Lussireia, eller åsgårdsreia, har mange hørt om. Og hvis du ikke hadde støpt lys, brygget øl og gjort alt som Lussi krevde innen en viss dato, DA kom den! Lussireia eller åsgårdsreia. Og de røvet med seg barn! Ikke rart de var nøye på juletradisjonene før i tida. Ingen ville vel våkne og oppdage at det manglet en datter, en sønn, en søster eller bror morgenen etter at Lussireia hadde vært der!
Jeg ligger dårlig an! Av alt som skulle vært gjort til jul, i alle fall etter den gamle tradisjonen, har jeg i grunn ikke utført noe som helst! Småbrukeren har riktignok brygget øl. Men jeg har KJØPT lys, fugleneket kommer tidligst opp til helga, og det som mangler av alt det andre – det kan det godt hende jeg hopper over. Heldigvis er det ingen unger å «stjele» med seg for ei eventuell Lussirei her. Dessuten så har vel generasjonenes gang med tydelighet bekreftet at dette bare var ren overtro.
Men i dag fikk jeg altså se Lussireia med egne øyne. Litt skummel, litt søt og med ganske så tydelig budskap. For tradisjonen tro har barnehagen i dag sett syngespillet «Lussi» av og med Thor Karseth og lokale barn. Ifølge det o store internettet har forestillingen gått siden 1990! Undertegnede har ikke sett det alle årene det har gått. Og i år var det faktisk lenge siden sist. Men jeg har sett det sammen med mange «generasjoner» skolestartere i barnehagen. Og jeg har sett mange tidligere barnehageunger jeg kjente som skuespillere. Det gjorde jeg for så vidt i dag også 😉
For etter noen års pause var jeg i dag så heldig å få være med igjen. Og jammen gjør ikke Lussi underverker for julestemningen. Dessuten er budskapet rimelig klart og dessverre ganske så aktuelt: alle barn har rett til å leve trygt og være mette og ha tak over hodet. Uten å være redde for Lussi eller andre trusler.
Og etter Lussireia kommer Lussi med lyset med de gode tankene! Og da blir det jul! Takk til Lussireia for årets forestilling og takk for påminnelsen om å tenke de lyse tankene!
Heldigvis er snømann-anatomi relativt mye enklere enn menneskekroppen sin anatomi. Og i dag var det akkurat så vidt nok snø til å produsere et par kropper i skogen der vi oppholdt oss. En meget barnevennlig produksjon vel og merke. Snømann. Eller snømenn! Et par varianter.
Og anatomisk korrekte!?! Så absolutt. For snømannanatomien er ikke så opptatt av at begge armene skal være like lange eller ha like lange og mange fingre. Eller fingre i det hele tatt, egentlig. Om det fins tre lange fingre på den ene hånda, så er det som bonus å regne. Og kan en snømann ha nesa i panna, forresten? Og bør snømanneser være på størrelse med Olaf i Frost-filmene sin nese? Det er heller ikke så nøye om hele smilet får plass på snømannhodet. Det kan godt gå rundt hele hodet, eller eventuelt bare stå ut som to «vinger» der ørene kunne ha vært om snømenn holdt seg med sånt noe.
Det var ikke mye byggemateriale å ta av i dag. I alle fall ikke inne i skogen blant trær og lyng. Men et par varianter klarte jeg og de to fireåringene å produsere på ei lita stund. Og vi fikk en prat om anatomi og slikt underveis. Indre organer slapp vi heldigvis å forholde oss til. Snømenn er greie slik!
Enda en t-dag går mot kveld. Torsdag denne gangen. Og jeg har tre nye T-ord:
T for trass. For meg er trass, i betydningen å gjøre noe jeg har lyst til på TROSS av og fordi jeg VIL. Noen ganger for å pushe grensa for hva jeg får til, og noen ganger for å krysse den grensa. De som har lest blogg og kjenner historien vet at det av og til har vært måten min. På trass. Og at jeg også godt kan titulere meg som æresmedlem i trass.no 😉.
Dagens andre T var ikke på trass. Den var på tur. T for tur. På hengekøyetur med unger i barnehagen. Denne gangen klarte vi å sitte fire stykker, eller halvt ligge egentlig, i ei hengekøye beregnet på en person. Det positive med fire i ei køye er at vi holder varmen.
Det har blitt vanlig at når jeg kommer på jobb så blir to, i dag tre, unger med på tur i skogen. Med hengekøye, bok og bål. Kall det gjerne en tradisjon. Jeg liker tradisjoner. Men ikke tradisjon bare for tradisjonens skyld. Tradisjon fordi jeg liker aktiviteten og at den frister til gjentakelse derimot, er min form for tradisjon. T for tradisjon, med andre ord.
Så T for torsdag ble T for trass, tur og tradisjon. T for trylle kunne jeg også ha sagt. Det var nemlig en av ungene som lurte på om jeg kunne trylle med staven min da jeg kom på jobb i dag. Min helt vanlige gåstav som jeg bruker for lettere å gå og holde balansen i ulendt terreng. Jeg tryllet dermed et par av dem til å bli en frosk. Og jammen kunne de hoppe og kvekke!
Akkurat det sa a, hu som oppdaget at jeg var i ferd med å krabbe en runde bak ei hesje da foreldremøtet i barnehagen var over og vi skulle hjem i kveld.
Men når det er så vakkert bak hesja, så kan det jo faktisk være på sin plass å poste dette bildet fra “kontoret”. Med “utemøte” i “utebarnehage” så kan nemlig “kontoret” by på slik estetikk:
Når tanken er tom, altså tankene. Og det ikke fins noe som helst som likner på inspirasjon, idé eller er i nærheten av et tema jeg har lyst til å blogge om. Ja da er valget egentlig såre enkelt: enten la være! Noe som antakelig ville være å foretrekke. Eller å lete opp dagens små øyeblikk. Så kan jeg i alle fall minne meg selv på dem.
Så her er mine tre torsdagsgleder:
Han her har så langt oppført seg rimelig sivilisert. DET kan variere. Og han er i grunn et godt eksempel på at du kan se rimelig normal ut på utsida, samtidig med at mye uforklarlig kan foregå på innsida!
2. Jeg har fått ny sveis i dag. Eller, sveisen er vel den samme. Men turen til frisøren gjorde at det ble litt mindre av den. Det er alltid godt.
3. Dagens opptreden på jobb inneholdt blant mye annet en interessant undring over et forlatt fuglereir. For hvor har det egentlig blitt av fuglene som bodde i fuglereiret? Har de bare flydd sin vei? Kan de være på sykehus tro? Og fins det egentlig et eget fuglesykehus? Ikke vet jeg. Og 3-åringen og 4-åringen som funderte sammen med meg hadde heller ikke fasiten. Dessuten så måtte vi spise mer blåbær, så det ble ikke mer oppmerksomhet til det reiret. Men et gyldent øyeblikk ble det. I alle fall nok til å bli med blant mine torsdagsgleder.
Vinteren 2021/2022 tok livet mitt en omvei. Og siden høsten 2023, altså i nesten to hele år, har jeg stort sett daglig og alltid og i enhver situasjon gått rundt med disse armbåndene:
De minner meg om å ta vare på dagen og stunda. De minner meg om kjentfolk som mistet livet til kreftsykdom. De minner meg om hvor heldig jeg er, og ikke minst om at jeg kan mestre mye om jeg virkelig vil! Noen vemodige minner og enda flere gode påminnelser å ha med seg som regel.
Jeg har brukt armbåndene på jobb i barnehagen også, så klart. Fordi jeg vil og kanskje litt fordi jeg trenger dem. Mange ganger har jeg hatt dem innunder ermet på genseren eller jakka. Andre ganger har de blitt brukt mer synlig, og noen av barnehagebarna er veldig opptatt av dem.
Noen nøyer seg med å si «så fine armbånd», mens andre er i ferd med å knekke lesekoden. I alle fall bokstavkoden. Og da må jeg jo innrømme at teksten muligens ikke er så barnehagevennlig.
I dag hadde jeg et par-tre jenter på 2-3-4 år rundt meg da armbåndene ble undersøkt. «Er det navnet ditt?», spurte den ene. Nei, det var det ikke. Men så fant hun en K. «Oj, det er bokstaven til pappaen min», sa hun. «For han heter Kristian». Jenta på andre sida av meg skulle ikke være dårligere: «Der er pappaen min sin bokstav», sa hun. «F».
Jeg visste jo at pappaen hennes heter Stein, så jeg var forberedt på å spille med eller utdype diskusjonen noe. Da sier hun:
«F er bokstaven hans, for han heter Far». Se det! Det kan ingen argumentere mot!
Etterpå kom hun på at faren jo heter Stein. Og heldigvis fant vi en S på armbåndene også.
Men F for Far trumfer det meste 😉.
Og jeg tenker at neste arbeidsdag kanskje skal foregå uten armbånd (for sikkerhets skyld i tilfelle en eller annen femåring plutselig knekker lesekoden 😉)
DET er jo litt for mye for langt. Selv for den ekstremt effektive. Men i går gjorde en del av oss vårt beste for i alle fall å dekke LITT av alle de årene.
Og i forsøk på slik effektivisme, om det kan kalles det, så kan slike som meg brått og plutselig og helt desperat få behov for dette:
Og dette:
Men altså, DENNE gjengen:
Ingen ble spurt om bilde på bloggen var ok, dermed er alle såkalt “anonymisert”. Bortsett fra friluftsheidi.
Noen av dere har jeg ikke sett på 30 år. Andre besøkte jeg for ei uke sida. Noen har jeg datet på en fjelltopp i Bergen og andre har jeg møtt sånn helt plutselig og tilfeldig i en eller annen sammenheng eller “snakket” med på sosiale medier. Men i går var det reunion. For første gang på 10 år. Og det var jammen meg på tide! Jeg er så glad for at to driftige damer med stå-på- og gjennomføringsevne ikke ga seg og gjorde det hele til en realitet. Og jeg er veldig glad for å treffe alle igjen.
Det er rart med det. Disse menneskene som du i perioder i livet deler oppturer og nedturer, utfordringer, moro og hverdagsliv med. Disse som i en livsepoke betyr veldig mye – det er spesielt å treffes igjen! Da blir det mye å snakke om og mange refleksjoner som går gjennom hodet både underveis og særlig etterpå. Og pinlig stillhet var det overhodet ikke. Ikke det jeg fikk med meg i alle fall. Og i alle fall ikke før jeg noe overveldet og kaputt på alle måter kræsjlandet i ei hotellseng med gode, ferske minner av denne godgjengen.
Og at det er 30 år siden vi mottok vitnemål for fullført førskolelærerutdanning er jo helt utrolig, egentlig. For alle så jo akkurat like ut som før!
I dag er jeg så heldig at jeg har fått bedrevet en god del pedagogikk. Særlig den såkalte «døde mus pedagogikk». Det begrepet er nok kjent for alle som tok førskolelærerutdanning (nå barnehagelærer) på 90-tallet. Den pedagogikken handler om barnehagegruppa som var på tur. Barnehagelæreren hadde laget grundige planer og tenkt godt igjennom hva de skulle gjøre på turen. Hvordan hen skulle lede gruppa. Bare de kom fram til turmålet.
SÅ lå det en død mus på stien! Alle planer gikk i vasken! Ungene undret og lurte. Hva hadde skjedd med musa? Hvem hadde tatt livet av den? Var den virkelig død? Og hvem kom til å spise den der den lå ferdig servert?
Barnehagegruppa endte med å holde begravelse og planene som egentlig var lagt måtte utsettes til en annen gang.
For meg handler denne pedagogikken om å ta i bruk det som ungene er opptatt av der og da. Rett og slett det vi ser og sanser på tur. Og bruke det de ser og opplever i litt impulsiv og barnestyrt pedagogikk. Og i dette tilfellet: ei død mus.
På min tur i dag sammen med to 4-5-åringer så var den eneste planen å henge opp hengekøye og lese bok, samt å spise matpakke og drikke kakao.
Hadde det ikke vært for den døde musa! Og mauren! Og, og, og…..
Musa var nok ei spissmus. Selv om den liknet veldig på «hovedpersonen» i boka vi leste. Som forresten er ungenes favorittbok. Guttene mente at det var en viss fare for at barnehagekatten ville spise den opp der den lå. Så de bestemte at det nok var best å dekke den med mose, slik at ingen så den. Så det gjorde vi. Og så snakket vi om hva som kunne ha skjedd, hva som kan skje med døde mus og hvem det egentlig er mest sannsynlig at kommer til å spise den. Både fugl, katt, ekorn og rev ble foreslått.
Vel framme ved målet, altså leirplass, fikk vi opp hengekøya og vi leste bok. Å sitte inni kokongen av hengekøye og myggnett og kose oss med bok er stas. Og når sola skinner og vi kunne se på «værstasjonen» barnehageungene har laget at det var 14 varmegrader, i skyggen, så var det rett og slett idyllisk.
Dette bildet skulle hatt lyd. Her “forteller” nemlig guttene på egenhånd historien i boka ut fra hva de ser på bildene.
Været ble loggført og begge visste hvordan 10-tallet så ut så vi fikk stilt klokka riktig.
Vi var sultne og måtte ta ei pause i lesinga. Medbrakte brødskiver med ost ble fortært og det var stor stas med kakao. Helt til den ene poden oppdaget at en mygg hadde druknet oppi kakaokoppen hans! DET ble det diskusjon av. Og en del nøling. For er det egentlig trygt å drikke kakao der en mygg har svømt rundt?
Undertegnede plukket ut myggen, men kakaodrikkeren var fortsatt skeptisk. For hvordan er det egentlig: Kan mygg tisse? Og har den da i tilfellet tisset i kakaoen?
Mygg på kakaoskje. Dødsårsak: overdose av kakao.
I slike alvorlige dilemmaer er det veldig fort gjort å svare feil. Ikke hadde jeg med meg noe egnet oppslagsverk om mygg på tur heller. «Før i tida» hadde det jo vært naturlig at slike viktige spørsmål måtte svares skikkelig på enten ved å slå opp i ei medbrakt bok, eller sjekke det når vi kom hjem. Men nå! I 2025 har vi andre muligheter. Kall det gjerne et pedagogisk verktøy. Vi har nemlig ChatGPT!
Det er mye en kan lure på! Men det er jaggu mye en kan finne svar på også med en liten konferering med det o store internettet. Selv på skogstur.
Svaret er her:
Så da visste vi det. Og neste «døde mus» kom i form av en maur. Eller; rettere sagt noen hundre tusen maur. For vårt neste undrespørsmål kom som følger: Hvorfor tar maur så korte skritt? Ha! Chat GPT visste det også:
I dag har jeg hatt ei Ole Brumm-økt i barnehagen. Vi fikk nemlig BÅDE gjort det vi hadde tenkt vi skulle PLUSS alt som den døde musa, myggen og mauren førte til. Ei «ja takk begge deler»-økt, som Ole Brumm ville ha sagt.
Og enda rakk vi bare å benytte oss av et par av de «skogslekeapparatene» som fantes rundt leirplassen vår. De får vi benytte oss fullt av en annen gang.
På hjemveien måtte vi jo rekke å se om musa fortsatt lå der. Og legge på litt mer mose. Musa var jo fortsatt synlig fra sida, kan du skjønne. Og dermed bestemte 5-åringen at «gravplassen» måtte utbedres!
Dette innlegget er inspirert av dagens aller beste samtale. Og den samtalen foregikk ved dagens bål. Noen ganger er bålet, og stemningen rundt, en unik katalysator for de gode samtalene. Tar du en i overkant motivert pedagog og to skikkelig gode lekekamerater på fire år, ei bok og en time i og ved lavvoen og bålet, ja da er potensialet for et gyllent øyeblikk til stede.
Jeg fikk en liten innføring i hvordan man leker blant annet Paw Patrol (!). Og så leste vi bok. Vi leste om Albert. Åberg, altså. Han med den brune strikkegenseren flere generasjoner kjenner fra barndommen. Vi leste at Albert ikke ville slåss og at de andre barna kalte ham MODIG når han innrømmet at han ikke turte. Det var da spørsmålet kom; “Hva betyr modig?”.
Som pedagog så kjenner jeg på at slike situasjoner virkelig krever at jeg svarer så ærlig og riktig som jeg bare kan. Men samtidig så reelt og konkret at det gir mening for en fireåring!
“Hvis du er redd for noe men gjør det allikevel – DA er du modig!”
Fireåringene nikket. Jovisst. Det ga mening. De hadde vært modige begge to de! Den ene hadde for eksempel ikke turt å klatre til toppen av branntårnet på lekeplassen, men så hadde han gjort det allikevel! Modig type, altså! Og så snakket vi videre om at den som er modig og øver masse kan få til både å klatre høyt og for eksempel dra igjen glidelåsen på jakka si sjøl ;-)!
Vi kunne klappe oss på skuldra alle tre, for vi kjente at vi kunne være modige alle sammen. Så da bålet hadde brent ut og lesestunda var ferdig kunne tre modige tusle tilbake til barnehagen og spise lunsj sammen med de andre.
Jeg lurer ikke på de fire første, men stiller noen spørsmål:
Hvem startet krigen i Ukraina?
Hvem av disse tre opplever du at har mest diktatorisk atferd? Putin? Zelenskiy? Trump?
Hvorfor ser Trump så opp til Putin?
Her er det mulig å filosofere fritt…
Klarer Europa å forenes til en felles front?
Hva holder Elon og Donald på med nå «i skyggen av» de horrible løgnene de har satt fram?
Mulig quiz ikke er rette ordet. Så vidt jeg har erfart har slikt mer til felles med min virkelighetsoppfatning. Og er langt mer lettfordøyelige.
Når stormannsgalskapen når slike høyder som den har gjort den siste uka så detter vanlige folk fullstendig av lasset . I alle fall jeg. All fornuft er kastet på båten og virkeligheten er så forvrengt at undertegnede blir helt apatisk. Og såpass skrekkslagen at både nyhetssendinger, avislesing og generelle forsøk på å holde meg oppdatert rett og slett blir noe jeg unngår.
Hva blir det neste? Kjøp av Grønland og Spa og badeland på Gaza er jo allerede brukt opp…
Heldigvis har vi Bernie. Endelig en amerikaner som tør og vil tale Trumps sannheter midt i mot. Så får det bare være at navnet høres ut som det hører hjemme i en eller annen amerikansk tegnefilm; Ole Brumm, for eksempel. Forresten; jeg foretrekker Hundremeterskogen med Ole og Bernie en million ganger foran Andeby med Donald…
