Fokus er et viktig ord. Å holde fokus, være konsentrert og samlet om det som er viktig. Som pedagog er det en viktig «læresetning» som har vært med meg i maaaaange år. Nemlig denne: det du fokuserer på og gir oppmerksomhet – det får du mer av! Det betyr for eksempel at et barn som deler får masse skryt av meg så barnet selv, de andre OG foreldrene hører det. Mens et barn som skal ha alt alene får veiledning under fire øyne og sjanse til å ta et mer «sosialt» valg.
Jeg vet ikke hvor jeg lærte det først, og jeg vet ikke hvem som sa det først, men setningen har gitt såpass gjenklang i meg at jeg har brukt den som ei rettesnor i mitt møte med barn og foreldre gjennom mer enn 30 år i barnehage og skole.
Forrige uke fikk jeg virkelig prøvd det i praksis i fritida også. Når det gjaldt noe helt annet. Jeg tviholder fortsatt på det fokuset. Men det sniker seg inn noen refleksjoner også.
For:
Da sykkelen min, trehjulingen, lå veltet på sida og jeg satt sammenkrøpet bak den og fortvilet og med snaue kunnskaper forsøkte å reparere så opplevde vi vel den ultimate kontrasten. Og ja, sykkelen min er jo en sånn der «handicapsykkel» som den møtende mannen tidligere spurte om det var. Det gjør det jo ikke bedre.
Men dette er innlegget jeg la ut på sosiale medier etter at jeg tross trøbbelet var vel i hus den samme kvelden:
Friluftsheid kan sees i nederste bildekant hengende etter… Hendelsen er så klart kommentert i tidligere blogginlegg hos undertegnede.
Jeg kan ikke få takket nok for denne familien med små barn som uten å tvile et sekund kastet sine egne planer over bord og hjalp meg da jeg og min partner in crime følte oss, om ikke akkurat hjelpeløse, så i alle fall i relativ krisestemning. Milan og familien samt et par andre reddet dagen! Og det fortjener all den oppmerksomheten det har fått.
Nå i ettertid kunne jeg valgt å tenke på de som ga f….! Da min turvenninne fortvilet prøvde å stoppe forbipasserende for å få hjelp i alle fall til å si i fra til noen videre langs ruta at vi trengte hjelp, så opplevde hun (vi) at et par syklet rett forbi uten å se noe særlig til sida. Vi kunne ikke tilkalle hjelp derfra sjøl, da akkurat det stedet selvfølgelig var uten mobildekning. Det var så vidt mulig å komme forbi trehjulingen og friluftsheidi der på grusen. Hva gikk gjennom hodet deres? Ikke at her ligger det en handicapet person som trenger hjelp i alle fall…
Min turvenninne ble mildt sagt rasende. Jeg hadde ikke noe energi eller oppmerksomhet til overs å bruke på slike forbipasserende, og heldigvis kom Milan til unnsetning like etterpå, så hun måtte rase litt for seg sjøl!
Jeg konsentrerte meg der og da om å skru og etter hvert bidra så godt jeg kunne da Milan tok over styringa, og hadde ikke noe overskudd til slike.
Jeg tenkte heller ikke på at flere som stoppet for å hjelpe, spørre og gi råd kun henvendte seg til min turvenninne. Jeg tror (dessverre fortsatt) det er fort gjort å tenke at en person som må bruke «handicapsykkel» ikke kan tiltales og svare adekvat. Akkurat i den situasjonen kan jeg vel ikke påberope meg at jeg tenkte så klart egentlig, så det var bra hun kunne ta seg av slikt. Det er jeg også takknemlig for 😉. Men i etterkant har jeg vel tenkt mitt…
Summa summarum, eller hva det heter, så er jeg mest opptatt av at de faktisk stoppet, spurte om de skulle ta bagasje, og om de kunne hjelpe på andre måter. I motsetning til de som bare satte på seg skylapper og syklet forbi. Og de som syklet forbi var bare to. De andre var maaaaaange!
Da jeg kom til Hallingskeid stasjon og løp som pokker med sykkel og sekker for å se om sykkelen gikk inn døra på ei vogn lenger bak i togsettet så tryna jeg noe så voldsomt også. Men sykkelen gikk jo inn med hjelp av to serviceinnstilte konduktører på Bergensbanen, så jeg var strålende fornøyd. Det var i grunn det eneste som sto i hodet mitt da. Jeg var på toget og det gikk så langt bra. At kneet var skrubbet og slett ikke godt og at det fortsatt ikke er bra er bare en digresjon. Det er bedre i dag enn i går, så at jeg kom meg på toget er alt som betyr noe.
Jeg var på nippet til å bli skikkelig deppa fordi jeg gikk glipp av resten av turen vår på sykkel om morgenen siste dag. Fulle tog gjorde meg nødt til å ta et tidlig tog ned til Flåm i stedet for å for eksempel ta zipline ned (Nordens lengste!) og senere tog fra nærmeste stasjon nedi dalen. Det måtte bli tog hele veien. Mot min vilje. Men jeg fikk gleden av å snakke med et hyggelig ektepar fra New York i den snaue timen det tok. Det ble en interessant samtale, og «gikk glipp av både sykling og zipline» var glemt. For det var hyggelig og ingen grunn til å ikke gjøre det beste ut av det.
Jeg er sjeleglad for at jeg har et halvt livs trening i å tenke løsninger og gi oppmerksomhet til det som er positivt.
Og jeg ble skikkelig stolt av meg sjøl, min turvenninne og de som har lært meg dette fokuset da den som tok imot billetten min da vi skulle ta Flåmsbanen tilbake til Myrdal og sykkelelen sa at «det har eg sett på feisbukk» da jeg fortalte at sykkelen sto igjen på Myrdal.
Hensikt oppnådd! Det positive fikk masse oppmerksomhet! Akkurat det fokuset hjalp nok meg sjøl ganske mye da det kokte. Og ikke minst: det er jo fint at det ikke var kroppen som sviktet – kun det materielle! DET er jeg skikkelig fornøyd med selv om jeg nok hadde blitt myyyyye mindre sliten av å sykle de resterende milene i stedet for å drasse, løfte, dytte og bære sykkel og utstyr inn og ut på tog! Men å klare det er jo i grunn en forutsetning for å kunne legge ut på en tur som Rallarvegen. Kroppen funka, turvenninnen funka (visste det da) og medmennesker, både de som brydde seg i ferien sin og de som var på sin servicejobb, funka. Og nå er sykkelen allerede levert for reparasjon så jeg har ingen som helst ting å klage på.
Jeg gir oppmerksomhet til det jeg vil ha mer av, så det betyr vel åpenbart at det blir flere slike turer, Ane Cecilie!?! Jeg skal i alle fall fortsette å øve på å gi det jeg vil ha mer av oppmerksomhet!
Minner jeg gleder meg over:
