Men, det er jo ikke helt min stil da. Så det var bare å gripe denne dagen også. Og ja, jeg fikk utrettet alt jeg hadde planlagt i dag, og enda et par småting, så da er det bare å være blid og ligge fornøyd på sofaen i kveld.
For gledene kom på rekke og rad:
Trening både intervall på ellipse hjemme og gruppetrening med fysioterapeut gikk som planlagt.
Kafétreff med min lokale MS-forening var veldig hyggelig i dag, syns jeg.
Å sitte i bilkø med pågående telefonsamtale med avleggeren er mye hyggeligere enn bilkø uten telefonsamtale. Selv om samtaleemnet ikke var så positivt. Og heldigvis var det henne det var midt på natta for, med tidsforskjell på 8 timer, og ikke meg.
En god onsdag, som avsluttes på sofaen (akkurat som både mandag og tirsdag…og mange andre dager ;-))
Ade trong…eller altså: «Made Strong», som det da egentlig står på den refleksvesten! Hvor «strong» undertegnede er kan jo diskuteres. Og det kjennes ikke ut som jeg er så høyt på den skalaen her jeg ligger rett ut på sofaen og har «fått hammer’n» som vi kaller det her i huset. Det er forøvrig en helt ventet reaksjon etter en dag som dette – det jeg kaller kalkulert risiko.
Men FØR i dag, ja da var jeg både ade trong og made strong, tror jeg 😉 I alle fall satt jeg på stand på lokalsykehuset med informasjonsbrosjyrer og tilbud om en prat for alle som besøkte sykehuset og passerte i gangen utenfor blant annet nevrologisk avdeling. Det ble noen aldeles nydelige menneskemøter, en liten prat eller en lengre prat med noen forbipasserende, noen omganger strikking og vi delte ut litt brosjyrer og «merch». Vi fikk pushet litt MS-brosjyrer på en legestudent. Og ikke minst: vi fikk delt ut relativt store mengder twist.
Som min kjære medsammensvorne, eller “medstronge”, lokallagsleder sa: «vi sitter her en tirsdag i måneden og fører twist-statistikk»😉. Litt udokumentert og meget lokal forskning angående den statistikken sier at menn er mer glad i twist enn kvinner. Eldre menn i særdeleshet. Det er kun én person på operasjonsstua(grønnkledd) på lokalsykehuset som er skikkelig sunn – og sier nei takk til twist. De andre sa ja takk! Det finnes kun ca to kokostwist per pose, for de som er opptatt av det. Og banantwist er du enten så absolutt FOR eller eventuelt sterkt IMOT!
JEG har lært at jeg har mye å lære. Både når det gjelder tålmodighet og twist-statistikk. Og jeg har lært at fire timer kan gå veldig fort i godt selskap, stadig nye bekjentskaper og menneskemøter. Og nok twist!
Søndagen er her og i natt har vi vært heldige og fått en ekstra times søvn. Eller i alle fall muligheten til det. I alle fall vi som ikke har hatt nattevakt…
S for søndag. Og S for sterk. Akkurat det ordet har jeg hørt mange ganger i løpet av de siste 4-5 åra. «Du er så sterk». Hmmm, har jeg tenkt. Jeg føler meg jo slett ikke sterk alltid. Mer skjør. Puslete, skjør, ikke helt som meg selv og satt ut av spill.
Men når jeg fortsatt ler, går tur, opplever, engasjerer meg, møter opp og en og annen gang tar tak så oppfatter tydeligvis folk meg som «sterk». Jeg opplever vel mer at jeg ikke har noe valg. Sykdom er ikke noe jeg har valgt meg men fått kastet på meg. Og den får jeg stort sett ikke gjort så mye med. Det er sånn med autoimmune varige sykdommer. Men jeg velger, i alle fall stort sett, å gjøre det jeg kan. Med en god dose vilje, en liten klype trass og en passe porsjon selvoppholdelsesdrift, den neste S-en, så blir jeg på en måte ganske selvgående.
Og ja, jeg VELGER faktisk å være selvgående. Det er en overlevelsesmekanisme. Jeg VELGER å ikke tenke så mye og ofte på det som ikke fungerer. Det som er vondt, frustrerende, skummelt og urettferdig. Det har jeg rett og slett ikke energi til. Så jeg velger å bruke energien til noe som gir litt glede og mestring. Som regel. Og når jeg klarer det.
Så selvoppholdelsesdrift er viktig det for å holde meg sterk nok for hverdagen! S for selvoppholdelsesdrift.
Noe annet viktig er snurrer. Det gjelder å holde fatiguen unna og energien på et relativt godt nivå. Og for å oppnå det har jeg flere ganger ytret at «det gjelder å holde blodsukkeret på et stabilt skyhøyt nivå». Så denne søndagen, sterk eller ikke, selvoppholdelsesdriften har ført til et lass med snurrer. Kanelsnurrer. S for snurrer!
Og dermed er uka endt og ukas bokstaver og stikkord er kommentert. Jeg er fornøyd med at samtlige er av det positive slaget. Positive for meg. Og DET gir både mestring, trivsel, latter, styrke og ikke minst GLEDE.
Tut og kjør! Tråka på! Tramp og gå! Labb av gårde! Run, Forrest, run!
Helgeutfordringen fra utifiluft er transport! Og i det jeg postet innlegget mitt i går kveld så oppdaget jeg at akkurat det bildet muligens også kunne passe til denne helgeutfordringen:
Det transportmiddelet jeg, og de fleste jeg kjenner, er mest avhengige av er jo beina. De skal bære oss fra den gangen vi som ett-toåring eller der omkring stabbet våre første ustøe skritt, til vi siger rundt med rullatoren en eller annen gang i «livets høst». Beina våre skal bære oss hele livet.
Når beina ikke virker så blir mye av friheten borte. Og når de virker bare delvis så kan jeg skrive under på at det krever mye planlegging og energi for å tilrettelegge at de, beina altså, skal bære akkurat så lenge som jeg trenger det.
Så dermed kjører jeg dit jeg kan. Enten på tre eller fire hjul. Denne trehjulingen er helt gull for meg:
Den gir meg frihet gjennom at rekkevidden er skyhøy sammenliknet med turene uten den. Balanseutfordringene elimineres og kreftene kan fordeles uten at fatiguen får helt overtaket. Det vil si at de dagene energien er ekstra dårlig så kan jeg velge å bruke hjelpemotoren mer enn ellers og komme meg ut på sykkeltur allikevel. Armer og hender får også en mye lettere jobb med styring på siden enn det de ville hatt på en ordinær sykkel.
Men, jeg bruker fortsatt bilen til det meste, altså. Det innrømmer jeg gjerne. Det har jo også med det å gjøre at mitt bosted ikke akkurat kan skilte med gode kollektivforbindelser! Nei bil må til. Bussen går…kanskje i morgen den ene veien… Tog og trikk og bybuss og t-bane og slikt er vi overhodet ikke «plaget» med.
Nei, her er det beina, sykkelen og bilen som gjelder. Nå er det snart vinter og trugeføre også. Trugene har blitt mitt «skogsverktøy» etter at balanse og funksjonsnedsettelse i beinet gjorde ski for vanskelig. Men trugeføret kommer forhåpentligvis snart. DET gleder jeg meg til.
I løpet av livet er det mange lørdager. Og lørdager er en del av livet. Så en L for både lørdag og liv kjennes rett. Og så er det jo sånn at det livet vi har skal leves. Hver dag. Uansett hva det bringer med seg av opplevelser, utfordringer og hvilke valg vi tar for hverdagene våre. Og da tenker jeg de neste L-ene også blir viktige:
Nemlig L for lek! Jeg tenker det er viktig å leke litt. Uansett hvor gammel eller ung du er eller føler deg. Lek for lekens egen skyld, er mantraet for oss som jobber i barnehage. Selv om vi voksne vet at lek er bearbeiding av opplevelser, øving på ferdigheter, utprøving av sosial kompetanse og kreativ utfoldelse. Blant annet. Den siste uka har jeg vært både sjørøver, magiker og servitør – på lek. Jeg har speidet etter andre truende sjørøverskip, tryllet fram frosker og servert kaffe (les: kakao) til et par-tre eventyrere. Lek har egen verdi og vi voksne kan jo leke på vår egen måte vi også!?! Noen liker å spille spill, det er jo lek, mens andre leker ved å klatre opp på store steiner på tur.
Og leken kan jo bidra til lørdagens siste L – nemlig L for latter! Det vi ler av er så ulikt fra person til person. Og jeg vet med meg selv at det jeg syns er kjedelig den ene dagen kan frambringe brølelatter en annen dag. «En god latter forlenger livet» er et ordtak. Mulig det, men uansett så gjør en god latter i alle fall livet mye morsommere der og da. Og DET er slett ikke så lite. Hva har du ledd av i dag?
Jeg har ledd av noe småbrukeren sa. Jeg har ledd av situasjoner i en film jeg har sett i kveld. Jeg har ledd av katta som gjør rare ting. Som vanlig. Denne lørdagen er en del av livet den også der både lek, med katta, og latter har vært en del av dagen.
Det er bare å se fram til mer lek, latter og liv 😊
I sommer ble det ei lita lekeøkt langs gamle Strynefjellsveg da matpakkeskiva så slik ut…etter at vi hadde lekt oss i vannet så klart 😉 Det er forresten veldig fint å ha noen å leke med som setter pris på den samme leken som det sjøl – bading for eksempel 😉
Denne fredagen har vært kjemisk fri for friluft. Lufta er jo der den. Det er ikke det. Men for meg har det ikke vært sneven av friluftsliv i dag. Hvis en ikke regner med mine skritt til og fra bilen før og etter handletur og for å trille søppelkasser på plass. En skikkelig friluftsheidi-dag, gitt. Ikke akkuat. Men: F for friluft. Jeg satser på en noe større dose i morgen.
F for frisk er fint. Og rett som det er føler jeg meg relativt frisk. I alle fall friskere enn andre dager. Joda, jeg blir minnet om det ufriske hver eneste dag. Det er ikke det. Men jeg sier som jeg alltid gjør: jeg er frisk av kreft inntil det motsatte er bevist! Sådetså! Multippel sklerose blir jeg ikke frisk av, men det er da en del friskt i denne skrotten for det! F for frisk på en fredag! Flotters!
F for feberfri. I motsetning til frisk for eksempel. I går ettermiddag var det feber. I dag er det feberfritt. Sånn går det når vaksiner skal settes og bivirkninger gjennomleves. Alt i troen på å holde seg forholdsvis frisk gjennom de neste månedene også. Og når feberen kommer så minnes jeg på andre feberperioder både etter kreftoperasjon og under covid. Feber og friluftsheidi er to F-er som overhodet ikke går sammen. Med normaltemperatur på mellom 36,5 og 36,8 så merkes det når tempen blir over 38 grader, ja. Om det så bare er bivirkning og fort unnagjort.
Men heldigvis fikk jeg en feberfri og forholdsvis frisk fredag. Selv om det ikke ble så mye friluftsliv. Det fikk jeg jo en større dose av forrige fredag og ikke minst lørdag morgen:
Friskt friluftsliv forrige fredag, og lørdag morgen 😉
Enda en t-dag går mot kveld. Torsdag denne gangen. Og jeg har tre nye T-ord:
T for trass. For meg er trass, i betydningen å gjøre noe jeg har lyst til på TROSS av og fordi jeg VIL. Noen ganger for å pushe grensa for hva jeg får til, og noen ganger for å krysse den grensa. De som har lest blogg og kjenner historien vet at det av og til har vært måten min. På trass. Og at jeg også godt kan titulere meg som æresmedlem i trass.no 😉.
Dagens andre T var ikke på trass. Den var på tur. T for tur. På hengekøyetur med unger i barnehagen. Denne gangen klarte vi å sitte fire stykker, eller halvt ligge egentlig, i ei hengekøye beregnet på en person. Det positive med fire i ei køye er at vi holder varmen.
Det har blitt vanlig at når jeg kommer på jobb så blir to, i dag tre, unger med på tur i skogen. Med hengekøye, bok og bål. Kall det gjerne en tradisjon. Jeg liker tradisjoner. Men ikke tradisjon bare for tradisjonens skyld. Tradisjon fordi jeg liker aktiviteten og at den frister til gjentakelse derimot, er min form for tradisjon. T for tradisjon, med andre ord.
Så T for torsdag ble T for trass, tur og tradisjon. T for trylle kunne jeg også ha sagt. Det var nemlig en av ungene som lurte på om jeg kunne trylle med staven min da jeg kom på jobb i dag. Min helt vanlige gåstav som jeg bruker for lettere å gå og holde balansen i ulendt terreng. Jeg tryllet dermed et par av dem til å bli en frosk. Og jammen kunne de hoppe og kvekke!
Det er allerede onsdag. Uka går som vanlig i rasende fart. Det er O for onsdag og O for oktober. Og det er høsten. Etter mange vakre og fargerike dager med magisk tåke om morgenen og ei sol som sakte men sikkert overvinner (o igjen) tåka og lyser opp det gulnende løvet og de helt magisk fargerike solnedgangene, så bærer de siste dagene definitivt preg av høst. Grått. Yr. Surt og kaldt. Vått men ikke minst;
Helt nydelig å fyre opp i ovnen. Ovn med stor O. Vedovn. En viktig glede ved å tross alt bo i et gammalt hus OG i tillegg ha tilgang til ubegrenset med ved i egen skog. O lykke 😉.
I dag gikk jeg også til anskaffelse av enda mer utstyr til min siste O for onsdag. O for optisk. Eller optiker, kanskje:
Som dere skjønner; her kjøres det ikke noe som engang likner på progressivt. Neida, det fins nærsyntbriller i et par utgaver og solbriller for det samme. I og med at undertegnede sverger til linser så fins det jo så klart lesebriller som passer «utenpå» linsene. Fra og med i dag tre par, da jeg gikk til anskaffelse av noen «billigbriller» tilpasset både pc-bruk og lesing. Ulik styrke selvsagt. Og så fins det så klart solbriller UTEN styrke. Det er i grunn fullt forståelig at småbrukeren er en smule lei «brilleprat» med «nei, nå ser jeg ingenting og må finne lesebrillene» eller «nå må jeg ha på andre briller igjen» også videre.
Tirsdagen kom med ei innmari trivelig kaffe- og skravlestund ved bålet. Såpass at et par tre timer plutselig hadde gått. T for skikkelig trivelig med andre ord.
Bålet brant i tipien. Og der var det lenge siden jeg hadde vært. Ikke siden tidlig i vår, tror jeg. Men nå er det nok snart på tide med ei overnatting i den andre T-en igjen kjenner jeg. T for tipi.
Den siste T-en står for tøff. Det kunne vært fire T-er, faktisk. Tankefull kunne vært med. For selskapet i tipien var av den tøffe typen. Akkurat det er på plass i tankene hver gang vi treffes. Og da tenker jeg ikke på bikkja som var med. Nei det handler om bikkjas eier og vedkommendes tøffe vei med å «dra seg sjøl etter nakkehåra» og gjenfinne seg sjøl og ta styring i eget liv. T for tøff, altså.
Tøft og trivelig å møtes i tipien 😊 Takk for besøket!
Denne mandagen er det disse tre M-ene jeg skal ta med meg. De henger sammen de tre M-ene:
Jeg trenger motivasjon for å holde på med noe meningsfullt og oppnå mestring. Jeg trenger å mestre for å bli motivert og å se mening. Jeg må ha en mening for å være motivert til å mestre. Og slik kan jeg holde på.
Det er viktige m-er dette. Så disse skal jeg ta med meg både denne mandagen og i resten av uka.
