Det svake ledd.

Du vet når en tulipan henger med huet, og så trøkker man den inn blant de andre for at den skal stå oppreist. Et sånt samfunn vil jeg ha. Ingrid Ovedie Volden har i følge ordtak.no sagt det her.

Jeg syns dette sitatet er så fint. Tanken er god og prinsippet er så riktig. I helga kjenner jeg meg som den tulipanen. Eller egentlig som hvitveisen i front på bildet her:

Hvitveisen i front er visst det svake ledd i buketten. Den når ikke helt ned til det lille vannet som er, selv om den strever så godt den kan. Den er i ferd med å visne. Litt før den trengte og litt før de andre i buketten. Den må støttes opp litt ei stund. Tilgangen på næring har sviktet litt og evnen til å holde seg frisk og strunk er redusert… Den trenger litt påfyll, både av vann i glasset og litt reparasjon av indre drive.

Uansett om jeg henger med hue og kropp så digger jeg å få være en del av buketten. En bukett full av usedvanlig sterke, vitale og blomstrende individer. Om jeg trøkkes inn i midten eller henger og dingler litt på sida. Jeg trenger det uansett. For:

Er en blomst nær ved å visne,

den forfriskes kan igjen.

Og et hjerte som vil briste,

det kan trøstes av en venn.

Emil Aarestrup, ordtak.no.

Takk for hyggelig samvær, jenter. Jeg gjentar gjerne konseptet, som tulipan eller hvitveis eller løvetann for den saks skyld!

 

Men mat ska’rem ha!

De siste dagene har jeg lest om bondeopprøret. Bønder som har levert «drittpakker» til sentrale politikere har fått oppslag i media. Det samme har mangel på kommunikasjon mellom myndigheter og bønder i årets lønnsoppgjør. De trenger lønn å leve for de som produserer mat, også. Altså bøndene. Og vi vil ha billig mat.

I går spiste jeg taco. Med kjøttdeig. Folkets kjøttdeig. Produsert i Norge. Flott. Så langt. Da jeg tok pakka opp fra fryseren ble jeg derimot rett og slett forbanna! «Opprinnelsesland Tyskland» sto det. Jeg hadde sovet i timen. Eventuelt handlet i koma og med skylapper på. Havna i et svart hull ved kjøledisken med andre ord. Bokstavelig talt.

Jeg vil ha norsk mat! Jeg vil ha kjøtt av norske kuer, melk og ost fra norsk fe, norsk agurk og norske jordbær! Som er transportert så kort som mulig slik at de har lagt igjen så lite klimaavtrykk som mulig. Så definitivt! Jeg betaler gladelig en tier mer for kjøttdeigen neste gang hvis den er norskprodusert OG med norsk «opprinnelse». Det er mitt bidrag!

Jeg tipper at de fleste som spiser mat forventer en viss kvalitet og at ei gulrot er ei gulrot og ikke full av alle mulige sprøytemidler for å se ekstra gulrot ut etter å ha kjørt trailer over halve Europa før den nådde nærbutikken! Derfor kjøper jeg norsk. Jeg kan imidlertid godt kjøpe en og annen avocado som har kjørt noen trillioner mil. Og jeg har en forkjærlighet for italiensk mozzarella. Det er dårlige vekstvilkår for avocado her på berget og den italienske osten er goooood. Slik sett er jeg både prinsippløs og dobbeltmoralsk.

Jeg tipper de fleste som spiser taco også forventer at kua som kjøttdeigen kommer fra (ja for den kommer faktisk fra ei ku som en gang var levende…) ikke var full av antibiotika og hadde levd hele sitt liv på kjemikalier da den ble slakta. Ukjente kjemikalier, usikre livsvilkår og rimelig langreist.

JEG vil i alle fall ha norsk mat produsert av norske bønder på en vettug måte! Potetene klarer jeg å dyrke selv. Mer kortreist og dermed også relativt miljøvennlig blir det vel ikke. Men jeg syns det er flott at noen andre tar seg av ku, sau og svin. Og kylling. Gjerne naboen eller en eller annen i nabofylket. Skal mine forventninger oppnås så må bonden ha rammer det går an å leve av.

Som de sier selv: «de er lei av å drive på dugnad». Det skjønner jeg godt! Dugnadsbegrepet har dessverre fått en bismak for fler av oss det siste halvannet året.

Norge trenger bonden. Og jeg vil ha ekte mat! God frigjøringsdag!

Gratulerer med frigjøringsdagen. Og heia alle bønder!

Som matfotograf har jeg en del å gå på….her: hjemmelaget guacamole med avocado fra langtvekkistan. Hjemmelaget salsa med tomater fra SPANIA…chilien tør jeg ikke tenke på engang. Og chipsene….vet ikke. Men løken var norsk. Og tacokjøttet som sagt fra Tyskland! Hau. Unnskyld! Bedre lykke neste gang!

Gutta på tur.

Det er mange spørsmål som kan dukke opp når slike som meg drar på tur til historisk grunn med en 4 ½- åring, en 5-åring og en snart 6-åring.

Hva skal vi jobbe med når vi blir store tro? Diskusjonen oppsto allerede i bilen. En skulle bli politi. Det er fint. Vi trenger det. Vi snakket om hvem vi kjente som jobbet som politi og vi snakket om at storesøster ville bli kokk og at det også var lurt. Jeg vil forske. Sa den neste. Wow, tenkte jeg. Dette må jeg høre mer om. Hva vil du forske på da, spurte jeg. Dinosaurer og slikt, var svaret. Selvfølgelig. DET er jo både spennende og interessant og særdeles viktig for en 5-åring. Sistemann var mest opptatt av å fortelle at mammaen var et monster….et ganske kult et. Det ble det litt fnising av.

Monster er morsomt. Og helt genialt for temaskifte. Det er gleden med å tilbringe mye tid med disse som er under 6 år. Forutsigbart blir det aldri og innfallsvinklene er heldigvis enda blottet for bekymring om hva som er sosialt akseptabelt og forventet svar.

Etter ei god stund med seiling på de syv hav, med sjørøverskute selvfølgelig, lunsj på skuta og angrep fra sjøormer og andre fiender, så var det tid for å utforske omgivelsene noe mer. Vi var tross alt på et museumsområde. Vi hadde snakket om at fabrikken i gamle dager hadde laget papir og 5-åringen var opptatt av at det nok var mange tannhjul inne i husene. Det var vi så klart enige i for det må jo til når det skal produseres tegnepapir og dopapir! Vi kikket på de vinduene vi nådde opp til, men så i grunn bare gammel takstein og annet rot. Tannhjulene var nok i et annet rom.

Midt i utforskingen av noen gamle maskiner utenfor døra så kom 4 ½-åringen på at han hadde sett ei toglinje en gang han var der med mamma. Den toglinja måtte vi jo lete etter!

Og den som leter, den finner! Vi fant toglinja! Etter å ha gått rundt hele huset, over ei bru og opp ei laaaang trapp. Men vi ventet forgjeves på at toget skulle komme ut av den røde døra. 4 ½ -åringen forklarte oss andre at det nok var fordi toglinja tross alt sluttet midt på gressplenen noen meter lenger bort. Det var ikke noe vits i å kjøre toget dit!

På vei hjem lurte en av gutta på om de lagde for eksempel leker på den fabrikken også. Ikke bare tegnepapir. Nei, sa jeg, det lager de nok på en annen fabrikk. Ja og i gamledager lagde de lekene av tre og så malte de dem, sa snart 6-åringen.

Da vi kom tilbake til barnehagen og møtte de andre som stolt fortalte at de hadde spist is, så gjorde ikke det noe. Vi hadde hatt en super oppdagelsesreise på historisk grunn. Vi hadde lekt og gutta sine innfall hadde styrt innholdet i turen. Jammen rakk vi mye da vi fulgte barnas egne initiativ. Jeg kunne ikke hatt en bedre jobbfredag!

Kommer toget snart?

På sjørøvertokt mot papirfabrikken.

Skjønnhetstips nummer 1.

Det som garantert virker både på selve utseendet og på humøret! Og det eneste tipset du trenger. Det er gratis også. Her kommer det:

Når du ser deg sjøl i speilet og lurer på hva du skal gjøre: kjøpe et vidundermiddel du kan smøre på, betale en trillion for at noen med kunnskap skal gi deg behandling eller sprøyte inn noe mer eller mindre skummelt på utsatte steder?

Finn på noe annet! Noe som gjør deg opptatt og som får deg til å tenke på noe morsommere! For meg er det som regel sikker stikk å gå en tur!

Du «glemmer» speilbildet, tenker på noe annet, noe viktigere og mer interessant, humøret stiger og du blir blid! Med et blidt fjes ser du penere ut enn med et surt et. Gratis skjønnhet med andre ord.

Mission accomplished! Skjønnhet oppnådd!

Det var altså mitt bidrag til den delen av bloggverdenen som holder på med slikt. Done! Går tilbake til å skrive om andre ting jeg ikke har greie på fra og med i morgen. Det kan bli strikking, har jo litt hangup på sokker og restegarn for tida, men det kan liksågodt handle om noe helt annet som faller meg inn. Jeg kan garantere at det ikke blir shopping- eller sminkerelatert. Hverken i butikk eller på nett. Siste butikktur handlet om dopapir og brød. Det siste jeg handlet på nett var fotfil….

Ble blid av å finne disse på vei til postkassa, selv om den lufteturen muligens ikke akkurat gjorde underverker for skjønnheten.

Og dro også litt på smilebåndet av han her…

 

 

Idealstrikking.

Da jeg var liten, i betydningen barn og tenåring, og utsatte meg selv eller ble utsatt for konkurranser som foregikk på tid så var det spesielt en type konkurranse jeg mislikte sterkt. Idealtid. Den formen for konkurranse så jeg ingen mening i. Å først skulle gå en runde på ski, eller løpe en runde, og så gjøre det samme en gang til, på så nøyaktig som mulig samme tid…det passet ikke meg. Det var jo ikke engang om å gjøre å få det til så fort som mulig! Og for meg var jo det hele vitsen med konkurranse. Komme først og være raskest. Sjarmerende. Men altså: idealtid. Tullekonkurranse.

Å strikke sokker kjennes litt på samme måte. Først så strikker du en. Det går ganske fort og i alle fall telles det både centimeter, masker og mellomrom mellom felling såpass intenst at det kjennes ut som det går fort. Endelig ferdig, fornøyd med produktet, klapp på skuldra og mestringsfølelse…nei da må du jaggu meg gjøre det en gang til! Det er liksom ikke så stas med en enslig sokk! Så da er det bare på’n igjen.

Jeg er skikkelig fornøyd med eneren. Det er min aller første. Jeg har strikket en del opp i gjennom, men aldri sokker. Nå trenger jeg flere, og tenkte og gjorde som Pippi: «det har jeg aldri gjort før, så det får jeg helt sikkert til». Jeg fikk til. Riktignok satt jeg en hel kveld og strikket hæl helt etter egen logikk og etter å ha sett på andre sokkepar jeg eier. Den hælen måtte jeg selvfølgelig rekke opp igjen. Men da jeg fikk plukket opp maskene fra restene av sokken, og fulgt ei eminent oppskrift tilsendt av ei venninne som skjønte at slikt noe var på sin plass, så ble det hæl! Da vet jeg det. Det er lurt med oppskrift. Denne var av typen «få det inn med teskje». Gå ut fra at strikkeren ikke skjønner noe som helst av seg selv (helt sant. Det vil si ekstremt detaljert, og jeg skjønte prinsippet.

Da er det bare å strikke nummer to. Og jeg skal følge oppskrifta. Nesten da. Er jeg heldig så likner den på den første. Det skal strikkes på idealtid. Idealstrikking.

Eneren.

Idealstrikking av idealsokken.

Ja, jeg kan.

Dagens rusletur ga dessverre ikke den helt store mestringsfølelsen. Skroget var skrøpelig, men omgivelsene var smashing!

De siste dagene har jeg lest en del blogg. Jeg styrer unna klær-og sminkeblogger og jeg styrer unna «se-så-fin-jeg- er-og-hvor-flink-jeg-er-til-alt-mulig»-blogger. Hva nå det er, spør du kanskje? Glansbilder, er vel et stikkord. Fasade et annet. Jeg leser derimot mange blogger der folk deler ærlig og villig, eller betenkt for alt jeg vet, fra hverdagen sin. En hverdag som ikke alltid tilbringes på en rosa sky og der utfordringene ofte er litt over gjennomsnittet. Eller kanskje de er på gjennomsnittet?

Satser på at ingen av mine venner blir fornærma. De har vel i det minste ei flis i finger’n… Kilde: Tjukkihueforeningen på Facebook.

Jeg er en av dem. En av dem som lever et gjennomsnittlig liv som allikevel ikke alltid er sånn som jeg tenkte det skulle være. Og i alle fall ikke alltid står til forventningene jeg engang har hatt. Jeg er en av dem som hver dag jobber med å akseptere at egne forventninger til hva jeg skal mestre må justeres ned. Hver eneste dag jobber jeg og mange med meg for å finne mening. Vi jobber både med kropp og psyke for å gjøre det beste ut av dagen. Og alle vi vet at akkurat de to, kropp og psyke, henger så nøye sammen at når en av dem svikter, ja da sliter den andre delen gjerne også. Å sette ord på hverdagen er en måte å lære meg å akseptere, slik at forventningene mine kan justeres og kanskje oppnås og jeg i alle fall innimellom kan kjenne på mestring. Det får bloggen lide for.

For oss, som for alle andre, handler det altså om å mestre. I jobbhverdagen er MESTRING et av yndlingsordene mine. Det handler om å gi ungene følelsen av å mestre. Og dermed selvtillit til å gå løs på nye ting. Og selvtillit til å ta for seg livet. Tenker barna «jeg kan» og «jeg får til» om seg selv så har de fått med seg den aller viktigste ballasten. Får du til en ting du prøver på er det større sjanse for at du neste dag tør å gå løs på en ny oppgave. Du opplever mestring og får pågangsmot til å lære deg noe nytt. Ikke minst viktig for unger som skal begynne på skolen og møte læringsmål hver dag i mange år.

Og det gjelder ikke bare barnehagebarn. Det gjelder i aller høyeste grad oss voksne også. For meg er det så enkelt at dersom jeg klarer å gå 4 kilometer på tur søndag, så har jeg mer lyst til å ta meg en tur på onsdag også. Og hvis jeg klarer å stå på ett bein mens jeg teller til 30, så gjør det underverker for selvtilliten. I alle fall der og da. Enkelt og ukomplisert. Men vanskelig også.

Å mestre hverdagen er viktig for både deg og meg. Hvilke forventninger vi har til hva vi skal få til er alfa og omega for mestringsfølelsen. Jeg jobber med mine forventninger. Det er helt klart at de ikke kan være som før. Da vil jeg aldri oppnå mestring, og det kan utvilsomt føre til en nedadgående spiral jeg vil slite med å komme meg ut av. Hver dag jobber jeg altså med å justere forventninger, tilpasse hverdagen og gi meg selv muligheten til å mestre. Jeg bommer stadig vekk. Jeg gjør for mye eller for lite og blir lei meg og sjuk. Andre ganger får jeg det bedre til. Jeg mestrer å være sjuk, hvis en kan si det slik. Det vil si at jeg klarer å balansere hverdagen min slik at jeg får det beste ut av både meg selv og livet. Det gir mestring, det! Livsmestring.

Til alle dere som jobber med egne utfordringer hver dag og kjemper for å mestre hverdagen: Heia dere!

Litt blass i fargen, og med en flekk eller to, men den mestret å glede en litt skakk turgåer i dag allikevel!

 

101 dalmatinere. Bare 100 bloggere.

I dag ligger jeg på bånn. Jeg er helt nederst. Plass nummer 100 på «toppbloggerlista». Det er altså 99 bloggskribenter som er mer lest enn friluftsheidi det siste døgnet. Noen av dem leser jeg sjøl jevnlig. Og en gang iblant, altfor sjelden kanskje, kommenterer jeg det de har skrevet. Hvis jeg blir engasjert eller jeg føler jeg har noe å si. Eller bare hvis jeg har lyst.  Ingen nevnt, ingen glemt.

I dag er jeg altså på bånn. Det er for så vidt ikke noe nytt for meg å havne i bølgedaler. Det har blitt en del opphold på bånn det siste året, for å si det sånn. Men akkurat de siste dagene har vært ganske bra. Om jeg får si det selv. Så en plass nederst på lista speiler ikke akkurat hverdagen her og nå.

Og bånn og bånn. Jeg syns i grunn det er litt stas å være på den lista i det hele tatt. Hvor mange blogger, både med godt og dårlig innhold og med bra og mindre bra språk, er det ikke som aldri kommer på den lista? Jeg tar meg selv i å lure på om jeg sjøl og mine skriblerier har noe der å gjøre i det hele tatt. Så for meg er bånn topp. Eller noe sånt.

Jeg identifiserer meg ikke akkurat som toppblogger. Regnet etter antall lesere ligger friluftsheidi antakelig i snitt på en 85. eller 90. plass på den lista. I dag altså nummer 100. Hvordan jeg klarer å bli blant de 100 har jeg ingen formening om. Enkelte dager er jeg antakelig nummer 135 eller nummer 768 for alt jeg vet. Men har jeg først karret meg inn på en 93. plass eller der omkring så er det større sjanse for at bloggen blir lest og havner på lista dagen etter også. Såpass har jeg lagt merke til.

Plass nummer 100. For min egen del så er akkurat den plassen litt ekstra stas, selv om lesermengden ikke akkurat er imponerende. Stas fordi jeg nesten alltid leser lista nedenfra og opp! Det handler jo om å finne egen blogg, og da er det jo ikke noe vits i å begynne øverst, ikke sant? Der dukker jo bare de samme navnene opp igjen og igjen.

Nederst er tingen! Der er det variasjon. Ikke bare fordi friluftsheidi, uten noe klart bloggkonsept, frekventerer nedre del. Men fordi det stadig dukker opp nye navn, som må leses og sjekkes ut. Nye navn, og etter hvert noen kjente, som er leseverdige nok og som i flere tilfeller oppviser både et språk og et innhold jeg syns egentlig fortjener mer oppmerksomhet enn en 87.plass.

Jeg takker med glede for en 87. og en 100. plass, jeg. Og leser mer enn gjerne interessante betraktninger fra medbloggere. Og jeg trenger ikke ei hel hånd engang for å telle hvor mange ganger jeg har lest toppbloggerne som holder til «på pallen». Altså på den egentlige toppen. Med hederlige unntak, altså! Det hender det dukker opp noen innlegg der som fatter min interesse. Vel og merke de uten drama og oppkonstruert konflikt. Og jeg blir direkte sur hvis jeg klikker meg inn på en blogg der det viser seg at siste innlegg ble publisert i januar! Få det bort. Jeg synes ikke noe om det.

Som sagt: i dag er friluftsheidi på en strålende plass nummer 100. Det gjør at skriveriene mine leses og nevnes i en «ekte» toppblogg også, nemlig kjerringtanker.blogg.no. Der er det, i motsetning til hos friluftsheidi, et konsept på gang. Etter at kjerringa begynte å kommentere blogglista opp ned leser jeg det hun skriver hver dag. Kanskje det er fra den vinkelen hun ser verden for tida? God bedring, forresten! Jeg som vet at det vi gir oppmerksomhet til får vi gjerne mer av, kan bare takke og bukke for oppmerksomheten. Selvopptatt som jeg er så har jeg selvfølgelig lest hva hun skriver om innlegget mitt fra i går. Hun er snill med innholdet, og språket hun bruker er som vanlig både rikt og godt og med gode og personlige tanker bak. Leseverdig. Om friluftsheidi får flere lesere av denne reklamen er usikkert. Det kan nok liksågodt ende med plass nummer 100 som med nummer 99 i morgen.

Jeg tar meg sjøl i å lure på hvem som er nummer 101 i dag… Går vi glipp av den neste toppbloggeren?

Frøken listefyll.

 

Gjennomgang forbudt!

Privat område. Forbudt å oppholde seg. Gå vekk. Stikk av. Dette kunne gjerne vært temaet for dagens søndagstur.

Undertegnede velger relativt ofte tur av type utenfor allfarvei og dermed i grisgrente og relativt lite trafikkerte strøk. Gjerne merket sti, men definitivt sti. Ikke vei. Det er lite sykler og barnevogner på de turstiene friluftsheidi og følge vanligvis frekventerer.

I dag valgte småbrukeren, avleggeren og friluftsheidi en annen variant. Denne gangen ble det merket tursti av typen «nesten bilvei» i nærområdet til tettbygd strøk. Det ble en veldig fin tur! Lettgått for skrøpelige hofter og knær. Og ikke minst med joggeskoføre! Og når friluftsheidi stilte med fersk gjærbakst, riktignok tint fra fryseren, men lunket på til nesten nybakt på stormkjøkkenet, samt kaffe med Mjøsa som nærmeste nabo, ja da ble alle fornøyd! Sola skinte og med vindtett jakke og lua godt nedover øra, holdt vi varmen og humøret oppe selv om nordavinden ikke akkurat var av det milde slaget.

Med folk i alle retninger hørte det også med skilt i alle retninger. Det er IKKE lov å oppholde seg på golfbanen. Ikke når du ikke golfer i alle fall. Vi golfet ikke. Men det var det ingen andre som drev med i dag heller, så vi valgte å ignorere det strenge skiltet og tusle langs kanten av gressbakken på retur til bilen. Det ble betalt med flott utsyn over innlandshavet (Mjøsa) og kulturlandskapet rundt sett fra en annen vinkel. Ikke ødela vi hverken golfbane eller spillet for noen heller.

Vårkål.

Furua troner alene ved hull 17.

INGEN gjennomgang! Det var ikke lov å gå bak uthusene til gården like ved der vi hadde parkert heller. Det sto skilt om det også. En hyggelig prat med innehaver av både gård og skilt, og ikke minst verdens største traktor (minst) forklarte hvorfor. Koronasommeren i fjor hadde de opplevd at forbipasserende turgåere hadde tatt seg til rette, gått inn i privat hage, kikket inn vinduene og rundet hushjørnene på en måte som overhodet ikke var greit. Derfor hadde de satt opp skilt! Han hadde ikke noe imot måten vi, og sikkert de fleste andre, gjorde det på – altså parker-og-gå-forbi-metoden. Men de hadde allikevel altså sett seg nødt til å sette opp skiltet. Det har jeg stor forståelse for. En ting er at folk passerer forbi på fornuftig måte. Noe helt annet er det når noen ikke fatter at det er forskjell på innmark og utmark, privat sone og vei. Allemannsretten er et unikt gode vi har her i landet. Den er gull. Men mange trenger visst en påminnelse om hva den betyr, og ikke minst at det også følger ansvar med en rett!

Jeg tenker også på at en gård er som en anleggsplass. Det er store maskiner og gedigne traktorer i aksjon. Det jobbes døgnet rundt. Og det er dermed ingen egnet plass å oppholde seg for litt for avslappa og uforutsigbare turgåere, både barn og voksne, eller litt for andpustne og svimle joggere. Det må være utfordrende å skulle operere traktor i slike situasjoner, uansett. Og spesielt hvis folk ikke har respekt hverken for grunneier eller traktor.

Velvel. Som de rebellene vi er så krysset vi både golfbane, strengt forbudt, og privat bakgård med gjennomgang forbudt på vår søndagstur! Vi unngikk golfballer i bakhue og vi fikk en trivelig prat med en beklagende bonde som jobba mens vi tuslet rundt og bare koste oss med fritida vår.

Og vi fikk en veldig fin søndagstur med mye å se som vi ikke hadde sett før! På vei hjem fant vi ut hvor vi kunne parkere neste gang slik at vi slapp å krysse anleggsplassen, les bondens arbeidsplass. Golfbana kan det vel hende vi kan tulle oss utpå en gang i framtida også, men jeg kan da melde om at vi i alle fall hadde med hundepose!

Jeg har ikke hund.

Port med litt uklar intensjon…kom inn, gå rundt (ikke noe gjerde) eller hold deg utafor?