt.no%2Fbtmeninger%2Fdebatt%2Fi%2F1apoX%2FBekymringsmelding-til-Nav%3Fspid_rel%3D2%26referer%3Dhttps%253A%252F%252Fwww.bt.no%26utm_medium%3DSocial%26utm_source%3DFacebook%23Echobox%3D1606417653&h=AT2Pvpb08kSstSVhBOivL–9eA-q7GMwEkaASJ9xPHHDsWk4hZFYi_qTE2OS1IRPhtXeAzwKUTOTTgHD7ogT32pPqtwaq7waTa6kqgCSggkVeaw6BKsT-MwRSmMUCu3nuw&s=1

 

Bjarte sin historie er fra 2017.  Allikevel trigget den en liten bloggreprise her. Problemstillingen, mistroen og uvitenheten oppleves dessverre like stor i 2020.  Noe en samtale med flere individer som føler på liknende stigma den dag i dag kunne bekrefte senest denne uka. Men først:

I lange perioder de siste årene har jeg benyttet skog og fjell relativt aktivt. Hobbyen har vært tur, gjerne hele døgnet og etter hvert har jeg blitt fryktelig glad i å oppsøke fjell og skog og oppholde meg langt til skogs og langt fra folk til alle døgnets tider. Det har ført til uteovernattinger noe sånt som kanskje 3-4 netter i måneden. Og selvfølgelig, ekstremt fornøyd og rett og slett litt høy på meg sjøl, har innlegg på facebook og instagram fulgt tett på slike godopplevelser. Navnet på bloggen har vel også en viss sammenheng med antall timer i frisk luft.

Jeg har dermed fått spørsmålet «sover du aldri i senga di du?» opptil flere ganger. La meg se… i en normal måned er det i alle fall 30 netter vanligvis. Hvis jeg overnatter ute 4 av dem, ja da er det etter litt kjapp hoderegning 26 igjen. De 26 tilbringes stort sett i senga, må innrømme det. Men jeg tar sørgelig lite bilder der. Heldigvis vil mange si, og naturlig nok.

Jeg tar forsvinnende lite bilder når jeg ligger i fosterstilling på sofaen også. De dagene jeg rett og slett har nok med å stå opp, kle på  meg noe som ikke klemmer, lage meg mat, tømme oppvaskmaskina og lese litt nettaviser. De dagene der jeg må hvile etter å ha tatt en dusj. Fotografering og deling på nett er et overskuddsfenomen. De dagene det ikke fins overskudd, ja da er det stille. Eventuelt deler jeg noe fra bildearkivet.

Slik som dette for eksempel:

Veldig fint å våkne her, selv om en er sykemeldt. Og bilen? Ca 54 meter bak hengekøya.

Bildene blir som regel tatt da jeg kjenner på eufori og pur glede over magiske opplevelser. Mellom magien ligger jeg i senga, og på sofaen, og jeg syns kanskje ikke i det hele tatt. De siste månedene, for ikke å si årene, har bildene også gjerne blitt tatt med meget bevisst vinkel. Det gjelder nemlig å ikke få med bilen i bakgrunnen når villmarksbilder skal deles. Men turene har blitt kortere og kortere, så selektiv vinkel er vesentlig 😉.

«dette er ganske alvorleg, du må kanskje tenkja litt på kva du legg ut på Facebook» hadde NAV-saksbehandleren sagt til Bjarte etter henvendelsen fra kollegaen. Unnskyld meg, NAV! Bjarte prøver bare å overleve og gjøre noe som kan løfte ham opp. Kanskje så langt opp at han på sikt kan bli «en fullverdig bidragsyter for samfunnet igjen», les: komme seg tilbake i jobb! Og går ikke det, så handler det om livskvalitet, folkens!

Så kjære kollega og kjære saksbehandler:

Skam deg!

Du som kalte diagnosen jeg og mange har for «arbeidssky» – skam deg!

Du som sa «det er bare å ta seg sammen» – skam deg!

Du som tenkte «vi er alle slitne, du får skjerpe deg og begynne å trene» – skam deg!

Du har stående tilbud om å bytte skrog med meg hvilken dag som helst. Du må gjerne både jobbe, ta deg sammen og trene med den lånte kroppen! Vel bekomme! Som de fleste andre med «usynlig sykdom» er jeg også god til å skamme meg. Så det kommer til å bli lett for deg når du låner kroppen min.

Jeg for min del? Jeg er lei av å skamme meg! Jeg er lei av å ikke finne forklaring på smerte, utmattelse og strev. Jeg er lei av å ikke klare å forklare til andre hvordan det er å våkne om morgenen med like vondt i armen som det jeg la meg med. Jeg er lei av ikke å kunne snu meg i senga om natta for det gjør alt for vondt og krever haugevis av konsentrasjon og justeringer for å få lov til å sovne igjen. Jeg er lei av å stå over toalettbesøk når jeg er ute på restaurant eller liknende fordi jeg er redd det er for langt å gå og jeg stoler ikke på at jeg klarer å holde meg på beina hele veien. Selv om jeg drikker farris. Jeg er lei av ikke å klare å pusse tenner med høyrehånda på grunn av smerte og hevelse. Jeg er lei av å fly på do ørten ganger før jeg kommer meg ut døra fordi magen er i ulage. Jeg er lei av å ha melkesyre fra lilletåa helt til hjernen, ja til og med i håret uten å ha rørt meg. Jeg er lei av å sitte på rompa i sofaen i stedet for å være ute i frisk luft og på tur.

Jeg er lei av å planlegge alt til minste detalj for at energiregnskapet gjennom uka skal ende på et rimelig akseptabelt nivå. Det vil si at er jeg på et møte på tirsdag så er det ikke mulig å fungere på jobb før torsdag og skal jeg treffe folk etter det så er det tidligst en mulighet på lørdag…hvis jeg er  heldig. Annenhver dag med andre ord!

Bytt gjerne med meg! Jeg må innrømme at før jeg ble så syk hadde jeg ikke peiling sjøl! Jeg tenkte, som mange andre, er det ikke mulig å prioritere og trene og ta seg sammen slik at det fungerer? Selv om du har en diagnose? Beklager, folkens! Uvitenhet, rett og slett! Å ta meg sammen, ignorere signaler og skjerpe meg har ført meg hit jeg er i dag. Lurt av meg! Not!

Nå jobber jeg hver dag med å bli frisk. Eller i alle fall friskere! Oktober og november har så langt ikke vært noen høydare, for å si det slik. Armen er hysterisk vond, skuldrene skriker, bekkenet er håpløst, magen er vrang og jeg er relativt på skrå. Men fingra fungerer heldigvis. Og bloggen får kjørt seg!

Kjære dere som har en «usynlig diagnose» og kjemper hver dag for å skaffe dere selv en viss livskvalitet – jeg heier på dere! Og jeg heier på deg, Bjarte! ALLE er mer enn det du ser. ALLE har sin historie og sine kamper å kjempe. Dere som ikke kan ha respekt for det og som kun ønsker å kjenne og forholde dere til deres egen «sannhet» om hvordan livet skal leves og utfordringer møtes – SKAM dere! Eller ha ydmykhet nok til å tenke «dette vet jeg ikke nok om, så jeg kan ikke uttale meg!».

Jeg for min del: jeg øver meg på å slutte med skam! Jeg skammer meg, så klart, men jeg øver og satser på å bli kjempegod til å gi f… i en alder av bare ca 78! Jeg regner med jeg finner ut av de greiene med energiregnskap i den alderen også. Ønsk meg lykke til!

Fram til det så hender det jeg tar en tur ut, knipser et bilde og går inn og legger meg på sofaen igjen. Eventuelt går 50 meter fra bilen og knyter hengekøya i et tre.

Som regel har jeg fortjent det.

 

Til sommeren har jeg tenkt meg hit også. Jeg kan nesten garantere bilde. Mange.

 

Velkommen til Nederland.

I går hørte jeg denne historien for aller første gang. Den traff meg. Takk H.

Og den treffer kanskje deg eller andre som av en eller annen grunn har havnet i Nederland. Enten da du fikk barn, ble syk eller i alle fall fikk et eller annet møte med livet og hverdagen som ikke ble helt sånn som du hadde tenkt. Jeg må innrømme at for meg traff historien veldig. Jeg jobber intenst med å finne hverdagsglede og se det fine i det livet jeg er så heldig å ha om dagen, selv om det ikke akkurat var dette livet jeg tenkte meg. Jeg jobber hver dag for å se det fine i mitt Nederland! Og jeg syns jeg kan skimte ei vindmølle i det fjerne i dag! Det er ingen som vet hvor krevende det kan være uten å faktisk ha prøvd det sjøl. Les og reflekter!

“Velkommen til Nederland.

Av Emily Perl Kingsley

Jeg blir ofte spurt om jeg kan forklare hvordan det er å ha et funksjonshemmet barn. For å hjelpe folk å sette seg inn i denne unike opplevelsen skal jeg forsøke å beskrive det:

Når du venter barn er det som å planlegge en fantastisk ferietur til Italia. Du kjøper en stabel med reisebøker og legger store planer. Colosseum, Michelangelos David, gondolene i Venezia – kanskje lærer du noen nyttige fraser på italiensk. Alt er veldig spennende. Etter måneder med ivrig forventning kommer endelig dagen. Du pakker kofferten og drar av sted.

Flere timer senere lander flyet. Flyvertinnen tar mikrofonen og sier «Velkommen til Nederland». «Nederland?!?» sier du. «Hva mener du med Nederland? Jeg har bestilt tur til Italia! Jeg skulle ha vært i Italia nå. Hele livet har jeg drømt om å få reise til Italia.»

Men det er en endring i flyets rute. Det har landet i Nederland og der må du bli. Det viktige er at du ikke har kommet til et ekkelt, skittent sted, fullt av nød og sykdom. Det er bare et annet sted. Så du må gå ut og kjøpe nye reisebøker. Og du må lære et helt nytt språk. Og du vil bli nødt til å møte mange nye mennesker du ellers aldri ville ha møtt.

Det er bare et annerledes sted. Det er roligere enn i Italia, ikke så prangende som i Italia, men når du har vært der en stund, og du har fått pusten tilbake, ser du deg rundt … og du begynner å legge merke til at Nederland har vindmøller … og Nederland har tulipaner. Nederland har til og med Rembrandt.

Men alle du kjenner er travelt opptatt med å reise til og fra Italia … og alle skryter av hvor fantastisk det er der. Og for resten av livet kommer du til å si: «Ja, det var dit jeg også planla å reise.» Og smerten ved det vil aldri, aldri bli borte, for tapet av en drøm er virkelig et tap.

Men … hvis du bruker livet på å sørge over at du ikke kom deg til Italia, vil du aldri kunne nyte de helt spesielle og skjønne sidene … ved Nederland.

Bilde: www.travelvalley.nl

Alle rettigheter forbeholdt Emily Perl Kingsley © 1987

Oversettelse ved Veslas koffert © 2018 Gjengitt med tillatelse fra forfatteren”

Historien er delt fra en frivillig og veldedig organisasjon som deler ut informasjon til nye foreldre til barn med Downs syndrom. Jeg har ikke selv opplevd det disse opplever, men jeg har fått et barn som var så sykt at vi helt i starten ikke kunne være sikre på å få henne med oss hjem fra fødeavdelingen. Vi kom til et fantastisk Nederland, og har aldri opplevd Italia…

Husk: Det er fint i Nederland!

Kilde: https://veslaskoffert.com/