Akkurat de ordene brukte min oldemor i sin dagbok som ble skrevet for 80 år siden. Nå har ordene kommet i bokform. Altså trykket, utgitt via forlag og til salgs. I alle fall lokalt. Til min egen noe skrekkblandete fryd, må jeg si.
I sommer og høst brukte jeg noen timer på å lese mine oldeforeldres dagbøker fra siste del av krigen og fram til sommeren 1945. Og på å skrive innholdet i et mer «lesevennlig» format til bruk i en bok med artikler fra «gamle dager» i bygda. Jeg har aldri tidligere skrevet noe som helst i den aktuelle formen. Og å tolke andres notater, spesielt fra ei tid jeg ikke har levd i, både riktig og med respekt, er ikke noe jeg tar lett på. For meg har det handlet om å behandle stoffet med respekt og referere så nøkternt og uten for mye egne tolkninger som mulig.
I går kunne jeg hente det ferdige resultatet. Det førte til at jeg satt med nesa i den blanke og ferske boka hele togturen til hovedstaden. Spent og oppslukt og selvfølgelig etter hvert noe nervøs for hvordan hele utgaven blir mottatt blant de faste leserne av denne 35.utgivelsen. Men stolt også, og takknemlig, spesielt for dagbøkene og bildene som fins fra den tida. Slik jeg ser det; viktig lokalhistorie og et viktig innblikk i livet for oss etterkommere å bli kjent med og ta vare på.
Såpass spennende var det til og med for avleggeren at hun måtte få låne boka og ha den hos seg noen uker så hun fikk lest den også. Hun figurerer jo med både navn og bilde hun også, så det skulle vel bare mangle. Jeg er vel litt spent på hvor mye hun rekker å lese bare «for moro skyld» akkurat nå i eksamenstida på masterstudiet, men…
Jeg gleder meg til å lese resten av boka når jeg får mulighet. Selv om jeg «har en finger med i spillet» i fire av artiklene den inneholder, så er det fortsatt tretten artikler igjen. Fortalt av «gamle Vallsetinger» og ført til pennen av sambygdinger og/eller de andre redaksjonsmedlemmene,
På nyåret skal det leses flere dagbøker, og mer skal refereres og skrives. Det er spennende å få være med i redaksjonskomiteen til ei «årntli» bok. Og dagbøkene kan så absolutt bli til flere artikler. Selv om det fortsatt kjennes skummelt å se egne ord publisert på trykk. Det blir helt annerledes enn blogg.
Jeg har også «ventet og lenges» – selvfølgelig på en ikke sammenliknbar måte med dem som ventet under krigen – og nå er den her, boka. Hipp hurra og skrekk og gru 😉
Publisert for andre gang. Første gang handlet om barnehagepedagogikk.
