Noen dager er friluftsheidi bare inne. Da er tøfler foretrukket del av garderoben…
Hva er kjærlighet?
- kjærighet til en livsledsager
- kjærlighet til egne barn
- kjærlighet til naturen
- kjærlighet mellom venner
- kjærlighet på pinne
- kjærlighet til katten eller hunden din
- kjærlighet til en hobby
- kjærlighet til et medmenneske
- kjærlighet til seg selv
Lista er uendelig. Jeg tror vi kan kjenne kjærlighet for veldig mye forskjellig. Jeg velger dette ikke så helt ferske bildet som svar på frodiths homonym-utfordring i dag:
A bæssmor å’n bæssfar. Bilde tatt i siste halvdel av 40-tallet, tipper jeg.
Litt komfort eller ukomfort i hverdagen.
Når livet «tar en omvei» og det som man forventer og ubevisst har tenkt at skal prege dagene og framtida mer eller mindre brått endres så forandres hverdagen. Den blir veldig annerledes og handlingsrommet blir fryktelig begrenset. I alle fall slik jeg opplever det.
Det handler om å finne mening med livet som varig syk. Fylle dagene med akkurat riktig mengde aktivitet, mye nok men aller mest lite nok, til at slike som meg fortsatt orker å stå opp neste dag. Eller i det minste dagen etter det igjen. Eventuelt til helga…
Og kanskje i ett og annet glimt kan finne igjen en tanke om at «dette har jeg mulighet til nå fordi jeg ikke er på jobb». Og glede meg over det. Å finne en mening med hverdagen utenom arbeidslivet er krevende. Og jeg kjenner at det krever kontinuerlig oppmerksomhet for at jeg ikke skal ende i fullstendig apati. Spesielt i de periodene energien er som dårligst. Men også i de glimtene av øyeblikk der det finnes framdrift nok til faktisk å gjennomføre noe. Eller planlegge noe. Jeg forstår de som ikke orker og som ikke har energi til å fylle dagene med mer enn det aller nødvendigste som å stå opp, spise mat, ta en dusj og hvile. Det kan hende det er akkurat der grensa for aktivitet ligger. Jeg utfordrer grensa mi hele tida. Og krysser den stadig vekk. Det må jeg betale for med vondt i kroppen og en hel haug med andre symptomer som jeg antar for det meste er ms-relatert. Men da tenker jeg at jeg tar en slags «kalkulert risiko». Ja, jeg må forsyne meg av livet i små porsjoner, men noen ganger er det godt med de litt større porsjonene, og da er realiteten at jeg bare får ta konsekvensene.
Natta til i dag ble den andre uteovernattinga mi i 2025. Som jeg har skrevet før: målet er å sove ute minst ei natt hver måned. Jeg vet det mest sannsynlig blir flere netter i sommermånedene. Men erfaring tilsier at jeg må ha et konkret mål for de mørke og kalde nettene i vinterhalvåret. Nå er det februar og natt til i dag ble igjen tilbrakt i «hjemmeskogens» permanente tipi. En måte å tilpasse slik at «porsjonen» ikke koster mer enn den må. Håper jeg.
Det var godt med timer helt avskåret fra den mer eller mindre gale verdenen vi lever i om dagen. Og det var veldig vakkert. Og så er det noe mentalt rensende i å tilbringe tid i leir, om den så er av det litt mer forhåndsetablerte slaget slik som tipien. Fokuset er på å løse utfordringene som alltid dukker opp og holde seg varm og rimelig komfortabel gjennom hele stuntet. Det er en kjent sak at vi på slike turer oftere kjenner på ukomfortable følelser enn komfortable. Men på tross av det så fortsetter jo slike som meg å oppsøke dette mer eller mindre behagelige. Jeg er i alle fall såpass glad i å ha det komfortabelt at jeg fokuserer på det jeg kan tilrettelegge. Og da kan jeg glemme det meste andre som foregår i livet og i verden. For ei stund.
Bildene under forteller noe om hvordan både det komfortable og det ukomfortable foregikk denne gangen:
Doturen ut før jeg kryper i påsan kan fort utvikle seg til en fotosafari. I alle fall når tipi og måneskinn kjemper om oppmerksomheten.
Orion hang over verden og passet på.
Da jeg oppdaget at døra hadde blåst opp i løpet av morgentimene var det i grunn rimelig enkelt å forstå at det kjentes bittelitt kaldt ut på nesetippen ved 07.00-tida.
Denne tipien er rimelig uisolert. Så når ovnsvarmen slokner utpå natta og det er 10 minusgrader ute, så kan drikkevannet bli litt tregtflytende.
Når lyset er såpass kraftig gjennom røykluka så er det som regel på tide å stå opp. Det hører jo med til historien at pipa som må “trekkes opp” og låses for å rekke helt ut gjennom åpningen i toppen delte seg i to og jeg fikk ei real arbeidsøkt for å få reparert den nok til at den kunne brukes. Men jeg fikk fyrt opp til slutt.
Sola er i ferd med å “renne” over kanten i sørøst.
Det hjelper bedre mot kalde tær med hele sokker! Jeg må visst ta et annet par neste gang.
Morratryne. Fortsatt i soveposen mens jeg venter på at kaffevannet skal koke.
Masse spennende lys og skygge i skogen ei slik måneskinnsnatt.
Dagens bilde.
Dagens, eller nattas, bilde.
Så magisk kan ei vinternatt under stjernene se ut:
Dyr hobby?
I dag er det dyreste turutstyret mitt i bruk. Det er nemlig denne soveposen:
Jeg pleier å si at den kostet omtrent det samme som en brukbar bruktbil. Vel. Den kostet i alle fall det samme som en middels moped kostet det året jeg var gammel nok til å kjøre moped.
Jeg satser på at den holder meg varm gjennom natta. Antakelig ikke noe problem da jeg befinner meg inni en tipi og sprengfyrer i ovnen.
Bortsett fra soveposen og et par liggeunderlag så er ikke turutstyr mitt så innmari dyrt. Sekken er i alle fall minst 12 år gammel og mye av det andre er også årgangsutstyr. Selv om småbrukeren påpeker at “ullbudsjettet” mitt er i drøyeste laget.
Og her i tipien er husleia lav. Ikke koster det noe mer enn litt krefter å komme seg hit heller. Så jeg anser ikke denne hobbyen for spesielt dyr, nei.
DYR er dagens homonym-utfordring hos Frodith.
Jeg regner med det kan gå et og annet dyr forbi tipien i natt mens jeg sover. Her fins spor fra elg, rev, rådyr, mus, ekorn og hare. Men ikke fra han her – han er innekatt:
1190 meter comeback.
Ja, hva skal man si… I går prøvde jeg meg på et slags comeback. I skiløypa. Med skisko, ski og staver. Og skinne. Målet var å finne ut om skinna og formen var egnet til å gå på ski. De siste årene har jeg kun gått på truger når det ikke har vært bart, så ski var i aller høyeste grad et slags comeback.
Så vidt jeg erindrer så var min siste skitur en eller annen gang vinteren 2018. Det var i alle fall det jeg husket på morran i dag. Men jeg ser på facebook at jeg etterlyste fjellski i 2021, så det er mulig jeg hadde et lite og forbigående forsøk på den slags aktivitet da.
Ut over det så har skiparken her stått ekstremt rolig de siste årene. Balanse, kraft og bevegelsesmønster har ikke vært kompatible med verken nedover-, bortover- eller oppovertransport på ski på mange år. Jeg skrev visst her på bloggen i fjor vinter at jeg skulle prøve meg på ski igjen da også. Jeg hadde nok troa. Men gjorde jeg det? Neeeeida! Til slutt smeltet snøen og jeg slapp 😉.
Men i går var det dags. Jeg kan jo ikke vite om det går før jeg har prøvd. Og kanskje den skinna rett og slett er så magisk at den løser alle balanseutfordringer. Også på ski? Jeg har fortsatt troa rett som det er. Noe naiv, muligens.
Nå vel. Nå sitter jeg her med fasiten i hånd. I alle fall en slags fasit. Det jeg allerede aner er at jeg kommer til å bli en aldri så liten smule støl utover dagen i dag. Jeg kjente det vel i lysken så fort jeg satte meg i bilen etter stuntet i går egentlig. Og om det var vellykket er jeg rett og slett litt usikker på.
Utstyr og «arena» ble nøye plukket ut. Skiutstyret var av typen fjellski og fjellskisko. Skiskoen er stivere og stødigere enn en «vanlig» skisko og det er skia også. Bredere. Og løypa var på isen ute på en sjø. Altså av typen ikke så veldig kupert 😉. Det var helt og fullstendig uaktuelt både med oppoverbakker og ikke minst nedoverbakker. Flat som ei pannekake!
Det gikk greit, uten at jeg fikk til noe særlig av gli. Begrepet «å GÅ på ski» stemte for meg. Men jeg gikk. Og jeg datt ikke. Ikke ble det så veldig bakglatt heller. Selv om jeg ikke fant igjen den smurningen jeg ville ha da jeg lette både høyt og lavt. Den er nok «arkivert» en lur plass.
Den 4.februar 2025 gjorde jeg altså et ørlite comeback. Første skitur på årevis. 1190 meter. Flatt.
Skal du ha bank, eller?
Da utfordringen fra frodith var nettopp bank så kom jeg på dette bildet fra arkivet mitt. Det var visst noe som måtte bankes!?! Ellers så er det vel småbrukeren og avleggeren som holder mest på med bank her i familien. Om karate kan kalles slikt.
Avleggeren jobber jo forresten i Norges Bank også. Så hun driver vel da i grunn med bank i flere versjoner:
Dagens bilde.
Bildet for I dag er av dagens bål og dagens pedagogiske materiell: tre snyltekopper med ulik farge🙂👍
Si is.
Ola lo. Se sol. Se Lise. Si is.
Jada, det har nok rabla. Nå har a begynt å skrive slik som de minste i barnehagen snakker, nå! DET blir i tilfellet noe nytt. Hu har det jo ellers med å skrive laaaange setninger med bisetninger og semikolon og det meste som kan lage krøll.
Neida. Eller joda. Det har nok ikke rabla mer enn til vanlig. Det er bare det at dagens homonym-ord for meg er is. Se hvorfor her .Og da kom jeg på leseboka jeg hadde i første klasse på barneskolen. Altså i 1979. Vi lærte en og en bokstav og I og S og L og A og O var nok av de første. For vi leste mye om Ola. Og en god del om is.
Jeg husker at det var i betydningen is som kan spises. Og det er jo logisk, for det var mye sol i den boka. Sommer, antakelig. Nå er det vinter og det frister ikke så mye med is på pinne eller i kjeks. Men is å ta bilde av er det nok av utendørs. Her er det såpass med snø oppå isen, at jeg velger et bilde fra november et eller annet år for lenge siden. DA var vi mye PÅ isen. Både med spark, skøyter, på beina og ikke minst med kamera.
Denne isbiten lå oppå isen på den frosne sjøen. Og glitret som en diamant.
Denne isen, eller disse isene da, ble kjøpt og spist i Tokyo. Bildet er knipset av avleggeren som bodde et halvt år i Tokyo, Japan for et par år siden. Jeg har glemt å spørre hva de smakte.