Hvem ser du i speilet?

«Jag stirrar i spegelen og håppas jag er den jag trodde jag var», synger Lars Winnerbäck.

Jeg har lurt på akkurat det sjøl mange ganger den siste tida. Hvem ser jeg i speilet? Hvem er jeg i dag? Hva definerer hu ikke helt purunge kjærringa som ser tilbake på meg i speilet?

Kan jeg velge hvem jeg vil se? Kan jeg velge hver dag eller bare en gang iblant? Må jeg velge for å overleve? Og viser speilbildet egentlig mitt sanne jeg?

Som alle skjønner: det er dagen for tusen spørsmål. Og greia er: jeg vet ikke hvem hu der i speilet er for tida. I dag velger jeg å fokusere på fletta. Det er tursveisen. Den som egner seg til tur i skog og mark i all slags vær, eller til trening, og som til og med funker med lue på. Friluftsheidi ser tilbake på meg fra speilet. Det er et speilbilde jeg kjenner godt og føler jeg kjenner.

Det kan godt hende hu sjuke dukker opp i løpet av dagen. Hu som sjangler, har vondt både her og der og sliter med å løfte beinet over den minste hindring. Hu med stavene. Hu krøkkete med ms-en. Det er ikke hver dag jeg klarer å slippe unna.  Ikke en eneste dag, faktisk. Hu viser seg i speilbildet rett som det er. Selv om det ikke er snakk om noe helkroppsspeil akkurat. Ikke ser a spesielt fresh ut heller. Akkurat hu gidder ikke flette håret, for å si det sånn. Du skal være glad til om a benytter hårbørsten i det hele tatt.

Det er godt hu med fletta dukker opp i speilet innimellom. Og rett som det er så har a både dusja og tatt på mascara. Det er lettere å se på speilbildet da. Og artigere å definere seg sjøl. Det kjennes bedre når det er friluftsheidi som kikker tilbake. Hu andre dukker opp både når det er forventet og sånn helt plutselig. Jeg har blitt litt vant til hu også. Heldigvis kan jeg velge å ikke ta på briller eller linser. Da blir ikke speilbildet så skrikende tydelig. Og det passer meg bra.

Jeg stirrer i speilet og håper jeg er den jeg trodde jeg var. Er jeg ikke det så håper jeg at jeg kan ombestemme meg i løpet av dagen.

Speil det går an å se i – eller helst forbi 😉
Turfletta.

 

Fredagsmatch åff kårss!

Når du endelig orker å løfte blikket etter ei spinning- og styrkeøkt på treningssenteret og møter dette i speilet:

Javisst ser kjærringa sur ut. Og uklar. Det siste er i alle fall sant.

Men altså:legg merke til at ballen matcher trøya og ikke minst at veggen matcher leggen! Genialt!

God fredda!

“Ta-seg-sammen-hverdagen”

«Dere som er syke og «bare» er hjemme hele dagen, hva gjør dere egentlig? Det må da være kjedelig? Det må da gå an å ta seg sammen?»

Kjedelig, ja. Det er bokstavelig talt drit kjedelig å ikke kunne gjøre det du egentlig vil. Kjedelig å aldri ha nok energi til å velge på øverste hylle. Kjedelig å ikke være del av et kollegialt fellesskap og kjenne at en bidrar i samfunnet. Kjedelig å ikke ha andre enn katta å konversere med. Kjedelig å måtte legge ned alt av aktivitet i dagevis, bare fordi du vet du skal og må virke noen timer om senere i uka.

Jeg kan ikke snakke for alle andre. Så dette gjelder meg. Jeg syns alt det her er kjedelig. Samtidig har jeg ikke noe valg. Det er en del greier jeg MÅ gjøre for å holde meg såpass i funksjon som jeg faktisk kan være på gode dager.

I dag for eksempel har hele formiddagen gått med til trening. Så mye som jeg trener så skulle jeg lett kunne både jogget flere kilometer og vært sprek nok til å fungere i både jobb, småbrukerliv og fritid. Hvis jeg var frisk.

Treningsregimet som jeg av ulike årsaker er avhengig av, tar tid. Og energi. Og siden skroget er avhengig av en rolig start, så tar det litt tid før jeg kommer i gang. Oppvaskmaskina måtte tømmes og søpla måtte ut først også. I dag tok hele økta noe over to timer da jeg endelig kom i gang. Dusjen etterpå kom i tillegg. Minst tre ganger i uka bør dette gjennomføres. Deler av programmet anbefales å gjennomføres hver dag…

Med fullført økt i kroppen og dusjen unnagjort var klokka omkring 11.30. Da var jeg selvfølgelig sulten igjen og lunsj måtte inntas. Etter det har jeg i grunn vært rimelig gåen og kraftløs. Jeg sitter på rompa og mangler energi til å komme meg derifra. Litt smerter står også på menyen, så bevegelse er i grunn noe krevende greier. Jeg har svart på litt mail, både jobb og annet, ryddet i mailboksen, og så skriver jeg blogg. Ellers så går vaskemaskina. Klærne som befinner seg der må henges opp etterpå og planen er å ordne litt middag til småbrukeren kommer hjem fra jobb. Da gjelder det å sitte rolig og restituere fram til det må gjøres…hvis ikke så går det muligens ikke.

Jeg har ingen planer i kveld. Det er best slik. Kropp og energi har ikke for vane å være på topp på ettermiddags- og kveldstid. Så det er nødvendig at de fleste kvelder er rolige. Så går det eventuelt an å ha besøk eller finne på noe annet etter klokka 17 en gang eller to i uka. Maks. Vel og merke hvis jeg har en rimelig god dag og helst fri dagen etter….

Kjedelig? Javisst, det syns jeg så absolutt. Men det er det dagen består av. I sommer var jeg blant annet i Skarvheimen, på Muen, ved Dørfallet og på kanotur i 5 dager. For halvannen uke siden sov jeg i hengekøye med ei venninne. To dager i uka er jeg på jobb noen timer. Det hender jeg må ta en handletur på Kiwi og innimellom slår jeg ut håret med en skogstur på et par kilometer eller tre.

Skal slik som dette gjennomføres så må minst annenhver dag være av det kjedelige slaget. Det slaget der trening og restitusjon er hovedgesjeft. Sånn går nu dagan. Så jeg som er syk og «bare» er hjemme mange av dagene: det er dette jeg gjør. Det er slik jeg «tar meg sammen». For å fungere noen timer en gang iblant. Jeg tar meg sammen hver eneste dag. Rett og slett kjedelig.

Enkelte dager er like grå som utsikten fra champagnebalkongen i formiddag. Men ser jeg nøye etter så ser jeg at over tåka er himmelen blå, og jammen er det ganske fargerikt over halmstubben på åreren 🙂

 

Den som gir seg er en dritt.

Ferien er snart over. Det har vært mange uker med «alternativ» livsstil for undertegnede. Det inkluderer at treningsregimet som er fulgt de siste par årene også har fått hvile noen uker. Treningen som gjør at jeg tross et trøblete skrog og mange hensyn å ta, tross alt er i stand til å  fungere bittelitt innimellom. Det har vært ferie fra det meste med andre ord.

Det betyr definitivt ikke at jeg har sittet på rompa i ukesvis. Eller brukt sofaen nevneverdig. Det har både vært tur og ikke minst kanopadling. Hverdagsaktiviteter som plenklipping og annet moro har jeg også prøvd. Men utover det har det vært lite svetting og pulsøkning for helsa sin del. Svettinga har kommet av varme og pulsøkning er som kjent en vanlig bivirkning når undertegnede blir forbanna. Ikke særlig helsebringende, vil jeg påstå.

Denne uka har jeg så vidt tatt opp tråden igjen. Treningstråden. Litt intervall, litt balansetrening, litt styrke og litt tøying. Tungt etter uker med slækking. Javisst.

I dag skulle jeg egentlig bare sløve rundt. Lese litt bok. Drikke litt kaffe og spise litt god mat. Ingen planer, med andre ord. Siden først dose phizer havnet i armen i går, så var jeg forberedt på en eller annen bivirkning eller to. Vond arm som ikke kan brukes til noen ting har jo vært bortimot standard for alle jeg har hørt om. Så det forventet jeg i det minste. Litt influensasymptomer og hodepine kunne visst også stå på menyen.

Men nei. Jeg kunne riktignok ikke ligge på venstresida i natt og jeg kjenner jo at muskelen er øm hvis jeg klemmer på armen. Men ellers ingenting. Den lar seg fint løfte over hodet og ellers så fungere den akkurat som vanlig. Mulig jeg har såpass mye vondt i armen ellers at dette bare preller av. Eller ingenting.

Siden formen var såpass så kjentes det fornuftig med ei lita intervalløkt og litt tøying. 10 kilometer bakkeintervall uten å flytte seg en meter må vel være litt å bryne seg på for en eventuelt overvåkende microchip som sitter i overarmen? Siden 10 kilometer i terrenget er umulig for denne kroppen så blir det på stedet. Inne og på maskin. Det funker. Jeg blir svett og andpusten. Og pulsen lures sporadisk opp på et nivå som gir effekt. Nå er jeg trøtt. Om det er vaksina eller treningsøkta som slår inn, vites ikke. Men «den som gir seg er en dritt», og det spiller for så vidt ingen rolle.

Den som gir seg er en dritt er en omskrivning av Astrid Lindgrens setning i «Brødrene Løvehjerte»:

«Men da sa Jonatan at det var ting som måtte gjøres, selv om de var farlige, for ellers er jeg ikke noe menneske, bare en liten lort». Ufattelig viktige og riktige ord om store ting, men i mitt tilfelle i denne sammenhengen brukt om det lille og ubetydelige i det store bildet. Det lille i det små. Viktig for meg og mitt liv. Ikke så viktig for verden.

Den som gir seg er en dritt – eventuelt en lort.

Litt mindre lort. Litt mer hverdag.

Har fått lekse.

Jeg har fått lekse til neste gang.

Og jeg har i ettermiddag allerede praktisert leksa. Klapp på skulderen til meg for det. Aktivitetsregulering er stikkordet. Siden middagen her i gården blir servert på det noe maniske tidspunktet 15.30, så hadde undertegnede tenkt å bruke ettermiddagen ute. Det var sol og det skulle bades… Etablissementet er jo innehaver av egen badeplass kun en liten bakkeintervall unna. At det ene kneet verket som besatt, var rødt, varmt og hovent og hverken gikk an å bøye eller strekke ut var egentlig en hindring jeg ikke tenkte å fokusere så mye på. Jeg slepte meg opp trappa for å hente badetøy og håndkle, mer etter armene enn ved bruk av beina egentlig.

Så begynte jeg å tenke på leksa jeg hadde fått omtrent en og en halv time før….aktivitetsreguleringen. Med ei intervalløkt, balansetrening, nakketrening og to gåturer i banken fra før i dag vil ikke det energiregnskapet gå helt opp uansett. Forbigående fantomfrisk i noen timer der. Og direkte sabotering av leksa. Jeg ser den. Dermed ligger jeg nå under dyna med helsevesen-trykk, nydusjet. Ikke nybadet. Det eneste som rører seg er tastefingra. Kneet er pent dandert i hev-senk-senga. Heldigvis så ser jeg at det kommer ei regnskur over vannet. Jeg er opptatt med å gjøre lekser!

 

Bootcamp…

…avdeling midt i granskauen.

Trene, restituere, behandling, restituere, mat, restituere, legetime, restituere, ekg, restituere,         samtale, restituere, avtale, restituere, mer mat, restituere, mer behandling, restituere, ny oppfølging av fysioterapeut, restituere….sånn går nu dagan her på «bootcampen». Det er fellestrening inne, fellestrening ute, treningsstudio, sykling, spinning, basengtrening, gymsal. Alt fullt utstyrt så klart.

I går var en helt vanlig dag:

  1. frokost
  2. gåtur
  3. sosionom
  4. balansetrening inne
  5. lunsj
  6. fysioterapi
  7. treningssenter
  8. middag
  9. skogstur
  10. kveldsmat
  11. dusj og bok og ligge rett ut på rommet
  12. kveldsmat/nødmat igjen. Var skrubbsulten….

I dag er det ingen avtaler med fagfolka! Kryss i taket! Dermed ble det intervalltrening og balløvelser, nakke- og skuldertrening med fysio, sirkeltrening i gruppe og bassengøvelser i stedet….og innimellom eter jeg og ligger litt på senga. Eller sofaen. Eller drikker kaffe i salongen med medpasienter.

Ikke akkurat stress, bare gørtravelt. Og utmattende. Godt det er ferie etterpå!

Innimellom må jeg bare ligge litt på “helsevesensengetøyet” og trykke senga litt opp og ned….

“Syden”…eller basseng med Nordland-bilde.
Et helt treningssenter for meg sjøl.

Dagens seierspall:

  1. Sykkeltur med innlagt badestopp. Hurra for at jeg fortsatt kan sykle. Og hurra for fin sti og skogsbilvei å sykle på. La gå at stien ned til valgt badeplass i grunn var en gjørmepøl og at badeskoa var glemt igjen hjemme. Men skitt au. Joggeskoa var allerede fulle av gjørme og fungerte ypperlig som badesko. Med 30 varmegrader var det ikke noen stor bekymring å ha bløte sko på resten av sykkelturen, for å si det sånn.
  2. Alle burde hatt en badevenn eller to. Når leksa fra fysioterapeuten var minst to styrkeøkter i varmebasseng i helga så var det helt gull å ha en kompanjong. Vi får begge plasket rundt, gjort nyttige øvelser og vært hverandres «baywatch». Takk for følget. Jeg er klar til i morgen.
  3. En liten time på det skyggefulle gresset med Winnerbäck på øret og ei god bok var helt innafor. Frister til gjentakelse.

Rett bak pallen kommer varme rundstykker og egg til frokost, rabarbrasuppe til dessert og rekesmørbrød til kvelds. En meget trivelig sykepleier på helgevakt og cheesedoodles og fanta til fotballkamp.

La gå da at nakke og knær verker, håndbaken er hoven og kreftene slutt. I morgen er det nye muligheter til å havne på pallen. Det gledes.

 

Perfekt sykkelsti for vinglete sykliser. Inn i salaten.

 

Badeplass for syklister.

Med utsikt til hybelvinduene.

Jeg. I kjempeform?

«Så mye som du trener så må du jo være i kjempeform!» Jeg har tenkt tanken sjøl også: så mye tid som jeg bruker på å trene så burde jeg hatt både stålkondis og vært rimelig sterk. Vel, virkeligheten er ikke akkurat sånn.

Mål en og to for sommersesongen er nådd. Det handler ikke om den lengste turen eller den høyeste toppen. Det har i grunnen aldri gjort det. Men enda mindre nå. Mine mål er for de aller fleste friske folk med to fungerende bein rimelig innafor. Oppnåelig for de fleste. Men for meg, som av flere fysiske årsaker må skru forventningene ned, så var begge turene en utfordring. Jeg gir meg en god klapp på skuldra, ett glass vin og gliser litt sånn småfornøyd av at det gikk.

Det er imidlertid ingen tid for å hvile på laurbærene. Det er flere grunner til at målene kunne nås, til og med ett av dem lettere enn fryktet. Sherpaen er allerede nevnt.

Antall timer tilbrakt på småbrukets treningsrom er en annen årsak. Jeg har lagt ned timer med innsats hver eneste uke i flere år, og spesielt det siste året, bare for å vedlikeholde form og funksjon på dagens nivå. Hadde jeg skippa den innsatsen og gitt f…., ja da vet jeg ikke om det hadde vært mulig å nå målene.

Så i dag var det på’n igjen. Dagene med vondter og plager etter tur må ta en ende til slutt. Og i dag har jeg inntatt treningsfasilitetene igjen. Konklusjonen er at det er dette som må til. Jeg har flere mål på lista. Jeg klarte de to første fordi jeg har nedlagt utallige timer med forberedelser. Forberedelser av en kropp som må lirkes og lures og der aktivitet til enhver tid må tilpasses. Å ha en god dag er heller ikke dumt når mål skal nås. Og en god sherpa, som nevnt.

I dag var det slutt på å hvile på laurbærene. La gå da at jeg rett og slett må la være å gjøre noe som helst resten av denne dagen. Igjen. Å oppnå mål kommer med en pris. Både før og etter. I dag er det visst tid for å betale prisen. Denne gangen var det verdt det. Så da er det bare å fortsette treninga. Henge i stroppen. Det er tross alt lettere å trasse seg til fjelltopper når skroget er så forberedt som det overhodet er mulig å få det. Selv om det må kjempes mot både smerter og funksjonsnedsettelser.

Så kjempeform? Tru’kke det. Men i alle fall i stand til å nå noen tilpassede og bittelitt hårete mål. Det gjør godt! Tross alt.

Er rimelig lei av dette rommet. Men ganske så glad for at det fins.

Hjelpemidler må til for å komme til topps selv om sherpaen måtte ta stavene i sekken nedi ura. Friluftsheidi måtte bruke henda til klatring.

Selfiebakgrunn i alle fall jeg må trene for å kunne benytte.

Jadda! Klokket inn på 9000 meter!

Det gikk!

Ikke vet jeg helt hva som skjedde, men resultatet ble måloppnåelse nummer to på tre dager! Akkurat nå går jeg rundt i en slags småforvirret fornøyd-rus og kjenner på at dette faktisk var mer enn jeg trodde bodde i denna skrotten for tida. Ni kilometer er minst fem kilometer lenger enn jeg har maktet på lenge… Her må reflekteres over en god del greier…når euforien har lagt seg!

Målet for dagen ble altså nådd, ganske så mye enklere enn forventet også. Den karamellen skal suttes på minst et par dager, tenker jeg. Foreløpig har premien vært ei brødskive med baconost og en sjokoladekjeks…

En oppgradering er underveis 😉 Når sherpaen våkner etter en ekstremt velfjortjent powernap!

Kjerringa med staven gikk ikke over bekken etter vann i dag. Men hun krysset en del bekker for å komme til fossen, det gjorde a…

Og på tilbaketuren kjente både sherpa og friluftsheidi seg så gærne at de la turen oppom en topp…helt drøyt, men mulig!

Northug kunne ikke gjort det bedre.

Restitusjon er en kunst.

Mye er sagt og mye kan sies om Northug’en. Petter. Og at siste ord er sagt har jeg ingen tro på. Men at han var en racer på restitusjon i sin tid, det tror jeg ingen kan ta fra ham. I dag har jeg forsøkt å tenke som ham.

At fysiske anstrengelser krever både kroppslig og psykisk planlegging og forberedelser har jeg blitt vant til. I dag har jeg bedrevet etterarbeid. Også kalt restitusjon. Både av kropp og psyke.

Og vi har ikke lekt restitusjon, hvis noen skulle lure på det. Her er det snakk om en hel dag med ren avslapping. Fra hotellfrokosten med god gammaldags buffet som start. Og ja, vi følte oss i grunn litt gærne. Buffet som prinsipp har vel vært pandemistengt siden tidlig 2020, så det var både overraskende og skikkelig digg! Med bra med frokostbuffet innabords ble det nesten to og en halv time med et helt badeanlegg inkludert boblebad og all slags luksus helt for oss selv. Ikke å forakte. Vi badet og slækka så lenge at vi endte med å bli sultne igjen.

I mangel på tilgjengelig gapahuk fant vi ut at hotellrommet fikk duge til lunsj. Det er jo tross alt skråtak her. De arme ridderne ble dermed tilberedt og inntatt i balkongdøra, før en liten powernap under dyna sto på programmet.

Støl stølesen og datter fikk etter hvert behov for litt blodsirkulasjon spesielt i låra, så da ble det halvannen kilometer sigetur i regnværet.

Akkurat nå inntas hvitvin og potetgull i senga, mens vi lurer på hva vi får til middag i kveld. Et hardt liv. En dag i restitusjonens tegn. Ingen tvil. Petter N. kunne ikke gjort det bedre!

Boblende restitusjon.

Turkjøkken.

Lunsj i dørsprekken.