Jeg fant akkurat ut at foreløpig så kan jeg vel døpe om disse innleggene til «treningstips for kronikeren», kanskje. I alle fall for akkurat denne kronikeren. Ikke bare tips.

For i dag har det pågått trening her igjen. Ikke i hele dag, men ei lita stund. Det er vel akkurat det som er hele tipset egentlig. At treninga foregår bare ei lita stund! Jeg tok i dag tida og fant ut at hele styrkeøkta tar omkring 20 minutter om jeg ikke har så lange pauser mellom settene. På denne stunda er 6 øvelser med riktig antall repetisjoner og sett unnagjort. Og etter anbefaling, på grensa til et pålegg, om å kutte treningstida og alltid trene styrke før kondisjon, så må vel det være sånn rimelig perfekt. Opplegget er laget av fysioterapeuten som hadde ansvar for meg på MS-senteret i Hakadal i november. Og det er det første treningsopplegget som reelt er tilpasset meg, min kapasitet og kroniske kropp.

Dagens tips er altså, for å gjøre trening overkommelig for oss med lavere kapasitet: få øvelser og alltid det mest krevende først! For det er det vi gjør først vi klarer å gjennomføre best.

Og at treninga tar kortere tid er viktig når energien og kapasiteten er begrenset. Tid og effekt. Det er jo den treninga jeg faktisk gjør som er nyttig. Ikke den som er så langvarig, tung og krevende at den ikke er gjennomførbar på dårlige dager. Styrketreninga er tung nok den, i alle fall nå da jeg legger på mer vekt på stang og manualer enn jeg gjorde i november.

Men det viktigste er at den er gjennomførbar. Før drev jeg kanskje og surra med ulike øvelser pluss intervaller i 2 ½ time. Og var kaputt etterpå. Nå er hele økta gjort unna på litt over en time. Inkludert tøying. Med intensiv hvile etterpå så går det faktisk an å se for seg å gjøre noe nyttig senere samme dag. Det gjorde det ikke før.

Så det er mitt fjerde tips: Få, men tyngre øvelser slik at treningsøkta kortes ned i tid og ikke trigger enda mer fatigue enn nødvendig!

Tips 1-3 ligger her:

https://friluftsheidi.blogg.no/kroniske-hverdagstips.html

https://friluftsheidi.blogg.no/dagens-kronikertips-tips-nummer-2.html

https://friluftsheidi.blogg.no/kronikerens-tips-nummer-3.html

Funksjonsnedsettelser og mangel på energi har tvunget meg til å tenke nytt rundt både det ene og det andre. Også rundt begrepet trening. Og rundt begrepet tur. For trener jeg så har jeg ikke energi til å gå ut på tur, og går jeg på tur så blir det ingen trening.

Før gikk jeg på tur som trening. Helst lang tur. Og helst fort. Det går ikke lenger. Jeg kan gå på lengetur, og også ganske langt. Men det går såpass sakte og har såpass mange pauser at direkte trening kan det nok ikke kalles.

Først og fremst har jeg lært meg å skille de to tingene fra hverandre. Trening skal være trening. Og det gjør jeg i grunn mest for fortsatt å klare å gå på tur. Det er ikke alltid så lystbetont, styrketrening for eksempel, har aldri vært en favoritt. Men nå har jeg et program som er såpass konsentrert og begrenset at det er gjennomførbart. Treninga jeg gjør er «bestillingsverk» som fysioterapeuten på MS-senteret i Hakadal har spesialtilpasset for meg slik at jeg får til å gå på TUR. Og ikke mer omfattende enn at uka kan by på begge deler. Både tur og trening.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For tur er kos. Og det er lystbetont. Og den kan være kort. Eller lang. I alle fall kan den være sakte. Tur er hverdagsaktivitet. Og noe jeg gjør fordi jeg kan og vil. Og bålet eller opplevelsene er målet. Jeg blir andpusten, ofte ganske så innmari også, for det kan være tungt både på beina og på truger. Spesielt i oppoverbakker, dyp snø eller gjennom kratt.

Men det er dette jeg trener for. Og da er det ganske motiverende å tenke at «trening er det eneste som kan sidestilles med bremsemedisin med tanke på å hindre forverring i MS-symptomene».

Så for å kunne fortsette å gjøre dette:

Så gjør jeg dette:

I dag har jeg gjort begge deler, turen ble kort men besto av mye bakker og mye kratt for å finne blant annet disse:

Dette fungerer for meg og gir meg motivasjon. Dermed er det dagens kronikertips fra meg. Nummer 2 i rekken😊

Nr 1 finnes her:

https://friluftsheidi.blogg.no/kroniske-hverdagstips.html

Jeg er så langt fra en ekspert på området som det er mulig. Men jeg vet hva som fungerer for meg. I alle fall hva som fungerer bittelitt bedre enn det som overhodet ikke går. Og da tenkte vel mitt aller minst beskjedne selv at jeg kunne dele litt om akkurat det. Små triks som fungerer for meg, altså. For hva er det verste som kan skje? At det ikke slår an hos noen og er direkte uinteressant for andre? Javel. Men da er det det.

Så dermed kommer det her tips til noe som fungerer for meg. Utgangspunktet er en kropp med både fysiske og psykiske utfordringer grunnet multippel sklerose. Samt et par år med behandling og oppfølging av føflekkreft med spredning(malignt melanom). Blant annet her:

Fatiguens ansikt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Og her:

Når huet ikke virker!

Men fatigue blir altså i korte trekk definert som «en subjektiv opplevelse av mental og/eller fysisk tretthet som har innvirkning på evnen til å gjennomføre vanlige og ønskede aktiviteter i dagliglivet»(MS-forbundet). 60 % av de som har MS har fatigue, og tilstanden rammer også flere andre diagnoser, som for eksempel fibromyalgi. Fatigue er vanlig etter kreftsykdom og -behandling. Fatigue er noe annet enn depresjon, søvnighet eller muskeltretthet. Tretthet kan du hvile deg vekk fra, fatigue ikke.

Dagens tips går direkte på hvordan jeg som har veldig lite energi, kan få mest mulig ut av og glede av den lille energien jeg har. Og ikke minst ha energi nok til å få unna meg noe av det jeg syns jeg skal også. En form for energiøkonomisering, med andre ord.

I går gjennomførte jeg ei god treningsøkt med både styrketrening og intervalltrening. Selve økta tar omkring 50 minutter med relativt hard jobbing. Og da er jeg stort sett både svimmel, mør og sjanglete etterpå. Og rimelig svett. I tillegg kommer oppvarming og uttøying. For meg med lite energi kan dette fort bli i meste laget. Og jeg får ikke gjort noe mer den dagen. I de verste tilfellene ikke dagen etter heller.  Annet enn å ligge på sofaen. Men med mine utfrordringer så er det ekstra viktig å trene. Både tungt og målrettet. Så da er det viktig å prioritere akkurat det.

Nå har jeg funnet ut at jeg faktisk får gjort ganske mye mer ved å bruke husarbeid som oppvarming. Og så blir jeg jo så fornøyd! Jeg kan hake av enda en ting på «to do»-lista, samtidig som treninga kan gjennomføres med god samvittighet. Jeg føler ikke at jeg burde ha brukt energien på å få gjort noe praktisk i stedet for trening. Det kjennes egentlig som om jeg får gjort dobbelt så mye.

Så gårsdagens treningsøkt ble gjennomført med vask av badet som oppvarming. Den forrige oppvarminga til trening var vask av det andre badet. Og dette er vel det nærmeste en som varig syk kommer «å finne opp kruttet». Helt beskjedent sagt. Sånn går nu dagan.

Dette var første tips i en rekke av flere. Og det fungerer for meg.

Tips 1 er altså:

Bruke husarbeid som oppvarming til styrketrening.

Denne mandagen hadde startvansker. Det er ikke til å legge under en stol. Over fire timer på en stol på et informasjonsmøte i går kveld gjorde sitt til det. Både kropp og hue skriker om hjelp og trenger laaaang restitusjon for at jeg skal bli “folk” igjen etter slikt noe.

Men mandagen har blitt brukt til akkurat det. Tre av mine mandagsgleder som jeg regner med bidrar til restitusjon er:

1. Dobbelttrening – både intervaller på elipsemaskin hjemme og bevegelighetstrening på Frisklivssentralen er gjennomført. Tommelopp!
2. Haugen med bibliotekbøker er fornyet med hele fire nye titler. Jeg bestiller, biblioteket gir beskjed når jeg kan hente! Genialt!
3. Sofaen er god på en mandag også! Og ekstra god på mandager med startvansker! Ogtakkfordet!

Resten av uka er staket ut og gleder blir det flere av 😉

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vokabularet har fått et par nye uttrykk de siste par åra. Dette fra facebook for eksempel:

Dette driver jeg mye med. Spesielt opp og ned trapper og ikke minst når jeg skal ha på eller av sko. Trange ganger og trappeoppganger er langt å foretrekke. Og da jeg syklet hjem fra fest for noen år siden og bastant hevdet at gang- og sykkelstien var for smal slik at jeg måtte sykle midt i bilveien – ja da kan det jo hende det var forsmaken på “wall-walking”, ikke sant?

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ellers så anbefales denne siden på instagram: #tantparkour. Her fins mye bra inspirasjon 😉

«Trening er ferskvare». Har jeg hørt. Maaange ganger. Og akkurat det er jo helt riktig. Bare et par uker uten vanlig aktivitetsnivå kjennes på skrotten, for å si det sånn. I dag minte jeg meg selv på hvor redusert det er mulig å bli bare ved å hoppe over trening ei uke. Og det er jo egentlig bare en 2-3 økter. Økter som riktignok har blitt erstattet av både feber og sofaligging.

Sist jeg var fysisk aktiv var en relativt kort trugetur forrige lørdag. Etter det har jeg forholdt meg rolig. Hatt feber et par dager, og ligget på sofaen. Myyyye! Så at det var tungt å prøve seg på treningsrommet i dag kom jo ikke akkurat som noen overraskelse. Det har i grunn holdt å ta seg opp og ned til andre etasje de siste dagene. Og senest i går var tur retur postkassa i snøen mer enn nok fysisk utfoldelse.

Men i dag ble det altså en liten visitt på treningsrommet. Litt løfting av noe jerngreier på stang, litt knebøy og slikt og så vidt litt elipse. Det var både vondt og tungt. Og bekreftet ettertrykkelig det jeg vel egentlig visste: Trening er ferskvare!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men nå har joggeskoa blitt brukt igjen. Så da satser jeg på at neste gang blir hakket lettere!

Verdens sterkeste bjørn var favoritten min som barn. Jeg likte veldig godt tegneseriene om Bamse, Lille Hopp og Skallmann.

Selv trenger jeg ikke å være verdens sterkeste. Men så sterk at jeg får til det jeg vil, DET vil jeg være. Sterk nok til å nå mål. Så da er trening medisin. Både for den fysiske og den psykiske styrken. Jeg vet jeg er rimelig psykisk sterk. Eller har mye trass. I alle fall sier folk det. Flaks for meg at det er på plass. For den type styrke trengs. Og mestring gjør meg enda sterkere. Så det er en god sirkel som jeg klamrer meg fast til.

Det er fullt mulig å være både råtten og sterk. Selv for dem det stilles litt ekstra krav til! Lag deg en god og sterk helg videre og takk til Frodith som stadig utfordrer med spennende stikkord!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

“Frodiths lille januar-moro”! Blir du med?

Jeg trenger egentlig ikke å være så kjempesterk – bare sterk nok til å gjøre sånn som dette 🙂

Det kom meg for øre tidligere her at jeg var nominert til en pris. På blogg. Og ikke hvilken som helst pris. Nemlig Årets forbilde på Gryxen awards. Her:

GRYXEN-AWARDS! Stem frem Årets Forbilde!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg ble veldig overrasket. Friluftsheidi er ikke av de mest leste bloggene. Og ikke aspirerer den til å bli det heller. Men på tross av det så har noen funnet bloggen og det jeg skriver såpass givende at de beæret meg med en nominasjon. Det gjør meg veldig ydmyk. Og glad. Tenk for en ære å få lov til å skrive om det jeg driver med og det jeg tenker og reflekterer over slik at det betyr noe for noen andre. DET motiverer meg.

Det motiverer meg til å fortsette å gjøre det beste ut av de korta jeg har på hånda. Det livet jeg har. Og jeg må gjøre det på min måte. For noen år siden, da skrotten først begynte å skrante, så tenkte jeg at om jeg hadde hatt som hobby å for eksempel strikke, så ville jeg ikke ha merket så mye plager. Den gangen.  Jeg ville jo kanskje ikke kjent så godt at gangvanskene kom ganske så fort etter litt belastning.

De siste par åra hadde det imidlertid ikke hjulpet om jeg satt rimelig rolig. Nå har jeg såpass mange symptomer at det ikke lar seg overse eller bortforklare. Og siden hobbyen er tur, så må jeg løse de utfordringene som fins slik at jeg kan fortsette med ting jeg syns er gøy. Dermed så gjelder det å ta imot hjelp, bruke hjelpemidler der de fins og ta i bruk alt jeg har av trass! Og det skriver jeg om. Livet og kortene jeg har fått utdelt er som de er. Det får jeg ikke gjort noe med. Og det preger selvfølgelig hverdagen. Og det preger bloggen. Selv om den også handler om helt andre ting. Livet gjør jo det. For oss alle.

Og motivasjon er i grunn alt. Jeg motiveres av konkrete mål. Som for eksempel å nå toppen av Glittertind. Det klarte jeg første helga i september. Med fokus, konsentrert og målrettet trening og ikke minst et team av hjelpere rundt meg som gjorde alt for at det skulle være mulig. Og for en glede det var! En glede, ydmykhet og mestringsfølelse som jeg bare måtte blogge om! Ikke bare gleden over å få til, klare det som var målet, men like mye ga det håp! Håp og framtidstro. Jeg kan gjøre og oppleve veldig mye moro selv om jeg er sjuk. Det gjelder bare for meg å sette meg mål som er akkurat passe oppnåelige. Og noen ganger er målene såpass grensesprengende som Glittertind-målet. For noen ganger må jeg krysse grensa for hva som er mulig for å finne ut hvor den grensa går! Og den gikk jo et eller annet sted oppi der. Akkurat da. Men tenk om den kan flyttes?

Jeg opplevde mestring på den turen og slik blir jeg motivert av. Motivert til å sette meg nye mål. M & M & M. Mål, motivasjon, mestring. Takk for nominasjonen. Den motiverer! Og motivasjon gir mulighet for å mestre og nå nye mål. Takk!

Bildene viser noen av følelsene som “tok” meg den dagen. Det over her er ikke en gang på toppen, men  høyt nok til at vi så “ned” på verden på andre sida. Og det ble både tårer og latter allerede da.

Og toppen bød på både tårer og jubel 🙂

Så tidlig som i år tror jeg aldri jeg har pyntet juletreet. Eller, jeg vet egentlig ikke. Det er mulig jeg har fortrengt nye tradisjoner og at jeg fortsatt tror at jeg “alltid” pynter juletreet lille julaften. Nå gjør jeg det når det passer. Og i år passet det i går kveld.

Midt i omorganisering av hele romjula, representert ved tre generasjoner, baking utført av avleggeren og noe interiørgreier (!) som småbrukeren drev med så kom glitter, flagg, engler, kuler og ikke minst William Wallace på plass. Det kortreiste, mer som i ikkereiste, juletreet er pyntet. I dag drar jeg på nissefest ikledd varmedress og tradisjonell nisselue. Normalt arbeidsantrekk i min bransje hele desember, egentlig.

Juletreet er fullt av minner fra levd liv, reiser og folk jeg har møtt underveis. Nasse Nøff har blitt oppgradert til helårspynt og henger dermed ikke på juletreet i år. William derimot får henge der han henger. Hysterisk eller ikke.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Hva er likheten mellom…?

I dag startet jeg dagen med kaffe på senga og katten på dyna. Jeg starter ofte dagen slik nå for tida. Det virker ganske godt. Dagen blir levelig på den måten. De fleste av dagene i alle fall. Som regel leser jeg nettaviser, scroller facebook og oppdaterer meg på meldinger og varsler. Når det er ferdig står jeg opp og starter dagen og dagens aktiviteter.

I dag leste jeg et kommentarfelt. Jada, jeg tok sjansen 😉Kommentarfeltet lå under et intervju med vår finske venninne Sanna Saaroma. Det er jo mer som en kuriositet å regne. Den dama har jo en tendens til å smelle i veg noen synspunkter som får kommentarfeltet til å gå varmt. Så også i dag. Jeg kunne glede meg over et kommentarfelt fullt av krenk, fordommer og bastante meninger. Og fullt av folk som kun ser SIN sannhet.

Jeg gjorde som de fleste i sånne kommentarfelt; leste bare overskriften. Sanna mente, sikkert satt på spissen (kanskje?) at den som var uføretrygdet og allikevel orket å trene skulle dra seg på jobb i stedet. Det er ganske imponerende at et menneske som påberoper seg å være både opplyst og følge med i tiden ikke har fått med seg hva helsevesenet og ekspertene som har med mange av oss navere å gjøre nå sier om fysisk aktivitet. Jeg kan hilse fra ekspertisen jeg har vært i kontakt med nå nettopp og melde til Sanna og eventuelt andre som skulle være i tvil: Riktig trening er bra! Det er godt for både hjernehelse og for kroppslige skavanker. I mitt tilfelle så er det såpass viktig å klare å gjennomføre treningsøktene at det blir «jobben» min.

«Trening likestilles med bremsemedisin når det gjelder å hindre attakker og funksjonsnedsettelser», fikk jeg beskjed om da jeg ble skrevet ut fra rehabiliteringsinstitusjonen for oss ms-syke for noen uker siden.

Så Sanna (og meningsfeller): jeg velger å trene og satser på at det hindrer meg i å havne i rullestol og/eller bli enda mer avhengig av skattepengene dine! Og forresten: de uhorvelig store mengdene med «lønn» jeg snylter til meg fra NAV hver måned betaler jeg også skatt av. Kanskje de skattepenga går til skolegang for unga dine for eksempel, Sanna?

Jeg velger å ikke dele lenken til intervjuet. Et pedagogisk «knep» er nemlig å ikke gi for mye oppmerksomhet til negativ atferd! Og jeg kan med glede si at i dag kunne jeg trekke på smilebåndet og rett og slett «drite» i slike meninger. Pardon my french! I dag har jeg gitt oppmerksomhet til hva jeg kan gjøre sjøl. Jeg begynner så smått å få det til en gang i blant. Ukas tredje økt med styrketrening og intervaller er gjennomført. Og jeg har kun vært på jobb i to timer altså, Sanna. Men vet du hva? Jeg gidder ikke ha dårlig samvittighet for det! Jeg blir heller i ganske godt humør av det. Livskvalitet, nemlig. For det forjener jeg også!

Og jeg velger å stille et retorisk spørsmål: Er det de late naverne som gidder å trene, tror du?

Så da får Sanna og alle kommentarfelt holde på med sitt. Jeg har fokus på mitt. For det er det jeg kan gjøre noe med.

Hilsen hu som kom seg til toppen av Glittertind, men som ikke fikser å stå i jobb i hverdagen!