Helt nyfødt føler jeg meg vel definitivt ikke, på tross av armbåndet jeg har vært utstyrt med de siste par døgn. Selv om sammenlikningen åpenbarte seg da undertegnede våknet etter narkosen i går tidlig. Følelsen av å ha sovet godt og endelig komme ut i lyset.
Vel, egentlig vet jeg jo ikke det, muligens føler nyfødte seg ganske rævva også. Skulle egentlig ikke forundre meg.
Ikke som et nytt og bedre menneske føler jeg meg en gang. Mindre smerter er kjærkomment. Og de andre smertene som kom i stedet levelige, i alle fall med det medisinutvalget som skal inntas her i gården de neste dagene. Såpass mye og såpass uoversiktlig for en neddopa hjerne at jusstudenten måtte trå til med skjema og avkryssingssystem.
Og om ikke akkurat nyfødt, så i alle fall satt ut av en sjukdom som for det meste rammer folk mellom 10 og 30 år…så skulle vel egentlig ha vokst fra det der. Men ingen regel uten unntak, og ung og sprek som jeg er (not) så…
Men altså: en ekstremt betent (kirurgens sitat) og perforert blindtarm mindre og et par erfaringer rikere. Og om ikke like hel overalt så i alle fall hjemme og fores med loff og bris innimellom pillebonanzaene. Sover nok inne i natt.
