Å våkne i lavvoen etter en relativt god natts søvn, dra ut øreproppene og overhøre følgende samtale utenfor lavvoduken er helt innafor: «Jeg tenkte jeg skulle steke pannekaker, ordner du kaffe?». «Ja, jeg koker kaffe på apparatet mitt hvis du steker pannekaker på ditt!»

Det er da jeg skjønner at jeg har ligget akkurat lenge nok og at det er på tide å vrenge av seg soveposen, dra på seg buksa og bevege seg ut i verden! En god start på søndagen med andre ord!

Gutta hadde kokt og stekt og frokosten ble både god og lang. Alle dukket etter hvert ut og opp fra telt og soveposer og fikk både vått og tørt i seg. Og pannekakene var gode som gull. Med syltetøy og full pakke! Det er bare å bøye seg i støvet og takke M&M for innsatsen. Nok en gang.

Annonsørinnhold

De fineste sommerkjolene du kupper på salg nå

Etter frokost ble det nedrigg av camp. Og det er da tanken kommer. Hver gang. Er det slutt alt!?!

Men neida, ikke helt. For vi ville jo ikke hjem. Dessuten var det fint vær. Ikke strålende sol. Men lettskyet og mindre vind enn vi hadde opplevd så langt på turen. Gutta hadde fått så mye koffein og pannekakekraft i skrotten at de la ut på sykkeltur langs en sti de hadde observert dagen før. Mens resten av oss hadde andre planer. Noen ville bare sitte og nyte livet og utsikten. Jeg hadde funnet igjen både krok og dupp og måtte dermed teste den dyrebare marken min i fiskevannet. Vi to som fisket var ikke utstyrt med all verdens tålmodighet, så det gikk ikke så lenge før den ene rett og slett satte seg for å skravle. Mens jeg gikk for å hente badetøy.

Badetøy, ja. Det var vel å ta i. Til fjells eller til skogs eller hvor det skulle være på en slik tur så prioriteres ikke slikt som badetøy i sekken. Så dermed var det vel i grunn bare turhåndkle og badesko jeg hentet. For badesko er vel noe av det beste jeg har investert i. I alle fall noe av alt det rare utstyret jeg er i besittelse av som jeg har brukt flest ganger. Jeg tror de kostet den nette sum av kroner 79,-.

Det ble bad i det klare vannet. I sportsbh, ulltruse(!) og badesko. Og med staver. Kjerringa med staven liker nemlig å bade. Det er kjerringa med sekken som hopper over bekken. Hu med staven, eller stavene, er mer troende til å hoppe uti. Det ble bad både på meg og C. Vi var enige om at det ikke var det kaldeste vi hadde badet i. Men muligens noe av det klareste. Med hvit sand på bunnen minnet tjernet mest om et slik der typisk «sydenbasseng» med blå fliser. Glassklart.

Jeg blir rett og slett litt smålykkelig av slik bading. Og så blir i alle fall denna kroppen ganske så mye bedre etterpå. I alle fall rett etterpå. Det ble nesten et bad på begge syklistene også da de kom tilbake. Forsøkene på å redde sluker som satt fast etter fisking sendte faktisk begge to ut på vassing opp til knærne. Den ene fant. Den andre ga opp. Men den andre fikk heldigvis en fin ørret først, så da gjorde det ikke så veldig mye. Den ene hadde dessuten badet kvelden før, så han var jo helt ren i utgangspunktet😉.

Jeg tenkte egentlig jeg skulle advare de to fiskerne som kom gjennom myra rett etterpå og gjorde seg klare til å kaste uti at det ikke var noe vits. Jeg tipper alt som var av ørret hadde evakuert til ei vik på andre sida etter alt det styret med bading og vassing. Men idyllen var såpass påtrengende, at jeg lot være. De fant det vel ut på egenhånd etter hvert.

Siden en observant del av kompaniet hadde registrert noen litt truende skyer over de nærmeste fjelltoppene så ble det bestemt at vi skulle bryte leir og ta oss i retning bilene igjen. Etter en del pakking og på nippet til å bryte sammen fordi jeg fikk så mye ufortjent hjelp av alle de andre så satte vi kursen for sykler og sti. Eller vei da. Tre skulle sykle og tre skulle gå.

Trehjulingen min ble såpass tungt lastet at jeg var spent på om bakkestart lot seg gjøre. Men til slutt var både gående og syklende på vei i riktig retning. Heldigvis med hjelpemotor for min egen del. Takk høyere makter for den, forresten. For å sykle kun på muskelkraft med DET lasset ville antakelig ha tatt motet fra meg. Selv om det etter den første oppoverbakken var slakt nedover stort sett hele veien.

Vi syklistene kom først og mens vi demonterte trehjuling og pakket utstyr i bilen kom de gående også fram. Og akkurat i det vi nesten hadde alt i bilene så begynte det å regne. Vi fikk til og med kastet bikkja inn i bilen før hu ble alt for bløt. DET var god timing! Og kred til den som bestemte at vi skulle bryte camp akkurat da vi gjorde.

Turisten i bilen ved siden av som observerte bretting, skruing og demontering av sykkel var rimelig imponert over konseptet. Spesielt at vi fikk plass til alt inni bilen! Til og med solid trehjulssykkel. «I’m lucky to have these sherpas to lift it», sa jeg. Og det er jeg! Mulig jeg burde hatt en eller annen til å snakke engelsk for meg også.

På hjemvei ble det en stopp på veikro. Som endte med burger på bensinstasjon siden veikroa var stengt. Men burgeren var god og resten av hjemveien gikk som en lek.

Etter å ha levert den ene sherpaen hjemme hos seg selv, måtte den andre løfte sykkel igjen. Denne gangen fra den ene bilen til den andre. Og jeg kunne kjøre hjem. Og pakke ut alt sammen enda en gang! Heldigvis var været både tørt og passe varmt, så alt utstyr, soveposer, liggeunderlag, lavvo, gapahuk, plugger og alt annet smått og stort kunne luftes og tørkes på terrassen. Og idet jeg holder på med den ryddinga så tar jeg meg sjøl i å tenke: «hvor skal vi dra neste gang?». Jeg tolker det, på tross av en smule kroppslig kollaps både underveis og etterpå, at det tyder på at turen var helt strålende.

Og er det slutt alt? Ikke turlivet, nei! Så definitiv ikke. Jeg gleder meg allerede til neste gang.

Å rangle rundt i fjellet en hel dag, for ikke å si ei helg, er helt ypperlig. Og vi var klare for lørdagen og akkurat det. En fjellrangel. Vi hadde jo kommet oss i camp og under et eller annet slags tak kvelden før, her: https://friluftsheidi.blogg.no/fin-friluftsheidifredag.html. så vi var klare.

Ingen hadde blåst bort i løpet av natta. De som hadde vært ute i buskene i nattens mulm og ikke så junimørke, hadde bare blitt sånn passe regnbløte. Og morgenkaffen og frokost kunne inntas mens vindkulene sendte alle løse deler lenger oppi lia.  Skiver og grøt og annet medbrakt ble fortært så vi skulle bli klare til å ta for oss av dagen. Og kaffe. Flere «koker» med kaffe.

Vi ble aldri helt enige om når vi skulle starte, men at vi skulle på tur var vi enige om. Og helt plutselig så var vi klare og la i vei oppover mellom lyng og sauemøkk. Etter noen hundre meter startet jo veggen. Den visste vi om vi som hadde forsert den før, men sånne motbakker som møter deg midt i fleisen etter ei noe dårlig natt på liggeunderlag er vanskelig å forutse effekten av før en står bokstavelig talt midt i det. Og det vi husket var vel muligens både noe slakere og noe kortere enn det vi opplevde.

Annonse

Bedre enn taxfree-priser: Knalltilbud på favoritter og bestselgere

En god del pust og pes og pauser og sure lår senere sto vi på toppen av bakken. Verden flatet ut med topper både til høyre og venstre og potensiell panoramautsikt over både Rondane og Jotunheimen. Men altså, tåkedottene drev forbi og rundt, og regnet pisket. Det var ikke direkte klar utsikt oppå der. Toppen vi hadde sett oss ut, den til høyre, ble derfor forkastet og målet ble den ganske mye snillere toppen til venstre i stedet. Det er ikke gøy å gå topptur med friluftsheidifart og friluftsheidipausehyppighet i stiv kuling og regnskurer på tvers, så det var en fornuftig avgjørelse. Takk for at du tok den M. Men det ble topp og det ble gruppeselfie på toppen. Ingen blåste over kanten selv om det kjentes nære på, og solbrillene fungerte som vindbeskyttelse selv om de ikke akkurat var av slalombrilletypen.

Og da vi først var på den toppen så ble vi enige om at neste topp antakelig bød på ly for vinden og at vi skulle sige i retning av den. Lunsj ble etter hvert tryllet frem fra sekker og lommer. Den besto av både snacks, brødskiver og spekepølse, og det ble en liten «stenkare», kall det gjerne frostvæske for fjellfanter, i ly under berget nedafor toppen. I den forbindelse anbefaler jeg alltid å ta en for hvert bein. Jeg tar ofte tre da det ene beinet trenger litt mer omsorg enn det andre 😉. Jotunheimen åpenbarte seg i nordvestlig retning og sola tittet fram og varmet en blid gjeng. Stemningen var god hele veien, men at sola tittet fram la ikke akkurat noen demper den heller.

Det var tid for å rangle videre. Et par av oss valgte nedoverbakke. Mens de fire andre fortsatte oppover fjellet for å nå en topp eller to eller tre til. Vi som skulle ta oss nedover syntes luftlinje var et aktuelt valg. I stedet for å gå delvis sti tilbake. Og luftlinja var bratt! Men det gjør for så vidt ikke noe så lenge vi rangler rundt. En rangler jo som kjent lettere nedover enn oppover….

Vi delvis gikk, delvis akte på rompa nedover gressbakken. Med ei og anna pause for å ligge i lyngen og nyte fjellet, sola, lufta og livet. Ingen hadde det travelt og verden var bare nytelse. Lyng, sol, blomster, gedigen utsikt og deilige lukter. Og et og annet sauebrek lenger nede i lia og utsikt over vann, vidde, fjelltopper og bilveien langt der borte.

Vi nådde camp med ett mål for øyet. Slumring og siesta-liv. Med hver sin boks egnet drikke og hver sin boks pringles (laget for tur den der, med hard pappboks så godsakene ikke moses i sekken) la vi oss rett ut. Det ble både slumring og en liten dupp der i gresset før den spreke gjengen som hadde vært innom enda flere topper returnerte. Noen hadde blitt bløte på bena, mens andre ytret at de «ikke skulle gå et skritt til» i dag, og alle var enige om at turen hadde vært fin.

Da ble vi brått sultne og derfor fant vi mer drikke! Fjellogikk er ikke alltid som annen logikk, men etter en liten, kall det gjerne aperitiff, ble tacokjøttet varmet og all slags deilig tilbehør ble tryllet fram fra sekker, busker og telt. Det ble et herremåltid av de sjeldne. Uten bord, men med verdens beste utsikt og selskap.

Sol og vind fikk vi hele kvelden. Og det er jo rimelig ålreit når fjellet og camplivet skal nytes. For akkurat det nytes best uten alt for mye mygg, knott og klegg. Vi slapp med en og annen mygg, og kunne kose oss utendørs hele kvelden. Knott tror jeg ikke jeg så på hele helga. Så ikke så galt at det ikke er godt for noe. Vind altså.

Underholdningstilbudet der på vidda var upåklagelig. I tillegg til nesegrus beundring av både nær og fjern utsikt, samt gode og vittige samtaler og generell tullprat så besto den også av både spill og kultur. Ikke gambling, det gidder vi ikke. Men medbrakt «Kryptert», kortspill der det er om å gjøre å tolke kodete setninger. Det slo an og vi fikk da til overraskende og kanskje skremmende mye. Den store opplevelsen var nok imidlertid av det kulturelle slaget. Og det er vel der det kom tydeligst frem at kompaniet besto av barnehageansatte og – kolleger. En sporty barnehagepedagog bød nemlig på en spontan stuntvariant av dukketeater, slash roasting fra sin helt spesielle overnattingsrigg: nemlig den lånte gapahuken. Som dukketeaterscene var den perfekt. Og med uslåelig trøndersk mot, samt erfaringer og kunnskap om publikum, rev vedkommende av seg en kort men treffende forestilling. Han tok’n på hæl’n! Jeg bøyer meg i hatten, eller lua der og da og applausen var rungende i den grad 5 tilskuere klarer å få noe til å runge i en så enorm natur. Takk for fantastisk forestilling!

Noen av oss hadde med sprøtt. Eller fiskestang hvis vi skal bruke noe annet enn dialektord. Vi kjente fiskebehovet murre langt baki der et sted, så tre av oss ruslet ned til vannet. Vi hadde ikke helt trua. Jeg på grunn av ren erfaring. Jeg får sjelden eller aldri fisk. De andre fordi tjernet så mildt sagt grunt ut. Litt kasting og surriball, samt kroker og spinnere som satt fast i bunnen etter så hørte jeg «jadda» borti vannkanten. Den første ørreten ble vippet i land og vi var skikkelig fornøyde egentlig. Et kast til på fiskeren og så skjedde jaggu meg det samme igjen med en gang! Og den var større. Vi andre to var såpass fornøyde med at det i det hele tatt var fisk der i det lille vannet, så vi brydde oss ikke om at vi ikke hadde fiskelykke. Dessuten var det slutt på tålmodigheta mi så klart, så vi returnerte til leir og resten av kompaniet som hadde passet camp og hvitvin så lenge 😉.

Heldige oss fikk fersk og ekstremt kortreis ørret stekt på kokeapparat til kveldsmat. Helt perfekt!

Det var omtrent der, eller litt før fiskinga egentlig, at friluftsheidi opplevde en dobbel kollaps. Først en utstyrskollaps. Kameraet! Det mobilkameraet som jeg har vært så fornøyd med så lenge hadde begynt å svikte uka før. Men jeg hadde nesten vent meg til å «lure» det litt med noen innstillinger. Nå var det derimot helt svart! «Det oppnås ikke kontakt med kameraet», sa den de gangene den tok seg bryet med å reagere i det hele tatt. Jaja, det er ikke så mye mer å gjøre med sånt noe langt inni fjellheimen enn å glemme bilder og være i nuet». Litt rart for meg som elsker å knipse alt og ingenting, men jeg hadde helt sikkert godt av det. En litt panisk mail til min faste «telefonogpcrådgiver» ble det riktignok. Det beklager jeg. Men at det var lørdagskveld kom jeg ikke på før etterpå. Slikt noe blir uvesentligheter i fjellet. Men mangel på kamera kjentes vesentlig.

Den fysiske kollapsen var verre. Kje, var jeg. Og da kommer det symptomer fra det meste av skrotten. Et uttrykk som dagen etter måtte forklares for kompaniets yngste medlem, som lurte på om «skrotten» dreide seg om en helt spesifikk kroppsdel, kanskje. Såpass uggen var undertegnede at hu fant tannbørste og etter hvert sovepose OG ørepropper og tok kvelden. Først av alle. Mens resten holdt skravla gående ei god stund til. I alle fall en time 😉 Da var det kvelden for dem også. Dessuten var det tomt for hvitvin.

Det ble ei strålende natt. Så og si vindstille og oppholdsvær hele natta, så vidt jeg kunne skjønne. Dermed ble det litt mer søvn enn natta før på de fleste. Snorking ble visst også observert. Lydisoleringen er bedre i hus enn telt. Og bedre i stiv kuling enn vindstille. Og å våkne i lavvoen, trekke ut øreproppene og høre at kompaniet er i gang med BÅDE kaffekoking og pannekakesteking morgenen etter er helt ålreit!

Det var søndag. Men vi ville ikke hjem riktig enda, så det blir et eget innlegg om søndagsranglinga vår!

På vei oppover. I typisk ranglefart. Foto: C.P.

Sitting er en nødvendighet med friluftsheidi på tur.

Toppturselfie av hele kompaniet. Foto: C.P.

fo

På hjemvei ble det sol og flere forsøk på å overvinne utstyrskollapsen, det vil si mobilkameraet.  Rangling i fjellet innebærer en obligatorisk dose ligging i lyngen. Foto: S.B.L.

Venter på napp. Foto: S.B.L.

Kveldsmaten er sikret. Foto x2: S.B.L.

Takk for bilder Camilla og Sanna 🙂

Jada, jeg vet at det er mandag i dag. Og slett ikke fredag. Men som seg hør og bør når friluftsheidi har vært på tur, så må det komme reisebrev på bloggen. Og da er det vel ryddig å være i hvert fall tilnærmet kronologisk korrekt. Dermed handler det i dag om en finfin fredag:

Etter verdensmesterskap i klikk på værmeldinga som endret seg til det verre og det bedre om hverandre i uka som gikk, kunne kjøretøy 1, eller de som satt i den da, omsider glede seg over at det var sol og oppholdsvær da vi svingte inn på parkeringa. Vi var klare for ei helg i fjellheimen. Vinden fjernet effektivt alt av løse deler, inkludert bikkjehår på buksa etter bilturen, og heldigvis var vi etter hvert såpass tungt lasta at å blåse bort ikke var noen stor risiko. McGyver-dama, eller friluftsheidi om du vil, tryllet fram både skruer og verktøy da festet til sykkeltralla ikke var helt intakt, og reddet dermed om jeg skal si det selv en litt utfordrende start når det gjelder utstyr. Og med utstyrskollaps avverget, montering av både tralle og trehjuling, samt lessing av ufattelig store mengder utstyr på sykler og folk, så kom vi oss av gårde.

Gutta startet med en liten offroadbit før det bar grusveien oppover, mens friluftsheidi ikke tok sjansen og syklet rundt i og med at trehjuling med svinetungt lass ikke oppfører seg helt stabilt på usikkert underlag. Tyngdepunktet blir en smule ugunstig og erfaring tilsier at velt, det vil si en slags utstyrskollaps, da er rimelig sannsynlig.

Annonsørinnhold

De fineste sommerkjolene du kupper på salg nå

Ingen i sikte på den 2,5 kilometer lange sykkelturen innover vidda. Og jeg tok selvfølgelig mange bilder, for det hadde jeg tid til når de som syklet med kun muskelkraft tråkket seg oppover motbakkene. Med tungt lass er hjelpemotor helt nydelig! Men apropos bilder; de er alle uklare og forkastet. Av årsaker det kommer mer om senere i turrapporten! Da snakker vi nemlig om utstyrskollaps!

Med noe att og fram og vasing i kratt og diverse diskusjoner, ble leirplass bestemt og to satte opp deler av camp mens nummer tre gjorde vendereis for å møte resten av gjengen. Og hjelpe til med bæring. Det var godt vi var to. For i 13-15 sekundmeter, i alle fall i følge yr, var det ikke akkurat enkelt å få opp lavvoen. Men det gikk. Og poenget med fjelltelt ble rimelig åpenbart da det kom opp to slike i en fart like etterpå.

Da kom endelig resten av kompaniet også, fra flere retninger, og alle «redde opp senga si», det vil si ordnet liggeunderlag og sovepose, og inntok etter hvert både jervenduker og fast og flytende føde mellom de varierende installasjonene i campen. Dermed var vi fulltallige, seks folk og ei bikkje. Og campen ble komplett. Selv om både lue, stillongs og votter måtte på så hadde vi en trivelig kveld helt til….

…den plutselig var slutt! Skylaget og himmelen var i grunn rimelig variabelt der vi kikket oss omkring i fjellheimen. Og i det fjerne kunne vi skimte grå, tette skurer som for bortover fjellsidene. Men «neeeeiii, det kommer vel ikke så fort», konkluderte den såkalt noe fjellvante friluftsheidi kjekt. Det gjelder å være konstant væroptimist og ha trua til det motsatte ettertrykkelig blir bevist. For vi hadde det jo så trivelig.

I det setningen var sagt så falt de første dråpene. Og innen vi hadde fått stablet oss selv på beina og begynt å dra en del løse deler, inkludert vin og jervenduker inn i lavvoer og telt, ja da bøttet det ned. Nok til at hu som satt i busken og tissa fikk seg en kveldsdusj og bløtet ut ett sett klær skikkelig allerede første kvelden. Og nok til at de to som regelrett stupte inn i lavvoen med armene fulle av løse deler lenge satt å lurte på når de skulle få tatt kveldspussen og kveldstissinga.

Det fikk vi heldigvis til da den første skura tok ei pause. Og til slutt hørte vi at han som hadde tatt seg en kveldstur på de nærmeste toppene også dukket opp. Ferdig dusja! Vi sa natta og krøp i påsan. Det er ikke stort annet fornuftig å finne på litt utpå en fredagskveld med kun en supertynn teltduk mellom seg og syndefloden.

Natta ble bråkete og ståkete! Ingen tvil om det. Men lavvoen var forskriftsmessig satt opp og med ørepropper og trass så ble det da litt søvn til og fra. De neste timene var jeg innom jobb, at roommaten i lavvoen frøys og at gapahuken til den ene turkompisen hadde kollapset slik at han lå som en kokong på gresset da vi sto opp. Etter nøye overveielse nedi soveposen før jeg sto opp, så konkluderte jeg med at alt det der bare var drøm. Og da skjønte jeg jo at jeg hadde sovet tross harde regnskurer og alt for mange sekundmeter vind gjennom natta.

Fredagen hadde gått over til lørdag helt av seg selv mens vi sov/ventet/angret/slappet av, stryk det som ikke passer, og vi var klare for neste dag og ikke minst neste post på turprogrammet. Ingen menneskelig eller utstyrsmessig kollaps i løpet av natta, heldigvis.

Mer om hva vi gjorde og hva vi ikke gjorde får komme i neste innlegg, tror jeg. For det ble jammen en fin friluftsheidilørdag og den fortjener vel sine egne ord og betraktninger!