Årets siste dag er her. Årets siste morgenkaffe er inntatt. Årets siste soloppgang syntes så vidt før skyene kom. Og årets siste skogstur er gått.
Snart kokes årets siste hjemmedyrkede potet og årets siste middag skal inntas. Årets siste ved har småbrukeren kjørt inn. Og årets siste klesvask er ekspedert.
Senere i kveld skjenkes årets siste glass. For mitt vedkommende blir det noe å kjøre bil på. For jeg regner med at neste års første biltur kommer en eller annen gang mellom klokka 01.00 og 02.00 den 1.januar 2025.
En skulle (antakelig) vøri fire år i romjul’n, som han Alf sang. For da var væla et hus med fire vegger og julelysa brente dagen lang. Det gjør de jo for så vidt nå også, og huset har faktisk fire vegger. Selv om jeg har blitt den nette sum av 52 år gammel. Men ellers….!?!
Romjulsmelankolien uteble ikke i år heller. Men nå kjenner jeg den igjen. For det er så sikkert som at jula kommer hvert år; julemelankolien tar meg en eller annen gang uti romjula. Som regel en gang mellom 3.og 5. juledag, tror jeg. Det handler om det som jeg egentlig har gledet meg mest til før jul. Dager uten planer. Dager som ligger helt blanke uten noe som helst MÅ-greier eller avtaler som skal gjennomføres. FRI fra hverdagen for både meg og småbrukeren.
Men så plutselig kommer den krypende på. Romjulsmelankolien. Den som nesten gir dårlig samvittighet fordi jeg ikke har en trillion avtaler om kaffebesøk, julefrokost, middag hos tante og bestemor og storebror og resten av familien. 2.-, 3.- eller 4.-dags fest, gløgg og julebukk, den o-store-pinnekjøttfesten hos naboen og tjo og hei og dans rundt juletreet og skiturer og akedag og…..tilsynelatende harmoni og glitrende lykke som er ethvert postkort verdig. Når du har planlagt romjula uten noe som helst av dette og tenker at DET skal jammen bli deilig. Og så kommer den snikende allikevel; romjulsmelankolien. Fordi verden framstår rimelig samstemt om at det er slikt noe som skal til for at jula skal være vellykket!
DA er det jeg plutselig kjenner det. Ikke bare melankolien. Ikke nok med at vi her på bruket selv har valgt å ha det slik. Uten for mange planer altså. Men også realiteten slår meg. For varig og kronisk sykdom tar ikke juleferie. Den tar ikke pause selv om vi skal feire jul. Så dermed må jeg også i jula forsyne meg av små nok porsjoner av livet til at det går rundt. For meg betyr det at et julebesøk som varer fra avreise julaften til hjemreise tredjedagen i grunn er nok. Og etter det er dagene blanke. Og det betyr også at melankolien hverken kan eller bør «medisineres» med å fylle romjulsdagene. De må være blanke.
En gang utpå kvelden fjerde juledag, forsto jeg dette. Og dermed la jeg planen for resten av romjula, samt nyttårshelga. For meg skal resten av romjula og starten av nyåret brukes til å gå relativt korte turer, slik som i går. Jeg skal forske litt mer på kamerabruken min. Slik som i går. Jeg er nemlig ikke helt fornøyd med mobilkameraet på min daglige telefon. Speilreflekskameraet blir litt styrete for meg og nå når den «gamle» telefonen med topp kamera har begynt å virke igjen, så ser det ut til at jeg kommer til å ha med to telefoner på tur. Slik som i går. En til «vanlig» bruk og en til kun å ta bilder med. Det er et fint og harmonisk prosjekt når jeg skal forsyne meg med små porsjoner. Av livet. Slik som i går.
Så i går var det kun fototur som sto på planen. Sammen med pinnekjøtt da. Og i følge med kun småbruker og avlegger. Og det er helt ok. For meg. Og jeg tror faktisk at om dagene hadde vært travle med alt som media og vi sjøl «tror» vi må fylle dem med, så hadde jeg ikke bare vært romjulsmelankolsk. Da hadde jeg nok vært noe i nærheten av romjulsdeprimert. I alle fall sånn passe desperat. Jeg går ikke for ren romjulslykke. Den tror jeg nemlig finnes aller mest på film. Nei, men hva med romjulstilfreds!?!
Lag deg ei god nyttårshelg! Jeg feirer med småbrukeren – vi fabler om bål. Og avleggeren tar seg av festinga mens jeg er sjåfør! Og jeg er både romjuls- og nyttårstilfreds med det!
Gårsdagene fototur var isete. Men beviste en gang for alle hvilket kamera jeg skal bruke framover.
Lite is å fotografere i elva, men nok av dråper i skogen!
Elg i solnedgang har vi vel alle hørt om. Et fast og vesentlig innslag i det vi vel kan kalle “kitch”-interiør. Og i alle fall var innslaget av “elg i solnedgang” et klassisk innslag i manges interiør da jeg vokste opp.
Jeg har en solnedgang på veggen over sofaen sjøl, jeg. Så vidt meg bekjent så finnes det ikke noen elg der. I alle fall ikke synlig på bildet, men hvem vet. Det er mye skog og natur foran den solnedgangen, så hva som skjuler seg i skyggene er ikke godt å si 😉
Her på bruket har vi hatt “sau i solnedgang” i dag. Eller lam da. I alle fall pinnekjøtt i solnedgang. Etter den gangen for fryktelig mange år siden da vi trekte pinnekjøttet på kjøkkenet inne – uten avtrekksvifte og uten dør å stenge fra kjøkkenet inn til stua – så har vi trekt pinnekjøttet ute. Det var første og siste gang.
Nå har vi kjøkkenvifte over komfyren. Men vi kjører fortsatt “sau i solnedgang” sånn omtrent en gang hver jul. Hvis det er sol da. Hvis ikke blir det “friluftssau”. Uten sol. En umiskjennelig, men heldigvis ganske svak eim av bløt ullsokk – eventuelt røkt pinnekjøtt, kjennes riktignok. Men denne gangen er det levelig.
Siden jeg nok allerede var så langt inne i ribbetåka forrige helg at helgeutfordringen fra utifriluft gikk meg helt hus forbi, så slår jeg til med et lite utvalg fra bildearkivet denne helga. Og når utfordringen er TÅKE, så er utvalget rimelig stort. For jeg befinner meg jo stadig vekk i ei eller anna tåke. Ribbetåke er en ting. Fatiguetåke noe annet. Det er den som setter seg i hjernen og fører til at mye blir både diffust og uklart. Og noe rett og slett forsvinner.
Men å være i tåka kan være fint også. Og da tenker jeg på den tåka som legger seg som et tungt og ullent teppe over omgivelsene og forvandler både lys og farger og konturer. Og som gjerne er skikkelig morsomt å fotografere i. Akkurat det bærer jo arkivet preg av. Jeg har mange turer i tåka, jeg. Og mange bilder. Her er noen, alle fra en eller annen tur i tåka:
En grytidlig oktobermorgen med sol gjennom tåka sett fra lavvoen på Hedmarksvidda.
Et lite glimt av Skagastølstindane sett gjennom tåka fra Fannaråken, 2068 moh.
En liten kveldstur i tåka. Landåsbygda oktober 2022.
I dag har jeg sittet maaange timer i bil. Julefeiring i Bohuslän har kommet til veis ende og snuta snudde seg hjemover. Og dermed tilbake til godt kjente omgivelser.
Jeg rakk å skrolle en del på de timene i bilen. Blant annet. Jeg satt på, med andre ord. Og da oppdaget den ikke alt for oppdaterte meg at jeg var nominert. Til en pris. Nei, faktisk to! Årets store happening i bloggverdenen er i gang, nemlig Gryxen Awards. Og noen har faktisk lest og funnet bloggen friluftsheidi verdig til nominasjon både i kategorien «Årets livsstilsblogger» OG «Årets forbilde». Og jeg er beæret! Og ikke så lite overrasket. Og ørlite granne skrekkslagen.
Og så tenker og funderer jeg jo litt da. Hva er det med min livsstil som gjør at folk liker å lese om det? Og hva er det jeg gjør, eller skriver om da, som gjør at noen nominerer meg som et forbilde?
Det kan sikkert være så mangt. Men sikkert er det i alle fall at jeg gjør det jeg har lyst til så mye jeg klarer. Og jeg gjør det på frilufsheidi-vis. Eller bare på Heidi-vis. For jeg er jo fryktelig mye inne. Alt for mye for min egen smak innimellom. Og da syns jeg det blir alt for lite frilfuft. Og friluftsheidi. Men da tar jeg meg sjøl et nakketak, eller drar meg sjøl opp etter nakkehåra, som jeg har skrevet før, og kommer meg ut. I friluft. Og da blir jeg friluftsheidi. Og det er jo en slags livsstil.
Jeg tror jeg har et slags grunnleggende driv som gir seg utslag i både overnattinger i skogen, bålstunder med kaffe og røyklukt i jakka, turer i kjent og mindre kjent terreng, romjulsbad og, forhåpentligvis snart, trugeturer utenfor allfarvei. Alt dette fordi det gir meg glede og enda mer driv. Det gir rett og slett en livsstil jeg har blitt avhengig av. Og dermed skriver jeg om det.
Jeg er opptatt av mestring. Jeg har ofte tenkt at det i grunn er litt rart at det er når jeg stabber meg rundt på tur med mer eller mindre slagside og snublefot at jeg føler meg minst «sjuk». Det er jo da jeg egentlig merker aller mest til de fysiske funksjonsnedsettelsene jeg har. Men så er det kanskje ikke så rart allikevel. For det er jo i disse situasjonene eller aktivitetene jeg trosser alle symptomene. Jeg gjør det «på tross av» og fordi jeg kan og vil. Jeg tror jeg på en måte får en følelse av å VINNE over både varig sykdom og symptomer ei lita stund. Og det gir jo mestring! Og positive tilskudd til en livsstil som tross alt er rimelig preget av varig sykdom.
Hvis det av noen, om det så er kun en person, kan oppfattes som å være et forbilde, så er det jo kjempeflott! Jeg heier på alle som velger og prioriterer aktiviteter som gir dem glede. Livet kan ikke bestå av bare MÅ-ting eller BØR-ting. Noen ganger kan jeg klare meg med en god kopp te og ei fin stund foran peisen, jeg også. Det er også del av en livsstil. Og jeg har lært meg at jeg bevisst må prioritere LYST-ting. Altså det jeg har lyst til. Om det er å lese et kapittel i ei bok, drikke en god kopp te, gå til en fjelltopp, sykle til skogs eller bade i kaldt vann.
Og så tror jeg helt grunnleggende at en livsstil ikke trenger å være enten det ene eller det andre. Livsstilen din kan være både og. Litt av ditt og litt av datt. Både salat og sjokolade. Og både hengekøye og hotell. Og ikke glem mye av det du har lyst til! Kanksje mest av det.
Takk for nominasjonene! Jeg er som sagt både overrasket og beæret. Det er så mange gode og ivrige bloggere som fortjener både nominasjoner og stemmer. Og dermed er jeg jo i et innmari godt selskap, ikke sant?! At noen finner det jeg deler om min livsstil både leseverdig og egnet til å være et forbild : KULT!
Skogsturer på denne tida av året kan by på ekstra fine grantrær. Grantrær med kuler å speile seg i for både livsstilsbloggere og forbilder kanskje 😉 ?
Vann og strand, himmel og hav – ja da kan det jo ikke bli noe annet enn årets julebad. Første juledag, eller første badedag👍
“Har du lyst har du lov. Har du vett lar du det være”, har jeg hørt. Men jeg tenker at ” har jeg lyst har jeg lov” og puttet badesko og håndkle i tursekken. Og jeg tror slett ikke det er dumt med litt ekstra ribbefett i og på kroppen når den type omgang med vinterhavet skal bedrives. Dermed perfekt med første badedag i dag. På første juledag. Ha ei fortsatt trivelig julefeiring med eller uten ribbetåke😉
For mange er tradisjoner viktig i disse dager. Også for meg. For 10. år på rad kommer årets julekort herfra fra skogen.
Julekveldsformiddagskaffen ble av logistikkmessige årsaker kokt på bålet i går. Det gikk det altså også an å gjøre dagen før dagen😉
Uansett hva du skal, hvem du skal gjøre det sammen med, eller om du i det hele tatt skal gjøre det sammen med noen: lag deg fine juledager! Husk du er hverdagshelten i ditt eget liv!
Stunda er nå og den er di. Fyll den med det som er viktig for deg og dann din egen hverdagsmagi og julemagi. Sola kommer mer og mer tilbake minutt for minutt, tida er nå og sol og bål kan tine frosne hjerter❤️
Neeeida! Den har jo ikke det! Sola snur jo ikke og begynner å bevege seg motsatt vei. Nei.
MEN! Vi har passert vintersolverv. Og folkens; det betyr jo at dagene har sluttet med å bli kortere og kortere. Fra og med 21. desember så blir dagene i stedet lengre og lengre. Vi går mot lysere tider!
Dagens skogstur tok akkurat det på alvor og var av det strålende slaget:
En liten refleksjon midt i overflodens og forventningene tid:
Jeg frykter noe slikt, men håper vi slipper. Og så tenker jeg på han som kjøpte kortreist juletre av meg i går som ikke ville ha det innpakket i transport”strømpe” da det ble “bare søppel”, som han sa til sønnen sin! Heia han og heia gode valg!
Jeg har mange nasjonaliteter i grana mi. Før har jeg skrevet om William Wallace. Han er skotsk. Sammen med han henger det ei harpe fra Irland og en engel fra Polen. Det er pynt fra Tsjekkia og Estland, Latvia og Litauen. Og Sverige. Og så klart kuler fra oldemødre og bestemødre som det ikke er godt å si hvor kommer fra. Det er pynt fra barnehagebarn jeg har vært sammen med og gaver fra kolleger jeg har hatt. Det er arvegodt og avleggerens kreasjoner fra barnehagen. Og det er norske flagg.
I det hele tatt så er det en rimelig rikholdig og variert blanding på det treet. I år fremhever jeg det danske innslaget i grana. Der henger nemlig også et skjørt og delikat ornament laget av den danske papirkunstneren Karen Bit Vejle. Innkjøpt i København for mange år siden.
Og akkurat det gjelder jo, forståelig nok for den som leste første avsnitt, fryktelig mye av det som henger på treet mitt. Å handle med seg en eller annen pynt eller ting som kan henge på juletreet er nemlig en tradisjon. Selv om reisevirksomheten har begrenset seg noe de siste åra, så ble det da med en svenskdesignet fugl hjem fra Vadstena tidlig i høst. Gullfuglen har jeg hatt i mange år. Den fikk jeg anskaffet et år da jeg hadde fuglereir i juletreet:
Nå henger den på den grønne gren for 2024-utgaven av kortreist gran manglet reir (!) Ellers ser det meste ganske så likt ut.
Men nå er det altså oppe. Mitt «minnetre» fra litt sånn der rundtomkring. Treet er i alle fall kortreist, «ikkereist» egentlig og fra egen juletreproduksjon, selv om en del av pynten har reist litt lenger.
