Etter at utifriluft utfordret oss på blogg til å lage et innlegg med stikkordet “Meg selv – på rett plass”, så har jeg reflektert litt over akkurat det. Hva som egentlig er rett plass. For meg. Og, som jeg skrev i mitt “svar”; det kan være mange plasser det. For eksempel her.
Men enkelte dager kjenner jeg at jeg treffer bedre med både fysisk og mental plass, for å si det slik. I dag var jeg ikke helt mentalt til stede på noen av de stedene jeg var. Selv om det var trivelig og givende både det ene og det andre. Huet var ukonsentrert og litt ute av balanse, og det kjentes i grunn som jeg skulle vært et annet sted. Mentalt var jeg jo det. Jaja, noen dager er sånn.
I går derimot! Da var det lettere å ha med seg både hue og kropp “der og da”. Og bare nyte! Tur og bål og bading og skravling! Det er vanskelig å slå det.
Og hva har så dette med russekrav å gjøre? Joda, det er jo slik dette huet fungerer. Assosiasjoner som ligger laaaangt ute på hver sin kant av alt som har med sammenhenger å gjøre skjer rett som det er. Og da jeg var russ i 1991 så var et slik knutekrav eller “russekrav” å bade i Mjøsa før 1. mai. Og det er jo i morgen! Etter at badesesongen startet så har jeg rukket fire friluftsbad. Bekk og elv måtte gjøre nytta et par ganger mens isen enda lå på vannene i nærheten. Men jeg rakk å gjennomføre akkurat dette russekravet to ganger denne våren.
Og heldigvis så slipper jeg flere knutekrav 😉 Det hører forrige århundre til!
Tirsdagen tikker ustoppelig mot onsdag, og det er i grunn helt okei 🙂 Og ja, det har vært en tirsdag med moro. Moro av typen, skravling, bading, bål og kaffekoking. Altså en gylden dag med masse gleder. I dag delte gleder. Og heldigvis kom jeg meg så vidt hjem før både migrene og hetetokter tok over skrotten.
Det blir ikke så mye interessant blogging av slikt noe. Men en nydelig vårdag på bunnen av Mjøsa er ikke dum å “ha i banken” selv om ettermiddagen ikke var så mye verken å skrive hjem om eller å blogge om. Dette derimot – syns jeg er delbart:
Dagen i dag startet i grunn i full fart og alt for tidlig. Jeg er egentlig ikke helt menneskelig når avtaler krever vekkeklokke og tidsbegrenset morgenrutine. Jeg skyr derfor tidlige avtaler og «timer». Men noen ganger kan ikke engang jeg unngå det.
Så da ble det i dag å våkne før jeg var klar, en kjapp fiks og tannpuss og rett i bilen før det bar av gårde til halvårskontroll hos hudlegen. Det er rimelig raskt og smertefritt gjort når jeg først er der. Så lenge blant annet truserøsk og mann med lupe over hele den halvnakne skrotten min for så vidt begynner å bli rutine.
Men som vanlig blir jeg helt fullstendig og komplett utmattet av slikt noe. Uansett om det er ultralyd, kontroll hos lege, MR eller Pet-scan. Det meste er jo fort unnagjort og rett og slett rutine, men uansett – jeg blir både mentalt og fysisk kaputt etterpå. Selv om jeg hverken gruer meg på forhånd eller at det er så innmari krevende å gjennomføre.
I dag var jeg så mentalt utladet og trøtt da jeg dro hjem at jeg tenkte, og sa det høyt også tror jeg, at «jeg har egentlig bare lyst til å sove» på vei hjem. Og det var FØR klokka ti!
Men, å legge meg slik midt på formiddagen – det er jeg ikke noe god til. Så da jeg kom hjem ble det en tekopp og så gikk jeg i gang. Styrke og intervall. Ikke fordi jeg hadde spesielt lyst akkurat. Bare på trass.
I dag har jeg svetta ut venterommet. Og om energien ikke akkurat har vært på topp resten av dagen heller, så er jeg i alle fall mer fornøyd med å ligge på sofaen akkurat nå.
Jeg har fått det ut! Svetta det ut! Og DA blir det godt å finne senga utpå kvelden!
Beina høyt er lurt av og til – også etter å ha svetta det ut!
Ventegang, tror jeg vi kaller det. Et halvt år til neste gang jeg og gangen sees 😉
Er jeg på rett sted i livet? Og hva er egentlig rett sted?
Jeg pleier å “skryte” av at å føle seg hjemme, for min del, ikke har så mye med sted å gjøre. Mer med folk, mental innstilling og innhold. Men jeg skal også være den aller første til å innrømme at det er enkelte steder i verden jeg føler at er mer “rett” for meg enn andre. Og enkelte steder der jeg føler meg fullstendig malplassert.
Rett sted kan være vrangt en dag. Og “feil sted” kan plutselig passe ei stund. Det er opp til mentalitet og psykisk og fysisk tilstand. Og det er opp til hva jeg har behov for akkurat der og da.
Men når vi på bloggen utfordres av utifriluft til å blogge med stikkordene “Meg selv – på rett sted” så er veien til bildearkivet mitt kort. I det arkivet finnes det fryktelig mange bilder både med og uten meg selv på steder og i situasjoner som jeg har opplevd som “rett sted”. Der jeg har følt meg hjemme. Der jeg har følt mestring. Der jeg har følt meg som meg selv. Det er vel de “rette” stedene og situasjonene jeg tar bilde av naturlig nok. Ikke de ugreie stedene der jeg føler meg utilpass.
Senest i dag var jeg på rett sted. Jeg var på skogstur. En ørliten test-tur, egentlig. Jeg som skal på topptur må jo teste om det går. Å gå såpass langt som jeg har planlagt, altså. Resultatet var positivt. Så det er bare å oppsøke “rette” steder framover nå. så forutsetningene for å fikse topptur legges enda bedre til rette.
Men altså “Meg – på rett sted”. For et par år siden (fire, i følge arkivet ser jeg). I villmarka noen dager med kano, lavvo og småbruker. DA var det godt for friluftsheidi å trekke pusten:
Endelig kom dagen da jeg kunne starte enda en sesong. Denne gangen sykkelsesongen. Det har jo både vært bart nok og varmt nok ei god stund. I alle fall innimellom. Men jeg har ikke fått ut finger’n, eller doningen da, før i dag.
Og dagen startet med ganske så tunge lodd både i beina og hodet, kjentes det ut som. Sløv, kvalm, tung i nakken og hodet, slapp og melkesyre «i hele skrotten». Noen dager er sånn. Og da er det ofte migrene på gang.
Men jeg hadde jo en tanke om hva denne dagen skulle brukes til. Og så handler det jo om å velge, ikke sant? Velge å gjøre noe som jeg har lyst til. Gjøre noe godt for meg selv. Akkurat i dag kunne det nok gjerne ha vært å legge seg under dyna på et kjølig og mørkt rom. Det er som regel det beste når migrenen sniker seg innpå. Men i og med at den fortsatt var i «snikemodus» og dermed ikke hadde tatt over fullstendig, så hadde jeg fortsatt et handlingsrom. Og selvfølgelig en dose av den vanlige trassen.
Det handlingsrommet brukte jeg på tre hjul. For det meste. Og som vanlig: jeg kan ikke huske at jeg har angret på en tur. Ikke denne heller! For makan til frihetsfølelse som den sykkelen gir meg! Å kunne tråkke og mer eller mindre «suse» avgårde til skogs er en stor glede. På vårstengte skogsveger – altså stengt med bom for biler på grunn av teleløsning – så er forholdene for grussykling aldeles helt perfekt.
Og jammen fikk jeg en liten avstikker inkludert medbrakt lunsj ved et for meg til i dag ukjent tjern også. Kall det gjerne en slags rekognosering. Det var en veldig fin og fredelig plett midt i skogen. Og bare ca 200 meter fra veien der sykkelen fikk vente mens jeg bushet.
Der ved tjernet fikk jeg jammen meg mer enn jeg hadde forventet også. To kanadagjess bodde nok på ei myrtue uti der, for de holdt seg rolig på passe avstand til den kaffedrikkende merkelige skapningen (meg) som satt ved furuleggen og glante. Og jammen fikk jeg øye på et rådyr på andre sida av myra også. Jeg kunne følge den både med kamera og det blotte øyet helt til enten jeg eller gåsa skremte den nok til å jumpe avgårde og forsvinne i skogen.
Nei, jeg angrer fortsatt aldri på en tur. Og med frisk luft, et par mil med tråkking og en ørliten dose migrenemedisin ved hjemkomst så ble jammen denne dagen full av gleder denne og. En dårlig dag snudd til en god en – DET skjer ikke hver dag, men jammen er det stas når det slår til!
Den første hverdagen etter påskehelga har kommet over både meg og resten av samfunnet. Avleggeren ble kjørt på toget før klokka 07.30 i dag tidlig. En smule trøtt sjøl og med en enda trøttere sjåfør. Vi var flere der på perrongen som hadde noe litt hverdagslig og grått over oss. I tillegg så regnet det og gråheten var rimelig tyngende.
Helga er slutt og ferien er slutt. De ekstra fridagene som påsken har gitt er brukt opp og vi skal tilbake til «striskjorta og havrelefsa» om vi vil det eller ikke. Og da er det ekstra viktig hvordan vi «løser» denne hverdagen, tenker jeg.
Min jakt etter hverdagsgledene fortsetter. Det er mange av dem i dag også. Lufta der på perrongen klokka halv åtte var forfriskende god. Jeg prioriterte å lage meg en ekstra kopp med spesielt god te tidligere i dag. Et ørlite skriveprosjekt jeg har hatt liggende i bakhodet i ukes- eller månedsvis er endelig under utvikling. Hverdagsgledene står i kø.
Akkurat nå har jeg satt på ei spilleliste som passer meg spesielt godt. Og jeg er fornøyd. For jeg har klart å gjøre flere bra ting for meg selv i dag. Og jeg har vært god til å legge merke til dem. Musikken er en av dem.
Hva har du gjort av positiv virksomhet for deg selv i dag? Hvilke gleder har du lagt merke til? Jeg er helt sikker på at de er der.
På skogsturen i dag møtte jeg en rimelig røff type! Han kom i mot meg og strittet med piggene, blottet tennene i et snerr og raste truende rett i synet på meg! Hissig type! Muligens fra Ringenes Herre. Eventuelt Hobbiten. Rusa og rasende?
Skogbunnen bader i blåveis. Det er det den gjør. Hele den ene «langsida» av eiendommen er blå. Blått i blått, litt hvitt, men mest lyseblått og knallblått. Hele den nederste delen av lia er full av vårens blå mirakel. Lenger opp i bakken er det hvitveisen som regjerer.
I dag tok jeg meg et bad midt i alt det blå. Å ligge i lyngen er jo en hobby jeg verdsetter, men i dag var det endelig klart for å ligge i vannet. På egen eiendom. Jeg har bodd her i snart 30 år (!). Og i veldig mange av disse årene har jeg tenkt at jeg skulle bade i kulpen i elva. Men har jeg gjort det?
Neida. Ikke før i dag. For jeg må jo gjøre det om våren eller ellers når det er en del vann i elva. Utpå sommeren når temperaturen tradisjonelt sett i alle fall teoretisk er noe mer «badevennlig» er jo elva egentlig bare ei sildreelv.
Men i dag vasset jeg gjennom blåveishavet og tok meg en ørliten dukkert i kulpen i elva. Rimelig grunn nå også, selv om den fortsatt holder «vårvannføring».
Og selv om hverken himmelen eller badevannet var særlig blått, så sørget blåveisen for blått i blått oppover lia 😊
Langfredag kom og langfredag gikk. Jeg syns jo ikke den var spesielt lang. Og her ble den ganske rund, mer enn lang, liksom ;-). Full av “runde” gleder:
3 RUNDE trekopper er bedre enn 2. Disse dagene er avleggeren tilstede og dermed trengte vi alle tre. Faktisk var vi fem rundt bålkaffen denne langfredagen. Men det tok vi ikke bilde av.
Når avleggeren er tilstede blir det rett som det er baking. Og JEG fikk slikke bollen. Hele veien RUNDT 🙂
En aldri så liten aperol på champagnebalkongen før middag fikk det ikke til å gå fullstendig RUNDT.
