Hjemreisedagen kom og etter enda en god frokost under kjellerhvelvingene så var utfordringen å få med seg alle løse deler hjem. For koffertene hadde jo ikke blitt noe større på turen, selv om anskaffelsene hadde vært litt mer hyppige enn vi hadde planlagt. Og volumet hadde økt ganske betraktelig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men er det noe vi er gode til så er det å stappe. Undertegnede fikk alt i koffert og sekk og kunne fornøyd konkludere med at hun hadde den minste bagasjen på hjemreisen også. I alle fall i volum. Og det er i grunn like greit siden stokken må få fortrinnsrett og ei hel hånd alene. Men med alt pakket og etter en kort taxitur kunne vi benke oss på kafé på stasjonen mens vi ventet på Polarekspressen. Altså toget fra SJ.

Da den til slutt kom så var den heldigvis av det bittelitt nyere slaget. Fremdeles med bratte og smale trapper inn, men med et noe mer oppusset inventar. Med den folkemengden som sto på perrongen og ventet så vi for oss at toget skulle bli fullt og vel så det. Men i vogna «vår» var det romslig. Såpass at friluftsheidi hadde to seter for seg selv og kunne hvile den trøblete foten høyt i det meste av de fire og en halv timene togreisa tok.

Og neida, vi var ikke helt ferdige med alle verdensproblemene som skulle drøftes så det ble ikke akkurat noen pinlig stillhet på hjemreisa heller. Og ikke ble det ekstrajobb for konduktørene med fulle og krakilske medpassasjerer. Stille og rolig.

Bortsett fra de som passerte oss x antall ganger for å handle export i bistrovogna rett ved siden av oss da. Et par medpassasjerer som både var blide i utgangspunktet og som ble blidere og blidere hele turen etter hvert som de vekslet mellom å handle mer forfriskninger samt gå ut på hver eneste perrong toget stoppet på for å røyke (muligens ikke sokkene sine, men definitivt ikke prince mild), var det eneste «uromomentet». Nesten litt koselig, egentlig.

Sammen med babyen rett over gangen som var av det meget tålmodige og fornøyde slaget var det i grunn det eneste av ekstern underholdning på hele togturen. Den lille var fornøyd og fordrev tida med å kaste pappaen sine kredittkort rundt omkring på golvet. Det kan hende pappaen angrer på det når avleggeren blir større. I alle fall hvis forholdet til slike kort ikke endrer seg.

Men enda triveligere ble det da to av oss skulle av og tidligere nevnte gutter både skravlet og hjalp til med bagasjen ned den livsfarlige trappa. Gentlemen kan også komme med fett hår og caps eller dreads og pussig kroppslukt.

Vi sa hadetbra både til vår partner-in-crime og gutta krutt, fant bilen i en regntung men ellers ganske øde stasjonsby og tok fatt på en times kjøring inn i mørket før jeg kunne slippes av på egen gårdsplass.

Full av opplevelser. Full av nyanskaffelser i kofferten. Og ikke minst: full av takknemlighet for å ha så fine folk i livet og dra på tur med og takknemlighet for at jeg kan finne på slike stunt både med Polarekspressen, ale o’clock, Tortuga og 1600-tallsvibber med kun en stokk og litt småtteri ellers som ekstrautstyr.

Takk for turen, jenter! Jeg setter ufattelig stor pris på dere og gleder meg til neste ekspedisjon. Vi kan by også vi. Ikke bare hengekøye langt til skogs 😉