DET er jo litt for mye for langt. Selv for den ekstremt effektive. Men i går gjorde en del av oss vårt beste for i alle fall å dekke LITT av alle de årene.
Og i forsøk på slik effektivisme, om det kan kalles det, så kan slike som meg brått og plutselig og helt desperat få behov for dette:
Ingen ble spurt om bilde på bloggen var ok, dermed er alle såkalt “anonymisert”. Bortsett fra friluftsheidi.
Noen av dere har jeg ikke sett på 30 år. Andre besøkte jeg for ei uke sida. Noen har jeg datet på en fjelltopp i Bergen og andre har jeg møtt sånn helt plutselig og tilfeldig i en eller annen sammenheng eller “snakket” med på sosiale medier. Men i går var det reunion. For første gang på 10 år. Og det var jammen meg på tide! Jeg er så glad for at to driftige damer med stå-på- og gjennomføringsevne ikke ga seg og gjorde det hele til en realitet. Og jeg er veldig glad for å treffe alle igjen.
Det er rart med det. Disse menneskene som du i perioder i livet deler oppturer og nedturer, utfordringer, moro og hverdagsliv med. Disse som i en livsepoke betyr veldig mye – det er spesielt å treffes igjen! Da blir det mye å snakke om og mange refleksjoner som går gjennom hodet både underveis og særlig etterpå. Og pinlig stillhet var det overhodet ikke. Ikke det jeg fikk med meg i alle fall. Og i alle fall ikke før jeg noe overveldet og kaputt på alle måter kræsjlandet i ei hotellseng med gode, ferske minner av denne godgjengen.
Og at det er 30 år siden vi mottok vitnemål for fullført førskolelærerutdanning er jo helt utrolig, egentlig. For alle så jo akkurat like ut som før!
I dag er jeg så heldig at jeg har fått bedrevet en god del pedagogikk. Særlig den såkalte «døde mus pedagogikk». Det begrepet er nok kjent for alle som tok førskolelærerutdanning (nå barnehagelærer) på 90-tallet. Den pedagogikken handler om barnehagegruppa som var på tur. Barnehagelæreren hadde laget grundige planer og tenkt godt igjennom hva de skulle gjøre på turen. Hvordan hen skulle lede gruppa. Bare de kom fram til turmålet.
SÅ lå det en død mus på stien! Alle planer gikk i vasken! Ungene undret og lurte. Hva hadde skjedd med musa? Hvem hadde tatt livet av den? Var den virkelig død? Og hvem kom til å spise den der den lå ferdig servert?
Barnehagegruppa endte med å holde begravelse og planene som egentlig var lagt måtte utsettes til en annen gang.
For meg handler denne pedagogikken om å ta i bruk det som ungene er opptatt av der og da. Rett og slett det vi ser og sanser på tur. Og bruke det de ser og opplever i litt impulsiv og barnestyrt pedagogikk. Og i dette tilfellet: ei død mus.
På min tur i dag sammen med to 4-5-åringer så var den eneste planen å henge opp hengekøye og lese bok, samt å spise matpakke og drikke kakao.
Hadde det ikke vært for den døde musa! Og mauren! Og, og, og…..
Musa var nok ei spissmus. Selv om den liknet veldig på «hovedpersonen» i boka vi leste. Som forresten er ungenes favorittbok. Guttene mente at det var en viss fare for at barnehagekatten ville spise den opp der den lå. Så de bestemte at det nok var best å dekke den med mose, slik at ingen så den. Så det gjorde vi. Og så snakket vi om hva som kunne ha skjedd, hva som kan skje med døde mus og hvem det egentlig er mest sannsynlig at kommer til å spise den. Både fugl, katt, ekorn og rev ble foreslått.
Vel framme ved målet, altså leirplass, fikk vi opp hengekøya og vi leste bok. Å sitte inni kokongen av hengekøye og myggnett og kose oss med bok er stas. Og når sola skinner og vi kunne se på «værstasjonen» barnehageungene har laget at det var 14 varmegrader, i skyggen, så var det rett og slett idyllisk.
Dette bildet skulle hatt lyd. Her “forteller” nemlig guttene på egenhånd historien i boka ut fra hva de ser på bildene.
Været ble loggført og begge visste hvordan 10-tallet så ut så vi fikk stilt klokka riktig.
Vi var sultne og måtte ta ei pause i lesinga. Medbrakte brødskiver med ost ble fortært og det var stor stas med kakao. Helt til den ene poden oppdaget at en mygg hadde druknet oppi kakaokoppen hans! DET ble det diskusjon av. Og en del nøling. For er det egentlig trygt å drikke kakao der en mygg har svømt rundt?
Undertegnede plukket ut myggen, men kakaodrikkeren var fortsatt skeptisk. For hvordan er det egentlig: Kan mygg tisse? Og har den da i tilfellet tisset i kakaoen?
Mygg på kakaoskje. Dødsårsak: overdose av kakao.
I slike alvorlige dilemmaer er det veldig fort gjort å svare feil. Ikke hadde jeg med meg noe egnet oppslagsverk om mygg på tur heller. «Før i tida» hadde det jo vært naturlig at slike viktige spørsmål måtte svares skikkelig på enten ved å slå opp i ei medbrakt bok, eller sjekke det når vi kom hjem. Men nå! I 2025 har vi andre muligheter. Kall det gjerne et pedagogisk verktøy. Vi har nemlig ChatGPT!
Det er mye en kan lure på! Men det er jaggu mye en kan finne svar på også med en liten konferering med det o store internettet. Selv på skogstur.
Svaret er her:
Så da visste vi det. Og neste «døde mus» kom i form av en maur. Eller; rettere sagt noen hundre tusen maur. For vårt neste undrespørsmål kom som følger: Hvorfor tar maur så korte skritt? Ha! Chat GPT visste det også:
I dag har jeg hatt ei Ole Brumm-økt i barnehagen. Vi fikk nemlig BÅDE gjort det vi hadde tenkt vi skulle PLUSS alt som den døde musa, myggen og mauren førte til. Ei «ja takk begge deler»-økt, som Ole Brumm ville ha sagt.
Og enda rakk vi bare å benytte oss av et par av de «skogslekeapparatene» som fantes rundt leirplassen vår. De får vi benytte oss fullt av en annen gang.
På hjemveien måtte vi jo rekke å se om musa fortsatt lå der. Og legge på litt mer mose. Musa var jo fortsatt synlig fra sida, kan du skjønne. Og dermed bestemte 5-åringen at «gravplassen» måtte utbedres!
Dette innlegget er inspirert av dagens aller beste samtale. Og den samtalen foregikk ved dagens bål. Noen ganger er bålet, og stemningen rundt, en unik katalysator for de gode samtalene. Tar du en i overkant motivert pedagog og to skikkelig gode lekekamerater på fire år, ei bok og en time i og ved lavvoen og bålet, ja da er potensialet for et gyllent øyeblikk til stede.
Jeg fikk en liten innføring i hvordan man leker blant annet Paw Patrol (!). Og så leste vi bok. Vi leste om Albert. Åberg, altså. Han med den brune strikkegenseren flere generasjoner kjenner fra barndommen. Vi leste at Albert ikke ville slåss og at de andre barna kalte ham MODIG når han innrømmet at han ikke turte. Det var da spørsmålet kom; “Hva betyr modig?”.
Som pedagog så kjenner jeg på at slike situasjoner virkelig krever at jeg svarer så ærlig og riktig som jeg bare kan. Men samtidig så reelt og konkret at det gir mening for en fireåring!
“Hvis du er redd for noe men gjør det allikevel – DA er du modig!”
Fireåringene nikket. Jovisst. Det ga mening. De hadde vært modige begge to de! Den ene hadde for eksempel ikke turt å klatre til toppen av branntårnet på lekeplassen, men så hadde han gjort det allikevel! Modig type, altså! Og så snakket vi videre om at den som er modig og øver masse kan få til både å klatre høyt og for eksempel dra igjen glidelåsen på jakka si sjøl ;-)!
Vi kunne klappe oss på skuldra alle tre, for vi kjente at vi kunne være modige alle sammen. Så da bålet hadde brent ut og lesestunda var ferdig kunne tre modige tusle tilbake til barnehagen og spise lunsj sammen med de andre.
Når stormannsgalskapen når slike høyder som den har gjort den siste uka så detter vanlige folk fullstendig av lasset . I alle fall jeg. All fornuft er kastet på båten og virkeligheten er så forvrengt at undertegnede blir helt apatisk. Og såpass skrekkslagen at både nyhetssendinger, avislesing og generelle forsøk på å holde meg oppdatert rett og slett blir noe jeg unngår.
Hva blir det neste? Kjøp av Grønland og Spa og badeland på Gaza er jo allerede brukt opp…
Heldigvis har vi Bernie. Endelig en amerikaner som tør og vil tale Trumps sannheter midt i mot. Så får det bare være at navnet høres ut som det hører hjemme i en eller annen amerikansk tegnefilm; Ole Brumm, for eksempel. Forresten; jeg foretrekker Hundremeterskogen med Ole og Bernie en million ganger foran Andeby med Donald…
Når jeg kan kombinere det beste fra to verdener – på jobb – ja da blir jeg ganske så fornøyd! Årevis med noe lokal forskning og stadige spørsmål til meg selv «hvordan kan jeg gjøre dette ute?», setter sitt tydelige preg på pedagogikken i dag også.
Dagens barnehageformiddag ble tilbrakt delvis i skiløypa og delvis ved bålpanna. Disse ungene elsker å gå på ski. Og på slike dager som denne, med strålende sol og lite vind, skiløype og hoppbakke og kulebane på jordet, så er det bare å tilbringe hele dagen i snøen.
Maten ble inntatt i sola ved bålpanna. Og de 10-15 minusgradene vi hadde på morgenkvisten krøp stadig oppover og i løpet av ettermiddagen ender det nok på plussida. Såpass ålreit var det rundt bålpanna at min gode kollega dro fram enda noe som ungene liker. Nemlig bok! Å bli lest for rundt bålpanna mens slitne skiarmer og -bein hviles og matpakka fortæres er helt klart trivelig for både unger og voksne. Såpass trivelig at vi voksne måtte lese hver vår bok. Det holdt ikke med ei nemlig! Etterpå var energien igjen på topp og da jeg dro derfra var det kø i kulebana.
I dag har jeg vært på sporet. Både bokstavelig talt og i overført betydning. Jeg har hatt med meg et par unger og sjekket om rådyra eller noen andre hadde spist av de gamle kornbandene på foringsplassen. Det hadde de. I alle fall var det spor etter dem. Dessuten så fikk vi sjekket hva det egentlig er de spiser.
En av ungene visste nemlig at «de liker ikke stilkene, de spiser bare det som er på toppen». Og da lurte vi jo så klart på hva det egentlig var der på toppen som de var så ivrige på. Vi snakket om at inni akset var det korn som vi kunne male til mel og bake brød av. Med litt hjelp av tennene fikk jeg åpnet et korn slik at de kunne se skikkelig. Og ikke nok med bare brød: vi kan bake boller, eller rundstykker og til og med sjokoladekake! Så egentlig og i den videste tolkningen så spiser disse rådyra sjokoladekake! Og det kan vi jo ikke si noe på!
Resten av gjengen skulle på skitur med kakao og brødskiver i sekken. Og når bålet var tent borti skogkanten på andre sida av åkeren gikk vi etter de andre. Ungene i skisporet og på skaren. Jeg langs veien. Helt til jeg måtte krysse åkeren for å komme til bålet. Det var da jeg angret på at jeg ikke hadde plukket med meg trugene da jeg dro hjemmefra.
Det var kun rådyrspor der ved foringsplassen. Lenger bortpå åkeren var det elgspor. Til og med i veien. Jeg tok sikte på elgsporene. De så ut til å gå i noe i nærheten av riktig retning. Men å gå i elgspor når en rager 164 cm over bakken på en god dag, eventuelt på møkkete sokker, og har uforholdsmessige korte bein til de 164 er jo litt ekstremsport. Han var langbeint han elgen som hadde lagd spor. Eller hun. Men med ett og ett laaaangt skritt så kom jeg da fram. Snøen nådde meg til midt på låret og skaren egnet seg kun til å gå på ski på, så det ble ei solid arbeidsøkt.
Men hva gjør ikke slike som meg når bålet er i sikte og kollegene frister med både kakao og bålkos med en hel gjeng ivrige skiløpere på 4-5 år?
Jeg tror vi var på sporet i dag alle sammen. De to kollegene mine som syntes det passet godt med nærtur og bålbrenning. Og jeg som tråkket etter. Jeg er så glad for fortsatt, et par timer i uka, kan få jobbe sammen med kloke folk som stadig er på sporet av slike gode pedagogiske virkemidler. Som ser muligheter og vet å utnytte dem. Og jeg er glad for at det ikke er bare jeg som sverger til litt «bålpedagogikk» 😉.
Vi lærte om spor og hvor tungt det er for dyra å bevege seg i snøen nå som det er vinter. Vi øvde på å putte vottene inni dressen når vi skulle spise, slik at de holdt seg varme. Eventuelt å spise brødskive med votter på, slik han ene fornøyd fikk til. Vi fant ut at et korn kunne brukes i sjokoladekake. Og vi fant en hel skog med fine klatretrær. Selv om det var litt vanskelig å klatre i skisko. Vi lærte at det er lurt å løfte ei og ei ski forsiktig framover da vi skal krysse veien slik at grusen ikke ødelegger skia. Og vi øvde på å se godt etter om det kom bil. Vi øvde på å kjøre bakken ned og å reise oss opp igjen når vi gikk overende. Ungene på ski. Og jeg når jeg bikka ut av elgsporet 😉.
Jeg tror rett og slett vi var på sporet av noe i dag!
(akkurat den «elginga» mi skulle jeg jo hatt bilde av, men det er rett og slett ikke alltid fotografering er prioritert…)
Nordlandsbanen er stengt på grunn av ras og Dovrebanen er stengt på grunn av flom. Det sa de i alle fall på radioen i dag, hørte jeg. Jeg klarer ikke annet enn å tenke at det handler om ekstremvær. Som vi ikke helt er rustet for. Og vi vet det kommer mer av det, men vi vet ikke HVOR mye.
I formiddag snødde det rimelig tett der jeg befant meg. Skikkelige snøkjærringer som gjorde håret bløtt og sikten så som så. Men toget gikk. Så innmari ekstremt snødde det da ikke. Og føret var helt perfekt.
Å ha perfekte forhold for sparktur i nærområdet er i grunn ren luksus for et barnehageparadis.
To never bålved, en turspade, tre sparker, to unger og en barnehagelærer, eventuelt «kjærringa med staven» – det skulle ikke så mye mer til for å skape godstemning i vinterskogen. Medbrakt mat og kakao og en passerende hest med slede og dombjeller gjorde seg jo også.
Men vi måtte til slutt vende snuta mot barnehagen igjen. For toget var i rute. Nesten. Og det toget måtte vi jo rekke.
Da jeg gikk på skolen ble konseptet «paradis» stort sett framstilt visuelt som en slags frodig og jungelaktig edens hage. Bibelsk med andre ord. Livet har lært meg at paradis kan være veldig mye forskjellig. Og ikke minst at paradis kanskje er mer en mental tilstand av tilfredshet og glede enn nødvendigvis å være avhengig av fysisk sted.
I dag har jeg fått tilbringe noen timer i et slags paradis. I alle fall for de som er under 6 år og går i barnehage. Vinternorge og dyktige ansatte har gitt denne barnehagen skiløype (avtale med de som kjører opp slikt), akebakker og snøhuler.
Akkurat her som fotografen, altså jeg, står så har jeg ei sløyfe av skiløypa både foran og bak meg. En gjeng er på sparktur til venstre. Til høyre ligger ei gedigen snøhule midt på jordet. Bak meg har jeg både preparerte akebakker og alle barnehagehusene. Og rundt meg kryr det av vintersportsutøvere i alderen 1 til 5 år. Jeg står midt i alt sammen. Midt i paradiset. Og ja, det er lurt å snu seg av og til når jeg står der. For plutselig kommer en ansatt i full fart og med hui og hoi og dårlig styring på akematte nedover bakken.
De mest taktiske av de små har skjønt at det går fortere dersom de får med seg en voksen som «ballast». Så det kan befinne seg både en og to og tre stykker på den matta som kommer susende nedover bakken. Både små og store lærer seg fort at det er lurt å holde til siden for å unngå å bli bowlinkjegler i bånn.
Jeg vet ikke hvordan ditt paradis er. Og jeg tenker at mitt handler om både hvor jeg er og hvordan jeg har det. Jeg er ganske sikker på at ungenes paradis og mitt paradis kan være veldig forskjellig. Men heldige meg som får en smakebit av deres barnehageparadis innimellom.
Hvis dette ikke er et vinterparadis så vet ikke jeg!
