Eller er du handlingslammet? Eller kanskje noe midt i mellom? Jeg innbiller i alle fall meg selv at jeg stort sett alltid prøver å finne løsninger på utfordringer som kommer min vei. Jeg tror på ingen måte at jeg klarer å opptre slik alltid. Det kommer jo an på dagsform og overskudd, som hos oss alle. Men jeg lever i den tro at det meste kan løses. Med tilpasninger.
Hvis jeg ikke rekker opp til ei hylle – ja da må jeg omorganisere i hyllene, eller klatre opp på en krakk.
Klarer jeg ikke å bære hele kofferten – ja da må jeg pakke lettere, eller dele opp innholdet i flere kolli.
Klarer jeg ikke å bære inn en hel vedkurv – ja da må jeg bære inn to halve i stedet.
Og klarer jeg ikke å gå på fjelltur – javel, da får jeg sykle på fjelltur i stedet.
Så ble det ferie og leid «torp» i Sverige. Selvfølgelig med både badevann og badebrygge på tomta.
Å komme seg uti fra ei brygge er ikke direkte vanskelig. Ikke fra ei såpass vinglete ei som denne her engang. Tyngdekraften jobber jo så definitivt med meg. Og det er jo i grunn bare å velte seg uti. Men opp igjen da! Det var nesten umulig. Med selmetoden, som vi kanskje kan kalle det, gikk det så vidt. Høyrebeinet mitt er jo ikke akkurat til hjelp når det gjelder slike fysiske greier, så da gjelder det å finne inspirasjon hos en art uten bein…ikke sant!?! Men jeg er jo ingen sel, så lett var det ikke.
Med mitt behov for morgenbad så nok småbrukeren for seg å måtte følge meg ned på den vinglete brygga hver eneste morgen hele uka. Han begynte å klø seg i huet, samt kikke inn i alle uthus og skur på tomta. Han så etter noe som kunne avhjelpe den potensielt katastrofale (!) situasjonen. Undertegnede kom også med ulike forslag om både stropper å dra meg opp etter og bading fra en stein borti sivet…
Løsningen viste seg å stå rett foran nesa vår. Utafor låveveggen. Der sto nemlig en solid stige av tre og jern. Type diger og bred «gardintrapp» fra en eller annen gang midt i forrige århundre, antakelig. Garantert fra nitten pil og bue.
Da småbrukeren, selvfølgelig eminent handyman, utstyrt med tau og festestropper, morgenen etter hadde montert trappa i sjøbunn og brygge, samt vekttestet den med egen skrott, var det bare for friluftsheidi å trippe lett (!) over på trappa og stige ned før hun veltet seg ut i badevannet.
Uka og de obligatoriske morgenbadene var reddet! Og småbrukeren pustet minst like lettet ut som friluftsheidi. Det løser seg for de løsningsorienterte.
Jeg syns egentlig at akkurat dette sitatet fra han som ellers karakteriserer seg som «en bjørn med ganske liten forstand», nemlig Ole Brum, er ganske ålreit. Og jeg tar stadig meg selv i å bruke uttrykket som en slags leveregel.
Jeg liker både telt og hotell. Jeg liker både vin og vann. Jeg liker både sjokolade og pottis. Jeg liker både folk og bare-friluftsheidi-tid. Jeg liker at det er litt av alt. Og gjerne begge deler.
har denne gangen vært valg. Hun ber oss om å velge mellom det ene eller andre, tre ganger.
Nummer 1: Fjell eller strand? Jeg svarer så definitivt: ja takk begge deler! For kombinasjonen er den aller beste. For bare noen dager siden syklet jeg rundt i fjellet, fant en strand, badet og syns det var et av de fineste stedene jeg hadde rastet på lenge. Kombinasjonen fjell og strand passer meg jo utmerket også temperaturmessig. Fjell gir meg rett som det er akkurat passe få varmegrader til at skrotten min trives, og da blir det energi til bading på stranda! Vinn, vinn, og ja takk begge deler.
Strand i fjellet.
Nummer 2: Morgen eller kveld? Kjedelig, men sant; det blir ja takk begge deler her også. Jeg liker å være ute hele døgnet. Og overnatting ute der jeg kan nyte naturen gjennom hele døgnet er gull. Solnedgang om kvelden kan også være gull. Og å våkne av at solstrålene treffer fjeset når jeg overnatter i hengekøya er også gull. Til og med når det skjer klokka 03.47 eller der omkring. Litt senere utpå morran er det som regel tid for morgenbad. Jeg liker kveldsbad også. Men morgenbad er, foruten å være obligatorisk når jeg er på ferie der slikt er mulig, også rent gull. I boka «Året i skogen» sier Torbjørn Ekelund følgende: «Det er stor forskjell på kveld og morgen når man er alene i skogen…». Han skriver at kvelden preges av melankoli, mens morgenen er en stund der alt kjennes lett og ingenting synes umulig. Erfaring tilsier at det er mye riktig i akkurat det. Men å oppleve begge deler er aller best, så ja takk, begge deler.
Morgen.Og kveld.
Nummer 3: Bil eller båt? Her er det faktisk første gangen, under dette bloggtemaet i alle fall, som jeg heller mer til den ene sida. Jeg kjører jo bil. En god del. Det handler jo om at når en bor slik til som jeg, så er bil mest praktisk. Rett og slett eneste mulighet rett som det er. Og bilen tar meg både oppover og innover og bortover og forbi, som regel dit jeg vil. Men jeg liker jo å ferdes i kano, for eksempel. Og det er jo en slags båt. Jeg liker tanken på seilbåt, og tanken på å seile, men mine sporadiske opptredener på slik båt, har vel i grunn vist meg noe jeg visste fra før; Jeg er landkrabbe! Men kano, altså! Det er bra. Mest bil, men gjerne opplevelser på vann når det passer, altså.
Bil til sitt bruk.
Båt til sitt bruk.
Så da har jeg i god Ole Brum-stil takket ja til det meste i denne utfordringen. Da unngikk jeg jo elegant valgets kval denne gangen. Forstandig han der gule bjørnen 😉
Dagens lille stunt, i den grad det kan kalles lille, handlet om tre kofferter, en 75 liters tursekk, et par vesker og poser…og ei bøtte. Samt friluftsheidi og avlegger. Herved er nemlig transport av flyttelass via kollektivtransport testet ut! Heldigvis kun deler av et flyttelass. Jeg er noe usikker på om jeg kan anbefale løsningen. Jeg tror stikkordet er “deler” – altså deler av et flyttelass. Ikke hele. Ikke halve. Men litt.
Og det er bra. For når minst den ene hånda til enhver tid må være ledig til å støtte skrotten med en stav og sekken er såpass at den er av typen du virkelig må sette sjøbein under, ja da er flyttelasset endelig stort nok.
Men nå er det i hus. Det huset det skal være i. Eller rettere sagt den leiligheta. Både alskens dupeditter som trengs samt mat både av typen innkjøpt på Harrytur og høstet i kjøkkenhagen på småbruket.
Og bøtta.
Til vår noe perplekse overraskelse så var det faktisk ikke vi som hadde mest bagasje på toget. Det er mange med bagasje i disse ferietider. Folk er på tur. Men ikke så mange flyttelass. Men altså: der befant det seg nemlig en familie med både store barn, små barn i barnevogn, mor, far og besteforeldre – med seks gigantiske kofferter pluss ryggsekker, barnevogn og ymse løse deler. De skulle til Legoland. Og jeg fikk forsikret meg om at både mor og far hadde igjen ei feriuke når de kom hjem 😉.
Det var der bøtta fikk sine fem minutter i rampelyset. Den holdt på å velte da Vy forserte en sving såpass skarpt at ting inni toget begynte å leve sitt eget liv. Vi fikk både den og kofferter, sekker og barnevogner på rett kjøl. Og faren i familien lurte på om vi hadde langt å gå fra Oslo S med det lasset.
Og avskjedskommentaren da gjengen forlot toget på Gardermoen var: «Pass på bøtta 😉!»
Superlokal, nylig gjennomført og superenkel forskning sier at sup krever både kroppsbeherskelse og balanse. Mye.
Det vil jo da si at relativt slappe, ubalanserte og ms-befengte kjerringer på 51 pluss med et noe ustabilt og overgangsalderpreget tyngdepunkt muligens med fordel kan finne på noe annet å drive med. Eventuelt finne alternative løsninger!
Så i dag ble det altså den type forskning. Alternative sup-løsninger. Gjennomført ved å bli rodd til egnet langgrunn strand uten fare for stein i bakhodet når(ikke hvis) jeg ramler av. Flatt vann, altså uten noe som helst som likner bølger, var en forutsetning. På lik linje med bare sånn passe sommervær, slik at det ikke befant seg så mange andre på stranda😉. Bortsett fra et par danske småbarnsfamilier som hadde så mange unger at de rett og slett ikke hadde tid til å følge med på oss sup-erne. Regner jeg med.
Enkel, lokal og ny forskning sier dermed at dette er den beste måten:
Avslappende og stabilt og fint. Det er fullt mulig å padle, men noe ugreit å vite hvor…
Denne metoden går også an. Men fører raskt til krampe i fotbad og legger.
Denne metoden fungerer dersom det holder med 2-3 padletak for å komme dit du vil. Mulig at de som har følelse i begge bein kan få til 5 tak…. Hu som har balanse og fysikk i orden, avleggeren, fikk til flere hundre…
Forskning er krevende greier og det er viktig med hvile mellom øktene. Og den beste sup-stillingen fungerer også i robåt, med sup-er på slep. Hvis noen andre ror.
SUP betyr i følge det o-store-internett: stand-up-paddleboard. Det der høres ut som multitasking; både stå og padle? Og multitasking har jeg lært av nevropsykolog at ingen får til særlig bra. Vi bare tror det. Jeg kaller det heretter LDP: lay-down- paddleboard.
Sier sikre kilder. For min del så bades det gjerne hele året. Så lenge det fins åpent vann i alle fall. Jeg har badet i havet på Sveriges vestkyst i romjula, i en bekk øst i Trysil med is-og snøsklie ut i vannet i april og mellom isflak på fjellet i sommersola. Blant annet.
Når det er ferie, og jeg har tilgang på egnet sted, altså vann, bader jeg hver morgen. Rett fra senga, på med badesko og badekåpe og strake vegen til bading fra strand eller brygge. Må jeg rusle et par hundre meter gjennom skogen for å komme meg uti så er det greit. Men dess kortere dess bedre.
I dag har jeg badet tre ganger. Det gjelder å passe på når mulighetene er så definitivt til stede. Både brygge, ganger to, og strand og ikke minst sommervær har invitert til utstrakt bading.
Og innimellom litt roing. Om fiskelykken er motsatt proporsjonert med badelykken vet jeg ikke. Men det kan vel i grunn se slik ut. I dag har jeg altså badet, rodd, tatt bilde av tær i sand, badet, fått sand i trusa, badet igjen og grillet.
Det er Ferie med stor F! Og i morgen blir det morgenbad igjen! Fordi det er ferie.
Noen ganger, en gang i blant kanskje, kommer den følelsen;
Følelsen av å være akkurat på rett sted, ha akkurat det rette selskapet, og ikke ha behov for hverken å være noe annet sted eller ha noe som helst annet enn akkurat det du har.
DA er det viktig å kjenne etter! For det er akkurat de gangene som skaper magien. Som balanserer livet! De gangene.Nå!
Mat må syklister ha, og med frokost og kaffe innabords og alle vesker, sekker, mobiler og andre løse deler lesset på var det klart for å bruke litt energi igjen. Skiløypa og bakkene vi hadde forsert ettermiddagen før var på et eller annet vis blitt fryktelig mye kortere i løpet av natta. Vi suste gjennom gress og forbi blomster, kuer og hyttefelt helt til vi igjen trillet stødig bortover demningen i motsatt retning som dagen før. En svenske ble observert(!). I alle fall en fisker nedenfor demingen.
«Der står det en fisker», sa AC.
«Ja, en Fishermans Friend», sa vittige meg. Det blir en del kvalitetshumor på en slik tur.
«Svensk, jaja…», sa AC. Og tenkte at det var da litt rart at jeg kunne se det på så lang avstand. Eventuelt se det i det hele tatt.
Akkurat samtalen om svensken der på demningen ble vel i grunn toneangivende for flere av samtalene den dagen. Det er lett å høre litt «skakt» når det sykles og skravles både på inn- og utpust og uansett om selskapet er innen hørevidde. Men slik går no dagan på sykkeltur, og vi prater og vi svarer og det er ikke alltid så farlig om vi snakker om det samme. Eller hører det vi trodde vi sa…
Bakkene opp mot de lokale i gapahuken fra i går skulle jo nå forseres i motsatt retning – dermed oppover! Og jammen ble det oppover etter det også. Ja, denne delen av Mjølkevegen, betegnes som den mest familievennlige. Fordi den ikke har så kupert terreng. Men det fins bakker, det er sikkert. Og det var der undertegnede både fikk testet «bakkestart» med trehjulingen, samt gjorde et forsøk på å gi min medsyklist en ørliten dytt i ryggen mot toppen av bakken. Det kunne jeg bare slutte med, så da gjorde jeg det.
På toppen av bakken fant vi vår perfekte lunsjplass. Det var ikke badevann der. Men det var benk, utsikt i alle retninger, oppholdsvær og nesten vindstille. Kun nok trekk i lufta til at mygg og knott holdt seg unna. Kokeapparatet produserte skikkelig kaffe, matpakka fra hotellpersonalet inneholdt både mye mat og noe overraskende mat, og resten av bayliesen gikk ned i et par slurker. En perfekt lunsjstopp.
Før vi kunne tråkke oss videre oppover og bortover. Vannflaska ble fylt i bekken vi passerte rett før vi fikk skogens konge på lett galopp tvers over veien og nedover myra. Elgen er majestetisk. Spesielt når vi kan følge den over lange, åpne strekninger der den vekselvis galopperer og lunter bortover myrene. En finfin opplevelse! Vi passerte både tjern, bekker og flere Flåklypa- og Flintstone-fjellknauser langs veien. Og plutselig og nesten litt for lett kunne vi igjen trille inn på parkeringa ved Gomobu og finne igjen bilen.
Den siste arbeidsøkta for dagen måtte benyttes til demontering, sammenlegging og løfting av trehjuling og montering av sykkelstativ inkludert tohjuling, samt en hele fem minutters kjøretur til siste losji. Som viste seg å være tidenes triveligste tømmertun der vi fikk utdelt «Kårstogo» og ei leilighet med både hvert vårt soverom, kjøkken og bad.
Hovedhuset bød på peiskos, middag og kake og «hjemme hos oss selv» i Kårstogo var vi så heldige at det ble «servert» vin og gode samtaler gjennom kvelden. Før vi måtte ut igjen. For det var jo vann nedi bakken. Badevann. Kveldsbadet foregikk blant en økende gjeng mygg og knott. Vi prøvde å ikke bry oss noe særlig om dem. Og de tok heldigvis ikke så mye notis av at badinga foregikk i en lett kombinasjon av undertøy, badesko og en og annen bikinitopp.
Så ble det natta igjen og før vi visste ordet av det så kom morgenen. Den siste på årets Escape. Med kaffetrakter tilgjengelig og frokost satt fram i kjøleskapet ettermiddagen før var det bare å dekke bordet ute i sola og kose oss med både egg, ost, juice og skiver. Og nyte stillheten og roen. De to damene som hadde overnattet i nabohuset på tunet dro av gårde på sykkeltur og vi hadde hele herligheten for oss selv.
Til slutt måtte vi rydde og vaske oss ut, si hade og takk for oss til både personale og omgivelser og begi oss på hjemvei.
I god The Great Escape-stil så ble det heller ingen pinlig stillhet i bilen på vei hjem. Planer ble luftet og diskutert – også svevende tanker om framtidige Escape’r. Vi har ideer. Antakelig nok til et tosifret antall år til. Og jammen er det bra. Det er vemodig når slike eventyr går mot slutten. Men det er litt godt også.
Etter tett oppunder 100 kilometer på henholdsvis to og tre hjul. Kaffekoking, bading, skravling og naturopplevelser er skrotten litt mørbanket. Huet er nok også det, men samtidig fornøyd og full av gode opplevelser. Det er akkurat slikt noe som er helt gull å ha «i banken» til mindre spennende dager og uker. Og så kan vi jo lure da; på om «svensken» fikk fisk. Eller om han var en Fishermans Friend.
Været lagde litt drama, men holdt seg unna både bekken og oss.
Rett borti der sto det jammen meg en svenske…eller en Fishermans Friend…
The Great Escape vol 12, 2024 edition, er historie. De to eneste og faste deltakerne har syklet, pustet og pest, spist, badet, skravlet, kokt kaffe, svettet, sett, hørt, ristet, observert og tråkket seg gjennom «den mest familievennlige delen» av Mjølkevegen. Nemlig Stølsvidda mellom Vaset og Golsfjellet.
I løpet av fem dager, med to dager biltransport og tre dager sykling, har vi tilbakelagt noe i underkant av 100 kilometer. Den yngste har tråkket for egen maskin alle meterne og alle bakkene. Bortsett fra omkring fem meter der undertegnede prøvde seg på et slags «dyttestunt» med elsykkelen som drivkraft og der armen liksom skulle «sope» med seg dama. Til høylytte og ville protester, selvfølgelig. Slikt noe skulle hun jo slett ikke ha noe av! Så da slutta jeg da. Og syklet videre på min trehjuls spesialsykkel med alternativt styre og hjelpemotor.
Den første sykkeldagen var en vakker og aldeles strålende rundtur. Og selv om «noen» hadde lest at turen skulle være på 16 kilometer, mens den endte på 27,9, så var vi enige om at den var akkurat passe. Selv om siste bakken skulle vise seg å være både i bratteste og lengste laget. Men det gjelder å ikke gi seg. Dag en er beskrevet her: https://friluftsheidi.blogg.no/en-spa-dag-tror-jeg.html
Dag to våknet vi igjen på Gomobu. Fint navn, ikke sant? Det var på tide å pakke ned alle remedier og alle jakkene (!), putte det som ikke ble funnet verdig å bli med på turen i bilen, og resten i sykkelveskene. I dag visste vi hvor vi skulle begynne og vi startet å tråkke oppover bakken og bortover vidda. Med mørke skyer i både horisont og hvor enn vi snudde oss så var vi forberedt på det meste av vær, men vi kom oss jammen over hele vidda før dråpene traff både syklister og sykler. Vi passerte både kyr og sau, hytter og setervoller. Det ble en og annen fartsrekord i noen av bakkene. Begge syns jo det er en smule stas når hjulene ruller fortere og fortere mens følelsen av å suse av gårde nesten minner litt om å fly. Etter å ha passert både DNT-hytte og gjennom ei trivelig setergrend måtte vi sitte litt på en stein mens utsikten ble beundret og medbrakt brødskive ble fortært. Og sjokolade så klart. Det hører med.
Det sykles så fort at noen har hjelmen i skyene.
Tyrisholt.
Mot Hemsedalsfjella.
Skurer over Tisleifjorden.
Til slutt stupte vi ned en rimelig bratt bakke og befant oss plutselig på en kafe og landhandel der det ble muligheter for både kaffe og kanelbolle. Og et par bilder til. Til og med på do ble det fotografert. Og det er ikke akkurat en vane. Akkurat da Escaperne var under tak der så kom det faktisk noen få regndråper. Nok til at kaffen ble inntatt innendørs.
Noen kilometer på hjul senere passerte vi enda en perfekt rasteplass. Men gapahuken var opptatt:
Det var for så vidt ledig på steinen som ba oss sette oss ned, men gjengen i gapahuken hadde visst brukt den som do…
Etter en liten prat med de lokale i gapahuken gikk det lett nedover gitt. Helt til demningen i Tisleifjorden. Med sykkelvei direkte på demningen ble det en stopp der også. Rett og slett for å ta inn det hele. Fem minutter etter at vi passerte demningen var det stopp igjen. Tour de vidda, Escape edition, har det med å foregå sånn. Farten er rett som det er god, men plutselig oppdages noe pent, interessant eller fotovennlig, og dermed blir det stopp. Denne gangen var det vel egentlig for å se litt på folk på en kafe, ligge litt i lyngen, drikke litt baylies og….tamtaratam, tro det eller ei: BADE! Igjen.
Et nydelig sted å bade og vi er skjønt enige: «vi angrer aldri på et bad».
De siste kilometerne var oppover. Lange oppoverbakker. Merket som «svært bratt bakke» på internettmaskina til AC. Men endelig så fikk vi syklet på litt sti. Skiløype og traktorslep kaltes det på det samme internettet. Det er alltid litt spennende med stisykling med trehjuling. For hva slags sti? Hvor smalt er det? Og hvor bratt? Og hva befinner seg egentlig i og under gresset jeg sykler gjennom og som er like høyt som skuldrene mine? Kommer jeg i det hele tatt fram?
Dama på tohjulingen tråkket på og var helt rå opp traseen! Og friluftsheidi kjørte seg fast bare en gang. Hun ble stående fast med understellet på sykkelen godt festet i grusen der stien rett og slett var vasket vekk av bekken som skulle gått ved siden av. Litt løfting måtte til før vi sakte men stødig tråkket de siste noenoghundre meterne gjennom blomsterbakkene til resorten vi skulle tilbringe kvelden og natta på.
Da hadde vi kommet til trillekoffert- og bussturistland. Den oppegående unggutten i resepsjonen anbefalte oss å spise middag klokka 19. For klokka 20 skulle det komme tre turistbusser. Det er det jeg kaller et rimelig tydelig hint. Den er grei, tenkte vi og turet opp på rom 360 med det meste vi hadde av ryggsekker og sykkelvesker. Bortsett fra mobilen min. Den var VEKK!
Heldigvis visste jeg at jeg hadde hatt den ved innsjekk. Jeg hadde jo hatt visakortet framme. Men endevending av alt som befant seg på rommet, alle lommer, samt henvendelse i resepsjonen hjalp ikke. Null funn. Men en liten ekstra tur ut i sykkelboden, også kalt skiboden, ga resultat. I bunnen av den sykkelveska vi lot stå igjen der fordi vi slett ikke hadde planer om å bruke innholdet, blant annet kokeapparatet, inne på resorten; DER vet du! Der lå den forb… telefonen. Med seks oppringinger fra min medsyklist, i desperasjon for å finne igjen dupeditten.
En dusj, buffetmiddag type alt for stor, samt en liten runde i hotellets relativt digre kombinerte kles-, leke-, interiør- og souvernirbutikk senere og vi inntok horisontalen for en god natts søvn. Sykkeldag to var historie, og vi var spente på om værmeldinga for sykkeldag tre ville innfri.
For dag tre var meldt å bli den våteste og mest utrivelige sykkeldagen. Selv om mengden nedbør og vind som ble meldt hadde minket i løpet av de forutgående dagene. Det var to spente syklister som rullet ned øyelokkene og flatet ut i hotellsenga. Møtte vi motvind og sprutregn morgenen etter?
Akkurat her, eller rett før da, var det vel at jeg kunne konkludere med at det gikk:
Bilde: ACM
Når utstyr, kropp, vær og ikke minst turselskap spiller på lag så tåler faktisk denne skrotten tre hele sykkeldager etter hverandre. Med både oppoverbakker, nedoverbakker, lange og korte, grusveier, skiløypetraseer og traktorslep. Loffing fra sted til sted med 4 overnattinger på 3 forskjellige steder og 3 friluftsbad i 3 forskjellige fjellvann.
Da er det godt å komme hjem, selv om både kropp og psyke er rimelig oppbrukt. Og planene for neste Escape ble allerede nevnt og fablet om i bilen hjem. Hæsjtægg fornøyd!
