Ett av to er  halvparten. Så det høres ikke så verst ut, egentlig.

September har liksom blitt “aksjonsmåneden” for meg. Det er i september de siste årene at MS-forbundet har arrangert sin aktivitetsaksjon med mål om fokus på MS, at ingen skal møte MS alene, innsamling av midler til forskning og samhold rundt saken. Jeg har vært med flere  ganger, også i fjor. Da skrev jeg et blogginnlegg om å nå mål:

https://friluftsheidi.blogg.no/a-na-et-mal.html

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I fjor nådde jeg altså begge målene for aksjonen. Både eget for aktivitet og innsamlingsmålet jeg satte på spleis. Hundre prosent måloppnåelse, med andre ord. I år derimot har jeg visst kun femti prosent.

Målet var minst 15 minutter utendørs hver eneste dag i hele måneden. Som regel har det jo vært laaaangt over 15 minutter i frisk luft på meg, men enkelte dager har jeg måttet gå ut “på gjørs” for å få det til. Det har vært fint. Jeg skrev jo til og med i innlegget jeg har lenket til over at utetid var noe jeg ville fokusere mer på. Pengeinnsamlingen derimot, har ikke akkurat gått så det suser. Jeg satte et ganske lavt mål for egen spleis, og kun 60 % av målet er oppnådd i skrivende stund.

Jaja, sånn ble det denne gangen. Og jeg har en tanke om hvordan jeg kan angripe en innsamlingsaksjon som denne neste gang ;-).

I fjor skrev jeg også om hvordan jeg nok burde øve meg på å IKKE nå mål. Jeg har for eksempel fryktelig vanskelig for å snu om det ser ut som jeg ikke skal nå et mål på tur. Slik sett er nok pengeinnsamling et lettere mål å mislykkes med for min del. For det handler jo ikke bare om at jeg VIL.

I dag VILLE jeg på sykkeltur. Så selv om det meste av kroppen kjentes stinn av melkesyre (det er sånn noen dager) så ble det en ørliten tur. Med kaffe og matpakke i høstskogen med utsikt over bygda fikk jeg en god dose både mosjon, frisk luft og rett og slett turglede!

For meg er det viktigere enn alle pengemål 😉

Takk for en fin uteseptember. I morgen kommer oktober og jeg fabler om mer utetid :-).

Jeg starter uka og mandagen med huet i skyene. Tåka ligger riktignok både tett og lavt, men jeg mener det så klart ikke helt bokstavelig.

Helgas meget trivelige turgruppe-treff med idémyldring til tur 2026 har i grunn ført til et par ting. Èn: dette er en umåtelig fin og ikke minst inspirerende gjeng med sherpaer, støttespillere, fotoansvarlige, matpakkebærere og tilretteleggere som jeg setter utrolig stor pris på å ha i nettverket. Og så to: huet mitt blir så inspirert av å snakke om topper og klatring og hytter og fjellområder at idéer popper opp inni huet mitt og nekter å la seg ignorere.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Morgenen etter kvelden før. På bildet over syns det ikke så godt, men hodet er allerede i ferd med å bevege seg oppover mot skyene.

Nå: via ferrata. Altså klatreruter som er tilrettelagt med faste installasjoner for innsteg og sikring, slik at de med guide skal være tilgjengelige også for de uten klatreerfaring.

For som det ble sagt på planleggingstreffet der vi satt rundt bålet: de som vil kan gå en fjelltur, de som vil kan gå en tur rundt hytta, de som vil kan sitte i sofaen, de som vil kan fiske og de som vil kan gå til toppen på via ferrata. De som vil!

Og til frokosten i dag leste jeg dette:

Det er jo ikke denne via ferrataen jeg fabler om, men prinsippet er det samme.

Og det hjalp jo ikke! For hva er det JEG vil? Jo jeg vil utfordre meg selv og med ujevne mellomrom helst både ligge og nikke oppunder grensa for hva som er mulig, og noen ganger rett og slett gå litt over grensa. Og da har jeg fått for meg – fordi jeg vil – at JEG kan jo også prøve meg på via ferrata!

…!

Jeg har to stemmer som kjemper om oppmerksomheten nå: den ene er fornuftig og sier at jeg skal satse på en fjelltur. Det vet jeg at jeg kan, så det er bare snakk om å gjøre noe jeg har gjort før og eventuelt pushe på lengde eller vanskelighetsgrad når det gjelder terreng. Den andre stemmen, og den som rett og slett BRØLER inni hodet mitt akkurat nå sier at «jammen, du vil jo utfordre deg på noe du definitivt ikke kan og egentlig ikke tør, så hva om du bestemmer deg for å teste og trener for å klare det? Via ferrata, altså! Det hører jo med til historien at jeg i tillegg til å ha funksjonsnedsettelser i kropp og mentalt også har en kraftig og til dels lammende høydeskrekk! Gardintrapp er i tøffeste laget, liksom.

Når fornuft og realisme er helt klare og tydelige på at dette skal du ikke drive med, OG den noenlunde realistiske delen av meg skjønner at det er det eneste rette, men nekter å la det overta tankene så sliter jeg. For kroppen forteller meg i grunn gang på gang at mange dager er det tøft nok å forsere trappa (!) til 2. etasje inne i huset.

Så da driver jeg her da, med huet i skyene. Og en sinnsyk kakofoni av inspirasjon, lyst, fornuft, realisme og ja og nei og skal, skal ikke. Jeg veksler mellom «alt er mulig, bare jeg VIL nok» og «dette blir for tøft både for deg og omgivelsene og er rett og slett ikke mulig». Jeg kjenner meg sjøl såpass godt at jeg vet at her blir det store indre diskusjoner og strengt snakk til meg selv med argumentasjon i den ene og den andre retningen i ukesvis og månedsvis. Jeg satser alt på å komme til sans og samling innen turen skal detaljplanlegges.

Turen kommer i juni 2026. Fram til da kommer hodet til å befinne seg både i skyene, i bløt og i et neverending hamsterhjul. Jeg bare VET det.

To:

Fire:

Seks:

Den satt langt inne, men så plutselig ble det bokstavelig talt glassklart: Helgeutfordring fra utifriluft: To-fire-seks.

Hvor ble torsdagsbadene av? Og tirsdagsbadene? Har badeengelen feiga fullstendig ut? Eller har alle tjern og innsjøer i nærheten tørka inn? Har fornuften tatt friluftsheidi? Eller hva?

Det nærmeste svaret er vel at det er en kombinasjon av å feige ut og å bruke energien på andre ting. Jeg kan i alle fall ikke skylde på været. For bading uansett vær har liksom vært greia, da. Både i regn og snø. Og i sol.

Men i går fikk jeg dratt meg sjøl opp etter nakkehåra og plasket uti igjen. Det klaffet med tid og sted, energi nok og så hadde jeg rett og slett lyst. Og til min overraskelse så var vannet slett ikke så kaldt som jeg hadde fryktet. Selv om jeg hadde ullstilongs på under turbuksa på jobb før badestuntet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men det er jo en egen glede å vrenge av seg ullstillongsen og gå og bade…eller…Litt ekstra stas, liksom.

Jeg skjønner jo at fornuften på ingen måte har slått inn. Og jeg tenker heldigvis, egentlig! Det ble faktisk noen svømmetak. Ikke mange. Men på bildet syns jo ikke det 😉

Det ble handlet en del greier med kattemotiv på Stockholmsturen. Det er ikke til å komme forbi. Jeg vet ikke helt hvorfor det blir sånn, men det ble både skåler, gryteunderlag og serviettholder. Blant annet.

Og jammen ble det dokumentert noen katter på turen også.

Denne møtte vi i Gamla Stan. Hvor «crazy» den var vet jeg ikke, men sur var den så definitivt. Både blikk og halebevegelser vitnet om det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne derimot fantes på Wasa-museet. For selvfølgelig var det en skipskatt om bord i det flotte krigsskipet. Som i de fleste treskuter på den tida, vil jeg tro. Det trengtes jo en effektiv musefanger om bord.

Den på flaska er så definitivt crazy. Innkjøpt av de to som gikk på Systembolaget som gave til hu som hadde siesta på hotellrommet.

Og da måtte jo vinkjøleren tas i bruk. Eller søppelbøtta i dusjen, rettere sagt. Og etter ei god stund i denne innretningen og etter at vinglass var hentet i lobbyen, så kunne vi nyte dråpene. Ikke direkte iskald, men i alle fall ikke fullstendig romtemperert.

Om vi ble crazy cat-ladies da? Det var vel i tilfellet undertegnede. Eller er. De andre to er vel heller «catwomen» tror jeg.

Hjemreisedagen kom og etter enda en god frokost under kjellerhvelvingene så var utfordringen å få med seg alle løse deler hjem. For koffertene hadde jo ikke blitt noe større på turen, selv om anskaffelsene hadde vært litt mer hyppige enn vi hadde planlagt. Og volumet hadde økt ganske betraktelig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men er det noe vi er gode til så er det å stappe. Undertegnede fikk alt i koffert og sekk og kunne fornøyd konkludere med at hun hadde den minste bagasjen på hjemreisen også. I alle fall i volum. Og det er i grunn like greit siden stokken må få fortrinnsrett og ei hel hånd alene. Men med alt pakket og etter en kort taxitur kunne vi benke oss på kafé på stasjonen mens vi ventet på Polarekspressen. Altså toget fra SJ.

Da den til slutt kom så var den heldigvis av det bittelitt nyere slaget. Fremdeles med bratte og smale trapper inn, men med et noe mer oppusset inventar. Med den folkemengden som sto på perrongen og ventet så vi for oss at toget skulle bli fullt og vel så det. Men i vogna «vår» var det romslig. Såpass at friluftsheidi hadde to seter for seg selv og kunne hvile den trøblete foten høyt i det meste av de fire og en halv timene togreisa tok.

Og neida, vi var ikke helt ferdige med alle verdensproblemene som skulle drøftes så det ble ikke akkurat noen pinlig stillhet på hjemreisa heller. Og ikke ble det ekstrajobb for konduktørene med fulle og krakilske medpassasjerer. Stille og rolig.

Bortsett fra de som passerte oss x antall ganger for å handle export i bistrovogna rett ved siden av oss da. Et par medpassasjerer som både var blide i utgangspunktet og som ble blidere og blidere hele turen etter hvert som de vekslet mellom å handle mer forfriskninger samt gå ut på hver eneste perrong toget stoppet på for å røyke (muligens ikke sokkene sine, men definitivt ikke prince mild), var det eneste «uromomentet». Nesten litt koselig, egentlig.

Sammen med babyen rett over gangen som var av det meget tålmodige og fornøyde slaget var det i grunn det eneste av ekstern underholdning på hele togturen. Den lille var fornøyd og fordrev tida med å kaste pappaen sine kredittkort rundt omkring på golvet. Det kan hende pappaen angrer på det når avleggeren blir større. I alle fall hvis forholdet til slike kort ikke endrer seg.

Men enda triveligere ble det da to av oss skulle av og tidligere nevnte gutter både skravlet og hjalp til med bagasjen ned den livsfarlige trappa. Gentlemen kan også komme med fett hår og caps eller dreads og pussig kroppslukt.

Vi sa hadetbra både til vår partner-in-crime og gutta krutt, fant bilen i en regntung men ellers ganske øde stasjonsby og tok fatt på en times kjøring inn i mørket før jeg kunne slippes av på egen gårdsplass.

Full av opplevelser. Full av nyanskaffelser i kofferten. Og ikke minst: full av takknemlighet for å ha så fine folk i livet og dra på tur med og takknemlighet for at jeg kan finne på slike stunt både med Polarekspressen, ale o’clock, Tortuga og 1600-tallsvibber med kun en stokk og litt småtteri ellers som ekstrautstyr.

Takk for turen, jenter! Jeg setter ufattelig stor pris på dere og gleder meg til neste ekspedisjon. Vi kan by også vi. Ikke bare hengekøye langt til skogs 😉

Vi var ikke helt ferdige med shoppinga så det ble en ørliten tur gjennom gater og smug denne dagen også. Selvfølgelig etter en rikholdig frokost. Og det ble handlet, ja. Mye mer enn undertegnede egentlig hadde planer om.

Turen på Systemet dagen før hadde gått litt over styr for de som var der, så vi hadde rikelig med forfriskninger på rommet. Men ikke noe kjøleskap å ha det i! Men vi hadde da visst vinkjøler. I alle fall søppeldunk og dusj.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da shoppingeventyret var over var det nemlig tid for litt forfriskende fra dusjen (!) før vi skulle sette nesa mot Tortuga. For de som ikke er like barnslig opptatt av sjørøverier som enkelte av oss andre så er Tortuga eller «skilpaddeøya» den øya i Haiti som var et slags fristed for karibiske pirater på 1600-tallet. Og gjort kjent gjennom filmene med Johnny Depp, Pirates of the Caribbean.

Dit kunne vi ikke kjøre Polarekspressen. Djurgårdsfärjan derimot. Den tok oss over sundet. Og til färjan var det bare 150 meter.

Og FOR et piratskip! Eller, det var jo faktisk et krigsskip. Wasaskipet, så klart. Eller Wasamuseet, da. Der fikk vi kunnskap både om skipet, byggingen, den ufattelig korte jomfruturen, kullseilingen, livet om bord (på tilsvarende skip), samt bergingen og bevaringen. Det var et skikkelig sjørøverskip Tortuga verdig. I alle fall i utseende. At «noen» hadde bommet katastrofalt på byggingen og bæreevne og både høyde, bredde og ballast var det jo overhodet ingen tvil om. Det ble også raskt definert som et typisk eksempel på «keiserens nye klær» av en av oss. Men om Wasa hadde dukket opp i all sin prakt i innseilingen til Tortuga en gang der på 1600-tallet så hadde den definitivt vært et strålende og staselig syn. Og definitivt passet inn.

Slike museumsekspedisjoner med så mange inntrykk er ganske utmattende så vi satte etter hvert nesa mot färjan igjen. Dessuten så skulle museet stenge. Akkurat da skulle så klart alle som hadde vært på et eller annet der ute på Djurgården, om det så var tivoli, Spritmuseet, Vikingmuseet eller Wasa eller noe annet, tilbake med samme båt. Vi kom oss med som noen av de siste. Blant barnevogner, turister, unge og gamle fikk vi trøkt oss inn og undertegnede fant en stolpe og holde seg fast i innimellom noen barnevogner. For Svenske Djurgårdsfarere – DE reiser seg ikke for damer med stokk! Og denne damen med stokk er jo i grunn såpass full av trass at det er uaktuelt å mase på noen om å få sitte selv om hun er rimelig gåen etter å ha trasket rundt i by og på museum en hel dag. Dessuten så tar jeg det helt og holdent som et tegn på at jeg ser sprekere ut enn både ungdommer, småbarnsfedre og andre. I alle fall svensker.

Men i og med at turen var både kort og i rimelig rolige farvann så slapp jeg å ramle om kull oppå en unge eller mellom barnevognene og vi kunne fornøyde gå i land og ta oss en ørliten siesta på rommet mens vi fordøyde våre Wasa-inntrykk og fant ut hvor og hva vi ville spise til middag.

Denne kvelden ble det italiensk. Både pizza og lasagne og ikke minst vår nye favorittdrink, “French75”, som «konfirmanten» som serverte tryllet sammen til oss. Godt var det. Etterpå ble det en ørliten svipp innom for mere ale på stedets vikingvertshus Aifur. Med middelaldermusikk, høylytt stemning og en og annen viking, slash pirat som definitivt kunne passet inn på både Tortuga og på et hvilket som helst strandhogg på 1100-tallet var stemningen aldeles strålende. Men mjøden sto vi over. Undertegnede hadde vært der og prøvd den før og bestemte at vi godt kunne ta noe annet.

Kvelden ble god igjen, den. For det blir gjerne slik når en bestemmer seg for at «nå skal vi ha det fint og kose oss». Og så ta det litt som det kommer. Å lage seg en god dag er ikke en floskel. Med riktig innstilling og gode valg er det mye lettere å lykkes. Både på Tortuga, Wasa, Djurgårdsfärjan og i vikingtida. I alle fall når en som oss kan forlate vikingtida og rusle tilbake til et moderne hotellrom med både seng og dusj.

Der røk turbudsjettet. Eller. Det ville nok ha gjort det om jeg hadde hatt ett. Men heldigvis hadde jeg ikke det. Så da konkluderer jeg med at det gikk bra denne gangen også.

For brillene mine – ja de ligger muligens på et SJ-tog som går i rute mellom Oslo og Stockholm. Det er i alle fall det eneste stedet jeg kan tenke meg at de har havnet. Om de ikke plutselig dukker opp på et eller annet «lurt» sted her hjemme. I så fall såpass lurt at jeg har lurt meg sjøl. Ikke usannsynlig.

Hittegodsavdelingen på SJ har muligens et par briller til overs, men siden disse ikke var av det svindyre slaget, så orker jeg ikke etterlyse dem. Ikke er det særlig nødvendig heller i følge det jeg skriver om et par avsnitt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Med ett par briller – nærsyntbrillene mine – i minus etter ei helt super langhelg så var det i grunn bare å ringe Speccer’n, altså min lokale Specsavers, og bestille time for tilpasning av nye. Heldigvis ingen ventetid der, så jeg har i dag bestilt nye briller. Nøyaktig like som de jeg har rota bort.

Men. Og det er et stort men. Jeg har en mistanke om at de gamle brillene forsvant med vilje. For jeg har da blitt 0,25 % mer nærsynt på det ene øyet og 0,75 % (!) på det andre. Og det har dukket opp noen skjeve hornhinner som skal korrigeres. Så jeg trengte jo faktisk nye!

Sådaså.

Og heldigvis altså; intet reisebudsjett. Fordi jeg som regel lever ganske billig. Sånn blir det jo når en slik som meg ikke orker å gjøre noen ting. Da orker jeg jo ikke gjøre noe som koster penger heller. Dermed var det ikke nødvendig med strengt budsjett når jeg for en gangs skyld skulle «slå ut håret» på bytur.

Så selv om jeg slett ikke er så fornøyd med at jeg roter bort ting – briller for eksempel – så har jeg i alle fall ikke sprengt noe budsjett! Bedre lykke med det neste gang 😉

Brilleutvalget begynner å bli ganske omfattende…

Etter ei rolig natt, stort sett, og en meget god og innholdsrik frokost skulle vi ut og «gjøre» Gamla Stan. Det var bare å runde hjørnet og så befant vi oss midt mellom brostein, 1600-tallsbygninger, murhvelvinger og bittesmå rare butikker. Vi fryktet nakkesleng eller andre skader, vi er tross alt i vår beste alder, der hodene gikk nesten rundt av alt vi ville se.

Men plutselig var klokka ti over ale, og vi befant oss på magisk vis ved en rutete duk og hadde bestilt både det ene og det andre av forfriskninger. Planen var jo å holde blodsukkeret på et konstant skyhøyt nivå. Og det samme gjaldt væskebalansen.

Fra det rødrutete bordet kunne vi skue ut over både guidegrupper med paraplydame i front, heldige og mindre heldige antrekk eller rett og slett «wardrobe malfunction», menn med raske briller og støvsuger og litt mindre fornøyde menn med mopp (!) samt en hel bråte med digre telelinse-turister. Ei trivelig stund med lite pinlig stillhet det også.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Klokka er ti over ale – og ti over aperol spritz også ser det ut til.

Det Kungliga slottet.

Morten Trotzigs Gränd. Med student med kjøttbolle må skje på vei opp trappa.

Det ble etter hvert handlet både gaver og andre rariteter og vi fikk med oss Riksdagen, Morten Trotzigs gränd og det Kungliga slott. I Morten Trotzigs fikk vi til og med overvære det som nok må kalles et kjøttbolleløp. En gjeng studenter, det måtte det nok være, med trønderdialekt for sikkerhets skyld, arrangerte nemlig potetløp. Nei jeg mener kjøttbolleløp i det trange smuget. Vi fikk sporenstreks oppgaven som «hindringer» i løpsbanen. Jeg vet ikke hvem som vant, men vi ruslet i alle fall seiersvante videre.

Lunsjen ble inntatt på torget ved Nobelmuseet. Akkurat sånn som vi hadde sett det for oss på uterestaurant med fri utsikt til torvet og alt som foregikk der. Mer å se på og kommentere med andre ord😉.

Lunsj på Stortorget.

Stortorget MED turister. Og siden jeg lærte meg litt redigering på turen – Stortorget UTEN turister:

Selv om undertegnede syns toalettfasilitetene var en smule utfordrende, med stupbratt trapp ned i et dunkelt kjellerlokale samt utedo-odør og slikt, så var vi fornøyde og ikke minst mette da vi forlot etablissementet for noe mer shopping og turistvasing. Vi kom imidlertid ikke så innmari langt før en av oss oppdaget et skilt der det sto «et glas bubbel uten trubbel kr 39,-.» Det kunne liksågodt ha stått kom inn, så da gjorde vi det.

Men å nyte et glas bubbel utendørs i sola i andre halvdel av september er slett ikke dumt. Der og da ble det også bestemt, antakelig av det fornuftige innslaget i gruppa, at undertegnede skulle geleides tilbake til hotellrommet for en god og lang siesta mens de to andre skulle videre på shopping, blant annet til Systembolaget.

Jeg var i grunn rimelig fornøyd med den arbeidsfordelingen og fikk i tillegg i meg resten av en pose godteri der jeg lå og slang på hotellsenga. Og de som var på andre oppdrag var så effektive at de rakk ei lita stund på øret de også før vi forlot senga igjen og tuslet to minutter til middagsrestauranten der vi hadde bestilt bord.

Der ble det moules frites, «skomakarlåda»(kjøttrett) og dessert. Og etterpå ble det en liten rundtur i et Gamla stan i kveldslys. Akkurat det er bare vakkert. Det er noe med middelalderbygninger i terrakottafarger, brostein og belysning i kveldsmørket. Og når temperaturen er så god at den legger seg som ei lun dyne rundt både mennesker og by, så er det bare å nyte stemningen.

Med væskebalansen i orden og magen stappmett av både mat og dessert kunne vi si natta til byen og krype under dynene for enda ei god natts søvn.

Under kastanjen.

Moules frites. Alltid godt!

Jeg har vært på ferie. I alle fall fra bloggen. Og det var Polarekspressen som tok meg dit. For jeg som trodde den gikk kun til Nordpolen ved juletider, a gitt. Neida, den gikk til Stockholm i september også. Med tre lettere animerte og euforiske jenter (!) i vår beste alder om bord. Klare for tre dager og tre netter på bytur.

Undertegnede ble luksuriøst nok hentet hjemme og bilturen som tok en time førte oss til intet mindre enn Kongsvinger stasjon.

Og ja, det blir litt klaging på jernbanen her, altså. For ikke var det parkering for «vanlige» biler og folk uten handicaplapp. Så etter å ha virret litt rundt, blant annet mot enveiskjøring og sånt småtteri, så fant vi parkering oppe i sentrum. Vi ruslet ned på stasjonen og heldigvis hadde vi god tid. For der var det fire spor. Og null info om hvor toget vårt skulle komme.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Undertegnede er jo som kjent ikke av typen som løper så fort, så riktig perrong i utgangspunktet er rimelig vesentlig. Gutta med vy-jakke forklarte både oss og en to-tre medpassasjerer at joda «det henger ei lita infotavle på husveggen rundt hjørnet der». Vi lette. Og vi lette. Vi var i alle fall fem personer som lette og etter hvert fikk vi med oss en dansk bussjåfør fra vy. Han lette også. Tavla fantes ikke. Og venterommet var stengt grunnet oppussing.

Dansken var imidlertid av det sørvismindede slaget og fikk tak i en fyr på et kontor og toget skulle i følge vedkommende komme på spor en så da var vi på rett sted.

I mellomtida fikk vi høre om «rasistiske elghunder» som bjeffet på mørke folk og mannfolk, ble etterlatt alene i bånd på stasjonen og røytet på medpassasjerer. Det var visst eieren som hadde beskrevet bikkja…

Så kom Polarekspressen.

Eller i alle fall SJ. En noe eldre medpassasjer var fortsatt skeptisk da toget hadde et annet nummer enn det ble opplyst på høyttaler, men destinasjonen var den samme så vi blunket ikke. Ikke før vi skulle buksere koffert og stokk og greier inn på toget. For det var av det riktig aldrende slaget, muligens fra andre verdenskrig som vår medpassasjer sa, med meget smal og bratt trapp og masse tunge dører før vi endelig var inne og kunne finne plassene våre. Der satt tredjemann som kom fra Oslo og ventet og vi fikk jaget en barnefamilie (!) og landet skrotten i setet for fire og en halv times tur mot nye eventyr. Plassbillett er digg.

Heldige meg blir hentet av privatsjåfør.

På Polarekspressen mot Stockholm.

Heldigvis skulle ikke Polarekspressen mot Nordpolen denne gangen.

Det var lite pinlig stillhet i dette reiseselskapet. «Verdensproblemer» ble løst i såpass store mengder og med såpass stor iver at fyren som satt sammen med oss ved firemannsbordet ved anledning flyttet seg til et annet sete. Men vi fikk da med oss at konduktøren hadde et svare strev med å stagge en fyr som skulle sparke seg ut gjennom togdøra i fart og en annen fyr som rett og slett var så dritings at han bare vaset frem og tilbake og muligens var til ganske stor sjenanse for både reisende og personell. Såpass at de til slutt var to konduktører som fotfulgte fyren og at han fikk uniformerte «lovens lange arm» som mottakskomité da vi kom fram til Stockholm. Det hører jo med til historien at den første konduktøren som fikk bryne seg ei stund alene på begge utfordringene var ei blond ungjente på ca 152 centimeter.

Vi kunne gå rett i taxien utenfor og ble kjørt til døra på hotellet. Der kunne vi sjekke inn på et stort og herskapelig rom med lysekrone og senger for oss alle tre før vi bega oss ut på jakt. På jakt etter mat. Eller kveldsmat, rettere sagt.

Planen vår om å spise middag i bistrovogna på nevnte Polarekspress i ren Orientekspress-stil med klirrende bestikk, stetteglass og hvite duker gikk nemlig i vasken da et eller annet var ødelagt og de ikke fikk servere varm mat der. De hadde visst ikke hvite duker og stetteglass heller. Heldigvis solgte de fortsatt vin. Og de hadde pappkrus. Så med litt «kaffe» på termoflaske og litt handling på veien så var væskebalansen i alle fall i orden.

Men altså, vi rundet hjørnet og fant en ganske tom restaurant der vi fikk deilig burrata, gambas pil-pil og en gedigen salat med reker. Nam! Standarden var satt for de kulinariske opplevelsene og de første brosteinene var forsert og vi gledet oss til morgenen og fortsettelsen.

Her under lysekrona skal jeg og kofferten overnatte tre netter.

Herlige omgivelser for middags- og kveldsmatjakt.