“Det er en ære å få gjøre dette sammen med deg”, sa Pølsa til en av deltakerne i serien “Team Pølsa” da de hadde besteget Rasletind og kunne skue ut over en snødekket Jotunheim. Faktisk et av de beste tv-programmene jeg har sett på mange år. En skikkelig reality der poenget er å spille hverandre gode og oppnå noe sammen. Ikke en reality der det handler om å stemme og skvise ut de andre og stå igjen som en slags “vinner” alene til slutt!
Hva disse ungdommene får til! Med støtte og riktig tilrettelegging av gode medhjelpere, Pølsa inkludert. Og så reflekterer jeg over utfordringene disse enkeltungdommene står overfor hver eneste dag. Hver eneste time. Hvert eneste minutt. Og i hvert eneste sekund av hva livet både har kastet på dem og kommer til å møte dem med i hverdagen deres framover. Det de står i. Og det foreldrene deres står i! Og det er ikke småtteri!
En kamp for å bli sett. En kamp for å få være med. En kamp for å få tilrettelegging slik at hverdagslige og, for oss, banale gjøremål er mulig.
Ganske mye av det også, innimellom. I alle fall har jeg rimelig høy puls rett som det er når jeg holder på i treningsrommet. Særlig et par uker nå har jeg hatt det. Såpass at jeg ved øktas avslutning i dag var inne på tanken «hvor bra er det egentlig for folk over femti å trene seg så kje»?
Men så tenkte jet at det vet jeg jo egentlig at går helt fint. Og så er det jo ikke sååå hardt. Bare hardt for meg! Og når jeg nå har lagt på tyngre vekter på noen øvelser og i tillegg trener intervaller etter oppskrift fra Sundby (!) så må jeg jo regne med puls. Og å bli svett!
Jeg har jo sett litt på «16-ukers helvete» på fjernsynet 😉. Og der kommer det jo fram at Martin Johnsrud Sundby sin intervalltrening er skrudd hakket opp. Intervallene er tunge. Men greia er jo at motstand og/eller fart skrus opp enda ett hakk eller tre mot slutten av hver intervall.
Jeg som ikke kan løpe har dermed innført at den siste tredjedelen av intervallene mine på elipse-maskina skrus opp når det gjelder motstand. Jeg går «brattere» bakke med andre ord. Og da blir jeg enda svettere enn før. Og pulsen og pusten når nye tempomessige høyder. Når intervallene også kommer i samme økta som starter med vasking (som oppvarming) og fortsetter med vekter og styrketrening, ja så blir jeg kje da.
Men den som planlegger tidenes tursesong til sommeren må trene. Og da må det trenes hardt nok! Så nå er det intervaller a la Sundby som gjelder. Det holder jo ikke kun med høy puls når hetetoktene kommer 😉.
Så såpass må det jo være om jeg skal komme meg på årets fjelltopp uti juni!
Når tregeste min har fungert som autostart for elgen de siste dagene og er høretelefoner som en sveitserstil, var det bare å tråkke ny vei ved siden av:
Men går du på truger så går det så definitivt lettere nedover bakken. Og spesielt hvis «noen» har gått opp løypa først. Så denne bakken gikk jeg nedover:
Men siden det var så «lett» i dag i forhold til før i uka, så gikk jeg halve bakken opp igjen også og forlenget løypa mi med omtrent 500 meter mer tråkk. Det var tungt det også. Og selv om rådyra hadde strevd seg fram foran meg, både delvis i mitt gamle spor og der jeg la nye, så hjalp liksom ikke det. De har det tungt om dagen. For det er lite truger på de beina.
Vintermagien i januarskogen min er helt spesiell nå. Og slike blanke dager slik som denne fredagen er rimelig velkomne. Og i dag slapp jeg jammen meg å måke snø før turen, og jeg kunne forlate både «bulgarsk utfall» og «mountain climber» og gå rett til skogs etter styrketreninga.
…er uten friluft. Men egnet for å forberede meg på friluft. Og litt slik der selvskryt og «sesåflinkjeger»-publisering, vil vel noen si. De har sikkert rett. Hverdagen er så definitivt tilbake. Det samme er styrketreninga:
To mot en er feigt, sa vi da vi gikk på barneskolen. Det skulle ikke være feige lag. Ikke urettferdige. I alle fall ikke så utettferdige at det var alt for lett å gjennomskue 😉
I dag kom jeg på den formuleringen igjen; «to mot en er feigt». Enda en gang skulle «interessene» til den ene varige sykdommen være fullstendig motstridende til den andre varige sykdommen min.
Tidligere har det jo vært slik med medisinering både mot kreft og multippel sklerose. Medisiner for det ene kunne ikke gis i frykt for å trigge mer av det andre, og medisin mot det andre kunne ikke gis i frykt for å trigge mer av det første. Sånn har det jo delvis vært med valg av hjelpemidler også.
Denne gangen var det støttestrømpa som brukes mot lymfødem etter kreftoperasjonen som lagde trøbbel. En bagatell oppi det hele. Men ekstra utfordring på sitt nivå. Støttestrømpa er trøbbel for sirkulasjon og bevegelighet på behandlingstrening. Og den trigger kramper og spasmer når foten stimuleres under behandlingstrening.
«Alt» skal jo skje med det samme beinet, så klart. Så nå er støttestrømpa permittert fra akkurat denne treninga inntil videre. Selv om beskjeden egentlig er å bruke den ved all type aktivitet. Så får vi se hvor «stinn» leggen blir etterpå og hvor lenge det går før ødemet er restituert. Støttestrømpe og nedsatt funksjon i høyrebeinet er en kombinasjon som gir litt ekstra utfordringer. Men jeg har trua på at jeg får igjen for forsøket. Og får til et slags kompromiss denne gangen også.
To mot en ER feigt. For ikke å si både tre, fire og fem mot en….Det er bare å fortsette å telle. Jeg kom til seks varige diagnoser og da gadd jeg ikke telle mer. Seks mot en er jo sånn «alene mot røkla». Og det gadd vi i hvert fall ikke å være!!! Jeg vet ikke om jeg gidder det jeg heller!
Det er mye som kan være skremmende. Direkte skummelt i grunn. Vær og klima fullstendig på speed, med flom og oversvømmelse, ras og tsunami, sibirkulde og hetebølger. Noe er i gjære. Valgresultater kan være skremmende. Krigssituasjonen rundt i verden også.
Mine refleksjoner i dag dreier seg dermed om noe helt annet. Litt mer sånn i mikroperspektiv, egentlig. Og i denne forbindelsen; utvilsomt en i-landsutfordring.
Det er i dag, eller i alle fall i disse dager, nøyaktig et år siden jeg begynte å trene styrketrening på den måten jeg gjør nå. For ett år siden var jeg på rehabilitering på MS-senteret i Hakadal og fikk faglig og kyndig hjelp til å legge opp et treningsregime tilpasset min hverdagshelse og mine utfordringer. Spesielt tilpasset mine utfordringer med fatigue og funksjonsnedsettelser i høyre bein. Her skrev jeg om oppstarten:
Jeg har trent før. Men for et år siden begynte jeg med mer målrettet styrketrening. Kun fem øvelser hver gang. Med passe motstand, det vil si vekt. Direkte rettet mot å være så sterk i bein og kjerne at jeg kan kompensere nok for funksjonsnedsettelse til å fortsatt klare å gå på tur.
Jeg har trent målrettet styrketrening to og tre ganger i uka i et helt år. Vektbelastningen er økt noe, det skjedde i grunn ganske fort etter oppstart. Men nå er det lenge siden jeg har lagt til noe som helst. Stor forbedring av form eller kraftig framgang er ikke et hovedmål. Målet er å hindre ytterligere funksjonsnedsettelser. Ikke alltid så motiverende. Men nå ser jeg at det nok snart er på tide å legge på ørlite granne mer motstand og øke intensiteten. Nåvel, hvis jeg skal være helt ærlig så kjennes det vel i grunn bare slik ut omtrent annenhver økt. Halvparten av gangene er det jo fortsatt beinhardt og tungt og seigt.
Som Martin Johnsrud Sundby sa, eller noe sånn i nærheten av det han sa i en tidlig episode av «16 ukers helvete – Bootcamp»; «nivået er skremmende lavt».
Akkurat det er mitt nivå også. I alle fall til å ha trent målrettet i et helt år. Men det viktigste er vel at nivået forbedres. Om enn så saaaaakte at det nesten ikke er mulig å legge merke til det. Og det mest skremmende for meg er jo det som kan skje om jeg ikke trener. Nemlig at jeg mister funksjoner og blir mer avhengig av hjelpemidler og tilrettelegging enn jeg allerede er. DA blir nivået enda mer skremmende lavt.
Og når det gjelder de 16 ukene i helvete, som jeg ser litt på i nett-tv for om mulig å finne litt inspirasjon, så er jeg rimelig sikker på at jeg slår deltakerne i planken. I alle fall slik de gjennomførte den i andre episode! Skremmende!
