Utvilsomt noe av det beste og mest positive jeg har sett på lenge. Og ja, det har definitivt spredd solskinn og glede. Takk til Per for et fantastisk konsept. I et par uker har jeg nemlig kjørt forbi dette skiltet på vei til og fra jobb:
Og i ettermiddag fikk jeg endelig stoppet og plukket en bukett solskinn!
Min septemberturné er i gang. Den startet jo forrige uke, omtrent da september også satte i gang, og jammen ser jeg nå i kalenderen at den kommer til å vare et par dager ut i oktober. Så vidt jeg vet foreløpig. For jeg krysser jo alltid fingrene for at det ikke baller på seg og blir noe mer. Når både nevrolog og onkolog skal ha det meste sjekket og undersøkt, så blir det fort litt, viser det seg. Og selvfølgelig så har det lett for å komme samtidig. I alle fall i samme periode. I løpet av disse 6 ukene som nå har startet skal jeg møte til et eller annet, stort sett på sykehus, ni ganger. To er unnagjort. «Bare» sju igjen.
Det er jo snakk om halvårlige kontroller både for det ene og det andre her. Og jammen ser jeg nå at den siste kontrollen i høst, forhåpentligvis, kommer i november. Men DA! DA har jeg stort håp om at det blir ei stund til neste gang.
Slike perioder krever sin kvinne. For selv om det ikke er spesielt langvarig, smertefullt eller vanskelig noen av gangene, så er det krevende. Krevende for et energilager som er mer eller mindre fraværende. Og krevende for psyken. Det gjelder jo så klart at jeg ikke surrer meg helt bort i å bare tenke på neste time og undersøkelse, men leve litt innimellom også. DET syns jeg kan være en smule utfordrende når jeg blir såpass utmattet av en eneste sykehustime, slik som i dag. Et magert energilager tappes ganske så kraftig av blodprøver, ct-maskiner, mr-maskiner, ultralyder og spesialisttimer. Og da er det skremmende lett å havne på sofaen.
Bivirkningene av dagens sykehustime er relativt lette, heldigvis. Ganske så utmattet, javisst. Men ellers så er det bare snakk om to småsåre armer etter at det visstnok var vanskelig å finne egnet åre til veneflon i dag. Det er ikke helt uvanlig, og jeg tok det ganske så med ro. Verre med den unge sykepleieren som spurte «gjør det vondt?» opptil flere ganger. Det stikker jo da, så klart. Men ikke verre enn at det er helt innafor. Og så blir jo både jeg og sykepleieren veldig fornøyde når jeg kjenner smaken av saltvannet i munnen når det sprøytes inn i en kanyle og en blodåre som VIRKER.
Sånn går nu dagan, som det heter. Men selv om denne turnéen innebærer en del venefloner og venterom, så velger jeg å glede meg. Jeg gleder meg til både hengekøyeovernatting, teateropplevelser, byturer og sykkelturer både i september og oktober.
Og heldigvis byr hagen og kjøkkenhagen på en annen høstturné: nemlig den med alle grønnsakene, de fine solnedgangene og de vakre høstfargene. Og bildene til dette turnéinnlegget velger jeg ut fra filosofien «jeg gir oppmerksomhet til det jeg vil ha mer av», ikke til fiffige sykehusmaskiner eller venefloner 😉.
Disse har helt klart stor glede av mynteblomstene i kjøkkenhagen. La dem holde på i hele september 🙂
I pur torsdagsglede stilte jeg vekkeklokka og forlot hjemmets lune rede for nok en arbeidsdag omtrent en time før jeg pleier i dag. For forrige uke fikk jeg igjen denne fra verksted:
Den trehjulingen som måtte på verksted etter den noe strabasiøse opplevelsen på Rallarvegen i starten av august. Jeg fryktet jo at reparasjonen skulle ta uker og måneder, i alle fall høst og vinter. Om ikke vinter og vår. Det er jo mange som har varierende opplevelse av hvor raskt slike reparasjoner som gjøres hos hjelpemiddelsentralen/NAV foregår.
Denne derimot tok nøyaktig tre uker! Og det syns jeg i grunn var bra! Den ble altså levert på gårdsplassen forrige uke, og har stått i garasjen siden. I går ble det en bitteliten test-tur. Men i dag! Endelig!
I pur glede over reparert og nyoverhalt sykkel, strålende sol og vakkert septembervær, samt forventningen om fine timer sammen med ungene i barnehagen, så tok jeg altså sykkelen til jobb i dag. Og da måtte jeg jo ta den hjem igjen også. Selv om nedoverbakkene da slett ikke var nedoverbakker lenger! Takk og pris for hjelpemotor når bakken blir for lang og låra surner. Etter en liten omvei klokket jeg inn på 45 kilometer da jeg svingte inn foran garasjen igjen. Og ja, nå murrer låra og kroppen kjennes en smule mørbanket. Men på en god måte!
Å endelig kjenne at jeg har fått bra med frisk luft igjen kjennes også godt. Før i denne uka har jeg rett og slett vært alt for mye inne. I alle fall i forhold til hvor fint vær det har vært. Men i dag tok jeg det igjen. 7 timer utendørs begynner å likne på noe til og med friluftsheidi kan være fornøyd med.
Enda en grunn til pur torsdagsglede!
