Meld fra hvor du går.

«Planlegg turen og meld fra hvor du går», sier fjellvettreglene. De siste dagene har jeg ikke gjort annet enn å planlegge. Og hatt flerre alternativer, som det også skrives. Jeg har gjort «løpende vurderinger av forholdene, og tilpasset planene etter det». Og jeg har lyttet til erfarne fjellfolk, turfolk, og fulgt med på yr.no. Masse på yr.no.

Og så er det slik da, sånn som nå, at jeg sier fra hvor jeg har tenkt meg. Så finner jeg et annet sted jeg heller kunne ha tenkt meg og bestemmer meg for å dra dit i stedet. Jeg sier fra hvor jeg drar, men planlegger altså å ende opp et helt annet sted, i en helt annen retning…. Helt til jeg igjen sjekker yr.no, og er tilbake til plan A. «Gleden» med turplanlegging. Fram og tilbake er like langt. Eller eventuelt dobbelt så langt.

Så nå er jeg pakket for fjelltur. Med forventede fire varmegrader om natta og dermed både tjukk sovepose, masse ulltøy og to (!) dunjakker. Men jeg drar til skogs. Jeg har ligget i lavvo før i 13-17 sekundmeters vind. Det gikk bra, men det var alt annet enn avslappende. Fjellet, i alle fall det jeg tenkte å besøke, «lovet» mange timer med 12 sekundmeter og opp til 15 i kasta de neste par dagene. I tregrensa der det ikke er så mye å gjemme seg hverken bak eller under så frister det ikke. Selv med to dunjakker. Dermed blir det skogen.

Jeg melder fra hvor jeg går, i alle fall når jeg vet det sjøl, og er pakket for fjell. Dermed skulle jeg i alle fall holde varmen i lavlandet. Det er tross alt sommer. Selv om den er norsk. Jeg tilpasser turen etter evne og forhold og tar hensyn til været. Sjekk. Jeg er forberedt på uvær og kulde og har definitivt tatt med nødvendig utstyr. Bilen er full! Sjekk. Jeg har med kompass, men har ikke kart over området. Annet enn det jeg har på mobilen. Og jeg vet ikke om det er dekning. Delvis sjekk.

Jeg ligger bra an på fjellvettreglene, som du ser. Og jeg skal spare på kreftene, det er sikkert. Søke ly om nødvendig også. Men om jeg vender i tide, det vet jeg ikke. Jeg har ikke så lett for å snu…

Jeg gir meg ikke enda.

I fjor på denne tida så avsluttet jeg ferien. Ikke det at jeg husker det akkurat. Men jeg blogget om det. Jeg startet opp igjen treningsregimet etter noen ferieuker og nektet å gi meg. Sånn:

Den som gir seg er en dritt.

Lite visste jeg, heldigvis, at utgangspunktet etter den neste sommerferien skulle bli enda dårligere. I alle fall på noen områder. Formen er relativt ok. Og da sammenlikner jeg med slik den var i starten av måneden. På den tida legene truet med den tredje sykehusinnleggelsen siden påske…

I dag er formen bra. Kondisen derimot er skikkelig rubbish. Som den gode småbrukerkjærringa jeg er så grov jeg opp to «bol» med potet og sendte med avleggeren til «by’n» i dag. DA ble jeg svett da! Og andpusten! Hau! Men formen? Joda, den er fin 😉

Det blir mer trening. I morgen, eller om et par dager, ei uke eller et år. Vi får se. Jeg gir meg ikke enda! ALDRI! For jeg er ingen lort!

Gammelt bilde, så klart. Jeg har ikke hatt treningstights på siden….ikke vet jeg!

Vet du?

Vet du hvorfor de går så sakte?

Jeg syns det er helt åpenbart hvorfor snegler beveger seg så sakte – når de skal gå rundt med huset sitt på ryggen hele tida…

Kanskje han som går så sakte foran deg at du blir stressa har en tung sekk på ryggen som du ikke ser. En usynlig en. Eller et hus…

Snegler meg til fjells.
Med huset på ryggen.
Og utsikt mot innlandshavet.

Dagens treningsøkt.

Dette er et rent skryteinnlegg, altså. Dagens treningsøkt(er) er nemlig gjennomført etter planen. Med bare et par eller tre-fire pauser. Badet er vasket og trappa og et par andre rom er støvsuget. Og jeg er både svett, kaputt og fornøyd.

Selv om det antakelig ikke var akkurat dette hun mente, fastlegen, da hun i forrige uke rådet meg til å bruke gjenvunnet energi til å gjøre ting jeg hadde lyst til… Jeg kunne godt ha tenkt meg å dra på skogstur i stedet, altså. Men så handler det jo om å få litt gjort også, da. Vasking og slikt…hau!

Hadde jeg vært mer opptatt av de mye omtalte «voksenpoengene» så hadde jeg kanskje vært motivert til å bruke energien på slikt litt oftere? Men hele begrepet framstår for meg som et mer eller mindre meningsløst tulleord. «Voksenpoeng» liksom? Hva skal jeg med det? Kan jeg bytte det inn i noe om jeg får nok av dem? Vin? Sjokolade? Rabatt på ny mopp?

Treningsselfie…for voksne…

Ikke vet jeg. Og nå er jeg i alle fall alt for gammel til å kjenne noe som helst behov for voksenpoeng. Jeg er voksen. Ikke noe å gjøre noe poeng av. Og vasking er ikke min favorittsyssel. Men av og til må det gjøres. Og i dag ble akkurat det altså hele treningsøkta. Det er i grunn hele poenget.

Og siden jeg var så godt i gang og oppvarminga i form av støvsuging og dovasking var unnagjort så fortsatte jeg med litt utearbeid. Denne grønne matta er nemlig klippet av meg i egen ikke så innmari høye person! Etter at jeg med nød og neppe klarte å starte gressklipperen. Og jeg trodde jeg måtte gi meg halvveis da hele maskineriet stoppet og nektet å starte igjen. Men har jeg det med å gi meg? Ikke akkurat… jeg fikk lurt den i gang igjen og jeg klarte ca en tredjedel av gressmatta. Resten må småbrukeren ta seg av. Jeg driver nemlig med en viktig del av treninga. Jeg holder på med restitusjon.

Utegym.

Det er sommer og så absolutt tid for utegym for friluftsheidi. I dag ble det skogstur med et par øvelser innlagt. Planen var å ikke bli så innmari svett…

Hvordan det gikk? Måtte dusje ja! Usikker på om det er sommertemperaturene eller formen som fører til både kokende kroppsvarme, svette og pesing. Forresten: jeg er ikke usikker! Trening er ferskvare. Definitivt. Også utegym.

Viktig å “p0se” når en bedriver utegym.
 Jeg har en del å gå på, Mette. Må øve! 

                                                                                                      http://mettejosteinsdatter.blogg.no/

Godt selvutløseren bruker bare 10 sekunder…

Jeg fant, jeg fant.

Se hva jeg fant på tur i skogen i dag!

Trost i taklampa er sikkert stas. Trost i gran er også magisk.

På mange måter så syns jeg dette er den aller beste tida på året for skogstur. Det er så å si fritt for insekter. Ikke en mygg å se og langt fra det hjortelusfluemarerittet jeg opplever på sensommeren. Med så lite nedbør som vi har hatt herover de siste ukene så er stiene tørre og fine. Og mengden kratt er foreløpig såpass beskjedent at slike som meg som liker å vase rundt litt utenom sti kan relativt lett ta meg fram uten å gå meg fast i villniset.

Det aller viktigste er derimot livet. Livet som finnes i vårskogen. Alt som spretter fram er insisterende grønt. Det formelig eksploderer fram. Ekornet som holdt til i grana jeg passerte «brukte kjeften» såpass heftig at jeg faktisk skvatt. Fuglesangen var øredøvende. Jeg møtte i alle fall fem kjappe firfisler som stakk seg vekk i gresset. Og teppene av hvitveis lå tett.

Allikevel holdt jeg på å gå glipp av dette aller vakreste. Bare en halvmeter fra stien fløy nemlig en fugl opp og satte seg i et tre et par meter lenger borte for så å holde et svare leven. Som regel betyr det at det finnes et reir. Og det gjorde det! Jeg måtte ikke leter lenge før jeg fant det. Et perfekt reir med fire blanke, turkise egg. Som jeg ikke hadde lagt merke til i det hele tatt om ikke fuglemor hadde styrtet avgårde og lagd et svare leven.

Trosten fikk etter en liten titt være helt i fred med både egg og reir. Men jeg kommer nok innom en dag om ei ukes tid.

Slike turer og slike små opplevelser og funn er både genial og rimelig terapi. Og jeg er fryktelig glad for at jeg i det hele tatt evner å lage meg slike opplevelser. Når jeg finner slike skatter i tillegg så får det ikke hjelpe at den siste kilometeren gikk på ren vilje. Og at jeg måtte hvile før den påkrevde dusjen etterpå kunne gjennomføres. Den siste halvtimen var jeg mest opptatt av å finne neste stubbe å sitte på. Ikke så opptatt av vårskog, ekorn og kvitrende fugl.

Har du mulighet så ta deg en tur ut i helga. Våren venter og sier velkommen inn!

Velkommen inn i våren!

“Nå ser du sliten ut!”

Dette er en setning jeg stort sett aldri hører. Jeg sier stort sett, for det har skjedd. Men nesten aldri. Jeg ser ofte sliten ut jeg, det er ikke det. Men greia er jo at da ser ikke du meg. Når jeg er ekstra «sliten» går jeg ikke ut døra. I alle fall ikke i en retning der jeg risikerer å møte folk. Jeg gjemmer meg heller litt bort. Når jeg er så «sliten» som jeg kan være så er bare det å gre håret, ta en dusj eller ta på sminke såpass krevende at hele konseptet med å være sosial eller bevege seg ut i samfunnet avlyses. Det er nok å karre seg ut av senga, halvhjertet spise litt frokost jeg egentlig ikke har lyst på, bli kvalm og så prøve å få noe som helst ut av dagens lyse timer. Noen ganger sittende i en stol. Andre ganger orker jeg å gå en tur.

Jeg har fatigue. Det betyr at jeg er sliten. Men ikke slik sliten som du er etter en travel periode der det har vært litt ekstra påkjenninger eller uforholdsmessig mye stress på jobb. Da kan du hvile deg i form igjen. Senke tempoet og få tilbake overskuddet. Fatigue er en vedvarende utmattelse som ofte setter store begrensninger på hverdagslivet.

Jeg har en unormal energisvikt. Den er invalidiserende, 80% av ms-pasienter har det og for slike som oss så er det den største årsak til uførhet. Ja, vi har lammelser, funksjonsnedsettelser og fysiske og psykiske begrensninger. Det synes på noen av oss. Men å være rammet av fatigue syns gjerne ikke så godt. Og der nevrologene gjerne kan i alle fall forsøke å behandle de andre symptomene så stanger de hodet mot veggen når det gjelder fatigue. Det fins ingen medisiner mot det og det blir muligens derfor både underkommunisert og lite forsket på.

Som alle andre flokkdyr, alle andre mennesker, så vil vi helst bære vår egen vekt og litt til. Jeg vil ta ansvar og være en ressurs i det samfunnet jeg er en del av.  Blant mange plager så er det kanskje fatigue som begrenser meg mest. Det kjennes sårt og frustrerende. Og det er vanskelig å forklare.

Når du ser meg ute på tur eller på butikken så handler det ikke om at jeg har blitt bra igjen. Jeg blir ikke det. Men jeg har bedre dager og dårligere dager. Eller bedre timer og dårligere timer egentlig. Det er lenge siden jeg har følt meg opplagt og på nett en hel dag om gangen. Mange føler både skam og skyld når de er ute blant folk. «Jeg så deg på treningssenteret. Men er du ikke på jobb da?» «Det må vel gå an å skjerpe seg?»

Er du som meg og mange andre så vet du at fysisk trening er bra for hjernen din. Og for kroppen selvfølgelig. Trening og aktivitet gjør kroppen bedre i stand til å møte alle funksjonsnedsettelsene sykdommen gir. Og det er helt nødvendig også for hjernen. Mange av oss har kognitive utfordringer som gjør oss avhengige av trim og tilpasninger. Jeg for min del trenger mye ro, tid og begrenset med støy. Multitasking kan jeg bare glemme. Enkelte dager gir det for mye inntrykk bare å gå en tur i butikken. Det blir for mye farger, folk, lys og lyd og til slutt blir alt en grøt av hyller og varer og jeg kan bare sukke lettet ut og synke sammen i bilsetet da jeg endelig er ferdig.

Da er det fort gjort å isolere seg. La være å dra på butikken, treningssenteret eller ut på tur. Fordi det er for belastende. Selv om jeg vet at aktivitet er bra for meg. Jeg kommer til å fortsette å stikke nesa mi ut en gang i blant. Som regel både dusjet, gredd og sminket. Jeg orker nemlig ikke å se like dårlig ut som jeg føler meg. Ikke hele tida i alle fall.

Bloggen skal handle om hverdag. Min hverdag. Og slik er den. Med et lass med mer eller mindre alvorlige diagnoser. Ikke minst fatigue. Jeg vet i alle fall nå at det kommer av diagnosene jeg har. Først og fremst MS. Med «litt» kreft og annet snadder på toppen så er det vel logisk at energiunderskuddet er relativt stort. Det finnes nemlig ingen normal energireserve.

Unnskyld at jeg orker. Unnskyld at jeg orket både å handle, gå tur og skrive blogg i dag. Du skjønner, jeg har skjerpa meg skikkelig noen timer. Det kalles bedragersyndrom. Jeg kompenserer for min energisvikt med å late som litt. Ganske mye enkelte dager. Andre dager er jeg mer opplagt og ser freshere ut og det er lettere å møte andre.

Til alle jeg kjenner som er plaget med fatigue. Du er så definitivt ikke alene. Om det er grunnet multippel sklerose, kreft, fibromyalgi, ME, annen sykdom eller hva som helst. I går så jeg på dette nettmøtet: http://www.ms.no/nyheter/aapent-moete-om-fatigue. Det gir håp om at ekspertene i større grad får øynene opp for de usynlige og umålbare symptomene som mange av oss sliter med hver dag.

«Så godt du ser ut!», sier de. «Takk, sier jeg!» Men jeg tenker: “Jeg orket i dag. Derfor ser du meg.”

For fem år siden orket jeg mye. Blant annet dette. Men toppen som ligger bak fotografen måtte hun gå opp på alene. Mens jeg satt på en stein.

 

Trening er ferskvare…

…har jeg lært. Og jeg har kjent det på kroppen. Opptil flere ganger gjennom livet.

Fram til midt i februar så trente jeg 4-6 ganger i uka. Ikke så hardt. Men det var både intervall, styrke og bevegelighet i opplegget. Og balansetrening. Formen var så god den hadde mulighet til å være med den kroppen og den varige sykdommen jeg hadde. Den kroppen jeg fortsatt har.

Forskjellen er at jeg ikke har rørt meg på snart 3 måneder. Jeg har jo rørt meg. Jeg har gått korte turer, blitt andpusten og svett, men energien har ikke rukket til mer enn det samt å stå opp, dusje og rydde ut av oppvaskmaskina og slikt. Innimellom alle sykehusgreiene. Ikke noe trening, med andre ord.

I dag kom beviset for at trening er ferskvare.

Jeg skulle gå på ellipsemaskina. Det har jeg gjort mye av. I dag var det helt ufattelig tungt. Selv om motstand og oppoverbakke ble justert til et minimum. Det tok nesten knekken på meg. Så det ble med et kvarter. Det var akkurat det som var planen også. Til og med jeg skjønner at å begrense seg er alfa og omega akkurat nå.

Mageøvelsene svei godt i et eller annet som befant seg godt polstret inni saccosekkmagen der et sted. Jeg antar jeg kan bli en smule støl i morgen. Høyrebeinet slang i alle retninger når beina skulle få litt styrketrening. Og balansen? Å stå rett opp og ned på begge beina på bosuballen var mer enn nok. Da jeg vred på hodet holdt jeg på å sende meg sjøl som et prosjektil inn i veggen. Mulig jeg må gå for hjelm neste gang.

Så joda. Her fins forbedringspotensiale. Både på utholdenhet, styrke, balanse og bevegelighet. Forfallet er dominerende. Og skremmende raskt. Trening er så definitivt ferskvare. I alle fall for en kropp som ikke er så fersk…

Gjenopptok bruken av noen av de greiene her i dag.

Jeg hater lilla!

Det er nok en liten overdrivelse. Jeg tror ikke jeg er i stand til å frembringe en så sterk følelse eller ambivalsens for noe så banalt som en farge at HAT er rette ordet. Dessuten er lilla blomster pent. Så alt er relativt.

Men jeg er ellers ikke så glad i den fargen, det må jeg innrømme. Jeg har nok egentlig aldri vært det, selv om jeg mistenker at den fikk det såkalte «dødsstøtet» etter av avleggeren led av «lilladilla» tidlig på 2000-tallet. En slags overdose antakelig.

Det betyr at jeg egentlig unngår lilla. Jeg velger det bort både på klær og interiør og ender nok ellers kun med lilla når det ikke finnes alternativer.’

Mitt lilla bidrag til froditshs fargeutfordring handler egentlig om et par ting. Litt dårlig samvittighet. Og en del om forsetter og mål. På bildet åpenbarer det seg nemlig to elementer som har vært rimelig ubrukt en periode nå. Joggesko. Og lilla bosuball…

Disse er klare. Men er jeg?

Kroppen kjennes ut som den tar mer og mer form av saccosekk mens den nærmeste framtida antakelig vil kreve noe mer pondus og stamina av den samme kroppen. Så målet er å bli litt sterkere og mer motstandsdyktig. Og forsettet er å begynne denne uka.

I den sammenhengen satser jeg på at både joggeskoa og den lilla bosuballen blir høyt elskede rekvisitter. Og at de blir brukt.

300 000 og ny rekord!

Selvskryt kommer fra hjertet, har jeg hørt. Så da er dere advart. Men i dag ble det ekte søndagstur. Ikke rundt huset, som forrige helg. Ikke engang en bitteliten runde i egen skog. Slik som har vært tilfellet og det eneste oppnåelige i uka som har gått.

Søndagsturen i går gikk på nye stier, lette og flate sådanne. Lettgått for alle og med utallige muligheter for å både korte ned turen om nødvendig. Eller gå litt lenger om det var ønskelig. Og ikke minst en miljøforandring. Det trengte vi begge to.

Småbrukeren og jeg endte på noe over 300 000. Centimeter. 3 kilometer høres stiligere ut regnet i centimeter. Men med litt surring fram og tilbake, et par avstikkere til noe som viste seg å være såkalte «dead ends» samt en laaaang rast med kaffe og kanelsnurrer på kokeapparat, så endte vi faktisk på litt over 3 km. Eller 300 000 centimeter. Overraskende nok. Kjentfolk møtte vi også på et par ganger. Veldig trivelig med litt prat👍

For meg er det en seier. En søndagsturseier. Og en hverdagsseier med god margin! I alle fall siden langfredag. Jeg er på beina. Plutselig og helt selvgående i over 300 000.

Kafferast med utsikt.
Elvelangs.
Fargeklatt.