I anledning både det ene og det andre og det tredje, altså advent, bursdagsfeiring for småbrukeren og ikke minst helgeutfordring fra utifriluft, så ble det en aldri så liten tjuvstart i dag. Fordi det passet sånn. Jeg har nemlig tent LYS:
Dermed ble både stjerna og det første lyset i adventsstaken tent i kveld 🙂
«Du er jo fortsatt ung», sa’n onkologen, under dagens kontroll på kreftenheten. «Altså, alt er jo relativt», sa’n etterpå. Det kunne han i og for seg ha spart seg, syns jeg. Den siste setningen, altså. Men når slike etablissement skal besøkes når man er 52 år og 1 dag, ja så er det jo like greit å være relativt ung, ikke sant!?!
Jeg tenker at relativt er stikkordet. For jeg opplever faktisk meg selv som relativt ung akkurat der. Tross alt. I alle fall når snittalderen på klientellet på venterommet skal regnes ut. Relativt frisk er jeg også. Hipphurraogtakkfordet! Sånn sett så er det jo relativt morsomt å kunne feire bursdag. Selv om dagen i går, da det var bursdag, ble relativt lik en helt vanlig annen onsdag litt utpå høsten. Ikkeno’ feiring på det bursdagsbarnet her, nei!
Akkurat det var det en av ungene i barnehagen som var relativt betenkt til før i dag. «Hadde du bursdag i går?», var spørsmålet. Som om det er mulig å ha ekte bursdag og IKKE være i barnehagen for å feire, liksom! Jeg bekreftet at bursdag hadde jeg hatt.
Og så fikk jeg en klem! Og da spiller det overhodet ingen rolle at feiringa i går begrenset seg til 3 ruter sjokolade til kaffen. Når en 5-åring som hadde overhørt noen nevne at jeg hadde bursdag i går husket det i dag og ga meg en klem nettopp derfor; ubetalelig!
Samtalen dreide seg deretter om kake. Bursdagskake. For det mener 5-åringer at man skal ha. 52-åringer også, forresten. Og da gjelder det jo å velge riktig kake. Vi var gjennom bløtkake, ostekake, marsipankake og pepperkake. Men anbefalingen fra 5-åringen var relativt klar: sjokoladekake!
Vel det blir jo relativt spennende. Det er småbrukeren som skal skaffe kake. I morgen. Så hvilken velger han? Jeg er relativt usikker på om det blir sjokoladekake. Dessuten så er det vel greit at han får velge. For selv om han påstår at han er to år yngre enn meg, i alle fall et par dager akkurat nå, så haler han innpå på lørdag. Men når meg igjen, det gjør han ikke! Derfor: kake til helga. Relativt praktisk.
Og med kakeplaner og adventsoppstart, planlagt middag med avleggeren, og «alt ser bra ut og god jul» fra onkologen og med stjerne i vinduet, ja da ser jeg fram til ei relativt god helg! 52 + 2,3, 4 og så videre.
I dag er kortstokken full. Ett kort for hvert år gir 52! 52 kort og 52 år. Hipp hurra for meg og alle åra!
Så kan det vel diskuteres om alle korta jeg har fått utdelt har vært gode…
Men det er nå engang sånn at den som fortsetter å spille – ja den kan plutselig få et ess! Eller hva med en joker?
Jeg måtte være borte fra «jobb» i dag også. Akkurat som i går. Jeg er ikke så glad i slike egenmeldingsdager. Selv om jeg «egenmelder» meg til meg selv og det stort sett ikke går ut over så mange andre lenger.
Greia er jo den at «jobben» min er min egen helse. Og i den forbindelse trening, turer, oppfølging hos spesialister og å sette sammen hverdagen slik at den er overkommelig for meg med både fatigue og andre kjepper i hjula. I alle fall sier leger og andre fagfolk at «det er det som er jobben din».
Men da må jeg jo levere egenmelding til meg selv da, når jeg ikke klarer å passe den jobben heller. For de siste par dagene har jeg ikke fått det til. Jeg er forkjøla. Muligens manneinfluensa. Hvis hunkjønn i femtiåra kan rammes av slikt. Jeg er ganske sikker på at det ikke er vanlig influensa. For lite feber og for treg sykdomsutvikling for det, tenker jeg. Men i overkant sytete; så absolutt.
Og altså, borte fra jobb. Heldigvis noe bedre i dag enn i går. Foreløpig sitter jeg i motsetning til ligger, i alle fall. Jeg håper jo å gjenoppta mine hverdagslige plikter i løpet av uka. Uten å måtte avlyse enda mer. Men mulig jeg er en såkalt IA-bedrift. Så da kan jeg jo bruke egenmelding noen dager til. Hau.
I helga var jeg på julebord. Det var veldig trivelig. Jeg «brøleflira» opp til flere ganger og det var en mer eller mindre perfekt blanding av god mat og drikke, trivelig selskap, artige leker, gode kommentarer, morsomme utfordringer og interessante samtaler.
En av samtalene dreide seg om utfordringer. Eller problemer, som vi kalte en del av dem før. Et synspunkt som kom fram var at vi de siste åra, muligens ganske manisk, har omdøpt det vi før kalte problemer til å hete «utfordringer». Det har blitt mindre stuerent og «politisk korrekt» å kalle noe for et problem. Nå heter det utfordring.
Så har vi de da. De som skriver at det er feil. Og vi blir forvirret. Akkurat som vi blir når en kostholdsekspert sier at egg er sunt, mens en annen sier at det ikke er bra med (for mye) egg. Så vidt jeg forsto etter helgas juleborddiskusjon så mener flere at et problem er noe du kan løse. Mens en utfordring kun kan gjøres mindre alvorlig. Utfordringen kan kun forbedres.
Som en ihuga tilhenger av å være løsningsorientert så gir akkurat det her gjenklang et eller annet sted i meg. Alt som er løsbart er jo flott? Og kanskje er det lettere å motivere seg for noe som er definert som løsbart? Dermed måtte jeg lete litt på det o store internettet. For å se hva disse smarte menneskene hadde skrevet og ment. For jeg hadde ikke riktig reflektert over dette før.
Det er mange som har skrevet om disse begrepene. I mange år, og også nå i høst:
«Et problem krever en konkret løsning, og akkurat det er politikere – i likhet med de fleste av oss – lite glade i å forplikte seg til. At vi har mennesker med betalingsutfordringer, høres eksempelvis langt bedre ut enn at vi har et fattigdomsproblem.»
Sitatet er hentet her: https://sykepleien.no/meninger/2024/11/ordet-utfordring-sprer-seg-som-brunsneglen-i-offentligheten
Og i går leste jeg denne: https://tidsskriftet.no/2018/05/sprakspalten/problem-eller-utfordring
Personlig har jeg utfordringer med funksjonsnedsettelser grunnet multippel sklerose. Utfordringene er ikke løsbare, som i å bli frisk eller fjerne nedsettelsene, men mye kan forbedres og det er det hverdagen dreier seg om. Men jeg har også et problem: nemlig malignt melanom, føflekkreft med spredning. Det var et problem. Melanom og spredning er opererert vekk og jeg er kreftfri. Problemet er løst. For så vidt. En litt mer vedvarende utfordring er jo at trusselen om tilbakefall alltid vil være der med denne typen og graden kreftsykdom. Og med alltid mener jeg resten av livet. Ikke løsbart med andre ord, og derfor en utfordring, kanskje? En varig en.
Min konklusjon er at det ikke er så viktig om vi kaller det problem eller utfordring. I alle fall ikke for oss sjøl. Det viktigste er hvordan vi forholder oss til den aktuelle situasjonen og om vi er motivert for å gjøre noen tiltak. Enten det er for å løse situasjonen eller forbedre den.
Men; jeg tror, som artikkelforfatterne i de to kildene mine: at valg av begreper er viktig for blant annet politikerne våre. Å kalle noe for «en utfordring» oppleves som en tåkelegging og et forsøk på å legge ansvaret over på den enkelte for å løse situasjonen. «Bare du prøver litt hardere og strekker deg litt lengre så får du det nok til». Et problem, derimot, tolkes derimot som en situasjon du trenger hjelp til å løse, gjerne av samfunnet. Det offentlige kanskje, i mange tilfeller.
«Det er et demokratisk problem at man har sluttet å bruke ordet problem om det som er et problem.» (….) «Utfordringen er gitt: Kall en spade for en spade! Gi oss problemene våre tilbake slik at vi kan få gjort noe med dem!» Det skriver Trude og jeg reflekterer tankefullt videre og tenker at enda en gang bekreftes det: Ord er viktige! Og ikke minst hvilke ord vi bruker og om en spade kalles en spade, eller eventuelt en utfordring!
Jeg sitter og reflekterer over blogg. Ikke de alvorligste refleksjonene, mener du kanskje, og det er jeg helt enig i. Alt trenger ikke å være så viktig eller alvorlig eller relevant. For noen andre enn deg selv akkurat nå.
Jeg reflekterer over utfordringen fra utifriluft denne helga. Nemlig varme. Her: https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-varme.html
Når jeg hører ordet «varme» så tenker jeg veldig fort på bål. Eller vedovn. Eller ull. Eller på hetetokter (!). Jeg tenker på solvarm tømmervegg. Og dampende te. Eller på en varm klem og et varmt blikk. Og jeg tenker på hjertevarme.
Derfor kommer det her som en kontrast et iskaldt hjerte til alle som trenger det. Dette er et vannliljeblad-hjerte nedfrosset i vann. Iskaldt. Med ønske om at ditt hjerte er varmt. Jeg tror nemlig at om du er varm i hjertet og holder hodet kaldt; ja da risikerer du at varmen din smitter 😊. Kanskje det blir så varmt at et frossent hjerte smelter!?!
Lag deg ei god og hjertevarm uke!
I dag hadde badelandet mitt stengt. De hadde ettertrykkelig lukket og låst fasilitetene for sesongen. Så dagens svømmetak ble tatt – riktig – oppå isen!
Det blir noen måneder til neste badetorsdag på dette badelandet. Det skal være visst. Minst en 3-4 centimeter is hadde lagt seg siden lørdag. Da vet jeg at deler av vannet fortsatt var badeland for noen ivrige badeender jeg kjenner.
Men ikke i dag. Jeg satser på å ta i bruk andre nesten like nærliggende badeland de neste månedene. Ellers så må jeg la være. Noen vil kanskje foreslå at jeg skal finne på noe helt annet. Vi får se på det!
Dette badelandet er i alle fall sesongstengt. I alle fall for de som ikke har med seg motorsag!
To mot en er feigt, sa vi da vi gikk på barneskolen. Det skulle ikke være feige lag. Ikke urettferdige. I alle fall ikke så utettferdige at det var alt for lett å gjennomskue 😉
I dag kom jeg på den formuleringen igjen; «to mot en er feigt». Enda en gang skulle «interessene» til den ene varige sykdommen være fullstendig motstridende til den andre varige sykdommen min.
Tidligere har det jo vært slik med medisinering både mot kreft og multippel sklerose. Medisiner for det ene kunne ikke gis i frykt for å trigge mer av det andre, og medisin mot det andre kunne ikke gis i frykt for å trigge mer av det første. Sånn har det jo delvis vært med valg av hjelpemidler også.
Denne gangen var det støttestrømpa som brukes mot lymfødem etter kreftoperasjonen som lagde trøbbel. En bagatell oppi det hele. Men ekstra utfordring på sitt nivå. Støttestrømpa er trøbbel for sirkulasjon og bevegelighet på behandlingstrening. Og den trigger kramper og spasmer når foten stimuleres under behandlingstrening.
«Alt» skal jo skje med det samme beinet, så klart. Så nå er støttestrømpa permittert fra akkurat denne treninga inntil videre. Selv om beskjeden egentlig er å bruke den ved all type aktivitet. Så får vi se hvor «stinn» leggen blir etterpå og hvor lenge det går før ødemet er restituert. Støttestrømpe og nedsatt funksjon i høyrebeinet er en kombinasjon som gir litt ekstra utfordringer. Men jeg har trua på at jeg får igjen for forsøket. Og får til et slags kompromiss denne gangen også.
To mot en ER feigt. For ikke å si både tre, fire og fem mot en….Det er bare å fortsette å telle. Jeg kom til seks varige diagnoser og da gadd jeg ikke telle mer. Seks mot en er jo sånn «alene mot røkla». Og det gadd vi i hvert fall ikke å være!!! Jeg vet ikke om jeg gidder det jeg heller!
I dag har jeg vært på skattejakt. Med ryggsekk. I egen skog. Juletre har jeg funnet og merket før. Så det var ikke en slik skatt jeg så etter. Det er i grunn ikke så innmari vanskelig når vi her på småbruket dyrker juletrær for salg. Det vanskeligste er vel i grunn at det er for mange å velge av.
Nei, i dag har jeg jaktet på materialer. De siste dagene har noe våknet i meg. Nemlig et ørlite snev av gammel kreativitet. Så i går la jeg opp masker til et nytt strikketøy. Og i dag gikk jeg til skogs på skattejakt.
Det ble både furupinner, mose og kongler. «Ørderkongler» som vi kalte dem som barn. Kongler av or. De små runde, søte som egner seg til julepynterier. Jeg har en plan med alt jeg fant. Og blir det vellykket så må jeg ut og lete mer. Men nå vet jeg hvor skattene befinner seg. Så da er det bare å samle.
Litt testkjøring av drill ble det også, for å se om det som befinner seg oppi huet er gjennomførbart i praksis. Men det så i alle fall ut til at drill og bor fungerte. Nå har jeg rotet rundt i andre skatter også. Og oppdaget at jeg har mer enn jeg trodde av dilldall som kan brukes. Litt må kjøpes. Blant annet egnet lim. Men ellers så er planen å bruke skattene jeg fant samt en del greier jeg allerede hadde på roterommet. Det er best sånn, syns jeg. Ta i bruk det jeg allerede har og legge til noe jeg finner (gratis) i skogen.
Så gjelder det bare at inspirasjon og skaperglede holder seg til jeg får satt planene ut i livet. Nå har jeg i alle fall skatter fra skogen liggende til tørk. Og en viss oversikt over stæsjet jeg ellers trenger.
Kanskje er dagens skattejakt starten på noen julegaver?
I helga var tida inne igjen. Tida for friluftsheidi til å gjøre ting hun ikke kan. Denne gangen resulterte det i et slags virtuost innslag. Planlagt, forberedt og gjennomført i sin helhet av – nettopp – friluftsheidi.
Publikum besto av 29 flotte og til dels meget vakkert pyntede individer. Temaet for kvelden var sexy og kul. Anført av den vakre og glitrende jubilanten som var vertinne. De to kokkene var praktisk antrukket. Hos de 27 andre tilhørerne var blingfaktoren noe høyere. Veldig mye høyere for mange, egentlig. Siden mange av tilhørerne, kanskje de fleste egentlig, var relativt ukjente eller bare så vidt kjente fra før, så var vel spenningen og forventningene til å ta og føle på da friluftsheidi dro fram både notestativ og fele. Hos dem jeg kjente var det av en eller annen grunn noe mer lett nervøs skepsis.
Siden undertegnede har som tradisjon å «spille» litt i jubileum, så var det så klart det som sto på planen denne gangen også. For tradisjoner heier jeg på. Aller best er de når jeg får lage dem selv. Og dette foregår med fele, som dere kan se. Fela kan vel i beste fall fungere som noe som er fint å holde seg fast i imens jeg gjør som jeg pleier – skravler. Denne gangen delvis etter eget manus, eller jukselapper rettere sagt. Derfor notestativ!
Men det ble fele«spill» OG tale. Jeg fikk i alle fall lyd i den ene strengen som fortsatt kan strammes på dette noe tilårskomne instrumentet jeg disponerer. Og det ble relativt mange skåler i løpet av seansen.
Jeg håper at de eventuelle hørselsskadene som jubilant og gjester pådro seg i løpet av kvelden har restituert seg selv. Og tenker at det felespillet ikke satte i gang av tinnitus og annen skurring i høreapparat og øreganger, DET sørget støynivået på skravlinga for.
Takk for fin jubileumsfest til vertinne, kokker og gjester. Takk for at jeg fikk spille og skravle FØR de noe mer musikalske og talentfulle folka troppet opp med både kostymer og mikrofoner og smelte i gang tidenes show.
Jeg vet at å lære seg noe helt nytt er sunt for hjerne og motorikk og jeg har lest at tilegning av ny kunnskap og nye aktiviteter til og med kan minke risikoen for demens. Men jeg vet at felespilling ikke på noe som helst tidspunkt kommer til å bli aktuelt for friluftsheidi. Altså slik der seriøs spilling med noter og melodi og slikt.
Så neste gang kommer jeg nok til å spille kun på sex. Eventuelt på slurva.
