I helgeutfordringen denne uka så etterspør utifriluft “Rødt, hvitt og blått – men ikke et flagg”. Disse plantet jeg til 17.mai. Og nå i oktober er de vel de eneste som holder stand og fortsatt har farge. Alt annet er umiskjennelig “tatt” av høsten og blitt brunt og vissent selv om det ble plantet lenge etter disse. Men rødt, blått og hvitt holder seg mer eller mindre enn så lenge 🙂
Tre døgn «på hytta» er gjennomført. En slags høstferie kan det vel kalles. Tre døgn med mye hygge, oppdagelser, gode samtaler, sol, regn, kaffe og god mat. Og ikke minst tre døgn med gleder, avslapning og pause fra hverdagen.
Det bød på en smule utfordringer å skulle reise kollektivt hjemmefra til hovedstaden akkurat nå. Vi snakker jo lokførerstreik OG buss for de ytterst få togene som skulle gått, så det ble bil. Den går tross alt når vi vil. Og når vi har den usannsynlige flaksen at det er en ørliten lukeparkeringslomme rett utenfor oppgangen til «hytta» så ga vi en lang marsj i at den parkeringa koster det hvite ut av øya. Vi sto der i tre døgn! Glede en på dag en var allerede i boks!
En halvtime senere kunne jeg rusle inn på bakeriet for min etterlengtede og planlagte date med ei som vanlig veldig trivelig og «lettsnakket» jente – nemlig Frodith. Turens første kaffekopp av mange var allerede inntatt på vei til by’n, men den andre ble uten tvil en stor høydare. Solfrid, aka Frodith, er en veldig hyggelig, givende og interessant samtalepartner, og plutselig hadde det gått i underkant av tre timer! Det var glede nummer to på dag en og jeg gleder meg allerede til neste gang!
Dag en ble avsluttet med en deilig middag og dessert som småbrukeren hadde kjøpt inn og planlagt mens jeg var på «date». Tredje glede for dagen, uten tvil.
Dag to av høstferien på «hytta» startet med litt skruing og reparasjonsarbeid. Sånt noe hører jo selvfølgelig med på enhver hyttetur. Reparasjonen ble i alle fall så langt vellykket, glede en på dag to, og vi fikk oss en tur ut i regnet. Og kaffe og bolle på kafe Nummer to, dag to. Kveldens middag ble inntatt på restaurant Noen valgte å kalle retten «en skikkelig diger fiskepinne». Fish’and chips, med andre ord. Den tredje gleden for dagen. Minst.
Dag tre opprant med strålende sol og det var bare å ta beina fatt og gå ut og «gjøre byen». I alle fall litt av den. Vi «klokket» inn så vidt over 9 kilometer på beina da dagen var omme. Heldigvis rakk vi da både kaffe og bolle på Grunerløkka, vinlunsj på St-Hanshaugen og middag i Hegdehaugsvegen. Tre gleder på dag tre også. Jeg kunne nevnt både mye fint og spennende å se, et spontant kirkebesøk (!) og en artig forbipasserende katt også. Men å sitte ute og spise og drikke kaffe og vin i Norge i oktober er en slags luksus det er bare å nyte når muligheten, og sola, er der.
«Dette der jo nesten utrolig og må virkelig nytes», sa vi til restauratøren som serverte lunsj og vin på terrassen. «Ja men det skal snø», sa han. Og det fikk han jo rett i.
For i dag morges snødde det. I alle fall sluddet der på hytta. Dermed ble den flotte grønne chilien på «balkongkjøkkenhagen» reddet inn før bilen kunne snikes ut av den minimale parkeringslommen og snuta settes i retning hjem.
Det ble en miniferie med mye kaffe både ute og inne, varierende vær og ikke minst mye avslapping. Og når «hytta» ligger såpass urbant til så er det i grunn greit å returnere til mer grisgrente strøk innen snøen får lagt seg. Og om noen dager står enda en «hyttetur» på planen, så det er bare å glede seg til det også 😊. Kaffe i sola får bli bildet som representerer denne «hytteturen». Det kunne vært vin, men den hadde jeg drukket opp da jeg kom på å ta bilde 😉.
Magisk soloppgang er tema for denne ukas helgeutfordring fra utifriluft. Mine opplevelser av magiske soloppganger innebærer som regel hengekøye. Eller lavvo. I alle fall en eller annen form for uteovernatting. Det er som regel da jeg får med meg soloppgangene. Også de magiske.
Denne soloppgangen fra oktober i fjor er ikke noe unntak. Jeg overnattet i hengekøye da også og måtte rett og slett bare stå opp og nyte synet.
Rim på bakken, frostrøyk over vannet og sola som stiger opp og sakte jager frosten på vei. Og inne i vikene på vannet hadde det lagt seg ei glassklar isflate. Magisk.
“Arbeidslyst kom hit til meg, her skal du motstand finne”. Sjelden har vel denne setningen passet mer bokstavelig til undertegnede enn i kveld. Jeg er innimellom så og si ekspert til å se at her trengs det å gjøres noe – og så sette meg i en krok (så og si) til “anfallet” går over.
I flere dager har jeg sett på at kjøleskapet trenger en rydd og en vask. I kveld var jeg såååå nære å gjøre noe med det. Jeg åpnet døra bare for å stirre i alle fall. Og så lukket jeg den igjen. Og forlot kjøkkenet og fant på noe annet.
Jeg skal ikke skryte på meg å være spesielt effektiv og få så mye gjort på ettermiddag og kveldstid eller heller. Men i kveld har jeg i grunn vært LITT for lett å gjennomskue. Til og med for meg sjøl! Arbeidslysten sneiet innom – og jeg klarte å psyke vekk “anfallet”. Vi får se om det blir gjort en annen gang;-)
Der jeg sto på badet og skulle pusse tenner i går kveld så kom jeg på helgeutfordringen: Noe uvanlig med krøll på, fra utifriluft. Jeg vet at helga er over, men jeg tenker at jeg kaller det “sent men godt”. Kanskje jeg rekker helgeutfordring I HELGA neste gang.
I speilet så jeg krøll. I og for seg ikke så uvanlig for meg. Men for omverdenen er det ikke så vanlig å se meg sånn. Hos meg oppstår krøller stort sett når håret får tørke helt naturlig etter vask, når det bare får bittelitt hårmousse og ellers får tørke i fred uten hårføner eller noe annet. Vanlig er ganske rett hår. Uvanlig er krøllete hår. Og ja, krøllene dukker opp oftere og oftere slik hverdagen og livsstilen er nå. I alle fall når manken er ganske nyklippet 😉
Denne helga har stått i bålkaffens tegn her på bruket. Ikke det at vi akkurat har sittet ved bålet og slurpet kaffe med grut i hele tida. Men det har blitt bålkaffe to dager på rad. Og bålkaffens dag finnes altså faktisk ikke. Jeg sier faktisk, for det fins jo en dag for nesten alt. Kaffens dag er 1. oktober. Den feires over hele verden. Og bålets dag feires som regel i januar, sier AI. Det er en offisiell feiring av friluftslivet og bålsesongen i vinterhalvåret.
Her hos oss har vi hatt det vil vel kan kalle «bålkaffens helg». Lørdagen gikk blant annet med til å finne igjen gapahuken vår nedi skogen her. Og da måtte en god del kratt forseres. Slikt er det godt å ha en småbruker med egnet verktøy til. Da vi hadde kjempet oss fram til den noe nedgrodde gapahuken og fått ryddet bringerbærkratt INNI selve huken, ble det bål og bålkaffe. Med et par tiltak sender i høst vil nok bålet brenne og kaffen koke nedi den gapahuken utover høsten og vinteren.
Knutsen og Ludviksen sang om «Grevling i taket». I gapahuken har vi grevling i golvet! Eller under golvet. Vi er ikke sikre på om den har bodd der de siste par åra, men helgas tiltak skal i alle fall hindre den i å legge seg til der igjen for vinteren! Jeg drøyer nok ei stund før neste bålkaffe nedi der. Det som skal holde grevlingen unna holder nok meg unna noen dager også. Minst.
Så i dag ble det bålkaffe et helt annet sted. Vindkast og motvind førte til en kort og snirklete kanotur langs land og mer eller mindre inni myra her og der. Men ved bålplassen var det roligere, og da vi skulle padle «hjem» til bilen og tenkte det ble fint med medvind, så stilnet det så klart.
Både lørdagen og søndagen ble bålkaffedag for min del. Men bare søndagen ble badedag 😉. For et bad måtte til. Og arbeidsfordelingen er grei: småbrukeren rigger kano på biltak – jeg bader😉. Men begge drikker bålkaffe!
I går skulle jeg sykle på trening. I alle fall var det planen. Det handler jo både om å ta meg fra a til b, få frisk luft, trim og å spare bensinpenger. Mer enn et kinderegg, altså. Hele fire fordeler.
Men så ble treninga avlyst. Og hva var da alternativet? Støvsuge? Rydde? Ligge på sofaen? Se på tv? Grave potet? Mulighetene var mange. Om ikke direkte fristende.
Så dermed valgte jeg sykkeltur til skogs! Ikke helt overraskende prioritering for undertegnede. Med kaffe og matpakke i sykkelveska, milevis med skogsveier tilgjengelig, brukbart vær og nyladet trehjuling så ble det en helt super tur. Og akkurat i går så var det nok akkurat det jeg trengte. Det vil si at erstatningen, plan B, ble bedre enn plan A. For det er jo ingen tvil om at jeg syns at sykling til skogs er et mye bedre alternativ enn sykling til sentrum.
I dag leser jeg at NAV skremmer vettet av folk. Det er vel for så vidt ikke noe nytt. NAV-skrekken sitter ganske dypt hos mange. Forståelig nok, antakelig. Men de «kraftige reaksjonene» som nettavisene skriver om de siste dagene kommer av en spesiell hendelse. Nemlig meldingen ganske så mange av oss fikk i helga. For min del lørdag kveld klokken 22.47!
Der satt jeg midt i en meget hyggelig rekeaften, godt inne i loffskive to, med en stadig voksende haug rekeskall og antakelig på vei ned i vinglass nummer to eller tre. Da tikket sms’en inn: «Du har fått et vedtak fra Nav. Les det i din digitale postkasse (Digipost)». Jaha…
«Den må du for all del ikke åpne», var den unisone reaksjonen rundt bordet da jeg litt forfjamset leste opp meldinga for resten av rekelaget. «Det er helt sikkert spam og svindel!», sa de.
Jeg var vel såpass opptatt av reker, vin og godt selskap akkurat da at jeg la vekk hele telefonrælet og dermed var meldinga glemt og harmonien gjenopprettet. Ingen skrekk. Ingen Nav-angst og ingen panikk. Bare meget trivelig rekelag.
Dagen etter sjekka jeg Digipost og fant ut at jeg ikke hadde gått glipp av noe å ause seg opp over. Som dagbladet skriver så var det bare en «gladmelding». Fribeløpet heves og jeg kan potensielt jobbe og tjene mer uten å få avkortning av min uførestønad. Fint det. Om jeg bare hadde klart å jobbe mer. Nok om det og i og for seg en positiv beskjed. Men noe spesielt en lørdagskveld litt før klokka 23. Det er nok første gangen selv om meldinger fra Nav både i digipost og ellers tikker inn ganske jevnt.
Jeg har full respekt for de som opplever at Nav har samme status som hufsa, monsteret under senga eller øksemorderen i skapet. At de opplever å få ei slik melding på kveldstid og helg som skremmende, så langt utenom «kontortid» i alle fall for Nav sitt vedkommende som det kanskje er mulig å komme, overrasker meg ikke. For meg som konkluderte med at det var svindel, spam og tull og fanteri førte det kun til litt hevede øyenbryn.
Men morgenkaffen ble inntatt fra hufsa-kopp 😉
Det er et av de mest vanlige spørsmålene jeg kan få når kroppen skriker av uvanlig mye smerte, øyelokkene er blytunge, hodet svirrer og det meste kjennes ut som det sitter fast i blautmyra!? Ofte stiller jeg meg selv akkurat det samme spørsmålet:
«Hva i h… har jeg drevet med nå da?» For det må jo være en spesifikk grunn, må det ikke? I alle fall hadde det vært ganske enkelt om det hadde vært det…
Som regel kan ikke symptomene årsaksbestemmes til noe konkret. Noen ganger blir det bare vondt. Og noen ganger blir det ikke det. Dagen i dag startet med vekkeklokke ei stund før skrotten egentlig syns det er morran. Dagen fortsatte slag i slag med avtaler og forpliktelser, en salig blanding av jobb og frivillig arbeid, i et overkommelig tempo for de fleste. Til slutt kunne jeg til sammen «klokke inn» noe som i tidsbruk liknet på en vanlig arbeidsdag på sånn der 7-8 timer.
Med en roligere dag i går og litt mindre planer i morgen, så pleier det å gå bra med slike dager. Når ikke de travle dagene blir flere på rad. Ja, jeg blir sliten, men ikke verre enn at det går an! I dag kjenner jeg derimot at det bare er så vidt det faktisk går an. De kaller det hjernetåke og fatigue. Og de ligger der og lurer konstant og dukker fram når jeg minst forventer eller trenger det. Frustrerende, javisst! Hæsjtægg fuckms og hæsjtægg fuckcancer, asså!
Unormalt vondt. Unormalt sliten. Unormalt treg i toppen og rett og slett unormalt tungt! En sånn dag! Og dessverre ikke så unormalt at det er ukjent! Men, vondt går over. Tungt hode og blytung kropp også. Og det viktigste av alt: at det kjennes unormalt tungt forteller meg jo at de fleste dagene er bedre enn denne! Og DET er ganske fint å tenke på! For det var det jeg fikk beskjed om da jeg fikk diagnosen(e) for snart fem år siden: målet er at du skal få flere gode dager enn dårlige! Dermed går jeg for at denne ettermiddagen bare er såpass tung fordi den skal minne meg på hvordan nesten hver eneste dag var i en periode!
Det er sjelden jeg vurderer å gå og legge meg klokka 19.30, men akkurat i dag har tanken slått meg. For da blir det fortere i morgen, ikke sant? Og i morgen blir en myyyye bedre dag, det har jeg bestemt! Uansett hva jeg skal drive med 😉
Noe av det beste som skjedde i dag er dette øyeblikksbildet etter høytlesning på skogstur: Oppi hengekøya sitter to treåringer og “leser” bok, under køya ligger barnehagekatten mens bålet knitrer ved siden av.
Der satt jeg da og dinglet med beina på bryggekanten. Et eller annet sted langs Isteren, tror jeg det var. Og det førte til et foto som jeg egentlig er ganske glad i. Dermed kunne jeg gå i fotoarkivet mitt da helgeutfordringen kom fra utifriluft denne gangen. På bryggekanten 😉
