Som museumshåndtverker så ligger det til småbrukeren å gjøre jobber på de mest avsidesliggende små tun og plasser. Tun som noen holder i hevd og tar vare på for ettertiden. Tun der det har vært virksomhet, folk har levd, arbeidet, grått og ledd ofte i uminnelige tider. Gjerne avsides og utenfor både nett- og mobildekning. Gjerne også innerst i en grusvei, helst milelang. Glemt og forlatt i årevis, helt til ildsjeler samler pågangsmot og tar initiativ til å sette i stand og sette i gang virksomhet igjen.
Natta som var tilbrakte småbrukeren og jeg på et slikt sted. En slags «workation» kan en vel kalle det. Jobb, gjerne fysisk krevende, for småbrukeren. Tur, også fysisk krevende, og ferie, type enkel, for min del. Denne natta tilbrakte vi altså på setra. Ei seter som er tatt vare på som museum og som brukes til setring med vafler, rømme og pultostproduksjon og salg i juli. Men som var ledig til oss og for litt forefallende arbeid i går og i dag.
Dermed ble det ei natt på museet. Ikke den siste, det er jeg ganske sikker på. Muligens min siste i budeiesenga i selet. Den var såpass akkurat passe lang, det vil si kort, at til og med jeg manglet en centimeter eller to for å kunne legge fra meg skrotten avslappet rett ut i sin fulle lengde.
Her i huset har vi brukt dette uttrykket i mange år. Opprinnelig har vi hørt snakk om «dagens dont». I min forståelse betyr det altså dagens innsats om det gjelder arbeid, både hjemme og borte, praktiske eller mentale innsatser som er planlagt eller forventet gjennomført. Dagens dont. På nett leser jeg at uttrykket er dansk og at det dreier seg om dagens gjøremål.
Når livet skal leves og gå sin skjeve gang så blir donten av erfaring rett som det er dumt. Dermed «dagens domt». Nå er det lørdag og erfaring tilsier at dagens domt ikke bør være for omfattende.
I dag besto dagens domt for min del av – tro det eller ei – blant annet baking. Ambisiøst nok for slike som meg. Eplepai av det såpass lettvinte slaget at det knapt kan kalles baking er produsert – og delvis spist. Så er det ryddet en del i blomster og potter og greier på terrassen. Det er visst umiskjennelig høst og det som var igjen av planter var i aller høyeste grad på overtid.
Nattetemperaturen nærmer seg minusgrader med stormskritt. Blomster og kjøkkenhage synger på siste verset. Det er i grunn kun i drivhuset både blomster og grønnsaker tviholder på vekstsesongen.
Det viktigste er imidlertid at det i bryggerhuset står 47 ½ flasker nytappet, flasket og korket irish red ale. Hvis ikke det er dagens domt, så vet ikke jeg!
Drivhuset sørger for heftig smak på middagene framover. Det blir chili på det meste…47 1/2 flaske tappet.
Noen liker å lese bøker. Andre liker å høre lydbok. Jeg vet om mange som liker begge deler. Alt til sin tid. Hva liker du? Og hvilke bøker leser du? Jeg kjenner også mange som overhodet ikke leser. De leser muligens avisoverskrifter på nettavisene og slikt noe, men ut over det ikke så mye. Hver sin smak. Og alt til sin tid.
Selv har jeg ikke blitt helt fortrolig med konseptet lydbok. Jeg kan høre musikk og podcast på øret, men bøkene liker jeg å bla i. I perioder konsumerer jeg stabler med lektyre. Andre perioder kan det gå lang tid uten at jeg får lest mer enn et par sider hver dag. eller ikke noe i det hele tatt. Jeg leser aviser på nett, blogger og statusoppdateringer på sosiale medier også. Jeg er en storforbruker av skrevne ord.
Mange vil si at jeg er storforbruker av ord generelt. Altså i betydningen skravling. De har sikkert rett. Men når jeg leser er jeg i alle fall stille.
Småbruket bærer preg av en lesende klan. Både undertegnede, småbrukeren og avleggeren er lesere. Og vi liker litt forskjellig litteratur. Bokhyllene var fulle for mange år siden. På stua i andre etasje kjøpte vi for noen år siden et billy-bokskap som dekker en hel vegg. Vi tenkte at NÅ skal vi få plass til alt og litt til og det skulle holde i mange år. Skapet er mer eller mindre fullt. Vi har bæreposer stående med bøker som vi syns er for gode til å kastes, men som er ryddet vekk for å få plass til nye perler.
I tillegg til alt som er kjøpt og fått så brukes lånekortet på biblioteket fast. Å bestille det jeg vil ha på nett for så å få melding etter en dag eller så om at boka kan hentes er genialt. Og det sparer hylleplass.
Noen ganger starter jeg på en kjedelig bok. Det kan være språket eller innholdet som er kjedelig. Felles for slike er at de ikke makter å engasjere meg. Den siste jeg leste var en slik. Temaet var interressant. Historie og utvikling av samfunn. Både avleggeren og småbrukeren hadde lest den og anbefalt. Så jeg skulle liksom ikke være dårligere enn dem. Jeg måtte jo lese for å holde meg oppdatert. Jeg syns den var kjedelig. For mye. For mange ord for å forklare det forfatteren ville og rett og slett for komplisert for meg. For meg framsto den som uperskonlig og oppramsende. Jeg kom meg gjennom. Mer på trass enn av lyst og glede. Den klarte dessverre ikke å engasjere leseren i meg. Jeg pleier ikke lese bøker som ikke gjør det, men denne gangen «holdt jeg ut». Usikkert av hvilken grunn.
Akkurat nå leser jeg romaner. Det er det jeg liker best. Historien handler om hochey, men egentlig ikke om hockey. Boka handler om mennesker. Mennesker som ikke er enten gode eller onde. mennesker som tar valg. Noen ganger «det rette valget» og noen ganger ikke. Og hvem bestemmer egentlig hva som er rett? Det handler om vold og ikke vold, hva som fører til vold og om de som velger andre utløp for sinnet sitt. Den handler om jenter og gutter, mødre og fedre, sport og miljø, småbymentalitet og massesuggesjon. Det handler om ansvar og frykt. Og mest av alt handler det om enkeltmennesker. Mennesker som er akkurat som deg og meg. Helt vanlige. Ikke perfekte og ufeilbarlige. Slike som har både godt og vondt i seg. Som kan være både briljante og rimelig teite. Som tar valg ut i fra hva vi selv tenker og ut i fra hva omgivelsene forventer av oss. Boka er enkel og liketil men samtidig både hjerteskjærende og tankevekkendeeg . Når jeg leser blir jeg både lei meg og forbanna, og noen ganger ufattelig stolt av personene som skildres.
Akkurat sånn som jeg liker. Den er lettlest og direkte og handlingen driver meg til å lese videre. Samtidig setter den i gang refleksjoner. Den engasjerer i alle fall meg.
Jeg er øyeblikkelig ferdig med denne. Da skal jeg lese noe annet. Jeg har en stabel fra biblioteket, så sommerlektyren er reddet. Men etter det?!?
Hva skal jeg lese da? Noen forslag til ei som har lest mye?
Den øverste er tankevekkende. Skrevet av “En mann ved navn Ove”-forfatteren og oppfølgeren til “Bjørnstad”. Den nederste er for spesielt interesserte. Slike som småbrukeren og avleggeren. Men lærerrik, det skar’n ha.
Her jeg sitter og ser ut på snøstormen og leser om nye problemer med trafikkavvikling i våre kjære og berømte Amundrudbakker, så passer det vel med en liten oppdatering.
Screenshot fra facebook.
Følgende innlegg ble skrevet og delt den 16.februar i år, etter å ha satt det meste på tvers i systemet da jeg leste om ekspress-sykkelvei:
Og ja, jeg var forbanna! Såpass forbanna at innlegget og all dets eder og galle ble sendt både kommune, fylkeskommune og lokale medier. I sin fulle og usaklige versjon. Og jeg har fått svar.
Jeg fikk svar fra Stange kommune datert den 23.mars. Det er fint å få svar. Selv om jeg kjenner at jeg ikke akkurat er imponert over innholdet. Kort fortalt så bes jeg følge med på saksliste for planutvalg og kommunestyre utover våren, da handlingsprogram for fylkesveger er på høring i kommunen og skal behandles innen 22.mai.
Innlandet fylkeskommune derimot har ikke kommet med så mye som et knyst. Henvendelsen er mottatt, da. Det har jeg fått beskjed om. Handlingsplanen som fylkeskommunen foreslår har vi jo lest om i media. Og så vidt meg bekjent tyder ikke det på noe særlig til HANDLING i nabolaget her denne gangen heller.
Siden fylkeskommunen ser ut til å unngå problemstillingen ved ignorering og radiostillhet så får vi (trommevirvel) vente i spenning og se hva kommunen kommer med av høringssvar. Slike som meg kan vel fortsette å veksle mellom å være forbanna og resignert…
I dag ser det akkurat likt ut uti vegen her som det gjorde den 16. februar. Så når pågående oppgradering mot Stange er ferdig, og veien videre forbi Rasen allerede forlengst har fått rimelig god standard så har vi snart bare denne biten her igjen da. Enda større flaskehals, vil jeg tro. Vi får kanskje satse på mye og ustabilt vær og snøfall? Da stoppes trafikken ei lita stund om gangen i alle fall!
Etter en inderlig god dag med både pepperkakebaking, trening og lunsj med avleggeren skulle vi ut på eventyr. Eventyr av typen “julelysekspedisjon”. Vi skulle altså på sightseeing med kun ett mål: kikke på julebelysning i andres hager og i det offentlige rom.
Avleggeren måtte innom en forretning et kjapt ærend på turen. Der var det biler og folk overalt, så jeg forholdt meg i fullstendig ro bak rattet og så for meg ei rolig stund med nettavis på smarttelefonen mens jeg ventet.
I det avleggeren forlater bil og sjåfør så starter actionfilmen: en bil skyter i en helv… fart ut av en glassvegg, kræsjer med en parkert bil, en vegg og enda et par biler før den forsvinner.
Alle tilskuerne ser ut akkurat som de som ser slike ting på film. Hakeslepp og vantro og rett og slett skrekk og gru. Flere er nok helt sikre på at pepperkaka de åt etter lunsj inneholdt en god porsjon fleinsopp eller tilsvarende substans. De trodde med andre ord ikke det de så.
Kort fortalt så endte det med ambulanse, brannvesen og politi. Men heldigvis og utrolig nok stort sett materielle skader. Actionhelten inni bilen fikk på mirakuløst vis stoppet den før katastrofen var et faktum, og fagfolk har nå trolig gitt ham den hjelpen han trengte både fysisk og psykisk.
Vi andre kunne etter politiavhør og diverse rusle videre til det vi egentlig skulle. Julestemning og julelys fikk vi. Til og med digre snøkjærringer.
Fredag den 11. er flaksens fredag! Lag deg ei god og akkurat passe actionfylt helg!
Kommunens torg med eget juletre utsalg i bakgrunnen.Like fascinerende hvert år. Takk for opplevelsen!
