Perfekt lys er helgeutfordring fra utifriluft denne uka. Og da tenkte jeg på dette “gamle” bildet mitt fra en skitur i 2015 med en gang:
Her lagde både lys og skygger perfekte forhold, syns jeg.
Kle på deg, jente!!!
I går kveld ble denne delt av en bekjent på facebook:
Jeg hadde så vidt hørt om saken som helt klart allerede var i ferd med å ta av. Og det jeg hadde hørt fikk meg vel til å heve øyenbryna en liten smule. Men da jeg leste den konkrete meldingen kjente jeg meg såpass provosert at jeg bare måtte ytre et eller annet.
Så til rektor på Nordkjosbotn ungdomsskole, eller hva det nå heter, her er den alternative meldingen du kunne revet av deg på den felles sms-lista i stedet:
Hei foresatte på 8. og 9.trinn. I dag har flere av guttene på trinnet ytret uønskede kommentarer vedrørende jenters påkledning. De vil derfor holdes tilbake på skolen for eksponeringsterapi etter skoletid. Der vil de møte flere eksemplarer av typen jente i alle aldre, iført singlet – og samtidig få øve på å IKKE kommentere seksuelt eller på andre måter verken der og da eller i etterkant. For de som trenger det vil det settes opp et kurs angående shorts direkte i etterkant. Med tanke på det etiske og at vi voksne skal hjelpe dem å ikke ytre seksuelt krenkende kommentarer, ønsker vi å ha dere foresatte “med på laget”. Skolen er en offentlig plass, og dette medfører et visst krav til sosial oppførsel og språkbruk. Foresatte bes hente og kvittere ut deres sønn på 8. eller 9. trinn etter fullført kurs/terapi. Det vil bli ført fravær. Denne meldingen er kun sendt til guttene på 8. og 9. trinn. Mvh rektor.
I dag har kommunen, fortsatt i Nordkjosbotn går jeg ut i fra, beklaget det hele. Jentene har fått beskjed om at de selvfølgelig kan gå i singlet “om de foresatte er enige og syns det er ok”. Det er muligens også noen gutter på 8. og 9. trinn i Nordkjosbotn som kjenner seg berettiget til en unnskyldning. I dag tenker jeg for min del at det kanskje er rektor og en og annen voksen forøvrig som kunne ha godt av et kurs. MED fraværsregistrering!
Værsågod til rektor. Hilsen pedagog som rett som det er tenker på holdningsskapende adferd på tross av og på grunn av at “klientellet” er under 7 år gamle. Og ikke minst; disse har også foreldre 😉 Til slutt: heia 14-15-åringene i Nordkjosbotn som i samlet tropp stilte på skolen i singlet i dag!
En hilsen fra tåkeheimen.
For en som lever fra post-it-lapp til post-it-lapp så ble dette bare såkalt spot on som lesning til kaffekoppen på senga i dag. Og ja, jeg vet jeg er heldig som kan nyte kaffe på senga en helt vanlig onsdag. Og ja, det kommer med en pris (eller flere egentlig). Men altså; her kommer dagens hilsen fra tåkeheimen – hjernetåkeheimen:
Bilde: Facebook
Det siste punktet tenker jeg stort sett hver morgen, faktisk. Men foreløpig har jeg ikke prøvd det. Å bli i senga og sove til det går over, altså. Jeg er vel redd for at den forvirrede hjernen min med både meget lavt skydekke og tett tåke ikke vil komme på at den skal få kroppen til å stå opp igjen. Ever! Så jeg fortsetter å skrive post-it-lapper som jeg er så vant til at er der at jeg ikke leser, så klart 😉
Å sykle på bading.
Å sykle på bading var noe jeg drev ganske mye med i oppveksten. Jada, jeg var glad i å bade som barn og ungdom også. Antakelig over gjennomsnittet. Og skulle det bades så måtte det sykles. I alle fall nesten støtt.
Og som regel holdt jeg meg til den «vanlige» badesesongen som andre folk foretrakk. Sånn omtrent juni til utgangen av august, tenker jeg.
Nå bader jeg hele året. Så klart oftere på sommerstid. Da kan det når det er muligheter for det skje dypping av kropp i vann både en og to og tre ganger om dagen. Og i alt fra sjø, til tjern til elv eller bekk eller hav eller det som til enhver tid er tilgjengelig. Og noen ganger må jeg sykle dit. Til badinga, altså.
Sånn som i dag. Ikke så lange sykkelturen. Og ikke så lange badet. Men ganske lang lunsj- og kaffestund på brygga etterpå. Og DET er på mange måter bedre «utenfor sesong». For da har jeg stort sett badeplassen helt for meg selv. Og slike som meg som aller helst skal unngå for mye sol og for langvarig eksponering av den på alt for mye hud, så passer det godt å bade når det er passe å dra på seg ulltrøya igjen etterpå. DA kan jeg være i sola også! Og så kan jeg trekke meg tilbake til «skyggenes dal» etterpå. Strandliv friluftsheidi-style, tenker jeg vi kaller det 😉
Er det gull alt som glitrer?
Neida, det er det jo ikke. Men for noen av oss er det “gull” å finne i enhver vakker solnedgang. Og når Utifriluft spør “Er det gull?” i ukens helgeutfordring så kjente jeg at jeg også lurte på det. Er det gull? Akkurat som vandreren i maleriet til Theodor Kittelsen.
Da ble det tre ganger gull og en Kittelsen:
En liten “pytt” med gull på Strynefjellet.
En litt større “pytt” med gull på Tenerife.
Gull over og i
Mosjøen i Løten.
Det der MÅ da være gull?
De kom.
De kom. De sang. De spilte. De ropte hurra. De vinket. Og de gikk. Alt mellom skurene som suste raskt innom og forbi. Og mens småbrukeren og jeg satt i fiol- og hvitveislia under den blomstrende og duftende heggen og koste oss. Vi koste oss med det ultimate synet av nasjonaldagen, 17.maitoget. Og vi koste oss med kaffe og kanelsnurrer.
Søndagsturen ble kort denne søndagen. Men med flagg i sekken og korpsmusikk fra både den ene og den andre kanten så kom feststemningen.
Gratulerer med dagen alle sammen. Ta vare på tida og hverandre. Og gled deg over livet, demokratiet, solglimtene, festlighetene og hverdagene!
Den aller minste.
Dagens søndagstur langs merket sti bød på både utsikt og mange ting å feste blikket på underveis. Det var skog, sti, beverhytte, infotavler, “bjørnestein”, tømmerhus, hvitveis, tjern, småfugl og utsikt. Men den aller minste detaljen som får «være med» på blogg fant jeg på steinen jeg hvilte ryggen mot mens jeg koste meg med kaffe og kanelsnurrer.
Der lyste den opp den lille knall tomatrøde begerlaven. Et skikkelig blikkfang av en ørliten detalj.
Takk til ufifriluft for enda en morsom helgeutfordring: http://En liten detalj
Ta på genser!
Å kle seg etter været er et godt og riktig begrep. Det er sååå kjett å fryse! Noen sier; det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær”, er det også noen som sier. Ja, dårlige klær finnes det. Men jammen tror jeg vi kan konstatere at det oppleves som været er bra og dårlig også. En ting er sikkert: vi må ta det vi får!
Her har det vært ned mot minus 4-5 flere morgener denne uka, så da kunne vi fortsatt glemme shorts og kjolevær. Ull var tingen. Og da var det bare å finne fram genseren:
Skyer det over?
Vi merker det godt alle sammen. Når vi møter et medmenneske som kvitrer blid som ei sol eller smiler. Eller ser på oss med et åpent og interessert blikk, lar oss gå foran i køa med et smil eller sier «takk skal du ha» og «vær så god» og «ha en fin dag». De lyser opp og gjør hverdagen litt bedre for dem rundt seg.
Og så merker vi godt når det er motsatt! En person som snurper munnen, stirrer hardt tvers gjennom oss og bare mumler når noen prater til dem. De røsker til seg den siste posen med gulrøtter rett foran nesa di i butikken eller er synlig og verbalt irritert om de må vente i kø på noe eller noen. De utsondrer nesten eder og galle. Det er de som har stått opp med feil bein først og virkelig vil vise omverdenen at de bærer all verdens urett og bekymring på sine skuldre. I alle fall skal det ikke være noen tvil hos noen av oss andre om at de har det – fælt!
Donald, altså Duck, lever jo med ei stadig tilbakevendende regn- og tordensky over hodet. Det er det en del folk som gjør også. Men heldigvis så er det ganske mange som er som de første. Som er blide og imøtekommende og oppfører seg slik mot oss andre som, jeg regner med, at de selv gjerne vil at vi gjør overfor dem.
Akkurat slike tanker kom oppi hodet da jeg satt på balkongen ei stund i kveld og tittet på utsikten, og på skyene:
Den ene slipper fra seg nedbør og sprer sin grå masse utover sine omgivelser. Den andre lar sola glitre gjennom glipene og lyser opp både seg selv og dem rundt seg 🙂
Hvilken sky er du? For det betyr noe. Hvordan vi møter hverandre. Møter jeg den regnværsskya, les: personen som har det FÆLT, på butikken gjør det noe annet med meg enn om jeg treffer på den gyldne skya med sol i kantene. Og hvilken sky er jeg? Jeg vet i alle fall hvilken som er morsomst og gjør både meg og omverden mest godt.
Været, eller rettere sagt skydekket, over hodet på denne bloggeren varierer. Det kan være strålende sol fra skyfri himmel, litt vanlig gråvær eller tjukt og lavt skydekke som nesten gjør øyelokka tunge. Det siste er for så vidt bokstavelig talt sant 😉. På slike uværsdager så holder jeg meg ofte hjemme om jeg kan. OG; jeg håper og tror at jeg for det meste blir oppfattet med litt lettere skydekke. Helst klarvær og sol!
Og da kommer et av mine favoritt-Børli-vers også rekende. Ikke på ei rosa sky. Men på ei godværssky:
Ett er nødvendig.
Ett er nødvendig
her i denne
vår vanskelige verden
av husville og heimløse:
Å ta bolig i seg selv.
Gå inn i mørket
og pusse sotet av lampen.
Slik at mennesker på veiene
an skimte lys
dine bebodde øyne.
Hans Børli
Det er stor forskjell.
Det var tid for en litt lengre sykkeltur igjen. Tur-retur jobben for halvannen uke siden, på snaut 44 kilometer til sammen, var jo en slags test. Og skal jeg sykle over fjellet fra Haugastøl til Flåm i sommer, så er det lurt å trene litt. Ikke minst øve meg litt på lengre seanser. Da skal jeg jo tross alt sykle relativt langt tre dager på rad.
Så da sitter jeg her da, ganske så mør i låra etter dagens sykkeltur oppover og østover. I dag klokket jeg inn på litt over 37 kilometer. Heldigvis hadde jeg mat og kaffe i sekken, så det ble ei lita pause i lyngen der jeg snudde. Hjemturen skulle gå stort sett flatt og nedover, men den måtte jammen tråkkes ganske mye den også. Iskald motvind bremser godt!
Og jammen var det stor forskjell. Stor forskjell på hvor langt våren har kommet. Her hjemme har bjørka skikkelige blader nå. Mens bare litt over 200 høydemeter lenger opp så er det visst nesten bare såkalte «museører». Og snøklattene ligger igjen i skyggepartiene. Harepus har skiftet farge så jeg, så han har i alle fall trua 😉.
Lenger nordvest i landet hører jeg det snør. Og på hjemturen var jeg i grunn litt spent på om det kom til å snø på meg også. Iskald vind og ei sol som gjemte seg bak noen lumske og mørke skyer så faretruende ut. Men jeg kom meg hjem både tørr og ikke så aller verst kald.
Og nå fyrer jeg i ovnen. Stor forskjell fra shorts- og grillværet her om dagen.
Forskjellen på drøyt 290 moh og 497 moh er tydelig 🙂
Kaffe og sol varmer den som ligger i lyngen i le for vinden 🙂
