Å ta i mot hjelp ble debattert på radioen da jeg kjørte bil i går. Det var snakk om voksne som sier nei takk til tilbudt hjelp. Og hvorfor vi takker nei. Er det fordi vi ikke vil bry noen eller være en belastning? Eller er det fordi vi vil «klare sjøl». Altså en slags stolthetsgreie?

Vi som jobber i barnehage og alle som har barn står jo midt oppi det der hele tida. Balansegangen mellom å hjelpe den lille poden med å kle på seg og å tillate dem å «klare sjøl» er vanskelig. Og når poden gjerne helt vilkårlig veksler mellom å ønske full service og å klare alt sjøl, så letter det ikke akkurat balansen.

Jeg har møtt meg sjøl i døra noen ganger i det siste når det gjelder akkurat det her. Særlig på Glittertind-turen i september. Det ble overdøvende klart for meg at jeg måtte ha masse hjelp for å klare den turen. Jeg måtte ta imot all den hjelpa jeg kunne få for i det hele tatt å klare å gjennomføre. Det har jeg reflektert en del rundt både før og etterpå.

I hverdagen så er jeg også rimelig avhengig av hjelp. Spesielt fra småbrukeren. Men også fra innretninger og utstyr jeg bruker som er spesialtilpasset meg og hva jeg vil oppnå. De fem viktigste hjelpemidlene jeg har akkurat nå er:

1. Skinne til beinet. Den gir litt ekstra «løft» slik at jeg får til et fraspark som er forenlig med å gå. Og det aller viktigste; den stiver av ankelen slik at jeg ikke tråkker over når beinet blir følelsesløst og jeg ikke kjenner hvor jeg tråkker. Uten skinna er beinet etter hvert å sammenlikne med kokt spagetti. Ikke lett å bevege seg trygt framover med, med andre ord.

   

2. Gåstaver. Balansen tillater ikke hverken lengre turer eller «offroad»-virksomhet. Men med staver så har jeg alltid minst tre støttepunkter i kontakt med underlaget og det hjelper. Og ja, jeg bruker stavene på «pensjonistmåten», altså som støtte. Ikke som trening. 

   

   

3. Trehjulssykkel med elmotor. Den nevnte balansen og mangel på sådan lar seg heller ikke kombinere med vanlig tohjulssykkel. Og fatigue kommer jo som regel ubeleilig, så hjelpemotor er redningen når kreftene tar slutt ei mil inni allmenninga på vei hjem. Så trehjulingen har jeg enormt mye glede av. 

   

   Den krever litt rigging etter biltransport. Men ikke mer enn at tre Glittertind-geiter kan fikse det 🙂

4. Elipsemaskin. Den har stått her i mange år. Innretningen kom i hus lenge før jeg ble syk. Nå gir den meg mulighet til å trene intervaller. Den gir nemlig akkurat nok løft til at høyrebeinet holder i gang fortere og lengre enn ute. Snublefaren er også eliminert. Det betyr at jeg kan trene relativt mye hardere på den enn om jeg skulle tatt den treningsøkta ute. Og trene må jeg. For å orke.

   

5. Truger. Sykkelsesongen er definitivt over for meg i år. Jeg har ikke noe behov for å begi meg ut på glatta i en trillion kuldegrader på sykkel. Dermed er trugene gode å ha. De ble innkjøpt i 2018 og er godt brukt! I går brukte jeg dem langs skiløypa. Hadde jeg klart det så skulle jeg gått på ski. Men så er det det med balanse og funksjon i høyrebeinet igjen da. Det stokker seg fullstendig for meg med ski på beina. Dermed er trugene redningen. De gir meg mulighet til å bevege meg vekk fra vei og inn i ukjent og «fritt» terreng også om vinteren. Akkurat det siste er nesten det beste. Å bare vandre rett ut i skogen, uavhengig av sti eller løype, og oppdage nye steder og bare være i naturen. Med truger har jeg trygt feste på glatta, stor flate å holde balansen på og uante muligheter til å «forsvinne» til skogs. God trening er det også. Med staver selvfølgelig.

   

Disse fem hjelpemidlene er jeg avhengig av for at jeg skal kunne fortsette med det jeg har lyst til. På en måte som er gjennomførbar for meg. Slik kan jeg komme meg til Glittertind. Selvfølgelig også ved å ta imot hjelp fra uvurderlige støttespillere og turkamerater. Men de bidrar også til at jeg får slike opplevelser som jeg hadde på tur i går. Jeg får til hverdagsturer.

Mitt råd til alle som kvier seg for å bruke hjelpemidler som synes eller er skeptiske til å ta imot hjelp fra andre er: Si ja takk! Ja takk, begge deler. Det øver jeg i alle fall på! Alt som kan bidra til at jeg får opplevelser og får til noe jeg har lyst til er kjærkomment! Takk for hjelpa!

Jeg tok en sjans og ble belønnet. Flaks kan en vel si. Men som både en vis mann og en vis kvinne har sagt, jeg vet ikke hvem som var først, så ser det jammen ut til at jeg får mer og mer flaks dess mer jeg øver. Eller gjør en ting, da. Det kalles vel erfaring.

Kaldt har det vært over hele fjøla de siste dagene. Grått og trist også. Minus 19 grader og slikt innbyr ikke akkurat til utstrakt friluftsliv. Men i dag tok jeg sjansen og oppsøkte litt høyereliggende strøk med mer snø. Det så egentlig ut til å gå i vasken, da jeg oppdaget at trugene var glemt igjen hjemme (!). Men heldigvis var jeg fortsatt i bilen og ikke lenger unna hjemme enn at det kunne forsvares å snu og hente dem. Tungt skydekke og lett snødryss lovet heller ikke godt. Men friluftsheidi har ikke lett for å gi seg når hun har bestemt seg for noe. Ikke engang når det hadde vært lurt.

Vel framme med parkert bil så var det fortsatt 14 minus. Men både vindstille og tilløp til sol. Akkurat som jeg hadde håpet på. Flaks. Media har i det siste hatt fokus på påstått konflikt mellom langrennsløpere og vandrere. I skiløypa. Jeg tror jeg hører til den siste gruppa. I dag er det nemlig jeg som har gått delvis mellom sporene og delvis ved siden av løypa. Med truger. Det skal sies at sålen i løypa var av det solide slaget og jeg synker ikke akkurat så dypt ned og lager ødeleggende spor med truger på. Snø i løypa tydet ikke akkurat på at den var nykjørt heller.

Annonsørinnhold

Sexy julegavetips: 20 gaver du ikke legger under treet 💋

Nok unnskyldninger! Det ble en kjempefin tur. Kroppen reagerte ikke verre enn at jeg nådde målet. Målet var hytta. For heldige meg har nøkkel til hundrevis av hytter over hele landet. DNT-nøkkel. Det ble bål i vedovnen i stedet for i snøen. Ei tømmerkoie som ikke er brukt siden midten av november blir ikke så innmari varm av ei lita kaffestund med fyring. Jeg tror jeg klarte å få termometeret som hang på veggen opp i minus 3, før jeg pakket og gikk hjem. Men adskillig bedre enn ute var det jo. Og varme ostesmørbrød smakte godt selv om de kom fra vedovnen.

På hjemveien så jeg at det var spor av både skiløper og bikkje i løypa. Men jeg så og hørte ingen. Faktisk var det helt fullstendig komplett stille i skogen østpå i dag. Ikke en fugl og ikke engang en svak flydur eller ei bikkje med ulekonsert hørte jeg. Bare meg og trugene.

Så flaks kan man ha når man tar en sjanse en torsdag i desember 😊

I går hadde jeg gleden av å tilbringe et par timer på jobb. Der er det mange å lære mye av! De aller fleste av dem er fem år eller yngre. I går snakket vi om ønsker. Det snakket vi om mens vi fargela ark med nisser, juletrær og julepynt. Da var det jo naturlig å tenke på ønskelista vår til jul, ikke sant?

«Ønsker du deg trommer?», spurte en av dem meg. Hun var i ferd med å fargelegge en nissesekk full av leketøy, blant annet en tromme. Jeg dro litt på det og hadde vel ikke noe klart svar. Annet enn at trommer ikke akkurat var noe jeg hadde tenkt at jeg skulle ha på ønskelista.

«Ønsker du deg trommer, kanskje?», spurte jeg. «Nei, jeg ønsker meg trom…trom…trombone!», sa den unge frøkna. Spenstig, tenkte jeg. Og i samme umiddelbare sekund sendte jeg en medfølende tanke til respektive foreldre. Kondolerer.  Jeg vet ikke hva jeg ville ha valgt. Tromme eller trombone. Det siste kanskje. Den er vel en smule vanskeligere å få lyd i så der kunne vel utfordringene  og hørselsskadene ha blitt utsatt i det minste.

Annonsørinnhold

De beste gavesettene som alle elsker

Det ble en samtale ut av det her. Selv om det ikke ble aktuelt å forfølge trombone-sporet 😊.

Men hva ønsker du deg til jul? Sånn bortsett fra fred på jord og at alle barn har det bra og nye sokker, snille barn og slikt?

Jeg har det meste. Så ønskeliste er nesten vanskelig å komme opp med. Det i seg selv er jo greit å reflektere litt over. Egentlig en smule vulgært. Ut over det, så har jeg ikke spurt andre om ønskeliste heller. Så langt. Det er på tide å «sette tæring til næring». Det vil si å gjøre julehandelen så fornuftig og tilpasset AAP og prisøkning som mulig. AAP-lønna er jo på 66 % av normal lønn. Så da burde jeg nok egentlig lage alle julegavene selv. Det er bare det at energien ligger på omtrent 21% av det den var før – i gjennomsnitt. Så hjemmelaget er rimelig usannsynlig. Eventuelt så bør de koste omtrent 66% av det de gjorde før.

Så om det er trombone som står øverst på ønskelista, så håper jeg tromme står som nummer to. Jeg tipper den er lettere å spikke…

Her kan det jo finnes både trombone og tromme. (bilde: www.superkul.no)

«Det er mye godt å få kjøpt på butikken», sa fastlegen min til meg i dag. Og det har hun heldigvis rett i. Det er i grunn ganske fint syns jeg. For alle oss som enten ikke har energi, tid eller lyst til å bake og koke og brase i det vide og brede til jul. Det meste er å få kjøpt.

Hele julestrisamtalen kom etter at vi hadde snakket om det andre vi skulle. «Hva gjør du etter at du har vært her i dag da?», spurte hun nemlig fastlegedama. Vi snakket om energi. Eller rettere sagt mangel på akkurat det.  «Nei i dag skal jeg ikke noe mer», sa jeg. Underforstått at det er slik dagene er med fatigue. Det er nok for meg å dra meg ut, kjøre til legekontoret, ha time, og så dra hjem. Det var den dagen, liksom.

Jeg skulle bedrive litt juleforberedelser i dag da. Og da er det jo fint at det meste er å få kjøpt. Heldigvis. Også sylte. Grisesylte. DET må jeg ha. Og jeg må ha fra en spesiell produsent. Hvis ikke så kan det være det samme med hele sylta. Så jeg stakk innom syltebutikken. Og fikk ordna det.

Annonsørinnhold

Festsesongen er i gang: Slik blir du festens mest glamorøse

For det er mye godt å få kjøpt på butikken. I morgen skal jeg kjøpe julemarsipan. Ferdig. Og så satser jeg på at avleggeren ruller marsipankuler når hun dukker opp 😉

I dette tilfellet av typen som motiverer. Veldig!

Som de fleste som leser denne bloggen vet så har jeg akkurat avsluttet et rehabiliteringsopphold. Jeg har jo hatt behov for slikt rett som det er de siste åra. Både på grunn av muligenskansjefibromyalgi-diagnose, om ikke noe annet kunne påvises, på grunn av kreftdiagnose og sist men ikke minst, grunnet multippel sklerose.

Foreløpig har ikke Nortura vært her for å hente nødslakt. Så da får jeg gjøre det beste ut av det i mens, ikke sant 😉?

Annonsørinnhold

De beste gavesettene som alle elsker

Kort fortalt; for et par uker siden var jeg på rehabilitering for min MS (multippel sklerose). Denne gangen der jeg skulle ha vært alle de andre gangene også, nemlig på MS-senteret i Hakadal. Jadda, kjærringa med staven og slikt, langt oppi Hakadalen….

Det var virkelig rett sted! Det var krevende. Og det var intenst. Slitsomt var det også. men aller mest var det lærerikt og øyeåpnende. For egen situasjon. Og for hva som påvirker situasjonen. Alt DET hører hjemme et helt annet sted enn på blogg. Men refleksjoner var det nok av!

Og ved utskrivelse kom de. Ordene som brant seg inn i bevisstheten og som motiverer til å gjøre akkurat det jeg har gjort i dag. Famous last words. Fra min koordinator og fysioterapeut på senteret: Trening likestilles med bremsemedisin. Når det kommer til å hindre multippel sklerose fra å utvikle seg. For meg som av ulike årsaker ikke har kunnet få bremsemedisin så var disse ordene noe av det beste jeg kunne få servert.

Hipp hurra! Jeg KAN gjøre noe! Jeg har et verktøy. Og jeg skal sørge for å bruke det!

Med hjelp av ms-senteret og inspirasjon og motivasjon derfra så gjør jeg i disse dager noen grep. Grepene skal gjøre meg bedre i stand til å kjenne mestring i hverdagen. De skal sørge for at jeg får nok og ofte nok hvile. Og de skal bidra til at både aktiviteter og trening blir så riktig for meg som mulig.

Derfor skal jeg fortsette å trene. Akkurat som jeg har gjort før. Men annerledes. Annerledes fordi jeg skal trene mer målbevisst. Blant annet skal det løftes vekter og det skal belastes tyngre i alle øvelser. Knebøy og annen beintrening skal foregå med ett og ett bein av gangen. Så ikke undertegnede kompenserer for dårlig høyrebein med å bruke venstrebeinet mest blant annet.

Og elipsemaskina skal brukes for det den er verdt! Og litt til. Aller helst ville jeg ha trent ute. Helst til skogs. Men når funksjonsnivået ikke tillater det, så er den maskina gull verdt. Den gir akkurat nok støtte og løft til høyresida til at jeg kan trene hardt nok. Hardt nok til at kondisjonen blir utfordret. På tur til skogs så stopper beinet før kondisen, for å si det sånn. Så tur må være målet. Trening for å øke kapasiteten til å gå på tur må foregå inne. Og jeg må tåle at ms-symptomene forverres når jeg trener. For nå vet jeg hvorfor, og jeg vet at det blir bedre igjen når jeg får hvilt litt etterpå 😊.

Jeg er heldig. Jeg er heldig som har treningsfasiliteter hjemme. Og jeg er heldig som fikk så god veiledning slik at jeg kan trene riktig og på akkurat det som er viktig for meg. Men aller mest så er jeg heldig fordi jeg faktisk KAN trene!

Ja, det er tungt. Og ja, det er spesielt tungt å stille seg opp på elipsemaskina for ei intervalløkt før klokka har blitt 08.00 om morgenen. Slik som i dag. Mandager trener jeg nemlig kroppsbevissthet i gruppe. Og da er det aller best når jeg får blåst i veg kroppen på elipsemaskina først. I dag tenkte jeg på hvor heldig jeg er der jeg peste og svettet meg «avgårde» på den berømte maskina.

For jeg er faktisk i stand til det! Og DET gjør meg heldig!

Og de «famous last words» fra ms-senteret motiverer meg virkelig til å gjøre en innsats. Fordi jeg KAN! «Trening likestilles med bremsemedisin». Det er fantastisk å få slike muligheter! Jeg gleder meg til å fortelle at jeg har tatt vare på dem når koordinator ringer for oppfølgingssamtale i februar!

Ikke en forkjølelse, tror jeg. Og i alle fall ikke influensa. DET har jeg jo ikke lett for å få. Dessuten er jeg jo vaksinert mot sesonginfluensa. For tredje år på rad. Ikke brygger jeg juleøl heller. Jeg var innom bryggerhuset i går, men det var bare for å drikke kaffe.

Nei, men jeg brygger på et blogginnlegg. Eller to. Men de vil liksom ikke ut. Ordene vil slett ikke stokke seg riktig. Og setningene former seg overhodet ikke utover de vage ideene som svever rundt i hodet mitt. Som forvirrede snøfnugg uten mål og mening. Det lar seg ikke gjøre å forme ideene til fornuftige setninger som sier akkurat det jeg vil. De vil ikke engang forme seg til ufornuftig snikksnakk eller forvirrende svada engang.

Så da brygger jeg da. På ideer. Og på setninger. Og håper de former seg naturlig etter hvert. For hva skjer med slike bryggerier? Hva skjer med en bloggide som aldri blir festet som skrevne ord?

Annonsørinnhold

Festsesongen er i gang: Slik blir du festens mest glamorøse

Blir de glemt?

Eller blir de liggende til de blir uaktuelle og dermed forkastet?

Eller?

Inntil videre går jeg her og ruger. Og brygger på et par innlegg. En periode skrev jeg så mye at jeg hadde innlegg klare for flere dager om gangen. Nå for tida kommer ideene bare flyktig innom hodet, og så klarer jeg sjelden å feste dem til det uttrykte ord før de forsvinner igjen.

Kanskje blir det noe av ideene. Om jeg bare brygger lenge nok. Vi får se!

FOR en dag! For en lørdag vi har fått. En dag som ginstrer og skinner i all sin prakt. Og hele verden blir et kunstverk som må nytes og absorberes.

Det er riktignok iskaldt. Når termometeret synker til minus 20 her på bruket, så er det som regel rimelig hustrig på kaldere steder i landet vårt. For eksempel Folldal og slikt.

Men kulda fører ikke nødvendigvis til at friluftsheidi avlyser skogsturen sin. Slett ikke. Selv om nye medisiner gjør at hu som før våknet 04.37 og ikke fikk sove mer nå må tvinges til å våkne klokka 09.15. Med litt kaffe og lørdagsfrokost ved vedovnen så lirkes dagen i gang.

Annonsørinnhold

Sexy julegavetips: 20 gaver du ikke legger under treet 💋

Og det ble skogstur. En liten inspeksjon i juletreskogen. Et par kilometer med knirking under skoa og frisk luft. Veldig frisk. Og montering og tenning av utegrana på småbruket.

Det er adventsstemning både ute og inne. Og jeg er ydmyk og veldig glad for alt jeg kan. Jeg kan nesten alt, som jeg skrev her om dagen. Det tar bare en god del lenger tid. Og må dermed planlegges bedre. Jeg kan gå ut og til skogs. Jeg kan tenne julelys. Jeg kan henge opp stjerne og etterpå skal jeg henge opp klesvask til tørk. Men først skal jeg varme meg på en god kopp te foran ovnen.

Det er mye å glede seg over. Blant annet den første lørdagen i advent. FOR en dag!

Gransesongen er i gang her på småbruket. Friluftsheidi har i alle fall vært til skogs med sag. Treet som skal pryde tømmerlåven i desember er fanget. Det vil si saget ned og dratt med håndmakt oppover lia. Akkurat pent nok til å få lys på og stå og skinne ute. Ikke riktig fint nok til å få bli med inn og få både kuler, flagg og englehår.

Men det som skal inn er også klart. Merket og klart til å hugges der det står i selskap med noen hundre andre håpefulle av typen gran. Forhåpentligvis blir det noe færre av dem utover i desember.

Jeg fikk en vakker tur i hvit novemberskog. Og jeg fikk litt ekstra trening på vei opp bakken med treet på slep. En enslig bakkeintervall 😉 Til helga blir det julegrantenning på småbruket. I alle fall om vi finner igjen juletrelysa. OG om de virker….Sesongen er i gang!

Annonsørinnhold

De beste gavesettene som alle elsker

Jeg som akkurat som vanlig bare går rundt og surrer i min egen verden og holder på med mitt eget hverdagsliv er i år nominert! Helt uvitende har jeg altså gått rundt og ikke visst at jeg er nominert til Gryxen awards! Årets fotoblogger, årets meningsytrer og sist men ikke minst årets forbilde!  Men med bittelitt hjelp av frodith ble jeg gjort oppmerksom på det! Jeg er usikker på om alt dette kan stemme og om det egentlig er fortjent!?! Men jeg syns jo det er stas, da!

Siden jeg i tillegg her om dagen ble kalt både modig, tøff og kul  så tror jeg det er bra at dagsformen er sånn passe dårlig. Så ikke alle disse godordene går til hodet på meg, rett og slett.

Men folkens: jeg er beæret! Og ydmyk og tankefull. Så det kan rett og slett hende det blir et blogginnlegg eller to til av og med det her! Det er jo slik jeg blogger. Om tanker som dukker opp. Snart blir det en tur til skogs, og da dukker det nok opp refleksjoner som rett som det er havner på blogg. Og jeg får, spesielt i oppoverbakkene, minnet meg selv på at jeg ikke er direkte ustoppelig 😉

Takk for nominasjon! Slikt forplikter! Men aller mest så motiverer det! Og motivasjon er jo alt!

Les om nominasjonene på denne bloggen:

http://gryende.blogg.no/

Eller gjem deg! Akkurat det skrev jeg i 2020 på denne dagen. Og jeg tror jammen meg, dessverre, at innlegget kan deles igjen. Rimelig ubrukelig på fjerde året så har jeg ikke tid lenger. Ikke tid til å skamme meg! Ikke tid til å late som. Ikke tid til å spille “fantomfrisk”. Gjemme meg gjør jeg jo en del av. Jeg har jo alltid likt meg i eget selskap, så jeg stikker jo gjerne til skogs på alenetur. Men jeg deler også. Både på blogg og i andre sosiale medier. Helt skamløst.

De få timene  i uka der jeg er ørlite grann mer opplagt enn de andre, så vil jeg gjerne gjøre noe som gir livskvalitet. For meg handler det jo blant annet om opplevelser i friluft. Stort sett og nesten alltid tilpasset og tilrettelagt for det funksjonsnivået jeg har nå. Enkelte ganger går jeg over grensa, men da finner jeg jo også ut hvor den går, ikke sant? Og jeg ville skammet meg mye mer om jeg møtte opp på arbeidsplassen og gjorde en slett innsats og en dårlig jobb enn jeg gjør ved å bruke kreftene på noe annet.

Vi er tross alt 24-timers mennesker. For de fleste av oss betyr det at vi skal leve hverdagen slik at vi fungerer hele døgnet. 24/7, som det heter. Og hva Bjarte (fra innlegget under) og jeg gjør når vi ikke deler bilde; DET kan jeg love at tar mer tid enn ei normal arbeidsuke.

Annonsørinnhold

De beste gavesettene som alle elsker

Så skam – det er sååå 2017! Selv om enkelte av rikspolitikerne kan mistenkes å oppfordre til slik også i 2023!

Innlegget fra i fjor kommer derfor her (og på det tidspunktet hadde verken multippel sklerose eller kreft dukket opp i diagnoselista mi ;-)):

Skam deg! Eller gjem deg.