Suppehuet ler og ler!

Og ler…

I går skrev jeg om han som kalte folk suppehuer. Og jeg skrev at brev fra det offentlige kan være vel kompliserte å fatte for hvermannsen. Spesielt for suppehuer da. Og dagen før det igjen skrev jeg om svar, tregt svar og mangel på respons på egne henvendelser til offentlige instanser.
I dag bare ler jeg! Høyt og lenge! Følgende er et helt ekte svar fra en offentlig helseinstans, mottatt i dag, et snaut døgn etter innsendt klage. Endelig noen som tar på alvor “diagnosen” som suppehue og degenerert og tilpasser kommunikasjonen til kapasiteten (min). Se gårsdagens innlegg.

Her er svaret via digipost:

Er det mulig å gjøre det kortere og enklere? Fortsetter det sånn vil jo selve svaret på klagen se sånn ut:

NEI!

 

 

Suppehuet meg!

 

Suppehuet. Eller blåst…

http://www.dagsavisen.no/fremtiden/2021/04/12/kjent-trygderettsadvokat-kaller-ufore-for-suppehuer/?fbclid=IwAR0ZuoH3N5JMLpkjIgQ6WVpuEBdIdfg10QSLYcQj7hW035aokmBOi5Z0I34

Ifølge denne mannen ligger jeg tynt an for tida. Jeg er på rask vei til å bli «mentalt degenerert». Rett og slett et suppehue. Det er ikke mine ord, men hans. Jeg ville heller kalt det brødhue eller grauthue. Men det er jo en smakssak, tipper jeg. Småbrukeren kaller meg av og til blåst. Røft miljø, altså!

Nok om det. Ifølge denne mannen vil det si at dersom jeg er i stand til å lese, tolke og forstå informasjonen jeg får i fra det offentlige eller andre og som har med min helsesituasjon å gjøre, ja da er jeg ikke suppehue nok og bør snarest dra meg på jobb! Dette kommer da fra en fagperson som skal tale suppehuenes sak. Må være deilig å føle seg så mentalt overlegen sine klienter, tenker jeg. Selv om pedagogen i meg er litt spent på hva som kan skje med han stakkars advokaten som tydeligvis henger en del med «mentalt degenererte». Siden han er så opptatt av at miljøet vi oppholder oss i gjør oss til suppehuer, så står vel slike som han i fare sjøl, eller? Det får bli opp til andre å diskutere arv og miljø…jeg er for pedagogisk degenerert!

Utallige ganger har jeg hørt en variant av «du skal være frisk for å være sjuk», i betydningen at det er rimelig krevende å forholde seg til alle instanser, skjemaer og brev en blir presentert for når en blir sjuk. Jeg skjønner godt at mental degenerering fort kan bli en bivirkning. Og motløs og matt er det fullt mulig å bli av kommunikasjonen med det offentlige.

En kan ikke forvente av slike som meg at jeg skal fatte så mye med andre ord.

Aha, så det er dette det hele dreier seg om!?! Det er ikke meningen jeg skal fatte de papirene jeg får tilsendt i utgangspunktet. De er jo ikke tilpasset meg. Suppehuet! Jeg kan melde om at jeg akkurat nå har skrevet en klage, helt på egenhånd, til «regional koordinerende enhet» og smelt den avgårde til mottaker. Fastlegen mente at det kunne jeg fint klare sjøl. Lettlurt hu, antakelig. Takk for tilliten! Burde nok sikkert hatt en advokat til å gjøre det for meg. En som ikke er suppehue. En gjøk, kanskje?

Bilde:numerologensverden.no

Det er fullt mulig at Lægreid vil påstå at han mener «de andre» når han snakker om suppehuer. AAP-aksjonen, for eksempel. Det er greit det, altså, men en som gjerne vil framstå som faglig oppegående og med et snev av integritet bør etter min mening uansett velge andre uttrykksformer i det offentlige rom. Ikke så lurt å generalisere og sette i bås, eller slippe alt og alle nedi samme suppa, tenker jeg. Men overskrifter og engasjement er jo gøy!

 

 

 

 

Jeg har ikke behov.

Advarsel: grinete sykdomsprat og bitter klaging under oppseiling. Klikk forbi etter behov.

Så kom det da. Svaret. Lenge før jeg hadde forventet. Servert i inngangen til påskeuka. Kos deg med den i ferien, du, liksom.

Det er alltid en positiv overraskelse når svar fra det offentlige kommer FØR det er forventet. Erfaring tilsier dessverre at det motsatte er mye mer vanlig. I alle fall har jeg erfart det etter at jeg fikk for vane å brevveksle med slike instanser. Men noen ganger kunne de gjerne venta litt med de svarene sine syns jeg…

Det ble avslag gitt. Og det kjenner jeg kom rett i trynet, ja. Såpass at jeg ikke orket annet enn å skumlese dokumentet da det kom i innboksen. Digipost, så klart. Jeg har til gode å få noe som helst med hyggelig innhold via den postkassa, altså!

Men i dag tok jeg mot til meg, satte meg i modus og leste hele avslaget. Alle de fire sidene. Kort fortalt så er innholdet av typen «det er ikke behov for undersøkelse eller behandling i spesialisthelsetjenesten» og «det finnes dessverre ingen spesifikk behandling for denne typen plager». Akkurat. Takkskarruha. Intet nytt under solen, med andre ord.

Jeg har bare et par spørsmål:

Så dere i spesialisthelsetjenesten har overhodet ingen behandling eller noe som helst å tilby meg som kanskje, bare kanskje, kan gjøre meg noe bedre?

Dere syns ikke en skikkelig utredning hadde vært på sin plass engang?

Betyr dette at dere ikke ser meg og mine plager som behandlingsverdige?

Eller betyr det at min sykdom ikke er behandlingsmulig?

Mener dere at jeg skal bli «frisk» av meg sjøl?

Eller gidder dere bare ikke prøve å behandle flere sånne som meg?

Syns dere i AS Norge at jeg er «frisk nok» da jeg så vidt klarer å jobbe 20 prosent?

Jeg vet at det jeg sliter med er varig. Jeg dør ikke av det. Jeg dør med det. Eller, det er vel egentlig jug: jeg dør litt! Innimellom kjennes det som jeg og alt som er meg og som jeg identifiserer meg med visner og dør. Og noen ganger er jeg så lei at psyken snarest må behandles med noe oppmuntrende. Ellers så vil jeg bare legge meg ned og dø litt til. Men den behandlinga må jeg stå for sjøl, skjønner jeg. Og fastlege og fysioterapeut og de som pirker litt i overflata. De som også godt kunne tenke seg litt hjelp! Heldigvis så har jeg en fastlege som også er medlem av trass.no, så her er det nok ingen som kommer til å gi seg så lett. Alle muligheter må sjekkes ut og alle steiner må løftes. Vi som oppholder oss en del offroad vet jo at det stort sett fins fryktelig mange steiner å løfte på…tunge er dem og!

Det er ikke så lett å ha trua sjøl heller akkurat nå. I alle fall ikke når ikke engang spesialistene har det! Hva jeg har behov for? Noen som kan fortelle meg hva jeg har behov for, kanskje? Eventuelt så får jeg bare tilføre en liten dose LSHF:

Det hjelper for det meste, faktisk, uansett behov.

Å juge på bloggen!

Det er fort gjort ser det ut til. Å juge på bloggen. På sosiale medier generelt har jeg inntrykk av. Jeg leser både innlegg som jeg bestemt mener er jug, og jeg leser innlegg som jeg håper er jug, og som i alle fall burde vært det. De fleste, for ikke å si alle, vet at jeg har jugd også! Det skjer ikke veldig ofte, men jeg slo ei skrøne for et par dager siden. Ei relativt urealistisk ei.

Det gjelder nemlig, som jeg har nevnt før, å velge sine bilder med omhu. Gjerne være fryktelig bevisst på hvilken vinkel de knipses i utgangspunktet også. Det er for eksempel en god ide å ha bilen bak seg når villmarksbilder og utsiktsbilder skal tas. I alle fall når imaget som uteligger og friluftsmenneske skal pleies og opprettholdes. Nok om det. Ikke si at jeg har sagt det. Photoshopping av rynker og valker er visst også ei greie for den som liker slikt. Der er min framgangsmåte mer å la være å ta selfie…det er så mye annet fint å fokusere på!

Men vinkel. Det er det juginga dreier seg om da. Jeg kan «berolige» eventuelt skuffe alle med at jeg slett ikke har stått på henda. Jeg er definitivt mer horisontal enn som så. Kroppen er overhodet ikke kapabel til slike stunt. Og så vidt jeg husker så har jeg vel aldri fått til akkurat å stå på henda heller. Hverken som barn, ungdom eller voksen. Og slett ikke de siste åra.

I den grad aprilspøken klarte å lure noen som helst, noe jeg sterkt tviler på, så må jeg altså dementere! Det gjelder bare å velge vinkel, få unna løse deler og jage småbrukeren opp i ei gardintrapp for å knipse. Og så legge seg flatt med armer, bein og sveis i riktig vinkel. Til og med jeg klarer å holde henda over hodet de sekundene småbrukeren gidder å holde på med slikt. Til slutt er det bare å beskjære nok til å få redigert bort katta, og så er det bare å trykke publiser.

En får ikke mer moro enn det en lager sjøl! Og til dere som kommenterte med brølesmilefjes, takk for det forresten, det er jo lov å late som dere tror jeg er sprek! Jeg gidder ikke bli krenka, det er tross alt veldig ålreit med rimelig realitetsorienterte folk. Dessuten er det vel ingen som tror på alt de leser på nett? I alle fall ikke 1.april!

Jug. Også kalt aprilsnarr.

Iscenesetting, med ting som ble redigert bort….inkludert gardintrapp og katt.

Endelig vertikal!

Endelig vertikal!

Endelig kom våren! Og endelig kom det en ny vår til denna skrotten! Den som har lest friluftsheidi det siste året og ikke minst den som har vært i nærheten av meg live både fra februar 2020 og før det har hørt, sett og opplevd mye syting og frustrasjon rundt helse. Rett og slett ei krasjlanding!

Men så snudde det gitt! Endelig kan kroppen brukes til noe annet enn horisontal virksomhet. Heretter er det opp ned og bak fram for dette skroget. God vertikal påske!

Du kan vel ikke trene, du som er syk?

Kan du være så mye på tur du da, som er syk? Hvordan orker du å trene du da, er ikke du syk? Se, hun er da visst syk, men hun er på tur igjen. Burde hun ikke gått på jobb i stedet for til skogs, da?

Har du hørt det? Eller har du tenkt det? Det har jeg. Jeg har i min villfarelse tenkt det, men heldigvis tatt meg selv i å tenke videre at dette vet jeg ikke noe om så det er ikke mitt bord å mene noe om det. Jeg har hørt det også. Jeg har hørt det blitt sagt og spurt om andre. Jeg har selvfølgelig ikke hørt det om meg selv. Der går grensa. Handler det om meg så er jeg nok den siste som får høre det. Det er ikke slikt oppegående mennesker sier direkte til andre. Stort sett.

Men ja! Jeg kan gå på tur. Jeg kan til og med dra på treningssenter. Det siste er forresten mindre fysisk krevende enn det første. Treningseffekten med ryggsekk i en snøkledd oppoverbakke er nok i alle fall for meg betraktelig større enn å drive innendørs pust og pes.

Noen vil også hevde at med all denne fysiske aktiviteten og all den treninga så burde jeg ha vært i kjempeform. Mulig det. Sannheten er at jeg må trene og være såpass aktiv for å klare å holde meg på det noe skrale nivået jeg faktisk er akkurat nå. Slik er det å ha sykdom i kroppen. Det kreves stor innsats, mange pauser og aktivitetsregulering for å slippe bunnivået.

Jeg trener og drar på tur. Og jeg legger det ut i sosiale media. Og om du tenker at det er rart at jeg orker tur, jeg som slettes ikke er frisk og som jobber bare bittelitt i forhold til det jeg gjorde før, så er du nok ikke alene. Om å tenke det, altså.

Senest den siste uka så hørte jeg to historier fra folk som har opplevd det her. To oppegående, men slett ikke friske, personer som er bekymret for hva folk tenker dersom de blir sett på tur eller med joggesko.

Vi kommer visst ikke utenom det. Når vi oppfordrer folk til å lytte til kroppen, ta vare på helsa og senke krav og tempo…hva er det vi tenker de skal gjøre? I alle fall får jeg følelsen av at jeg kun burde ligge på sofaen, evt. drikke en tekopp og rusle en tur rundt huset i ny og ne. Orker jeg mer så bør jeg sporenstreks innfinne meg på arbeidsplassen og foreta meg noe lønnet arbeid. Det er disse fordommene vi lever med, vi som er varig syke. Om du ikke mener det, så er tankegangen så gjennomgående i samfunnet vårt, at vi som er varig syke i alle fall tror at du tenker det. Jeg opplever i alle fall at det eneste som teller i samfunnet vårt er å møte opp til jobb og lønnet arbeid, koste hva det koste vil. Det er gjennom jobb vi identifiserer oss og det er slik vi presenterer oss for andre. Definisjonen på meg er: Heidi, pedagogisk leder!

Jeg kjenner på det hver dag og jeg kjenner på det hver gang jeg blogger eller euforisk legger ut innlegg om tur, skog, fjell og bål i sosiale medier. Om det er facebook eller instagram, eller hva det nå er. Hva tenker folk om meg nå?

En klok dame sa at hun hadde fått beskjed om å slutte å bekymre seg så mye om hva andre tenkte om henne og hva hun gjorde. Det er helt riktig. Den bekymringen, som bekymring generelt, har vi ingen nytte av. Det gjør i alle fall meg bare sjukere, ikke friskere. Og hvis fjelltur gjør meg godt og får meg til å føle meg mer menneskelig, vil ikke det også bidra til at kapasiteten min bedres? Til både å jobbe, være mamma, samboer, venninne…ja i det hele tatt til å heve livskvaliteten? Både min egen og til de rundt meg?

Så dermed kommer det turblogger og turinnlegg fra meg. Selv om jeg er syk. Som jeg skrev tirsdag: jeg trenger å være ute og på tur for å føle meg som et menneske. Og jeg trenger å vise fram at det å være varig syk er så mye mer enn det bildet vi opplever at samfunnet har. Hverdagen for å få livet til å gå opp består av så mye. Mange ulike ting. Mange ulike mennesker. Mange ulike behov. Dersom min blogging og bildeposting kan være et lite drypp for å bidra til et mer nyansert syn, så kan jeg bare «bjuda på».

Tirsdag var jeg på toppen baki der…

Den kloke damen sa også «hva er viktig for deg å få til?» Akkurat det vet jeg for min del svaret på: tur på egne bein, kort eller halvkort, spiller ingen rolle. Kan jeg klare å få til det i kombinasjon med noe jobb…ja da blir det lettere å være dette mennesket i alle fall. Varig sykdom eller ikke! Den som ikke unner meg det får gjerne mene det, men jeg vet bedre!

Jeg kunne latt være å skrive om det og dele bilder på sosiale medier. Jeg kunne skrevet om hvordan dagen i dag er i stedet. Smerter som gjør at det tar helt ekstremt lang tid å skrive dette, for eksempel. Høyrehånda er delvis ute av drift og touchmetode med kun venstre hånd er noe begrenset og ikke noe skrivemaskinlæreren tenkte på å lære meg en gang på 80-tallet. Jeg kunne skrevet om at pause er helt nødvendig etter å ha brettet 10 renvaskede håndklær. Jeg kunne ha skrevet om at jeg er så svimmel at det å skulle å bære med meg noe mer enn sånn cirka en sokk ned trappa fra 2.etg er uaktuelt.

Jeg kunne ha skippet turen jeg gjorde på tirsdag også. Jeg har mange ganger fått spørsmål om jeg er så dårlig i dag fordi jeg gjorde det eller det i helga eller i går. Burde jeg ha holtd meg hjemme? Jeg hadde dessverre allikevel ikke hatt noen garanti for at dagen i dag hadde vært bedre. Noen ganger er det slik den varige sykdommen virker. Andre ganger ser det ikke ut til å ha noen sammenheng. Forutsigbarhet er ikke en luksus vi varig syke kan tillate oss. Annet enn at vi før eller siden får betale dersom vi overdriver aktivitetsnivået. Akkurat det er ganske forutsigbart. Så at dagen i dag ble som den ble var ikke garantert, men ganske ventet. Det som er sikkert er at denne kroppen trenger en «virkerikkedag» rimelig ofte. Slik som i dag. Det passer i grunn bra at det snør både bortover og oppover, for det frister uansett ikke å gå ut for å si det sånn.

En annen ting er at denne kroppen, og ikke minst sjela også, trenger en turdag rimelig ofte. Det handler om å kjenne seg som et menneske. Kjenne mestring og gjøre noe jeg har lyst til og glede av. Og så er det direkte festlig å poste turbilder i stedet for sofabilder. Jeg regner med det er rimelig mye mer stas å se på også!

Og til deg som står i det hver dag: Lag deg en hverdag der du opplever glede og mestring. Tenk på hva du sjøl trenger og hva som gjør hverdagen meningsfull for akkurat deg. Og la andre styre med sitt!

Katta syns i grunn det passet med en innedag, han og. Og hadde også en utensminkeoggaddikkegrehåretdag. Dermed: kun bilde bakfra 🙂

Torsdag er jeg her…inni ullsokkene, under kaffen.

 

Fordi jeg kan og vil.

Og fordi jeg må. For å føle meg som et menneske og faktisk kjenne at jeg kan. Ikke bare kjenne at jeg vil. Jeg får ikke til alt, men jeg får til noe. Det hjelper med et snev av overskudd til faktisk å prioritere det jeg trenger. Og det hjelper med trass. En god del trass…

Kaffe i en snøhaug er perfekt for trasne kjærringer.

Ifølge yr så skulle dette bli den siste dagen med finvær på ei stund. Sola skulle skinne fra skyfri himmel, i alle fall noen timer, og kuldegradene skulle holde seg på et akseptabelt nivå. Riktignok så meldte de om en del vind, i alle fall vind i den grad vi har det her i innlandet. Men det fins alltid le når bålet skal tennes.

Så da var planen min klar. Siden jeg nok en gang er inne i en periode da overdrivelse, trass og testing av grenser ser ut til å være greia, så var det bare å pakke sekken, spenne på seg truger og innta vidda.

Det var ikke noe å si på hverken vær eller føre. Med truger på beina er det stadig vekk muligheter for å utforske både områder og ruter som er rimelig utilgjengelige når snøen er borte. Ruter som mange vil påstå består kun av kratt og myr. Når ski er uaktuelt for en skakk kropp, så er truger genialt. I alle fall for slike som meg som strinyter å gå utenfor løyper og sti. Med halvannen meter snø med et lite skarelag på toppen, så er tilgjengeligheten relativt unik.

Jeg visste hvor jeg skulle, terrenget var oversiktlig og jeg er rimelig kjent i området. Allikevel tenkte jeg det var et poeng å øve litt orientering av type kart og kompass. For meg gjør det turen enda mer spennende. For å være helt ærlig så kan jeg bruke timevis på å studere kart hvis jeg er i rette lunet. Jeg sitter gjerne i godstolen og «leser» kart som andre leser avisa. Hobby for spesielt interesserte? Javisst. Jeg er spesielt interessert.

Og jeg er stadig overrasket over hvor mange deltakere i 71 grader nord som plutselig, når semifinalen dukker opp, overhodet ikke har peiling på kart og kompass. Altså, de vet jo at kunnskapen før eller senere vil bli etterspurt når de sier ja til den type tur, eller? Etter min mening burde de altså ha øvd.

Jeg hevder å kunne nok til å ikke surre meg fullstendig bort. Men i dag oppdaget jeg at det var lenge siden jeg hadde tatt ut en kompasskurs, gitt. Følelsen jeg fikk da jeg sto med kartet og kompasset i hånda og helt hadde glemt hvordan jeg skulle forholde meg til greiene… Ok, jeg må øve.

Det gikk bra altså. Selv om jeg knotet litt før jeg husket framgangsmåten. Kompasskursen ble perfekt, selv om jeg egentlig ikke trengte den så mye akkurat i dag. Kun da jeg befant meg i det tetteste krattet. Heldigvis traff jeg den kvelden jeg måtte gå 2 km på ren kompasskurs i regnvær og mørke, gjennom et hogstfelt fylt av stubber og kvist og tett granskog for å finne ei koie uten strøm også. Da var det mørkt! Såpass at kompasset kun var synlig i lyset av hodelykta. Men jeg traff. Jeg trente nok mer da. På alle måter.

I dag ble det bål og bålkaffe i snøhaugen. Med utsikt både til høye fjell og innlandshav. Og det ble selvfølgelig en litt lenger tur enn jeg hadde planlagt. Jeg er god på kurs. Det er vanskeligere med avstand. Må øve på det også.

Planen var å gå litt kortere enn sist, da forrige tur var i lengste laget for en ikke helt funksjonell kropp. Jeg hadde lagt inn noen høydemeter i dag også, så bittelitt kortere var i utgangspunktet lurt. Til slutt viste gps-en som lå i lomma, og for så vidt bekreftet at jeg hadde gått ekstremt rett i forhold til uttatt kurs, at jeg hadde gått litt lenger enn sist, faktisk. Og mye brattere.

Ikke rart jeg måtte ta siste pausa 300 meter fra bilen. Men jeg klarte det i dag også. Til og med før det ble mørkt. Selv om opptil flere kroppsdeler prøvde å gi beskjed om at de ikke ville være med mer. Når du befinner deg i ei myr, med kratt, utenfor løype og langt fra vei… ja da er det i grunn bare å ignorere den type meldinger. Eller ta ei pause.

I ettermiddag kom snøværet. Jeg rakk heldigvis inn til det startet, selv om avstandsberegninga, som vanlig, var noe optimistisk.

Ferdig med å forsere det siste krattet, 300 meter til bilen, klarte det!

Lunsj med utsikt til innlandshavet.

Synnfjell.

80 % mus og menn!

70% av alle som lever med kroniske smerter er kvinner. Likevel gjøres 80% av smertestudier på mannfolk. Selv musene er menn… skriver serikkesykut på instagram i dag!

Sist jeg sjekka var jeg ikke mann. Ikke gangen før der heller i grunn. Ikke sneven av utovertiss her. Men jeg har smerter. Varig sykdom som noen kaller det. Diffuse plager er det også noen som sier. Før sa de hysteri. Men til alle dere som forsker på mus og menn – dette er noe annet. Jeg opplever også hysteri. Men det har som regel med for eksempel edderkopper å gjøre. Ikke smerte.

Kronisk eller varig. Smerte er det uansett og akkurat i dag så kjenner jeg det er på tide å fronte slike varige lidelser. Igjen. Det er mye kvinnesak i det her, folkens. Som fastlegen min sa det da avslag på behandling dukket opp «de vil ikke ha dere, vet du». Fastlegen er dame. Hun hadde nok sett det før. Og sikkert både mus og menn.

I dag er det altså 8.mars. Gratulerer med dagen til alle superheltinner jeg kjenner og til de jeg ikke kjenner. Jeg vet om rimelig mange av de der. Superheltinnene. De som med akkurat sitt unike, og noen ganger ufrivillige utgangspunkt gjør det beste ut av sitt liv, får til en hel haug med greier, har uante evner og går i krigen hver dag. Klarer du å se utapå dem hvem som kriger mot hva?

En spesiell takk og gratulasjon på kvinnedagen går til T. og H. som har gitt meg tips og råd om varig sykdom og videre vei de siste dagene. Og så gratuleres selvfølgelig A. med bursdag, på selveste kvinnedagen! Sist men ikke minst så gratulerer jeg den beste av dem alle, nemlig O.! Jeg er så stolt av deg og imponert over hvordan du står i hverdagen og tar kloke valg. Resten av dere superheltinner er ikke nevnt, men slettes ikke glemt.

Jeg håper dere alle har hatt en fin kvinnedag og at dere lager dere flere fine dager

Heia dere! Og gratulerer med dagen!

Og for ikke å bli helt hysterisk så feirer jeg dagen med en bitteliten tur sånn helt på tampen!

Jeg håper kvinnedagens solnedgang varmer hjertet ditt. Det har både du og jeg fortjent!

Kilde: @serikkesykut

PS:

Utfyllende info fra småbrukets oppegående jusstudent som leser statsrett for tida: 5. mars ble det i statsrådet oppnevnt et utvalg for å se på kvinnehelse og helse i et kjønnsperspektiv. På tide❤️

 

En sur “glad-kroniker” på en torsdag.

Det er februar igjen. Ute er det 20 minus, men sola skinner og bringer bud om en ny vår som kommer. På et eller annet vis kommer den, uansett pandemi og livssituasjon. Årstidene veksler.

Februar er skremmende. Ofte kald og det er ei stund sia jul og litt for lenge til sommeren. For meg betyr det at jeg raskt nærmer meg et jublieum. Et jubileum av det mer krevende slaget, vil jeg påstå. Om noen dager er det ett år siden jeg tok fatt på denne omveien som jeg fortsatt surrer rundt i. I februar for ett år siden måtte jeg kaste inn håndkleet og stikke til legen og egentlig bokstavelig talt legge meg langflat. Kroppen ville ikke mer. Kort fortalt.

Akkurat hvordan det kjentes da kan den som gidder lese her:

Da livet tok en omvei.

Som du ser på datostemplingen så gikk det flere uker før jeg orket å sette ord på omveien.

Lite visste jeg vel at situasjonen jeg skrev om da skulle vare….og vare. Jeg sitter fortsatt og blogger på en helt vanlig formiddag midt i uka. Jeg ligger fortsatt mye på sofaen. Situasjonen jeg skrev om varer enda, faktisk. Jeg virker ikke, rett og slett.

I går virket jeg litt. Noen få timer på jobb gjør godt. Mandag virket jeg også litt, men ikke tirsdag. Og i dag er jeg bare lei. Mest lei meg, tror jeg. Det var ikke sånn jeg tenkte det skulle bli. Jeg planla ikke for det her. Men det er det livet jeg har akkurat nå. Annenhver-dag-livet. Hvis jeg klarer å fungere den ene dagen, la oss si omkring 50% av frisk kapasitet, hva nå det er, så er dagen etter dømt til å bli en nullprestasjonsdag. Slik som i dag. Kroppen er seig og kraftløs, jeg fryser (inne), er svimmel og det meste murrer. Ikke direkte smertefullt i dag, mot normalt på slike dager, men allikevel…

For å kunne dra på jobb de forventede 3-4 timers tid som er planlagt i morgen er jeg avhengig av å la være ganske mye i dag. Jeg må akseptere at jeg ikke virker og nøye meg med å fyre i ovnen, snakke litt med katta og ta meg en kaffekopp. Ellers: nada!

Og dermed blir psyken en utfordring. Å ikke virke gir en sorg. En sorg for det som var og det som ble som det ble. Og en sorg for det som antakelig aldri blir. Og en usikkerhet. Tapt identitet er en ting. Tapt liv, både sosialt og kollegialt har de fleste opplevd etter at pandemien traff landet. Som syk er alt dette forsterket. Og etter et år med sykmelding så vet alle at neste steg, uansett lengde, også vil medføre tapt inntekt og dårligere økonomi. Det må jeg bare leve med. Jeg får ikke gjort noe med det. Jeg blir ikke plutselig frisk fordi om inntekten blir borte.

Det tok meg minst 10 år å bli så elendig som jeg var i februar for et år siden. Slik sett så har jeg gjort enorme framskritt det siste året. «Bare» på et år. Bunnivået er flyttet ganske langt oppover skalaen. Fra å ikke virke i det hele tatt til å stort sett fungere på halv maskin annenhver dag er et ganske stort sprang det, egentlig. Utfordringen er å se hvor veien går videre og hvor lang den er. Og å innstille seg på at toppnivået kanskje aldri kommer igjen. Mest sannsynlig ikke.

Det er først når man er på bunnen at man kan sparke fra og begynne oppstigningen, har jeg hørt. Det siste året kjenner jeg på at jeg har forsøkt å sparke fra så mange ganger at jeg har mistet tellingen. Ofte har jeg bare møtt ustabil masse, og frasparket har druknet og noen ganger nesten sugd meg lenger ned. Dagens, eller egentlig gårsdagens, tilstandsrapport tilsier derimot at noen av frasparkene har hatt effekt. Som sagt, bunnivået har flyttet seg noe opp og jeg befinner meg kortere tid om gangen på nederste nivå. Hvorvidt det er mulig å flytte bunnivået enda lenger opp, eller om det er på dette nivået jeg blir, er derimot et stort spørsmål. Så til dere som spør: «Hvordan går det? Er du på bedringens vei nå, eller?» …..

Altså svaret er både ja og nei. Ja, de siste fire månedene har vært bedre enn de fire eller åtte før det. Jeg klarer mer enn ingenting, og jeg ligger kortere perioder på sofaen. Men nei, jeg er ikke bra. Men du ser meg ikke når jeg ikke er bra, så jeg skjønner at det er vanskelig å vite. Og vanskelig å forstå. Jeg vet og forstår ikke sjøl heller. Det er en uforutsigbarhet som jeg nok må leve med. Det er vel derfor de kaller det kronisk, eller varig, sykdom.

Her om dagen leste jeg en tre år gammel kronikk om fremstillingen av kronisk sykdom i media. Kronikken, som anbefales, kan du lese nederst i innlegget.

Den handler om alle vi leser om som møter veggen, men så starter med yoga, kosttilskudd, grønn te eller noe annet selvutviklende og endelig finner seg sjæl og helsa si tilbake. Halleluja! Flott.

Men folkens: slik som jeg har det i dag så hjelper ikke engang verdens mest magiske te. Jeg har ingen forutsetning for å fikse så mye som 5 minutter med yoga. Og i den tåka som ligger tett i hjernen min har ikke en mindfullness-øvelse i verden en sjanse. Like lite som det på magisk sett gir meg toppgevinsten i lotto vil dette gi meg helsa tilbake.

Dager som i dag kommer med jevne og ujevne mellomrom. Dager da ingen ser de varige syke fordi de hverken orker å gå ut eller dele hverdagen sin med andre via sosiale medier eller blogg. Slike dager er ganske ofte mine dager. I debattinnlegget fra Aftenposten etterlyses «portrettintervjuene med de bitre, triste, redde og resignerte langtidssyke». Dette er mitt bidrag. En dagsrapport fra en «ikkesågladkroniker».

Det kan godt hende jeg tar meg en tur ut hvis gradestokken bestemmer seg for å roe ned litt utpå dagen. Frisk luft skader ikke, selv om jeg ikke regner med å bli en «glad-kroniker» av det.  Og jeg kan uansett legge meg på sofaen etterpå og være sur på kroppen og forbanna på livet.

Varig sjuk, sånn passe kronisk og sånn passe glad.

 

http://l.facebook.com/l.php?u=https%3A%2F%2Fwww.aftenposten.no%2Fmeninger%2Fdebatt%2Fi%2FMgGmkJ%2Fjeg-er-ikke-takknemlig-for-sykdommen-min-therese-stoveland-alfsen%3Futm_source%3Dfacebook%26utm_content%3Ddeleknapp%26utm_campaign%3Dbunn%26utm_medium%3Dsocial%2520media%26fbclid%3DIwAR3svzpWKL_arFTvxQGHaHlELQb6DqLQ3oRiT260pPVabqXIJTDlOWgv194&h=AT3k4FpHEZ8AZCIuFUUaLPUnB6JGdPWGj5GdePmUzveczdPd-GB6j2yhLzTJhags100LQNUW6oZdgdS2x89fhU4Jw70unGVV_D_03bl59wC1U8-VqHMhHGY_8rY7lItFFuQ

Kom deg ut!

Jeg er medlem av turistforeningen. DNT, altså. Mest av alt fordi jeg i løpet av de siste årene har benyttet meg av turistforeningens hytter og stinett relativt mye. I alle fall såpass ofte at medlemskontingenten har «betalt seg». Å låse seg inn i ei turistforeningshytte, fyre i ovnen og slappe av har rett som det er vært en hverdagslig avstikker for meg. Det siste året har jeg så vidt benyttet meg av T-merket sti, det er det hele. Pandemi og råtten kropp har stoppet meg fra noe mer. Kall det gjerne en (eller to) unnskyldning.

I dag er det «Kom deg ut-dagen» i regi av turistforeningen. Vanligvis arrangeres det aktiviteter for barn og voksne og mange samles til felles lek og aktivitet. I år er det naturlig nok stort sett tips til individuell aktivitet på nett, så vidt jeg skjønner. Jeg er ingen tilhenger av påtvungen friskluftsaktivitet og «kom deg ut for enhver pris for det er så herrrrlig, skjønner du». På ingen måte. Det er opp til enhver og synes du det er mer stas å drive organisert aktivitet ute sammen med andre på slike dager så syns jeg det er flott! Men om noen spør, så kan jeg gladelig dele egne, positive erfaringer med å holde på ute, både til skogs og til fjells. Alene eller sammen med de få.

I dag fulgte jeg strømmen og kom meg ut! Vindstille og sol fra skyfri himmel vil sikkert prege både instagram og andre sosiale medier når alle friskuser har kommet seg inn igjen når mørket faller på i ettermiddag. Jeg har også gått på ski i dag! Kryss i taket! Det er nok i alle fall minst ett år siden jeg hadde slikt på beina sist. Da var det sammen med de på jobb. Sikkert et kvarters tid i farta til et par 4-åringer. Nok om det.

I dag iførte jeg meg altså ski med planer om å bevege meg litt forsiktig fram og tilbake, sånn ca en kilometer eller no’. Sakte og alene. Jeg har mange par ski. I alle fall tatt i betraktning hvor lite de brukes. Jeg har tipptopplangrennsski type fancy som ble handlet da 40-årskrisa slo inn og jeg skulle trene.  Jeg har et par gode udødelige fischer-ski fra 1987 som jeg bruker på jobb og som er så myke at jeg nesten ikke trenger skismøring. Jeg har altfor lange fjellski (er muligens i ferd med å byttes ut) som egner seg til nettopp, fjell og løssnø, og jeg har felleski. Ikke felles ski men vanlige langrennsski med integrert fell under som ikke trenger smøring. Fire par med andre ord. Kunne drevet min egen utleieordning…

I dag ble det fjellskia. Med liten tro på egen evne og definitivt ikke behov for løype med andre folk i, så kjentes det helt greit ut å gå for å lage egen løype på eget jorde. Og for de bredeste og mest stødige skia og skoa. Med kun ett bein som virker i nedoverbakker, knær som går både bakover og framover etter eget forgodtbefinnende og armer som helst ikke vil belastes all verden, var det helt ok. Kilometeren ble passert etter litt sikksakkgåing på jordet, jeg fikk sol i fjeset og frisk luft! Jeg kan bekrefte at det ikke er noe feil med skia. Bortsett fra at de nok er 30 cm for lange for meg. Neste tur blir nok på truger. Det gjelder å ikke overdrive. Komfortsona er et ålreit sted.

Men jeg kom meg ut!