“Skal du låse barnehagen i dag?”

Spurte han, 5-åringen. Han hadde registrert at jeg kom sent. Dermed var spørsmålet i høyeste grad logisk. Det er jo liksom vanlig da, at den ansatte som kommer sist er den som skal være der til slutt.

Jeg måtte benekte det logiske. Jeg kom riktignok sent. Veldig sent. Etter 12, faktisk. Men jeg dro tidlig også. Først av alle.  Og jeg vet ikke hvem som skulle låse. Ikke meg, i alle fall.

Min visitt var nemlig akkurat det. En visitt. Et kort besøk. Som jeg både tenkte og sa, «jeg må passe på når jeg har to timer med energi sammenhengende». Det kan jo erfaringsmessig bli ei stund til neste gang. Det gjelder å passe på når jeg står på beina. Det er vel i grunn det jeg svarer når noen spør hvordan det går også: «joda, jeg er på beina».

«Det var jammen lenge siden jeg har sett deg nå», sa 6-åringen. Riktig det også. Jeg husker ikke sist jeg viste meg fram på arbeidsplassen, faktisk. Men jeg husker at det var både snø og is, at vi gikk på skaren og at varmedress var påkrevet. Lenge før påske, med andre ord.

Forhåpentligvis blir det ikke så lenge til hun ser meg neste gang. Formen er oppadgående og jeg orker litt og litt mer. I alle fall om jeg tar lange pauser innimellom. Det er bra. Det blir nok ei stund til jeg skal låse barnehagen derimot. Om det skal skje så kreves det mer enn å virke et par timer om gangen. Når og om det skjer er kun forutsigbart på et område: det blir lenge til! Men et par timer er bedre enn null timer. Han som lurte på om jeg kom «i måjå», altså i morgen, måtte få negativt svar. Kanskje jeg kommer neste uke, sa jeg. Og det har jeg egentlig lyst til å få til. Tross alt var han som lurte en av de få av de små som både husket og tiltalte meg ved navn i dag. Når en slik som meg på mange måter føler seg satt på sidelinjen, være parkert, så er det overraskende godt å bli husket.

Så takk til han som hadde trua og lurte på om jeg hadde senvakt og skulle låse. Takk til hun som syns det var lenge siden hun hadde sett meg, og ikke minst takk til han som husket hva jeg heter. Selv om dere minnet meg på noe av det jeg savner så minnet dere meg på noe enda viktigere. Nemlig hvorfor jeg har drevet i denne bransjen så mange år.

Et annet gyldent øyeblikk fra bransjen.

 

Er du jente eller gutt?

Jeg skal ikke påberope meg å være spesielt samfunnsengasjert. Som de fleste andre så er jeg meg selv nærmest. Det vil si at jeg engasjerer meg i ting som har direkte betydning for meg sjøl, mine nærmeste og mitt liv. Det hender en gang i blant at engasjementet går utover sine vante rammer. Krigen i Ukraina for eksempel, har opptatt meg en smule.

Jeg har på tross av min egen navlebeskuing fått med meg flere oppslag i media om ei ungjente som har fått nevnte spørsmål mange ganger. «Er du jente eller gutt?». Rett og slett fordi hun har valgt kort hår og det vi tradisjonelt vil beskrive som lite feminine klær. Altså er fraværet av rosa, kjoler og stæsj rimelig komplett. Jeg begynte å tenke.

Like etter at jeg hadde lest om denne sterke tenåringen befant jeg meg på museum der en av utstillingene dreide seg om jenteleker og gutteleker. Det var Kvinnemuseet i Kongsvinger som satte fokus på dette. Blant annen kvinnehistorie, aborthistorie og ikke minst utstillingen «Lesbene gjør opprør».

Som barnehagepedagog kan jeg vel være den nærmeste til å skrive under på at jeg er en smule yrkesskadd på dette området. Så da denne utfordringen dukket opp, antakelig laget for besøkende barn, så kom engasjementet. Og tankene. Og jeg begynte å gruble.

Lurespørsmål…

Et annet spørsmål jeg som besøkende fikk var «Har hesten alltid vært ei såkalt jenteleke?» Neida, den har jo ikke det. Det var småguttene som lekte med hester før i tida. Gyngehester, tinnsoldater med krigshester, kjepphester og hester med gårdsredskap. For eksempel trehester. My Little Pony og Barbiehesten kom langt senere. Jeg husker dessuten tegneserien «Silkesvarten». Jeg tror også bestemt at jeg var innehaver av en rød gyngehest en eller annen gang på 70-tallet.

Og som Ylvali som har blitt jaget ut av jentegarderoben; det har jeg også nesten. Jeg ble ikke jaget, men jeg husker fortsatt at jeg fikk denne kommentaren etter meg en gang jeg som barn måtte en tur på jentedoen etter et skirenn eller noe slikt: “Var ikke det en gutt?”, sa de store jentene som sto ved vasken. Det la seg oppå kommentaren fra han som brøytet veien en dag jeg gikk til skolen og krysset veien for at han skulle få gjort jobben sin. “Det var flink gutt”, sa’n. Jeg var for beskjeden for å protestere begge gangene. Jeg var jo bare pre-friluftsheidi, ikke Ylvali. Heia henne! For meg ble vel resultatet at jeg sparte til langt hår så fort jeg var stor nok til å bestemme sjøl.

Hvor bevisste er vi egentlig? Og hvorfor må ungjenter og -gutter få spørsmålet «er du jente eller gutt?» med en gang de skiller seg ut fra det vi tradisjonelt er vant til å se? Jo, fordi vi foreldre, besteforeldre og pedagoger fortsetter å ruske gutta i håret og applaudere hvor tøffe de er mens vi tar jentene på fanget og skryter av den nye, rosa paljettgenseren deres. Og maler jenterommene rosa og gutterommene lyseblå…

Det eneste jeg kan si til mitt forsvar var at avleggeren her i huset levde med knallblått rom med lysegrønne møbler i mange år. Det ble malt rett før hun ble født. Uten at vi visste om hun kom ut som gutt eller jente. Hvor det røk? Da hun insisterte på lilla da rommet skulle males igjen da hun var 8… Lilla matchet bedre til både Littlest Pet Shop og Bratz…

Ja, nettopp.

Historien til Ylvali som er lei av spørsmålet finner du her:

http://www.tv2.no/a/14660149/

 

Tre tanker om OL.

Den første refleksjonen er som følger:

Det er OL-tider. I alle fall om natta og gjerne litt tidlig på formiddagen. Sånn er det når greiene foregår i Kina. Foreløpig har jeg unnlatt å stå opp på nattestid for å få med meg spenningen. Og i dag var jeg på jobb da Klæbo tok gull. Like greit fant jeg ut, for jeg blir så stressa når jeg ser på slikt live. Bedre å vite hvordan det går da, slik at pulsen kan holdes på et fornuftig nivå når undertegnede skal se på rennet. Og så kan jeg velge å la være å se om det går dårlig…. Jada, jeg er såpass kynisk.

Ellers så må jeg innrømme at jeg har et noe ambivalent forhold til OL i Kina. Og til IOC. Når jeg tenker på IOC så tenker jeg automatisk pamper og korrupsjon. Kombiner det med Kina så kommer den litt emne smaken i munnen automatisk. Utøvere og ledere klager over måten de blir behandlet på. Er de så uheldige å teste positivt for covid så blir de uten et ord hentet ut av deltakerlandsbyen og låst inne på et rom i isolasjon. Der får de dårlig mat og går sultne rundt og gråter. Ifølge mediene.

Jeg tenker at når Kina kan gjennomføre opplegget sitt på denne måten når de har alles øyne på seg, som de har når det gjelder internasjonale idrettshelter i OL, hva kan vi da tenke at de finner på når ingen ser det? Hva med behandling av såkalt sivilbefolkning og da ikke minst minoritetsgrupper internt i landet….? Jeg vet ikke om de som klager på behandlingen under ol har reell grunn til å klage, men at ting oppleves både skremmende og som overgrep er det vel ingen tvil om. Jeg tenker det kun er «light-utgaven» som blir utført. Minoritetene har det nok rimelig mye tøffere.

OL-refleksjon nummer to handler om jobb.

Under OL på Lillehammer i ’94 var jeg såkalt frivillig. Iført frivilligantrekk, type en-fasong-passer-alle, det vil si ingen, jobbet jeg med akkreditering. Det vil si tok bilde av blant annet utøvere og ledere og laget adgangskort. En rimelig grei innendørsjobb da det stort sett var 28 minusgrader ute hver eneste morgen de fjorten dagene det pågikk.

I dag har jeg vært OL-funksjonær igjen. Denne gangen i barnehagens OL. To øvelser sto på programmet på jordet i dag. Jeg fikk både være standplassansvarlig ved skiskyting og jeg fikk være speaker under hopprenn. Artig begge deler. Og idrettsgleden var det i ingenting å si på. Stor glede over både å få lov til å gå strafferunder og ikke minst når utøveren kun datt to og ikke fire ganger i hoppbakken. Og når sola skinner og det kun er en minusgrad kan ikke denne OL-funksjonæren ha det særlig mye bedre.

Vi innførte til og med en ny OL-øvelse.

Her kommer vi nemlig til OL-refleksjon nummer tre:

Den nye øvelsen kalles «skikasting». Jeg kan berolige alle med at det handlet om kasting av sandposer på blink. Ikke ski. Altså en barnevennlig avart av skiskyting. Skikasting. Jeg kjenner et par som er gode til å kaste fra seg skia. Jeg har sett noen på tv også. På jordet i dag var det heldigvis ingen som ble så forbanna at skia ble kastet.

Jeg kjenner at akkurat nå så foretrekker jeg skikasting på jordet framfor både Kina og Lillehammer.

Hopprenn uten skikasting.

 

Men det er kona som bestemmer da!

Dagens lunsj ble inntatt ved bordet til en gjeng 4-5-åringer. Blant mye annet ble det diskutert alder. Alder er viktig for de her, og ikke minst den forjettede alder 6 år. Det er da skolehverdagen starter, gjengen avanserer fra barnehagebarn til skolejente og skolegutt og de blir skikkelig «store».

Så ble det skikkelig spennende for neste spørsmål var: Hva tror du at du skal drive med når du blir 25? År altså.

Noen skulle jobbe på veterinærkontor. Mest fristende var det å bli veterinær for store dyr. Ikke elefant eller kenguru, men hest. Boaslange ble foreslått, da måtte man være skikkelig modig, men det var hest som var greia. En og annen ku og sau fikk gå, men dyret skulle være stort. Helst hest. En annen ville jobbe i blomsterbutikk. En skulle bli bonde og kjøre masse traktor og en hadde politi som førstevalg på yrkeslista. Det ble diskutert om det gikk an å ta med barna sine på jobben. Men det ble konkludert med at det ble så mye styr å passe på at de små ikke trykket på knapper og andre ting som var forbudt på kontoret. Eller knuste blomstervaser, tømte ut jord, stakk seg på sprøyter eller kastet plaster utover.  «Og det orker jeg ikke», som 5-åringen sa.

To av de skulle definitivt være gift. Med hverandre. Og de skulle bo sammen. Og så skulle de ha babyer. Så langt var de enige på den helt selvfølgelige måten bare 5-åringer kan oppvise.

«Hvor mange babyer da?», spurte jeg.

«Fem», sa «mannen» i huset. Nå fem år.

Jeg lurte på om de skulle ha alle fem på en gang. Men i følge ham skulle de komme en etter en…

«Hvor mange syns du da?», spurte jeg «fruen».

«Tre kanskje», svarte hun. «Eller kanskje en».

Den blivende mannen hennes så rimelig skeptisk ut. Hele fjeset viste i grunn at det her fort kunne bli et konfliktfylt tema. Jeg ante bråk og tenkte det kom til å bli heite diskusjoner de neste 20 åra.

Da kom det kontant fra den blivende fruen:

«Men det er kona som bestemmer da!»

Den blivende mannen var strategisk og begynte å snakke om noe annet. Hvor de skulle bo, blant annet. Det skulle være en bondegård med traktorer, men ikke for langt fra butikken. Men ifølge ham så var det vanskelig å finne slikt. Realismen har med andre ord slått til allerede.

Så kom det fra hun som syns fem babyer var i drøyeste laget: «Hvis du absolutt vil ha så mange så får du få en eller to med ei anna kone!». Løsningsorientert og praktisk dame. Heldigvis har de 20 år på å tenke seg om. Og på å lete etter det perfekte gårdsbruket i nærheten av butikken.

Og jeg fikk litt å tenke på: Hvem bestemmer hjemme hos deg? Er det kona? Gjelder det kun antall babyer, eller hva med bondegård kontra leilighet? Og gjelder det bare om du er gift, tro?

colorironline.com

I dag også.

Det ble ett i dag også. Selv om vi måtte trosse 13 blå og lyset som ikke ble slått på før etter klokka 09.00. Det ble aking, ski, graving og lek i snøhula. Og det ble bål. Årets andre. Herlig på «kontoret» 😊

 

 

Dagens bålvarme ved akebakken.

Og gårsdagens. På samme sted:

Bål 2022.

Bål 2022.

Årets første bål kom i dag. Så da er 2022 brent i gang. I alle fall brødskiva som måtte en tur innom bålet før den ble fortært. Akkurat passe svidd i kanten ble den. Ute til lunsj, kalles det. Bokstavelig talt. Det er slik vi gjør det på «kontoret» mitt. Vi er ute. Og vi spiser mat rundt bålet.

Og jeg er glad jeg klarer å være tilstede lenge nok til lunsj. Innimellom. Og til og med både før og etter i dag. Når noen sier bål så kommer jeg.

Det blir spennende å se hvor mange bål det blir i år. Statistikk fins ikke for tidligere år, men jeg vet at det er en del. Enkelte dager opptil flere. Denne uka har jeg stor tro på i alle fall et par til.

Bål altså! Et av vinterhalvårets store gleder.

qrf

Vi ser dere…

…sa kunnskapsministeren til oss som jobber i skole og barnehage for et par dager siden. Vi som jobber med barna vet at det er viktig. Å bli sett. Vi jobber hver dag for og med å se enkeltbarnet og møte det på best mulig måte på det stedet han eller hun er. I mitt tilfelle så foregår dette i barnehagen.

Men Tonje, Jonas og dere andre. Jeg lurer på et par ting:

I går da jeg tørket snørra til 4-åringen, som vanlig – så dere meg da?

I går da en annen 4-åring hostet så han brakk seg i snøen og jeg måkte vekk sølet, trøstet og viste omsorg – så dere meg da?

Da den tredje 4-åringen hostet meg rett i fjeset for 57 gang – så dere meg da?

Og så dere da den ene hostet over matpakka til en andre, den tredje tørket snørra si i votten før hun i neste stund overleverte spaden til den fjerde, med samme vott? Så dere dem?

Det er økende smitte blant barn og unge. De aller fleste smittede er nå faktisk barn og unge. Vi som jobber med disse er som vanlig relativt usynlige. Muligens fordi vi ofte er tett omringet av 4-åringer og andre eller ligger underst i ungehaugen nederst i akebakken.Vi vet at det er viktig å se den enkelte og den enkeltes behov, utfordringer og styrker. Og sette inn tiltak ut ifra det. Med en gang.

Det er lett å si det Tonje og Jonas. Jeg vet det. Men hva har dere tenkt å gjøre?

Har dere tunnelsyn?

 

Sesong for ekstremsport.

Endelig er det nok snø til å ta i bruk akebakken. Det trengs egentlig ikke så veldig mange millimeter i denne bakken. Men for oss voksne, med voksne romper og skrog som ikke alltid er like føyelige så er noen centimeter å foretrekke. Med snømengder, relativt begrensede, som det var i dag så kan hele opplevelsen likne ekstremsport. I alle fall om jordet som utgjør underlaget ikke er helt slett. For eksempel pløyd…

Heldigvis er ikke «vårt» jorde det. Her snakker vi gressbakke. Bortsett fra i «knekken». Der har det en lei tendens til å befinne seg både jordklumper og stein. Rimelig hardt for bakenden om snømengden er snau. Sånn som i dag. Heldigvis årna vaktmesteren biffen. Det vil si den frosne jordklumpen. Og slike som meg kunne gå over til å drive ekstremsport der det mest ekstreme var å finne ut hvor mange unger det egentlig går an å få på ei akematte.

Helt herlig! Både aking og ikke minst å oppleve at skroget faktisk kan brukes til slikt noe en gang i blant. Det skal ikke mere til. Et par nedturer med akematte og oppturen er et faktum. Og ekstremsporten fortsetter forhåpentligvis i morgen!

Har akkurat forsert “knekken” på tvers.

Rynker, markedsverdi og baby i magen.

«Du har rynker», sa 5-åringen til meg i går. Han pakket det ikke inn eller pyntet på utsagnet. Og han har helt rett. Jeg har rynker. Relativt mange og tydelige. Og det var ikke akkurat nytt for meg. Ingen «fake news» der med andre ord. Rynkene har vært der lenge, og det er egentlig veldig pussig at ingen av de jevnaldrende har kommentert det. De lurer jo fælt på hvorfor jeg går med «skistaver» på tur, for eksempel. Og de har ingen betenkeligheter med å spørre. Den som ikke spør får jo ikke vite noe.

Ifølge et par andre litt eldre gutter så sliter jeg med markedsverdien også. Kjærringer på 49 om et kvarter gjør det. Sånn er statistikken. Artig måte å definere folk på, egentlig. Markedsverdi. Handler det om hvor mange kameler jeg er verdt, eller? Jeg husker at det tallet var relativt høyt rundt ’95 da jeg befant meg et sted i Nordafrika. Det hørtes i alle fall høyt ut for meg…

Legger vi alder, rynker og sånn generell tyngdekraft sammen med kronisk autoimmun sykdom og generell uinteresse for botox og andre fiksfakserier…ja da kan vi vel snakke om markedsverdi. Eller rettere sagt mangel på sådan. Jeg tipper jeg skylder. Skylder markedsverdi altså. Eventuelt kameler. Kanskje bitcoin. Jeg vet ikke hvilken valuta slik verdi regnes i.

5-åringen som reflekterte omkring rynker hadde en presisering litt lenger ut i samtalen: «Men du har ikke så mange rynker som bestemor og bestefar da….». Og kompisen kunne fortelle at hans bestemor, ja hun har rynker på hendene, til og med. De konkluderte visst med at jeg ikke har rynker der da. Dessuten hadde jeg votter på.

Heldigvis henger jeg mest med 5-åringer og ikke så mye med for eksempel kjendispsykologer. De første er minst opptatt av markedsverdi. Takk og pris. Og om jeg skulle finne på å fylle rynkene med noe som helst, så blir det i tilfellet kake. Og cheesedoodles. Og mat. En kilo eller to ekstra skal være bra for å glatte ut huden, har jeg hørt. Men da spør vel 5-åringene meg: «Har du baby i magen?».

Et botoxfritt alternativ for å motvirke tyngdekraften…

Winterwonderland.

I dag har jeg vært en tur i winterwonderland. Plutselig.

Planen var en tur til fjells. Sekk ble pakket med bleier, skift, bålved og fyrstikker. Unger ble stablet i biler og vi dro avgårde. Vi skulle til topps. Omkring 750 meter over havet, var planen. En fin plass med utsikt, fine klatretrær, lyng og ikke minst akkurat passe avstand fra bilen når de korteste beina sitter på en 3-åring. Barnehagen på tur, med andre ord. Kall det gjerne et kontorlandskap. Med vekt på landskap.

Glatt var det hist og pist, men med avpasset fart og grusbil som hadde vært ute før oss så gikk det så fint atte. Dess mer vi nærmet oss målet, dess mer snø i terrenget og til og med både snø og is i vegen…

Og til slutt veibom! Veien hadde blitt til skiløype! Akkurat. Det skjer som regel en eller annen gang i løpet av november hvert år. Når det blir tilstrekkelig antall millimeter snø i veien. Bilkjøring i skiløype er slikt vi bare leser om på nett og ler av at andre gjør, så vi avsto. Resten av denne sesongen må vi ta skia fatt for å komme til fjelltoppen vi hadde tenkt. Uaktuelt for både 3-åringer og 48-åringer.

Vi snudde. Like greit, da sol og vindstille i lavlandet hadde gått over til vind av det mer aggressive slaget. Mer fristende med litt skog da. Ikke fjelltopper. Sola var der fortsatt, heldigvis.

Små og store fikk noen supre timer i sol og snø. Utsikt over islagt tjern og lek og oppdagelsesferd gjennom den snølagte skogen. «Jeg så en apekatt!», var det plutselig en som sa. Vi så spor etter ekorn, så vi konkluderte med at det nok var den norske varianten av ape. Eventuelt ekornape.

Før avreise kom spørsmålet: «Skal vi ikke ha med sånne gule akematter?» Noen har vært med på tur oppover der før, og husket nok moro i akebakken. «Nei, det er nok aaalt for tidlig, svarte jeg. Det er ikke nok snø til det.» Det var nære på at jeg tok fullstendig feil. Akebakken trenger nok noen centimeter til. Løypekjørerne derimot, de har allerede startet sesongen.

Det er deilig å få lov til å tilbringe dagen i winterwonderland. Å få lov til å være med å gjøre en forskjell. Å få lage en variert hverdag for små og store. Skape felles opplevelser og gjøre impulsive valg der vi møter og løser utfordringer sammen. Og det handler egentlig om noe så enkelt som å benytte muligheten. I dag hadde vi muligheten til å ta med ei gruppe unger på tur. Vi hadde evnen og viljen til gjennomføring. Vi grep dagen.

Det kjennes som vi gjorde litt nytte for oss. Helt ålreit, egentlig. Takk for turen 😊

Winterwonderland.
Ekornapen var her.