Å nå målene sine er viktig for alle. For meg har det blitt enda viktigere de siste åra. Jeg trigges veldig av konkrete målsettinger og det gir enorm motivasjon og mestring å jobbe mot mål og aller helst å nå dem.
Så gjelder det da, å finne hvilke mål jeg skal ha. Hva er det viktig for meg å jobbe mot? Og hvor «hårete» skal målene være? Er de for lette så er det jo ingen utfordring og jeg kan nå dem uten å legge meg «i sælan» og gjøre en skikkelig innsats. Og er de for vanskelige så vet jeg jo at det ikke finnes noe mindre motiverende enn å kjempe mot noe som jeg vet at jeg uansett ikke får til.
Nei, målene må være akkurat vanskelige nok, eller hårete nok, til at jeg må «ta meg sammen» og gjøre en real innsats for å nå dem. Når jeg da nærmer meg fullført, så får jeg motivasjon til å ta i enda litt ekstra bare for å komme helt i mål!
Sånn er jeg skrudd sammen. Og det er bra! Det hjelper meg å finne motivasjon i hverdagen og det hjelper meg til å strekke meg så langt det er mulig. For som jeg sier: jeg må av og til krysse grensa for hva som er mulig for å finne ut hvor den grensa går! Ikke sant? Hvis jeg bare holder meg innenfor «komfortsonen» vil jeg aldri få vite om jeg kunne fått til litt til eller gått enda noen meter.
Bilde: wordpress.com
Noen ganger kan målene se enkle ut. I september hadde jeg som målsetting å holde på med fysiske øvelser i minst 14 minutter hver dag. Enten styrketrening, bevegelighetstrening eller balanseøvelser. For slik trening er viktig for akkurat meg av flere årsaker, både alder og varig sykdom sørger for det. For det meste ble det en blanding av alle tre. Og jeg nådde målet. Kun en eneste dag i løpet av hele måneden «sviktet» jeg dagsmålet mitt. Da ble det kun 6 minutter, og så glemte jeg resten. Jeg kom bare på dem da jeg hadde lagt meg om kvelden. Men de minuttene tok jeg igjen et par dager etterpå, så jeg er fornøyd. Dessuten så ble det glemt fordi jeg var på tur. Det vil si, for meg, at jeg holdt på med noe enda viktigere!
I forbindelse med aktivitetsutfordringen til meg selv så ville jeg samle inn penger på Spleis til MS-forbundet. I dag tidlig, siste kampanjedag, så jeg ikke helt for meg at kronemålet skulle nås. Og jeg forberedte meg på IKKE å nå et mål. For slike som meg som kan bli rimelig oppslukt og manisk målrettet (!) av slike utfordringer, så kan det å innse at målet ikke nås også være utfordrende. Jeg har for eksempel veldig vanskelig for å snu når jeg er på tur. Selv om skrotten krangler og det viser seg at turmålet er alt for langt unna til at det er «innafor». Så å mislykkes i å nå mål er noe jeg nok kan øve meg litt på.
For jeg er jo så klart aller mest glad i å nå mål. Og jammen sørget ikke rause givere for at kronemålet ble nådd i løpet av den siste innsamlingsdagen! Det hadde jeg faktisk ikke trodd for bare noen timer siden. Dermed kan jeg krysse av for to måloppnåelser i september. Nå kommer oktober, og siden jeg vet at konkrete mål motiverer meg, så tenker jeg at jeg skal ha et par mål denne måneden også. Jeg tror de, målene altså, skal handle om tur. Slik blir det blogg av, vet du. I alle fall når man, slik som jeg, er såpass ubeskjeden at jeg kaller meg friluftsheidi. Jeg kjenner nemlig at hu der friluftsheidi er alt for mye inne. Og oppholder seg alt for lite i friluft. For min smak.
Så i oktober er friluft målet for friluftsheidi. Jeg starter i morgen!
Tusen takk til rause støttespillere som sørget for at også dette målet ble nådd.
