Rev av meg buksa…

… og hoppet i vannet! Det er jo badetirsdag i dag! Alt du gjør mer enn to ganger er en tradisjon. I dag var det 3. tirsdagen som arbeidsdagen ble avsluttet med et bad. Dermed tradisjon. Og dermed badetirsdag.

Og da måtte buksa av, selvfølgelig. Det er helt sant. Men at jeg hoppet uti er rent jug. Jeg listet meg forsiktig uti, mer sånn velte- og listesegmetoden. Både grunnet noe ulendt terreng kombinert med dårlig kontroll på beina og ikke minst på grunn av badevannet. Mer konkret: temperaturen på badevannet. Med 5 varmegrader som beholdning på morgenkvisten så begynner badetemperaturen å la seg prege. Selv om det fortsatt er august og løvet bare så vidt har begynt å gulne.

Men buksa kommer til å rives av hver tirsdag framover. Er det tradisjon så er det tradisjon. I fjor ble siste bad i det aktuelle vannet utført 5.november. Etter det la isen seg. Badesesongen og dermed bukseløssesongen beholdes etter planen ei stund til. Og når isen legger seg har jeg fått lovnad om å få prøve jacuzzien.

Det blir nok såpass hett at buksa må av igjen!

Takk for følget, fru M!

Så blide blir man av tirsdagsbad – etterpå. Takk for bilde ACM.

 

Av med buksa! 

Intet nytt under solen.

Ikke så mye som en ørliten nyhet eller en bitteliten skandale. Ikke engang bukseløs, er jeg. I dag heller. Kun en helt vanlig mandag, med helt vanlige planer. Udramatisk og lite interessant for de fleste. Men en del av hverdagen. En slik dag som det faktisk er flest av i livet. En helt vanlig dag.

Da gjelder det å se seg rundt. Hva byr en helt vanlig hverdag på, tro? Den siste mandagen i august i dette tilfellet. Jeg kan i alle fall bekrefte at noe vakkert fins i alle dager. Også hverdager. For den som ser og den som kjenner etter. Se bare her:

29.august 2021

Bildet er knipset i går kveld. Altså søndag. Men dagens strålende sommervær kommer helt sikkert til å by på liknende, for ikke å si akkurat samme, utsikt fra gårdsplassen min. Det gjelder bare å følge med. Det er flest hverdager i livet. Og vakkert kan det være.

Beholdt buksa på.

I dag ble det søndagstur langt til skogs. I og med at både sol og vann innfant seg samtidig, er det egentlig et under at overskrifta på dette innlegget kunne bli slik den ble. Jeg beholdt altså både bukse, trøye og tursko på hele turen.

Ingen bading, med andre ord. Tro det eller ei. Ingen bading planlagt og ikke et eneste impulsivt badestunt hele turen. Mot normalt. Og siden det konseptet i grunn oppstår såpass sjeldent så ble overskrifta altså «beholdt buksa på». Selvfølgelig og helt klart et dårlig forsøk på å trekke lesere til et helt vanlig innlegg om skogstur. Kall det gjerne søndagstur.

Turinnlegg på bloggen selger ikke! Det har i alle fall jeg lest. Selger i betydningen leses. Nakenhet selger mer. Alle skjønner jo det. Om det gjelder alle typer og alle typers nakenhet, er jeg nok mer usikker på. Som ei venninnes relativt voksne bestemor så treffende kommenterte «det er ingen som betaler for at jeg skal ta av meg klærne, men hvis jeg tar dem på meg igjen DA får jeg penger…» Innsiktsfull dame.

I dag beholdt jeg altså klærne på gjennom hele søndagsturen. På tross av vann med enkel tilgang all the way. Var ikke i bademodus. Men bare vent: snart kommer badetirsdag!

Bademuligheter, men beholdt buksa på.

Blåtur.
Å ligge i lyngen er ikke å forakte den siste søndagen i august, heller.

Marksommer…

…heter en humorskrekkfilm fra 1990. Så vidt jeg husker så ligger den nok på c-stadiet når det gjelder kvalitet. Muligens nærmere k. Jeg kan ikke si jeg oppfatter sommeren 2021 som marksommer akkurat. I alle fall er det «å grave mark» for å dra på fisketur noe som virker som hører barndommen til. Det er lite å finne, med andre ord. Og her i huset har vi fått for vane å kjøpe mark til fisketurene vi gjør… hau, for en verden vi har fått!

Men nok om mark. Jeg er derimot ganske sikker på at vi er inne i larveaugust, i alle fall. Meget lokal og spesifikk forskning tyder på det. Jeg treffer stadig på nye bekjentskaper av typen. Og alle er forskjellige. Som de fleste folk jeg treffer, egentlig.

Siden jeg ofte befinner meg sammen med relativt korte folk som er eksperter til å legge merke til småtteri som befinner seg langs bakken, som for eksempel larver, så har jeg lett for å møte på slike. Jeg krabber tydeligvis en del rundt i lyng og kratt på fritida også, for de fleste har jeg faktisk møtt når jeg har fri. Det gjelder å følge med.

Fascinerende skapninger egentlig. Spesielt med tanke på at larvestadiet nesten utelukkende fører til en eller annen tilværelse som ikke har noe med larve å gjøre. I alle fall ikke utseendemessig. Men altså, her presenteres noen av bekjentskapene jeg har gjort de siste ukene. I vilkårlig rekkefølge.

Dette er Harald. Spør meg ikke hvor navnet kommer fra. Det bare ble sånn. Han er av det litt pyntesjuke slaget og nøyde seg ikke med ei krone… Bor i blåbærlyngen og er tydeligvis ikke redd for å bli lagt merke til.

Ronny går for en litt villere stil. Rufsete fyr som bor i grusen. Blomsten i hjørnet var det jeg som la til…
Kålbein bor…i kålen. Sammen med alle søskenbarna sine. Og de er det mange av. Til kålåkereiernes noe fraværende begeistring.

Birger er en ligustersvermer. Han er størst i gjengen men rimelig sen i vendinga….Han bor i hekken. Hvis han ikke er spist av katta.

 

3 tips som gjør en forskjell.

Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe. Vi skal ikke alle stå på barrikadene, selv om mange av de som gjør det og virkelig står opp for det de brenner for, imponerer meg. Men vi kan alle gjøre litt. I dag kan du:

  1. Si noe hyggelig til andre. Har du ingen å snakke med, send en melding eller ring noen.
  2. Smile til noen du møter på din vei. Møter du ingen, så smil til deg sjøl i speilet.
  3. Gjør noe fint for deg sjøl. Lag deg en god kopp te. Lukt på en blomst, les en bok eller gå en tur om det er det du har lyst til. Når du tar vare på deg sjøl får du større overskudd til å være trivelig mot andre også.

Det skal ikke så mye til. For deg sjøl og andre. Kanskje smilet ditt redder dagen for den du møter? Kanskje ordene dine treffer hjertet til mottakeren? Kanskje den tekoppen var akkurat det du trengte i dag?

I dag har jeg drukket te og sendt melding. Jeg har smilt til katta og sagt hyggelige ting til ham. Det er mitt lille bidrag så langt. Meningsfullt for akkurat han og meg. Ikke noe å få hverken medalje eller applaus for. Men nok akkurat i dag.

Du kan utgjøre en forskjell. Du betyr noe. Du kan redde noens dag. DET er barrikaden sin det!

Denne er til deg fra meg. Og disse lukter så godt at blogg med lukt faktisk kunne vært en ide 😉

“Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe” – er sitert Gunhild Stordalen.

The crazy-cat-lady.

Det er meg. I alle fall kjennes det ut som jeg har vært det sånn midlertidig de siste dagene. Gærne-katta Yoda fylte ett år tidligere i august og en eller annen gang i løpet av forrige uke feiret han ettårsdagen med en skikkelig fight. Fredag begynte han å halte. Litt tidlig, selv om han bor sammen med et par rimelig vindskjeve individer. Lørdag la han ikke vekt på poten i det hele tatt. Og slik gikk søndagen også.

En tur til veterinæren mandag avdekket et par reale verkebyller i poten. En pote som var på god vei til størrelse ping-pong-ball, for ikke å si tennisball etter hvert. Antakelig har han blitt bitt. «Du må lære deg å stikke av», som dyrepleieren sa.

Au. Ferdig drenert, men ikke god pote.

Etter å ha drenert ut gørra og satt til sammen fire sprøyter fikk pelsdotten og matmora lov til å reise hjem med en haug med resepter. Omtrent en trillion kroner fattigere, selvsagt. Helt klart roligere katt på hjemvei enn på vei til… Roligere som i fullstendig dritings. Behagelig for sjåføren, les matmora, da.

Yoda tilbrakte resten av kvelden med å støtte veggen kun avløst med spising, slasj halvsoving med hue i matskåla. Matmora vasket golvet for gørr og blodspor. Klassisk hangover-situasjon, med andre ord.

I dag var pelsdotten back in business. Som avleggeren sa, etter kun å ha sett dotten på bilde: «gærne-blikket er tilbake»! Poten er i ferd med å heles. Katta er på godt og vondt i ferd med å bli seg sjøl. Nå er’n kun relativt deppa over ikke å få lov til å gå ut.

Og matmora er i ferd med å gå fra crazy-cat-lady til kun crazy!

Når den eneste friske lufta du får er gjennom et vindu i luftestilling…

Noen må jo støtte denne veggen så ikke hele huset detter ned…

Hva blogger du om?

Jeg leser blogg rett som det er. Jeg leser om turer, strikking, dyr, unger, mobbing, kjoler, fordommer, sminke, mat, sykdom, møter med det offentlige…i grunn om alt mulig. Hverdagslivet til bloggerne, vil jeg påstå. I dag leste jeg om noens irritasjon over andres bloggskriverier. Spesielt det som handler om fysisk og psykisk sykdom. Og ble nok truffet i og med at jeg setter meg ved tastaturet.

Jeg påberoper meg retten til å skrive om hva jeg vil. Det syns jeg du skal også. Jeg kan la være å lese det du skriver om det ikke faller i smak eller kjennes interessant, og det samme kan du. Flott konsept, spør du meg. Omtrent som tv. Den har en off-knapp.

I min bloggpresentasjon sier jeg at bloggen skal handle om mitt hverdagsliv. Slik det er og slik det ble. Underforstått at det kanskje ikke gikk helt etter planen, da…

Jeg blogger om småbruk og småbruker, lure eller dumme ting folk sier, mat, tur, ting jeg leser og henger meg opp i, folk jeg beundrer, pedagogikk, altså jobb, barn, dyr…rett og slett ting jeg er opptatt av. Jeg synser og mener og lirer av meg mye tøys og fjas. Og jeg blogger om det å ha en varig sykdom. Kanskje ikke så mye om sykdommen, men en god del om hvordan jeg lever med den og hvordan den påvirker dagene mine. Det er jo det som er hverdagslivet mitt!  Det hverdagslivet blir i perioder såpass påvirket av å leve med varig sykdom at det er helt uaktuelt for meg å SKAMME meg over det i tillegg! Og helt uaktuelt å late som alt er fint og la være å nevne det i bloggen! Livet har mange sider. Mitt liv har også denne. Og selv om jeg ikke “er” sykdommen, jeg er så mye mer, så har jeg den.

Enkelte hevder at noen av oss skriver om sykdom for å få oppmerksomhet og lesere. Vi «sutrer». Mitt svar er da som følger: dersom noen velger å lese et «sykdomsinnlegg» om en kronisk/varig sykdom og blir opplyst om hverdagen til den som lever med den kroppen eller den sjela så tenker jeg at det er en vinn, vinn situasjon. Vi som er «usynlig» syke opplever såpass med mistro og uforstand at behovet for å spre kunnskap er mer enn tydelig for oss. Mistroen kommer både fra «nære og kjære», «folk flest» og det offentlige. Så alle som skriver om varig sykdom: dere kan herved anse dere selv som folkeopplysere!

Og at sykdom selger, for eksempel på blogg, er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. Ja, jeg har blant annet et innlegg på bloggen som heter «Skam deg!» fra august 2020 som er lest mange ganger. Det neste på statistikken handler om veipolitikk! Det har omtrent akkurat like mange klikk. Jeg linker ikke til noen av dem. Da får jeg sikkert alt for mange lesere😉

Så folkens: fortsett å skrive om det du er opptatt av. Om det er hekling, interiør, kjoler, politikk, sykdom eller ungene dine. Det er din hverdag og din blogg! Skriver du godt så kan det hende jeg leser, til og med hvis du skriver om sminke. Jeg er vanligvis ikke så opphengt i det, men kanskje det er det jeg er opptatt av akkurat den dagen?

Og jeg kan love, eventuelt true, med at jeg kommer til å fortsette å skrive om det jeg er opptatt av der og da. I dag kunne jeg for eksempel ha skrevet om at jeg har fått pakke i posten. Med nye gummiknotter til gåstavene. De gamle er utslitt. Forresten: hvorfor er jeg avhengig av de stavene? Fordi jeg har trøbbel med bevegelsesapparatet på grunn av varig sykdom var det ja. Eller jeg kunne ha skrevet om at jeg sitter i sola og tørker nyvasket hår. Hvorfor jeg er nydusjet etter trening en helt vanlig mandag formiddag? Fordi jeg sjøl om jeg er varig syk er avhengig av tilpasset trening for ikke å gå helt i frø både fysisk og psykisk. Jeg kunne ha blogget om hva jeg grubler over å bruke morgendagens arbeidstimer til. Hvordan jeg har tid til å tenke på det nå midt på dagen, sier du? Å ja, fordi jeg er varig syk og ikke klarer å jobbe hver dag, ja, men prøver å gjøre det meste ut av de få timene jeg faktisk virker. Hverdagen min altså! Hverdagen som varig syk.

I dag er det forresten katta jeg er mest opptatt av. Han måtte en tur til dyrlegen. Kommer sikkert til å skrive om det også. Crazy-cat-lady i dag altså. Kronisk.

Sitter i sola og tørker hår og grubler over dette og hint… Og observerer at motlys glatter ut midt i fjeset, men ikke periferien….

Norges smarteste mann?

Jeg må ærlig innrømme at jeg lar meg imponere av smarte folk, talentfulle folk, dyktige folk og kreative folk. Uansett alder, legning og kjønn. Folk er folk. Men noen ganger er det enkelte som imponerer mer enn normalt. Og mer enn andre. De har en viss x-faktor. Det kan være profilerte folk som har en stemme som blir hørt i media, det kan være et barn jeg er sammen med, eller det kan være en helt vanlig blogger på 83. plass på topplista som skriver noe som fester seg. Noe som gir gjenklang.

De som har løst verdensproblemer over et glass eller to med vin sammen med meg har hørt om denne x-faktoren som jeg stadig messer om. Det er diskusjonen som kommer når vi er ferdige med å diskutere sexy menn. Sånn som Aksel Lund Svindal og Sean Connery….førstnevnte er visst heller ikke tapt bak ei vogn intelligensmessig, som det heter. Han andre vet jeg ikke så mye mer om enn det jeg har sett på film…

Lenge har jeg hevdet at Jo Nesbø innehar toppen av pallen her i landet. Når du både kan skrive, synge, og ikke minst uttale deg både intelligent og overraskende om dette og hint av viktige og mindre viktige saker, ja da lar jeg meg impregnere. Fysisk så virker han visst også. Klatring er visst greia.

Jeg imponeres av damer også, altså. Og unger og ungdommer. Ikke bare av karer på over 60 som skriver og synger…Men akkurat her og nå er det altså snakk om mannfolk. Marco Elsafadi og Leif Olav Alnes er også på lista. Lista over gutter som på hvert sitt område sier noe om verdier, holdninger og innfallsvinkler som appellerer til meg. Han er ikke så verst, småbrukeren heller, altså. I alle fall ikke innimellom.

Akkurat nå lurer jeg faktisk på om den førsteplassen er i ferd med å bli utfordret. Jeg har lenge fulgt med på en viss leges innlegg på instagram, blant annet. Og jeg imponeres. Av evnen til å sette tydelige ord på saker og en moralsk integritet som virker å være både sterk, tolerant og full av sunt vett. Han har mye fornuftig for seg han, Kaveh Rashidi. Interessant fyr.

Bilde: fagbladetjournalen.no

Les blant annet her om hva han sa til ferske studenter under studieoppstart nå i august:

http://www.dagsavisen.no/debatt/2021/08/19/kjaere-student-loft-blikket/

Den satt! Jeg kunne ikke være mer enig. Vi er alle forskjellige. Vi har ulikt utgangspunkt og vi liker ulike ting. For noen koster det mer det som er lett for andre. Og det er plass til alle. Takk, Kaveh Rashidi, for at du setter kloke ord på det!

Og du, kjære leser: dette er på ingen måte forsøk på en komplett oppramsing eller blind hyllest til mannfolk som har fått god plass i media i det siste…det er folk som “ingen” kjenner som glitrer med sine innspill rett som det er. Men dr Rashidi syns jeg det er riktig å gi oppmerksomhet til. I motsetning til en del andre som får plass i media!

Pålogget?

Nei hun har jeg ikke sett….

Denne uka fikk jeg av min nærmeste leder fritt leide til å oppdatere og skrive på nettsida til arbeidsplassen. Det er ei nettside jeg tidligere har brukt flittig. Med i det minste ukentlige oppdateringer av både bilder og tekst. Gjerne oftere. En kommunikasjonsform som jeg i utgangspunktet er rimelig ivrig bruker av. Tastaturjunkie som jeg er.

Skriv og oppdater gjerne, sa dama. Så flott, tenkte jeg. Jeg vil jo gjerne både regnes med og gjøre en forskjell. Bidra, rett og slett.

Men i samme tankerekke:

Hvordan i all verden var det nå jeg logget på den der nettsida igjen da? Det er minst ett og et halvt år siden jeg bidro med så mye som et komma på den sida. Og like lenge siden jeg gjorde noe som helst forsøk på å logge meg inn. Jeg har lest det som står det. Sporadisk og fullstendig usystematisk. Og fryktelig utypisk for friluftsheidi anno 2019, for eksempel.

Vel vel! Jeg skal bidra. En dag jeg har pågangsmot nok til først å finne ut om jeg husker påloggingen slik at jeg kan komme inn som administrator. For så å få lagt ut noe som er nyttig for noen, uten alt for mange brukerfeil underveis. Og skulle jeg ikke huske det: da må jeg klare å samle konsentrasjon lenge nok til å få noen til å hjelpe meg så jeg får det til. Et prosjekt det der. I alle fall når energi og konsentrasjon i beste fall er både sporadisk og flyktig. Enkelte dager er det nok å huske personnummeret mitt. Og det kan jeg love deg at jeg har bruk for stadig vekk. Vi har det vi som skal forholde oss til både Nav, helsevesen og kommune i tide og utide. Mye utide, egentlig.

Dama, les lederen min, tok meg på kornet, hun. Mitt ønske om å bidra er nok relativt tydelig for slike som henne. Men, som en vandrende brukerfeil, så håper jeg ikke hun har noe som helst forventninger. Forslaget var heller ikke lagt frem som en forventning. Mer som en mulighet. Takk for det. Det kan i alle fall ta litt tid. Å være påskrudd anses for undertegnede som et luksusfenomen. Og den luksusen inntreffer som regel både sjelden og uforutsigbart.

Men plutselig er jeg pålogget på orntli’. Og da!