13.januar.

På denne dagen for nøyaktig ett år siden, 13.januar 2020, før korona og rett og slett før, lå jeg og tittet opp i tyttebærlyngen. På jobb. I år måtte jeg ha gravd meg ned til den samme lyngen. Hurra for vinter og snø, aking, skilek og snøtung skog!

13.januar 2020

 

12.januar 2021

Klemmen som gjorde dagen!

«Ha en god dag!», sa 4-åringen da jeg skulle dra hjem fra jobb i dag. Og så, helt ut av det blå, han deler ikke ut slikt i hytt og pine han der, så kastet han seg rundt halsen min og ga meg en klem.

Han skulle bare visst hvor mye det betyr! Og akkurat der og da kan alle smittevernhensyn gå og gjemme seg. Nå skal det sies at jeg jobber i barnehage, og 1-2 meters avstand er helt umulig og uaktuelt uansett. Det er ikke slik jeg driver pedagogikk. Men ungene tenker på det. I alle fall de største. De har sluttet å dele rosiner og frukt fra matpakka si blant annet. «Det er den koronaen, vet du», som en av dem forklarte i dag! Nemlig. Og er du 4 år så har du snart levd en fjerdedel av livet med koronarestriksjoner! (!!!)

Takk og pris så har de ikke sluttet å dele ut slike spontane klemmer. Og de er spesielt gode da de kommer fra en litt bustete, ullkledd kar som akkurat har kommet inn etter 20 minutters aking i 23 minus og som egentlig er opptatt av et puslespill men allikevel tar seg tid til å si «hade» til meg!

Takk skal du ha!

Når du skal rekke flest mulig turer på akematta på 20 minutter rekker du ikke å bli kald selv i 23 minus. 

 

Det blir noen tøffe uker framover…

Det blir noen tøffe uker framover. Sa han. Igjen. Bent Høie. Hvor mange ganger har han egentlig har sagt akkurat dette eller noe liknende de siste 10 månedene?  Ja ikke vet jeg. Men jeg vet en ting. Jeg kjenner det i magen hver gang han sier det. «Det blir noen tøffe uker framover!»

«Det gjelder å stå på. Å stå løpet ut. Å yte det lille ekstra slik at alle får det så bra som mulig». Ressurser? Kan dere ikke bare ta i enda litt til? Strekke dere enda litt lenger?

Jeg hadde unnet alle mine kolleger i barnehage og skole å starte 2021 med en arbeidshverdag i alle fall noe mer preget av normalitet. Men nei! Jeg visste dere var seigmenn og -damer. Men jaggu er dere seige også!

«Det blir noen tøffe uker framover!», folkens. Enda en gang. Jeg får virkelig håpe det blir bare noen uker!

I fare for å gjenta meg selv til det kjedsommelige – her er reprise av bekymrede tanker fra 2020…la meg slippe å gjenta dem for mange ganger i 2021!!!

Rykk tilbake til start, superhelter!

Det var jo ikke dette vi ville!

 

Hvis alt dette er sant…

…ja da kan helga og jula bare komme og jeg kan ikke si annet enn takk for gode ord. Og takk for lånet av unike unger. Og uansett hvordan jula blir så gleder jeg meg til å treffe alle igjen i 2021 og håper på perfekte og smittefrie forhold for opplevelser og utvikling for både små og store!

Denne julegaven er en av de aller beste jeg har mottatt på lenge. Den er fra foreldrene i barnehagen der jeg er barnehagelærer og den berører. Rett og slett fordi ordene på koppen er veldig viktige for meg. Både personlig og i min yrkesutøvelse. Så igjen, hvis det er dette dere foreldre opplever: tusen takk! Det betyr alt for en som akkurat nå kun klarer å utføre yrket sitt noen få timer av gangen.

For meg er innholdet i disse ordene grunnleggende for arbeidet mitt. Det handler om verdier som er viktige og riktige å legge til grunn for yrkesutførelsen min. Det er ikke alle forunt å få lov til å være en medundrer sammen med de viktigste personene vi har. Framtida vår. Ungene våre.

Å undre seg handler for meg om å oppleve. Slippe det vi ser, hører og erfarer inn og gi ungene rom for å undre seg å lure på hvordan verden henger sammen. Ser vi et spor i skogen: Hvem har gått her? La ungene tenke høyt, undre seg. Og jeg kan undre meg med dem. Uavhengig av om jeg vet «svaret». I dag så vi spor langs veien. Var det reinsdyra til nissen som hadde gått der? Vi hadde jo akkurat hatt besøk av nissefar…Eller var det en hund, kanskje? Konklusjonen er den enkeltes.

Å engasjere handler for meg om både meg selv og ungene. Jeg må være «påskrudd» og interessert. Jeg må ta i bruk hele meg for å være troverdig og klare å engasjere ungene. Jeg må se hva ungene er opptatt av og tørre å la det styre innhold og hverdag. Min erfaring sier at det gir oss magiske øyeblikk som utvikler både små og store. Magiske øyeblikk som engasjerer meg og som jeg brenner for å fortelle mammaene og pappaene om blant annet i foreldremøter. I dag fikk jeg lov til å sitte på med ungene i akebakken. «Kan jeg bremse hvis jeg syns det går for fort eller?», spurte jeg. «Nei», var svaret. Så da bremset vi ikke.

Du varmer, står det på koppen. Det kan tolkes på ulike måter og jeg tenker at det ikke kun handler om at jeg er glad i bålvarme og å tenne bål. Det handler for meg om å vise ungene at jeg bryr meg om dem. Og at jeg klarer å formidle det til foreldrene. Da jeg skriver dette så kjenner jeg at jeg bryr meg både om ungene og foreldrene. Jeg håper dette skinner gjennom i mitt daglige virke. Engasjement skaper varme. Og den varmen får jeg tilbake hver gang jeg møter ungene. «Jeg har savnet deg», ble jeg møtt med av en femåring en dag jeg kom på jobb i høst etter langt fravær. DET varmer, og svaret mitt var lett å gi. Og ekte: «Jeg har savnet deg også».

Det siste ordet som står på koppen er anerkjenner! Det er et stort og viktig ord. Og for meg handler det om at jeg respekterer folk. Både unger og voksne. Jeg gir ungene rom for individualitet, prøver å vise forståelse og heier på alles personlige egenskaper. Og jeg forsøker å møte barna og gi anerkjennelse der de er: der en har nok med å kjenne igjen forbokstaven sin så kan en annen kanskje skrive både fornavn og etternavn etter husken. Begge trenger anerkjennelse og begge mestrer!

I dag skulle de siste kalenderpepperkakene trekkes og sendes med hjem fra barnehagen. En av ungene satt og hoppet i spenning. Kunne det være hans navn på lappen kanskje? En annen hadde logikken klar og full oversikt over hvem som hadde fått før og hvem sin tur det var. Han visste hvem som var heldig i dag, det hadde han lett regnet ut. Begges opplevelse er like riktige og like viktige. Og å vise dem anerkjennelse for akkurat det er viktig for meg.

Så tusen takk til dere foreldre som låner ut ungene deres til oss i barnehagen hver dag og som ser disse egenskapene hos for eksempel meg! Det er tydelig noen av dere som bringer og henter som undrer og engasjerer dere også. Og en ting er sikkert: det varmer et pedagoghjerte å få denne anerkjennelsen fra akkurat dere! Jeg lover å la disse ordene påvirke de få timene jeg klarer å bidra når vi treffes igjen etter nyttår også!

Med så fine unger og foreldre så er det ikke rart at jeg savner dere også!

Tusen takk!

 

 

4 gleder en onsdag i desember.

Det er jo ikke akkurat hver dag det går på skinner. Sånn går no dagan. Berg og dalbane med en god del visitter i dalstroka innafor. Og de er dype, de daltstroka. Men som hu sa «det er først når du er på bånn du kan begynne å grave deg ned».

Med armer som overhodet ikke egner seg til graving hverken ned eller opp, så er det alternativet uaktuelt. Så da er det bedre å gå for de små ting. Dette handler altså ikke om positiv tenkning, hverken den eplekjekke eller den litt kvelende varianten. Det er for helsike ikke alltid det er noe å smile av.

Men det handler altså om å se noen glimt. De kan godt dukke opp på en onsdag.

  1. Å få gå på jobb i et postkort de få timene med jobbkapasitet som fins i denna kroppen, er gull verdt. Frisk luft, bål og ikke minst, friske folk å henge med.

2. Både adventskalender og vær bød på White Christmas i dag. Snø ute og hvete inne.

3.Julekoppen fra nittenpilogbue bød på en god tekopp før dagen egentlig kom helt i gang. Julekopp, stillongs og fyr i ovnen.

4. Det fins folk som leser norsk i hele væla. Friluftsheidi er lest både her og der. Artig.

I morgen er det torsdag og to uker til julaften. Uansett hvordan julaften, torsdagen eller resten av onsdagen er planlagt. Lag deg en god kveld.

Nå har de visst funnet opp kruttet igjen! Takk for tilliten, folkens!

«Det kommer røyk fra munnen din», sa han. 4-åringen.

«Ja men se, det gjør det fra munnen din også», svarte jeg.

Og jammen gjorde det ikke det. Det kom «røyk» både da vi pustet og da vi snakket. Til og med da vi lukket munnen og pustet gjennom nesa så kom det røyk.

«Men vet dere at det ikke heter røyk?», sa jeg. Nei, det visste de ikke, 4-åringene.

«Det heter damp», sa jeg.

«Ok» sa gutta og fortsatte med saging og vedkløving, som jo var det vi egentlig drev med før avsporingen slo til.

Etter ei lita stund med vedjobbing, litt klatring og en og annen avsporing ellers så var det tid for matpakke. Etter avtale mellom oss tre så skulle vi, uten resten av avdelingen, innta medbrakt mat og drikke ved ovnen i sommerfjøset. Vi hadde jo kløvd ved, så vi måtte jo se om den virka.

Midt i måltidet så oppdaget den ene av dem at det kom jo slik der «bamp» ut av munnen når vi spiste også.

«Ja, det kommer damp», sa jeg.

«Ja, det var damp ja, ikke bamp», sa 4-åringen snusfornuftig. Han lot seg ikke skremme av litt skjult korreksjon.

Rar den der dampen. Og jeg måtte forklare enda en gang hva som skjer når varm luft fra munnen møter kald luft ute. Ikke røyk. Damp altså.

Vi spiste og koste oss videre. Vi hadde allerede bekreftet at det var forskjell på lyden «d» og «b». Damp og bamp. Men nå oppdaget vi at den ulike maten vår hadde forskjellige lyder også. Gulrot knaser. Druer knaser ikke, men vi kunne høre «svosje»-lyder da vi tygde dem. Og så kjeks da! Det gir en egen kjeksknaselyd. Bare prøv.

Men så dro jeg opp det siste jeg hadde i matboksen:

«Vet dere hva dette er?».

«Potet» foreslo den ene.

«Nei», sa jeg. «Det heter kålrot».

«Kålrot», sa gutta og smakte på ordet. Det hadde de aldri hørt om før, sa de. Men den knaste den også, akkurat som gulrota.

«Og som potet», sa den ene. Når den ikke er kokt altså, det var vi enige om.

Lise Lauvik skriver på barnehage.no at utdanningsministeren skal “ta seg en bolle”. Jeg oppfordrer henne i samme slengen til å høre om den knaser når hun tygger den. Da kan det være krutt i’n…

Jeg mener bestemt at samtale rundt litt vedkløving er bedre språkstimulering enn både krutt og boller….

Ei lita arbeids- og lekestund hadde altså ført til at vi lærte oss to nye ord. Damp og kålrot. Det var tydeligvis litt nytt for begge gutta og lyder og begrep måtte smakes på og gjentas av dem begge. For den ene var det fint å øve litt på forskjellen mellom damp og bamp også. Forskjellen på lyden «d» og «b» med andre ord.

Dampen hjalp oss dessuten til å bedrive munngymnastikk. Som nevnt kan damp komme ut gjennom både munn og nese og dersom vi blåser kan vi kanskje få den til å fly ganske langt?

For meg som barnehageansatt så ble denne lille arbeidsøkta i vedskålen en eminent språktreningsaktivitet. Gutta kløvde ved og spiste mat, klatret og lagde vei i snøen, blant annet. Og skravlet. At det var språktrening også det vet jeg fordi jeg har jobbet med barn i noen år (25, påstås det), fordi jeg er barnehagelærer og jeg er bevisst hva det er vi driver med. Og heldigvis hadde jeg der og da tid, konsentrasjon og mulighet for å gripe fatt i øyeblikket og utnytte det.

Selv om vi egentlig var der for å kløve ved.

Så kjære Guri Melbye. Vi trenger ikke flere språkverktøy eller måleskjemaer for å sørge for at ungene kan «nok» norsk når de begynner på skolen. Vi trenger voksne som ser og hører og evner å ta tak i situasjoner sammen med enkeltbarn. Vi trenger voksne som er bevisste, konsentrerte og har tid. Vi trenger voksne med armer nok og hoder nok til å drive språkstimulering i garderoben, på kjøkkenet, på do, i skogen og i vedskålen!

For hvem trenger egentlig mer krutt, når vi har ved og vedskåler?

Inspirasjon:

Lise Lauvik, “Guri Melbye – ta deg en bolle!”, barnehage.no

https://www.barnehage.no/sprak/guri-melby–ta-deg-en-bolle/213701

Den observante legger merke til at det kommer damp (bamp) fra koppen også. Men det som forsvinner ut gjennom pipa, DET er “jøyk”.

 

 

Jeg fikk meg en på tygga og ble forbanna!

I helga kokte det over. Det kokte over på vegne av eget yrke og egne kolleger og arbeidsgiver. Det kjentes som å få seg en på tygga. Og da ble jeg selvfølgelig forbanna! Det hjelper ikke å slå tilbake, det vet vi som driver med pedagogikk, men det er lov å protestere! “Bruk ordene dine”, pleier vi å si til ungene i barnehagen når de blir forbanna.

Å få seg en midt i fleisen og bli forbanna kan bringe en middelmådig blogger inn på topp 100-lista, når hu gjør akkurat det. Det er fortsatt ikke mulig å konkurrere med de virkelige toppene. Men kjære barnehagehelter: dere er da tross alt på bloggtoppen. Helt nederst….Om ikke noe annet så fortjener saken og barnehageheltene akkurat det. Den fortjener å komme fram og den fortjener å bli lest og satt søkelys på. Derfor deler jeg inspirasjonspedagogenes innlegg enda en gang:

http://https://www.facebook.com/Inspirasjonspedagogene/posts/3262822737163159

Denne fortjener også en deling til. Egentlig en trillion delinger:

http://https://www.barnehage.no/korona/sta-opp-for-barna-sta-opp-for-barnehageansatte/176943?fbclid=IwAR1Bmn9VY-2pMBaIon07YnP7hPTUvz1tYQp7NgcaTyRO81vvKXirS-Wzg8k

Og her om da jeg fikk meg en på tygga…og ble forbanna:

http://https://friluftsheidi.blogg.no/om-a-fa-seg-en-rett-pa-tygga-av-sjefen.html

Til alle barnehageheltene: Heia dere! Alt blir bra!

Og her kan det leses om hva vi fikk rett på tygga og ble forbanna for:

http://https://www.pbl.no/aktuelt/politikk/statsbudsjettet-regjeringen-kutter-pensjonstilskuddet-til-11-prosent/

 

Vi begynner å bli forbanna nå!

Noen av oss har kjent på frustrasjon i mange år, faktisk. Men som barnehageansatte er vi jo generelt ganske så tålmodige og vi finner oss i mye og løser utfordringer som de kommer. Det ligger liksom i ryggmargen og vi er ikke vant til å skjemmes bort. Vi er vant med at styrerne snur hver krone og gjør alt de kan for at barn, ansatte og foreldre skal oppleve barnehagen som et godt og utviklende sted å være. Vi er vant til at de hver dag forsøker å utføre magi med de begrensede midlene de har! Korona-året 2020 har pushet disse grensene hinsides!

Som takk for innsatsen så får vi altså «en midt på tygga» av sjefen, som jeg skrev om her i går:

http://http://friluftsheidi.blogg.no/om-a-fa-seg-en-rett-pa-tygga-av-sjefen.html

Det er da jeg kjenner at det begynner å gå på stumpene løs. Også med den tålmodigheten. Og jeg er definitivt ikke alene. Det er fryktelig mange av barnehagefolket som begynner å bli passe lei nå. Mange har skrevet mye bra om ressurser og innhold i barnehagen i mange år. Nå krever vi å bli hørt!

I dag har jeg lest blant annet denne, delt på barnehage.no av Palma Annette Kleppe:

http://https://www.barnehage.no/korona/sta-opp-for-barna-sta-opp-for-barnehageansatte/176943?fbclid=IwAR30B9JcQyme-qDPsZ4E80Wx0jzFoQqnvs6ICfsuBMVuMwhdwsz-EYNPPv0

Inspirasjonspedagogene på facebook ber oss om å dele og framsnakke:

Jeg oppfordrer deg som har barn i barnehagealder, har hatt barn i barnehagealder, eller tenker at det er en viss mulighet for at du får det en gang om å dele dette eller et av de andre innleggene! Vi trenger hjelp til å bli hørt og da er nettopp DU viktig! Sammen er vi sterke og samarbeid kan føre til magi! Det vet vi som forsøker å lage magi sammen med ungene, morgendagens helter, hver dag! Les og del!

 

Kilder:

Inspirasjonspedagogene, Facebook

Stå opp for barna! Stå opp for barnehageansatte!, Michael Nilsen, barnehage.no

Med kun gjesteopptreden i barnehagen for tida, grunnet jobbing med egen helse, tillater jeg meg å skryte av barnehagefolket uten å kjenne det som selvskryt.

 

 

Om å få seg en rett på tygga! Av sjefen.

Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.

Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen.

Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som befinner seg innenfor eller like utenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og når de ikke fysisk oppholder seg i eller ved barnehagen, forbereder de dagene og ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.

I og med at jeg for tida jobber mer med helsa enn med yrket mitt, så vil jeg påstå at jeg både ser barnehagen utenfra og bittelitt innenfra. Og det jeg ser gjør meg på den ene siden stolt og på den andre siden bekymret. Jeg er stolt over den innsatsen som legges ned av alle dere som jobber hver dag for ungene våre. Dere gjør en kjempeinnsats for at alle de små skal ha en god og så normal hverdag som mulig, og for at de skal utvikle seg, oppleve og lære. Livet deres er nå. De kan ikke vente til neste år med å lære og utvikle seg. 4 1/2 åringen i dag er etter all sannsynlighet en nesten 6-åring og 1.klassing på denne tiden neste år. Tida fram til da er magisk når det gjelder utvikling og vi må følge med! Nå!

Heldigvis har vi et helt lass med hverdagshelter som har skjønt dette. De heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! Og som jobber natt og dag for at åpningstid og grupper skal fungere for små og store. De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i uka som kommer.

Takket være dere kan alle samfunnets roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for barna i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.

Men jeg er bekymret også. Bekymret for disse barnehageheltene.

«Det er veldig krevende å jobbe i barnehagen slik det er nå», tikket det inn på en sms fra en tidligere kollega her om dagen. Jeg tror vi alle kan skrive under på det. Jeg ser det på kollegaene i «min» barnehage, og jeg hører det både av egen barnehageleder og andre fagfolk jeg kjenner. Mange går 8 timers arbeidsdager uten pauser da muligheten for samarbeid mellom avdelinger og kohorter er begrenset, og mye av det vi er så glade i av foreldrearrangement og innhold må revurderes og avlyses.

Men dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter. Jeg krysser fingrene for at heltetilværelsen kan normaliseres snart.

Når alt dette er sagt så er det vi opplever nå om dagen et vanvittig paradoks. Når myndighetene foreslår at de som jobber med ungene våre hver dag, det viktigste vi har, skal få mindre ressurser til nettopp dette! I et allerede strengt budsjett så skal nå altså pensjonstilskuddet senkes. Det vil si mindre penger å drive barnehage for, dårligere pensjon for disse hverdagsheltene og dårligere tilbud til ungene i barnehagen. Dette gjelder jo «bare» de private barnehagene, vel å merke. «Bare». Omkring halvparten av norske barnehager er private. Det vil si at 50 % av den oppvoksende generasjonen vil lide under dette forslaget.

Jeg er rett og slett ganske sjokkert over at ministeren kan få seg til å foreslå noe slikt generelt. Og spesielt i ei tid der viktigheten av trygge oppvekstvilkår og trygge utdanningsinstitusjoner, inkludert barnehage, har blitt så til de grader påpekt for oss.

Jeg var innom fysioterapeuten på vei hjem fra jobb denne uka. Han kommenterte at vi som satt på venterommet var så flinke og «godt oppdratt» til å følge smittevernregler med avstand og spriting av hender osv. Jeg påpekte da at «jeg jobber i barnehage så jeg er nok litt ekstra påpasselig». «Men der er det vel full kontakt og vanskelig å holde avstand», sa han. «Ja nettopp», sa jeg. «Det betyr at jeg er ekstra nøye når jeg befinner meg på steder med andre folk, spesielt der det muligens er mennesker med underliggende sykdommer og dermed høyere risiko». Da nikket han bare bifallende.

Men det er hverdagen vår. Jeg ser deg barnehageveileder og barnehagelærer! Jeg vet at dere alle tåler å få en på tygga, av og til. Det er slik vi er skrudd sammen. Selv om jeg faktisk var alt for naiv til å tro at Melby og co. hadde mage til å kutte ressursene vi trenger for å drive en så samfunnskritisk institusjon akkurat nå. Du er liksom sjefen, Guri. Og du er ganske så avhengig av oss!

Til alle dere barnehagehelter og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere!

Disse små og store superheltene har heldigvis ikke fått seg en på tygga hverken av sjefen eller andre. De leker “Kongen befaler”. Akkurat nå tenker jeg at det er bra det er kongen som befaler og ikke ministeren…