Dråpen som fikk det til å renne over!

http://www.nrk.no/norge/regjeringa-vil-prioritere-laerarar-og-tilsette-i-barnehagar-i-vaksinekoen-1.15548468

Dette er så provoserende at jeg har ikke ord! Jeg leser i ei overskrift at lærerne jubler. Jeg kjenner overhodet ikke noe behov for å rope hurra. Hvor lenge har vi etterlyst dette? Til og med FHI reagerte allerede i april. Hadde vi i barnehage og skole jobbet og reagert like sakte som kunnskapsministeren her, så hadde vi fortsatt holdt på med julegrøt på denne tida….

Til og med jeg som er både blond og barnehagelærer klarer å regne ut at det er mer enn 12 uker til 1.august da barnehagen «min» åpner etter to uker sommerstengt. Selv om jeg skulle få første dose i morgen så blir det oktober før jeg kan regnes som fullvaksinert.

Det er for sent, Guri! Kanskje klarer AS Norge å tilby alle barnehageansatte første dose til august starter. For alle barn og foreldre og for kontinuiteten og stabiliteten i barnehagen så håper jeg det.

Stemmen min går fortsatt til noen andre! Det håper jeg din også gjør, kjære leser.

Barnehagelærer som IKKE jubler for kunnskapsministeren, men for noe helt annet!

 

 

Det ble plutselig begravelse.

I dag ble det begravelse. Jeg hadde ikke planlagt akkurat det. Men siden det dukket opp et lik så ble det faktisk helt nødvendig.

Det handler om en spissmus. En død spissmus. Funnet på parkeringsplassen på jobb. Jobben er barnehage. Vi konkluderte tvert med at hovedmistenkt for ugjerningen var en av kattene Pløsen eller Findus. Spissmus på småbruk med katt(er) har det ikke med å dø en naturlig død. I alle fall ikke midt på parkeringsplassen. Så vi var raske til å legge skylda på en av dem.

Heldigvis hadde friluftsheidi hatt bruk for et munnbind på vei til jobb, så dermed var det en pose i lomma som kunne fungere som likklede. Eller hva det nå heter. Musa ble puttet i posen og betraktet og vurdert i detalj i det vide og det brede. «Så myk den er.» «Så rare labber den har, nesten som klør.» «Tror du det er en musebaby?» Spørsmålene var mange og teoriene ulike. Men at det var katta som var den skyldige, ja det var de fleste enige om.

Om den forulykkede skulle havne i søppeldunken eller begraves ble det litt diskusjon om. Enkelte var rimelig usentimentale og syns søppeldunken var et helt greit forslag. Andre syns nok det var litt drøyt, og etter litt att og fram ble det bestemt at en begravelse var på sin plass.

Et fint gressbevokst sted mellom noen steiner ble valgt og heldigvis trenger ikke en spissmus så dyp grav. Hullet var overkommelig å få til, en egnet gravstein ble dandert og etter hvert fikk spissmusa både hundekjeks og smørblomst dandert på grava.  Rett etter kom Pløsen. Han var jo en av de hovedmistenkte, så her kunne det fort ha blitt dramatisk. Men han lot som ingenting og forlot seremonien uten videreverdigheter. Siden det var både innpåsliten maur samt ei veldig interessant gresshoppe i området, så ble seremonien av det korte og usentimentale slaget. Da blomstene var dandert og musa ute av syne var det slutt. Ingen sang eller tale om spissmusas liv og levnet. Forbigått i stillhet! Seremoniplassen ble forlatt og siden det var disco på låven så fungerte det som dagens gravøl….

Slik kan en fredag starte, men med en 4-årings relativt pragmatiske holdning til livet, og døden, så antar jeg at helga blir bra. Ingen grunn til å tro at en begravelse setter demper på helgestemningen i  alle fall!

En relativt beskjeden spissmusgrav.

Tre tanker på en fredagskveld.

En.

I går leste jeg metteJosteinsdatter sine tanker og refleksjoner om mestring. De som kjenner meg i jobb vet at akkurat mestring er et veldig viktig begrep for meg. Og det Mette skrev…det kunne handlet om meg. Jeg kjenner meg igjen i alt. Fra turglede, tårer, frustrasjon og til mestring. Takk for fin beskrivelse av akkurat hvordan det oppleves, Mette. Les innlegget her:

balanse, svimmelhet, tårer og mestring…

I dag klarte jeg 6 timer på jobb. Det ga meg mestring.

 

To.

Dagen i dag har gitt meg en påminning om hvor ulik verden vi lever i ut i fra hvilket ståsted vi har. I min hverdag diskuteres det om vi kan ha sommeravslutning for skolestarterne i barnehagen med en eller to foreldre, eller om alt må avlyses. Utendørs altså. Korona, selvfølgelig. Og fryktelig kjedelig for de familiene der de må trekke lodd om mamma eller pappa får lov til å være med… Jeg vet at jeg hadde blitt lei meg om jeg tapte loddtrekningen og måtte bli igjen hjemme. Mens andre står i bilkø på grensa og er forbanna fordi koronatest og papirsjekk ved innreise tar tid.

 

Tre.

Jeg har fått meg en favorittsau. Jeg liker ull. Såpass godt at hele året er ullsesong for meg. Jeg liker lammestek og fårefilet også. Og fårikål. Jeg er derimot ikke så glad i innpåslitne sauer når jeg skal overnatte til skogs og jeg direkte misliker sauebæsj i gapahuker og rundt bålplasser. Men denne var ganske sjarmerende.

 

Jeg ønsker alle ei god helg. Uansett om du skal på harrytur eller fordele sommeravslutning på «rettferdig» vis. Jeg håper på glede og mestring for alle. Sjøl lader jeg opp til mestring til fjells over helga. Og en sommeravslutning eller to om det er plass til meg. Fortsatt uvaksinert, men like blid!

Friluftsheidi på glanset papir.

Endelig er a orntli’ publisert. På bloggen trykker jeg stadig på «publiser»-knappen, og en og annen leser får med seg hva jeg deler av mer eller mindre leseverdige skriblerier. Nå har friluftsheidi også inntatt det trykte media. Ikke på glanset papir. Det er ikke bra å bruke så mye av det. Men med byline og bilde og det hele.

Mitt bidrag har blitt funnet verdig en plass i et fagtidsskrift. Såpass gammal som jeg er, jeg liker både papiraviser, blader og bøker, så syns jeg det er stas.

Artikkelen er publisert på bloggen tidligere og nå er den altså trykt i et fora som de kloke fagfolka leser. Muligens.

Teksten i en litt annen versjon kan også leses her:

Nå har de visst funnet opp kruttet igjen! Takk for tilliten, folkens!

 

Tusen takk for ingenting! Lønnsforhandlinger og landbruksoppgjør.

Mars 2020 til mai 2021 :

 

Applaus for sykepleierne som står på så både covid-syke og andre syke får den hjelpa de trenger. Dere er kjempeviktige for landet vårt!

Heia bonden for maten vi får på bordet til tross for stengte grenser. Det er bra vi produserer en del selv. Vi. Hvem, sa du? Javel, bøndene da.

Applaus for skolelærere, barnehagelærere og andre ansatte som går på jobb og sørger for at barnehage og skole kan holde åpent både for de sårbare barna og for at foreldrene skal kunne bidra i den norske verdiskapningen. Hva skulle vi gjort uten dere?

Norge stopper opp uten dere! Stå på! Fortsett dugnaden. Bare litt til!

 

Juni 2021:

 

Lønnsoppgjør og streik for sykepleiere, barnehagelærere og skolelærere. Tvungen lønnsnemnd. Dere er fortsatt viktige, altså. For viktige til å streike. Men lønn til å leve av… nei det kan dere ikke få! Dere er ikke sååå viktige. Se å kom dere på jobb nå. Vi har jo klappa for dere fra balkongen!

Landbruksoppgjøret. Null, niks og nada . Kan dere ikke bare fortsette å jobbe 2 årsverk på gården samt ha en “vanlig” jobb ved siden av? Og har utsikten fra turstien jeg begynte å gå under pandemien og artsmangfoldet i naturen med beitedyr å gjøre sier du? Blir utsikten borte hvis jeg bytter ut kjøtt med tofu? Det er det ingen som har sagt… Nei, du får drive på. Det er tross alt selvvalgt å være bonde…

Takk skal dere ha! For meg som er aktiv bruker av både helsetjenester, mat og pedagogikk er det klinkende klart og har vært det lenge hvem som IKKE får min stemme i valget til høsten. Vi som forvalter liv og helse, ekte mat og Norges verdiskapning i form av framtidas arbeidskraft må fortsatt klare oss med applaus! Matprodusentene får endatil kjeft for jobben de gjør, hører jeg i dag. At applausen ikke betaler regningene våre er stadig vårt eget problem.

 

Tusen takk for overhodet ingenting!

Bra jeg har knapper og glansbilder sjøl. Gleder meg til å levere det i banken, sammen med rungende applaus, når lånet skal betales.

 

 

 

Kort applaus til mamma og pappa!

Kjære alle mammaer og pappaer.

Det er dere som tar støyten. Vet dere hvilken knivsegg hverdagen og jobben deres har befunnet seg på i over et år? Jeg tror dere har kjent på det. Noen av dere har vel også lurt på hvilken verden og hverdag kunnskapsministeren lever i og tror vi lever i?

Takk for at du har snudd hverdagen på hodet. Kortet inn arbeidsdagen. Svart på behovsundersøkelse fra styrer så nøkternt du kan. Og bare sendt den håpefulle til barnehagen når du absolutt må. Levert senere og hentet før slik at du har forholdt deg til kohorten din. Hatt hjemmekontor MED barna hjemme…

Du har bidratt til at det har vært mulig å holde barnehagen oppe. Til at de som må på jobb fordi hjemmekontor ikke er et alternativ har kunnet sende barna sine i barnehagen. Takk for at du fortsatt står i vaksinasjonskø sammen med de aller fleste av de barnehageansatte. Takk for samarbeidet! Vi får det til sammen. Så får de på “tinget” kjøre sitt eget løp.

Dere er nok som oss: vi som klarer oss med kort applaus fra balkongen og et “bra jobba, det er jo en dugnad”! Vi som har stålkondis og holder ut. «Bare litt til», «det er snart over». Hørt den før? Jeg må innrømme: det kjennes litt som å klippe litt for mye plen…når du endelig er ferdig med de siste meterne, ja da må du starte på nytt igjen. Bare litt til!

Det snakkes om å prioritere barn og unge. Jeg påpeker følgende: akkurat det er det DU som gjør! Og jeg! Politikere og media syns det er viktigere å snakke om utenlandsreiser, harryhandel og ølservering på by’n. Media har ikke nevnt deg siden de en gang i mars 2020 klarte å hoste opp en mor som klagde over hjemmekontor med ungene rundt stolbeina. Etter en dag (og ei helg)! Det er DU som lapper hverdag. Uten vaksine.

Noen av de jeg er sammen med har levd en fjerdedel av livet sitt i pandemi. Eller dugnad, om du vil. Andre, som jeg på grunn av kohort dessverre ikke kjenner så godt, har kun gått i barnehagen i kohort. Halve livet deres har vært dugnad. Da gleder meg faktisk over 4-åringen som lurer på hvorfor hun ikke kan leke med de hun ser på andre sida av sperringene: det forteller meg at foreldrene og vi har klart å skjerme ungene, slik at pandemi ikke kveler alt i livet deres.

Kort applaus for det også!

Et hjerte til alle som trenger det. I tillegg til kort applaus 🙂

 

 

Gutta på tur.

Det er mange spørsmål som kan dukke opp når slike som meg drar på tur til historisk grunn med en 4 ½- åring, en 5-åring og en snart 6-åring.

Hva skal vi jobbe med når vi blir store tro? Diskusjonen oppsto allerede i bilen. En skulle bli politi. Det er fint. Vi trenger det. Vi snakket om hvem vi kjente som jobbet som politi og vi snakket om at storesøster ville bli kokk og at det også var lurt. Jeg vil forske. Sa den neste. Wow, tenkte jeg. Dette må jeg høre mer om. Hva vil du forske på da, spurte jeg. Dinosaurer og slikt, var svaret. Selvfølgelig. DET er jo både spennende og interessant og særdeles viktig for en 5-åring. Sistemann var mest opptatt av å fortelle at mammaen var et monster….et ganske kult et. Det ble det litt fnising av.

Monster er morsomt. Og helt genialt for temaskifte. Det er gleden med å tilbringe mye tid med disse som er under 6 år. Forutsigbart blir det aldri og innfallsvinklene er heldigvis enda blottet for bekymring om hva som er sosialt akseptabelt og forventet svar.

Etter ei god stund med seiling på de syv hav, med sjørøverskute selvfølgelig, lunsj på skuta og angrep fra sjøormer og andre fiender, så var det tid for å utforske omgivelsene noe mer. Vi var tross alt på et museumsområde. Vi hadde snakket om at fabrikken i gamle dager hadde laget papir og 5-åringen var opptatt av at det nok var mange tannhjul inne i husene. Det var vi så klart enige i for det må jo til når det skal produseres tegnepapir og dopapir! Vi kikket på de vinduene vi nådde opp til, men så i grunn bare gammel takstein og annet rot. Tannhjulene var nok i et annet rom.

Midt i utforskingen av noen gamle maskiner utenfor døra så kom 4 ½-åringen på at han hadde sett ei toglinje en gang han var der med mamma. Den toglinja måtte vi jo lete etter!

Og den som leter, den finner! Vi fant toglinja! Etter å ha gått rundt hele huset, over ei bru og opp ei laaaang trapp. Men vi ventet forgjeves på at toget skulle komme ut av den røde døra. 4 ½ -åringen forklarte oss andre at det nok var fordi toglinja tross alt sluttet midt på gressplenen noen meter lenger bort. Det var ikke noe vits i å kjøre toget dit!

På vei hjem lurte en av gutta på om de lagde for eksempel leker på den fabrikken også. Ikke bare tegnepapir. Nei, sa jeg, det lager de nok på en annen fabrikk. Ja og i gamledager lagde de lekene av tre og så malte de dem, sa snart 6-åringen.

Da vi kom tilbake til barnehagen og møtte de andre som stolt fortalte at de hadde spist is, så gjorde ikke det noe. Vi hadde hatt en super oppdagelsesreise på historisk grunn. Vi hadde lekt og gutta sine innfall hadde styrt innholdet i turen. Jammen rakk vi mye da vi fulgte barnas egne initiativ. Jeg kunne ikke hatt en bedre jobbfredag!

Kommer toget snart?

På sjørøvertokt mot papirfabrikken.

Hang on!

Som pedagog har jeg en urokkelig tro på at det du øver på det blir du god til. I alle fall god inntil et visst nivå. For mange av oss er nok målet om å bli verdensmester i skiflyging kjørt, for eksempel. Det hjelper ikke hvor mye vi prøver å fly på ski. Det vil seg nok ikke og krever antakelig noe litt mer enn ren øvelse. Lyst til å prøve er nok en av tingene.

MEN, det er faktisk mye du kan bli god til hvis du bare øver. Her er et godt eksempel:

Hang on!

Han her har øvd. Han har øvd i timevis den siste perioden, faktisk. I fra den spede begynnelsen som besto av å sitte skrekkslagen ved siden av dørmatta for nøyaktig en måned og fire dager siden, til i dag å befinne seg i toppen av hagens største epletre… DET er framgang. Og han har øvd! Han har vært ute hver eneste dag og radiusen har økt dag for dag. Dørmatta ble fort for liten, det samme ble terrassen. Selv om hobbyen å fange fluer som regel foregår der. Vedskåle, låve og spesielt området under disse er utforsket. Det samme er mer og mer av hagen ettersom snøen har tint. Snø er fortsatt et ørlite hinder. Potene blir nemlig både kalde og våte av slikt. Takke meg til ren vårmøkk som kan dras med inn, sa unge Yoda.

Så moralen er: det du gjør mye av, det vil si øver på, blir du god til! Og begynner du i ung alder kan du helt sikkert bli god til å klatre i trær også eller eventuelt fly på ski. Nesten som Yoda.

Yodas start på friluftseventyret er beskrevet her:

Gratulerer!

Han her revurderte nok innfyttingsplanene…

Om kvalitet og folk.

Kjære Guri!

Jeg er pedagogisk leder på en barnehageavdeling for barn over 3 år. Det vil si at jeg har ansvar for 18 barn. Sammen med meg jobber to barneveiledere. Noen steder kalles de assistenter. De kan være fagarbeidere eller ufaglærte. Vi er altså de 3 foreskrevne ansatte etter bemanningsnormen. 3 ansatte og 18 barn. Barnehagen er åpen 9 timer per dag. Vi ansatte jobber 7,5 timer daglig. Hver dag kan du da trekke fra 3 timer fra åpningstida som avdelingen ikke har «full bemanning». I tillegg kan du trekke fra mine 4 timer med ubunden tid. Hvis du lurer så er det 4 timer som skal brukes til oppfølging av enkeltbarn og ansatte, planlegging av uke, måneder og år, planlegge og forberede aktiviteter, møter med foreldre, møter med logoped, personalmøter og avdelingsmøter, møter med barnevern, møter med helsestasjon, møter med skole, utviklingssamtaler og så videre. De 4 timene har lett for å bli både 5 og 7…men jeg har heldigvis hele kvelden og natta. Det dreier seg altså om 45 min hver dag gjennom uka minst, som jeg er borte fra avdeling. Det er ikke alltid det er så få barn der disse timene, altså. Foreldre med 7,5/8 timers arbeidsdag pluss transport trenger nødvendigvis barnehagens hele åpningstid.

Men vi løser jo dette… Vanligvis hjelper vi hverandre på de ulike avdelingene slik at ikke en eller to ansatte blir alene med barna disse 3 timene. Vi legger møter og dopauser til tider som passer logistikken. Og vi holder oss generelt på beina. Under koronapandemien kan vi ikke det. Vi kan ikke hjelpe hverandre på tvers av avdelingene, vi sliter med at ukjente vikarer ikke kan ha aleneansvar for sin kohort, vi må holde oss hjemme når vi nyser eller hoster litt og hverdagen går generelt noe på stumpene.

Men nå har du spurt om hva som kan bedre kvaliteten i barnehagene fram mot år 2030. Takk for at du spør. Det høres fornuftig ut å ta med oss som skal løse dette på råd. Jeg går ut i fra at denne pandemien en eller annen gang slipper taket slik at vi kan gjenoppta vår vanlige hverdag der vi driver kun med den vanlige problemløsningen vi må for å få det til å gå opp hver dag. Jeg forutsetter egentlig at det skjer snart. Det går faktisk ikke an å forestille seg at det skal gå rundt noe særlig lenger…

Jeg vet at dere har klappet dere på skuldra opptil flere ganger for å ha fått på plass en bemannings- og pedagognorm. Men har dere sett over regnestykket egentlig, og sjekket hva det i praksis betyr? Bemanningsnormen betyr at avdelingen min på en god dag har personale tilstede etter bemanningsnormen i nøyaktig 5 timer og 15 minutter. Det betyr 3 timer og 45 minutter av 9 timers åpningstid med redusert bemanning.  Hvis jeg ikke har møter, planlagte eller uplanlagte samtaler med foreldre. Og hvis ingen er på do. Eller hvis ikke helsestasjon eller barnevern eller skole eller noen andre ringer og vil snakke med meg om barna slik at jeg må gå unna. Eller hvis ingen er syke og vi ikke har vikar…. Fem timer og et kvarter. Hvor mange ganger i året tror du barnehagen har full barnegruppe kun 5 timer og 15 minutter om dagen?

Her er hva jeg trenger for å heve kvaliteten:

  • Mer bemanning slik at jeg og de andre kan se det enkelte barn og hjelpe det til å løse utfordringene der de er
  • Mer bemanning så vi kan ha tilnærmet full bemanningsnorm så lenge det er unger i barnehagen
  • Mer bemanning til at jeg og de andre på avdelingen kan snakke med mammaer og pappaer som leverer og henter. De har litt på hjertet rett som det er.
  • Mer bemanning så jeg eller en av de andre kan følge Ida på do før uhellet er ute og hele outfiten må skiftes for fjerde gang i dag.
  • Mer bemanning slik at en av oss kan hente tørre votter til Johan som har lekt i en vanndam
  • Mer bemanning slik at jeg eller en av de andre får med oss at Anne har glemt å spise fordi hun skravla med naboen
  • Mer bemanning slik at vi oppdager at Tina har gjemt seg fordi hun ikke fikk leke med de andre
  • Mer bemanning så jeg kan bli med i butikkleken slik at den ikke «dør ut»
  • Mer bemanning til å lese boka som Hans var nyskjerrig på allerede for to uker siden
  • Vikar på jobb når jeg har møter, samtaler eller ubunden tid som faktisk kreves og er nødvendig for å kalle barnehagen en pedagogisk virksomhet
  • Mer bemanning slik at Per kan være hjemme fra jobb når han er syk, uten at vi må klare oss med 2 ansatte på de 18 barna hele dagen
  • flere faste ansatte slik at jeg kan gi Jon som er ny vikar skikkelig opplæring da han er der slik at han kan «virke» og ta ansvar neste gang han kommer
  • mer bemanning slik at jeg og de andre overlever i yrket lenge nok til at årevis av erfaring kan deles med andre og nyansatte
  • Nok folk til at det er fristende for unge mennesker å ta utdanning og jobbe med de yngste barna. Her kan du selvfølgelig slenge på noen kroner som vil gjøre yrket mer lukrativt og fristende. Men ikke engang om du tilbyr millionlønn vil jeg foretrekke det framfor flere ansatte!

Ser du, Guri! Du vil ha kvalitet i barnehagen! Vi er sjokkerende oppegående, mange av oss som tilbringer mye av hverdagen vår der. Og vi kan en del om kvalitet. Det har vi erfart og ikke minst så har vi kjent på det hver gang vi går hjem og ligger i fosterstilling etter å ha løpt en hel dag for å oppnå denne kvaliteten.

Det eneste jeg trenger er: NOK FOLK! Mer bemanning! Det er lett, Guri! Men det er ikke gratis. Det må du slutte å tro!

PS! Jeg er utrolig stolt av mine kolleger som evner å løse hverdagen til beste for barna hver eneste dag og jeg er fryktelig glad for å være en del av en barnehage der ledelsen evner å prioritere bemanning til enhver tid. Slikt blir det kvalitet av!

Innlegget er sendt til kunnskapsdepartementet som høringssvar. Det er fritt fram å dele eller sende en kopi til både Guri og [email protected]  om du vil!

Glimt fra en dag med “nok folk”.

Hvem bæsja på kontoret?

Kontorlandskap med tyrivarme.

Jobbhverdagen min, eller det som er igjen av den akkurat nå, består av veldig lite hjemmekontor. Utekontor er det vel mer riktig å si. Selv om kontor generelt er et rimelig villedende begrep å bruke i denne sammenhengen.

Ute er derimot riktig. Og i dag var det noen som hadde bæsja. Heldigvis ingen som trengte ny bleie denne gangen. Mulig han hadde bæsja på leggen. Det hadde han i tilfellet brydd seg lite om. Han hadde fortsatt sin vandring mellom småfuruene, vimset litt hit og dit og lagt seg nedpå litt etter hvert.

En langbeint og storfota fyr hadde bæsja.

Deler av turfølget mitt måtte teste om de fikk plass i senga hans. Resten av turfølget bare observerte på avstand.

Med tyribål, godt selskap, utforsking og lek, ble det en super dag på utekontoret!