Kakling i huskestativet?

Gårsdagens lille gjesteopptreden på jobb minnet meg om følgende innlegg fra den tidligere bloggen jeg utfoldet meg på. Her var det både høner og haner, og kaklinga gikk nok stort sett på noe sånt som «nå går vi hit, jenter» og «pass deg nå kommer det noen uten fjær!» og slikt.

Kakling i huskestativ?

Men stikkordet for blogginnlegget var i sin tid høne. Og det endte dermed mer eller mindre naturlig med å handle om kakling:

Høne sa utfordreren at jeg skulle skrive om. Eller var det noen høner som sa det? Kakling i kjøkkenhagen, eventuelt i hønsegården var en av assosiasjonene da. Høne av typen som bor i skogen og som vårkåte orrfugl og tiur spiller for og gjør seg til for er en annen assosiasjon. Skravlehøner. Kaklehøner. Hvit italiener… og rett og slett høne. Høne er i følge wikipedia en æse i norrøn mytologi. Mer om det senere. Høna har sitt eget opplysningskontor! Opplysningskontoret for høne, må vite. I tillegg så leser jeg på nettet om tre gode grunner til å spise høna. Jeg kan nok komme på i hvert fall tre gode grunner til ikke å spise høna også, kjenner jeg. Og hva kom egentlig først; høna eller egget? Mye artig hønestoff å ta fatt i, som man skjønner. Og da tenker jeg ikke på fjær. Og ikke koffert.

Kakling i kjøkkenhagen.

Så heter en bok av Sven Nordqvist som nesten ikke handler om høner i det hele tatt. Derimot handler den om en katt, Findus, og eieren, den noe eksentriske småbrukeren og ungkaren Pettersen. Jeg har med stor iver og glede lest om Pettersen og Findus både til eget barn og andres. Og sett dem på film. Pettersen har høner i hønsehuset. De gjør seg både i bokform og på film. Og de kakler. Både i hønsehuset og i kjøkkenhagen. Om det meste. Spesielt om andre og om noen gjør noe som er litt uvanlig. Da girer de seg opp til et spektakulært nivå der fjæra fyker. Og de kakler om det. Som høner flest.

Det bor ingen hane i hønsehuset til Pettersen. Ergo er de bare damer der. Jeg lurer litt på om det hadde blitt kaklet like aktivt om det hadde vært en hane til stede. Hadde de dempet seg eller hadde de kaklet enda verre? Jeg mistenker at de hadde kaklet en del for oppmerksomhetens skyld, men viktig kakling hadde de nok tatt når hanen var vekk. Sov eller var på do eller noe.

Høner er som regel flinke til det. Å kakle. Spesielt da det bare er de og de andre hønene til stede. Damer også. Spesielt når det bare er de og de andre damene til stede. Jeg vet det er en påstand, og noen er sikkert uenig. Den uenigheten kan du gjerne kakle litt om sammen med venninner eller andre høner, unnskyld damer, som du foretrekker til formålet. Helt innafor. Jeg har imidlertid øvd i over 51 år på å være jente, dame, høne, whatever, så jeg står for påstanden. Kakling er ei hønegreie. Hanene driver med noe annet. Galer for eksempel. Og brisker seg og sparker i bakken. I alle fall et par av de hanene jeg kjenner.

Damer kakler ikke bare i kjøkkenhagen. Altså i gamle dager, og da mener jeg ikke på 90-tallet eller der omkring, men da a bæssmor var ung, da kaklet de nok en del i kjøkkenhagen, tror jeg. Hun er født i 1929 og kjøkkenhage var derfor et naturlig oppholdssted for jentene og dermed kaklinga på den tida, tenker jeg. Nå for tida er min erfaring at damer kakler en del andre steder også. Over et glass vin, for eksempel. Da kakler vi fælt! Kaklinga kan nok eskalere i både hurtighet, intensitet og ikke minst lydstyrke etter hvert som kaklemiddelet (les: vinen) virker. Ukontrollert kakling kan oppstå. Undertegnede har vært borti både vin ved navn «Skravlevin» og «Brisa» så det ligger liksom i prisen.

Vi kakler hvis vi sitter sammen med noen på bussen, eller kjører bil sammen. Vi kakler på telefon og chat. Og det kakles på jobb. Både i og utenfor pauserommet. Jeg har opplevd kakling på pauserommet som har vært både i dybde og tema såpass intenst at hanen som ankom så seg nødt til å forlate åstedet. Han var heldigvis såpass ung at det muligens er håp for at han kommer seg i løpet av en 10-15 års tid. Ellers så har undertegnede også deltatt i kakling som var såpass viktig at fjelltur måtte avbrytes. Sekk av og kaffe og sjokolade fram. Kaklingen i dette tilfellet krevde såpass med konsentrasjon at makspuls i tillegg passet dårlig. Fin kakling forresten. Lite tilhørere sånn pluss minus 1500 meter over havet.

Kakling i kjøkkenhagen, hønsehuset, over vinen eller på fjelltur kan være fryktelig tilfredsstillende. Ingenting er som å dele tanker, nyheter og spørsmål med andre høner som en kjenner. Og det beste er hvis medkakleren har både nyheter og tanker å dele. Da kan kaklinga ta nye høyder. Noen ganger så store høyder at en eller flere av hønene nesten detter ned av pinnen sin.

Undertegnede har gått på ei kakleblemme både en og to ganger. Kakling som har kommet ut av kontroll på den ene eller andre måten. Fort gjort å kakle for aktivt over et glass eller i kampens hete ellers. Da er det mulig noen får en høne å plukke med meg eller deg etterpå.

Lurer på om Høne i norrøn mytologi var fæl til å kakle. I følge Voluspå var Høne så heldig å få være med Odin og Lodur å skape de første menneskene, Ask og Embla, ved å blåse liv i to trestokker som hadde drevet i land på en strand. Det var nok vanskelig å ikke kakle om det til både venner og familie etterpå. Høne var også kalt «Odins vakre venn» og da var det sikkert en del som var mer enn villige til å høre på kaklinga hans.

Hva skal til for at du detter ned av pinnen din? Eventuelt oppfører deg som hanen som måtte forlate hønsegården, ehhh pauserommet, tidligere i innlegget? Hvor går grensa di? Hva er det greit å kakle om? Hvem er det greit å kakle om? Trenger det å være sant det vi kakler om? Og ikke minst, hva skjer når ei av hønene eller damene tar kaklinga med seg ut av hønsehuset eller pauserommet og kakler det videre i neste hønsehus eller over neste glass vin?

Er det da det går dit høna sparker?

 

Ukeslutt, og -start.

Arbeidsuka mi startet i dag. Og den sluttet i dag. I den ene jobben da. I bijobben min. Som er som pedagog i barnehagen. Primært så er jeg jo fast ansatt i egen helse. På fulltid. Og der er det hverken tariffavtale, maks antall arbeidstimer per uke eller ferie. Ikke noe «ninetofive» eller åttetilfire-jobb på noen som helst måte. Mer 24/7.

Så bijobben i barnehagen er og blir en bijobb. Dermed startet arbeidsuka i bijobben i dag. Og den sluttet i dag. Nå er jeg tilbake i hovedjobben og sitter under et pledd i godstolen og prøver å holde øynene åpne og motstå trangen til å legge meg i fosterstilling under dyna. Svimmel og kvalm og akkurat som forventet etter en formiddag i bijobben.

For på onsdager har jeg to jobber. Så når energien brukes opp på bijobben, så blir hovedjobben enda mer utfordrende. Sånn er det stort sett hver onsdag. Slik sett er det jo forutsigbart, akkurat som gårsdagen ble.

Men bijobben er viktig. I dag fikk jeg være med på fotografering. Barnehagefotografering er vel en øvelse for spesielt interesserte. Det er jo ikke garantert at den lille håpefulle er enig i at det passer å  ta bilde akkurat i dag. Ikke nok med at fotografen er ukjent og muligens skummel, rutinene forandres også – plutselig skal vi ut når vi pleier å være inne, mor har bestemt at det skal være stramme strikker i håret eller så skal det tas bilde midt i brødskiva med kaviar. Her er det en del som kan vippe både en ettåring og en seksåring av pinnen.

Jeg tror den som tok det aller mest piano og rett og slett rocka poseringa var katta. Barnehagekatten Pløsen ble løftet opp og fikk være med på bilde og så ikke ut som han hadde gjort noe annet enn å posere slik hele sitt katteliv.

Hønekyllingene var ikke med på bildet. Men heldigvis hadde jeg en 6-åring som bare MÅTTE vise meg kyllingene. De var slett ikke små gule dunballer lenger. Mer sånn ungdommelig bortimot høne både i farge og fasong. Bortsett fra en som var omtrent halvparten så stor som de andre. Og det var den som fikk oppmerksomheten.’

Den minste hønekyllingen fikk eget bilde. Og en del (uønsket?) oppmersksomhet.

Jeg rakk ei kombinert perle- og skravlestund også. Og hilste på et par mammaer. Jeg fikk prøvd meg som sykkelreperatør og hektet på et kjede som hadde løsnet på en sykkel. Og jeg måtte hjelpe til både med borrelåser, sko og sykkelhjelmer. Og ikke å forglemme skive med gulost og kaviar. Det er liksom standard.

Da det var på tide å avslutte arbeidsuka mi så slo årets junivær til igjen. Det bøttet ned. Så hvordan det gikk med de som ikke hadde fått fotografert seg sjøl enda, det vet jeg ikke. Kanskje de måtte evakuere inn og ta de siste bildene der. Akkurat sånn som hønekyllingene.

Jeg er nå i full gang med neste jobb. Den som pågår 24/7. Fulltidsansatt i egen helse. Uten stillingsbeskrivelse. Snaut med kolleger. Lite innbringende. Ikkeeksisterende pensjonsalder. Og med dårlige frynsegoder.

Da er det godt bijobben byr både på korte dager og uker, hønekyllinger, Pløsen, gode kolleger, latter, frisk luft og kaviarskiver.

 

 

 

Hei bæ, hei bæ!

Sa den stabbende ettåringen, muligens snart to, da hun møtte barnehagens nyeste «barn» i går. Jeg tror ikke «bæ» svarte henne. I alle fall ikke direkte, men «bæ» lot seg i alle fall villig klappe og stryke mens de forsynte seg prøvende av smørblomst og annet godis i hamninga. Begge to.

Han på 5 som tygde gras visste ikke helt om det ville føre til at han begynte å si «bæ» eller «mø» for den saks skyld. Men det vil nok tiden vise. Et par av de andre var såpass blaserte og hadde sett såpass mange av arten før at de heller brant etter å stikke ned i bekken for å sjekke om det var igjen noen rompetroll der. Eventuelt noe annet småekkelt og gørspennende. Det ble heldigvis muligheter for det også. Og en død frosk samt horder av vannløpere og små vesen i vannet skal en ikke kimse av som pedagogisk verktøy.

En gårdsbarnehage med lånte lam, en bekk med alskens småkryp, kalver i hamninga, høner spankulerende på tunet samt de faste grisene som ankommer i august er en variant av paradis, tror jeg. Både for firbente, åttebeinte og tobeinte. Det så i alle fall ut til at de to nye firbente tilskuddene til barnehagehverdagen fant seg godt til rette. Så får vi se om de liker seg i gapahuken sin i dag som regnet bøtter ned.

Og kanksje får de navn etter hvert. Så kan frøkna si «hei Krølle» for eksempel, i stedet for «Hei bæ!».

Bæ og Bæ. Foreløpig.

 

Mother of the day!

Fru Fluesnapper.

Dagens bilde er av onsdagens “mor for dagen”! Det er hu som ligger stødig om enn skrekkslagen og passer på sine søte små (egg!) til tross for at taket løftes av huset rett over hodet hennes.

Hun må nok belage seg på et og annet besøk før de søte små forlater hjemmet. Akkurat denne boligen befinner seg nemlig i barnehagen der jeg “liksomjobber” noen timer i uka. Og der er det en god del publikum som er interesserte! Blant annet i konseptet mor og barn. Såpass interesserte at det gjelder å intensivere påleggene om IKKE å løfte på det taket annenhvert minutt!

Og er man “mother of the day” så er man. Og denne fluesnappermammaen tar sin rolle på alvor.

Fluesnapperhuset ble bygget av et par 5-6-åringer for tre år siden.

De 3 onsdagsgledene.

Onsdagen har vel egentlig vært en helt vanlig onsdag, den. Akkurat slik som onsdager kan være.

Bildene av dagens gleder handler mye om å se det store i det små. Og om at alle dager, også gjennomsnittlige onsdager, har noe fint i seg. Noen gleder:

  1. Jeg kjenner stor glede over å være sammen med unger som ikke hyler og får panikk når skoa plutselig ser slik ut etter et ufrivillig bad i rompetrollbekken. Og sokkene, leggene og rompa for den saks skyld. Det er løsbart, ungen fikk tørre klær og været gjorde skoa rimelig unødvendige ei stund i alle fall. Dessuten var grunnen til at noen datt i gjørma mye viktigere enn resultatet!
  2. Jeg har en litt tullete glede av å studere rompetroll sammen med barnehageunger. Og så stas det er å finne maaaange. Selv om de var bittesmå. Jeg går ut fra at dette antakelig er en yrkesskade.
  3. Farmors gamle tulipan kom tilbake i år også. Dette er den eneste overleveren etter småbrukerens farmor sine tulipaner i blomsterbedet ved trappa her. Plantet av henne et ukjent år da det var hun og farfar som passet småbruk og hage.

En rosa solnedgang farger utsikten i skrivende stund og onsdagen er snart historie. Jeg tar med meg blant annet rompetroll, en rød tulipan og et par gjørmete sko i minnebanken. Og fotogalleriet 😉

 

Boliger til leie!

Arbeidslaget har i dag klargjort og lagt ut to boliger for umiddelbar innflytting. Forhåpentligvis til glede for nye og ivrige beboere og egner seg spesielt for nyetablerte familier. Boenhetene er ledige og klare til innflytting per dags dato.

Den ene er renovert og den andre er et nybygg. Begge er ettroms og beliggenheten er landlig, usjenert og med fritt utsyn. Utsynet er på dagtid preget av noe trafikk av hovedsakelig individer med høyde under 120 cm. Området er både fredelig og mer eller mindre uforstyrret på kvelds- og nattestid.

Tilgangen til egnet mat og drikke er rikelig. Boligene har felles «vaktmesterordning» utført av før nevnte individer. Boligene er ledig for omgående innflytting.

Velkommen til gards!

Usjenert beliggenhet.
Nybygg.
Nyrenovert.

Pinnebrødfilosofi.

Hva slags filosofi er det, egentlig?

Joda. Du tar en gjeng med 5-åringer, ett bål og en bolle pinnebrøddeig. For anledningen farget rosa. Ei rist og passe varme til steking.

Og dermed er vi i gang. Men kan det egentlig kalles pinnebrød når brødene stekes på rist og ikke på pinne? Og kan det kalles pinnebrød når det i praksis er boller? Blir det ikke da bare brød? Brød stekt på bål!?

Og så var det fargen… Hva skjer når de rosa bollene blir stekt og de får både brune og svarte flekker utapå? Er de fortsatt rosa inni?

Hva var det egentlig de puttet i, de deigansvarlige, for å få den rosa fargen? Var det jordbær, kanskje? Eller var det maling? Eller rødbeter? Eller? Joda, de som hadde vært med på produksjonen visste. Det var konditorfarge.

Og hva smaker det egentlig når de har den fargen? Smaker det rosa? Som bobletyggis? Eller sånn de smakte i «gamledager», på 80-tallet? Eller? Den lokale forskningen var enstemmig. Selv om innholdet så ut som bobletyggis så smakte det fortsatt pinnebrød.

Eller brød da. Siden pinnene var fullstendig fraværende.

Sånn gjøres både forskning og filosofi rundt bålet. Og alle forslag og hypoteser kom til en konklusjon. Bortsett fra akkurat det med navnet. Pinnebrød eller bålbrød eller boller, eller… Lokal forskning av kompetente og filosoferende forskere.  Altså 5-åringene. Pinnebrødfilosofi. Bålfilosofi.

Tyggis? Boller? Pinnebrød?

Den første snøen!

Hvilken personlighetstype er du?  Hvordan du reagerer når den første snøen faller om høsten sier muligens noe om hvilken personlighetstype du er? Jeg vet ikke akkurat det, men la oss for bloggens skyld forenkle det hele solid. Hvordan er din reaksjon når den først snøen faller? Jeg vet bare at reaksjonen er enormt forskjellig fra individ til individ.

Noen blir forbanna og rett og slett hater det som kommer ned. De hater både den rene nedbøren av type hvit og ikke minst tanken på at vi har månedsvis med vinter og mørke foran oss. De forbanner glatte veier og kulde. Noen jeg kjenner går så langt at de kaller snøen for «jævelpulver». De ser på snø som heft og gruer seg til å måke. Ikke så vanskelig å forstå akkurat det!

Så har vi den motsatte varianten. Det er de som fascinert kikker ut gjennom vinduet når fnuggene daler ned og ikke kan komme seg i uteklærne fort nok. De som stormer ut og bygger snømann, aker og fanger snøfnugg på tunga før de treffer bakken. Mange av disse lurer på når de egentlig kan ta frem skia. Ofte lenge før det hvite dekker plengraset. Jeg kjenner flest unger som er slik. En og annen overivrig voksen som helst skulle hatt skiføre hele året finnes også. Men min erfaring sier meg at de fleste snøelskere er under 10 år.

I forrige uke kom den første snøen her jeg bor  i innlandet. Det kom relativt lite av den. Kun et melisdryss. Det var den første snøen i år. For to år siden kom det mye. I alle fall nok til at brøytebilen fikk mange turer forbi småbruket.

Da var jeg en av de som måtte ut. Og bygge snømann (katt, faktisk). Og fange snøfnugg med tunga. Det er lenge siden jeg var 10. Yrkesskade antakelig.

Dagen etter var det heldigvis litt igjen. Nok til å kaste snøball på blink og bygge «snøtanks». «Snøtanks» består av litt snøballer av type som i snøborg, men satt sammen på en litt abstrakt måte og med mye teknisk utstyr som blant annet er spesielt effektivt om man blir angrepet av helikopter! Nemlig. Det sa ingeniørene som bygde den i alle fall. De var ca 4 år. Hver.

“Det snør! Himlens korrekturlakk over feilstavet sommer…”

(Anne Grete Preuss)

Lett redigert innlegg opprinnelig publisert i oktober 2020.

 

Innsikt eller utsikt?

I dag har nok utsikt og innsikt ligget omtrent på samme nivå tipper jeg. I alle fall var det utsikt og generelt vær og forhold for spesielt interesserte på omkring 750 meter over havet.

Gårsdagens planleggingsdag ga i alle fall meg en liten smule mer innsikt i mandatet vi har fått og praksisen vi holder på med der i barnehagen. Og kvelden i går bød på både trivelige samtaler og en hel haug med latter. Det var delte meninger om det egentlig kan kalles kvalitetshumor, det er riktig, men for oss som var til stede så var ikke det avgjørende! Artig var det.

I dag dro altså gjengen videre til mer planleggingsdag. Mens jeg faktisk hadde innsikt nok til å si at nok var nok. Og til å gå meg en tur i uværet i stedet!

Takk for en fin planleggingsdag, en trivelig kveld og natt på hytta med god frokost og fortreffelig selskap. Både innsikt og utsikt har forbedringspotensiale. Så her er det bare å gyve løs! Hurra for det!

Ingen vits i å sjekke “kompasset” da utsikten rakk akkurat til nærmeste tre…

Lokale for planleggingsdag.

Det nærmer seg natt.
Morgenutsikt ut av vinduet.
Trolsk over myra.
Å vandre gjennom røsslyngen.
Dråper i lyngen.
Fargefest.
Fikk følge tilbake mot hytta.