Engler daler ned i skjul. Som barn syns jeg det var veldig rart at de skulle dale ned i det skjulet. Ramle inn der blant spader, snøskuffer, vedstabler og annet rask, liksom. Og potensielt bli både bøssete og svarte og fulle av spindelvev på de fine hvite vingene. Fortsatt er jeg usikker på om det er i skjulet eller i skjul, som litt sånn hemmelig, de driver og daler. Men samma det. De får dale hvor de vil for meg. Bare ikke dett i hue på meg…
Her har snøen dalt det siste døgnet. Så vidt nok til at vi setter spor når vi går. Og til at glassruta, les isen, som dekket badevannet forrige tirsdag er dekket av et tynt hvitt lag. Nok til at vannflata er hvit og ren og fotomulighetene på isen noe begrenset. Men nok til at engler og andre kan ligge og flakse, og for så vidt gå, på vannet.
Så i dag ble det tirsdagsengel på badeplassen til erstatning for tirsdagsbad. En badeengel. Og snøen laver ned. Det spres himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer, som Anne Grete Preuss sang. Jeg liker den setningen. Litt korrekturlakk trengs rett som det er. Både over sommer og annet som råker på å bli feilstavet. Litt korrekturlakk over livet, rett og slett. Da kan til og med slike som meg slå ut vingene og være litt engel. I alle fall snøengel!
I alle fall ikke han her. At fanget er opptatt av en laptop tas rett og slett ganske ille opp. Det forventes at laptopen fjernes umiddelbart slik at fang og dertil hørende kos og oppmerksomhet kan vies til 4,7 kilo kattekropp. Blikket som sendes er såpass insisterende at han antakelig får viljen si innen rimelig kort tid.
Jeg mistenker at forrige ukes sabotasje av ladekabel til nevnte laptop var en helt bevisst del av en vendetta. Et «do or do not, there is no try» i ekte Yoda-stil. Prosjekt «fanget er mitt» eller noe slikt.
I dag ble det tur over frosne myrer. Knasende sprøtt terreng, glimt av sol, vindstille og sju kuldegrader. Endelig søndagstur.
Med fystrikker og opptenningsved i sekken, samt kaffekjele og ostesmørbrød i folie, var det klart for bål lunsj. Bursdagskake i sekken gjorde også susen🙂
På skotøyet skal finfolk kjennes er et ordtak jeg har hørt. Jeg kjenner ikke opprinnelsen, men innimellom så kjenner jeg meg igjen, for å si det sånn. Stilige sko hører med. Og med passende sko heves ethvert antrekk. Som regel er jeg mest interessert i at sko skal være gode å gå i og ved behov holde meg tørr og fungere i det terrenget jeg har begitt meg ut i.
I går kjørte jeg litt annen stil. Da valgte jeg en helt annen stil. Sko som har blitt kalt «Lady Gaga»-sko og som definitivt går under betegnelsen «sittesko». Selvfølgelig fordi de er aller best når du sitter. Sånn ble det også med meg. De holdt omkring en halvtime. Etter det fikk de stå under bordet. Og til slutt havnet de i veska. Og ble der.
I dag er jeg tilbake i tøfler. Helt nye. Pakket opp til morgenkaffen. De er definitivt brukbare til både sitting og gåing. Varme er de også. Perfekt. Og med tanke på at jeg er et helt år eldre i dag enn jeg var i går, minst, så oppleves tøfler som adskillig mer adekvat skotøy for dette fintfolket!
Gamlemor, som enkelte kollegaer så trivelig ynder å kalle meg, er klar for fredda’n. Hun har pusset og spraklet og sprayet og blinget opp skroget etter alle kunstens regler. I alle fall så godt som hu har vett på. Så nå blir det Hollywoodfest.
Nå gjenstår det bare å ta seg fra småbruket til Hollywood uten for eksempel å rakne strømpene. Dekkskift eller liknende er ikke veldig gunstig denne kvelden heller.
Limousinen er dessverre utilgjengelig, så det er bra jeg har dieseldyret i garasjen.
I september kjøpte jeg meg ny laptop. En slik er relativt hyppig i bruk her, og siden jobbmaskina tok endelig kvelden etter månedsvis med uforutsigbar oppførsel så var det på tide. En som ikke jobber spesielt mye og dessuten er stabilt ustabil som arbeidstaker, kan ikke drive å få ny laptop fra arbeidsgiver. Og jeg måtte ha en. I alle fall ville jeg.
Så da ble det shopping. Heldigvis har småbruket egen privat leverandør av slikt utstyr og it-tjenester og greier, og det ble fikset på et blunk. Laptopen kom fra trønderland etter et par dager og undertegnede kunne igjen lese nettaviser og fylle internettet med diverse blogg og annet. Jeg er nok for gammal til å bli fortrolig med å bruke telefonen til alt det der.
I går var Yoda hjemme alene. Vi andre var på jobb. Yoda er en relativt sprø, sær, en smule lat og komplett mammadalt av en katt på ca 15 måneder. Også kalt terroristen eller Osama bin Katten. Ingen vet akkurat når han er født. Fødested var en relativt overbefolket, jeg mener overbekattet, låve et sted på bygda. Rundt 10.august i fjor, tipper dyrlegen. Men han har vært hos oss i et drøyt år.
En lang periode var huset kjemisk fritt for blomsterpotter, pynt, stæsj og andre løse deler. Rett og slett grunnet Yodas oppheng i slikt noe. Han klarte å knuse et par potter, tømme jord og vann over halve stuegolvet, samt surre seg inn i en lyslenke og styrte rundt som en selvlysende ufo i yngre alder. Levende blomster kan han også plukke. Fra vasen. Bra småbrukeren og undertegnede har såpass lang historie sammen at blomsterbuketter ikke opptrer så ofte her i huset. Og stjælt vann er aller best. Spesielt blomstervann. Ut over dette er han så kos atte.
I dag skulle jeg sette på nett-tv foran treningsapparatet. Tidligere blogging har forklart at min «jobbhverdag» nå delvis består av fysisk trening. Og når det ikke lenger er tv foran elipsemaskina, så må laptopen duge. Og den trenger strøm. Da jeg fikk hentet kabel og plugget den i var jeg klar til å begynne. Men den der laptopen ladet da ikke!?! Hva var galt? Jeg sjekket om støpselet satt i. Erfaring tilsier at brukerfeil av liknende type som regel er grunn til manglende fungering for tekniske innretninger her i huset. Det satt i. I både vegg og laptop.
Videre inspeksjon av kabel viste følgende:
Ikke lakrislisse,,,
Ok. Hovedmistenkt, faktisk eneste mistenkte, er Yoda. Det er den eneste her i huset som kan mistenkes å ta feil av kabel og lakrislisser. Laptopen ville ikke ha strøm gjennom det her. Forståelig nok. Heldigvis var katta ferdig kastet ut fra før. Ellers hadde han overhørt en del greier som de små trekantørene umulig kan ha godt av. It-leverandøren i Trønderland er på banen, og ny kabel kommer i posten om noen dager. Reststrømmen på laptopen holdt til nett-tv gjennom hele elipseøkta.
Kattedyret, også kalt terroristen, har ikke turt å se på matmor mer i dag. Han ligger på sofaen akkurat nå.
I dag er sesongen for tirsdagsbad så definitivt over for i år. Jada, jeg vet det er onsdag, men logistikken førte til at tirsdagsbadeplassen ikke fikk besøk før på onsdag denne uka. Det var nok ikke noe annerledes der i går. Sesongen ER definitivt over. Og det har den nok vært hele uka.
Isen som forrige uke lå i flak litt her og der hadde nå lagt seg til og dekket hele vannet. Blank og fin, ikke helt jevn, men her blir det muligheter for skøytegåing om noen dager.
Hele vannet lå tilfrosset og vakkert. Har dere ligget på isen og kikket rett ned i dypet noen gang? Det er utrolig fascinerende. Og ikke minst å knipse noen bilder med kameraet rett ned gjennom isflata. Det kan bli noen effektfulle greier av det.
Det ble ikke ligging på isen på meg i dag. Jeg venter på et par centimeter tykkere is. Men jeg fikk et par nærbilder fra en stein på badeplassen.
Hølet jeg etter hvert klarte å hakke i glassruta, les isen, med piggen på gåstaven var heldigvis alt for lite til at bading var aktuelt. Så nå er sesongen over. Heldigvis kanskje. Jeg kjenner det er helt greit.
Nå må jeg oppsøke andre badevann om slikt skal være aktuelt de neste månedene. Vi får se.
Badevann med glassdekke.Utsikt rett ned.Klarte til slutt å pigge høl i isen med gåstaven. Heldigvis ikke stort nok til å dyppe annet enn pekefingeren i.
Jeg er vel noe bortimot verdensmester i å bekymre meg. Overtenking, dersomatte-hvisomatte, refleksjon og bekymring. Der er jeg god. Eller i alle fall erfaren. Det er bra å være reflektert. Det har jeg klokketro på. Det andre derimot, kan neppe føre med seg noe særlig godt. Det er vel i grunn bare pes.
Nå har jeg bekymret meg helt ekstremt en periode. Såpass at til og med normal pustefrekvens har vært en utfordring. Egentlig har jeg grublet og bekymret meg helt siden mai. Men direkte redd har jeg vel ikke vært før nå de siste par månedene. I dag kom konklusjonen som jeg, tross alt, har hatt en enorm tålmodighet i å vente på. Og konklusjonen var ikke helt uventet. Og ikke helt komplett. Så er jeg fortsatt redd? Jotakk, beveger meg på grensa til panikkanfall stadig vekk her.
Som overlegen sa «du har uten tvil MS». “Det vi grubler litt på er hvor langt den har kommet…”. Gratulerer til meg. Det er altså meget klare og utvetydige utslag og skader i skroget her som forklarer det meste av symptomer jeg har og har hatt. Og overlegens utsagn: «hva er grunnen til at du ikke har blitt henvist til oss (nevrologisk avdeling) før, tro?», må bare henge i lufta. Det får hverken jeg eller hun gjort noe med nå. Det er ikke noe å gruble og reflektere så innmari mye over, egentlig. Jeg kan selvfølgelig slå hardt i veggen og hyle høyt. Men jeg mistenker at det får jeg bare vondt av.
Situasjonen i dag er som den er, og innerst inne var ikke dagens nyheter særlig overraskende. Mer en bekreftelse når sant skal sies. Slik sett har jo denne bekymringen ikke vært direkte ubegrunnet. Og selv om tålmodigheten fortsatt må virke ei stund til (bokstavelig talt resten av livet), så fikk jeg da svar på mye av det jeg lurte på. Ikke alt, helse er sjelden sånn. Det er fortsatt mye som henger i lufta. Jeg blir sikkert vant til det etter hvert. Nå har jeg i alle fall litt mer oversikt over hva som skjer framover. Ikke NÅR det skjer, men i alle fall hva som er planen.
Bloggen vil sikkert dele mer om konkrete funn og resultater etter hvert. Det er nå engang sånn denne skrivinga fungerer for en bekymret, overtenkende blogger som meg. Akkurat nå tenner jeg et lys. For meg sjøl og ikke minst for et par andre jeg kjenner som godt kan få en varm tanke i dag!
Å se fram til noe er halve gleden er det noen som sier. For meg er ofte gleden med å lese kart, skrive pakkeliste og planlegge en tur en stor del av gleden over hele turen. Så slik sett så kan jeg være enig i det utsagnet og relatere meg til innholdet.
Å ha noe å glede seg til er i alle fall kjempeviktig. En ting er å kjenne etter hva som er bra her og nå. Leve i nuet, som vi hører mye om og som ofte er et ideal. Å kunne ha det bra i hverdagen er kjempeviktig. Alltid å strebe etter å nå fram til helg, ferie eller hva det nå er kan være ødeleggende for vår evne til å være tilstede og kjenne etter. Her og nå.
Alle dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet. (Stig Johansson)
Men denne uka gleder jeg meg til følgende:
Muligens å få noen svar på det jeg lurer på slik at framtida i alle fall kan oppleves noe mer forutsigbar.
Hollywoodfest med gode kollegaer. Altså temafest.
En aldri så liten kake til helga, kanskje?
Her og nå nyter jeg en kopp te. Og er glad det går an å nyte stunda og være tilstede i nuet og samtidig glede seg til noe 😊
