Akkurat det sa a, hu som oppdaget at jeg var i ferd med å krabbe en runde bak ei hesje da foreldremøtet i barnehagen var over og vi skulle hjem i kveld.
Men når det er så vakkert bak hesja, så kan det jo faktisk være på sin plass å poste dette bildet fra “kontoret”. Med “utemøte” i “utebarnehage” så kan nemlig “kontoret” by på slik estetikk:
Når tanken er tom, altså tankene. Og det ikke fins noe som helst som likner på inspirasjon, idé eller er i nærheten av et tema jeg har lyst til å blogge om. Ja da er valget egentlig såre enkelt: enten la være! Noe som antakelig ville være å foretrekke. Eller å lete opp dagens små øyeblikk. Så kan jeg i alle fall minne meg selv på dem.
Så her er mine tre torsdagsgleder:
2. Jeg har fått ny sveis i dag. Eller, sveisen er vel den samme. Men turen til frisøren gjorde at det ble litt mindre av den. Det er alltid godt.
3. Dagens opptreden på jobb inneholdt blant mye annet en interessant undring over et forlatt fuglereir. For hvor har det egentlig blitt av fuglene som bodde i fuglereiret? Har de bare flydd sin vei? Kan de være på sykehus tro? Og fins det egentlig et eget fuglesykehus? Ikke vet jeg. Og 3-åringen og 4-åringen som funderte sammen med meg hadde heller ikke fasiten. Dessuten så måtte vi spise mer blåbær, så det ble ikke mer oppmerksomhet til det reiret. Men et gyldent øyeblikk ble det. I alle fall nok til å bli med blant mine torsdagsgleder.
Vinteren 2021/2022 tok livet mitt en omvei. Og siden høsten 2023, altså i nesten to hele år, har jeg stort sett daglig og alltid og i enhver situasjon gått rundt med disse armbåndene:
De minner meg om å ta vare på dagen og stunda. De minner meg om kjentfolk som mistet livet til kreftsykdom. De minner meg om hvor heldig jeg er, og ikke minst om at jeg kan mestre mye om jeg virkelig vil! Noen vemodige minner og enda flere gode påminnelser å ha med seg som regel.
Jeg har brukt armbåndene på jobb i barnehagen også, så klart. Fordi jeg vil og kanskje litt fordi jeg trenger dem. Mange ganger har jeg hatt dem innunder ermet på genseren eller jakka. Andre ganger har de blitt brukt mer synlig, og noen av barnehagebarna er veldig opptatt av dem.
Noen nøyer seg med å si «så fine armbånd», mens andre er i ferd med å knekke lesekoden. I alle fall bokstavkoden. Og da må jeg jo innrømme at teksten muligens ikke er så barnehagevennlig.
I dag hadde jeg et par-tre jenter på 2-3-4 år rundt meg da armbåndene ble undersøkt. «Er det navnet ditt?», spurte den ene. Nei, det var det ikke. Men så fant hun en K. «Oj, det er bokstaven til pappaen min», sa hun. «For han heter Kristian». Jenta på andre sida av meg skulle ikke være dårligere: «Der er pappaen min sin bokstav», sa hun. «F».
Jeg visste jo at pappaen hennes heter Stein, så jeg var forberedt på å spille med eller utdype diskusjonen noe. Da sier hun:
«F er bokstaven hans, for han heter Far». Se det! Det kan ingen argumentere mot!
Etterpå kom hun på at faren jo heter Stein. Og heldigvis fant vi en S på armbåndene også.
Men F for Far trumfer det meste 😉.
Og jeg tenker at neste arbeidsdag kanskje skal foregå uten armbånd (for sikkerhets skyld i tilfelle en eller annen femåring plutselig knekker lesekoden 😉)
DET er jo litt for mye for langt. Selv for den ekstremt effektive. Men i går gjorde en del av oss vårt beste for i alle fall å dekke LITT av alle de årene.
Og i forsøk på slik effektivisme, om det kan kalles det, så kan slike som meg brått og plutselig og helt desperat få behov for dette:
Og dette:
Men altså, DENNE gjengen:
Noen av dere har jeg ikke sett på 30 år. Andre besøkte jeg for ei uke sida. Noen har jeg datet på en fjelltopp i Bergen og andre har jeg møtt sånn helt plutselig og tilfeldig i en eller annen sammenheng eller “snakket” med på sosiale medier. Men i går var det reunion. For første gang på 10 år. Og det var jammen meg på tide! Jeg er så glad for at to driftige damer med stå-på- og gjennomføringsevne ikke ga seg og gjorde det hele til en realitet. Og jeg er veldig glad for å treffe alle igjen.
Det er rart med det. Disse menneskene som du i perioder i livet deler oppturer og nedturer, utfordringer, moro og hverdagsliv med. Disse som i en livsepoke betyr veldig mye – det er spesielt å treffes igjen! Da blir det mye å snakke om og mange refleksjoner som går gjennom hodet både underveis og særlig etterpå. Og pinlig stillhet var det overhodet ikke. Ikke det jeg fikk med meg i alle fall. Og i alle fall ikke før jeg noe overveldet og kaputt på alle måter kræsjlandet i ei hotellseng med gode, ferske minner av denne godgjengen.
Og at det er 30 år siden vi mottok vitnemål for fullført førskolelærerutdanning er jo helt utrolig, egentlig. For alle så jo akkurat like ut som før!
I dag er jeg så heldig at jeg har fått bedrevet en god del pedagogikk. Særlig den såkalte «døde mus pedagogikk». Det begrepet er nok kjent for alle som tok førskolelærerutdanning (nå barnehagelærer) på 90-tallet. Den pedagogikken handler om barnehagegruppa som var på tur. Barnehagelæreren hadde laget grundige planer og tenkt godt igjennom hva de skulle gjøre på turen. Hvordan hen skulle lede gruppa. Bare de kom fram til turmålet.
SÅ lå det en død mus på stien! Alle planer gikk i vasken! Ungene undret og lurte. Hva hadde skjedd med musa? Hvem hadde tatt livet av den? Var den virkelig død? Og hvem kom til å spise den der den lå ferdig servert?
Barnehagegruppa endte med å holde begravelse og planene som egentlig var lagt måtte utsettes til en annen gang.
For meg handler denne pedagogikken om å ta i bruk det som ungene er opptatt av der og da. Rett og slett det vi ser og sanser på tur. Og bruke det de ser og opplever i litt impulsiv og barnestyrt pedagogikk. Og i dette tilfellet: ei død mus.
På min tur i dag sammen med to 4-5-åringer så var den eneste planen å henge opp hengekøye og lese bok, samt å spise matpakke og drikke kakao.
Hadde det ikke vært for den døde musa! Og mauren! Og, og, og…..
Musa var nok ei spissmus. Selv om den liknet veldig på «hovedpersonen» i boka vi leste. Som forresten er ungenes favorittbok. Guttene mente at det var en viss fare for at barnehagekatten ville spise den opp der den lå. Så de bestemte at det nok var best å dekke den med mose, slik at ingen så den. Så det gjorde vi. Og så snakket vi om hva som kunne ha skjedd, hva som kan skje med døde mus og hvem det egentlig er mest sannsynlig at kommer til å spise den. Både fugl, katt, ekorn og rev ble foreslått.
Vel framme ved målet, altså leirplass, fikk vi opp hengekøya og vi leste bok. Å sitte inni kokongen av hengekøye og myggnett og kose oss med bok er stas. Og når sola skinner og vi kunne se på «værstasjonen» barnehageungene har laget at det var 14 varmegrader, i skyggen, så var det rett og slett idyllisk.
Vi var sultne og måtte ta ei pause i lesinga. Medbrakte brødskiver med ost ble fortært og det var stor stas med kakao. Helt til den ene poden oppdaget at en mygg hadde druknet oppi kakaokoppen hans! DET ble det diskusjon av. Og en del nøling. For er det egentlig trygt å drikke kakao der en mygg har svømt rundt?
Undertegnede plukket ut myggen, men kakaodrikkeren var fortsatt skeptisk. For hvordan er det egentlig: Kan mygg tisse? Og har den da i tilfellet tisset i kakaoen?
I slike alvorlige dilemmaer er det veldig fort gjort å svare feil. Ikke hadde jeg med meg noe egnet oppslagsverk om mygg på tur heller. «Før i tida» hadde det jo vært naturlig at slike viktige spørsmål måtte svares skikkelig på enten ved å slå opp i ei medbrakt bok, eller sjekke det når vi kom hjem. Men nå! I 2025 har vi andre muligheter. Kall det gjerne et pedagogisk verktøy. Vi har nemlig ChatGPT!
Det er mye en kan lure på! Men det er jaggu mye en kan finne svar på også med en liten konferering med det o store internettet. Selv på skogstur.
Svaret er her:
Så da visste vi det. Og neste «døde mus» kom i form av en maur. Eller; rettere sagt noen hundre tusen maur. For vårt neste undrespørsmål kom som følger: Hvorfor tar maur så korte skritt? Ha! Chat GPT visste det også:
I dag har jeg hatt ei Ole Brumm-økt i barnehagen. Vi fikk nemlig BÅDE gjort det vi hadde tenkt vi skulle PLUSS alt som den døde musa, myggen og mauren førte til. Ei «ja takk begge deler»-økt, som Ole Brumm ville ha sagt.
Og enda rakk vi bare å benytte oss av et par av de «skogslekeapparatene» som fantes rundt leirplassen vår. De får vi benytte oss fullt av en annen gang.
På hjemveien måtte vi jo rekke å se om musa fortsatt lå der. Og legge på litt mer mose. Musa var jo fortsatt synlig fra sida, kan du skjønne. Og dermed bestemte 5-åringen at «gravplassen» måtte utbedres!
Dette innlegget er inspirert av dagens aller beste samtale. Og den samtalen foregikk ved dagens bål. Noen ganger er bålet, og stemningen rundt, en unik katalysator for de gode samtalene. Tar du en i overkant motivert pedagog og to skikkelig gode lekekamerater på fire år, ei bok og en time i og ved lavvoen og bålet, ja da er potensialet for et gyllent øyeblikk til stede.
Jeg fikk en liten innføring i hvordan man leker blant annet Paw Patrol (!). Og så leste vi bok. Vi leste om Albert. Åberg, altså. Han med den brune strikkegenseren flere generasjoner kjenner fra barndommen. Vi leste at Albert ikke ville slåss og at de andre barna kalte ham MODIG når han innrømmet at han ikke turte. Det var da spørsmålet kom; “Hva betyr modig?”.
Som pedagog så kjenner jeg på at slike situasjoner virkelig krever at jeg svarer så ærlig og riktig som jeg bare kan. Men samtidig så reelt og konkret at det gir mening for en fireåring!
“Hvis du er redd for noe men gjør det allikevel – DA er du modig!”
Fireåringene nikket. Jovisst. Det ga mening. De hadde vært modige begge to de! Den ene hadde for eksempel ikke turt å klatre til toppen av branntårnet på lekeplassen, men så hadde han gjort det allikevel! Modig type, altså! Og så snakket vi videre om at den som er modig og øver masse kan få til både å klatre høyt og for eksempel dra igjen glidelåsen på jakka si sjøl ;-)!
Vi kunne klappe oss på skuldra alle tre, for vi kjente at vi kunne være modige alle sammen. Så da bålet hadde brent ut og lesestunda var ferdig kunne tre modige tusle tilbake til barnehagen og spise lunsj sammen med de andre.
Jeg lurer ikke på de fire første, men stiller noen spørsmål:
Her er det mulig å filosofere fritt…
Mulig quiz ikke er rette ordet. Så vidt jeg har erfart har slikt mer til felles med min virkelighetsoppfatning. Og er langt mer lettfordøyelige.
Når stormannsgalskapen når slike høyder som den har gjort den siste uka så detter vanlige folk fullstendig av lasset . I alle fall jeg. All fornuft er kastet på båten og virkeligheten er så forvrengt at undertegnede blir helt apatisk. Og såpass skrekkslagen at både nyhetssendinger, avislesing og generelle forsøk på å holde meg oppdatert rett og slett blir noe jeg unngår.
Hva blir det neste? Kjøp av Grønland og Spa og badeland på Gaza er jo allerede brukt opp…
Heldigvis har vi Bernie. Endelig en amerikaner som tør og vil tale Trumps sannheter midt i mot. Så får det bare være at navnet høres ut som det hører hjemme i en eller annen amerikansk tegnefilm; Ole Brumm, for eksempel. Forresten; jeg foretrekker Hundremeterskogen med Ole og Bernie en million ganger foran Andeby med Donald…
Her er Bernie: https://www.facebook.com/reel/1326416818398934
Bildet av Bernie Sanders er fra NBC og valgt bevisst av barnehagepedagogiske grunner, “det vi vil ha mer av gir vi oppmerksomhet til”.
Også blogget om før: https://friluftsheidi.blogg.no/har-donald-gaatt-i-barnehagen.html
Når jeg kan kombinere det beste fra to verdener – på jobb – ja da blir jeg ganske så fornøyd! Årevis med noe lokal forskning og stadige spørsmål til meg selv «hvordan kan jeg gjøre dette ute?», setter sitt tydelige preg på pedagogikken i dag også.
Dagens barnehageformiddag ble tilbrakt delvis i skiløypa og delvis ved bålpanna. Disse ungene elsker å gå på ski. Og på slike dager som denne, med strålende sol og lite vind, skiløype og hoppbakke og kulebane på jordet, så er det bare å tilbringe hele dagen i snøen.
Maten ble inntatt i sola ved bålpanna. Og de 10-15 minusgradene vi hadde på morgenkvisten krøp stadig oppover og i løpet av ettermiddagen ender det nok på plussida. Såpass ålreit var det rundt bålpanna at min gode kollega dro fram enda noe som ungene liker. Nemlig bok! Å bli lest for rundt bålpanna mens slitne skiarmer og -bein hviles og matpakka fortæres er helt klart trivelig for både unger og voksne. Såpass trivelig at vi voksne måtte lese hver vår bok. Det holdt ikke med ei nemlig! Etterpå var energien igjen på topp og da jeg dro derfra var det kø i kulebana.
Så det ble både skitur og lesing på oss i dag.
Og alt foregikk i sola. Det beste fra to verdener!
I dag har jeg vært på sporet. Både bokstavelig talt og i overført betydning. Jeg har hatt med meg et par unger og sjekket om rådyra eller noen andre hadde spist av de gamle kornbandene på foringsplassen. Det hadde de. I alle fall var det spor etter dem. Dessuten så fikk vi sjekket hva det egentlig er de spiser.
En av ungene visste nemlig at «de liker ikke stilkene, de spiser bare det som er på toppen». Og da lurte vi jo så klart på hva det egentlig var der på toppen som de var så ivrige på. Vi snakket om at inni akset var det korn som vi kunne male til mel og bake brød av. Med litt hjelp av tennene fikk jeg åpnet et korn slik at de kunne se skikkelig. Og ikke nok med bare brød: vi kan bake boller, eller rundstykker og til og med sjokoladekake! Så egentlig og i den videste tolkningen så spiser disse rådyra sjokoladekake! Og det kan vi jo ikke si noe på!
Resten av gjengen skulle på skitur med kakao og brødskiver i sekken. Og når bålet var tent borti skogkanten på andre sida av åkeren gikk vi etter de andre. Ungene i skisporet og på skaren. Jeg langs veien. Helt til jeg måtte krysse åkeren for å komme til bålet. Det var da jeg angret på at jeg ikke hadde plukket med meg trugene da jeg dro hjemmefra.
Det var kun rådyrspor der ved foringsplassen. Lenger bortpå åkeren var det elgspor. Til og med i veien. Jeg tok sikte på elgsporene. De så ut til å gå i noe i nærheten av riktig retning. Men å gå i elgspor når en rager 164 cm over bakken på en god dag, eventuelt på møkkete sokker, og har uforholdsmessige korte bein til de 164 er jo litt ekstremsport. Han var langbeint han elgen som hadde lagd spor. Eller hun. Men med ett og ett laaaangt skritt så kom jeg da fram. Snøen nådde meg til midt på låret og skaren egnet seg kun til å gå på ski på, så det ble ei solid arbeidsøkt.
Men hva gjør ikke slike som meg når bålet er i sikte og kollegene frister med både kakao og bålkos med en hel gjeng ivrige skiløpere på 4-5 år?
Jeg tror vi var på sporet i dag alle sammen. De to kollegene mine som syntes det passet godt med nærtur og bålbrenning. Og jeg som tråkket etter. Jeg er så glad for fortsatt, et par timer i uka, kan få jobbe sammen med kloke folk som stadig er på sporet av slike gode pedagogiske virkemidler. Som ser muligheter og vet å utnytte dem. Og jeg er glad for at det ikke er bare jeg som sverger til litt «bålpedagogikk» 😉.
Vi lærte om spor og hvor tungt det er for dyra å bevege seg i snøen nå som det er vinter. Vi øvde på å putte vottene inni dressen når vi skulle spise, slik at de holdt seg varme. Eventuelt å spise brødskive med votter på, slik han ene fornøyd fikk til. Vi fant ut at et korn kunne brukes i sjokoladekake. Og vi fant en hel skog med fine klatretrær. Selv om det var litt vanskelig å klatre i skisko. Vi lærte at det er lurt å løfte ei og ei ski forsiktig framover da vi skal krysse veien slik at grusen ikke ødelegger skia. Og vi øvde på å se godt etter om det kom bil. Vi øvde på å kjøre bakken ned og å reise oss opp igjen når vi gikk overende. Ungene på ski. Og jeg når jeg bikka ut av elgsporet 😉.
Jeg tror rett og slett vi var på sporet av noe i dag!
(akkurat den «elginga» mi skulle jeg jo hatt bilde av, men det er rett og slett ikke alltid fotografering er prioritert…)
Rådyr.
Elg.
Begge to.
Bildet for I dag er av dagens bål og dagens pedagogiske materiell: tre snyltekopper med ulik farge🙂👍
