Hvilken personlighetstype er du? Hvordan du reagerer når den første snøen faller om høsten sier muligens noe om hvilken personlighetstype du er? Jeg vet ikke akkurat det, men la oss for bloggens skyld forenkle det hele solid. Hvordan er din reaksjon når den først snøen faller? Jeg vet bare at reaksjonen er enormt forskjellig fra individ til individ.
Noen blir forbanna og rett og slett hater det som kommer ned. De hater både den rene nedbøren av type hvit og ikke minst tanken på at vi har månedsvis med vinter og mørke foran oss. De forbanner glatte veier og kulde. Noen jeg kjenner går så langt at de kaller snøen for «jævelpulver». De ser på snø som heft og gruer seg til å måke. Ikke så vanskelig å forstå akkurat det!
Så har vi den motsatte varianten. Det er de som fascinert kikker ut gjennom vinduet når fnuggene daler ned og ikke kan komme seg i uteklærne fort nok. De som stormer ut og bygger snømann, aker og fanger snøfnugg på tunga før de treffer bakken. Mange av disse lurer på når de egentlig kan ta frem skia. Ofte lenge før det hvite dekker plengraset. Jeg kjenner flest unger som er slik. En og annen overivrig voksen som helst skulle hatt skiføre hele året finnes også. Men min erfaring sier meg at de fleste snøelskere er under 10 år.
I forrige uke kom den første snøen her jeg bor i innlandet. Det kom relativt lite av den. Kun et melisdryss. Det var den første snøen i år. For to år siden kom det mye. I alle fall nok til at brøytebilen fikk mange turer forbi småbruket.
Da var jeg en av de som måtte ut. Og bygge snømann (katt, faktisk). Og fange snøfnugg med tunga. Det er lenge siden jeg var 10. Yrkesskade antakelig.
Dagen etter var det heldigvis litt igjen. Nok til å kaste snøball på blink og bygge «snøtanks». «Snøtanks» består av litt snøballer av type som i snøborg, men satt sammen på en litt abstrakt måte og med mye teknisk utstyr som blant annet er spesielt effektivt om man blir angrepet av helikopter! Nemlig. Det sa ingeniørene som bygde den i alle fall. De var ca 4 år. Hver.
“Det snør! Himlens korrekturlakk over feilstavet sommer…”
(Anne Grete Preuss)
Lett redigert innlegg opprinnelig publisert i oktober 2020.
I dag har nok utsikt og innsikt ligget omtrent på samme nivå tipper jeg. I alle fall var det utsikt og generelt vær og forhold for spesielt interesserte på omkring 750 meter over havet.
Gårsdagens planleggingsdag ga i alle fall meg en liten smule mer innsikt i mandatet vi har fått og praksisen vi holder på med der i barnehagen. Og kvelden i går bød på både trivelige samtaler og en hel haug med latter. Det var delte meninger om det egentlig kan kalles kvalitetshumor, det er riktig, men for oss som var til stede så var ikke det avgjørende! Artig var det.
I dag dro altså gjengen videre til mer planleggingsdag. Mens jeg faktisk hadde innsikt nok til å si at nok var nok. Og til å gå meg en tur i uværet i stedet!
Takk for en fin planleggingsdag, en trivelig kveld og natt på hytta med god frokost og fortreffelig selskap. Både innsikt og utsikt har forbedringspotensiale. Så her er det bare å gyve løs! Hurra for det!
Ingen vits i å sjekke “kompasset” da utsikten rakk akkurat til nærmeste tre…
Lokale for planleggingsdag.
Det nærmer seg natt.
Morgenutsikt ut av vinduet.Trolsk over myra.Å vandre gjennom røsslyngen.Dråper i lyngen.Fargefest.Fikk følge tilbake mot hytta.
Du vet når du er så full av opplevelser og inntrykk at du ikke riktig vet hva du skal si om saken. Du vet liksom ikke helt hvor du skal starte og du klarer ikke helt å sette ord på det du har opplevd?
På vei til fjells.
Hva skal jeg fortelle om og i hvilken rekkefølge. Og hva er interessant for andre og hva er rett og slett såpass internt at det er spennende kun dersom du var der!?! Litt ugreit det der for en blogger som pleier å hamre løs på tastaturet og dele dette og hint i hytt og gevær rett som det er.
Jeg har det sånn akkurat nå. The Great Escape vol. 11 er akkurat historie. Dagen i dag har gått med til å vaske klær, rengjøre kokeapparat, støvsuge og tørke (!) bil, henge opp og tørke alt av liggeunderlag, sovepose, lavvogulv og ikke minst lavvo. Den rant det fortsatt av da den ble pakket ut i dag etter å ha ligget i bilen siden tirsdag morgen. Og så rulle og stappe og pakke det sammen så klart.
Det er så mange inntrykk på en slik 4-dagers tur i fjellheimen, at det neimen ikke er lett for en enkel sjel å vite hva som skal deles.
Men jeg kan jo begynne med begynnelsen. Kronologisk på en måte. Det er ikke sånn hodet mitt fungerer egentlig. Det er mer fragmentert og hopper i grunn i alle retninger, men tross alt kom det første turdøgnet først.
Det kom med rimelig greit vær. Tørt i lufta da lavvoen ble satt opp på en vakker plass etter en fin biltur innover seterveien. Alle mine liggeunderlag ble rullet ut. De er flere ja, jeg er jo kjent som «prinsessen på erten» og jeg tillater meg den luksusen å ta med et par ekstra når jeg vet jeg ikke trenger å bære alt. Til og med stoler hadde vi denne gangen. Campingstoler på grensa til retro. Med så gode stoler måtte det jo drikkes vin. Den var tom før fiskesuppa kom på kok på stormkjøkkenet, og siden proseccoglasset mitt veltet midt i måltidet (ja vi hadde jo det også), så tok jeg liksågodt fram soloen. Antakelig like greit.
Etterpå måtte vi selvfølgelig bade før knotten jaget oss inn i lavvoen og ned i soveposene klokka 21.10!!! DET tror jeg er rekord. Det var vel i grunn også like greit da turfølget i grunn sovnet rimelig tvert og det sakte men rimelig sikkert begynte å dryppe på lavvoduken.
Brukbar tomt.
Er det strand her?
Ost og vin – på escape-måten.
Prosecco og fiskesuppe. Perfekt.
Perfekt badevann.
Badeselfie….jaja….
Det drar seg til med knott, ja.
Akkurat den dryppinga, ja. Det var meldt regn, litt mere regn, vind , heftige vindkast og styrtregn de neste 3-4 dagene. Lett variasjon over temaet drittvær. Og lavvonatta gikk sin gang med akkurat det. Såpass at hu som sov på «værsida» i kåken, meg, opplevde såpass hard vind og hamrende regn på duken at det også falt dråper på soveposen. OG det meste annet hun hadde lagt seg midt oppi. Det var det ikke noe annet å gjøre med enn å snu seg andre veien og dra soveposen over hodet så det ikke regnet direkte i fjeset i alle fall. Da var klokka 04.19 og jeg vurderte egentlig å stå opp. Hadde jo tross alt vært i soveposen i over sju timer allerede. Det med soveposen over hodet må jeg forresten skrive mer om en annen gang. Det kan nemlig være en bitteliten utfordring når hetetoktene slår inn for fullt. Overgangsalder, med andre ord.
Nåja. I styrtregn og småsubbete og rotete lavvo ble frokosten inntatt. Kaffen ble kokt omtrent 27 cm utenfor lavvodøra. Slik at det kun var den ene armen som måtte ut og hente i regnværet. Langt på dag. Klokka hadde rukket å bli 06.24.
Da alt var sortert i sekk som skulle være med videre, klær som skulle på skrotten og ting vi kunne legge igjen ble sistnevnte stappet i bilen. Med håp om at fuktigheten, det vil si søkkbløta, ikke skulle føre til vekst av nevneverdig grad på de dagene vi skulle være borte. Jeg har nemlig akkurat sett på tv en gammel bil som ble brukt til drivhus. Så om forholdene ligger til rette så er det mulig.
Men med ferdig pakkede sekker, kledd for vær og vind, staver i henda og skinne på beinet (undertegnede da), kunne vi vinke farvel til bil og lavvoplass og legge i vei bortover stien. Siden vi ikke hadde hatt nettilgang på snart et døgn regnet vi med at den værmeldinga vi så før vi dro ikke gjaldt lenger. Selv om den stemte så alt for godt akkurat da.
Men vi tenkte at: vi skal jo inn! Og la i vei mot målet. Og tørkerom. Og varm mat som vi slapp å lage sjøl. Og seng. Med dyne. Og dusj. Og utedo med papir. Og rennende vann i krana. Ren skjær luksus for slike som oss som ligger i lavvo i styrtregn. Plukker død knott ut av øyne, nese og munn før vi legger oss og tisser bak en busk.
Vi gledet oss såpass at de første par kilometerne gikk som en lek oppover lia. The Great Escape vol 11 var skikkelig i gang. Andre del. Men da var vi jo i gang med døgn to. Så det får jeg fortelle mer om neste gang.
Lurt med lokk på kaffekjelen. Ellers kunne det nok vært fare for utvanning.
Frokost inni lavvoen mens vi grugleder oss til dagen.
Klar for avgang. Rigget for motvind og styrtregn.
Bilder: dokumentasjonsansvarlig ACM, og bittelitt meg…
Allerede nå, tidlig på ettermiddagen, kan jeg skrive om fredagsgleder. 3 stykker:
Den største er gleden over å kunne delta så vidt i livet på jobb. Og tilfredsstillelsen i å kunne gjøre noe godt i den tida jeg er til stede. I dag ble det lesestund i hengekøya i skogen. Noen ville lese om Albert Åberg mens andre ville høre «bæsjeboka» både en og to ganger. Det går forresten minst en voksen og fire barn i ei køye. Hvis intimsonene ikke er for bastante. For da begynner det faktisk å bli litt fullt.
Smellkysset jeg fikk fra en av kompisene da jeg skulle gå hjem burde forresten ha kommet med håndkle. Såpass fuktig var det. Men vi som driver i bransjen er rutinerte og klarer oss godt med håndbaken. Såpass snerpete var jeg riktignok at den siste «hadekosen» måtte bli i panna. «Koseren» var ellers rimelig marinert i skinkeost, så der ble det ikke noe smellkyss. Men en fredagsglede kan det jo kalles.
På vei tilbake fra skogen passerte jeg barnehagens lekeplass og de ferskeste barna der i barnehagen. De har fire bein og breeeeeker. De lurte på om jeg hadde noe å gi dem. I det minste litt oppmerksomhet! Det er klart de fikk det.
Så dermed ble det tre fredagsgleder før formiddagen var over. Det ble kun to bilder. Tre for to, da. God helg!
Lykken kan være ei stille stund i køya med kompis og bok.Oppmerksomhetssøkerne.
I dag ble det lekt kysseleken på jobben. Og det var mange som var med. Foregår det ikke slikt på jobben din, sier du? Det gjør det på min. Helt uten noe ramaskrik, metoo-opprør eller noe annet fuzz. Litt drama kan det jo alltids bli. Muligens sjalusi om det skulle dra seg til med at feil 5-åring blir kysset eller noen andre komplikasjoner. Men blant de eldste i barnehagen er det ikke en helt uvanlig lek.
Den leken er det aldri noe spørsmål om vi voksne vil være med på. DER går nok grensa, liksom. Vi bør helst ikke vise for tydelig at vi ser på heller. Dette har vi ikke noe med 😉
«Ja, men er det greit om jeg ikke kysser?», sa den andre.
«Jada», sa førstemann, en hel gjeng potensielle kyssere eller ikke ble rekruttert, og leken var i gang. De som overhodet ikke ville bli «fanget» tok beina fatt og løp alt de maktet da «kysserne» prøvde å innhente dem. Og hun som ikke ville kysse? Hun var med. Det er som regel jentene som styrer slike show. Så risikoen for å bli overrumplet av en 5-årig smågutt med kyssemunn var forsvinnende liten. Om vegringen mot kyssing kommer som senskade, eventuelt vane, av sosial distanse etter covid-livet vites ikke. Disse her var tross alt bare tre år da vi havnet i den gata. Ei heller om det var et forsøk på en viss form for hevding av intimsone, moralsk integritet eller om hun rett og slett ikke hadde lyst til å kysse på akkurat de kandidatene som var til stede.
Men det som var fint: det var null problematisering rundt temaet. At det gikk an å leke kysseleken uten kyssing var en selvfølge. Helt udramatisk og ikke noe å lage styr over! Ingen ble krenka, alle fikk være med, og moro så det ut at det var.
Så ja, det er greit om du ikke kysser! Jeg så forresten ingen som egentlig gjorde det…. Et tips til både russ og realitydeltakere muligens?
En viktig del av min yrkesutøvelse er såkalt faglig oppdatering. Jeg plikter å holde meg oppdatert på pedagogikk og metode og rett og slett følge med litt for på best mulig måte å videreutvikle egen yrkesutøvelse. Jeg vet ikke om lesing av nettartikler på tv2.no og titting på innslag i nyhetene teller som faglig oppdatering.
MEN: de siste dagene har barns oppvekst og spesielt organiseringen av hverdagen deres stått på agendaen i media. Og det som legges fram er interessant. Om ikke så veldig overraskende.
For oss som har drevet med uteliv og naturbarnehager og tilbrakt dag etter dag og time etter time i skogen, på fjellet, i skiløypa og under en busk sammen med unger i et tjuetalls år, så er slett ikke dette noe nytt. Det nye er at mediene snakker om det. Og at noen har gjort forskning som blir lagt merke til. Ungene leker for lite. De er overorganisert. Og de er for lite ute i frisk luft og utforsker omgivelsene sine.
Så i dag har jeg gjort som jeg pleier. Bidratt. I alle fall så godt som jeg er i stand til å bidra for tida. Jeg har lagt til rette for lek og påfunn. Gitt rom for valg. Sluppet til initiativ. Og ikke minst: gjort alt det der ute! Unger, katter, rådyr og vi heldige voksne har atter en dag utfoldet oss i «winter-wonder-land». Og jammen kom ikke snøskuteren og la flotte spor til masse skilek. Skilek som blir aller best når 4-åringen får bruke løypene og bakkene når hun er motivert for det. Ikke bare når det passer oss voksne.
Jeg har lekt. Og kan i den forbindelse fortelle at halvvissent juletre smaker omtrent som gammel grønn Dent. Kvister fra utejuletreet var nemlig mat som undertegnede skulle fores med. Jeg vet ikke helt om jeg var å betrakte som ku….eller om det var et næringsmiddel som han som serverte regnet med at var normal kost for slike som meg. Det var ikke jeg som redigerte leken og det var åpenbart ikke så viktig så lenge jeg lekte med.
Ifølge forskningen ligger de godt an de ungene som driver og styrer på ute i frisk luft stadig vekk. De har bedre konsentrasjon til og med langt opp i tenåra! For ikke å snakke om bedre motorisk og psykisk helse. De som i tillegg får lov til å leke ute (og inne)– bedrive det vi kaller frilek – kan glede seg over større kreativitet, økt empati og bedre forståelse av sammenhenger i livet.
Så etter en gjestevisitt hos unger, katter, rådyr og alle de andre både små og store der i winter-wonder-land så kan jeg med hånda på hjertet si at det blir lekt! Og det blir lekt ute. Og om jeg ikke virker så godt på andre områder, så kan jeg da i alle fall holde meg oppdatert. Eventuelt fortsette som jeg pleier der i krattet eller snøhaugen… Gå ut og lek, sa de da jeg var lita. De var visst på sporet.
Den som er ute og leker kan plutselig nå til topps.Det kiler i magen. Det gjorde det på 70-tallet også husker jeg.Nå blir det løyper.Pløsen er med.Noen spiser, mens andre leker noen meter unna.
Ski-VM er i gang. Eller verdensmesterskap i nordiske grener, som det heter. Glem forresten verdensmesterskap i Planica. Glem landslag og skistjerner og smøring kontra ikkesmøring. Glem gamle og nye distanser og øvelser. 10 kilometer, 15 kilometer og 5-mil. Så gammaldags. Det er i barnehagen det skjer! Der arrangeres vinteraktivitetsuke. I dag med bowlecurling på isen. Og ikke minst den nye grenen. Den som er aller mest innafor nå – nemlig skihockey!
Skihockey. Korte ski og lang kølle (!) er nok en fordel.
For et par år siden innførte vi grenen “skikasting”. Altså langrenn med kasting av sandposer på blink. Og for de mest forbanna: skikasting! Og det aller viktigste: det er ingen som klager på feste eller gli hverken i skikasting eller skihockey. Dessuten er det jo like stas å se på og vifte med flagget eller være banemannskap og måke snø av isen. Noe for de mange og skihockey for de få. Noe for Klæbo, tro?
Rekk opp hånda du som vet hva det er! Eller rekk opp hånda om du har lekt det i det siste!
Jeg visste ikke hva det var før i dag. Men i dag lærte jeg det, og jeg kjente på kroppen hvordan det foregikk. «Hvorfor tok du den trangeste veien inn da?», var spørsmålet etterpå. Det kom mens jeg satt inne i «rundkjøringa» i snøhula. Der det var mange tunneller ut til åpen himmel. Noen altså litt smalere enn andre, noen gikk bare en runde inne i hula og kom tilbake til midten, mens andre var i god «krabbehøyde» også for oss over 50. Leker du sisten inni der så er det «grevlingsisten». Jeg vet at rev har flere utganger fra hiet sitt. Om grevling har det, vet jeg ikke. Men disse grevlingene har det i alle fall!
Akkurat her har denne grevlingen gått litt i hi.
Dagens aktivitet passet ypperlig for gjengen som gikk ut da det enda sto minus 18,4 grader på termometeret. Det sto i skyggen på baksida. Og i sola var det definitivt mye mildere. Da grevlingene begynte å leke sisten, en gang på tredje timen ute, så sto det – 9. Mildvær for grevlinger. Det var grevlinger på taket, i tunnellene og inne i midten. Og det var grevlinger på ski og akematter i bakken.
Her står det blant annet at mange barnehager har en utetid på ned mot en time per dag om vinteren. Og det er snittet. Det vil si at slike dager som dette rimelig sikkert vil trekke ned. Da er det nok mange barnehager som velger inneaktivitet hele dagen, vil jeg tro.
Ikke alle har muligheter til grevlingsisten. Til å lage grevlinghi så stort at alle som vil aktiviseres. En isete firkant av en lekeplass midt mellom hus innbyr ikke til hverken grevlingsisten eller annet uteliv. De fysiske forutsetningene er en viktig variabel. De som planlegger nye arealer for slikt som barnehage bør og MÅ ta hensyn til dette. Vi som er så heldige å ha plass, naboforeldre med traktor som kan dytte snøen i haug, samt gravevillige kollegaer har fått i både pose og sekk. Som et kinderegg for grevlinger.
Men etter min mening er det aller viktigste for å få til uteaktivitet også når temperaturen er på den blå sida: Barneveiledere og barnehagelærere som ønsker, vil og brenner for å være grevlinger! Også i gnistrende snø og minus ni en knirkete januardag. Der det er vilje er det stor sjanse for å lykkes. Også for grevlinger som egentlig skulle gått i hi på denne tida av året!
Vær alltid deg selv. Med mindre du kan være grevling. Da må du alltid være grevling!
Fritt etter «Batman-ordtaket» som florerer i ulike varianter på det o store internettet.
«Hvorfor har du stav?», spurte gutta. De gjør alltid det og jeg svarer alltid det samme. «Det er fordi jeg har litt vondt i beinet og for at jeg ikke skal dette så lett», svarte jeg. Det svaret er ok og bekrefter jo det de har hørt før, så det godtas glatt uten flere innvendinger eller spørsmål. De er ålreite slik, de som er på den alderen.
«Men det er ikke lov med staver på isen, Heidi!» Noen været en skandale, men klarte ikke dy seg for å advare.
Når en er på jobb såpass sjelden som meg så er det i grunn fint at det finnes 4- og 5-åringer som kan oppdatere meg på institusjonens regler når jeg kommer stavrende. Bokstavelig talt. Jeg skulle jo bort til «skøytebana» og hadde for sikkerhets skyld utstyrt meg selv med en gåstav som støtte gjennom løssnøen. Skøytebana er en naturlig islagt dam som har dannet seg på naboens jorde grunnet værforhold i kombinasjon med drenering som virker bare sånn passe. Og der går barnehageunga på skøyter.
Noen går dit på ski. Det er nok derfor de har innført regelverk omkring staver. Heldigvis kom 5-åringen på at det bare gjaldt om jeg skulle bruke staven til å hakke i isen. Det skulle jeg ikke, så da gikk det bra, mente han. I alle fall hvis jeg plantet den i snøen på kanten av isen, som jeg foreslo.
På isen gikk de på skøyter. Og noen gikk på skisko. De glir også ganske godt på is. Noen lå over i svingene mens andre støttet seg prøvende på ei bruskasse. Det er ganske krevende å gå på skøyter. Mest for barneveilederen som måker isen, setter skøyter på og tar de av på hele gjengen.
Jeg bidro med å sette på ski på de som skulle gå tilbake til barnehagen. Og tenkte jeg måtte gå sammen med dem og hjelpe dem opp når de datt. Det slapp jeg. Med ski og staver behørig festet så forsvant både 3-åringer og 4-åringer bortover skiløypa og vinket fra andre sida av gjerdet. Der var det ikke behov for assistanse, nei. I alle fall ikke for ei skrøpelig kjerring som måtte ha stav for å holde seg vertikal. Jeg kunne stable meg avgårde samme vei tilbake som der jeg kom. Med stav. Og med følge av en som hverken hadde ski eller skøyter. Han var fascinert av sporene vi hadde laget. Skispor ser ut som skispor. Menneskespor ser ut som spor etter sko. Mens stavspor…de ser jo nesten ut som rådyrspor! Og hele armen blir jo borte nedi snøen når han prøver å stikke den ned i sporet etter staven.
Og da ble det en samtale om at det var litt synd på rådyra som måtte gå rundt i snøen nå om vinteren. Det er ganske mye snø nå. Og dermed synker rådyret som har så små og spisse bein fryktelig langt ned for hvert skritt. Heldigvis har vi sko på. Eller ski. Da slipper vi å tråkke så dypt, nemlig! God observasjon av 4-åringen der.
Ikke de dype samtalene om antall barn, framtidig jobb og hvem som bestemmer denne dagen her, altså. Men aller viktigst: unger som aker, går på ski, suser avgårde på skøyter og undres over både rådyrspor, hundespor og stavbruk.
Og til og med en skandale inntraff: barnehagebikkja tisset i skiløypa! Slå den!
Skispor, menneskespor og barnehageunger på skøyter!
