Jada, jeg falt. Snubla, tryna, stupte… Eller datt, som jeg sier da. Og jeg var jo ikke spesielt overrasket. Når jeg har trent styrke er det relativt lite «løft» i høyrebeinet mitt og det kan være en utfordring å løfte bein og truge høyt nok til at jeg ikke «sparker atti» med trugepiggene. Jeg har ikke kraft i hofteleddsbøyeren og kjenner ikke nødvendigvis om jeg har løftet beinet høyt nok heller. Når det skjer så blir det bråstopp og så detter jeg da.
Mulig han jeg falt for ble mer overrasket. For selvfølgelig tryna jeg rett etter at jeg hadde møtt og vekslet noen ord med en kar og bikkja hans nedi bakken her. Jeg kan bare forestille meg synet der jeg lå rett ut med sekken over bakhuet, huet nedover bakken og staver og truger og armer og bein i alle retninger. «Trenger du hjelp?», spurte han. Det satte jeg jo pris på. Det så nok sånn ut. Men jeg kom meg opp sjøl. Ikke slo jeg meg heller, så i og med at ingen fikk det på film, så var det ikke mer å snakke om. Bare å gå videre. Litt synd med den manglende filmen i grunn. Jeg syns jo folk som tryner er bekymringsverdig morsomme å se på… Så lenge det går bra i alle fall!
Jeg datt en gang til på turen også. Samme greia. Beinet ble ikke løfta høyt nok og trugepiggene hektet i skaren. Det var bare å reise seg opp igjen da også.
Til slutt kom jeg jo fram til turmålet og bålet ble tent. Det er vår i skogen disse dagene. De bare flekkene blir større og større og der elgen hadde sti over isen i forrige uke gikk nå elva stri av smeltevann. Greit å ta brua.
Dagens lunsj ble altså inntatt ved bålet i skogen. Et helt riktig alternativ til intervalltrening inne akkurat på denne strålende soldagen. Og jammen fikk jeg en litt mer avansert bållunsj enn jeg pleier. Middagsrester i form av rekewok fra i går – og nudler. Aldeles smaskens!
På vei hjem tryna jeg ikke før i trappa opp til badet. Se dagens bilde-innlegget fra før i dag. Jeg tråkka meg sakte og pent hjem. Og er jeg heldig så har jeg ingen nye blåmerker etter dagens offroad-ekspedisjon.
Så jada hu «datt ta at att», men hu reste sej opp att danni gongen å!
Jeg hadde egentlig ikke noe lyst til å blogge i dag. Selv om formidlingsbehovet, og da mener jeg egentlig skrivebehovet, som regel er både tilstede og en smule påtrengende så skjer det altså rett som det er at jeg ikke har lyst! Da jeg ikke har noe å si, liksom. I alle fall ikke noe som jeg gidder å dele på blogg.
Men så er det jo sånn at jeg har som mål og finne noen gyldne øyeblikk hver dag. Noe å glede meg over. Noe positivt. For jeg er overbevist om at det finnes noe bra med hver dag. Og jeg nekter å la det hverdagslig traurige og litt kjedelige overskygge. Så på en dag som denne, da skrivelysta egentlig er fullstendig fraværende, så velger jeg, i alle fall på blogg ;-), å fokusere blant annet på disse gledene:
Jeg ble kjent med en ny 3-åring på jobb i dag. Ei lita frøken som jeg egentlig aldri hadde snakket med og som stort sett blygt så vidt har sagt “hei” når jeg har møtt henne. Forståelig nok da jeg ikke har jobbet på “hennes” avdeling. I dag hadde hun masse å fortelle meg, helt uoppfordret, og krøp til ob med opp i fanget og ga meg en klem! Rent gyldent øyeblikk!
Sportsidioten meg fikk med meg langrenn fra Granåsen på “direkte-tv”. Og der ble det jo Klæbo-gull! Herlig!
Det våres! Gårdsplassen her er fortsatt for det meste dekket av is og snø. Men jammen blir gresstustene fler og fler, isen er morken og de bare flekkene vokser for hver time. Jeg liker jo snø, men når det først tiner så syns jeg det er stas!
Se der gitt! 3 torsdagsgleder på et blunk. Og enda er det flere ting jeg ikke har nevnt engang. Prøv gjerne sjøl. Gå på leting etter positivitet i hverdagen. Ta det positive “på fersken”! Jeg er overbevist om at det i alle fall gjør min hverdag bedre!
Åkeren er snart snøfri. Og nå kan jeg snart ta i bruk balkongen til noe annet enn å se på utsikten og ta bilde. Tommelopp!
Ganske mye av det også, innimellom. I alle fall har jeg rimelig høy puls rett som det er når jeg holder på i treningsrommet. Særlig et par uker nå har jeg hatt det. Såpass at jeg ved øktas avslutning i dag var inne på tanken «hvor bra er det egentlig for folk over femti å trene seg så kje»?
Men så tenkte jet at det vet jeg jo egentlig at går helt fint. Og så er det jo ikke sååå hardt. Bare hardt for meg! Og når jeg nå har lagt på tyngre vekter på noen øvelser og i tillegg trener intervaller etter oppskrift fra Sundby (!) så må jeg jo regne med puls. Og å bli svett!
Jeg har jo sett litt på «16-ukers helvete» på fjernsynet 😉. Og der kommer det jo fram at Martin Johnsrud Sundby sin intervalltrening er skrudd hakket opp. Intervallene er tunge. Men greia er jo at motstand og/eller fart skrus opp enda ett hakk eller tre mot slutten av hver intervall.
Jeg som ikke kan løpe har dermed innført at den siste tredjedelen av intervallene mine på elipse-maskina skrus opp når det gjelder motstand. Jeg går «brattere» bakke med andre ord. Og da blir jeg enda svettere enn før. Og pulsen og pusten når nye tempomessige høyder. Når intervallene også kommer i samme økta som starter med vasking (som oppvarming) og fortsetter med vekter og styrketrening, ja så blir jeg kje da.
Men den som planlegger tidenes tursesong til sommeren må trene. Og da må det trenes hardt nok! Så nå er det intervaller a la Sundby som gjelder. Det holder jo ikke kun med høy puls når hetetoktene kommer 😉.
Så såpass må det jo være om jeg skal komme meg på årets fjelltopp uti juni!
I dag er en slags merkedag for meg. I dag er det nemlig tre år siden jeg ble operert for malignt melanom med spredning. Tre år. I følge onkologene på lokalsykehuset og Radiumhospitalet så er det i løpet av de tre første årene det er størst fare for tilbakefall. Så i tre år har de lett med lys og lykter. Siden behandlingen ikke kunne bli alternativ 1 grunnet min multippel sklerose og heller ikke alt 2 og 3 grunnet alvorlige bivirkninger under oppstart så har «medisinen» vært kontroller hver 3 måned. Rett og slett fordi Radiumhospitalet mente det måtte til på grunn av stadiet og spredningen kreften hadde nådd før operasjon.
Og noe har dukket opp underveis. Når man blir undersøkt såpass ofte og grundig så vil det alltid dukke opp noe. Så blant annet en 2-3 andre typer «kretflekker», relativt ufarlige sådanne, pluss et par andre greier har de jo funnet. Men i tre år har jeg levd med innstillingen at jeg er frisk fra kreft «inntil det motsatte er bevist». Og så langt har hverken onkolog, hudlege, øyelege, nukleærmedisinske undersøkelser og ultralydundersøkelser bevist noe som helst skummelt. DET er verdt en feiring på en dag som denne.
Nå har det gått tre år. Og hvis 3-års kontrollen ikke oppdager noe mistenkelig så skal jeg halvere oppfølgingen fra og med nå! Eller fra og med i mars da, for det er da jeg har neste kontroll. To ganger i året i stedet for fire! Wow! Herlig, egentlig. Men også litt skremmende. For det har egentlig vært ganske trygt å gå til kontroller ofte. Jeg lurer på hvordan det blir å vente på svar på prøver nå når det blir lenger mellom hver gang.
Da jeg fikk kreftdiagnosen hadde jeg hatt ms-diagnose i sånn omtrent nøyaktig 2 ½ måned og jeg var på et rehabiliteringsopphold på Unicare Landaasen. Jeg hadde vært der omtrent ni dager og jeg skulle etter planen holdt på der noen uker til. Jeg husker fortsatt eksakt hvor jeg var da telefonen kom og hva jeg gjorde den ettermiddagen og kvelden.
Telefonen ringte akkurat da jeg var i ferd med å legge trugene inn i bilen igjen etter en ettermiddagstur langs vannet. Jeg var svett og kje, men veldig klar for å rekke middagen som begynte om et kvarter. Klokka var altså kvart på fire og det var en tirsdag, så vidt jeg husker. Det var fastlegen som ringte og beklaget seg for hun pleide ikke å ta slike beskjeder på telefonen, sa hun. Forståelig nok. Men i og med at jeg var der jeg var, så måtte hun det. Jeg var allerede henvist videre og det var satt i gang et pakkeforløp der sykehuset skulle ta kontakt med meg. Det gjorde de morgenen etter.
Jeg husker at jeg faktisk gikk inn og spiste middag. Snakket med dem jeg delte bord med. Men lot som ingenting, så godt jeg kunne. Og fikk servert pølser, erter og potetmos! Det måltidet husker jeg. Selv om menyen ikke akkurat var en høydare. Etterpå gikk jeg, etter strengt pålegg fra fastlege, rett til sykepleiekontoret og fikk fortalt ståa og «bestilt» oppfølging utpå kvelden. Det er ikke gøy å ringe familie og venner og fortelle slikt. Men etter at kreftsykepleier på Landaasen hadde besøkt meg på rommet så jeg fikk snakket litt, jeg hadde takket nei til sovemedisin for kvelden og fått summet meg litt, så sov jeg faktisk ganske normalt den natta.
Og så gikk det slag i slag med undersøkelser og forberedelser og etter hvert hjemreise fra Landaasen og flere forberedelser før operasjon den 24. februar.
Det var litt som å være i en tørketrommel. I alle fall ei sentrifuge. Det var bare å gi seg over og overlate ansvar og framdrift til fagfolka. Jeg konsentrerte meg i grunn om å gjøre det jeg fikk beskjed om og møte opp der jeg skulle når jeg skulle det. Og bortsett fra at jeg tålte narkosen særs dårlig, så gikk det vel så greit som en bare kunne ønske seg. Så lenge det var februar.
Senere på våren ble det infeksjoner i såret etter lymfeoperasjonen, kraftige bivirkninger av behandling ellers og flere hasteinnleggelser på sykehus. Jeg må innrømme i ettertid også for meg sjøl, at det var ei relativt tøff tid.
I dag har altså nøyaktig tre år gått. Hverdagen er annerledes enn den var før den 24.februar 2022. Jeg er heldig. Litt mentalt frynsete må jeg innrømme at jeg er akkurat i dag. Og «ventehelvetet» som oppstår og oppleves hver gang kontrollene er under oppseiling og jeg venter på resultater de kommer hver gang.
Men jeg har kunnet fylle disse tre årene med utrolig mye annet enn sykdom. Det er jeg veldig glad for og litt stolt over. Selv om ms-en er kraftig tilstede hver eneste dag. MS skal jeg ha med meg resten av livet. I større eller mindre grad. Forhåpentligvis sånn noenlunde i sjakk. Onkologen vil ikke kalle meg «kreftoverlever» heller. Med min diagnose og spredningsgrad så vil tilbakefall kunne komme når som helst. Men sannsynligheten minsker nå etter tre år! Og jeg er fortsatt kreftfri inntil det motsatte er bevist! Treårsdagen er altså en merkedag for meg. So far so good!
Formiddagen i dag ble tilbrakt til skogs. Med litt forefallende arbeid. Småbrukeren reparerte pipa til ovnen i tipien. Den jeg på grunn av fremskredent rustangrep klarte å røske fra hverandre på min forrige tipiovernatting. Så måtte han kappe litt mere ved til både bål og ovn. Og jeg måtte kløve. Og bære inn.
Godt vær var det og enda varmere ble det av de jobbene! Men da smakte det jo ekstra godt med bålkaffe og ikke minst bålvaffel. Vaffeljernet var også en smule rustet. Men ikke verre enn at litt avbrenning på bålet og skuring med stålbørste gjorde susen. Og den første vaffelen ble ofret til … reven, var vi enige om.
