Når gutta slåss om damer.

Aldri har vel et kvinnemenneske brukt så mye energi på å gå så kort vei for å se på at mannfolka slåss om damer. Noen andre damer!

Slike ting kan altså undertegnede finne på å gjøre en mandagskveld i april. Bare for å finne på noe morsommere enn treningsstudio! Som egentlig sto på timeplanen. Sekken var tung og med krattskog, vindfall, grøfter og råtten snø kjennes det ut som bil til camp og motsatt vei i dag var trening nok. Mer enn nok!

Men etter uforholdsmessig mye surring i myra, heldigvis delvis frossen enda, og forsering av enda mer grøfter, bekker og vindfall, ble campen bra! Begynner å få litt rutine på de greiene nå!

Rutine ja… DET kan en forresten lure litt på. Når jeg presterer å dra på overnattingstur av type fugleleik i april UTEN både skalljakke og kikkert! Da kan en saktens lure på hvor mye rutine det egentlig er på denna kjærringa. Når det i tillegg viste seg at gassboksen som skulle sørge for både vann i varmeflasker, tevann og ikke minst morgenkaffe og arme riddere viste seg å være av typen vrang, på grensa til defekt. Ja da må jeg innrømme at friluftsheidi kjentes mer som uselessheidi!

Skalljakka ble glemt fordi det var varmt da jeg dro. Det fins det en fornuftig forklaring på i alle fall. Og dunjakka var i sekken, så den krisa var ikke så stor så lenge værmeldinga ikke meldte vind og jeg tross alt ikke skulle høyt til fjells. Kikkerten ble rett og slett bare glemt! Talentløst! Og gassboksen. Slike skal egentlig testes før tur. Jeg har opplevd før at noen er ubrukelige, dessverre. Enda mer talentløst!

Da kom det heldigvis besøk og fokuset ble endret! Uhørlig seilende gjennom lufta slo denne seg ned 25 meter fra hengekøya:

Lappugle i soloppgang.

Lappugle i solnedgang.

Det syns jeg var såpass stas at alt annet ble glemt.

Jeg regnet med at natta gikk over sånn ca 04.00 så soveposen ble inntatt litt over 21. Før det var mørkt, faktisk. Der kunne jeg ligge og titte på stjernene som etter hvert dukket opp. Til slutt kom også måneskalken og lyste såpass intenst på det lille av fjeset som stakk ut at det faktisk kjentes litt skarpt!

Litt søvn ble det før gutta som forventet kom litt over 04.00! Først hørte jeg dem på avstand. Et skikkelig kor. Så kom det en liten gjeng på 6-7 stykker som tøffa seg bak noen busker. Da kom typen fra i går fram en tur til også.

Da både han og de andre hadde flydd sin vei og friluftsheidi kunne bikke seg bakover i køya igjen etter ei god stund i ei noe umulig stilling i grenselandet mellom ligging og sitting ble det rolig. Eller rolig og rolig! Vårskogen er ikke akkurat stille. Skogens ro er et noe malplassert begrep! Traner, flaggspett, orrhane, øvrig pippip og gakkgakk og et noe forvirret rådyr lagde leven i «nærmiljøet» både nattestid og ikke minst da sola begynte å anes over horisonten. Og ender! Voldsomt til bråk da!

Jeg duppet nok av en smule, for langt på dag, sånn ca kl 07.30 skvatt jeg rundt i hengekøya av ny runde. Det startet også nå med buldring i tretoppene før de styrtet inn fra alle kanter og møttes til dyst på isen. Gutta fra tidligere var tilbake og nå var de flere. I alle fall dobbelt så mange. Og dobbelt så tøffe! Her er det ikke snakk om lag. Her er det alle mot alle og bare se hvor stor og bredbeint og tøff jeg er! Fugleleikens runde to holdt på en halvtimes tid, med friluftsheidi fortsatt i vrengt positur i køya bak en busk, før de var enige om at de ikke gadd mer og fløy sin vei.  Denne siste gangen kunne jeg til og med lure meg til å sette meg opp. Gutta var opptatt med sitt. Mye bedre både for kropp og utsikt for slike som meg!

De tøffeste gutta i aprilskogen.

Soloppgang i “pausa”.

Utsida av “senga” var noe kjølig i dag tidlig. Slik blir det når køya skal gjemmes praktisk talt bak et kratt og nedi myra.

Denne gangen var visst showet over for i dag. Og endelig hadde nattas is og snøkrystaller tint fra hengekøye og sovepose og jeg kunne innta både kaffe og arme riddere. Gassboksen fikk instruks om å oppføre seg, og det holdt så vidt så lenge jeg rista den og snudde den att og fram gjennom hele prosessen! Må innrømme at jeg var sååå nære å blåse en lang mars i bålforbudet og tenne opp et lite frokostbål i myra. Tviler på om noe som helst hadde tatt fyr uansett… Men det holdt altså akkurat. Jeg fikk kaffen min og jeg fikk ridderne! Uten bål.

Veien tilbake til bilen inneholdt ikke noe mindre kratt, grøfter, vindfall og råtten snø enn i går. Og sekken kjentes ikke det spor lettere!

Men hva gjør ikke slike som meg for å se på at gutta slåss om andre damer!

Død skog i halvfrossen myr kan også være vakkert når en kan stå på ei beverhytte og knipse inn i solnedgangen.

 

Endelig vertikal!

Endelig kom våren! Og endelig kom det en ny vår til denna skrotten! Den som har lest friluftsheidi det siste året og ikke minst den som har vært i nærheten av meg live både fra februar 2020 og før det har hørt, sett og opplevd mye syting og frustrasjon rundt helse. Rett og slett ei krasjlanding!

Men så snudde det gitt! Endelig kan kroppen brukes til noe annet enn horisontal virksomhet. Heretter er det opp ned og bak fram for dette skroget. God vertikal påske!

Verdens beste treningssenter.

Er treningssenteret ditt stengt? Og har vært det ei god stund, sier du? Det er vel ei god stund sida du har fått benyttet deg av slike fasiliteter, tipper jeg. Om du ikke er av typen som har sneket deg inn på senter i andre kommuner da, enten klatret over sperringer eller lurt deg inn med andres id-kort eller med fiktiv adresse. Eller eventuelt befinner deg i litt mer grisgrente strøk av landet. Det vil si alt utenom det som kalles «det sentrale østlandet».

Siden sist jeg skrev om treningssenter så har det gått et år. Og tro det eller ei så har jeg i løpet av det året begynt å bruke et slikt etablissement selv. Rimelig regelmessig. Men nå er jeg også utestengt. Treningssenteret «mitt» ligger tilfeldigvis i nabokommunen, så de vil ikke se meg der for tida. Så får vi se når jeg er velkommen igjen.

Greit for meg. Jeg har et rimelig velutstyrt treningsrom hjemme. Et rom jeg faktisk bruker flittig. Dessuten så er verdens beste treningssenter fortsatt åpent. Det står klart hele tida. To meter avstand til andre er overhodet ikke noen utfordring. Tips til bruk av «treningsapparatene» ligger i originalinnlegget.

Med litt mer målrettet bruk av verdens beste treningssenter så er det ikke umulig å slå “klatrerekorden” på 30 cm….kanskje…

For øvrig så melder hovedstadsstudenten at styrketrening, for eksempel utfall og knebøy, fint, om ikke akkurat lett, lar seg gjennomføre med en ryggsekk full av bøker på ryggen. Også på 6 kvadrat. Velg type litteratur selv… Har du bare lydbøker, sier du? Da blir det verdens beste treningssenter på deg da…

Verdens beste treningssenter!

Da Adrian og Henrik kødda med overgangsalderen!

Eventuelt da minst en av dem bæsja på leggen. Tråkket i salaten eller trampet i klaveret. Stryk det som ikke passer.

Jeg ser ikke ekstremt mye på tv-skjermen, der den henger på veggen som midtpunktet i ei stue fylt med bøker og gamle dvd-filmer. Men jeg ser noen faste program som jeg syns er litt mer stas enn gjennomsnittet. Har det med tur eller fjell å gjøre, eller helst begge deler på en gang, så er det stor sannsynlighet for at jeg får det med meg.

Forrige ukes 71-grader nord, kjendisversjonen, var en episode jeg fikk med meg. Der klarte altså den godeste Adrian Sellevoll (kjendis) å velte ut av seg en kommentar som jeg hengte meg opp i. «Jeg føler meg som ei sånn dame i overgangsalderen som står og tripper på et slikt apparat på treningssenteret». Noe slikt var det han klarte å bikke ut av kjeften. Han følte seg så teit der han sto og trampet på et slags framkomstmiddel på vannet. Det så ut som han var misfornøyd med skrittlengden. I tillegg så klarte Henrik Elvestad, 47 (komiker) å kvittere med følgende «Jeg har alltid kritisert menn som driver med stepmaskin».

Jeg lar meg sjelden krenke. I alle fall ikke av såkalte tv-kjendiser som attpåtil skal leve av å være morsomme. Vær så god! Men akkurat den kommentaren bet jeg meg merke i. Trolig, antakelig helt sikkert, fordi jeg på et eller annet vis følte meg truffet. Alderen tilsier at overgangsalderen er nær forestående. Med alt det styret helsa mi gir meg for tida, så kan det vel i grunn godt hende den allerede er høyst tilstede. Og Adrian sin kommentar bar på ingen måte preg av å være av den positive sorten, selv om ha nok sjøl tenkte at den var morsom…Dessuten bruker jeg stepmaskin rett som det er.

Jeg lurer på et par ting: har Herr Sellevoll tenkt over at evnen til å fly i taket og bli forbanna er et symptom på overgangsalder? Og vet han hvor mange fly forbanna jenter i sin beste alder han potensielt har erta på seg nå? Mora si for eksempel? En annen ting: har han prøvd en slik stepmaskin slash elipsemaskin i hele sitt liv. Eller er det under hans standard?

Jeg vet litt om å trene på den type innretning. Det har med at jeg ikke klarer å bruke hverken vei eller tredemølle lenge og hardt nok til å få pulsøkning. Jeg klarer hverken å gå noe særlig og i alle fall ikke jogge, dermed er elipsemaskin (og sykkel) eneste innendørs mulighet. Og denne maskina er faktisk mulig å stille inn, Sellevoll. Du kan fint trippe pent avgårde med små skritt uten motstand hele tida. Det er nok det han tror. Og i overgangsalderen så blir du jo varm uansett. Men det er fullt mulig å stille inn motstand og gjøre maskina om til en slags uendelig motbakke med ganske mange høydemeter også hvis du vil. Kombiner dette med overgangsalder du, Sellevoll, så skal vi se!

Jeg har sjøl vært såpass mye på tur at jeg vet det kan være fort gjort å si mye rart som man egentlig ikke mener i kampens hete. Spesielt når oppoverbakkene og bomnavigeringen har tatt over og det kjennes uendelig langt til målet. Jeg har gjort det sjøl. Og jeg forstår hva han mener. Jeg var sikkert enig med ham da jeg var 22. Men han her klarte altså å få det til på landsdekkende tv. Sånn slipper du ikke unna med, Sellevoll. Selv om du er 22 og mangler både erfaring og filter. Jeg ventet nesten ei uke før jeg kommenterte, da. Tenkte det var lurt å ikke fyre tvert. Erfarne vi i alderen for overgang, serru.  Men i går kom det ny episode og jeg kjente at det hadde ikke gått over. Krenka, med andre ord.

Norges tøffeste kjendis kommer aldri i overgangsalderen. Eller undergangen, som mora mi kalte det. Det skal han være glad for. Det ville vært for ille å finne seg sjøl fly forbanna, med livvidde ute av kontroll og gallopperende hetetokter småtrampende på en elipsemaskin til spott og spe for hvermannsen! Nei vær glad du, Adrian. At du er mann, 22, og oppe og nikker på «Norges tøffeste kjendis». Jeg håper formen fortsatt er god. Det er tross alt mulig du plutselig må rømme fra en hel generasjon fly forbanna, overoppheta kvinnfolk på mora di sin alder. Tøft!

Har til og med sånn overgangsalderapparat hjemme og rakk akkurat å bruke det en runde i dag før migrenen slo meg ut…sikkert overgangsaldermigrene. Valgte filteret som heter “yndig”…på trass.

…nei Adrian. Der er det sjelden noen svetter så mye at det blir så vått…overgangsalder eller ikke.

Du kan vel ikke trene, du som er syk?

Kan du være så mye på tur du da, som er syk? Hvordan orker du å trene du da, er ikke du syk? Se, hun er da visst syk, men hun er på tur igjen. Burde hun ikke gått på jobb i stedet for til skogs, da?

Har du hørt det? Eller har du tenkt det? Det har jeg. Jeg har i min villfarelse tenkt det, men heldigvis tatt meg selv i å tenke videre at dette vet jeg ikke noe om så det er ikke mitt bord å mene noe om det. Jeg har hørt det også. Jeg har hørt det blitt sagt og spurt om andre. Jeg har selvfølgelig ikke hørt det om meg selv. Der går grensa. Handler det om meg så er jeg nok den siste som får høre det. Det er ikke slikt oppegående mennesker sier direkte til andre. Stort sett.

Men ja! Jeg kan gå på tur. Jeg kan til og med dra på treningssenter. Det siste er forresten mindre fysisk krevende enn det første. Treningseffekten med ryggsekk i en snøkledd oppoverbakke er nok i alle fall for meg betraktelig større enn å drive innendørs pust og pes.

Noen vil også hevde at med all denne fysiske aktiviteten og all den treninga så burde jeg ha vært i kjempeform. Mulig det. Sannheten er at jeg må trene og være såpass aktiv for å klare å holde meg på det noe skrale nivået jeg faktisk er akkurat nå. Slik er det å ha sykdom i kroppen. Det kreves stor innsats, mange pauser og aktivitetsregulering for å slippe bunnivået.

Jeg trener og drar på tur. Og jeg legger det ut i sosiale media. Og om du tenker at det er rart at jeg orker tur, jeg som slettes ikke er frisk og som jobber bare bittelitt i forhold til det jeg gjorde før, så er du nok ikke alene. Om å tenke det, altså.

Senest den siste uka så hørte jeg to historier fra folk som har opplevd det her. To oppegående, men slett ikke friske, personer som er bekymret for hva folk tenker dersom de blir sett på tur eller med joggesko.

Vi kommer visst ikke utenom det. Når vi oppfordrer folk til å lytte til kroppen, ta vare på helsa og senke krav og tempo…hva er det vi tenker de skal gjøre? I alle fall får jeg følelsen av at jeg kun burde ligge på sofaen, evt. drikke en tekopp og rusle en tur rundt huset i ny og ne. Orker jeg mer så bør jeg sporenstreks innfinne meg på arbeidsplassen og foreta meg noe lønnet arbeid. Det er disse fordommene vi lever med, vi som er varig syke. Om du ikke mener det, så er tankegangen så gjennomgående i samfunnet vårt, at vi som er varig syke i alle fall tror at du tenker det. Jeg opplever i alle fall at det eneste som teller i samfunnet vårt er å møte opp til jobb og lønnet arbeid, koste hva det koste vil. Det er gjennom jobb vi identifiserer oss og det er slik vi presenterer oss for andre. Definisjonen på meg er: Heidi, pedagogisk leder!

Jeg kjenner på det hver dag og jeg kjenner på det hver gang jeg blogger eller euforisk legger ut innlegg om tur, skog, fjell og bål i sosiale medier. Om det er facebook eller instagram, eller hva det nå er. Hva tenker folk om meg nå?

En klok dame sa at hun hadde fått beskjed om å slutte å bekymre seg så mye om hva andre tenkte om henne og hva hun gjorde. Det er helt riktig. Den bekymringen, som bekymring generelt, har vi ingen nytte av. Det gjør i alle fall meg bare sjukere, ikke friskere. Og hvis fjelltur gjør meg godt og får meg til å føle meg mer menneskelig, vil ikke det også bidra til at kapasiteten min bedres? Til både å jobbe, være mamma, samboer, venninne…ja i det hele tatt til å heve livskvaliteten? Både min egen og til de rundt meg?

Så dermed kommer det turblogger og turinnlegg fra meg. Selv om jeg er syk. Som jeg skrev tirsdag: jeg trenger å være ute og på tur for å føle meg som et menneske. Og jeg trenger å vise fram at det å være varig syk er så mye mer enn det bildet vi opplever at samfunnet har. Hverdagen for å få livet til å gå opp består av så mye. Mange ulike ting. Mange ulike mennesker. Mange ulike behov. Dersom min blogging og bildeposting kan være et lite drypp for å bidra til et mer nyansert syn, så kan jeg bare «bjuda på».

Tirsdag var jeg på toppen baki der…

Den kloke damen sa også «hva er viktig for deg å få til?» Akkurat det vet jeg for min del svaret på: tur på egne bein, kort eller halvkort, spiller ingen rolle. Kan jeg klare å få til det i kombinasjon med noe jobb…ja da blir det lettere å være dette mennesket i alle fall. Varig sykdom eller ikke! Den som ikke unner meg det får gjerne mene det, men jeg vet bedre!

Jeg kunne latt være å skrive om det og dele bilder på sosiale medier. Jeg kunne skrevet om hvordan dagen i dag er i stedet. Smerter som gjør at det tar helt ekstremt lang tid å skrive dette, for eksempel. Høyrehånda er delvis ute av drift og touchmetode med kun venstre hånd er noe begrenset og ikke noe skrivemaskinlæreren tenkte på å lære meg en gang på 80-tallet. Jeg kunne skrevet om at pause er helt nødvendig etter å ha brettet 10 renvaskede håndklær. Jeg kunne ha skrevet om at jeg er så svimmel at det å skulle å bære med meg noe mer enn sånn cirka en sokk ned trappa fra 2.etg er uaktuelt.

Jeg kunne ha skippet turen jeg gjorde på tirsdag også. Jeg har mange ganger fått spørsmål om jeg er så dårlig i dag fordi jeg gjorde det eller det i helga eller i går. Burde jeg ha holtd meg hjemme? Jeg hadde dessverre allikevel ikke hatt noen garanti for at dagen i dag hadde vært bedre. Noen ganger er det slik den varige sykdommen virker. Andre ganger ser det ikke ut til å ha noen sammenheng. Forutsigbarhet er ikke en luksus vi varig syke kan tillate oss. Annet enn at vi før eller siden får betale dersom vi overdriver aktivitetsnivået. Akkurat det er ganske forutsigbart. Så at dagen i dag ble som den ble var ikke garantert, men ganske ventet. Det som er sikkert er at denne kroppen trenger en «virkerikkedag» rimelig ofte. Slik som i dag. Det passer i grunn bra at det snør både bortover og oppover, for det frister uansett ikke å gå ut for å si det sånn.

En annen ting er at denne kroppen, og ikke minst sjela også, trenger en turdag rimelig ofte. Det handler om å kjenne seg som et menneske. Kjenne mestring og gjøre noe jeg har lyst til og glede av. Og så er det direkte festlig å poste turbilder i stedet for sofabilder. Jeg regner med det er rimelig mye mer stas å se på også!

Og til deg som står i det hver dag: Lag deg en hverdag der du opplever glede og mestring. Tenk på hva du sjøl trenger og hva som gjør hverdagen meningsfull for akkurat deg. Og la andre styre med sitt!

Katta syns i grunn det passet med en innedag, han og. Og hadde også en utensminkeoggaddikkegrehåretdag. Dermed: kun bilde bakfra 🙂

Torsdag er jeg her…inni ullsokkene, under kaffen.

 

Fordi jeg kan og vil.

Og fordi jeg må. For å føle meg som et menneske og faktisk kjenne at jeg kan. Ikke bare kjenne at jeg vil. Jeg får ikke til alt, men jeg får til noe. Det hjelper med et snev av overskudd til faktisk å prioritere det jeg trenger. Og det hjelper med trass. En god del trass…

Kaffe i en snøhaug er perfekt for trasne kjærringer.

Ifølge yr så skulle dette bli den siste dagen med finvær på ei stund. Sola skulle skinne fra skyfri himmel, i alle fall noen timer, og kuldegradene skulle holde seg på et akseptabelt nivå. Riktignok så meldte de om en del vind, i alle fall vind i den grad vi har det her i innlandet. Men det fins alltid le når bålet skal tennes.

Så da var planen min klar. Siden jeg nok en gang er inne i en periode da overdrivelse, trass og testing av grenser ser ut til å være greia, så var det bare å pakke sekken, spenne på seg truger og innta vidda.

Det var ikke noe å si på hverken vær eller føre. Med truger på beina er det stadig vekk muligheter for å utforske både områder og ruter som er rimelig utilgjengelige når snøen er borte. Ruter som mange vil påstå består kun av kratt og myr. Når ski er uaktuelt for en skakk kropp, så er truger genialt. I alle fall for slike som meg som strinyter å gå utenfor løyper og sti. Med halvannen meter snø med et lite skarelag på toppen, så er tilgjengeligheten relativt unik.

Jeg visste hvor jeg skulle, terrenget var oversiktlig og jeg er rimelig kjent i området. Allikevel tenkte jeg det var et poeng å øve litt orientering av type kart og kompass. For meg gjør det turen enda mer spennende. For å være helt ærlig så kan jeg bruke timevis på å studere kart hvis jeg er i rette lunet. Jeg sitter gjerne i godstolen og «leser» kart som andre leser avisa. Hobby for spesielt interesserte? Javisst. Jeg er spesielt interessert.

Og jeg er stadig overrasket over hvor mange deltakere i 71 grader nord som plutselig, når semifinalen dukker opp, overhodet ikke har peiling på kart og kompass. Altså, de vet jo at kunnskapen før eller senere vil bli etterspurt når de sier ja til den type tur, eller? Etter min mening burde de altså ha øvd.

Jeg hevder å kunne nok til å ikke surre meg fullstendig bort. Men i dag oppdaget jeg at det var lenge siden jeg hadde tatt ut en kompasskurs, gitt. Følelsen jeg fikk da jeg sto med kartet og kompasset i hånda og helt hadde glemt hvordan jeg skulle forholde meg til greiene… Ok, jeg må øve.

Det gikk bra altså. Selv om jeg knotet litt før jeg husket framgangsmåten. Kompasskursen ble perfekt, selv om jeg egentlig ikke trengte den så mye akkurat i dag. Kun da jeg befant meg i det tetteste krattet. Heldigvis traff jeg den kvelden jeg måtte gå 2 km på ren kompasskurs i regnvær og mørke, gjennom et hogstfelt fylt av stubber og kvist og tett granskog for å finne ei koie uten strøm også. Da var det mørkt! Såpass at kompasset kun var synlig i lyset av hodelykta. Men jeg traff. Jeg trente nok mer da. På alle måter.

I dag ble det bål og bålkaffe i snøhaugen. Med utsikt både til høye fjell og innlandshav. Og det ble selvfølgelig en litt lenger tur enn jeg hadde planlagt. Jeg er god på kurs. Det er vanskeligere med avstand. Må øve på det også.

Planen var å gå litt kortere enn sist, da forrige tur var i lengste laget for en ikke helt funksjonell kropp. Jeg hadde lagt inn noen høydemeter i dag også, så bittelitt kortere var i utgangspunktet lurt. Til slutt viste gps-en som lå i lomma, og for så vidt bekreftet at jeg hadde gått ekstremt rett i forhold til uttatt kurs, at jeg hadde gått litt lenger enn sist, faktisk. Og mye brattere.

Ikke rart jeg måtte ta siste pausa 300 meter fra bilen. Men jeg klarte det i dag også. Til og med før det ble mørkt. Selv om opptil flere kroppsdeler prøvde å gi beskjed om at de ikke ville være med mer. Når du befinner deg i ei myr, med kratt, utenfor løype og langt fra vei… ja da er det i grunn bare å ignorere den type meldinger. Eller ta ei pause.

I ettermiddag kom snøværet. Jeg rakk heldigvis inn til det startet, selv om avstandsberegninga, som vanlig, var noe optimistisk.

Ferdig med å forsere det siste krattet, 300 meter til bilen, klarte det!

Lunsj med utsikt til innlandshavet.

Synnfjell.

10 tips til bobleyoga.

Jeg har et tildels ambivalent forhold til yoga. Jeg må innrømme det. Dels fordi jeg har en kropp som reagerer noe uforutsigbart og gjerne litt aggressivt på tøy og bøy generelt. Dels fordi pusting og konsentrasjon lett får meg og hue mitt både på ville veier og til å syns at jeg skulle ha gjort alt mulig annet. Nettopp derfor bør du drive med yoga, vil mange hevde. Jeg vet. Men stort sett syns jeg det er kjedelig allikevel…

I går derimot så tok jeg motet til meg og inviterte et knippe spesielt utvalgte til konseptet bobleyoga. Jeg har følgende tips:

 

Foto: Anita Østerhagen
  1. Det er lurt å invitere minst en deltaker som faktisk liker og har noe som helst kompetanse om yoga som konsept. Takk A2.
  2. En liten dose bobler, for eksempel av type prosecco FØR tøy og bøy iverksettes kan være en god ide. Selvfølgelig også underveis. Det er liksom litt av konseptet.
  3. For bobleyoga gjelder det å velge øvelser som lett, eller i alle fall muligens, lar seg kombinere med drikke i glass. Med stett.
  4. Denne er selvsagt: velg egnet antrekk. Helst stretch. Badedrakt kan fungere. Om du har kjole, sørg for at strømpebuksa er hel og at kjolen kan trekkes tilstrekkelig opp. Ikke sant R og AC?
  5. Skeptikere kan lures med. I alle fall dersom det er interessant å se om man får til noe som i utgangspunktet ser grisevanskelig ut. Javisst, A1.
  6. Har du migrene eller kink et eller annet sted så er det lov å ligge i «barnet», filme utøverne eller eventuelt bare se på. Spesielt når «eksperter» skal stå på hue og slikt. Heiing er også innafor i dette konseptet. Fint AC og A1.
  7. Smekke/håndkle er et fint hjelpemiddel. Enda mer nødvendig om det eventuelt er rødvin i glasset. Godt tenkt, Å og R.
  8. Lyssetting hjelper mange av oss til å i alle fall se noe smidigere ut. Egnet og stemningsskapende musikk finnes på spotify og tidal.
  9. Etter anstrengelsen er det påkrevet med mer godt i glasset, deilig mat av type littavhvert samt smågodt for sånn eksempelvis 700 kr.
  10. Sist men ikke minst: når klientellet er eksepsjonelt og pinlig stillhet er et fremmedord så frister seansen til gjentakelse!

Bobleyoga sømløst utført med smekke/håndkle og kjole.

Takk for nå og takk for innsatsen! Dere blir plutselig invitert igjen!

PS! Koronatilpasninger:

  1. Antall gjester var 5 = innafor.
  2. Alle stetteglass var høyst private = innafor.
  3. Yogarommet tillot 1 meters avstand = innafor.
  4. Håndspriten ble kun brukt til akkurat det, altså hender, vi hadde andre ting i glasset =innafor.
  5. Ved opphold nærmere andre deltakere enn 1 meter så var det ingen som pustet. Kompliserte yogaøvelser hindret effektivt det = tilnærmet innafor.
  6. Ingen deltakere var sjuke…eller… det var jug: ingen var snørrete! = innafor.

 

Kom deg ut!

Jeg er medlem av turistforeningen. DNT, altså. Mest av alt fordi jeg i løpet av de siste årene har benyttet meg av turistforeningens hytter og stinett relativt mye. I alle fall såpass ofte at medlemskontingenten har «betalt seg». Å låse seg inn i ei turistforeningshytte, fyre i ovnen og slappe av har rett som det er vært en hverdagslig avstikker for meg. Det siste året har jeg så vidt benyttet meg av T-merket sti, det er det hele. Pandemi og råtten kropp har stoppet meg fra noe mer. Kall det gjerne en (eller to) unnskyldning.

I dag er det «Kom deg ut-dagen» i regi av turistforeningen. Vanligvis arrangeres det aktiviteter for barn og voksne og mange samles til felles lek og aktivitet. I år er det naturlig nok stort sett tips til individuell aktivitet på nett, så vidt jeg skjønner. Jeg er ingen tilhenger av påtvungen friskluftsaktivitet og «kom deg ut for enhver pris for det er så herrrrlig, skjønner du». På ingen måte. Det er opp til enhver og synes du det er mer stas å drive organisert aktivitet ute sammen med andre på slike dager så syns jeg det er flott! Men om noen spør, så kan jeg gladelig dele egne, positive erfaringer med å holde på ute, både til skogs og til fjells. Alene eller sammen med de få.

I dag fulgte jeg strømmen og kom meg ut! Vindstille og sol fra skyfri himmel vil sikkert prege både instagram og andre sosiale medier når alle friskuser har kommet seg inn igjen når mørket faller på i ettermiddag. Jeg har også gått på ski i dag! Kryss i taket! Det er nok i alle fall minst ett år siden jeg hadde slikt på beina sist. Da var det sammen med de på jobb. Sikkert et kvarters tid i farta til et par 4-åringer. Nok om det.

I dag iførte jeg meg altså ski med planer om å bevege meg litt forsiktig fram og tilbake, sånn ca en kilometer eller no’. Sakte og alene. Jeg har mange par ski. I alle fall tatt i betraktning hvor lite de brukes. Jeg har tipptopplangrennsski type fancy som ble handlet da 40-årskrisa slo inn og jeg skulle trene.  Jeg har et par gode udødelige fischer-ski fra 1987 som jeg bruker på jobb og som er så myke at jeg nesten ikke trenger skismøring. Jeg har altfor lange fjellski (er muligens i ferd med å byttes ut) som egner seg til nettopp, fjell og løssnø, og jeg har felleski. Ikke felles ski men vanlige langrennsski med integrert fell under som ikke trenger smøring. Fire par med andre ord. Kunne drevet min egen utleieordning…

I dag ble det fjellskia. Med liten tro på egen evne og definitivt ikke behov for løype med andre folk i, så kjentes det helt greit ut å gå for å lage egen løype på eget jorde. Og for de bredeste og mest stødige skia og skoa. Med kun ett bein som virker i nedoverbakker, knær som går både bakover og framover etter eget forgodtbefinnende og armer som helst ikke vil belastes all verden, var det helt ok. Kilometeren ble passert etter litt sikksakkgåing på jordet, jeg fikk sol i fjeset og frisk luft! Jeg kan bekrefte at det ikke er noe feil med skia. Bortsett fra at de nok er 30 cm for lange for meg. Neste tur blir nok på truger. Det gjelder å ikke overdrive. Komfortsona er et ålreit sted.

Men jeg kom meg ut!

Jeg stakk av.

Jeg burde ha vasket badet. Men jeg gjorde ikke det.

Jeg burde ha skiftet på senga. Men jeg gjorde ikke det.

Jeg burde ha svart på en mail. Men det gjorde jeg ikke.

Jeg burde ha ryddet kjøleskapet. Men det gjorde jeg ikke.

Jeg burde ha tatt en telefon. Men jeg gjorde ikke det.

Jeg burde ha ryddet på hjemmekontoret. Men jeg gjorde ikke det.

Jeg burde ha gitt bort 4 par sko, 3 jakker og 2 par ski, og sikkert en hel del andre ting som opptar plass og som ingen bruker…. Men det gjorde jeg ikke.

Jeg burde ha besøkt familien. Men jeg gjorde ikke det.

Jeg burde ha skrevet et par blogginnlegg. Men jog gjorde ikke det.

Jeg burde ha snekret noen fuglekasser. Men jeg gjorde ikke det heller.

Jeg burde ha pakket en sekk. Men det gjorde jeg ikke.

Jeg burde ha laget middag. Men jeg gjorde ikke det.

Jeg burde ha gått gjennom, oppdatert og arkivert kurspapirer. Men det gjorde jeg ikke.

Jeg burde ha slappet av litt på sofaen. Men det gjorde jeg heller ikke.

Jeg stakk av. Jeg valgte bort alt og gikk en tur til skogs. Der er det trugeføre. Og det er ro. Kuldegradene er på så vidt levelige 13 grader kaldt og snøen daler sakte og stille. Perfekte forhold å stikke av litt. Påfyll, kalles det.

Livet er heldigvis ikke bare burde, burde…

To selfie or not to selfie!

I går skinte sola, det var vindstille og snøen glitret. Det er slike dager det er ekstra problematisk for slike som meg å ha en skakk kropp. Det er såpass kaldt at melkesyra i skroget blir ekstra seig og det frister egentlig ikke å bruke det skroget til noe som helst. Tenker stadig på å ligge i fosterstilling under et pledd på sofaen da, må jeg innrømme.

Men så er det det hue da! Kropp og sjel henger sammen og er heldigvis eller uheldigvis, stryk det som ikke passer, helt avhengige av hverandre.

Jeg har lært meg at av og til så vinner kroppen, men siden det er viktig med balanse, så vinner hue rett som det er også. Og da jeg kan kombinere sol, snø, truger og kort, snill tur med utsikt over de syv blåner, så er jeg fornøyd! Det trenger ikke være så langt og jeg må faktisk ikke ha bål hver gang… tror jeg. Denne gangen holdt det med varmt drikke på egnet flaske.

Så gjelder det da å få tatt en selfie da. Oppskrifta er som følger: såkalt smarttelefon med selvutløserfunksjon, fin utsikt, innta en vanvittig pussig stilling og se småvill ut! Dermed har du friskusselfien inne. Lett imagebyggende selv om turen i seg selv var på under to kilometer tur/retur, lue fortsatt ikke kler undertegnede og løpetur på truger (for å gi plass til bakgrunn, det vil si utsikt på selfien) ikke er aktuelt for hu her. Men imagebygging er imagebygging. Så da er det bare å selfie!

Selfie er ikke greia. Ikke undertegnede på bilde i det hele tatt egentlig. Men legg merke til utsikten da, dere….!!! Om det er mulig å skimte den bak frøken stuttbutt….