Med fare for å havne i kategorien matblogg så kan jeg meddele at middagen er underveis. Og hva vi skal ha? Jada, det blir squash i dag også👍Og en del annet fra hagen. Og litt fra butikken. Mat ska’rem ha, både småbrukeren og friluftsheidi. Rett som det er!
Så var det bare å krype inn i hula igjen. Som ei snegle i sneglehuset eller ei skilpadde i skallet sitt. Eller under pleddet i godstolen da, rettere sagt. Denne uka har det vært en nødvendig plass å oppholde seg en del. Ganske mye innimellom. En planleggingsdag, en flyttedag, et par-tre treningsøkter, en blåbærtur med 4-åringer og et augustbad i tjernet de siste 5 dagene kjennes i systemet.
Jeg er inderlig kald. Dobbelt sett ullsokker holder tærne varme kun sporadisk. Ull og fleece samt pledd og godstol er helt nødvendig. Og varm te. Rett som det er. Hodepine type light, i alle fall for en migrene-pasient, hører også med. Og generell kraftløshet. Ganske kaputt rett og slett. Sånn er livet.
Det er bra å ha pledd. Og varm te. Og ei genialt god Isabel Allende-bok å lese i når jeg orker. Og det positive er at denne gangen har jeg kun vondt i korsryggen og hoftene. Og jeg holder meg under pleddet, trenger ikke under dyna.
Håper jeg kan snegle meg ut av skallet, eller pleddet, ganske fort!
Når slike som meg først skal tilbringe en dag godt nedi lyngen, med etter hvert både lilla tunge, lilla fingre og delvis lilla bukse, så er det så mye mer enn matauk å hente. Vi har bedrevet matte i dag. Uten app. Men med blåbær.
Hvor mange har vi nå?
Hvilken form har de?
Hvor mange er det på strået?
Er det like mange på det i midten?
Hvilket har mest?
Hvilket har minst?
Hvilket er midt imellom?
Hvilket strå ligger i midten?
Kan du lage et strå med like mange?
Hvis jeg tar vekk ett, hvor mange blir det igjen da?
Kan du sortere de slik at de ligger etter hverandre fra minst til størst?
Hvor mange bær er det på alle stråene til sammen?
Jeg tror egentlig vi kunne fortsatt i det uendelige. Og vi gleder oss til å bake blåbærmuffins av de som ikke havnet på stråene. Gjett om vi skal måle og regne da!
For noen av 4-åringene var dette lett. Andre måtte telle nøyere. Det er slik med 4-åringer. De går ikke i takt og de lærer i sitt eget tempo. Noen syns det var artigere å klatre på steiner og de fleste puttet flere bær i munnen enn i kopp og på strå.
Men alle kan være med. På sine premisser. Og blåbær på strå kan alle få til. I alle fall hvis vi tar bladene av en stilk blåbærlyng og bruker den i stedet. Det er lettere å få blåbæra på der enn på strået. Og hemmeligheten? Neste gang du er på blåbærtur så legg merke til at blåbæra er som en perle…den har nemlig et lite hull på hver side. Perfekt til å tre strået gjennom!
Se der ja: både matte (antall, rom og form), finmotorikk og mat og helse (kropp, bevegelse, mat og helse) og natur (natur, miljø og teknologi) … På en og samme blåbærtur. Og snakket sammen og om alt vi holdt på med gjorde vi (kommunikasjon, språk og tekst) og jammen var det sosialt også. Så dermed økte vi nok helt sikkert den sosiale kompetansen vår i samme slengen. Og bygget vennskap og fellesskap. Nesten hele rammeplanen for barnehage det gitt. Uten app!
Og jeg: jeg hadde blåbær i sokkene også!
Mer om å framsnakke blåbær og ignorere app her:
I dag hermer jeg. Jeg er altså ei hermegås. I går møtte jeg nemlig denne fine skapningen i hagen:
Og da jeg kom inn igjen leste jeg
http://utifriluft.blogg.no sitt innlegg om den gule larven. Det er nok larvesommer.
Og dermed ble jeg hermegås. Ialle fall er jeg inspirert av hennes innlegg. Er den ikke fin? Lille Larven Aldrimett.
Det er den tida av året igjen. Kjøkkenhagen er på sitt frodigste. Og i år har småbrukeren til og med utvidet med drivhus. Der klarer vi å henge med. Det vil si at vi stort sett klarer å spise opp det som vokser der. Tomat, agurk, chili og paprika.
I kjøkkenhagen er vi også noenlunde i takt med både gulrot, reddik og løk. Salaten har vi for lengst gitt opp å få i oss alt av. Den får vokse fritt og så henter vi oss det vi spiser etter hvert.
Men så er det squash-en da… Den er i ferd med å overta. Jeg lurer stadig på om den går for verdensherredømme. Så langt har vi gitt bort omkring 25 stk. Og da snakker vi ikke slike små ynkelige som selges på Kiwi. Det er et eller annet i jorda her som gjør at squash ender med å vokse seg helt gigantiske her. Ta en squash i hver hånd og gå et par runder rundt huset, så er styrketreninga gjort for den dagen.
Og vi eter. Det blir en del wok. Og det blir squash med tacofyll og ostelokk. Det blir lasagne og ziti med squash-skiver i stedet for pastaplater. Stekt squash i stedet for burgerbrød på burgeren er en favoritt hos meg. Sunt og saftig. Og grillede skiver av squash har blitt et must sammen med øvrig grillmat.
Akkurat nå kom jeg på en hit jeg lagde i fjor: Squashpai. Skikkelig godt. Og ikke minst så fikk til og med jeg det til. Så det må jeg jo bare gjenta. Revet squash i bakst har jeg hørt smaker godt, så det lurer jeg litt på om jeg skulle prøve også. I grove rundstykker, kanskje. Nå er bakst i seg sjøl ikke akkurat noe jeg vanligvis driver med, men jeg kan jo prøve.
Dagens middag var wok, der det eneste som var kjøpt på butikken var kyllingfilet og hvitløk. Resten: kortreist verdensherredømme.
Provosert før skolestart? Det er godt gjort. I alle fall når jeg ikke skal begynne på skolen selv og i alle fall ikke har noen som skal ha sin første skoledag her i huset ellers heller. Slik sett så skulle vel ikke dette engasjere meg nevneverdig. Jeg er knapt i målgruppa.
Men så har det seg slik at jeg i mange år har hatt ansvar for akkurat de som skal starte sin skoleverdag for første gang – månedene og noen ganger årene FØR selve skolestarten. Så da må det vel kalles yrkesskade. Jeg ser og har sett hvilke fine små mennesker de er, og jeg ser og har sett alle mammaene og pappaene som hver eneste dag legger til rette slik at de små menneskene skal få utvikle seg på den beste måten. De legger til rette på ulike måter og med forskjellig utgangpunkt. Men felles for dem alle er at de gjør alt de kan og alt i beste mening.
De siste ukene har disse mammaene og pappaene fått passet sitt påskrevet. Snakker du «riktig» med barna dine om skolestart? Har du sørget for at de er forberedt? Har du kjøpt inn alt de trenger? Ikke nok med lange artikler om hva de trenger av klær, matboks, drikkeflaske og hvilken sekk du bare må ha: nå skal du på kurs også. Ja du ja: mamma og pappa. Online skoleforberedende kurs for blivende førsteklassinger! Har du ikke hatt tid til å ta kurset, sier du? Krise! Da er det nok stor sannsynlighet for at poden din får en dårlig skolestart og en skolehverdag preget av alt du gjør og gjorde galt!
I går leste jeg om at influensere promoterer og reklamerer for en ny matte-app som skal gjøre barna bedre rustet til å møte skolehverdagen. De skal bli matte-vinnere! Sier influenserne. Det eneste du som mamma og pappa trenger å gjøre er å laste ned appen og betale 189 kr i måneden. Da får du påminning fra appen om barnet ditt ikke har løst nok oppgaver på appen det siste døgnet. Appen sørger også for å vurdere barnet ditt og hvilket nivå det ligger på…. Og har du ikke råd, ja da er det vel prioriteringene dine det er noe gæernt med…
Og jeg aser meg opp! Mulig førsteklasseforeldrekurset er bra og har noe fornuftig for seg. Jeg har bare hørt om det og vet ikke hva det inneholder. Mulig appen også er både lærerik og morsom. Jeg har ikke lastet den ned.
Men! Her kommer mitt gigantiske MEN! Hva skjedde med å være sammen med barnet ditt? Hva skjedde med å snakke naturlig om skole? Stille spørsmål om hva barnet tenker? Snakke om andre barn, foreldre og lærere med positivt fortegn? For så vidt framsnakke andre generelt? Hva skjedde med å ta barna med ut på tur og se og telle? Sammenlikne stor og liten? Utfordre barna på å tenke gjennom hvem som går først og sist på badet for å pusse tenner? La de dekke bordet og se om de klarer å få til like mange tallerkener og glass? Alt dette er skoleforberedende. Alt dette er matte.
Jeg har fortsatt klokketro på praktisk tilnærming til læring. Og hvordan sier forskning at førskolebarn og barn i tidlig skolealder lærer? Jo, gjennom praktisk tilnærming! La de telle, sammenlikne, sortere og ikke minst snakke om det de opplever. Og bruk begrepene som passer til. Ta ungene med på blåbærtur og tell blåbær, eller om du er skikkelig effektiv til å plukke, vei bæra på kjøkkenvekta når du kommer hjem. Sammen med barna. Erfaring med mengde og mengdebegreper er gull å ha når læreren begynner å snakke om det på skolen. Og å gjøre ting sammen oppfordrer til samtaler, også om forventninger til skolen. Vinn, vinn.
Og du mamma. Og pappa. Du kan. Du har alle verktøy du trenger for å gi barnet ditt en god start! Du har kompetansen. Du har tross alt hatt ansvar for dette lille skolestartermennesket i ganske mange år allerede.
Og skulle du være i tvil: det jobber mange kompetente folk med førsteklassinger på skolen. Du kan spørre de. Eller en du kjenner du stoler på. Eller en av de du kjenner fra barnehagen. Men aller best: stol på deg selv og bruk hue. En trygg mamma og pappa, gir trygge barn. Og trygghet må ligge i bunnen for all læring. Også matte! Lykke til til alle jeg kjenner som skal begynne på skolen i morgen eller i løpet av de neste dagene. Og lykke til til mammaene og pappaene deres! Jeg kommer til å savne dere!
Jeg ønsker at alle barn som skal begynne i barnehagen og mammaene og pappaene deres får en trygg og god oppstart i barnehagen.
Jeg ønsker at alle barn som skal begynne på skolen eller på ny skole og mammaene og pappaene deres får en trygg og god oppstart på skolen sin.
Jeg ønsker at alle studenter som starter studietida for første gang eller går på et nytt semester får en givende og så normal oppstart som mulig. Og at de kan gå på fysiske forelesninger, treffes i lærerike grupper og danne nye kontakter i spennende kollokviegrupper.
Jeg ønsker at vi kan beholde grønt nivå over alt og for alltid!
Denne gjengen har i dag forberedt et forsterket og tilpasset «grønt nivå» for oppstart av nytt barnehageår på mandag. Vi trosset fredag den 13. og dro til skogs for å planlegge, konkretisere visjon, reflektere og avklare forventninger og rammer. Det er sååå mye enklere når vi kan være sammen om det og samarbeide for fullt. Vi heier på grønt! Og vi gleder oss til å treffe alle på mandag!
I min vandring rundt på diverse telefoner og pc-er etter gamle bilder fra The Great Escape-ekspedisjoner her om dagen kom jeg over et minne. På et av bildene var nettadressen www.utfordret.no synlig.
Denne bloggen, for det var en gang en blogg, er nedlagt for leeeenge siden. Konseptet var som følger: to venninner og kollegaer, tilfeldigvis det komplette crewet i The Great Escape, utfordret hverandre til å blogge om diverse temaer annenhver gang. Temaene kunne være et spørsmål eller en setning. Noen ganger faglig, andre ganger tur og friluftsliv og rett som det er noe helt annet. Jeg utfordret henne og hun utfordret meg. Vi visste aldri hva som kom og vi visste heller ikke hvordan medbloggeren ville tolke utfordringen.
Jeg kjenner at jeg faktisk savner konseptet litt. Ikke hver dag. Det er fint å skrive om akkurat det jeg vil akkurat når jeg vil. Slik sett er friluftsheidi.blogg.no absolutt å foretrekke. Men jeg liker utfordringer. Jeg syns det er interessant å oppdage hvilke assosiasjoner et stikkord kan gi. Jeg trigges av å måtte tenke og gruble over hva jeg kan skrive om et tema og hvilken innfallsvinkel jeg kan benytte meg av. Noen ganger «kom» innholdet helt av seg selv, andre ganger kunne det ta dager før det «landet» og noen ganger kom innholdet som en plutselig innskytelse. Spennende for en hobbytaster som meg. Vanskelig var det innimellom, men ganske så interessant og utviklende syns jeg. Utfordret.no forsvant gradvis ut i radiostillhet, og ble til slutt slettet som bloggkonsept. Jeg tror det var hverdagen som tok oss.
Akkurat nå er jeg i en tankeprosess om hvordan jeg kan utfordre meg selv på en liknende måte. Hverdagen min ser noe annerledes ut og selv om utfordret.no nok ikke skal vekkes til liv, så trenger jeg utfordringer!
Noen som har tips om måter å gjøre det på? Eller gjerne utfordringer…det hadde vært gøy!
I dag hørte jeg ei låt som traff meg. Jeg har en mistanke om at den er skrevet til meg, faktisk. I alle fall til slike som meg. Låta er fra 2020, ikke helt fersk med andre ord, men aktuell nok. jeg har hørt den før, men antakelig ikke hørt etter. Det er ofte sånn. I dag hørte jeg etter og det jeg hørte traff.
Det er Klovner i kamp som står for de geniale ordene og som har lappet det sammen til ei låt som har surret og gått hos meg i hele dag. Last den ned på youtube, tidal eller spotify om du vil høre hele.
«Langt å gå”
Tekst og melodi: Klovner i kamp
“Ååå det er langt å gå, og hvem vet om vi kommer i mål?
Det trengs mer enn en kubbe for å lage et bål
Så kom og gå sammen med meg
Ååå det er langt å gå, og hvem vet om vi kommer i mål?
Det trengs mer enn en kubbe for å lage et bål
Så kom og gå sammen med meg
Si meg, hvordan spiser man en hval?
En bit av gangen
Hvordan spiser man en elefant?
En bit av gangen
Hvordan gå på beina til Nepal?
Et skritt av gangen
Det kan’ke gå galt, bare man har trua på at alt vil gå bra
Men så hender det at for selv de beste menn’skenene
At det som før var lett og spennendene
Har plutselig blitt et skrekk og skremmendene
Det er da man trenger sine beste vennenene
Ååå det er langt å gå…
Du tror det ikke kan skje
(Ja, ja, ja)
At livet blir snudd opp ned
(Ah, ah, ah)
Men når du minst venter det
(yeah, yeah, yeah)
Skjer det, som ikke skal skje
(Ah, ah. Løp løp løp)»
Teksten er publisert og sitert fra musikkiskolen.no og er Klovner i kamp sine kloke og riktige ord fullt og helt.
Jeg må bare høre den en gang til:
Hvorfor ble det egentlig «The Great Escape» og hvordan i all verden begynte vi og ikke minst fortsatte vi med de greiene her? «At dere gidder» som et noe yngre og nært familiemedlem uttrykte via snap senest underveis i vol. 9. NÅ har vi altså «giddet» ni ganger og er rimelig klare for 10-års jubileum i 2022.
Historien ser sånn ut:
I 2013 fikk friluftsheidi det for seg at hun ville på tur. På tur i fjella. Hun så for seg at hun kom til å gå alene, men tenkte at det hadde hun ikke gjort før så det kom hun helt sikkert til å få til. At hun nettopp hadde fylt 40 og antakelig var i ei eller anna slags krise er nok et faktum i etterpåklokskapens lys.
Da hun hadde nevnt prosjektet et par ganger så meldte AC, altså etter hvert sekkebæreren, seg på. Eller hun grein seg med, som hun sier selv. Siden denne sekkebæreren også er friluftsheidis arbeidsgiver og sjef, så turte jeg selvfølgelig ikke å si nei. Så sånn ble det. Dessuten så er undertegnede på såpass mange turer alene, at litt godt selskap er en høydare.
Dermed var første tur et faktum. Vi satte oss på toget og lot det stå til.
Hytte til hytte med tog og buss i begge ender. Dagsetapper på oppimot 2 mil. Strålende vær og lite pinlig stillhet. Vi lot oss hverken stoppe av manglende erfaring eller kommentaren «dere har alt for tunge sekker, jenter» fra forbipasserende kar i bil etter kun en times gange. Hyggelig kar som visste å komme med støtte, det der.
Neste år ville vi høyere. Ei overnatting i ei matbu på 2068 moh inngikk. Når starten befinner seg på snaufjellet blir topptur og brevandring lettere oppnåelig. En del høydemeter er allerede unnagjort. Og da overnattinga foregår på toppen er alt vel. Selv om vi var noenognitti gjester på ei hytte med 37 sengeplasser.
2015 kom og vi var enige om at tradisjonen nå var et faktum. Alt du gjør mer enn to ganger er en tradisjon, har jeg lært. Litt uheldig værmelding samt nølende planlegging ga oss en tur uten de helt store toppene. Litt buss i midten og en avslutning på hotell. Derfor ble treeren sånn:
Så kom 2016. Begrepet “The Great Escape” ble et faktum:
I 2016 begynte friluftsheidi å skrante en smule, så mange mil på beina fristet ikke. Da sykler vi, bestemte vi. Dermed ble det Rallarvegen på leide sykler. En tur vi begge har lyst til å gjenta. Muligens på elsykkel. I alle fall for friluftsheidi sin del. Og ikke minst: begrepet «The Great Escape» ble lansert. En hyggelig svenske vi delte kupe med på Flåmsbanen etter endt sykling stilte et godt stykke ut i samtalen det betimelige spørsmålet «har ni rymt?». Og det hadde vi jo. Vi var i tillegg både svette, hadde hjelmsveis etter dagevis ikledd slikt hodeplagg og vi hadde feiret målgang med en (muligens to) øl. Rømlingsstilen var inne, med andre ord.
I 2017 ble vi for alvor slike der «Monsen-damer». Begrepet oppfunnet av imponert dame vi kom i snakk med i peisestua på Breisjøsæter. Med kano og telt inntok vi Alvdal vestfjell. Kanoen blåste i land og vi måtte ta beina og sekken fatt etter hvert, men ellers så fiksa vi det også. «Monsen-damer» gjør gjerne det.
I Grimsdalen i 2018 ble lavvolivet kombinert både med sykkeltur og topptur. Og litt kultur på sykkel ved den gamle Grimsdalsgruva. Snarveien hjem til camp var ikke spesielt snar. Og definitivt ikke vei. Lyn og torden ga en ekstra spiss på lavvolivet og friluftsheidi lærte seg å mekke sykkel. Etterpå. Arbeidsmetoden 30/10 (se forrige innlegg) ble innført. Da i varianten 40/10. Det var tider.
I 2019 var friluftsheidi enda dårligere til beins, så en turopplevelse på andres bein ble valgt. Rideferie med overnatting på seter. Vi fikk sett Rendalsfjella fra hesteryggen i ymse vær. Og sov med tak over hodet hver natt.
Så kom 2020 og for første gang så det ut som at hele prosjektet måtte avlyses. Planlagt tur til Skarvheimen ble avbestilt og escape’n vol. 8 hang i en tynn tråd. Friluftsheidi hadde akkurat sluppet ut av sykehus etter å ha akuttoperert blindtarm og gikk fortsatt på relativt sterke medisiner. Fjell, fysisk aktivitet og utedo var ikke så veldig aktuelt. Men den som gir seg er en dritt og dermed ble det hotelltur på fjellet i stedet. Sekkebæreren fikk seg en topptur på egenhånd mens den medisinerte, altså undertegnede, passet peisestua. 200 meter tur den ene dagen og muligens 300 meter den andre dagen var mer enn nok. Men vi fikk til nummer 8. Det skal mer til enn litt rekonvalesens for å stoppe en tradisjon.
I 2021 kom endelig muligheten for å gjennomføre planen fra 2020. Litt sånn som resten av verden, for eksempel sommer-OL, liksom. Denne gangen var det sekkebæreren som opplevde hindringer i livet som satte escape-planer i en utsatt posisjon. Men hun beit tenna sammen og tok sjansen. Og takk for det. Skarvheimen med korte etapper tilpasset friluftsheidis kapasitet og helse var et faktum. Kombinasjonen lavvo og turisthytte passer oss bra. Vi er inne på et konsept som virker.
Da er det bare å glede seg til 2022 og:
