Nordlandsbanen er stengt på grunn av ras og Dovrebanen er stengt på grunn av flom. Det sa de i alle fall på radioen i dag, hørte jeg. Jeg klarer ikke annet enn å tenke at det handler om ekstremvær. Som vi ikke helt er rustet for. Og vi vet det kommer mer av det, men vi vet ikke HVOR mye.
I formiddag snødde det rimelig tett der jeg befant meg. Skikkelige snøkjærringer som gjorde håret bløtt og sikten så som så. Men toget gikk. Så innmari ekstremt snødde det da ikke. Og føret var helt perfekt.
Sparktoget var i rute…nesten.
Å ha perfekte forhold for sparktur i nærområdet er i grunn ren luksus for et barnehageparadis.
To never bålved, en turspade, tre sparker, to unger og en barnehagelærer, eventuelt «kjærringa med staven» – det skulle ikke så mye mer til for å skape godstemning i vinterskogen. Medbrakt mat og kakao og en passerende hest med slede og dombjeller gjorde seg jo også.
Men vi måtte til slutt vende snuta mot barnehagen igjen. For toget var i rute. Nesten. Og det toget måtte vi jo rekke.
Da jeg gikk på skolen ble konseptet «paradis» stort sett framstilt visuelt som en slags frodig og jungelaktig edens hage. Bibelsk med andre ord. Livet har lært meg at paradis kan være veldig mye forskjellig. Og ikke minst at paradis kanskje er mer en mental tilstand av tilfredshet og glede enn nødvendigvis å være avhengig av fysisk sted.
I dag har jeg fått tilbringe noen timer i et slags paradis. I alle fall for de som er under 6 år og går i barnehage. Vinternorge og dyktige ansatte har gitt denne barnehagen skiløype (avtale med de som kjører opp slikt), akebakker og snøhuler.
Akkurat her som fotografen, altså jeg, står så har jeg ei sløyfe av skiløypa både foran og bak meg. En gjeng er på sparktur til venstre. Til høyre ligger ei gedigen snøhule midt på jordet. Bak meg har jeg både preparerte akebakker og alle barnehagehusene. Og rundt meg kryr det av vintersportsutøvere i alderen 1 til 5 år. Jeg står midt i alt sammen. Midt i paradiset. Og ja, det er lurt å snu seg av og til når jeg står der. For plutselig kommer en ansatt i full fart og med hui og hoi og dårlig styring på akematte nedover bakken.
De mest taktiske av de små har skjønt at det går fortere dersom de får med seg en voksen som «ballast». Så det kan befinne seg både en og to og tre stykker på den matta som kommer susende nedover bakken. Både små og store lærer seg fort at det er lurt å holde til siden for å unngå å bli bowlinkjegler i bånn.
Jeg vet ikke hvordan ditt paradis er. Og jeg tenker at mitt handler om både hvor jeg er og hvordan jeg har det. Jeg er ganske sikker på at ungenes paradis og mitt paradis kan være veldig forskjellig. Men heldige meg som får en smakebit av deres barnehageparadis innimellom.
Hvis dette ikke er et vinterparadis så vet ikke jeg!
Vi ropte og sang og ropte igjen. Og til slutt kom han! Litt sjenert, litt snublete og en smule forvirret. Men han kom. Nissen altså! Og unger og voksne kunne både vinke og hilse «God Jul» til den rødkledde før han forsvant tilbake til skogs der han kom fra. Og så kunne vi utforske godsakene han satte igjen til oss.
Det er en glede å «nissefeste» med alle barnehageungene. Og er det ikke fint da, at Mia som ikke liker rosiner ga bort sine til Anna som eeeelsker rosiner så mye at hun måtte lage et rosinfjell på bordet. Og at Anna, som bare liker gule sukkertøy, kunne gi alle de rosa som «betaling» til Mia siden hun liker dem kjempegodt! Og Per som satt i midten forholdt seg helt kald og rolig til fråtsingen. For nisseposen hans lå i hylla hans. Han skulle nemlig spare den til han kom hjem, sa’n, med et mildt sagt tilfreds glimt i øyet.
Og så klart så er det noen som liker nissegrøten best med smør på. Og noen vil bare ha sukker og kanel. Mens andre vil ha alt og den tredje vil ha «kamel». Men en ting er sikkert: grøt er favorittmaten til nissen!
Men nisseungen som beundret det pyntede juletreet var kanskje det aller mest magiske i dagens førjulsmagi.
Takk for denne nissetorsdagen både til nissen og nisseungene med følge 😊
Vi som jobber med små barn daglig driver nemlig pedagogikk hele tida. Og det trenger vi slike små påminnelser om stadig vekk. For hva er egentlig en pedagogisk aktivitet? Er det kun det som bedrives i felles samlinger sånn omtrent mellom klokka 10.30 og 11.00 hver dag? Er det det som er pedagogisk? Og så er alt det andre bare hverdagslige ting som vi gjør uten mål og mening? «Bare» lek? Pedagogikk kan defineres slik:
Definisjon: utdanning.no
Så når driver vi egentlig med pedagogikk? Og hvem av oss er det som driver med det? Er det kun barnehagelæreren som driver med slikt når det er samlingsstund eller felles «opplegg»? Og så er alt det andre som barneveiledere, mammaer, pappaer og andre omsorgspersoner noe annet?
Overhodet ikke! ALT vi gjør og ALT vi IKKE gjør i barnehagen er pedagogikk og pedagogisk virksomhet. Jeg har ikke tall på hvor mye innhold ei «vaske-henda-stund» for eksempel kan romme:
Helse; vi vasker for å få rene hender til mat. Hygiene.
Sosialt; vi øver på å stå i kø på en skikkelig måte.
Motorisk; vi vrir og snur på fingre og armer og finmotorikken med og uten såpe øves.
Språk/begreper; vi lærer foran og bak, under og over, skru av og på… Jada, jeg kan fortsette og fortstette.
En enkelt hverdagssituasjon er utømmelig for en liten kropp som skal lære seg å få til alt mulig på egen hånd. Og hvor mye relasjonsbygging som gjøres når det skiftes bleier og barn og voksen har en til en kontakt, det tenker jeg er ganske enormt.
Så ja; pedagogikk foregår i alle hverdagssituasjoner. Og så har vi han her da. Han som satte en liten bil eller ei togvogn under hvert hjørne av lekegarasjen. «For da kan vi bare dra den fram når noen skal leke med den!», som han forklarte.
Jeg er så innmari glad for at jeg var der akkurat da og fikk med meg løsningen. For da ser jeg nemlig at det som ligger til grunn for alt vi driver med i barnehagen virker og settes ut i praksis. I rammeplan for barnehagen, som er vårt styringsdokument der AS Norge sier noe om hva som SKAL være innholdet i dagen, fokuseres det nemlig på en rekke fagområder. Sju stykker.
kommunikasjon, språk og tekst
kropp, bevegelse, mat og helse
kunst, kultur og kreativitet
etikk, religion og filosofi
nærmiljø og samfunn
natur, miljø og teknologi
antall, rom og form
Fagområdene skal sees i sammenheng, være en gjennomgående del av barnehagens innhold og arbeidet med dem skal bidra til å fremme trivsel, allsidig utvikling og helse. Kilde: udit.no.
Et av disse fagområdene er som sagt natur, miljø og teknologi. 5-åringens praktiske og kreative ide er uten tvil teknikk! Teknikk i praktisk og meningsfull bruk for en 5-åring. Og teknikk som kan prøves, utforskes og lekes! Og jeg vet at de fleste av de andre fagområdene også er del av den aktuelle hendelsen. Igjen: jeg er sååå glad for at jeg fikk med meg denne lille hverdagssituasjonen. Teori som kan settes ut i praksis er gull. Både for en 5-åring som kanskje blir ingeniør eller noe annet løsningsorientert om noen år. Og for en 52-åring som ikke kan gjøre annet enn å applaudere. Applaudere for løsningsorientering og kreativitet. Og pedagogikk!
Og akkurat det er jo et favorittmotiv når jeg er på tur. Ei sol som speiler seg i vannet er magisk. Både morgensol, sol gjennom tåka, høylys dag og ikke minst solnedgang. Så her var det bare å velge og vrake i bildearkivet. Og da kom jeg plutselig over dette bildet. Av nettopp sol og vann.
Minst minus 15 grader i lufta, sol, kokende vann i en liten kopp, thermokopp kansje, og så: kast vannet opp i lufta. Og så klart; la en assistent ta bilde, for eksempel en avlegger. Det er snart sesong…
Bildet av Munch-museet kommer fra AvisaOslo, ao.no.
Det ene huset befinner seg i hovedstaden og inneholder verk av Edvard Munch. Det andre huset befinner seg i Løten, Edvard Munchs fødested og der han bodde sammen med familien sin det første året av sitt liv. Det huset inneholder halm… Og tre rosa individer kalt Edvard, Laura og Josefine.
Sånn må det bare være når kultur og lokalhistorie kombineres med næringskjede og naturkunnskap i en gårdsbarnehage litt utafor allfarvei.
De tre beboerne i det minste av husene får daglig stell, kos, mat og oppmerksomhet av ungene i barnehagen. Og til jul blir de mat. Og en bedre måte å «lure inn» litt kommunikasjon om kultur og historie, vet ikke jeg. Da jeg ankom barnehagen i dag var ei gruppe godt i gang med maleaktivitet i det gamle huset med vindu og utsikt direkte mot «vår» «Munchbygning». Mulig det er flere nye malere på gang i Løten.
Navnene på beboerne var jeg helt sikker på at jeg visste hvor kom i fra. Så jeg spurte aldri noen mer kunnskapsrike om det. Skiltet var både malt og satt opp siden sist jeg var ti lstede. Så det var ikke noe å lure på, tenkte jeg.
Edvard sier seg selv. Han måtte jo bo der. Laura het både moren og den ene søsteren til Edvard. Og jeg var overbevist om at Josefine var den eldste søsteren hans. Nå viser det seg ved nærmere undersøkelser (google, da) at hun het Johanne Sofie. Kanskje Josefine var en forkortelse eller et kjælenavn? Ellers fantes det visst en tante av Edvard, tante Roll, som het Josefine.
Her har jeg helt tydelig noe å gå på når det gjelder kunnskap, så om ikke noen av dere lesere kan opplyse meg, så får jeg spørre en av femåringene i barnehagen neste gang jeg er der😉.
Jeg kan ikke huske å ha sett så mange Munch-bilder med griser på. Men antakelig var det slike husdyr på gården da Edvard bodde i Løten. Husene derimot, er heeelt like, ikke sant? Og passer dermed som svar på utifriluft sin helgeutfordring, syns jeg.
Jeg liker jo hengekøyer. Spesielt liker jeg å pakke en slik i sekken, rusle av gårde og sove i køya i skogen gjennom natta. Jeg syns også det er ganske deilig å henge opp ei køye i hagen og legge meg (i skyggen så klart) oppi med ei bok. Men jeg blir så INDERLIG trøtt av å lese i hengekøye… Jeg aner ikke hvorfor, men øya blir fryktelig mye mer og fortere tunge i hengekøye enn i sofa eller andre steder jeg kan finne på å lese bok.
I dag ble jeg ikke trøtt, da. For i dag hadde jeg med meg to 5-åringer oppi køya. Ta ei hengekøye. To gutter. To bøker. Og en pedagog – og send dem til skogs. Vi hadde en super drøy time med både muldvarpen og Albert Åberg. Og gutta ville gjerne «lese» litt i køya alene etterpå. Samtalen om bildene i boka var helt topp å ta del i. Fantasi og assosiasjoner, tanker og funderinger gikk hånd i hånd. Og jeg fikk høre om en oldemor som serverte smarties som var så effektive at om du spiste bare en smartie så gjorde den deg KJEMPESMART. Og jeg hørte om en bestefar som ble kalt Albert Åberg (kanskje han sa «skal bare» veldig ofte?).
Så folkens: om du har barn eller barnebarn, kjenner et barn eller jobber med barn: LES! LES! LES! Og les mer! Og la fantasien og assosiasjonene flyte fritt og SNAKK om det. Ikke nødvendigvis i hengekøye, men det kan anbefales.
Og du forresten: Leser du for deg selv? Så ungene dine ser det? Ungene har en tendens til å gjøre som vi gjør og ikke som vi sier, vet du! Er du et godt leseforbilde, eller er du et skjermforbilde?
I morgen møter jeg igjen barnehageungene som jeg ikke har sett siden forsommeren. I alle fall så møter jeg de som ikke har begynt på skolen eller byttet barnehage. Jeg gleder meg!
Og jeg har mitt eget blogginnlegg fra to år tilbake i tid i bakhodet. For jeg tror det er viktig. Jeg ønsker alle som skal begynne på skolen, i barnehagen, på ny skole, starte videre utdanning eller har byttet arbeidsplass siden før ferien masse lykke til. Og du; husk dette: du er bra nok! Det holder at du er deg sjøl!
Her er innlegget jeg har minnet meg sjøl på i kveld:
Gårsdagens lille gjesteopptreden på jobb minnet meg om følgende innlegg fra den tidligere bloggen jeg utfoldet meg på. Her var det både høner og haner, og kaklinga gikk nok stort sett på noe sånt som «nå går vi hit, jenter» og «pass deg nå kommer det noen uten fjær!» og slikt.
Kakling i huskestativ?
Men stikkordet for blogginnlegget var i sin tid høne. Og det endte dermed mer eller mindre naturlig med å handle om kakling:
Høne sa utfordreren at jeg skulle skrive om. Eller var det noen høner som sa det? Kakling i kjøkkenhagen, eventuelt i hønsegården var en av assosiasjonene da. Høne av typen som bor i skogen og som vårkåte orrfugl og tiur spiller for og gjør seg til for er en annen assosiasjon. Skravlehøner. Kaklehøner. Hvit italiener… og rett og slett høne. Høne er i følge wikipedia en æse i norrøn mytologi. Mer om det senere. Høna har sitt eget opplysningskontor! Opplysningskontoret for høne, må vite. I tillegg så leser jeg på nettet om tre gode grunner til å spise høna. Jeg kan nok komme på i hvert fall tre gode grunner til ikke å spise høna også, kjenner jeg. Og hva kom egentlig først; høna eller egget? Mye artig hønestoff å ta fatt i, som man skjønner. Og da tenker jeg ikke på fjær. Og ikke koffert.
Kakling i kjøkkenhagen.
Så heter en bok av Sven Nordqvist som nesten ikke handler om høner i det hele tatt. Derimot handler den om en katt, Findus, og eieren, den noe eksentriske småbrukeren og ungkaren Pettersen. Jeg har med stor iver og glede lest om Pettersen og Findus både til eget barn og andres. Og sett dem på film. Pettersen har høner i hønsehuset. De gjør seg både i bokform og på film. Og de kakler. Både i hønsehuset og i kjøkkenhagen. Om det meste. Spesielt om andre og om noen gjør noe som er litt uvanlig. Da girer de seg opp til et spektakulært nivå der fjæra fyker. Og de kakler om det. Som høner flest.
Det bor ingen hane i hønsehuset til Pettersen. Ergo er de bare damer der. Jeg lurer litt på om det hadde blitt kaklet like aktivt om det hadde vært en hane til stede. Hadde de dempet seg eller hadde de kaklet enda verre? Jeg mistenker at de hadde kaklet en del for oppmerksomhetens skyld, men viktig kakling hadde de nok tatt når hanen var vekk. Sov eller var på do eller noe.
Høner er som regel flinke til det. Å kakle. Spesielt da det bare er de og de andre hønene til stede. Damer også. Spesielt når det bare er de og de andre damene til stede. Jeg vet det er en påstand, og noen er sikkert uenig. Den uenigheten kan du gjerne kakle litt om sammen med venninner eller andre høner, unnskyld damer, som du foretrekker til formålet. Helt innafor. Jeg har imidlertid øvd i over 51 år på å være jente, dame, høne, whatever, så jeg står for påstanden. Kakling er ei hønegreie. Hanene driver med noe annet. Galer for eksempel. Og brisker seg og sparker i bakken. I alle fall et par av de hanene jeg kjenner.
Damer kakler ikke bare i kjøkkenhagen. Altså i gamle dager, og da mener jeg ikke på 90-tallet eller der omkring, men da a bæssmor var ung, da kaklet de nok en del i kjøkkenhagen, tror jeg. Hun er født i 1929 og kjøkkenhage var derfor et naturlig oppholdssted for jentene og dermed kaklinga på den tida, tenker jeg. Nå for tida er min erfaring at damer kakler en del andre steder også. Over et glass vin, for eksempel. Da kakler vi fælt! Kaklinga kan nok eskalere i både hurtighet, intensitet og ikke minst lydstyrke etter hvert som kaklemiddelet (les: vinen) virker. Ukontrollert kakling kan oppstå. Undertegnede har vært borti både vin ved navn «Skravlevin» og «Brisa» så det ligger liksom i prisen.
Vi kakler hvis vi sitter sammen med noen på bussen, eller kjører bil sammen. Vi kakler på telefon og chat. Og det kakles på jobb. Både i og utenfor pauserommet. Jeg har opplevd kakling på pauserommet som har vært både i dybde og tema såpass intenst at hanen som ankom så seg nødt til å forlate åstedet. Han var heldigvis såpass ung at det muligens er håp for at han kommer seg i løpet av en 10-15 års tid. Ellers så har undertegnede også deltatt i kakling som var såpass viktig at fjelltur måtte avbrytes. Sekk av og kaffe og sjokolade fram. Kaklingen i dette tilfellet krevde såpass med konsentrasjon at makspuls i tillegg passet dårlig. Fin kakling forresten. Lite tilhørere sånn pluss minus 1500 meter over havet.
Kakling i kjøkkenhagen, hønsehuset, over vinen eller på fjelltur kan være fryktelig tilfredsstillende. Ingenting er som å dele tanker, nyheter og spørsmål med andre høner som en kjenner. Og det beste er hvis medkakleren har både nyheter og tanker å dele. Da kan kaklinga ta nye høyder. Noen ganger så store høyder at en eller flere av hønene nesten detter ned av pinnen sin.
Undertegnede har gått på ei kakleblemme både en og to ganger. Kakling som har kommet ut av kontroll på den ene eller andre måten. Fort gjort å kakle for aktivt over et glass eller i kampens hete ellers. Da er det mulig noen får en høne å plukke med meg eller deg etterpå.
Lurer på om Høne i norrøn mytologi var fæl til å kakle. I følge Voluspå var Høne så heldig å få være med Odin og Lodur å skape de første menneskene, Ask og Embla, ved å blåse liv i to trestokker som hadde drevet i land på en strand. Det var nok vanskelig å ikke kakle om det til både venner og familie etterpå. Høne var også kalt «Odins vakre venn» og da var det sikkert en del som var mer enn villige til å høre på kaklinga hans.
Hva skal til for at du detter ned av pinnen din? Eventuelt oppfører deg som hanen som måtte forlate hønsegården, ehhh pauserommet, tidligere i innlegget? Hvor går grensa di? Hva er det greit å kakle om? Hvem er det greit å kakle om? Trenger det å være sant det vi kakler om? Og ikke minst, hva skjer når ei av hønene eller damene tar kaklinga med seg ut av hønsehuset eller pauserommet og kakler det videre i neste hønsehus eller over neste glass vin?
