Fra en tenåring. Som jeg aldri har hilst på før. I koronatida. Skandale. Uhørt. Uten at småbrukeren vet det. Ærrugæærn.
Men altså: en av de ytterst få fordelene med å være sjuk, og ikke smittsom, er jo sykebesøkene som kommer. Og når de kommer i akkurat passe mengde og attpåtil er både fryktelig trivelige og ganske så søte så blir livet litt bedre å leve.
Takk for besøket til Caro the Lion og mammaen.
Etter noe meget kvalitativ forskning, det vil si ikke kvantitativ, vil undertegnede påstå at uttrykket «au» kun er et uttrykk som er brukbart når det gjelder skriftspråk. Slik som i Donald. Når smerte skal uttrykkes spontant og i praksis bruker vi helt andre ord. Eller lyder. Forskningen er utelukkende lokal og bygger kun på egen erfaring. Derfor definitivt ikke offentlig verifisert.
For fryktelig mange år siden opplevde hu her å overhøre en fagperson som sto ved siden av uttrykke følgende ord: «hun har nok ikke så vondt, for hun skriker jo ikke». Jeg regner med vedkommende i ettertid har erfart at smertehyl etter over 40 timer med vondt muligens ikke er prioritert å bruke krefter på. Jeg hadde i alle fall ikke krefter til hverken å hyle fordi det var vondt eller fordi det tydeligvis burde forventes. Apati frambringer ikke akkurat hyl. Og ikke «au».
Donald har nok egentlig skjønt mer. Oftere enn «au» minnes jeg at uttrykk som hæsjtægghodeskalletordenskyogsåvidere åpenbarte seg i snakkeboblene. Mye mer realistisk i forhold til mine erfaringer. Lyder som æææææh og aaaah samt direkte klynking forekommer også. Så uttrykket «au» er nok mest til bruk på facebook eller på tv. Når en ser folk som åpenbart slår seg, har tryna på sykkel eller skjært seg i finger’n. Jeg påpeker, «når man ser»!!! Når jeg gjør det sjøl høres det sånn ut:
Jeg vil påstå at jeg har blitt ganske god på nærtur, faktisk. Nærtur i betydningen tur i nærområdet, ikke så lang og ikke så tøff, med hovedmål å komme seg ut og puste frisk luft.
I dag skal jeg ta konseptet til nye høyder. Jeg skal ut på tur. Det er med andre ord turdag. Jeg planlegger å ha på både sko og bukse. Type egnet for å gå ut døra. Må sikkert bruke minst en gåstav også. Målet er å gå rundt huset. Har vært på trappa, til og med en tur i 2.etg i går. Men ikke sett hagen og baksida av huset på ei stund.
Målet for dagen er altså en runde rundt huset. En litt crazy nisse inni hodet mitt sier at jeg kanskje skal prøve meg på to! Erfaringsmessig så veit jeg at han er hakkende sprø, så jeg prøver å overhøre figuren.
Men trenger jeg matpakke tro? Jeg vet om et par rasteplasser, så det skulle være innafor. Doping er sørget for, men erfaringsmessig er det sjelden lurt å legge ut på tur uten å ha med nødmat, som jusstudenten kaller det. Sikkert lurt med ei riskake eller to. Loffskive er muligens overkill. Så nå lades det opp til dagens utflukt. Har tross alt akkurat gredd håret og pusset tenner. Kjennes ut som jeg må dusje.
Turrapport:
Plan gjennomført og sofa gjeninntatt. En plan A som faktisk ble gjennomført slik det var tenkt til en forandring. Ble en liten tur nedom uthuset også. Skikkelig gæærn. Og nissen vant. Det ble to runder. Møtte på hagen min også. Må si den er ganske frodig. Så med passe vissen turgåer ble gjennomsnittet rimelig midt på treet.
Jeg tror det er på tide nå å hedre den som hedres bør. Å bli akutt syk i villmarka er ikke å anbefale. Du føler deg fort relativt hjelpeløs og det meste kjennes håpløst. Når sykdommen inntreffer om natta er det i grunn enda verre. En rekker å tenke mye rart og lure på mange ulike løsninger, til og med få en smule dødsangst, når smerter gjør at søvn er uoppnåelig. Jeg liker i grunn å betrakte naturen og det varierende lyset til alle døgnets tider, men søvnløshet uten uovervinnelige smerter er å foretrekke.
Da morgenen kom var det på tide å involvere redningsmannen. Som foreløpig trodde han var en helt vanlig småbruker. Mens pasienten prøvde å sitte helt rolig for å minimere smerte pakket han ned en relativt avansert camp helt på egenhånd. Lavvo, tarp, hengekøyer, liggeunderlag, kokeapparat, fiskestenger og de tusenvis av smågreier man klarer å spre utover en leir i løpet av ei ettermiddagsøkt. Inkludert pasientens personlige artikler som toalettsaker og badetøy. Han fikk alt i kanoen. Til og med pasienten ble stablet oppi.
Med fullastet ally-kano padlet han ekvipasjen ut gjennom sundet og tvers over fjorden med tidenes padletak. Pasienten satt forrest og stakk åra nedi mer eller mindre i takt. Jeg tror vi satte verdensrekord i padling av fullastet kano med pasient som dødvekt.
Vel framme ved landingsplass og bil stablet han pasienten ut av båten, før han helt på egenhånd transporterte det hele til og inn i bil. Inkludert kano på taket.
Pasienten fikk ringt legevakt som fikk geleidet oss til nærmeste åpne legesenter. Så var veien strak, om ikke så kort, til Gjøvik sykehus. Og redningsmannen kjørte hit og dit hele veien, fulgte gps og geleiding fra lokale på bare et par knekkebrød som drivstoff. Den første mila på til dels smal og dårlig grusvei der pasienten hylte rett ut for hvert høl i veien.
Jeg må si at under forholdene som var og situasjonen som oppsto så fungerte helsevesenet fullstendig sømløst. Helsesekretærer, leger, anestesi og sykepleiere. Dette systemet og disse folka fungerte! Selv om utdelingen av morfin gjerne skulle startet på et tidligere stadie.
Men den virkelige helten er småbrukeren. Og hans jobb er jo ikke ferdig! Nå må du lage middag til pasienten de neste 14 dagene, sa legen, da innleggelse ble forespeilet. Som om det skulle være noe nytt, tenkte redningsmannen!
Går hardt ut denne uka og starter med stett. Siden disse pillene viser seg å ikke være blant de mest stemningsskapende, så gjelder det å innta dem på en litt mer fancy måte. Får ikke mer moro enn jeg lager sjøl. Ikke akkurat partypiller med andre ord. Stett skaper stemning, så da er vel dette partymandag. I guess!
Helt nyfødt føler jeg meg vel definitivt ikke, på tross av armbåndet jeg har vært utstyrt med de siste par døgn. Selv om sammenlikningen åpenbarte seg da undertegnede våknet etter narkosen i går tidlig. Følelsen av å ha sovet godt og endelig komme ut i lyset.
Vel, egentlig vet jeg jo ikke det, muligens føler nyfødte seg ganske rævva også. Skulle egentlig ikke forundre meg.
Ikke som et nytt og bedre menneske føler jeg meg en gang. Mindre smerter er kjærkomment. Og de andre smertene som kom i stedet levelige, i alle fall med det medisinutvalget som skal inntas her i gården de neste dagene. Såpass mye og såpass uoversiktlig for en neddopa hjerne at jusstudenten måtte trå til med skjema og avkryssingssystem.
Og om ikke akkurat nyfødt, så i alle fall satt ut av en sjukdom som for det meste rammer folk mellom 10 og 30 år…så skulle vel egentlig ha vokst fra det der. Men ingen regel uten unntak, og ung og sprek som jeg er (not) så…
Men altså: en ekstremt betent (kirurgens sitat) og perforert blindtarm mindre og et par erfaringer rikere. Og om ikke like hel overalt så i alle fall hjemme og fores med loff og bris innimellom pillebonanzaene. Sover nok inne i natt.
Det var vel definitivt ikke akkurat slik vi skulle avrunde kanoekspedisjonen vår. Og ikke allerede i dag.
Men så fort gjort er det altså å bytte ut kanoidyll, bading og leirliv med intravenøst og sprøyter. Takket være småbrukeren som pakket sammen leir, fikk padlet oss over fjorden til bilvei og videre via legevakt til hospitalet.
Etter ei uutholdelig natt med magesmerter, feber, desperasjon og angst for å måtte bli hentet ut av redningspersonell endte jeg altså på Gjøvik Sykehus med kanyler i armen og sukkervann i påsan. Så kjapt går det altså å bytte idyll med noe helt annet. Øyhopping ble erstattet med blindtarmoperasjon. Må bare vente litt for av 3 operasjoner var det jeg som hasta minst. Fresk som f…
Sydenferie, sa du? Ikke akkurat. Sandstranda på dagens camp er vel det eneste som minner om det. Antrekket består hovedsakelig av ull og vann- og vindtett iblandet lue og pulsvanter.
Men det bades, det gjør det. Minst to ganger om dagen. Og for slike som meg som bader stort sett hvor som helst og når som helst har badesko blitt et kjærkomment ekstrautstyr på tur. Til og med ustø typer som meg kan labbe uti den verste steinrøysa for å få seg en dupp. For ikke å snakke om alle grønskebevokste badeplasser man kan glede seg over når en slipper at gørra tyter opp mellom tærne. Genialt, spør du meg. Og billig morro, og helt usponset. Som vanlig.
Kostholdet på ekspedisjon består heldigvis ikke kun av frysetørret udefinerbar masse. Selv om kanoen også er fylt med det, pluss andre mer eller mindre turvennlige varianter av typen drivstoff.
På dag to fins både ferskt brød og ost. Ølen som er igjen er fortsatt kald (kan ha sammenheng med døgntemperaturen). Heldigvis bidrar sjø og terreng med både det ene og det andre som jazzer opp menyen en smule. Så konklusjonen er: det blir nok ikke noe mindre av oss på denne turen heller!
Sommerens ekspedisjon i følge med småbrukeren er i gang. Plan A måtte avlyses på grunn av begynnende skepsis som fort kunne gått over til panik (Onkel P). Værmelding med lovnad om både 6 varmegrader og 9 sekundmeter må ta skylda.
Vi løste floka med rett og slett å snu kartet på hodet. Altså ikke bokstavelig talt. Men hvor kunne vi dra i andre retningen? Der både varmegrader og sekundmeter passet bedre for både kano og glamping-ekspedisjon.
Det viste seg at småbrukeren hadde noe slags kjentmannserfaring fra ca 1983 og etter noe googling og en del rekognosering fra sofaen så er vi nå på ekspedisjon. 400 moh i stedet for 900. Med 20 plussgrader og akkurat passe trekk i lufta til at knotten holder seg på ærbødig avstand.
Så lenge omgivelsene er idylliske, småbrukeren får vin fra stett OG fisk så er vi smørblide og strålende fornøyd.
