Da har jeg pakket og rigget for det som vel må kalles en slags nærekspedisjon. Så får vi se da, om det er en god plan eller om det blir første og siste gangen ;-). Ikke noe fossilt brennstoff i form av drivstoff skal i bruk. Bortsett fra fossilen som skal sitte oppå 😉
Riggen er i alle fall klar, så nå mangler det bare at hu som skal sitte i setet tar sats og tråkker av gårde.
“Det er en ære å få gjøre dette sammen med deg”, sa Pølsa til en av deltakerne i serien “Team Pølsa” da de hadde besteget Rasletind og kunne skue ut over en snødekket Jotunheim. Faktisk et av de beste tv-programmene jeg har sett på mange år. En skikkelig reality der poenget er å spille hverandre gode og oppnå noe sammen. Ikke en reality der det handler om å stemme og skvise ut de andre og stå igjen som en slags “vinner” alene til slutt!
Hva disse ungdommene får til! Med støtte og riktig tilrettelegging av gode medhjelpere, Pølsa inkludert. Og så reflekterer jeg over utfordringene disse enkeltungdommene står overfor hver eneste dag. Hver eneste time. Hvert eneste minutt. Og i hvert eneste sekund av hva livet både har kastet på dem og kommer til å møte dem med i hverdagen deres framover. Det de står i. Og det foreldrene deres står i! Og det er ikke småtteri!
En kamp for å bli sett. En kamp for å få være med. En kamp for å få tilrettelegging slik at hverdagslige og, for oss, banale gjøremål er mulig.
Det er med stor glede og ærbødighet jeg følger dere der dere kjemper. Jeg lærer MASSE. Både for eget liv og hverdag og som pedagog. Og ja:
Det er en ære å få lov til å trene til mine egne fjellturer med “Team Pølsa” på skjerm foran treningsapparatet! Takk!
Ganske mye av det også, innimellom. I alle fall har jeg rimelig høy puls rett som det er når jeg holder på i treningsrommet. Særlig et par uker nå har jeg hatt det. Såpass at jeg ved øktas avslutning i dag var inne på tanken «hvor bra er det egentlig for folk over femti å trene seg så kje»?
Men så tenkte jet at det vet jeg jo egentlig at går helt fint. Og så er det jo ikke sååå hardt. Bare hardt for meg! Og når jeg nå har lagt på tyngre vekter på noen øvelser og i tillegg trener intervaller etter oppskrift fra Sundby (!) så må jeg jo regne med puls. Og å bli svett!
Jeg har jo sett litt på «16-ukers helvete» på fjernsynet 😉. Og der kommer det jo fram at Martin Johnsrud Sundby sin intervalltrening er skrudd hakket opp. Intervallene er tunge. Men greia er jo at motstand og/eller fart skrus opp enda ett hakk eller tre mot slutten av hver intervall.
Jeg som ikke kan løpe har dermed innført at den siste tredjedelen av intervallene mine på elipse-maskina skrus opp når det gjelder motstand. Jeg går «brattere» bakke med andre ord. Og da blir jeg enda svettere enn før. Og pulsen og pusten når nye tempomessige høyder. Når intervallene også kommer i samme økta som starter med vasking (som oppvarming) og fortsetter med vekter og styrketrening, ja så blir jeg kje da.
Men den som planlegger tidenes tursesong til sommeren må trene. Og da må det trenes hardt nok! Så nå er det intervaller a la Sundby som gjelder. Det holder jo ikke kun med høy puls når hetetoktene kommer 😉.
Så såpass må det jo være om jeg skal komme meg på årets fjelltopp uti juni!
Både svett og kje etter ei slik økt.
Dagens styrketrening var urovekkende tung. Helt til jeg husket at avleggeren hadde trent her i helga – og lagt på 5 ekstra kilo🙈💪
Når tregeste min har fungert som autostart for elgen de siste dagene og er høretelefoner som en sveitserstil, var det bare å tråkke ny vei ved siden av:
Men går du på truger så går det så definitivt lettere nedover bakken. Og spesielt hvis «noen» har gått opp løypa først. Så denne bakken gikk jeg nedover:
Men siden det var så «lett» i dag i forhold til før i uka, så gikk jeg halve bakken opp igjen også og forlenget løypa mi med omtrent 500 meter mer tråkk. Det var tungt det også. Og selv om rådyra hadde strevd seg fram foran meg, både delvis i mitt gamle spor og der jeg la nye, så hjalp liksom ikke det. De har det tungt om dagen. For det er lite truger på de beina.
Vintermagien i januarskogen min er helt spesiell nå. Og slike blanke dager slik som denne fredagen er rimelig velkomne. Og i dag slapp jeg jammen meg å måke snø før turen, og jeg kunne forlate både «bulgarsk utfall» og «mountain climber» og gå rett til skogs etter styrketreninga.
DET passet meg bra!
…er uten friluft. Men egnet for å forberede meg på friluft. Og litt slik der selvskryt og «sesåflinkjeger»-publisering, vil vel noen si. De har sikkert rett. Hverdagen er så definitivt tilbake. Det samme er styrketreninga:
To mot en er feigt, sa vi da vi gikk på barneskolen. Det skulle ikke være feige lag. Ikke urettferdige. I alle fall ikke så utettferdige at det var alt for lett å gjennomskue 😉
I dag kom jeg på den formuleringen igjen; «to mot en er feigt». Enda en gang skulle «interessene» til den ene varige sykdommen være fullstendig motstridende til den andre varige sykdommen min.
Tidligere har det jo vært slik med medisinering både mot kreft og multippel sklerose. Medisiner for det ene kunne ikke gis i frykt for å trigge mer av det andre, og medisin mot det andre kunne ikke gis i frykt for å trigge mer av det første. Sånn har det jo delvis vært med valg av hjelpemidler også.
Denne gangen var det støttestrømpa som brukes mot lymfødem etter kreftoperasjonen som lagde trøbbel. En bagatell oppi det hele. Men ekstra utfordring på sitt nivå. Støttestrømpa er trøbbel for sirkulasjon og bevegelighet på behandlingstrening. Og den trigger kramper og spasmer når foten stimuleres under behandlingstrening.
«Alt» skal jo skje med det samme beinet, så klart. Så nå er støttestrømpa permittert fra akkurat denne treninga inntil videre. Selv om beskjeden egentlig er å bruke den ved all type aktivitet. Så får vi se hvor «stinn» leggen blir etterpå og hvor lenge det går før ødemet er restituert. Støttestrømpe og nedsatt funksjon i høyrebeinet er en kombinasjon som gir litt ekstra utfordringer. Men jeg har trua på at jeg får igjen for forsøket. Og får til et slags kompromiss denne gangen også.
To mot en ER feigt. For ikke å si både tre, fire og fem mot en….Det er bare å fortsette å telle. Jeg kom til seks varige diagnoser og da gadd jeg ikke telle mer. Seks mot en er jo sånn «alene mot røkla». Og det gadd vi i hvert fall ikke å være!!! Jeg vet ikke om jeg gidder det jeg heller!
