Valgmulighetene var der de. Og selv om mange av de så litt flekkete og slitne ut på bilde så var det ikke akkurat noen som var oppbrukt. Og i skapet var det flere…
Men så var det vurderinga da:
- gå for de som oppleves råest til kjole og som gir en hobbit som friluftsheidi en smule bedre utsikt enn uten, samt en form for stil – og bli mye sittende hele kvelden for å svaie og sjangle minst mulig og nesten grue seg til å bevege seg til buffeten og do, i redsel for å tråkke over og gå på den nysminkede snørra rett som det er.
ELLER:
- velge de jordnære og stødige som holder meg godt forankra i underlaget mens jeg kan konsentrere meg om skravling og andre morsomme ting – og dermed svaie bare bittelitt når golvet skulle forseres og traske lettbent og ubesværet rundt, og danse på bordet om nødvendig, akkurat som jeg vil.
Det ble ikke lange interne diskusjonen. Når alternativet står mellom eleganse kombinert med stillesitting og komfort kombinert med gøy – ja da var det ikke mer å tenke på.
«Sitteskoene» som en tidligere kollega kalte et par av dem, ble hjemme. Det samme ble «LadyGaga»-skoene, som en annen kollega kalte et annet par. Komfort framfor stil, og kvelden ble rimelig mye bedre bare av det!
Og det er jeg glad for. Holder vettet på å slå inn? At jeg i tillegg bare drakk litt over halvparten av den av disse som var min kan tyde på det…
I dag er jeg tilbake i dette fottøyet – og det kan jeg nok takke et par valg fra i går for:
