Var elgen svensk? Eller var sauene Fishermans Friends?

Men dagen kom og det var tilløp til sol!

De forrige innleggene om turen ligger blant annet

her: https://friluftsheidi.blogg.no/en-spa-dag-tror-jeg.html

og her: https://friluftsheidi.blogg.no/nesten-100.html

Mat må syklister ha, og med frokost og kaffe innabords og alle vesker, sekker, mobiler og andre løse deler lesset på var det klart for å bruke litt energi igjen. Skiløypa og bakkene vi hadde forsert ettermiddagen før var på et eller annet vis blitt fryktelig mye kortere i løpet av natta. Vi suste gjennom gress og forbi blomster, kuer og hyttefelt helt til vi igjen trillet stødig bortover demningen i motsatt retning som dagen før. En svenske ble observert(!). I alle fall en fisker nedenfor demingen.

«Der står det en fisker», sa AC.

«Ja, en Fishermans Friend», sa vittige meg. Det blir en del kvalitetshumor på en slik tur.

«Svensk, jaja…», sa AC. Og tenkte at det var da litt rart at jeg kunne se det på så lang avstand. Eventuelt se det i det hele tatt.

Akkurat samtalen om svensken der på demningen ble vel i grunn toneangivende for flere av samtalene den dagen. Det er lett å høre litt «skakt» når det sykles og skravles både på inn- og utpust og uansett om selskapet er innen hørevidde. Men slik går no dagan på sykkeltur, og vi prater og vi svarer og det er ikke alltid så farlig om vi snakker om det samme. Eller hører det vi trodde vi sa…

Bakkene opp mot de lokale i gapahuken fra i går skulle jo nå forseres i motsatt retning – dermed oppover! Og jammen ble det oppover etter det også. Ja, denne delen av Mjølkevegen, betegnes som den mest familievennlige. Fordi den ikke har så kupert terreng. Men det fins bakker, det er sikkert. Og det var der undertegnede både fikk testet «bakkestart» med trehjulingen, samt gjorde et forsøk på å gi min medsyklist en ørliten dytt i ryggen mot toppen av bakken. Det kunne jeg bare slutte med, så da gjorde jeg det.

På toppen av bakken fant vi vår perfekte lunsjplass. Det var ikke badevann der. Men det var benk, utsikt i alle retninger, oppholdsvær og nesten vindstille. Kun nok trekk i lufta til at mygg og knott holdt seg unna. Kokeapparatet produserte skikkelig kaffe, matpakka fra hotellpersonalet inneholdt både mye mat og noe overraskende mat, og resten av bayliesen gikk ned i et par slurker. En perfekt lunsjstopp.

Før vi kunne tråkke oss videre oppover og bortover. Vannflaska ble fylt i bekken vi passerte rett før vi fikk skogens konge på lett galopp tvers over veien og nedover myra. Elgen er majestetisk. Spesielt når vi kan følge den over lange, åpne strekninger der den vekselvis galopperer og lunter bortover myrene. En finfin opplevelse! Vi passerte både tjern, bekker og flere Flåklypa- og Flintstone-fjellknauser langs veien. Og plutselig og nesten litt for lett kunne vi igjen trille inn på parkeringa ved Gomobu og finne igjen bilen.

Den siste arbeidsøkta for dagen måtte benyttes til demontering, sammenlegging og løfting av trehjuling og montering av sykkelstativ inkludert tohjuling, samt en hele fem minutters kjøretur til siste losji. Som viste seg å være tidenes triveligste tømmertun der vi fikk utdelt «Kårstogo» og ei leilighet med både hvert vårt soverom, kjøkken og bad.

Hovedhuset bød på peiskos, middag og kake og «hjemme hos oss selv» i Kårstogo var vi så heldige at det ble «servert» vin og gode samtaler gjennom kvelden. Før vi måtte ut igjen. For det var jo vann nedi bakken. Badevann. Kveldsbadet foregikk blant en økende gjeng mygg og knott. Vi prøvde å ikke bry oss noe særlig om dem. Og de tok heldigvis ikke så mye notis av at badinga foregikk i en lett kombinasjon av undertøy, badesko og en og annen bikinitopp.

Så ble det natta igjen og før vi visste ordet av det så kom morgenen. Den siste på årets Escape. Med kaffetrakter tilgjengelig og frokost satt fram i kjøleskapet ettermiddagen før var det bare å dekke bordet ute i sola og kose oss med både egg, ost, juice og skiver. Og nyte stillheten og roen. De to damene som hadde overnattet i nabohuset på tunet dro av gårde på sykkeltur og vi hadde hele herligheten for oss selv.

Til slutt måtte vi rydde og vaske oss ut, si hade og takk for oss til både personale og omgivelser og begi oss på hjemvei.

I god The Great Escape-stil så ble det heller ingen pinlig stillhet i bilen på vei hjem. Planer ble luftet og diskutert – også svevende tanker om framtidige Escape’r. Vi har ideer. Antakelig nok til et tosifret antall år til. Og jammen er det bra. Det er vemodig når slike eventyr går mot slutten. Men det er litt godt også.

Etter tett oppunder 100 kilometer på henholdsvis to og tre hjul. Kaffekoking, bading, skravling og naturopplevelser er skrotten litt mørbanket. Huet er nok også det, men samtidig fornøyd og full av gode opplevelser. Det er akkurat slikt noe som er helt gull å ha «i banken» til mindre spennende dager og uker. Og så kan vi jo lure da; på om «svensken» fikk fisk. Eller om han var en Fishermans Friend.

Været lagde litt drama, men holdt seg unna både bekken og oss.

Rett borti der sto det jammen meg en svenske…eller en Fishermans Friend…

“Kom og sitt ned”, invitererer denne.

Gauklie.

Vasetstølen.

Alle foto: ACM og friluftsheidi

 

Det gikk!

Akkurat her, eller rett før da, var det vel at jeg kunne konkludere med at det gikk:

Bilde: ACM

Når utstyr, kropp, vær og ikke minst turselskap spiller på lag så tåler faktisk denne skrotten tre hele sykkeldager etter hverandre. Med både oppoverbakker, nedoverbakker, lange og korte, grusveier, skiløypetraseer og traktorslep. Loffing fra sted til sted med 4 overnattinger på 3 forskjellige steder og 3 friluftsbad i 3 forskjellige fjellvann.

Da er det godt å komme hjem, selv om både kropp og psyke er rimelig oppbrukt. Og planene for neste Escape ble allerede nevnt og fablet om i bilen hjem. Hæsjtægg fornøyd!

Det som ikke syns.

Til deg som passerte avleggeren og meg utafor Ikea i dag, og som lo og sa noe sånt som «det var bra det var flere ja!», og gikk litt videre, lo litt til og sa noe mer før dere sendte et blikk og satte dere i bilen: det var en grunn til at det var avleggeren som løftet! Og det var en grunn (minst en) til at jeg bare holdt i handlevogna og så på at hun løftet de tunge greiene. Det var en grunn.

Eller; det var vel i grunn flere. Hun er sterkere enn meg. Stort sett. Så vidt jeg vet. Dessuten har jeg en tendens til å komme i klem hvis jeg skal løfte tunge uhåndterlige greier. Og så er det jo det faktum at det egentlig er en bragd for meg å bare komme meg til den der svenske interiørgiganten. For ikke å si gå rundt der i flere timer blant mer eller mindre desperate familier og andre som skal ha både det ene og det andre. Hadde du sett litt godt etter så kan det hende du hadde lagt merke til at jeg gikk litt rart. Vagget litt og dro på beinet og slikt. Skjenet av gårde en smule og med slagside, for eksempel. Det i seg selv er dårlig å kombinere med løfting av flatpakkede hyller og salongbord. Tro meg. Og det er det som syns. Det som ikke syns er en enda dårligere kombinasjon med akkurat slike ting. For eksempel.

Og jeg hentet da bilen slik at hun slapp å trille den overlessede handlevogna med kilovis med flatpakket moro ut i regnværet. Og hun slapp å stå der med de tunge løfta mens regnet silte over både henne og alt som skulle inn i bilen. Da hadde dere jo slett ikke sett oss heller.

Men dere to karer i deres beste alder hadde nok såpass lite å dra på sjøl at underholdningen ble oss som hadde mye. Når jeg tenker meg om så mistenker jeg visst at dere hadde parkert i lessesona kun for å  unngå regnværet også. Men det er bare spekulering. Og jeg mistenker at jeg selv også kunne ha funnet det rimelig underholdende om jeg hadde hatt energi til å legge merke til hvordan andre gjorde det i dag. Men det har jeg ikke så ofte. Selv om det uten tvil kan være både interessant og moro. For oss som evner å glede oss over den typen underholdning. Det er forsåvidt også spekulering. Men sannsynligheten er relativt stor.

Men altså; med en del varig sykdom i bagasjen så tenker jeg meg grundig om før det overhodet er aktuelt å oppsøke både den ene og den andre kjøpesentergiganten. Det er liksom ikke akkurat det habitatet slike som meg fungerer best i.

Men i dag gikk det faktisk overraskende bra. Og det er ikke akkurat en selvfølge selv om slike som meg begynner å bli vant til å ta slik kalkulert risiko. Det fungerte ganske greit. Antakelig fordi avleggeren tok de tunge løfta. Og sørget for pauser, i dag kalt «fika», jevnt påfyll av både mat og drikke, samt stødig vurdering av når nok var nok.

Arbeidsfordelinga kan se noe urettferdig ut. I alle fall utenfra. Og den er det nok også. For det som ikke syns må rett og slett tas hensyn til. Alltid.

Bilde: aftenbladet.no

En etterrefleksjon: jeg er alltid i tvil når jeg poster slike innlegg. Jeg liker egentlig ikke å “eksponere” egen varig sykdom “hele tida” og er alltid litt engstelig for å bli oppfattet som en som syter og klager. Men så er det jo sånn at denne bloggen handler om livet. Hverdagslivet slik det er for meg. Og da er jo de der varige greiene så absolutt med å forme dagene. De tar visst plass. Så da så. Og så tenker jeg at vi alle kan ha godt av å reflektere over hvilke varige utfordringer og “tunge ryggsekker” den enkelte har med seg som styrer hvordan de løser både små og store hverdagslige hendelser. Blant annet Ikea-turer…

Brant seg, gitt!

De siste dagene har media fortalt meg og andre litt målløse lesere at influensere påvirker ungdom til å strisole seg når uv indeksen er som høyest, uten solkrem selvfølgelig. «For solkrem er ikke bra, det stopper D-vitamingopptaket og gir deg kreft», er omkvedet.

Jeg har blitt uvel, rasende, småkvalm og en liten smule oppgitt over menneskeheten av hele greia. Både av de totalt uriktige utsagnene, og ikke minst av konseptet at influensere og/eller kjendiser nå skal uttale seg og gi faglige råd om hvordan vi skal forholde oss til egen helse. IKKE fagfolk som i dette tilfellet er leger, kjemikere og farmasøyter!

Jeg er nok noe mer enn gjennomsnittlig opptatt av sol. Egentlig opptatt av hvordan navigere meg selv på tryggest mulig måte når sola steker og varmen er på sitt aller mest intense.

Det er minst tre grunner til at jeg ikke soler meg:

  1. Jeg syns det blir alt for varmt og alt for kjedelig og å steke meg i varmen er direkte ødeleggende for helsa mi og framprovoserer MS-symptomer farlig effektivt. Jeg blir syk av varmen, rett og slett!
  2. Jeg blir ikke brun uansett og har aldri blitt det. Jeg blir kun solbrent. Og det blir jeg såpass lett at det kan være en utfordring å se ei litt for god værmelding. Meeeen, jeg har gjort mine sporadiske forsøk, så klart. Spesielt på 80- og 90-tallet. Og «premien» for haugevis med solbrentopplevelser ble:
  3. Jeg har de siste drøye to årene gått til behandling og oppfølging for malignt melanom – føflekkreft, altså hudkreft (den mest dødelige varianten)! Og dermed fått mange beskjeder fra kreftlegene om å være forsiktig i sola, kle på meg og holde meg mye i skyggen.

Så ja, jeg må si jeg blir en smule fortvilet når jeg hører hva disse ungdommene lar seg påvirke av. Det hevdes at «solkremhysteriet» kommer av at de mektige solkremprodusentene skal få solgt produktene sine. Ok. Men like lite som vi skal stole på helseopplysning gitt av synsere og influensere, like lite stoler vi på produsentene. MEN, kjære Isabell Eriksen og andre som får lov å mene noe på trykk om saken:

Kreftforeningen, som jeg tviler på at har økonomiske interesser i salg av krem, sier følgende:

  • Begrens tiden i sterk sol
  • Dekk til huden med klær
  • Smør deg godt og med solkrem med høy faktor
  • Ikke bruk solarium

For meg er det et mysterium at solarium er lovlig i det hele tatt. Vi forbyr jo heldigvis andre kreftfremkallende midler og elementer i dette landet! Jeg har selv ligget i slike og bakt min lett rødmende skrott, men det er såpass lenge siden at verden har gått videre og kunnskapen har lært oss viktige saker.

Nevnte Eriksen ble solbrent hu! Men var mest bekymret over at det var stygt å få blemmer og flasse. Jeg kan love deg jeg, Isabelle, at utseendet er det minste du bekymrer deg over når du får beskjed om at du har kreft med spredning!

Hudkreft er ikke bare noe som rammer eldre eller slike som meg som fikk kreftdiagnosen det året jeg fylte 50. Hudkreft er den nest største kreftformen i alderen 25-49 år. (kilde: Kreftforeningen). 9 av 10 tilfeller av hudkreft skylder for mye UV-stråling. Og det er skremmende at antall hudkrefttilfeller fortsetter å øke, samtidig som vi her i Norge allerede er på verdenstoppen når det gjelder både hudkrefttilfeller og død som følge av hudkreft/malignt melanom.

I mitt tilfelle er nok svaret akkurat det som Ingrid Stenstadvold Ross, Generalsekretær i Kreftforeningen sier: «Det skumle med mye eksponering av sol, er at huden ikke glemmer. Den sparer på episoder med intens sol og solbrenthet fra vi er små. Noen ganger blir det for mye og vi utvikler hudkreft.»

Denne typen kreft kan i stor grad forebygges! Og nå vet den enkelte av oss såpass mye at vi har verktøyet til å forebygge!

Og til dere influensere som strisoler dere når uv-indeksen er 6: om ikke trusselen om kreft motiverer dere til å ta det litt rolig så kanskje trusselen om RYNKER er motivasjon nok?!? For det syns dere jo i hvert fall at er stygt!

Beskytt deg mot uv-strålene! Ta kloke sol-valg! Og lytt til FAGfolk! Du vil ikke bli en del av kreftstatistikken!

Kilde:

Kreftforeningen

 vg.no

Ei værmelding jeg helst bør se med faktor 30, godt kledd og innendørs!

 

Innsikt og utsikt.

På denne dagen for to år siden blogget jeg om innsikt og utsikt. Et innlegg jeg rett og slett hadde godt av å lese igjen i dag. Sjøl. Det gjenstår fortsatt å se om fleredagerstur med sekk og hus på ryggen fra sted til sted er gjennomførbart. Det planlegges utstrakt turvirksomhet, ja. Så i dag trengte jeg å lese mine egne betraktninger her:

http://friluftsheidi.blogg.no/3-innsikter-om-utsikt.html

Med “huset” på ryggen. Minst 300 meter fra bilen…

Ukeslutt, og -start.

Arbeidsuka mi startet i dag. Og den sluttet i dag. I den ene jobben da. I bijobben min. Som er som pedagog i barnehagen. Primært så er jeg jo fast ansatt i egen helse. På fulltid. Og der er det hverken tariffavtale, maks antall arbeidstimer per uke eller ferie. Ikke noe «ninetofive» eller åttetilfire-jobb på noen som helst måte. Mer 24/7.

Så bijobben i barnehagen er og blir en bijobb. Dermed startet arbeidsuka i bijobben i dag. Og den sluttet i dag. Nå er jeg tilbake i hovedjobben og sitter under et pledd i godstolen og prøver å holde øynene åpne og motstå trangen til å legge meg i fosterstilling under dyna. Svimmel og kvalm og akkurat som forventet etter en formiddag i bijobben.

For på onsdager har jeg to jobber. Så når energien brukes opp på bijobben, så blir hovedjobben enda mer utfordrende. Sånn er det stort sett hver onsdag. Slik sett er det jo forutsigbart, akkurat som gårsdagen ble.

Men bijobben er viktig. I dag fikk jeg være med på fotografering. Barnehagefotografering er vel en øvelse for spesielt interesserte. Det er jo ikke garantert at den lille håpefulle er enig i at det passer å  ta bilde akkurat i dag. Ikke nok med at fotografen er ukjent og muligens skummel, rutinene forandres også – plutselig skal vi ut når vi pleier å være inne, mor har bestemt at det skal være stramme strikker i håret eller så skal det tas bilde midt i brødskiva med kaviar. Her er det en del som kan vippe både en ettåring og en seksåring av pinnen.

Jeg tror den som tok det aller mest piano og rett og slett rocka poseringa var katta. Barnehagekatten Pløsen ble løftet opp og fikk være med på bilde og så ikke ut som han hadde gjort noe annet enn å posere slik hele sitt katteliv.

Hønekyllingene var ikke med på bildet. Men heldigvis hadde jeg en 6-åring som bare MÅTTE vise meg kyllingene. De var slett ikke små gule dunballer lenger. Mer sånn ungdommelig bortimot høne både i farge og fasong. Bortsett fra en som var omtrent halvparten så stor som de andre. Og det var den som fikk oppmerksomheten.’

Den minste hønekyllingen fikk eget bilde. Og en del (uønsket?) oppmersksomhet.

Jeg rakk ei kombinert perle- og skravlestund også. Og hilste på et par mammaer. Jeg fikk prøvd meg som sykkelreperatør og hektet på et kjede som hadde løsnet på en sykkel. Og jeg måtte hjelpe til både med borrelåser, sko og sykkelhjelmer. Og ikke å forglemme skive med gulost og kaviar. Det er liksom standard.

Da det var på tide å avslutte arbeidsuka mi så slo årets junivær til igjen. Det bøttet ned. Så hvordan det gikk med de som ikke hadde fått fotografert seg sjøl enda, det vet jeg ikke. Kanskje de måtte evakuere inn og ta de siste bildene der. Akkurat sånn som hønekyllingene.

Jeg er nå i full gang med neste jobb. Den som pågår 24/7. Fulltidsansatt i egen helse. Uten stillingsbeskrivelse. Snaut med kolleger. Lite innbringende. Ikkeeksisterende pensjonsalder. Og med dårlige frynsegoder.

Da er det godt bijobben byr både på korte dager og uker, hønekyllinger, Pløsen, gode kolleger, latter, frisk luft og kaviarskiver.

 

 

 

Det forutså jeg.

Jeg pleier å si at jeg av og til må krysse grensa for å kjenne hvor den går. Det har liksom blitt en læresetning, eller et mantra om du vil. Jeg har vel stort sett brukt uttrykket når det gjelder fysiske utfordringer. Hva kan jeg få til med denne skrotten her, liksom!

I dag har jeg krysset grensa igjen. Konsentrasjonsgrensa denne gangen. Og jeg forutså jo at det skulle skje. Dagens jobb ved pc-en krevde både lesing, eller studering, formulering og tasting og jeg hadde satt av formiddagen. Så klokka 10.05 satte jeg meg til og tenkte jeg skulle ta meg sammen og holde på en hel time. Eller maks halvannen.

Klokka 12.47 kom jeg til meg selv og kikket på klokka! Da hadde jeg vært helt oppslukt og så «inne i» det jeg drev med at jeg ikke engang hadde tatt meg en slurk av vannglasset jeg hadde ved siden av meg. Jeg hadde registrert at tordenen slo, lynet glimtet og strømmen hadde gått, men ellers hadde jeg ikke blitt vippet av pinnen på noen som helst måte. Overhodet.

Men da var jeg ferdig også. Oppbrukt. Og sulten. Og hodet surret. Inni, altså. Det var jo akkurat det jeg forutså. Jeg vet jo sjøl at det ofte blir slik. Det har skjedd før, for så si det sånn.

Men der og da, da jeg kom til meg selv etter nesten tre timer, så skjønte jeg jo at det var for sent. Overdrivelsen var et faktum og det var bare å gjøre et desperat forsøk på å redde restene. Av hjernen. Så da gikk jeg ut og tok et bilde av…reddik!

Og jeg fant vel ikke akkurat ut hvor grensa gikk. En eller annen gang mens jeg leste og skrev ble den krysset. Jeg vet ikke når, men antakelig etter snaut en time. Og i hele ettermiddag har jeg jobbet med konsekvensene. Tåke i hodet, på grensa til hodepine, konsentrasjonsvansker og smerter i kroppen. Akkurat som forutsett. Og jeg lærte: neste gang skal jeg ha alarmen på. På telefonen. Så jeg gir meg i vettug tid. Eller i det minste tar ei pause. For jeg forutser vel i grunn at hvis jeg ikke gjør noen tiltak så kommer det til å skje igjen! Forutsigbart.

Flerfarget reddik i år. 

7 ukers ferie!

I dag feires at jeg nå tar sju ukers ferie. Ferie fra venteplass 6, mr-undersøkelser, fysioterapeuter, ct-maskiner og blodprøver. Og alt det andre jeg driver med i hverdagen. Den siste avtalen med helsevesenet denne perioden gjorde jeg unna i dag. Og jeg har ingen planer om å møte opp eller ha telefontimer med hverken nevrolog eller onkolog med det første. Og ingen av kollegene deres heller. Så nå tar jeg sommerferie! Etter de siste ukenes undersøkelseskjør der det bortimot har gått over styr…det vil si at jeg har mistet litt oversikten, så er det i grunn greit med ei pause. Jeg tror jeg endte på 14 avtaler i løpet av noen uker. Så nå pustes det ut!

Hverdagen, slik den arter seg med noen varige kroppslige utfordringer, starter opp igjen den 2. august. Etter planen. «Men du ringer om du merker noe, ikke sant», sier de alle. Senest i dag. «Jaaada», sier jeg. Og krysser fingra for at jeg slipper akkurat det. Og i mitt stille sinn tenker jeg at det skal mye til!

Det ser bra ut, altså! Og dermed blir det fulltids ferie. Fulltid planlegging av tur og diverse eskapader i kratt og fjell, og en bitteliten dose jobb. Samt stabil medisinering som humper og går rutinemessig i det daglige. Det er alt. For det er ferie. Det har jeg feiret med et ørlite glass rødvin og ei lammestek. På en onsdag.

Jeg krysser fingrene for at ferie i år blir akkurat det; ferie. Og husker hvordan sommeren for to år siden gikk med til turer inn og ut av sykehuset. Dager tilbrakt i senga. Måltider som besto av en halv banan og et halvt glass vann. Og der telefonkontakt med kreftenheten var nesten dagligdags. Kvalme, prøver, medisinutprøving, bivirkninger og pes. Og planer ble endret, avlyst og satt på vent rett som det var. Men jaggu fikk vi til en del den sommeren også. Blant annet The Great Escape.

Årets escape planlegges. Lavvotur planlegges. Og det er rett og slett fryktelig stas å se fram til slike stunt uten for mye «hvisomattedersomatte».

Jeg går inn i ferien med full og hel overbevisning om at det blir ferie i hele sju uker.

God sommer, folkens!

Jeg satser på mange slike sommerkvelder denne ferien. Selv om jeg sitter inne med ullsokker på under et pledd og hører det sprake i ovnen akkurat nå.

Rehab eller?

Rehabilitering er sosial- og helsetjenester som har til formål å gjenvinne fysisk, kognitiv eller sosial funksjonsevne som er tapt på grunn av sykdom. Det er definisjonen som Store Norske Leksikon, snl.no, bruker.

Ordet rehabilitering kommer på latin av stavelsen re og ‘dyktig’.

Målet er å gjøre den enkelte bruker eller pasient i stand til å fungere så godt som mulig i dagliglivet ut fra sine forutsetninger og ønsker. Rehabilitering karakteriseres ofte som en dynamisk og individuell prosess hvor egen motivasjon og innsats har innvirkning på prosessen. Kilde: snl.no.

Jeg har vært en del på rehabilitering. Både det ene og det andre stedet. Et av stedene sågar tre ganger til sammen. Til slutt fikk jeg da gjennomført et fullt opphold. Det første var et kartleggingsopphold, det andre ble avbrutt fordi jeg måtte akuttopereres for melanom, men det tredje fikk jeg gjennomført etter planen. Og jeg fikk god og helt nødvendig og essensiell hjelp med det jeg trengte hjelp til da.

Jeg har kun vært på ett rehabiliteringsopphold direkte relatert til min MS-sykdom. Høsten 2023 var jeg så heldig at jeg fikk være tre uker på mitt tredje rehabiliteringssenter. Og det viste seg å være der jeg skulle ha vært hele tida. Men det visste vi jo ikke de fire forutgående gangene.

På MS-senteret i Hakadal fikk jeg gjennom undervisning mye større forståelse for egen sykdom og egne symptomer. Jeg fikk praktiske råd om hvordan jeg best skulle trene for akkurat mitt behov. Jeg fikk bekreftelse på og motivasjon til å gjøre en del viktige valg for å bedre hverdagen. Jeg fikk verktøy for å takle en hverdag som varig syk, og ikke minst konkrete verktøy for å holde funksjonsevnen så bra som mulig så lenge som mulig. Rett og slett for å bedre hverdagen min!

I Norge har vi mange rehabiliteringssentre rundt omkring i landet. MS-senteret i Hakadal er bare ett av dem. Og det er det eneste som kun konsentrerer seg om MS-pasienter. Senter for andre diagnoser, for eksempel rygg eller fibromyalgi finnes. Og det finnes senter for barn og unge og voksne med epilepsi. Men nå trues de. De trues av forslaget om at rehabilitering skal foregå i kommunehelsetjenesten og den lokale spesialisthelsetjenesten i hver enkelt helseregion. Gjerne som dagtilbud i stedet for døgntilbud.

Hvordan ser de som foreslår noe slikt for deg at vi som pasienter skal få et like godt tilbud på denne måten? Hvordan skal hver kommune og hver helseregion klare å stille med tilsvarende erfaring og ekspertise som dagens rehabiliteringstilbud har? Hvordan skal tverrfagligheten ivaretas på denne måten? Og hvordan skal vi som pasienter få i nærheten av det samme utbyttet av rehabiliteringen dersom vi skal ta oss til og fra hver dag, altså et dagtilbud? Bare det å skulle transportere meg selv til og fra et eller annet dagtilbud vil antakelig gjøre meg ute av stand til å benytte det. Er det en måte å korte ned ventelistene, kanskje?

Jeg undres.

I går hadde jeg telefontime med nevrologisk avdeling og «min» fantastisk flinke ms-sykepleier der. Rehabilitering, og muligheten for å søke nytt rehabiliteringsopphold, ble diskutert. Og hun anbefalte at jeg søkte! «For om vi ikke søker så synes jo ikke behovet», som hun sa. Dessuten er ventetiden trekvart til ett år. Sannheten er nå at MS-syke allerede kan rapportere om at det er vanskeligere å komme på rehabilitering. Flere søknader enn før blir avslått.

Helseforetakene vil kutte kostnader på rehabilitering. Motivasjonen for å kutte i rehabilitering er kun økonomisk. Det er foreslått en overgang fra «døgntilbud» til «dagtilbud» på tross av at dette bryter med god faglig praksis og hva som er dokumentert effektivt for personer med MS. Det oppstår dessuten, som nevnt tidligere, store praktiske problemer med «dagtilbud». Konsekvensen av dette er ikke beskrevet. For meg som bruker kan det føre til kortere opphold, kun dagopphold, større egenandeler og at mer blir lagt til egen kommune i stedet for de nasjonale tverrfaglige sentrene der ekspertisen nå finnes. Behov for mer og dyrere hjelp i form av hjelp i hjemmet, tilrettelagte tjenester og sykehusinnleggelser vil også være en sannsynlig konsekvens.

Stortinget behandler nå saken, mens rehabiliteringsinstitusjonene venter på å levere nytt anbud til helseregionene. Alle rehabiliteringsinstitusjoner har fått sagt opp sine avtaler med helseforetakene, med sikte på fornyede avtaler fra 2026. Igjen trues tilbud til de svakeste, de som trenger det mest. Det oppleves som en tragedie at «verdens rikeste land» ikke skal «ta seg råd» til å gi varig syke den beste hjelpen for at også vi skal fungere i hverdagen.

Disse institusjonene er faglig overlegne, behandlingsmessig effektive og vi som bruker dem er evig takknemlige for hjelpen vi får. Både der og da og ikke minst i alle verktøyene vi tar med oss og kan bruke i hverdagen slik at vi klarer oss uten både sykehusinnleggelser og annen ressurskrevende hjelp i dagliglivet.

Jeg kjenner jeg blir forbannet. IGJEN skal de som ikke kjenner det på kroppen avgjøre hva som er best for MEG og alle andre som dessverre trenger ekstra ekspertise for å takle hverdagen. IGJEN er det økonomi som skal avgjøre om den beste behandlingen og rehabiliteringen skal være tilgjengelig. IGJEN skal uhyre dyktige og erfarne eksperter måtte frykte for jobben sin. IGJEN skal godt oppbygde tilbud raseres.

Jeg håper storting og regjering skal «våkne opp» og vedta at det er nasjonale og tverrfaglige spesialiserte rehabiliteringssentre som tilbyr tjenester til alle vi vil ha og det er dette vi trenger. For det vet vi jo nå! IKKE RASER LIVSVIKTIGE TILBUD!

Jeg har selvfølgelig skrevet under på dette oppropet og ja; jeg skal søke på rehabiliteringsopphold igjen: https://www.ms.no/stopp-nedbyggingen/

Skrive under kan du også gjøre! Glem ikke at det ikke bare gjelder MS-senteret i Hakadal men også alle landets rehabiliteringssentre uavhengig av utfordring, sykdom eller diagnose.

Sånn kunne en “fritime” mellom behandlinger og undervisning se ut for meg sist jeg var på rehabilitering. Kvalitetstid!

Kilder: MS-forbundet, ms.no

Store Norske Leksikon, snl.no

 

 

Å vinne over komfortsona.

Jeg er stadig på jakt etter å holde skroget i såpass bra form at det går an å leve med det. Skroget altså. Dermed trenes det. Og når jeg, som jeg pleier, kjører intervallene mine på elipsemaskina så må jeg ha en viss form for underholdning til. Ellers blir det rett og slett alt for kjedelig. Jeg motiveres ikke akkurat til å ta i noe ekstra når jeg stirrer rett inn i en vegg, for eksempel.

Men med underholdning så er jeg som ikke er noen stor forbruker av streamingtjenester henvist til Nrk sin nett-tv, for eksempel. Og da aller helst en eller annen dokumentar. Gjerne en serie. Nå har jeg sett på «Tandemeventyret». En sprek gjeng med ekstra utfordringer som sykler til Nordkapp.  Og akkurat slikt blir jeg rimelig motivert av.

I den siste episoden kom det et utsagn som jeg umiddelbart kjente meg igjen i. Det handlet om «å vinne over komfortsona» si. Noe en av deltakerne så flott klarte å sette ord på. Og jeg kjente meg igjen, gitt. For meg handler det om å vinne over komfortsona. Og aller helst å utvide den!

Jeg har de siste årene ofte sagt at «jeg må av og til krysse grensa for å finne ut hvor den går». I betydningen krysse grensa for hva jeg egentlig klarer og hva jeg mener er mulig å få til med mitt skrog som er full av MS og fatigue og kreftkontroller og rått og røti! Jeg tenker at turen til Glittertind i september var av den typen. Langt over grensa egentlig. Og dermed «falt» jeg veldig for utsagnet om å vinne over komfortsona.

Det frister nemlig ikke å bli værende i akkurat denne komfortsona so jeg har nå. Ikke er den særlig komfortabel. Og i alle fall ikke stor. De siste par månedene har det dessuten kjentes ut som den er i ferd med å krympe enda mer.

Dermed er jeg fristet til å kjøre på med enda mer trening. Rett og slett fordi trening er det eneste som kan likestilles med medisin når det gjelder bremsing av multippel sklerose. Som fagfolket sier. Og som er mitt halmstrå så lenge jeg ikke er egnet for medisinering. Dessuten så tipper jeg oddsen er rimelig lav for at trening har mindre uønskede bivirkninger enn bremsemedisiner har. Eller; fristet….det er jeg vel ikke akkurat. Fatiguen tilsier ikke slike utskeielser.

Nå lurer jeg rett og slett på hvordan jeg skal klare å gjøre som Thomas i Tandemeventyret. Nemlig vinne over og gjerne utvide komfortsonen. Det hadde vært fint om komfortsonen hadde vært en smule mer komfortabel også, vil jeg påstå.

Jeg tenkte på det på dagens søndagstur. Som var tung. Og varm. Og gjorde vondt. Vondt i skrotten, men ganske ålreit i hodet. Selv om det kjennes ut som komfortsonen krever kortere og kortere turer. Dagens tur var overraskende ukomfortabel egentlig. Til å skulle være helt innafor. Sånn egentlig. Jeg krysset ikke grensa i dag. Trur eg. Så dermed vet jeg ikke akkurat hvor den går for tida. Det er ikke engang sikkert det er tida for å finne det ut heller 😉.

Men jeg gikk en ny sti. For meg i alle fall. Og kom til en ny og vakker plass. Så slik sett så er «sonen» utvidet. Uansett om det var direkte komfortabelt eller ikke.

Mer om Glittertind-turen blant annet her: https://friluftsheidi.blogg.no/ett-skritt-av-gangen.html

Jeg gikk en tur på stien.
Myrulla blomstrer.
Kaffe ved benk. Luksus.
Han her kom skjenende, men hadde heldigvis vett til å la kanelsnurren min være.
En vakker oase i skogen.