I dag har jeg ikke tatt et eneste bilde. Foreløpig i alle fall. Og det tyder for meg på at det ikke har vært så mye å skrive hjem om – eller blogge om. En helt vanlig onsdag. Ikke bedre enn andre onsdager og ikke verre. Ingen onsdag å lagre i minneboka, kanskje.
Men; jeg jakter jo gleder. Prosjektet mitt, og hvorfor, finnes her i dette blogginnlegget. Og da er det viktig å lete til man finner dem også slike dager. Dager som verken har tur, gourmetmat eller noe annet som peker seg ut.
Kaffe på senga om morra’n er ikke feil. Ikke denne onsdagen heller.
Jeg har klart å la være å gjøre noe for å orke å gjøre noe annet! Hurra for det!
Jeg gleder meg til morgendagens spennende opplevelser
Ellers så har jeg jo både spist relativt godt, sola har skint i alle fall innimellom, katta og småbrukeren har vært rimelig greie å ha med å gjøre og syrinen blomstrer! Lag deg en god onsdagskveld!
Syrin. Visstnok uønsket da den fortrenger andre vekster, men min får stå! Og lenge leve latskapen: bildet er fra i fjor!
Dagen derpå kan vel den 18.mai kalles for de fleste, vil jeg tro. For noen var det muligens litt heftig at 17.mai kom på en lørdag i år. Med mulighet for å ta’n “helt ut” på alle måter. Politiet melder i alle fall om en god del fyll og uro… Forhåpentligvis utpå kvelden da ungene hadde lekt fra seg og spist seg ferdig på is og pølser. Mette og sårbeinte var det nok mange som ble i går også. Og noen fikk kanskje en og annen is for mye.
For meg er det også dagen derpå i dag. Foruten mett og fornøyd, eller “mett og belåten” som noen sier hos söta bror, så misliker denne kroppen definitivt både penklær som krever litt stolt holdning, å gå og stå på asfalt og ikke minst så er det relativt krevende med bunadsko. Selv om de er av det lavhælte og moderate slaget. Bunadsko lar seg ikke kombinere med verken dictusbånd eller skinne/beinortose, så jeg gikk uten i hele går. Med stokk, riktig nok.
DET kjenner jeg i dag, ja. Så på dagens skogstur ble det rett og slett litt tungt. En del smerter i både hofte, kne, rygg og skuldre. Skuldre og armer gjør jo mer og mer av jobben når underkroppen etterhvert blir mer og mer oppbrukt.
Men allikevel: I dag gikk jeg på stien og følte meg skikkelig heldig! Heldig som kan gå skogstur i bratta og i ulendt terreng til og med dagen derpå. Og selv om jeg både så barnetog, var på kaffebesøk og befant meg stivpyntet og på asfalt mye av gårsdagen. Og selv om jeg føler meg litt avblomstret og matt og fargeløs i dag, litt sånn som denne, så er jeg virkelig av de heldige:
Sist jeg gikk denne turen var i juni 2022. Da holdt jeg innimellom på med adjuvant kreftbehandling og var vel bare i sånn passe form egentlig. Så i dag tenkte jeg at “jeg må da for pokker klare det NÅ”. Fuckcancer og fuckms, for å si det sånn.
Herlig var det i skogen i dag! Og akkurat det er en stor dagen derpå-glede for meg!
Jeg skal snart runde av dagen. Denne dagen som var viet en “gå-sakte-aksjon” og “gjør minst mulig på lengst mulig tid”. Jeg var i grunn litt spent på hvordan det skulle gå. Jeg er jo ikke så god på slikt egentlig. Selv om skrotten tvinger konseptet fram. Rett som det er havner jeg på “bare en bitteliten skogstur” eller må bare sette på en vask (og sortere og henge opp osv) eller jeg finner noe annet som bare MÅ gjøres. Heldigvis har jeg, som nevnt i dagens første innlegg, en partner in crime som syns det naturligste i verden er å ligge rett ut i 20 av døgnets timer. Gjerne i et pledd. Eventuelt under.
Han har tatt oppdraget på alvor i dag også. Og han sendte meg et litt spørrende blikk da jeg røk på litt vindusvask i formiddag. Blikket sa “skulle ikke du liksom gjøre ingenting da?”. Jaja. Resten av dagen har jeg gjort som han. Bortsett fra at mens han har ligget rett ut i pleddet så har jeg lest bok. For det er det jeg pleier å gjøre da jeg skal gjøre ingenting.
Min “gå-sakte-aksjonsdag” er på hell. Katta ligger fortsatt i pleddet. Og boka begynner å bli så spennende at jeg frykter det blir onsdag før jeg makter å legge den fra meg. Selv om jeg ikke leser så sakte som jeg går 😉
Dagen i dag har en plan. Og dagens plan innebærer en del opphold under pleddet, tenker jeg. Slike dager trengs innimellom. Selv om jeg er alt for dårlig til å legge dem inn og ta akkurat det behovet på alvor. Men dagene trengs de, både før, etter og mellom alt det andre som hører livet til.
Men i dag! Denne dagen skal leves saaaaakte. Og da blir det nok en del tid under et pledd. Da er det godt å ha en medsammensvoren som tar “oppdraget” på alvor. Nasse er min “partner in crime” i dag og han har foreløpig ikke stått opp:
Dagen i dag startet i grunn i full fart og alt for tidlig. Jeg er egentlig ikke helt menneskelig når avtaler krever vekkeklokke og tidsbegrenset morgenrutine. Jeg skyr derfor tidlige avtaler og «timer». Men noen ganger kan ikke engang jeg unngå det.
Så da ble det i dag å våkne før jeg var klar, en kjapp fiks og tannpuss og rett i bilen før det bar av gårde til halvårskontroll hos hudlegen. Det er rimelig raskt og smertefritt gjort når jeg først er der. Så lenge blant annet truserøsk og mann med lupe over hele den halvnakne skrotten min for så vidt begynner å bli rutine.
Men som vanlig blir jeg helt fullstendig og komplett utmattet av slikt noe. Uansett om det er ultralyd, kontroll hos lege, MR eller Pet-scan. Det meste er jo fort unnagjort og rett og slett rutine, men uansett – jeg blir både mentalt og fysisk kaputt etterpå. Selv om jeg hverken gruer meg på forhånd eller at det er så innmari krevende å gjennomføre.
I dag var jeg så mentalt utladet og trøtt da jeg dro hjem at jeg tenkte, og sa det høyt også tror jeg, at «jeg har egentlig bare lyst til å sove» på vei hjem. Og det var FØR klokka ti!
Men, å legge meg slik midt på formiddagen – det er jeg ikke noe god til. Så da jeg kom hjem ble det en tekopp og så gikk jeg i gang. Styrke og intervall. Ikke fordi jeg hadde spesielt lyst akkurat. Bare på trass.
I dag har jeg svetta ut venterommet. Og om energien ikke akkurat har vært på topp resten av dagen heller, så er jeg i alle fall mer fornøyd med å ligge på sofaen akkurat nå.
Jeg har fått det ut! Svetta det ut! Og DA blir det godt å finne senga utpå kvelden!
Beina høyt er lurt av og til – også etter å ha svetta det ut!
Ventegang, tror jeg vi kaller det. Et halvt år til neste gang jeg og gangen sees 😉
Endelig kom dagen da jeg kunne starte enda en sesong. Denne gangen sykkelsesongen. Det har jo både vært bart nok og varmt nok ei god stund. I alle fall innimellom. Men jeg har ikke fått ut finger’n, eller doningen da, før i dag.
Og dagen startet med ganske så tunge lodd både i beina og hodet, kjentes det ut som. Sløv, kvalm, tung i nakken og hodet, slapp og melkesyre «i hele skrotten». Noen dager er sånn. Og da er det ofte migrene på gang.
Men jeg hadde jo en tanke om hva denne dagen skulle brukes til. Og så handler det jo om å velge, ikke sant? Velge å gjøre noe som jeg har lyst til. Gjøre noe godt for meg selv. Akkurat i dag kunne det nok gjerne ha vært å legge seg under dyna på et kjølig og mørkt rom. Det er som regel det beste når migrenen sniker seg innpå. Men i og med at den fortsatt var i «snikemodus» og dermed ikke hadde tatt over fullstendig, så hadde jeg fortsatt et handlingsrom. Og selvfølgelig en dose av den vanlige trassen.
Det handlingsrommet brukte jeg på tre hjul. For det meste. Og som vanlig: jeg kan ikke huske at jeg har angret på en tur. Ikke denne heller! For makan til frihetsfølelse som den sykkelen gir meg! Å kunne tråkke og mer eller mindre «suse» avgårde til skogs er en stor glede. På vårstengte skogsveger – altså stengt med bom for biler på grunn av teleløsning – så er forholdene for grussykling aldeles helt perfekt.
Og jammen fikk jeg en liten avstikker inkludert medbrakt lunsj ved et for meg til i dag ukjent tjern også. Kall det gjerne en slags rekognosering. Det var en veldig fin og fredelig plett midt i skogen. Og bare ca 200 meter fra veien der sykkelen fikk vente mens jeg bushet.
Der ved tjernet fikk jeg jammen meg mer enn jeg hadde forventet også. To kanadagjess bodde nok på ei myrtue uti der, for de holdt seg rolig på passe avstand til den kaffedrikkende merkelige skapningen (meg) som satt ved furuleggen og glante. Og jammen fikk jeg øye på et rådyr på andre sida av myra også. Jeg kunne følge den både med kamera og det blotte øyet helt til enten jeg eller gåsa skremte den nok til å jumpe avgårde og forsvinne i skogen.
Nei, jeg angrer fortsatt aldri på en tur. Og med frisk luft, et par mil med tråkking og en ørliten dose migrenemedisin ved hjemkomst så ble jammen denne dagen full av gleder denne og. En dårlig dag snudd til en god en – DET skjer ikke hver dag, men jammen er det stas når det slår til!
Den første hverdagen etter påskehelga har kommet over både meg og resten av samfunnet. Avleggeren ble kjørt på toget før klokka 07.30 i dag tidlig. En smule trøtt sjøl og med en enda trøttere sjåfør. Vi var flere der på perrongen som hadde noe litt hverdagslig og grått over oss. I tillegg så regnet det og gråheten var rimelig tyngende.
Helga er slutt og ferien er slutt. De ekstra fridagene som påsken har gitt er brukt opp og vi skal tilbake til «striskjorta og havrelefsa» om vi vil det eller ikke. Og da er det ekstra viktig hvordan vi «løser» denne hverdagen, tenker jeg.
Min jakt etter hverdagsgledene fortsetter. Det er mange av dem i dag også. Lufta der på perrongen klokka halv åtte var forfriskende god. Jeg prioriterte å lage meg en ekstra kopp med spesielt god te tidligere i dag. Et ørlite skriveprosjekt jeg har hatt liggende i bakhodet i ukes- eller månedsvis er endelig under utvikling. Hverdagsgledene står i kø.
Akkurat nå har jeg satt på ei spilleliste som passer meg spesielt godt. Og jeg er fornøyd. For jeg har klart å gjøre flere bra ting for meg selv i dag. Og jeg har vært god til å legge merke til dem. Musikken er en av dem.
Hva har du gjort av positiv virksomhet for deg selv i dag? Hvilke gleder har du lagt merke til? Jeg er helt sikker på at de er der.
Jeg sendte skjermbildet til et par venninner. Bare som et varsel om at det muligens kunne komme et seriøst rop om hjelp snart. Det er lurt å be om hjelp, har jeg hørt. Og det kan umulig være feil å advare…
I dag kom meldinga og det var bare å hente denne:
Jeg er vurderer egentlig seriøst å sende dette firmaet en forespørsel om de ikke burde tenke på å endre navnet. Men kommer nok ikke til å gjøre det. Det er vel bedre å bite i det sure eplet, sitronen eller hvadetnåer, og innse at navnet vel er ganske passende.
Men vel hjemme fikk jeg pakket opp stasen! Og den så fin ut den, ikke sant?
Det er jo så klart tanken at jeg skal «slippe» å stavre rundt med nettopp; gåstaver, i enhver situasjon. Og siden jeg har sett en som meg, en med ms, altså, som ser ut til å operere sitt eksemplar lett og greit, så bestilte jeg da! Sammenleggbar og greier. Og tanken er at i de situasjonene der jeg velger å la stavene være hjemme, så bruker jeg kjeppen. En liten smule støtte når jeg går, også korte avstander, har vist seg å være så energibesparende for meg at jeg får mer pepp til å snakke med folk, se på ting, og kose meg dit jeg kommer!
Og jeg tar i bruk alle hjelpemidler som potensielt kan gjøre hverdag og hverdagsaktiviteter litt lettere. Ja jeg bestiller dem til og med selv fra nettbutikker med de mest «belastede» navn. Og klarer meg vel så vidt unna den helt store personlige krisa 😉.
Heldigvis fikk jeg kjøpt meg nye badesko i går også! DET balanserer det hele noe, syns jeg!
Selvskryt kommer fra hjertet, sies det. Og jeg skal nå skyrte av at jeg faktisk har blitt flinkere til å lete etter hverdagsgleder. Det syns jeg selv i alle fall. Og det til og med helt i startfasen i mitt hverdagsgledeprosjekt, som jeg beskrev i går: Mandagsgleder.
I dag har jeg opplevd massevis av tirsdagsglimmer. For nettopp «glimmer» er uttrykket som Janette Røseth bruker i boka si om glede(se kildehenvisning i gårsdagens innlegg). I dag har jeg oppsøkt glimmer både bokstavelig og billedlig. Hvis det er det det heter.
Og med så glimrende forhold for glimmer (!) som det var i dag, så er det ikke så vanskelig å sette ord på tirsdagens hverdagsgleder. Utfordringen er vel heller å begrense seg litt…
500 meter fra bilen lå innlandshavet speilblankt og jeg kunne nyte både bål, lunsj, bok og utsikt helt i fred og ro. Sånt noe gleder jeg meg veldig over. Og smaken av et noe svidd ostesmørbrød med brie er aldri å forakte.
2. Med strålende sol, tosifrede varmegrader og blankt vann så ble det tirsdagsbad. Herlig! Tirsdagsbad, nemlig!
3. Med nesa i ei bok hørte jeg plutselig plaskelyder ganske nære. Det var en svane som gikk inn for landing i vannet utenfor bålplassen min. To andre svaner fløy delvis forbi, før den ene snudde og landet like ved. De to svømte rolig forbi og inn i vika, før de snudde og kom tilbake. Det så i grunn ut som de holdt på å bli kjent. Den tredje forsvant sørover. Jeg tipper den tapte «kampen» om svanedama 😉.
I dag var det så mange gleder at å velge noen var den største utfordringen. Jeg er bare veldig fornøyd med at jeg fullstendig overså BURDE-lista mi med alle oppgavene som trenger å bli utført og heller prioriterte tur og glimmerjakt. Dermed ble det en dag full av tirsdagsglimmer!
Denne uka har jeg bestemt meg for et helt spesielt fokus. De som kjenner meg vet jo at jeg er glad i konkretiseringer og gjerne lager meg prosjekter eller får «diller» som jeg henger meg opp i. Noen ganger går jeg hardt ut, men mister både fokus og inspirasjon etter hvert. «Dagens bilde» på bloggen var ett slikt. Heldigvis skjønte jeg det fort og fikk avsluttet greia før det ble pes.
Men de som kjenner meg håper jeg at vil nikke gjenkjennende når, jeg sjøl i alle fall, vil beskrive meg som en som har relativt stor gjennomføringsevne. I alle fall når jeg først får bestemt meg og er motivert nok. Det kan nok også kalles trass…
Så altså, denne uka. De neste sju dagene skal jeg gå på jakt. Jeg skal jakte på hverdagsgleden. For jeg har nemlig latt meg inspirere. Jeg har latt meg inspirere av ei bok og et webinar jeg deltok på for et par uker siden. Nemlig dette: Psykolog Janette Røseth og hennes bok (og webinar) «Prosjekt glede» gitt ut på Frisk forlag i 2024.
Det jeg ble aller mest inspirert av var begrepet «omprogrammering av hjernen». For hjernen, som andre deler av kroppen, er trenbar. Det jeg har fokus på blir etter hvert min virkelighet, skriver Røseth. Da må jeg ta en slags kontroll over hva jeg forer hjernen min med og fokusere på det jeg vil ha mer av. I denne sammenhengen GLEDE. Kall det livsglede eller hverdagsglede. Røseth kaller det «glimmer». Dermed skal jeg trene på å legge merke til og sette ord på positive og gledelige ting i hverdagen. På den måten vil jeg styrke nervecellene og banene i hjernen min slik at positiviteten «flyter» lettere rundt i systemet mitt. Nervebanene i hjernen som driver med glede blir trent sterke og dominerende. Det er målet.
I boka skriver Janette Røseth at «dette er ikke det samme som … «fake it till you make it» eller «se alltid lyst på livet». Det handler om å omprogrammere, lære på nytt, oppgradere.» (Røseth, 2024, s. 29). Jeg er glad for at hun påpeker dette, for omprogrammering høres mye mer bærekraftig ut enn «fake it» erfaringsmessig er, for å si det sånn. Men for å få til det så må jeg trene. Trene på å legge merke til de fine tingene.
Med påviste skader i hjerne- og sentralnervesystem så klinger slikt noe godt i mine ører. Her kan jeg faktisk GJØRE noe aktivt for å bedre hverdagen min. Så denne uka starter jeg mitt prosjekt glede. Og hva er vel bedre enn å benytte bloggen?
Jeg starter med mine mandagsgleder:
Jeg har fått unna et par oppgaver av typen som har ligget i bakhodet ei stund som BURDE-oppgaver før de har endt med å være MÅ-oppgaver. Det er jo gjerne slik med BURDE-oppgavene; enten ender de med å forsvinne, det var ikke så viktig allikevel, eller så forvandler de seg til MÅ-oppgaver. NÅ MÅ DETTE GJØRES, nå har du ikke noe valg lenger! For meg handlet det akkurat i dag om noe vasking og å få bestilt en time.
Jeg har fått sms fra biblioteket om at årets påskekrim-bøker står klare og kan hentes. Det gledes!
Jeg har klart meg i hele helga uten smertestillende. Og allikevel sovet godt! To hele dager der jeg ikke måtte fylle på med kjemikalier etter 6 dager med piller er ikke verst! Håper det varer!
Og tenk; disse mandagsgledene kunne jeg «klokke inn», eller skrive ned da, før middagstid. Det betyr at det er maaaange timer av mandagen igjen, og maaaange muligheter for flere gleder!
Gult, rødt og oransje er farger som gjør oss glade skriver hun i boka, som er orange. Og jeg har orange blomster og rett som det er en solnedgang utafor vinduet 🙂
