Akkurat dette er ikke hverdagskost når slike som meg rusler ut på balkongen i halv ellevetida en helt vanlig mandagskveld i slutten av februar:
Men jammen er jeg glad jeg gjorde det! Noen minutter med aurora før tannpuss var spektakulært nok for en innlending som ikke er vant til sånt. Og noen ganger er det faktisk vanskelig å gå å legge seg.
Lag deg en god tirsdag!
Det morsomste med blogg varierer vel fra blogger til blogger, går jeg ut ifra. Men for min del så syns jeg det er fryktelig stas når noe jeg skriver legges merke til. Av en eller flere, det spiller ikke så stor rolle. Men at noen ord som jeg i en eller annen sammenheng finner det for godt å feste til papiret (øøøøhhh, DET er jo tull: her fins det jo ikke papir og penn, kun digitale bevis), opplever en form for engasjement av mine ord; ja det er stas.
Nesten like stas som å skrive da. Selve skrivinga er vel mer et behov. Og et nødvendig og naturlig resultat av en hjerne som innimellom tar litt av i assosiering i kombinasjon med en livsstil som ofte ikke gir de beste forutsetninger for å få utløp for disse assosiasjonene. Skriving er fortsatt et overskuddsfenomen. Som definitivt er avhengig av inspirasjon.
Så da er det vel slik at det morsomste med blogg er skrivinga OG at det som skrives potensielt leses!?! Og så er det ganske ofte både interessant og det oppleves som treffende å lese det andre dyktige skribenter legger ut. Og la seg inspirere av det.
Akkurat nå så driver frodith og jeg med akkurat dette. Jeg leser hennes blogg; her; og skal plutselig både på kafe og ikke minst på jakt etter «street-art». Og det kommer det nok et blogginnlegg om etter hvert. Hvis jakta lykkes da. Og jammen klarte noen av mine ord å inspirere henne litt også, tror jeg. En vinn, vinn- situasjon, og ikke minst et bevis på at bloggen kan bidra til «hver-dag-teller»-målsettingen.
Morsomt!
Hvilke dråper er det som får det til å renne over? Hvor mange dråper skal til for at det skal renne over for deg? Og hvilken dråpe er det som får det til å renne over? Når blir det for mye, rett og slett? Har det noe å si om dråpen havner i et halvfullt glass? Hva om den havner i et halvtomt glass? Hvor mange skal til før de sammen er mange nok til at det renner over?
Jeg tror ikke det er denne:
Denne dråpen slipper taket og lar seg falle ut i tomrommet. Den kaster seg ut i verden og forsvinner i fritt fall før den igjen treffer fast grunn og legger seg til ro et helt annet sted enn der den engang oppsto. Den har ikke kontroll. Det er det naturens gang, og akkurat her varmegrader, som har. Den er prisgitt situasjonen og variablene i omgivelsene.
Jeg tolker dette som en positiv dråpe. En dråpe som bringer bud om vår og varmere tider. Selv om nordavinden uler rundt husveggen og sender dråpene ut på heisatur i løse lufta før de treffer snøen under. Ukontrollert, javisst! Men om du ikke har kontroll på mye så kan du jo forsøke å more deg underveis!?!
«Jeg håper du drømmer noe fint», var en av kommentarene jeg fikk på innlegget mitt i går kveld. Jeg kan ikke huske at jeg har drømt noe i natt. Jeg sover rimelig lett når jeg ligger ute, slik som i natt. Jeg får med meg når noe skjer, innbiller jeg meg. Svever i tomrommet mellom søvn og våken. I alle fall fikk jeg med meg at det plutselig ble vindstille utpå natta og at trafikken på veien i det fjerne dabbet av. Men det kjennes ut som jeg har sovet godt. Selv om liggeunderlaget gradvis gikk lufttomt i løpet av natta. Plutselig kunne jeg skimte et svakt lys gjennom røykluka i taket. Jeg måtte ikke ut av kokongen, les soveposen, før klokka var sju i dag tidlig. Og det er i grunn ganske sent til å være utenatt.
Ja, jeg har sovet i skogen i natt. Nesten ute, som jeg skrev i går. Inne i en tipi. Eller lavvo, som litt flere har et forhold til. Jeg har ikke hatt bål, det blir så mye røyk inni der av det, men masse levende lys og fyr i ovnen. Det hadde snødd inn gjennom røykluka i taket i løpet av natta og vannet som var igjen nederst i kaffekjelen hadde blitt til is. Så det er vinter.
24.februar 2022, for nøyaktig et år siden, drømte jeg. Og jeg klarte faktisk å skrive det også: Jeg har en drøm
Jeg drømte om tur. Og jeg drømte om dager og netter i skogen og på fjellet. Jeg var ikke sikker da. På om det ville la seg gjøre igjen. Det er ikke første utenatta siden da. Ikke andre heller. Det har blitt noen. Heldigvis. Og det har blitt mange turer i skogen. Men de er kortere. De krever mer tilrettelegging. De er veldig annerledes. For eksempel tipi med ved og vegger. Om enn av seilduk. Og de blir mye oftere avlyst. Avlyst grunnet dårlig form, betenkeligheter, kuldegrader, sykehusavtaler, smerter, vind, multippel sklerose, høy dørstokk…det fins mange gode grunner. Eller unnskyldninger.
Men i dag feirer jeg! Jeg feirer at det er et år siden jeg ble operert. Min kreft ble operert bort både på leggen og i lymfesystemet. Det er ikke funnet noen farlige celler etter det. I mars blir det ny runde med leting med lys og lykter (les radioaktiv kontrast), blodprøver og andre tester. Forrige runde ble avsluttet i desember. Inntil det motsatte er bevist så er det ikke kreft i skrotten min! Og per dags dato har det altså ikke vært det på et helt år! Selv om jeg ofte får følelsen av at tilbakefall er forventet når onkologen går gjennom tingenes tilstand! Alt som har foregått av behandling, sykehusinnleggelser og testing etter 24.februar 2022 har vært en maraton. Men innimellom har det vært mulig å være litt friluftsheidi. I alle fall en variant.
Så i dag feirer jeg ettårsdag! For bare et par måneder siden tenkte jeg på ulike måter å feire dagen. Jeg fablet om å sette i gang et arrangement som feiring og en markering til inntekt for kreftforeningen. Jeg drømte om hvordan det skulle utarte seg. De siste ukene har jeg skjønt at det ikke er aktuelt. Friluftsheidi anno februar 2023 makter ikke å planlegge og gjennomføre slikt noe. Energien er dessverre ikke til stede for slike stunt. Så jeg måtte slå det hele fra meg. Kanskje jeg får det til om et år?
Så da feiret jeg slik jeg kan best. Og slik jeg drømte om der jeg lå nyoperert i ei sykehusseng den 24. februar 2022. Det ble ei utenatt. Og det ble en baylies i går kveld. Og i skrivende stund har jeg igjen tak over hodet og nå blir det kake! God helg!
frontyuvhdr
De som har lest litt friluftsheidi før, vet at “krattsjuka” er en av diagnosene hennes. En av de varige. Kronisk.
“Krattsjuka” er småbrukerens navn på behovet for å gå til skogs med tung sekk for så å bli der gjennom natta og til neste dag. Uteovernatting. Under tarp, i hengekøye eller lavvo. En sjelden gang i telt. Mulighetene er mange og utenettene har jeg sluttet å telle.
Etter 5 måneder med villmarksekspedisjoner kun i dagslys var det i kveld på tide. Så nå prøver jeg natt-i-naturen light. Det vil si kort vei med sekken, vedovn og tipi i egen skog. Nesten helt ute!
I dag skriver jeg ikke om tur. Og jeg skriver ikke om mat, strikking eller interiør. Selv om det slår an på den såkalte «bloggtoppen». Ikke om sykdom og hverdag og «tusen måter å være klein på» heller. Selv om temaet i seg selv har vist seg å være bortimot utømmelig. Nei i dag blir det noe annet. Noe som i går fikk kaffekoppen til å smake bare sånn passe da den skulle inntas etter middag. Noe som gjorde og gjør inntrykk på meg. Og som setter min egen hverdag i et slags absurd perspektiv.
Småbrukeren og jeg skulle se på noe på tv. Felles. Ofte handler det da om gamle hus og /eller oppussing, spennende matlaging av noe slag eller reiser på land og vann rundt omkring i verden. Det er liksom de temaene vi pleier å enes om. I går fant vi ikke noe slikt. Vi havnet på en dokumentar fra Mariupol…. Og da forstår vel alle at det ikke akkurat ble en harmonisk opplevelse.
Her var det sivilbefolkningens historier og deres egne mobilfilming mellom granatregn og hardt artilleriangrep som ble skildret. Det var leger som gråt. Mødre som fødte midt i bomberegnet. Kvinner som satt fast i ruinene mens mannen deres døde av skadene to meter unna. Livredde barn. Filmsnutter fra kjellere der barn gikk i hjemmelagde bleier av plastposer og tape. Eldre som lagde mat over åpen ild i bakgården. Unge som forteller at faren deres som bor i Russland ikke tror på det de forteller at de opplever. «Du overdriver. Det er ingenting å være redd for», fikk de beskjed om. Det var i det hele tatt ufattelige scener. Scener vi ser stort sett daglig på nyhetskanaler. Vi vet det skjer.
«Takk for frigjøringen, Putin», sa en av de som filmet døde mennesker i gatene….! «Noen må få dette til å slutte!», sa en gråtende kar som prøvde å hjelpe de som gjemte seg i teaterets kjeller da de ikke hadde noe annet sted å gå. Vi vet vel hva som skjedde med dem.
Jeg kjenner meg maktesløs. Dette gir ingen mening! I morgen er det et år siden invasjonen og et år siden marerittet startet for disse menneskene. I 365 dager har marerittet deres pågått!
KJÆRE DERE SOM ER I BESITTELSE AV MAKT OG MIDLER: FÅ HAN DER PUTIN TIL Å SLUTTE. NÅ! STOPP HAM!
Ski-VM er i gang. Eller verdensmesterskap i nordiske grener, som det heter. Glem forresten verdensmesterskap i Planica. Glem landslag og skistjerner og smøring kontra ikkesmøring. Glem gamle og nye distanser og øvelser. 10 kilometer, 15 kilometer og 5-mil. Så gammaldags. Det er i barnehagen det skjer! Der arrangeres vinteraktivitetsuke. I dag med bowlecurling på isen. Og ikke minst den nye grenen. Den som er aller mest innafor nå – nemlig skihockey!
For et par år siden innførte vi grenen “skikasting”. Altså langrenn med kasting av sandposer på blink. Og for de mest forbanna: skikasting! Og det aller viktigste: det er ingen som klager på feste eller gli hverken i skikasting eller skihockey. Dessuten er det jo like stas å se på og vifte med flagget eller være banemannskap og måke snø av isen. Noe for de mange og skihockey for de få. Noe for Klæbo, tro?
Dagens porsjon er inntatt. Det er en av disse vinterdagene som er så gnistrende klare og der sola skinner så intenst over hvit nysnø at den som har den minste tilbøyelighet til å trekke mot frisk luft bare MÅ ut! Slik er det i alle fall med meg.
Jeg lengter etter fjell og åpne vidder med perfekt trugeføre. Den ligger og venter omtrent 4 mil med bil unna. Men jeg har jo almenninga betraktelig nærmere. Og i dag ville jeg være litt lur og ta den i bruk igjen. Spare energi på bilkjøring og heller bruke det som fins ute i sola.
Jeg fikk rett i at jeg trenger litt mengdetrening når det gjelder kart og kompass. Det har vært alt for lite i bruk de siste åra. Og jeg bomma i dag også. Ganske mye. Denne gangen skjønte jeg at jeg hadde bomma litt før og ga opp kursen jeg i utgangspunktet ville ha. Gleden var derfor stor da jeg plutselig innfant meg på en «topp» med utsikt! DET hadde jeg ikke forventet. Men det ble bål og ostesmørbrød. Ikke verre svidd enn at jeg åt opp alt denne gangen også. Kaffe hadde jeg glemt, men kakao gjorde susen. Siden vettet hadde slått inn og jeg hadde avlyst opprinnelig turmål, så kjente jeg på mestring der jeg satt.
I dag fungerte kroppen såpass godt at det på tross av mangel på skare og med nok av bratte bakker og opp og ned og rundt og forbi var veldig ok å puste og pese litt. Hodet og vett fikk også kjent på mestringen da jeg faktisk evnet å legge om planer midt i turen. Jeg skjønte faktisk at jeg ikke kom til å nå det planlagte målet. Og jeg fikk til å ombestemme meg! Jeg gleder meg til at vett og trass kan begynne å samarbeide framover, altså! Da forventer jeg at porsjonskontrollen – altså livet i små porsjoner – vil gå relativt mye enklere.
Det er rimelig deilig å kjenne at jeg faktisk kunne gått en halv eller hel kilometer til om det hadde vært nødvendig. Såpass at jeg feiret i solsteken ved bilen. Med en kakaoskvett som var spart og ryggen mot en furulegg.
Det er mandag igjen. Hva uka bringer vet jeg ikke noe om. Det kan bli dager med store tanker, vid utsikt, dyp innsikt og luftige svev. Eller det kan bli stunder for de enkle og nære ting. Jeg sier ja takk begge deler. Forrige uke kan for eksempel oppsummeres på makro-vis med både farger, bling og andre detaljer som satte sine spor. «Hver dag teller» og det kan jammen de små detaljene også. Det gjelder å bruke øya og SE dem:
Valgmulighetene var der de. Og selv om mange av de så litt flekkete og slitne ut på bilde så var det ikke akkurat noen som var oppbrukt. Og i skapet var det flere…
Men så var det vurderinga da:
ELLER:
Det ble ikke lange interne diskusjonen. Når alternativet står mellom eleganse kombinert med stillesitting og komfort kombinert med gøy – ja da var det ikke mer å tenke på.
«Sitteskoene» som en tidligere kollega kalte et par av dem, ble hjemme. Det samme ble «LadyGaga»-skoene, som en annen kollega kalte et annet par. Komfort framfor stil, og kvelden ble rimelig mye bedre bare av det!
Og det er jeg glad for. Holder vettet på å slå inn? At jeg i tillegg bare drakk litt over halvparten av den av disse som var min kan tyde på det…
I dag er jeg tilbake i dette fottøyet – og det kan jeg nok takke et par valg fra i går for:
