Mellom luft og vann.
Den blanke flata ligger der
Midt mellom luft og vann
Og der
Der henger en kano i skorpa
Stille flyter den fram
Akkurat på den tynne hinna
Mellom luft og vann
Den henger der og dingler
Sammen med vannløperne
Der vannliljene duver
På den tynne hinna
På grensa mellom luft og vann.
Enda en gang har heldige meg fått være med på jobb. “Same procedure” som i fjor på akkurat samme tid. Men litt andre arbeidsoppgaver for håndtverkeren og for friluftsheidi. Og ei natt ekstra på stabburet. Stedet er inspirerende. I alle fall for oss som liker skog og gamle hus. Oss som ånder levd liv og kjenner på den spesielle stemningen et slikt sted utsondrer.
Takk for at jeg kan få slike opplevelser. Refleksjonene rundt livet og hverdagen får næring på slike steder.
Fjorårets workation blogget jeg om her. Også da den 30. juni.
Årets ord fra skogens dikter er: “Dette er det vanskeligste av alt: Å være seg sjøl – og synes at det duger!”
En utfordring som denne som frodith rimelig enkelt har fått slike lettlurte hverdagsbloggere som meg med på, her, kan faktisk åpne øynene. I alle fall mine. Jeg har jo visst lenge at gult ikke er min favorittfarge når det gjelder klær. Jeg vet pastellgult forekom en del i perioden fra jeg var 10 til jeg var 14 eller noe, men utover det så er den fargen sjelden sett.
Det samme gjelder lilla. Jeg har sågar skrevet et blogginnlegg om lilla før. Det finner du her: jeg hater lilla.
Ikke så glad i lilla, akkurat. Og antakelig kom overdosen da avleggeren hadde en kraftig lilla periode en eller annen gang tidlig på 2000-tallet. Det var lilla strømpebukser, kjoler, stæsj og leker. Og til og med lilla vegg på rommet og lilla gardiner.
Jeg har styrt unna etter det. Helt til i fjor. Da ble det lilla på meg:
Neida, jeg har ikke snudd helt om på høytider og måneder og årstider her. Jeg kunne vel ha sagt “god juli”, kanskje, men god jul får holde! I går var det akkurat et halvt år igjen til julaften. Og sånn sett så nærmer vi oss jul….
Men i og med at utfordringen på frodiths fargerike catwalk i dag er RØD, så var det rimelig nærliggende for meg å stikke nesa ned i bildearkivet. For meg er nemlig rød julefargen. Egentlig vinterfargen, kanskje. Jeg pynter huset til jul med rødt og jeg har både rød dunjakke og røde toppluer. Jeg har rød bil også. Helårsbil heldigvis. Men mest av alt er rød julefargen. For noen år siden kjøpte jeg meg rød julekjole. Ja altså, den kaller seg jo ikke julekjole selv. Hverken i butikken eller i skapet. Men for meg så har den blitt julekjolen.
Så var det å finne et bilde av den røde kjolen, da. Slik havnet jeg i eget bildearkiv og slik havner både friluftsheidi, småbrukeren, avleggeren og Anna (fra Ogawa i Japan) på blogg. På den røde bloggen i dag! Jeg satser på at de ikke ser rødt av den grunn!
Det er turkis lørdag. I alle fall er det det for meg på frodiths fargerike catwalk. I dag var temaet turkis eller blått. Og dermed var valgmulighetene mange her hos friluftsheidi i alle fall. Det ble en liten fotoshoot i hagen. Catwalk om du vil. Helt til det ble så varmt at jeg ikke orket mer.
Dermed ble det kjolebilde. I turkis og delvis skygge. Og til og med med en blå veterantraktor i bakgrunnen. Til ære for catwalken.
Den turkise kjolen med bier på er kjøpt i en bitteliten kjolebutikk i Edinburgh. Og den gir gode minner om en flott tur.
Sankthansaften kom og jeg ble klarert for sommerferie! Akkurat i tide til midtsommer. Det vil si at uker med undersøkelser, tester, prøver og timer på både nevrologisk avdeling og kreftenheten i dag ble avsluttet med gode nyheter. Juhuuu!
Alt ser helt «upåfallende» ut, som de sier. Ingen tegn til oppblussing eller spredning av noe som helst. Og denne gangen ikke noe som skulle sjekkes ut litt ekstra en gang. Herlig! Det betyr at dersom ingenting utover det vanlige kjennes eller skjer så går neste runde med mr, pet-ct, blodprøver, ultralyd og andre undersøkelser som planlagt i september. Det er leeeenge til!
Et år har gått. Og jeg er kreftfri. Til det motsatte er bevist. MR-bilder viser heller ingen utvikling av MS-en. Så da er det jo bare å krysse fingrene for at den holder seg rolig og fortsette med å «finne seg til rette i denne hverdagen», som jeg sa til onkologen i dag.
Det vanskeligste i dag var i grunn stunda på venterommet. Sist jeg satt der, i mars, satt jeg ved siden av og snakket lenge med ei venninne. Ei som på den tida var ut og inn av sykehus. Rimelig kjørt. Hun lever ikke lenger. Det gjør jeg. Det var rart og sårt å sitte i den lilla sofaen i dag og refleksjonene kommer nært.
Jeg kan møte sommeren så frisk som det er mulig for meg å bli akkurat nå. Jeg lever og skal bruke dagene etter beste evne. Planene er klare og de er både spennende og varierte. Målene er litt hårete men mulighetene er mange. For ja, jeg kan bli sykere igjen. Men det kan godt hende jeg ikke blir det. Jeg går for det siste alternativet.
Målene legges med den forutsetning. At formen holder. Jeg er griseheldig som kan møte sommeren med det utgangspunktet. Og da får målene gjerne være en skikkelig utfordring og noe å strekke seg etter. For tenk om det går!?!
Jeg er heldig. Klarert for sommerferie. Ikke fra ansettelse i egen helse, men fra oppfølgingstimer! Bare DET er verdt en tommel opp! Og en bitteliten mojito 😉
Akkurat dette venterommet er et noe foruroligende sted. I dag hengte jeg meg i grunn mest opp i at de har vært ufattelig nøye med å merke alt av møbler og greier….og da lurer jeg på: har sofaen lett for å bli borte? Er noen redd for at den skal bli stjålet? Eller er det rett og slett for å minne oss som sitter her om hvor vi er?
Hva vil du ha?, sa småbrukeren. Mojito, sa jeg. Så da lagde’n det 🙂
Det sto mellom å surre seg inn i hengekøya, iføre meg en padlevest, lete etter den gamle treningsjakka eller trøkke meg inn i en kjole som strengt tatt både er en smule trang og rett og slett på grensa til rød….
Men så kom jeg på at det finnes en genser. En ullgenser. Som riktignok tilhører avleggeren, m en som undertegnede har tjuvlånt mer enn en gang. Oransje og fin. Og jammen eksisterte den ikke i arkivet også. Så her er dagens bidrag til frodiths fargerike catwalk:
På skogens catwalk.
Jeg er overlatt til meg sjøl. Helt og holdent på egenhånd. Jeg må klare meg alene, er slengt ut med badevannet og overlatt til en uviss skjebne. Rett og slett fratatt all form for støtte, veiledning og nødvendig hjelp. «All by myself» som Celine Dion synger.
Nå må jeg klare meg på egenhånd. Og mange vet allerede at det går skikkelig dårlig. Det handler om facebook. Og det handler om bursdager.
Mye kan sies om akkurat det foraet, men jeg har hatt glede av det på minst to områder. Det ene er at det har skaffet meg ting jeg trenger opptil flere ganger. Blant annet har avleggeren fått tak over hodet, altså leie husrom, to ganger på grunn av mine rop om hjelp på nevnte fora. Og så har jeg fått melding daglig om hvem som har bursdag!
Og det er selvfølgelig det dette dreier seg om. Nå virker nemlig ikke funksjonen lenger. Det vil si at bursdager ikke varsles meg med hverken pling eller ikon lenger. Og dermed er jeg helt overlatt til meg selv. Og hvordan går det egentlig? Ikke i det hele tatt, vil jeg si. De som får bursdagshilsen av meg nå er kun de 5 eller så som jeg på en eller annen måte klarer å huske på. De andre får kun fordi jeg ser på feeden at noen jeg kjenner har gratulert dem. Og så må jeg forte meg å gjøre det samme, ikke sant? Sånn er det bare. Dessverre.
Mora mi kjører bursdagsbok. Den fungerer. Til og med uten oppladet batteri. Og jeg mistenker at det som står i boka er helt unødvendig for det «står» inni hue hennes også. Inni dette huet står det svinnende lite slikt. Derfor har jeg fullt og helt stolt på facebook og påminnelser derfra. Fram til nå.
Helt til en eller annen gang i vinter da de greiene der datt ut. Tro meg, jeg har prøvd det meste for å få varslene opp å gå igjen. Endret innstillinger og skrudd av og på telefon og apper…. Men jeg er fortsatt overlatt til meg selv. Og hvem tar egentlig ansvar for slikt?
Ikke vet jeg. Men jeg skulle gjerne visst når du hadde bursdag. Da skulle jeg gratulert deg. Hver gang. For hvert år og hver dag teller. Og heldigvis teller de (minst) like mye om facebook minner om det eller ikke. Håper jeg!
Heldigvis ble ikke min forrige bursdag helt avglemt!
I alle fall på frodiths fargerike catwalk. Og akkurat denne fargen fins det i hauger og lass av her hos friluftsheidi. Turjakka er grønn. Den ene av dem og den som oftest er med på overnattingsturer og slikt i alle fall. Så nærliggende å poste et turbilde til catwalken er det. Men det fins også grønne topper og t-trøyer, skjorter og gensere. Og det fins kjoler. I alle fall en.
Grønt er en favoritt. Det ble i grunn inndoktrinert fra tidlig alder. Med gulrotfarget hår, i alle fall den bittelille flusken jeg hadde midt oppå hodet, ble ettårsdagen feiret i grønn strikkedrakt. Både hårfarge og grønnfarge har siden fulgt meg. I alle år. Nå fordi jeg liker den!
Dermed blir mitt bidrag til catwalken slik:
Litt grønt fra arkivet. 2022.
Tydeligvis i skarp kontrast til meg. For her i huset er det fullstendig og komplett støvsugd for gule plagg. De finnes rett og slett ikke! Ikke så mye som en gul sokk var det å oppdrive.
Dermed ble mitt svar på frodiths fargerike catwalk i dag dette:
