Eller 5 veier til måloppnåelse.

Den 7. juni skrev jeg om mål. Jeg uttrykte noe bekymring om målene jeg hadde satt meg for sommeren var oppnåelige. Rett og slett om jeg kom til å klare det. Nå i ettertid når jeg leser det jeg skrev så forstår jeg at jeg på ingen måte var sikker på at jeg kom til å lykkes. Den usikkerheten er der helt til prosjektet faktisk er gjennomført. Uforutsigbarhet og varierende dagsform har blitt en vane.

Målene ble satt en gang i løpet av høsten 2020. Midt i en prosess som besto av å tilpasse hverdagen til min gjeldende kapasitet. En vanskelig øvelse. Det kan jeg skrive under på. Og litt skummelt å skulle sette seg fysiske mål som både skulle være oppnåelige og realistiske, samtidig som de skulle være akkurat så krevende at komfortsona fikk kjørt seg bare bittelitt. Prosessen pågår fortsatt.

Nå er sommerferien over. Og det vil si sesongen for målene jeg satte meg.

Jeg skulle opp på Muen. 1424 meter med steinrøys på fjellet. Hverken langt eller spesielt høyt i fjelltursammenheng. Men både bratt og steinete. Og inkludert strålende utsikt hvis været holdt. Det holdt. Og jeg holdt. Med nød og neppe. Oppturen gikk helt etter boka. Været ga utsikten jeg ville ha og lunsjen på toppen var strålende. Hjemturen ble både tøff og lang for skrotten, men det lot seg gjennomføre. Sjekk.

Jeg skulle også inn til Dørfallet. Samme fjell, men bortover i stedet for oppover. Det gikk lettere. Selv om det var lengre. Lett terreng og supermotivator som bar sekken får ta æren for det. Sjekk.

Litt skeptisk på utsida da beina nesten henger utover fossen, men fryktelig fornøyd på innsida.

De siste dagene har jeg snublet rundt i Skarvheimen. Jeg har holdt meg i dalene. Akkurat der ligger de på om lag 1100 moh, så fjellfølelsen er ikke direkte avhengig av topper.

Målet var å klare å ta meg på beina de fire kilometerne inn til Iungsdalshytta med egen sekk på ryggen. Og tilbake et par dager etterpå. Samt en dagstur med foss i mellom. Vi klokket inn både de to firekilometersturene og ikke minst turen til fossen som viste seg å ende på snaut 9 kilometer. Jeg nådde målet! Sjekk.

Kom meg hit.

Jeg nådde alle målene for sommeren. Jeg klarte turene jeg hadde planlagt og i tillegg fikk jeg både lavvoliv, kanopadling og en god del bading. Jeg er fornøyd.

Det er tid for å reflektere. Og dermed tenke litt på hva som førte meg til målene.

1. Som sagt: målene må være realistiske. Realistiske for den kapasiteten jeg og kroppen min har nå. Ikke den kapasiteten jeg skulle ønske jeg hadde.
2. Jeg må tenke mer på hva jeg faktisk kan og ikke så mye på hva jeg kunne før eller hva jeg burde kunne. Som for eksempel at jeg må slutte å bli småforbanna når jeg hører om andre turgåere som skal videre til neste hytte som ligger en dagstur på skarve 29 kilometer unna. 29 kilometer….jeg er fornøyd med og trenger å være fornøyd med mine 4.
3. Jeg må være tro mot konseptet. Det betyr at all treninga jeg driver med i hverdagen MÅ gjennomføres. Den gjør at jeg tross alt kan brukes til det lille jeg kan brukes til og den kan ikke hoppes over. Det betyr også at arbeidsmetoden ikke kan fravikes. Jeg kan holde det gående på beina i rolige 30 minutter. Da må jeg sitte i 10. Uansett om jeg tror jeg trenger det eller ikke. For jeg trenger det. Etter 35 minutter er faren for å gå på trynet og måtte hentes ut med store, bråkete hjelpemidler overhengende. Så 30/10 er greia. Noen ganger 20/10.
4. Vilje. Gjennomføringsevne. Den som gir seg er en dritt. Når beinet begynner å henge etter og ikke lar seg løfte over steiner, kan en velge å slenge det rundt steinene i stedet. Så lenge jeg kan støtte meg på gåstavene, så er den metoden noen ganger løsningen. Ellers så får venstrebeinet gjøre jobben og så er det mulig å slepe høyrebeinet over og langsmed hindringene. Den høyre fjellskoen bærer preg av det, men er de solide nok så holder de ei stund….
5. Godt og akkurat passe motiverende turfølge er et must. Det verste som kunne skje meg på tur er et turfølge som ikke forstår viktigheten av 30/10. Et turfølge som pusher meg til 40 for eksempel. Eller som ikke ser nødvendigheten av å sitte de 10 foreskrevne. Som sier «vi klarer litt til, bare opp på den toppen» eller «nå er det så kort igjen at nå kan vi gå resten i en smell». Det går ikke. Da er jeg redd jeg ikke kommer fram. En som sier «vi klarer å komme oss dit, men først må vi ha pause», virker bedre. At turfølget har nok klær til både å gå sakte og sitte mye er også et must. Jeg er heldig som har opptil flere slike i min nærhet.

Vinneroppskrifta er klar. I sommer er den gjennomført opptil flere ganger. Med hell og mestring som resultat. Det er slett ikke verst å ta med seg inn i en ny arbeids- og treningshøst.

Måloppnåelse er ikke nødvendigvis en enkel sak for noen. Med sjuk kropp er det mer komplisert og krever mer både forberedelse og planlegging enn det går an å forestille seg. Men det går. Om viljen er stor nok.

Neste sesong har jeg nye mål. Spesielt ett. Foreløpig tror jeg at jeg kaller det et ønske. Det handler om såpass mye steinur og såpass mange høydemeter at det antakelig krever et helt kompani for at jeg skal klare å gjennomføre.  Akkurat nå strider hele ønsket mot både punkt 1 og 2. Minst. Det handler om 2286 moh. Helst uten helikopter!

Mammaen kan bekrefte at a var sliten, ja…Men fornøyd.

Det var en gang to damer som kjente en viss dragning mot ryggsekker, fjell, fjellsko og ikke minst utsikt. Kortversjonen av historien førte dem i 2021 til The Great Escape vol 9. Fjelltur for niende gang og niende år på rad. Vol. 9 er nå et faktum. Årets versjon er over, sekken er pakket ut og fjellskoa lufta. Prosjektnavnet «The Great Escape» kan jeg forklare en annen gang.

På vei til The Great Escape 2021. Foto: ACM

I år var Skarvheimen vertskap for escape-damene. Første dag besto av mye bilkjøring. Litt fish and chips og is og enda mer bilkjøring. Etter å ha forsert atskillige mil, de siste på grusvei innover et uendelig fjellandskap, kom vi fram. Veien tok slutt og vi var innerst, borterst og definitivt utenfor allfarvei. Langtvekkistan.Lavvotomt var det nok av og  dermed  var det ikke vanskelig å finne plass til husrommet. Vi valgte selvfølgelig den beste plassen, med vann på tre kanter, kort vei til bil, naboer kun i ryggen og på neste odde. Perfekt.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Camp = innerst i denne veien.

Livet i camp er helt ok. Med både rødvin, Små Vesen, god mat og sjokolade gikk kvelden fort. Den spreke i selskapet tok ansvar for kveldens topptur, mens friluftsheidi passet camp og da spesielt liggeunderlaget og maten. Arbeidsfordeling i camp er vesentlig og den er vi jo erfarne i. Kvelden ble avsluttet med litt glamping med både stetteglass og innendørs og utendørs belysning. Tradisjonen tro sovnet friluftsheidi midt i en setning. Ukjent hvem sin.

Dag to kom med både fugleskrål og arme riddere. Kaffe og riddere med blåbær og bringebær ble inntatt i strandkanten med krekling og lyng som sofa. Oppvaskhjelpa presterte et spektakulært «sidesprang» av typen velt i steinrøys og et «det gikk bra» før a egentlig hadde kjent etter. Men det gikk visst bra og sekker ble pakket og lavvo tatt ned. Nå skulle fjellet inntas til fots. Med godt mot og passe tunge sekker (såpass har vi lært etter årevis på tur) la vi i vei mot målet. Målet var Iungsdalshytta. Type veiløs DNT-hytte med køyesenger, utedo og ikke minst treretters middag laget og servert til oss av noen andre. Turen inn bød på både grus og stein, nedoverbakker og oppoverbakker, lyng og myr, sau og måke. Blide folk både møtte vi og ble vi forbigått av. Matpakka og kaffen smakte godt. Sjokoladen også. Siden friluftsheidis kapasitet krever nøyaktig gjennomføring av plan, det vil si 30 minutter jobb slæsj gange, så 10 minutter pause, uansett vær og vind, gikk det en del sjokolade. Men når hytta dukket opp i det fjerne i det vi rundet et berg var det tid for å steppe opp forpleiningen. Den beste bayliesen vi noen gang har smakt ble inntatt på en lyngrabb med utsikt over vann og fjell. Det ble ingen pinlig stillhet da heller. Enkelte verdensproblemer ble både avdekket, forsøkt løst og i alle fall grundig dog lite objektivt belyst.

Utsikt mot lavvoplass.

Etter denne høydaren av en bevertning var veien til hytta kort. Vi krysset fossen etter noen relativt lettbeinte minutter og resten av dagen ble tilbrakt i og ved hytta. Vi hilste på ku, sau, geit, gris og høne. Prøvde køyesenga, dusjen og den veldig trivelig og nyoppussede utedassen, smakte på husets flytende bevertning og spiste potetgull. Middag ble det utpå kvelden før det ble tid for et par timers intens skravling på senga. Så søvn. I engangssengetøy av papir. Covid19-vennlig. Spilte overhodet ingen rolle. Seng er seng.

Dagen derpå startet med solid frokost og matpakkesmøring før dagstur innover dalen sto på planen. Og for en dal! Med fossefall og småsjøer hele veien endte vi til slutt på Fødalstangen midt i Fødalen og med Systrandfossen rett i sidesynet. Her kunne både den ene og den andre favoritthobbyen dyrkes. Ligging i lyngen er den ene. Forholdene for det var perfekte. På «baksida» av tangen var det også glimrende forhold for noe annet. Bading. Sommeren i fjellet har lett for å være slik. Surt og kaldt i vindkastene og lunt og sommerlig i le. Det glassklare vannet måtte prøves og vi fikk oss et etterlengtet bad både sekkebæreren og friluftsheidi. Sekkebæreren måtte til og med uti to ganger. Håret var nemlig tørt da hu kom opp første gang…

Tilbaketuren ble med motvind og etter hvert noen regndråper. Da vi vinket farvel til fossen og rundet «hjørnet» gikk det ikke lenge før hytta igjen var i sikte. Vi kunne følge vinneroppskrifta med 30/10, spise litt multe på turen og holde skravla jevnt i gang. Friluftsheidis uttalte mål for dagen var egentlig å se ørn. Det ble med «mørn». Altså måke av det litt tøffe slaget. Ei wannabe-ørn-måke. Uansett fjærfe: dalen innfridde! Og vi hadde tross alt sett rype dagen før.

Middagen ble av det mer spektakulære slaget. Rømmegrøt, spekemat, varmrøkt og kaldrøkt og gravet ørret…i det hele tatt rett og slett lekkert. Såpass mette og fornøyde ble vi at en liten kveldstur i vinden måtte til. Dermed fikk vi snakket litt med geitene, sett litt mer på utsikten og tømt smoothien. Altså bayliesen på smoothieflaska….

To pluss to. Fotturister og fårikål. Fårikålen til venstre.

Fossebrekka ved Iungsdalshytta.

Med mer søvn i bagasjen kom siste dag og det var igjen tid for å pakke sekk og begi seg mot vei, bil og sivilisasjon. Det går an å holde skravla i gang også i 20 sekundmeters motvind! Nå er det bevist. Turen var like fin tilbake, selv uten verdens beste baylies. Selv om friluftsheidi var i nærheten av å nå kapasitetsgrensa for snubling rundt i fjellet nå på tredje dagen, så gikk også denne turen uten trøbbel. Bilen med lavvo og alt det andre sto der vi hadde forlatt den og etter litt skifting og årning, satte vi hjula i bevegelse hjemover. Det ble en del stopp. Det måtte tas flere bilder. «Vi kommer nok aldri til å komme hjem», ble uttrykt. Til slutt nådde vi asfalten og etter hvert nærmet vi oss både folk og hjemlige trakter. Vi inntok en burgermiddag underveis og den var såpass solid at den tok oss hele veien hjem.

Nå kan vi se tilbake på enda en tur med gode minner, givende samtaler, spektakulære utsikter, noen hundre bilder og ikke minst godt selskap. Niende turen. Niende året på rad. The Great Escape vol. 9. Gratulerer til oss!

Takk for turen og takk for følget, Ane Cecilie. Jeg setter umåtelig pris på det og deg. Selv om skroget kjennes bittelitt ut som det har fått juling nå, så har jeg lært noe, opplevd mye og ikke minst fått mentalt påfyll. Jeg gleder meg til 10-års jubileet!

Friluftsheidi tar noen dagers bloggpause. Tror hun. Helt udramatisk og fri for personlig krise. Tilsynelatende i alle fall.

Det er klart for «The great escape» vol. 9! Det innebærer lite urbanitet, lite strøm og lite tilgang på pc og slikt i noen dager. Fjell, lavvo og ryggsekk, med andre ord. Og da er det ingen selvfølge at internett eller dekning i det hele tatt er en del av opplevelsen.

Jeg stikker til fjells med klokketro på at denne bloggen plutselig og ganske snart får høre mer om konseptet «The great escape». Dette er i så måte en varslet pause.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hade, bloggen! I’ll be back!

Hvor mange par helt like, tynne ullsokker er det egentlig normalt å ha?

Dette er nøyaktig 25 par. Rett fra skuffen. Med lo og nupper. I tillegg kommer ca 10-15 par som jeg ikke gadd å telle. Av andre merker. De fleste svarte. Men et og annet i rosa eller grått var også å skue. Og noen enslige der vaskemaskina eller andre instanser har spist kompanjongen.

Ikke rart den skuffen er tung å åpne!

Godt sagt er også bra, tenker jeg, men ellers så er dette utsagnet så definitivt både sant og ikke minst så genialt riktig! Og sitatet kommer fra en av klodens beste idrettstrenere, kanskje den aller beste. I alle fall akkurat i dag. Leif Olav Alnes. I dag gjorde eleven hans det. Tok både OL-gull og verdesrekord på i overkant av 45 sekunder.  400 meter hekk var ikke det samme før og blir definitivt ikke det samme etter Karsten Warholm. For en levering! Og for en prestasjon!

Jeg lar meg imponere. Grundig. Dette var moro. Det var ikke like moro å se håndballgutta tape for Danmark senere på formiddagen i dag. Men jeg lar meg allikevel imponere der også. I dette tilfellet av Christian O’Sullivan som spiller hele kampen nyoperert etter å ha fått tommelen ut av ledd for to dager siden. Norges mest omtalte tommel, som det ble sagt.

Godt gjort!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Bilde: Nettavisen

I olympiske leker bruker jentene som spiller sandvolleyball bh og truse, og kun det. Det må jentene som spiller strandhåndball også gjøre. Det er en regel. Bestemt av de som bestemmer slikt. Det internasjonale forbundet. Er det mulig å gjette seg til hvilken gjennomsnittsalder og hvilket kjønn som dominerer det forbundet? Beachhåndballjentene protesterte mot regelen i EM tidligere i sommer. De tok seg friheten å spille i hotpants. Og fikk bot. Ei solid ei. Er det mulig?!?

Jeg leser meg til at regelen for bikinitruse ble opphevet i sandvolleyballen i 2012. Da fikk du lov til å spille i kort shorts av «kulturelle eller religiøse årsaker». Altså, halloooo?!? Ikke fordi det er praktisk å drive idrett i noe som faktisk dekker litt mer enn dalstroka innafor når du står absolutt i ro og som hindrer sand i å havne der du ikke vil ha det? Gutta har alltid fått spille i shorts og trøye da. Ingen speedo der. Heldigvis.

Jeg sier bare: TA DERE SAMMEN!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I helga lærte jeg noe nytt. Egentlig en funfact til sammenlikning. Jeg lærte at det fins puppevakter rundt slottet. I den fine slottsparken er det ikke lov til å sole seg toppløs, dermed er det forsvarets jobb å stille med puppevakter som sjekker at ingen flasher hverken strutt eller hengevarianten. Lurer på om de syns de har en morsom jobb? Er det morsommere med puppevakt enn med vanlig vakt på slottsplassen? Jeg har en mistanke om at det er en noe kjedelig jobb. Jeg vil tro puppevaktene på 80-tallet hadde mer å drive med enn de på 2020-tallet. Så vidt jeg kan skjønne var toppløssoling mer allemannsvirksomhet da enn nå.

Jeg syns puppevakt, eller egentlig toppløsforbudet i slottsparken, er helt greit. Trusereglene i idretten syns jeg derimot er helt bak mål. Jeg klarer ikke så se noen annen grunn til at jentene skal spille i truse enn at noen liker å se mer eller mindre nakne romper i aksjon. Det hører etter min mening hjemme på en annen arena!

http://www.dagsavisen.no/sport/2021/07/20/volleyballforbundet-stotter-handballens-truseprotest-opplever-heller-ikke-full-valgfrihet/

Den først store flyttehelga er over. Flyttebyrået har fullført flytting del en. Del to kommer om to uker. Uten mat og drikke duger helter og heltinner ikke. Ikke flyttebyråer heller. Helgas meny må sies å ha vært av det aller mest avanserte slaget. Og variert, ikke minst.

Midt i lasset ble det kun tid til kaffe på termos og medbrakte kanelsnurrer. Inntatt på golvet mellom alle kolliene. Men hjemmelagde. Lunsjen ble kjøpt på 7 Eleven… Ikke til å kimse av noe av det.

Men utover ettermiddagen tok det av. En vellykket flyttedag ble feiret med drinkbonanza. Ettermiddagens bartender må kalles meget kompetent, og dermed ble det tryllet fram den ene godbiten etter den andre.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Til middag ble det svin. Stekt i 5 timer og dandert med godsaker og godt drikke.

Dagens lunsj avsluttet hele flyttehelga på standsmessig vis og ble nok helgas høydare. Da friluftsheidi får lunsj med blåskjell og chablis, glemmes all kjedelig støvsuging og skapvasking.

Såpass med inntak har det vært denne flyttehelga at jeg i skrivende stund bare så vidt har begynt å føle meg sulten igjen. 6 timer etter lunsjen…ikke normalt for ei som syns mat hver tredje time er et must. Får slenge et par skiver i brødristeren, tror jeg.