I går lærte jeg meg et nytt begrep. Jeg fant det i et innlegg på facebook og det ga umiddelbart mening. Og på søndagsturen fikk jeg oppleve akkurat det jeg hadde lest: nemlig forfallsestetikk!
Fire ganger forfallsestetikk ferdig fotografert, forklart og filtrert:
Årets første påsketur er gjennomført. En veldig vårlig sådan på bare gutuer mellom nysådde åkrer og kvitrende fugler. Og med kokeapparat, kaffe og kanelsnurrer i sekken. Den sekken som småbrukeren må bære på.
Påske- ett eller annet er helgas utfordring fra utifriluft. Og selv om påsketur av det lengre slaget – som hyttetur til fjells eller sydentur til Granca – ikke er noen tradisjon for undertegnede, så blir det noen påsketurer. Dagsturer i nær- eller litt fjernere miljø hører både palmehelg og påskehelg til for meg.
Og nå har småbrukeren og jeg startet påsken. Med tur. Grønne skudd på krattet, hvitveis, lukt av nygjødslet åker, lyden og synet av traktor med redskap på åkrene, fuglesang og froskeliv i dammen. Det er nok av vårtegn.
Denne påsketuren på en palmesøndag er mitt svar på utfordringen påske-. Og jammen ga den påskestemning også ;-).
Jeg holder jo på å omprogrammere hjernen min denne uka. I alle fall har jeg startet. Det handler om å «lære på nytt og oppgradere». Se dette innlegget for detaljer: https://friluftsheidi.blogg.no/mine-mandagsgleder.html.
Og i dag er det lørdag. Og hva er vel bedre enn en solfylt og glitrende aprillørdag, dagen før palmesøndag, å fylle med gleder? Eller kjenne etter og legge merke til gleder, rettere sagt. Og sette ord på dem.
.
Ble det noen gleder i dag da, tro? Så klart det ble! Og kvelden er ennå ung. Foreløpig velger jeg å nevne disse:
Så, ja. Torsdagen var også full av glimmer og gleder. Akkurat nå gleder jeg meg mest over at det er fyr i ovnen og lunt i stua .
Dagens bållunsj er på gang. Bilde: ACM
Jeg tipper det ikke er mange dagene til isen går – det ble ikke bading i dag, men hadde nok vært mulig om jeg “måtte” 
Noen ganger, muligens ganske ofte i følge småbrukeren, klarer jeg å rote meg oppi noe som skaffer meg sjøl et ørlite snev av personlig mental krise.
Da jeg mottok denne meldinga kjente jeg at det var i ferd med å bygge seg opp:
Jeg sendte skjermbildet til et par venninner. Bare som et varsel om at det muligens kunne komme et seriøst rop om hjelp snart. Det er lurt å be om hjelp, har jeg hørt. Og det kan umulig være feil å advare…
I dag kom meldinga og det var bare å hente denne:
Jeg er vurderer egentlig seriøst å sende dette firmaet en forespørsel om de ikke burde tenke på å endre navnet. Men kommer nok ikke til å gjøre det. Det er vel bedre å bite i det sure eplet, sitronen eller hvadetnåer, og innse at navnet vel er ganske passende.
Men vel hjemme fikk jeg pakket opp stasen! Og den så fin ut den, ikke sant?
Det er jo så klart tanken at jeg skal «slippe» å stavre rundt med nettopp; gåstaver, i enhver situasjon. Og siden jeg har sett en som meg, en med ms, altså, som ser ut til å operere sitt eksemplar lett og greit, så bestilte jeg da! Sammenleggbar og greier. Og tanken er at i de situasjonene der jeg velger å la stavene være hjemme, så bruker jeg kjeppen. En liten smule støtte når jeg går, også korte avstander, har vist seg å være så energibesparende for meg at jeg får mer pepp til å snakke med folk, se på ting, og kose meg dit jeg kommer!
Og jeg tar i bruk alle hjelpemidler som potensielt kan gjøre hverdag og hverdagsaktiviteter litt lettere. Ja jeg bestiller dem til og med selv fra nettbutikker med de mest «belastede» navn. Og klarer meg vel så vidt unna den helt store personlige krisa .
Heldigvis fikk jeg kjøpt meg nye badesko i går også! DET balanserer det hele noe, syns jeg!
Å finne tre ting å glede seg over på en helt vanlig, gjennomsnittlig onsdag er slett ingen sak.
!Dagens illustrasjon er en av ondagsgledene – katta som har inntatt gyngestolen på balkongen!
Lag deg en finfin onsdagskveld!
Selvskryt kommer fra hjertet, sies det. Og jeg skal nå skyrte av at jeg faktisk har blitt flinkere til å lete etter hverdagsgleder. Det syns jeg selv i alle fall. Og det til og med helt i startfasen i mitt hverdagsgledeprosjekt, som jeg beskrev i går: Mandagsgleder.
I dag har jeg opplevd massevis av tirsdagsglimmer. For nettopp «glimmer» er uttrykket som Janette Røseth bruker i boka si om glede(se kildehenvisning i gårsdagens innlegg). I dag har jeg oppsøkt glimmer både bokstavelig og billedlig. Hvis det er det det heter.
Og med så glimrende forhold for glimmer (!) som det var i dag, så er det ikke så vanskelig å sette ord på tirsdagens hverdagsgleder. Utfordringen er vel heller å begrense seg litt…
Tirsdagsglimmeret mitt er:
2. Med strålende sol, tosifrede varmegrader og blankt vann så ble det tirsdagsbad. Herlig! Tirsdagsbad, nemlig!
3. Med nesa i ei bok hørte jeg plutselig plaskelyder ganske nære. Det var en svane som gikk inn for landing i vannet utenfor bålplassen min. To andre svaner fløy delvis forbi, før den ene snudde og landet like ved. De to svømte rolig forbi og inn i vika, før de snudde og kom tilbake. Det så i grunn ut som de holdt på å bli kjent. Den tredje forsvant sørover. Jeg tipper den tapte «kampen» om svanedama .
I dag var det så mange gleder at å velge noen var den største utfordringen. Jeg er bare veldig fornøyd med at jeg fullstendig overså BURDE-lista mi med alle oppgavene som trenger å bli utført og heller prioriterte tur og glimmerjakt. Dermed ble det en dag full av tirsdagsglimmer!
Denne uka har jeg bestemt meg for et helt spesielt fokus. De som kjenner meg vet jo at jeg er glad i konkretiseringer og gjerne lager meg prosjekter eller får «diller» som jeg henger meg opp i. Noen ganger går jeg hardt ut, men mister både fokus og inspirasjon etter hvert. «Dagens bilde» på bloggen var ett slikt. Heldigvis skjønte jeg det fort og fikk avsluttet greia før det ble pes.
Men de som kjenner meg håper jeg at vil nikke gjenkjennende når, jeg sjøl i alle fall, vil beskrive meg som en som har relativt stor gjennomføringsevne. I alle fall når jeg først får bestemt meg og er motivert nok. Det kan nok også kalles trass…
Så altså, denne uka. De neste sju dagene skal jeg gå på jakt. Jeg skal jakte på hverdagsgleden. For jeg har nemlig latt meg inspirere. Jeg har latt meg inspirere av ei bok og et webinar jeg deltok på for et par uker siden. Nemlig dette: Psykolog Janette Røseth og hennes bok (og webinar) «Prosjekt glede» gitt ut på Frisk forlag i 2024.
Det jeg ble aller mest inspirert av var begrepet «omprogrammering av hjernen». For hjernen, som andre deler av kroppen, er trenbar. Det jeg har fokus på blir etter hvert min virkelighet, skriver Røseth. Da må jeg ta en slags kontroll over hva jeg forer hjernen min med og fokusere på det jeg vil ha mer av. I denne sammenhengen GLEDE. Kall det livsglede eller hverdagsglede. Røseth kaller det «glimmer». Dermed skal jeg trene på å legge merke til og sette ord på positive og gledelige ting i hverdagen. På den måten vil jeg styrke nervecellene og banene i hjernen min slik at positiviteten «flyter» lettere rundt i systemet mitt. Nervebanene i hjernen som driver med glede blir trent sterke og dominerende. Det er målet.
I boka skriver Janette Røseth at «dette er ikke det samme som … «fake it till you make it» eller «se alltid lyst på livet». Det handler om å omprogrammere, lære på nytt, oppgradere.» (Røseth, 2024, s. 29). Jeg er glad for at hun påpeker dette, for omprogrammering høres mye mer bærekraftig ut enn «fake it» erfaringsmessig er, for å si det sånn. Men for å få til det så må jeg trene. Trene på å legge merke til de fine tingene.
Med påviste skader i hjerne- og sentralnervesystem så klinger slikt noe godt i mine ører. Her kan jeg faktisk GJØRE noe aktivt for å bedre hverdagen min. Så denne uka starter jeg mitt prosjekt glede. Og hva er vel bedre enn å benytte bloggen?
Jeg starter med mine mandagsgleder:
Og tenk; disse mandagsgledene kunne jeg «klokke inn», eller skrive ned da, før middagstid. Det betyr at det er maaaange timer av mandagen igjen, og maaaange muligheter for flere gleder!
Kilde: Janette Røseth (2024). Prosjekt glede. Frisk forlag.
Gult, rødt og oransje er farger som gjør oss glade skriver hun i boka, som er orange. Og jeg har orange blomster og rett som det er en solnedgang utafor vinduet 
Akkurat nå er det den tida på året da innlandshavet byr på speilblank overflate og muligheter for å rusle rundt på «innlandshavbunnen». Eller – rusle rundt – akkurat det er vel en litt ukorrekt beskrivelse. Stolpre seg rundt er vel mer riktig. Den er rimelig steinete og ujevn den der havbunnen.
Men den er fantastisk flott å tenne bål på. Og med litt tørr opptenningsved i sekken så er det ikke noe problem å finne drivved nok i steinrøysa til både å grille pølser og koke kaffe. Når forholdene er som i dag med sol fra skyfri himmel og nesten vindstille, så er det i grunn toppen av søndagsturnytelse. Selv om det ikke ble bading. For jeg hadde med vilje lagt igjen både badesko og håndkle hjemme i dag. Det var ikke en SÅNN tur jeg var ute på og det gjelder å prioritere.
Så i dag ble det prioritert kilometer på tørr sti, samt bålmat og -drikke framfor klesskift og bading. Og ikke minst så nøt vi både utsikt og vakre detaljer langs ruta og ved lunsjplassen.
Om noen uker er bålplassen dekket av halvannen meter vann, minst. For da kommer smeltevannet fra Gudbrandsdalen og vannstanden stabiliserer seg på et rimelig mye høyere nivå. Og så dukker verken årets eller fjorårets bålplass opp igjen før til neste vår. Ikke bekken heller. I alle fall ikke den som rant nedover det som egentlig er bunn. Jeg håper jeg får til flere turer langs innlandshavet denne våren. Det er jo forlokkende å ta for seg av en natur som kun er tilgjengelig noen få uker i året.
Ytterst på brygga henger badestigen i løse lufta og venter på vann. Mer vann!
Bekken på “havbunnen”.
Bållunsj med både kaffe, pølser og kanelsnurrer.
Med Helgøya i bakgrunnen.
Snart er kaffen klar.
Blå “tepper” av Scilla som har fått lov til å spre seg gjennom generasjoner.
Takk for turen!
:
