1-2-3…og med det fjerde skal det skje!

Vi er opptatt av tall. Og vi lar oss påvirke av tall. Mer enn vi lar oss påvirke av ord. Både skrevne og uttalte. Leser vi en kundevurdering på nett så betyr terningkastene mer for oss enn de skrevne kommentarene som hører til. Det samme gjelder nok terningkast av typen «Best i test» som vi finner i både aviser og ellers på nett.

Lesertall på blogg er også et eksempel. Hvilket innlegg som genererer flest klikk eller lesere er uforutsigbart. Men jeg har en eller annen gang lest at å ha tall med i overskrifta hjelper. Jeg har en mistanke om at det hjelper mest, altså i betydningen å vekke størst interesse, for innleggene til de som allerede befinner seg på lista over toppbloggere. Det er min teori, ikke tallfestet sådan.

Antall likes på facebook og instagram er et annet mål vi henger oss opp i. De aller fleste av oss, mer eller mindre. Hvor mange likes oppnås med det nye profilbildet? Hvorfor fikk det gamle flere? Mye dramatisk grubling kan genereres ut av slikt noe.

Vi måler det meste. Pulsklokka er på når vi trener. Skrittelleren forteller oss hvor mye vi har tråkka rundt i løpet av dagen. På jobb måler vi antall kilometer vi har tilbakelagt på fritida, legger det sammen og ser hvor lang tid vi bruker på å «gå Norge på langs». Hverdagen vår styres av tall og måling. Mennesket har telt og målt i 40 000 år. Det begynte med tellepinner. Pinner der det ble risset inn et merke om gangen. Og dermed telte vi allerede da. Noen har lykketall og noen har tall de har fobi mot.

Jeg måler på jobb også. Tall og telling er viktig for små mennesker. Sammen med ungene måler jeg hvor lang en strek er… umulig å si, mener du kanskje. Det kommer an på. Hvor mange fotspor få plass langs streken for eksempel. Eller hvor mange kongler? Er streken 15 kongler lang eller er den lenger enn hele min kropp? Vi har ikke tatt i bruk tellepinner, men vi teller pinner. Eller måler hvor lange de er. Er de like lange som armen vår, kanskje? Refleksjonene rundt akkurat dette er et av stegene på veien til å bli interessert i og kunne tilegne seg kunnskap om matematikk. Tall med andre ord.

Forrige helg skulle jeg dele ei flaske prosecco på 6. Dele likt, altså. Ei flaske av typen som både var tung og umulig å se gjennom. Så det var vanskelig å se hvor mye som var igjen, for å si det sånn. Jeg nailet oppdraget på første forsøk. Det ble konkludert med at jeg tydeligvis og selvfølgelig både hadde vokst opp på 70-tallet OG jobbet i barnehage. To erfaringer som tydeligvis gjorde susen når det gjaldt deling og måling.

Hvor opptatt av å måle i tall kommer ungene til å bli når de vokser opp? Blir de like opptatt av likes, terningkast og lesertall som oss? Eller fortsetter de å være opptatt av hvor mange år de er eller at alle får like mange smågodtbiter når lørdagsgodtet skal deles?

Jeg syns i alle fall det er noe forlokkende og naivt tilfredsstillende å måle i kongler. Lurer på om jeg skal plukke av meg pulsklokka, legge vekk smarttelefonen og pause det meste andre av måleinstrumenter en dag eller to…jeg ser i grunn for meg at jeg kommer til å finne fram papir og blyant og lage en form for avkryssingssystem. Hvor mange timer er igjen før alt kan sjekkes? En strek for hver time, kanskje? Analogt og fint…

1-2-3…og med det fjerde skal det skje. Kanskje.

Blogglesere måles i tall. Og rundt noenogåttiendeplass er der friluftsheidi stort sett plasserer seg hver dag. Også i dag. Stabilt sideleie…

Blodprøvesvarene kommer i mer eller mindre uforståelige tall. Og ellers så liker vi som har vokst fra kongler å bruke tommestokk når vi måler. Med tall på.

Kilde: Lindmo, Nrk, 8.okt.2021

Hvem er det som tramper?

Hvem er det som tramper på min bro? Kjenner du igjen frasen? Det gjør i alle fall 4-åringene som jeg henger med rett som det er.

Tidligere denne uka var vi på tur. Til Eventyrbrua. Et spennende og forlokkende navn. Hva slags bru er det? Både for 4-åringer og 48-åringer. Vi var ute på eventyr med tursekk, utforskertrang og pågangsmot. Og vi møtte eventyret i fjellskogen. Til 4-åringenes overraskelse, og helt etter min og kompanjongens plan.

Eventyrbrua.

Det aller første vi måtte gjøre var å liste oss fram til brua så trollet ikke hørte oss. Det er i seg selv en utfordring når vi er åtte 4-åringer og to 40-ish-åringer på tur. Da vi kom helt fram og gikk forsiktig over brua skjønte vi at trollet hadde hørt oss tross alt, for det tittet fram fra under brua.

Det første vi måtte gjøre var å høre «Bukkene Bruse»-sangen. Heldigvis tilbyr enkelte fjellskoger internettilgang, så musikk ble det. Allsang og lek hånd i hånd og bukker på repeat. God stemning. Noen fant «trollhår» i bekken, andre klatret på gelenderet og mange måtte undersøke både troll og geiter på nært hold. Det vil si både med hender og øyne.

Etter ei god matpause ville de fleste gå videre oppover stien. Der var det klopper å balansere på og kompanjongen og brorparten av gjengen forsvant over haugen. Sistemann var ikke ferdig med bukke-leken. Hun ville leke «Bukkene Bruse» og jeg skulle være troll. Hun tok rollen som alle tre bukkene.

Replikkene var kjente og jeg installerte meg delvis under brua:

Trollet meg: «Hvem er det som tramper på min bru?»

Anna, 4 år: «Det er den minste Bukken Bruse som skal til setra og spise gress!»

Trollet meg: «Nå kommer jeg og tar deg!»

Anna, 4 år: «Nei ikke ta meg. Jeg er liten og tynn, vent på broren min, han er mye større»

Trollet meg: «Javel da»

Den minste bukken trippet over brua før hun bråsnudde og startet på nytt, nå som den mellomste bukken. Hele seansen gjentok seg. Replikkene var tro mot eventyret, men 4-åringen brukte sine egne begreper. «Til seters for å gjøre seg feit» ble til «til setra for å spise gress». Og selv om en av de andre brukte uttrykket «spjut» om den største bukkens horn, sa Anna, 4 år «horn».

Etter hvert kom de andre ungene tilbake og selvfølgelig ville de være med. Stas for Anna som fikk oppleve å være initiativtaker og «sjef» i leken. Jeg ble derimot skvisa ut og måtte gi rollen som troll videre til en av de andre. Det var helt greit. Jeg hadde jo utspilt min rolle og gjort nytta mi.

En liten tur i fjellskogen ble faktisk til «Rammeplan for barnehager» på ei lita lekestund. I sin helhet.

Ikke bare hadde ungene selv, og ikke minst Anna, fått utløp for eget initiativ. Hva som skjedde, hvordan leken utviklet seg både innholdsmessig og hvem som ble involvert ble utelukkende bestemt av barna selv. Medbestemmelse. Som voksen kunne jeg bare legge til rette med ei spennende eventyrbru og stille meg til rådighet og bli med i leken. Og trekke meg unna når det ikke var behov for meg lenger. Og alle fagområdene var vi jammen innom på den lille stunda. Særlig Anna som levde seg helt inn i leken:

Anna lekte med språket og teksten som hun kjente fra før. Hun brukte både metakommunikasjon da hun instruerte meg og de andre om rollene våre og hun gjenfortalte teksten i leken sin. Og hun brukte sine egne ord og formuleringer. (1)

Vi lekte med hele kroppen. Og vi måtte trampe med føttene over brua. (2)

Vi hørte musikk som vi kjente fra før og den fine Eventyrbrua med de fine figurene inspirerte til lek av det kreative slaget. Ungene gikk inn i roller og «spilte» eventyret i leken sin. Og vi ble enda mer kjent med eventyret som kulturbærer. (3)

Bekken og fjellskogen rundt ble en eventyrlig ramme rundt leken vår. (4)

Vi måtte vente på tur, ta roller og vi hørte til og med et smell som nok kom fra en som var på fuglejakt. Det satte i gang litt filosofering hos noen. (5)

Vi opplevde et nytt og spennende område i «nærmiljøet» vårt og scenen vår lå til og med rett ved ei ekte seter. Akkurat ei slik som vi finner i eventyret. (6)

Vi hadde tre geiter som skulle til seters. Dermed måtte vi gjøre alt tre ganger. Vi hadde geitene som var oppå brua og trollet som var under brua. Her er det både antall og rom (oppå/under). (7)

Det aller viktigste er at vi lekte hele tiden. For den som er fire år er det i leken utvikling og læring skjer. Det er der Anna får utviklet sin medbestemmelse, språket sitt og alt det andre rammeplanen og vi vet at er viktig. Jeg kjenner jeg er heldig som en gang iblant kan slenge meg med og bidra til at leken vi er så avhengig av faktisk foregår. Nå fikk jeg både tilrettelagt og inspirert, deltatt i rolle da det var nødvendig, trukket meg litt unna når det var riktig og observert fra sida.

Lek er gøy, selv om jeg må være troll. Lek er livet. Særlig for geiter som skal til setra og spise gress.

Trollet.

Den største bukken. Han med “spjut”.

Rammeplanen og ukas tur til eventyrbrua sendte oss innom alle fagområdene:

  1. kommunikasjon, språk og tekst
  2. kropp, bevegelse, mat og helse
  3. kunst, kultur og kreativitet
  4. natur, miljø og teknologi
  5. etikk, religion og filosofi
  6. nærmiljø og samfunn
  7. antall, rom og form

 

 

 

Et møte i blåbærskogen.

Hvorfor sitte vondt på små stoler og benker når du kan sitte vondt på en stokk rundt en bålplass?

I år uten bål, grunnet skogbrannfare og bålforbud. Høstens foreldremøte er avholdt. Som vanlig til skogs. Det passer meg utmerket. Det er til skogs jeg driver pedagogikk. Så da skulle det bare mangle at foreldrene også blir med dit når vi skal snakke om hva vi driver med.

Og vi snakker. Men vi viser også fram. Konkretisering er nødvendig for ungene. Konkretisering som å ta, føle og gjøre i stedet for å fortelle og lese om. Konkrete erfaringer er nødvendig for læring. Spesielt når du er ganske liten. Og siden unger egentlig er som folk flest, så regner jeg derfor med at konkretisering fungerer for de fleste mammaer og pappaer også.

Så i dag har vi laget mønster av kongler og pinner. Vi skulle egentlig ha trædd blåbær på strå også. Det får bli en annen gang. Det gjelder å gjøre det enkelt så til og med mamma og pappa skjønner. Så får 4-åringene få større utfordringer etter hvert😉

Flest, færrest, midt i mellom? Hvor mange? Hvor er det mest? Hvor er det minst? 

3 tips som gjør en forskjell.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Vi skal ikke alle stå på barrikadene, selv om mange av de som gjør det og virkelig står opp for det de brenner for, imponerer meg. Men vi kan alle gjøre litt. I dag kan du:

  1. Si noe hyggelig til andre. Har du ingen å snakke med, send en melding eller ring noen.
  2. Smile til noen du møter på din vei. Møter du ingen, så smil til deg sjøl i speilet.
  3. Gjør noe fint for deg sjøl. Lag deg en god kopp te. Lukt på en blomst, les en bok eller gå en tur om det er det du har lyst til. Når du tar vare på deg sjøl får du større overskudd til å være trivelig mot andre også.

Det skal ikke så mye til. For deg sjøl og andre. Kanskje smilet ditt redder dagen for den du møter? Kanskje ordene dine treffer hjertet til mottakeren? Kanskje den tekoppen var akkurat det du trengte i dag?

I dag har jeg drukket te og sendt melding. Jeg har smilt til katta og sagt hyggelige ting til ham. Det er mitt lille bidrag så langt. Meningsfullt for akkurat han og meg. Ikke noe å få hverken medalje eller applaus for. Men nok akkurat i dag.

Du kan utgjøre en forskjell. Du betyr noe. Du kan redde noens dag. DET er barrikaden sin det!

Denne er til deg fra meg. Og disse lukter så godt at blogg med lukt faktisk kunne vært en ide 😉

“Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe” – er sitert Gunhild Stordalen.

Pålogget?

Nei hun har jeg ikke sett….

Denne uka fikk jeg av min nærmeste leder fritt leide til å oppdatere og skrive på nettsida til arbeidsplassen. Det er ei nettside jeg tidligere har brukt flittig. Med i det minste ukentlige oppdateringer av både bilder og tekst. Gjerne oftere. En kommunikasjonsform som jeg i utgangspunktet er rimelig ivrig bruker av. Tastaturjunkie som jeg er.

Skriv og oppdater gjerne, sa dama. Så flott, tenkte jeg. Jeg vil jo gjerne både regnes med og gjøre en forskjell. Bidra, rett og slett.

Men i samme tankerekke:

Hvordan i all verden var det nå jeg logget på den der nettsida igjen da? Det er minst ett og et halvt år siden jeg bidro med så mye som et komma på den sida. Og like lenge siden jeg gjorde noe som helst forsøk på å logge meg inn. Jeg har lest det som står det. Sporadisk og fullstendig usystematisk. Og fryktelig utypisk for friluftsheidi anno 2019, for eksempel.

Vel vel! Jeg skal bidra. En dag jeg har pågangsmot nok til først å finne ut om jeg husker påloggingen slik at jeg kan komme inn som administrator. For så å få lagt ut noe som er nyttig for noen, uten alt for mange brukerfeil underveis. Og skulle jeg ikke huske det: da må jeg klare å samle konsentrasjon lenge nok til å få noen til å hjelpe meg så jeg får det til. Et prosjekt det der. I alle fall når energi og konsentrasjon i beste fall er både sporadisk og flyktig. Enkelte dager er det nok å huske personnummeret mitt. Og det kan jeg love deg at jeg har bruk for stadig vekk. Vi har det vi som skal forholde oss til både Nav, helsevesen og kommune i tide og utide. Mye utide, egentlig.

Dama, les lederen min, tok meg på kornet, hun. Mitt ønske om å bidra er nok relativt tydelig for slike som henne. Men, som en vandrende brukerfeil, så håper jeg ikke hun har noe som helst forventninger. Forslaget var heller ikke lagt frem som en forventning. Mer som en mulighet. Takk for det. Det kan i alle fall ta litt tid. Å være påskrudd anses for undertegnede som et luksusfenomen. Og den luksusen inntreffer som regel både sjelden og uforutsigbart.

Men plutselig er jeg pålogget på orntli’. Og da!

Bare blåbær – eller app?

Når slike som meg først skal tilbringe en dag godt nedi lyngen, med etter hvert både lilla tunge, lilla fingre og delvis lilla bukse, så er det så mye mer enn matauk å hente. Vi har bedrevet matte i dag. Uten app. Men med blåbær.

rhdr

Hvor mange har vi nå?

Hvilken form har de?

Hvor mange er det på strået?

Er det like mange på det i midten?

Hvilket har mest?

Hvilket har minst?

Hvilket er midt imellom?

Hvilket strå ligger i midten?

Kan du lage et strå med like mange?

Hvis jeg tar vekk ett, hvor mange blir det igjen da?

Kan du sortere de slik at de ligger etter hverandre fra minst til størst?

Hvor mange bær er det på alle stråene til sammen?

Jeg tror egentlig vi kunne fortsatt i det uendelige. Og vi gleder oss til å bake blåbærmuffins av de som ikke havnet på stråene. Gjett om vi skal måle og regne da!

For noen av 4-åringene var dette lett. Andre måtte telle nøyere. Det er slik med 4-åringer. De går ikke i takt og de lærer i sitt eget tempo. Noen syns det var artigere å klatre på steiner og de fleste puttet flere bær i munnen enn i kopp og på strå.

Men alle kan være med. På sine premisser. Og blåbær på strå kan alle få til. I alle fall hvis vi tar bladene av en stilk blåbærlyng og bruker den i stedet. Det er lettere å få blåbæra på der enn på strået. Og hemmeligheten? Neste gang du er på blåbærtur så legg merke til at blåbæra er som en perle…den har nemlig et lite hull på hver side. Perfekt til å tre strået gjennom!

Se der ja: både matte (antall, rom og form), finmotorikk og mat og helse (kropp, bevegelse, mat og helse) og natur (natur, miljø og teknologi) … På en og samme blåbærtur. Og snakket sammen og om alt vi holdt på med gjorde vi (kommunikasjon, språk og tekst) og jammen var det sosialt også. Så dermed økte vi nok helt sikkert den sosiale kompetansen vår i samme slengen. Og bygget vennskap og fellesskap. Nesten hele rammeplanen for barnehage det gitt. Uten app!

Og jeg: jeg hadde blåbær i sokkene også!

Mer om å framsnakke blåbær og ignorere app her:

Første skoledag.

Første skoledag.

Provosert før skolestart? Det er godt gjort. I alle fall når jeg ikke skal begynne på skolen selv og i alle fall ikke har noen som skal ha sin første skoledag her i huset ellers heller. Slik sett så skulle vel ikke dette engasjere meg nevneverdig. Jeg er knapt i målgruppa.

Men så har det seg slik at jeg i mange år har hatt ansvar for akkurat de som skal starte sin skoleverdag for første gang – månedene og noen ganger årene FØR selve skolestarten. Så da må det vel kalles yrkesskade. Jeg ser og har sett hvilke fine små mennesker de er, og jeg ser og har sett alle mammaene og pappaene som hver eneste dag legger til rette slik at de små menneskene skal få utvikle seg på den beste måten. De legger til rette på ulike måter og med forskjellig utgangpunkt. Men felles for dem alle er at de gjør alt de kan og alt i beste mening.

De siste ukene har disse mammaene og pappaene fått passet sitt påskrevet. Snakker du «riktig» med barna dine om skolestart? Har du sørget for at de er forberedt? Har du kjøpt inn alt de trenger? Ikke nok med lange artikler om hva de trenger av klær, matboks, drikkeflaske og hvilken sekk du bare må ha: nå skal du på kurs også. Ja du ja: mamma og pappa. Online skoleforberedende kurs for blivende førsteklassinger! Har du ikke hatt tid til å ta kurset, sier du? Krise! Da er det nok stor sannsynlighet for at poden din får en dårlig skolestart og en skolehverdag preget av alt du gjør og gjorde galt!

I går leste jeg om at influensere promoterer og reklamerer for en ny matte-app som skal gjøre barna bedre rustet til å møte skolehverdagen. De skal bli matte-vinnere! Sier influenserne. Det eneste du som mamma og pappa trenger å gjøre er å laste ned appen og betale 189 kr i måneden. Da får du påminning fra appen om barnet ditt ikke har løst nok oppgaver på appen det siste døgnet. Appen sørger også for å vurdere barnet ditt og hvilket nivå det ligger på…. Og har du ikke råd, ja da er det vel prioriteringene dine det er noe gæernt med…

Og jeg aser meg opp! Mulig førsteklasseforeldrekurset er bra og har noe fornuftig for seg. Jeg har bare hørt om det og vet ikke hva det inneholder. Mulig appen også er både lærerik og morsom. Jeg har ikke lastet den ned.

Men! Her kommer mitt gigantiske MEN! Hva skjedde med å være sammen med barnet ditt? Hva skjedde med å snakke naturlig om skole? Stille spørsmål om hva barnet tenker? Snakke om andre barn, foreldre og lærere med positivt fortegn? For så vidt framsnakke andre generelt? Hva skjedde med å ta barna med ut på tur og se og telle? Sammenlikne stor og liten? Utfordre barna på å tenke gjennom hvem som går først og sist på badet for å pusse tenner? La de dekke bordet og se om de klarer å få til like mange tallerkener og glass? Alt dette er skoleforberedende. Alt dette er matte.

Jeg har fortsatt klokketro på praktisk tilnærming til læring. Og hvordan sier forskning at førskolebarn og barn i tidlig skolealder lærer? Jo, gjennom praktisk tilnærming! La de telle, sammenlikne, sortere og ikke minst snakke om det de opplever. Og bruk begrepene som passer til. Ta ungene med på blåbærtur og tell blåbær, eller om du er skikkelig effektiv til å plukke, vei bæra på kjøkkenvekta når du kommer hjem. Sammen med barna. Erfaring med mengde og mengdebegreper er gull å ha når læreren begynner å snakke om det på skolen. Og å gjøre ting sammen oppfordrer til samtaler, også om forventninger til skolen. Vinn, vinn.

Og du mamma. Og pappa. Du kan. Du har alle verktøy du trenger for å gi barnet ditt en god start! Du har kompetansen. Du har tross alt hatt ansvar for dette lille skolestartermennesket i ganske mange år allerede.

Og skulle du være i tvil: det jobber mange kompetente folk med førsteklassinger på skolen. Du kan spørre de. Eller en du kjenner du stoler på. Eller en av de du kjenner fra barnehagen. Men aller best: stol på deg selv og bruk hue. En trygg mamma og pappa, gir trygge barn. Og trygghet må ligge i bunnen for all læring. Også matte! Lykke til til alle jeg kjenner som skal begynne på skolen i morgen eller i løpet av de neste dagene. Og lykke til til mammaene og pappaene deres! Jeg kommer til  å savne dere!

Ps: hvis du ikke gidder å plukke blåbær: lego kan telles, sorteres og diskuteres. Masse!
Og jeg linker med vilje ikke til hverken app eller kurs. Antireklame…

4 ønsker på fredag den 13.

Jeg ønsker at alle barn som skal begynne i barnehagen og mammaene og pappaene deres får en trygg og god oppstart i barnehagen.

Jeg ønsker at alle barn som skal begynne på skolen eller på ny skole og mammaene og pappaene deres får en trygg og god oppstart på skolen sin.

Jeg ønsker at alle studenter som starter studietida for første gang eller går på et nytt semester får en givende og så normal oppstart som mulig. Og at de kan gå på fysiske forelesninger, treffes i lærerike grupper og danne nye kontakter i spennende kollokviegrupper.

Jeg ønsker at vi kan beholde grønt nivå over alt og for alltid!

Denne gjengen har i dag forberedt et forsterket og tilpasset «grønt nivå» for oppstart av nytt barnehageår på mandag. Vi trosset fredag den 13. og dro til skogs for å planlegge, konkretisere visjon, reflektere og avklare forventninger og rammer. Det er sååå mye enklere når vi kan være sammen om det og samarbeide for fullt. Vi heier på grønt! Og vi gleder oss til å treffe alle på mandag!

 

En planleggingsdag kan gjøre enhver av oss ganske “kokt” i  hodet. De diffuse hodene på bildet er derimot kun redigert….bildet er tatt tidlig på dagen…

Dråpen som fikk det til å renne over!

http://www.nrk.no/norge/regjeringa-vil-prioritere-laerarar-og-tilsette-i-barnehagar-i-vaksinekoen-1.15548468

Dette er så provoserende at jeg har ikke ord! Jeg leser i ei overskrift at lærerne jubler. Jeg kjenner overhodet ikke noe behov for å rope hurra. Hvor lenge har vi etterlyst dette? Til og med FHI reagerte allerede i april. Hadde vi i barnehage og skole jobbet og reagert like sakte som kunnskapsministeren her, så hadde vi fortsatt holdt på med julegrøt på denne tida….

Til og med jeg som er både blond og barnehagelærer klarer å regne ut at det er mer enn 12 uker til 1.august da barnehagen «min» åpner etter to uker sommerstengt. Selv om jeg skulle få første dose i morgen så blir det oktober før jeg kan regnes som fullvaksinert.

Det er for sent, Guri! Kanskje klarer AS Norge å tilby alle barnehageansatte første dose til august starter. For alle barn og foreldre og for kontinuiteten og stabiliteten i barnehagen så håper jeg det.

Stemmen min går fortsatt til noen andre! Det håper jeg din også gjør, kjære leser.

Barnehagelærer som IKKE jubler for kunnskapsministeren, men for noe helt annet!

 

 

Det ble plutselig begravelse.

I dag ble det begravelse. Jeg hadde ikke planlagt akkurat det. Men siden det dukket opp et lik så ble det faktisk helt nødvendig.

Det handler om en spissmus. En død spissmus. Funnet på parkeringsplassen på jobb. Jobben er barnehage. Vi konkluderte tvert med at hovedmistenkt for ugjerningen var en av kattene Pløsen eller Findus. Spissmus på småbruk med katt(er) har det ikke med å dø en naturlig død. I alle fall ikke midt på parkeringsplassen. Så vi var raske til å legge skylda på en av dem.

Heldigvis hadde friluftsheidi hatt bruk for et munnbind på vei til jobb, så dermed var det en pose i lomma som kunne fungere som likklede. Eller hva det nå heter. Musa ble puttet i posen og betraktet og vurdert i detalj i det vide og det brede. «Så myk den er.» «Så rare labber den har, nesten som klør.» «Tror du det er en musebaby?» Spørsmålene var mange og teoriene ulike. Men at det var katta som var den skyldige, ja det var de fleste enige om.

Om den forulykkede skulle havne i søppeldunken eller begraves ble det litt diskusjon om. Enkelte var rimelig usentimentale og syns søppeldunken var et helt greit forslag. Andre syns nok det var litt drøyt, og etter litt att og fram ble det bestemt at en begravelse var på sin plass.

Et fint gressbevokst sted mellom noen steiner ble valgt og heldigvis trenger ikke en spissmus så dyp grav. Hullet var overkommelig å få til, en egnet gravstein ble dandert og etter hvert fikk spissmusa både hundekjeks og smørblomst dandert på grava.  Rett etter kom Pløsen. Han var jo en av de hovedmistenkte, så her kunne det fort ha blitt dramatisk. Men han lot som ingenting og forlot seremonien uten videreverdigheter. Siden det var både innpåsliten maur samt ei veldig interessant gresshoppe i området, så ble seremonien av det korte og usentimentale slaget. Da blomstene var dandert og musa ute av syne var det slutt. Ingen sang eller tale om spissmusas liv og levnet. Forbigått i stillhet! Seremoniplassen ble forlatt og siden det var disco på låven så fungerte det som dagens gravøl….

Slik kan en fredag starte, men med en 4-årings relativt pragmatiske holdning til livet, og døden, så antar jeg at helga blir bra. Ingen grunn til å tro at en begravelse setter demper på helgestemningen i  alle fall!

En relativt beskjeden spissmusgrav.