Jeg bøyer meg i støvet for alle tradisjonelle husmødre. Alle de som har syltet, hermetisert, saftet og kokkelert i alle år. Uten alle tekniske duppeditter og -datter vi har tilgjengelig i dag. Litt av en jobb de har hatt!
I dag har jeg saftet. Det var på tide. Årets solbæravling var ikke av det største slaget. Solbærbuskene er et noe glemt og forsmådd kapittel i dette småbrukerlivet. Og avlinga blir deretter. Men jeg plukket dem alle.
Så har det seg sånn at i fryseren hos meg så fantes det solbær fra i fjor. Og fra året før. Både frosne bær og frossen råsaft av solbær. Og det fantes blåbær, rips og rabarbra. I såpass mengder at det begynte å gå ut over plassen til andre ting.
Så da var dagens prosjekt klart. Sukker ble kjøpt og flasker rengjort. De fins det jo relativt mange av i ølbryggerhuset. Jeg begynte å koke bær. Først i saftkoker. Så med sukker og sitron. Nedkoking til konsentrert saft var planen.
Og det kokte. Og det kokte. Og det kokte. Og det koker fortsatt.
Det er noe magisk over saftkoking når safta plutselig begynner å renne ut av saftkokerslangen. Det er gøy. Det andre handler mer om tålmodighet. Det er ikke så gøy. Men det blir saft. Til slutt. Tror jeg.
Og jeg? Jeg har fått en påminnelse om at «noe særlig til husmor» er jeg ikke. Som avleggeren sa en gang tidlig i tenåra eller deromkring. Så jeg bøyer meg i hatt og støv og alt jeg kan komme på for husmødrene!
…ta Mjøsa – i buss». Synger Vazelina. De snakker vel egentlig om «mi side», altså egentlig den riktige, men derom strides de lærde, som det heter. Og hvorfor jeg fikk denne låta på hjernen skal jeg her skrive mer om. Hue mitt gjør slike krumspring stadig vekk. Assosiasjonene flyter fritt og lager merkelig krumspring rett som det er.
Nå står jeg altså i sterk fare for å havne «på feil side ta Mjøsa – i buss». Eller i alle fall nesten.
Det har seg slik at pasientreiser, HELFO om du vil, har fått nye regler fra første juni. Nye krav til dokumentasjon fra oss som gjør ventelistene på sykehuset laaaange. Det betyr blant annet at dersom jeg ikke har legeerklæring så vil de at jeg tar bussen fram og tilbake til sykehuset. Hvis det ikke går buss, trenger jeg ikke erklæring, sier de. Neivel.
Ok. I juni og juli var jeg der MYE. På sykehuset altså. Om ikke annet for å ta blodprøver. Det tar fra 5-20 minutter. Jeg slipper å stå noe særlig i kø i min situasjon. Og jeg leverte reiseregning til pasientreiser. For bilkjøring. Det var best for meg. Men søknad om støtte ble bare delvis innvilget. Jeg fikk ikke tilbake penger hverken for bompenger eller parkering. Jeg skulle ta bussen, sa de.
Jeg har sjekket det. Hvis jeg har time tidlig i morgen, for eksempel kl 08.30 torsdag, så må jeg sette meg på bussen kl 14.58 I DAG! Den er framme ved sykehuset kl. 15.53. Sju på fire. Den går ikke akkurat korteste og raskeste vei heller, den bussen. Den må innom så mange mjølkeramper som mulig. Eventuelt «feil side ta Mjøsa». Så må jeg ta inn på hotell, eventuelt sove i parken før timen som muligens er kun 5 minutter på laboratoriet. Innimellom der så må jeg jo eta litt. Solid matpakke eller noe. Etterpå kan jeg faktisk komme meg hjem «allerede» ved 13-tida. Med litt gåing, bussbytter og slikt… Nesten ikke slitsomt for en skrott med både ms og melanom og diverse medisiner, det her… spesielt ikke med tanke på at det ofte er snakk om to, i flere tilfeller tre ganger i uka. Når skolen starter igjen så klarer jeg meg kanskje uten hotell. Hvis jeg står opp tidlig, tar den første skolebussen og drar hjem om ettermiddagen. Full dag, altså. Kanskje de tenker at med såpass mange hotellovernattinger, eventuelt langdager, så skifter jeg adresse og så er saken ute av verden? Da kan jeg sikkert bare ta bybussen til sykehustrappa et kvarter før timen.
Jeg er såpass grådig at jeg syns jeg fortjener å få tilbake mine reelle utgifter til bilkjøring til og fra. Selv om jeg bor “der ingen skulle tru at nokon kunne bu”. Det er snakk om ganske mange hundrelapper i uka. I mange måneder. Jeg tenker at det uansett tross alt er billigere for AS Norge enn å betale for overnatting. Med bil så betaler jeg bensin for noen mil, til sammen 48 kroner i bompenger og stort sett under 20 kroner for parkering. Og hele turen er gjort på litt over en time. Selv om pasientreiser prøver å “snyte” meg for halvannen mil hver vei hver gang. I følge dem er det kortere til sykehuset enn det faktisk er. Mulig de har målt med helikopter.
I alle fall er det som regel fort gjort når det er snakk om kun blodprøver og etterfølgende telefontime. Jeg liker for så vidt å bo på hotell. Men jeg tenker det er komplett unødvendig at AS Norge, det vil si skattebetalerne, skal betale akkurat det for meg. I alle fall når jeg 95% av gangene er i stand til å kjøre selv. Det er kun et par ganger jeg har måttet ha sjåfør.
Så nå, grådig som jeg er, har jeg bedt fastlegen om legeerklæring. Siden pasientreiser med mindre de syns hotell er en bedre løsning, ikke engang har giddet å sette seg inn i bussrutene rundt meg. Det morsomme er at når jeg skal til undersøkelse eller behandling på det andre lokalsykehuset mitt, der de driver med ms, så har de tydeligvis finmålt. Da får jeg, så langt i alle fall, kun igjen bompenger den ene veien. Ikke hjem. Der har de nemlig målt at det er sånn ca 100 meter kortere å kjøre «gamleveien» slik at jeg «sparer» bompengene. Det handler altså om ei påkjøringsrampe som lager «omvei» på ca 100 meter. Da vil de selvfølgelig at jeg kjører den korteste veien, tett på hus og folk, bruker lengre tid og mer bensin. Samfunnsøkonomisk? Jeg bare gleder meg til at de skal få det for seg at jeg skal ta bussen dit også. DA blir det snakk om langvarig tur med mange bussbytter da.
Vel. Fastlegen var enig med meg. Så nå skal jeg hente legeerklæring på at jeg må kjøre egen bil. Så langt så tar jeg meg råd til det uansett hvem som betaler. Når «kassa» er tom så er det vel sannsynlig at dere ser grådige meg «på feil side ta Mjøsa – i buss».
Bil. På “riktig side” av Mjøsa. Lekebil.
PS! Jeg er veldig takknemlig for at vi har de velferdsordningene vi faktisk har her i landet. Gratis helsetjeneste for eksempel. og jeg har full forståelse for at det må være regler og at de, “vi”, må kontrolleres. Slik at systemet ikke utnyttes. Som storforbruker av slikt så vet jeg at det er snakk om hundretusener, og millioner, av kroner bare for meg. Men “gratis” er en sannhet med modifikasjoner. Og, som vanlig, så krever det sin kvinne å finne ut av alle regler og ordninger. Jeg er redd systemet kan føre den som ikke har ork til å finne ut av og ordne alt inn i et større økonomisk uføre enn nødvendig.
«Jeg tror vi må ta en ny CT, den siste er jo fra 12.mai», sa kreftlegen i dag. Han sa mye annet også, det var jo ei stund sia sist, og mye hadde skjedd. Både med medisinutprøving og bivirkninger. Og ferie og fjell og tur og greier.
«Hæ? Var jeg på ct i mai? Det kan jeg ikke huske!», sa jeg. Jeg hadde overhodet ingen minner om noe slikt…Det har med andre ord vært såpass mye mr, ct, blodprøver, innleggelser, utskrivelser, telefontimer og ultralyder at jeg tydeligvis har mista fullstendig oversikten. Glemt det rett og slett!
Men ja. Det stemmer jo. Jeg husker jo faktisk hvor på sykehuset jeg var og jeg husker radiologen som hadde ansvar for meg. Og jeg husker at veneflonen måtte sitte i ei stund etterpå , bare sånn i tilfelle, og at det føles fryktelig «sjukt» å gå rundt med slikt. Så det var i mai. Jadagitt.
Men nå gjelder det altså å få hue på nett igjen. Huske på timer for ditt og datt og rett og slett klare å følge med litt. Bra å ha en i overkant nøye og nerdete kreftlege da. Og godt jeg får sms. Det er de gode til der på sykehuset. Det kommer alltid en påminnelse. Det kan hende det står noe annet på den enn jeg husker vi hadde avtalt. Men da ringer jeg bare de blide damene på kreftenheten og så sjekker de hva som gjelder. Og ringer opp igjen om de må sjekke nærmere. I perioder har jeg snakket med dem hver dag. Trenger ikke presentere meg så nøye lenger…
Det er bra. Vi kommer til å snakkes framover også, vi. I dag var jeg spent på om nytt forsøk med medisinering skulle settes i gang tvert. Jeg er «frisk» og blodprøvene er bedre enn på flere måneder. Så slik sett er jeg klar. Men siden behandlingen jeg kan ta er av typen «søkes om på høyeste hold», så må både Radiumhospital og flere konsulteres og mene ting. Og så må vi ha ny ct. Må sjekke om det har dukket opp nytt “gruff”.
Og jeg må vente. Jeg er dårlig til det. Dårlig til å vente og dårlig til å stå i kø. Men varig sykdom tvinger en i alle fall til å øve. Det er sikkert. Så den neste uka, bortsett fra litt enkel ct, blodprøver, konsultasjoner og slikt, så skal jeg vente. Sånn er hverdagen for oss som er heltidsansatt i egen helse. De gode dagene da. De dårlige er fylt med så mye gruff at de gidder jeg ikke skrive så mye om nå.
Og mens jeg venter så kan jeg jo glede meg over enda noen dager på beina. Og glemmer jeg noe, så satser jeg på SMS…
Rimelig stille og rolig, og tomt, på venterommet i dag. Litt sånn som i hue mitt…
I dag er det den siste feriedagen. Ganske mange har allerede jobbet igjen både ei uke og to, mens mange skal i gang på jobb i morgen. Tre eller fire ukers ferie er over for mange og det er igjen «striskjorta og havrelefsa”. Hverdagen.
For meg også. Hverdagen er tilbake i morgen. Ikke at jeg har hatt ferie i den forstand. Varig sykdom tillater ikke slikt. Sykdom, smerte og ubehag tar ikke ferie. Det nytter ikke å si «kom tilbake om 3 uker, jeg er bortreist på ferie nå». Den tar ikke pause. Gir deg ikke fred. Det hjelper ikke å dra bort eller la være å åpne mail. Den tar ikke slike hensyn.
Men for min del har det, hell i uhell, vært nøyaktig tre ukers tilnærmet pause nå. I alle fall medisinpause. Jeg har hatt bare de «vanlige» smertene og det helt «normale» ubehaget i hele tre uker. Rett og slett litt flaks. I uflaksen. Grunnen var jo at siste meidisinforsøk endte som det første: med feber, sykdom, smerter og både litt vel hyppige kortere og lengre sykehusbesøk. Behandlingen ble igjen avbrutt, akkurat i tide til å ta litt «fellesferie». Nå skal det sies at jeg ba om å få slippe å gjenoppta behandling de første fjorten dagene. Og selv om legen dro på det så fikk jeg det som jeg ville. Men da fikk jeg jammen tre uker sammenhengende «fri» også. Flaks at logistikken på sykehuset virket sånn.
Og som alle andre som har ferie så er det digg å gjøre noe annet enn det en gjør til vanlig, ikke sant. Jeg bestemte meg for å passe på. Få mest mulig ut av disse dagene og ukene, selv om formen er av typen pust og pes for ingenting og kapasiteten er på lavnivå.
Men med litt tilpasninger så går det, vettu. Jeg har både vært på fjelltur med venninne og partner-in crime. Med småturer, bading, skravling og masse ligging i lyngen. Og tak over hodet og deilig servert middag på hytte om kvelden. Tilpasset både meg og sherpaen (turfølget) med ryggkink. Hun som måtte bære dagstursekken uansett kink. Turen gikk over all forventning og «bivirkningene» er så vidt meg bekjent en bedret rygg, et løft i mentalhygienen og en hoven legg. Slettes ikke verst når forventningene var rimelig lave. Og vi egentlig kanskje ikke hadde tro på tur i det hele tatt.
Uke to av ferien gikk til en leid «sommerstuga» i de Värmlandske skoger. Perfekt «sakte-ferie» for slitne folk. Mer bading, en del sightseeing i åpen bil, grill og roing. Og verdens største «räkmacka». Og etter et par dager kom avleggeren på visitt noen netter. På roadtrip helt på egenhånd. DET var trivelig. Og egentlig hele grunnen til at jeg ba om utsettelse på neste medisinrunde.
De siste dagene har jeg tilbrakt på en strand helt alene for meg selv. Med lavvo, sovepose, kokeapparat og mat i sekken. Ingen andre forsetter enn å puste, leve, slappe av og nyte. Nyte naturen og nyte at jeg klarte å benytte meg av den på tross av form og kapasitet.
Sekken er pakket med gode sommerminner og hu med hestehalen er ladet for det som kommer. Tror jeg.
Nei, sykdom tar ikke ferie. Men jeg føler at i år har jeg lurt meg til litt ferie allikevel. Og de siste ukene, inkludert de dagene jeg lå febersyk med bivirkninger i hauger og lass, har lært meg følgende, som jeg egentlig visste om før, men som har blitt enda tydeligere for meg: det gjelder å benytte mulighetene. Jeg må utnytte de dagene som er gode på begge sider. Jeg vet hvordan formen er akkurat nå. Hvordan kroppen oppfører seg i morgen er ukjent.
Er du ladet og klar for innsats etter ferien din? Skal du ta hverdagen tilbake fylt med energi etter fine sommeruker? Eller gruer du deg? Jeg vet ikke om jeg er ladet nok. Men jeg er i alle fall klar. I morgen kommer hverdagen tilbake. Min består av sykehusbesøk, blodprøver, medisinutprøving og legekonsultasjoner. Og ja, jeg gruer meg. Jeg vet det kommer til å koste. Men jeg vet ikke helt hva prisen er. Og jeg er ladet med minner og opplevelser fra noen veldig gode sommeruker der innholdet har vært skreddersydd. Både av meg og for meg, om jeg får si det selv. Med all mulig hjelp og backup fra noen få støttespillere. Dere vet hvem dere er.
Sammenhengende «fri» til å stikke på tur til fjells eller skogs ser jeg ikke for meg at er aktuelt de neste ukene. Men er jeg i form så kan det godt hende det blir nærtur. Et døgn eller snaut det i et kratt eller ved et vann kan gjøre nytta også. Jeg har i alle fall lært å passe på. Ta sjansen når den byr seg. Gjøre det jeg har lyst til og som gir energi.
Ja, i dag er dagen derpå. Skrotten er stiv og sliten. Den kjennes ut som den har fått juling. Det vil si at den har vært på tur, jobbet og svettet, ligget på bakken og sittet litt ugreit et par dager. Det er helt greit. Psyken har ladet. Jeg er klar. Hverdag – bare kom!
Og du, vær glad for at livet består av både hverdag og ferie. Den dagen det ikke er noen forskjell kan komme før du aner. Nyt variasjonen. Utnytt mulighetene, lag deg «pusterom», ta gode valg og gjør det som gir deg energi og påfyll. Livet og hverdagen kommer, hva du gjør ut av den er opp til deg.
Og takk til både småbruker og småbarnsfar. Som begge dyttet meg i riktig retning. Den ene over dørstokken, den berømte dørstokkmila, og den andre til en hemmelig strand. I alle fall usynlig for alle oss som hverken er kjent eller kommer vannveien.
Jeg kjenner jeg har hatt bra med flaks de siste par døgnene. Etter litt betenkeligheter og akutt brist i turselvtilliten så fikk småbrukeren meg på sporet. «Klart du skal på tur», sa han. Så da fikk det bli sånn. Jeg dro fram turutstyr og pakket sekk. Inkludert en hel stabel med ullklær, badetøy og både hengekøye og lavvo. Sånn for sikkerhets skyld. Sekken ble stor, som vanlig. Og dagstursekken ble også fylt. Planen var jo tross alt å kjøre nesten fram til lavvotomt. Så vekt var ikke noe tema…
Først så valgte yr.no, samt en lokalkjent søster, turmål. Jeg kjørte langt og lenger enn langt til skogs. På grusveier, over åser, ned i daler, forbi et og annet hus, færre og færre etter hvert, rundt utallige svinger og østover. Alltid østover. Da jeg endelig var nesten framme og bare skulle betale vegavgift i bommen ble jeg oppmerksom på en plakat. Jeg tror det var i alt tre faktisk: «området er stengt for allmennheten i perioden 4.august til 26.august grunnet filminnspilling». HVA! Den var ny. Så langt i mine år med turliv så har aldri den problemstillingen oppstått før.
Og da ble brått rådyra gode. Eller gode råd dyre. Der sto jeg, midt i marka, langs en grusveg langt innpå Finnskogen, uten kart og overhodet ikke lokalkjent. Må jeg dra hjem nå, tenkte jeg?
Det hadde jeg i hvert fall ikke lyst til! Jeg valgte å kjøre enda lenger. Litt på måfå, men gps’en tok meg til et sted der jeg i alle fall visste at jeg kom i nærheten av vannet jeg hadde sett meg ut. Jeg kom fram og begynte letinga. En liten tur nedom en båtplass ga ikke noe klart svar. Det fristet bare sånn passe å sette opp lavvoen der.
Akkurat da jeg skulle tilbake til bilen og lete videre på måfå så dukket det opp en bil. Ut spratt to smågutter, en pappa i badeshorts og en mamma med alle håndklærne.
«Er dere lokalkjent?», spurte jeg. «Ikke så veldig», svarte mammaen. «Men kanskje du», sa hun til pappaen. Jeg fikk fram at jeg var ute etter leirplass ved vann. Med bademuligheter.
Med peking og forklaring sendte han meg etter hvert enda lenger til skogs. Og der, midt i skogen skulle jeg parkere, gå, eventuelt rulle, 200 meter nedover skogen og så skulle det åpenbare seg en perfekt plass for mitt formål, mente han. Jeg kjørte først for langt. Men det skjønte jeg jo. Selv om jeg var innom tanken på at jeg var lurt. Men da jeg snudde så fant jeg plassen han nok mente jeg skulle parkere. Noe sti fant jeg ikke, og ikke så jeg noe strand heller. Og det var litt mer enn lovlig bratt. I alle fall for en friluftsheidi med litt i overkant trøbbel med å gå nedover. Spesielt med blytunge sekker. For ikke å snakke om alle de løse delene jeg hadde i tillegg.
Jeg er jo i utgangspunktet ikke akkurat ukjent med å bevege meg utenom sti. Utenom allfarvei. Bushe. Men tilstanden i skrotten har psyket meg ut såpass at tydelig og lettgått sti, samt gjerne mobildekning har blitt et tema. Dessverre.
Jeg valgte å stole på småbarnspappaen likevel og stavret meg nedover gjennom blåbærlyngen. Trass trumfer dårlig selvtillit. I verste fall fikk jeg spise lunsj der nede ved vannet og klatre opp igjen og finne på noe annet etterpå. Halvveis ned bakken så jeg fortsatt ingen strand. Jeg så bare trestammer, lyng, siv og litt myrete vannkant. Men jeg gikk litt til allikevel og DER: mellom bjørk, furu og gran litt til venstre dukket det opp noe hvitt. Strand!
Tidenes beste leirplass for en friluftsheidi alene på tur. Gjemt for alle. Såpass utilgjengelig at de fleste som vet om plassen nok har kommet vannveien. Usynlig fra veien. Men nære nok til at til og med jeg tar sjansen på å stavre meg ned lia. Flaks!
Og i tillegg hadde jeg, i alle fall med riktig innstilt kikkert, god utsikt til filminnspilling på andre sida av vannet. Fra der jeg satt med kikkerten kunne det se ut som det var Mission Impossible søtten, eller noe i den duren de spilte inn. Da var det nok Tom Cruise som dro på med diverse kjøretøy bortover stranda der så støvskya sto.
Takk til småbruker’n som fikk meg avgårde og til småbarnsfaren som var på rett sted til rett tid og geleidet meg til den ultimate leirplassen for meg. Perfekt! Er det mulig å ha så flaks? Når uflaks (med utilgjengelig turmål, stengt faktisk) fører til flaks og faktisk gir meg en leirplass som var mye bedre enn noe jeg hadde klart å planlegge på forhånd. Hell i uhell!
Dette likner noe!
Nedi der…Og det ser ikke bratt ut på bildet. Men DET var det.
Lavvo og strand i kveldssol. Mitt hjem i to døgn. Heldige meg.Borti til venstre der drev Cruiser’n og kjørte tulling…kanskje…På stranda “mi” hersket harmoni.
Morgenbad, kaffe og frokost er inntatt. Det er vindstille, vannet ligger speilblank foran meg og vannflata brytes kun av et og annet vak.
Og jeg, jeg har en helt bokstavelig talt blank dag foran meg. En dag jeg bruker på hva jeg vil.
Og så kan jeg takke meg sjøl for at jeg gikk tre turer til og fra bilen før jeg var fornøyd med campen i går. Det har foreløpig ført til både god middag og godt drikke, ei i overkant varm natt selv om glidelåsen på soveposen ga opp i går kveld, samt frokost med både ferske grønnsaker og ferske bær. Noen av dem selvplukket i lia bak stranda.
Plan A ble til plan B som rykket tilbake til plan A. Men det gikk ikke. Stengt “for allmennheten” på grunn av filming! Faktisk! Akkurat det var jo ikke så lett å vite da.
Takket være en lokalkjent småbarnsfar som var på badetur og nok været at jeg var ute etter noe av det samme, så endte det bra allikevel. Nå er lavvoen oppe, badevannet testet og middagen spist. Og knotten har også fått mat.
«Planlegg turen og meld fra hvor du går», sier fjellvettreglene. De siste dagene har jeg ikke gjort annet enn å planlegge. Og hatt flerre alternativer, som det også skrives. Jeg har gjort «løpende vurderinger av forholdene, og tilpasset planene etter det». Og jeg har lyttet til erfarne fjellfolk, turfolk, og fulgt med på yr.no. Masse på yr.no.
Og så er det slik da, sånn som nå, at jeg sier fra hvor jeg har tenkt meg. Så finner jeg et annet sted jeg heller kunne ha tenkt meg og bestemmer meg for å dra dit i stedet. Jeg sier fra hvor jeg drar, men planlegger altså å ende opp et helt annet sted, i en helt annen retning…. Helt til jeg igjen sjekker yr.no, og er tilbake til plan A. «Gleden» med turplanlegging. Fram og tilbake er like langt. Eller eventuelt dobbelt så langt.
Så nå er jeg pakket for fjelltur. Med forventede fire varmegrader om natta og dermed både tjukk sovepose, masse ulltøy og to (!) dunjakker. Men jeg drar til skogs. Jeg har ligget i lavvo før i 13-17 sekundmeters vind. Det gikk bra, men det var alt annet enn avslappende. Fjellet, i alle fall det jeg tenkte å besøke, «lovet» mange timer med 12 sekundmeter og opp til 15 i kasta de neste par dagene. I tregrensa der det ikke er så mye å gjemme seg hverken bak eller under så frister det ikke. Selv med to dunjakker. Dermed blir det skogen.
Jeg melder fra hvor jeg går, i alle fall når jeg vet det sjøl, og er pakket for fjell. Dermed skulle jeg i alle fall holde varmen i lavlandet. Det er tross alt sommer. Selv om den er norsk. Jeg tilpasser turen etter evne og forhold og tar hensyn til været. Sjekk. Jeg er forberedt på uvær og kulde og har definitivt tatt med nødvendig utstyr. Bilen er full! Sjekk. Jeg har med kompass, men har ikke kart over området. Annet enn det jeg har på mobilen. Og jeg vet ikke om det er dekning. Delvis sjekk.
Jeg ligger bra an på fjellvettreglene, som du ser. Og jeg skal spare på kreftene, det er sikkert. Søke ly om nødvendig også. Men om jeg vender i tide, det vet jeg ikke. Jeg har ikke så lett for å snu…
