Som jeg skrev i fjor; jeg har fortsatt fatigue. Og når jeg driver med det jeg kaller “kalkulert risikovirksomhet”, det vil si oppsøke fest og moro, så blir akkurat denne reprisen rimelig aktuell. Både i dag, og for åra som kommer. Sånn er det, og sånn blir det og så er det opp til meg å finne noen løsninger. Gode eller ikke så gode.
Og når festen og moroa er av den kvaliteten som helga bød på, så er det nok litt lettere å takle fatiguen 😉 Hurra for det! Gleder meg til å nå nye høyder sammen med hu her:-):
Og akkurat det er jo et favorittmotiv når jeg er på tur. Ei sol som speiler seg i vannet er magisk. Både morgensol, sol gjennom tåka, høylys dag og ikke minst solnedgang. Så her var det bare å velge og vrake i bildearkivet. Og da kom jeg plutselig over dette bildet. Av nettopp sol og vann.
Minst minus 15 grader i lufta, sol, kokende vann i en liten kopp, thermokopp kansje, og så: kast vannet opp i lufta. Og så klart; la en assistent ta bilde, for eksempel en avlegger. Det er snart sesong…
… og ned som en skinnfell! (syt-og-klag-varsel hadde vært på sin plass på dette innlegget!) Men akkurat det ordtaket er jo egentlig meg, da. Dessverre. Noen dager kan være veldig sånn. Formen er da i grunn helt i orden fra morgenen, i alle fall når jeg sakte har fått seget meg i gang i løpet av et par timer, så går det bra hele formiddagen, for å kollapse fullstendig før eller senere på ettermiddagen. Alt er relativt. Så da er dette helt i orden form for mitt utgangspunkt.
Enda vanligere er at ukene kan være sånn. Den ene og den andre dagen går sånn rimelig bra og etter planen. Med nok hvile i mellom så gjennomføres planlagte, pålagte og impulsive (ikke så ofte!) oppgaver og hendelser på en relativt akseptabel måte. Jeg får en illusjon av å ha kontroll. Og det er jo digg.
Så kommer neste dag. Da er kroppen gjerne så seig at jeg på tross av helt ok og bare en smule kjemikaliepåvirket søvn bruker tre timer i stedet for to på å komme i gang med dagen. Hjernen henger overhodet ikke med. Jeg leter etter de enkleste ting. Og detter ut midt i handlinger. Hjerne og kropp samarbeider ikke. Hodet samarbeider ikke med seg sjøl. Skrotten verker. Alt kjennes ut som det skal gjennomføres nedsenket i ei blautmyr, mens det er stort sett ei usystematisk blanding av tåke og graut i huet. Til og med tannpussen krever konsentrasjon og tar mye lenger tid enn vanlig.
De dagene gjennomfører jeg også en del. Slik som i dag. Men det koster. MYE! Det er disse dagene jeg bruker uhorvelig mye krefter på å gå over golvet. Må konsentrere meg som om det skulle være en eksamen for å få med meg det folk sier. Og det fungerer ikke å forte meg om det så avhenger av livet. Bilkjøring tar konsentrasjon og dermed krefter. Å gjøre avtaler fungerer kun om alt skrives ned på trygt sted med en eneste gang. Helst ikke på en lapp som da garantert blir borte. Og helst av noen andre. Noen som klarer å skrive riktig og leselig.
I dag har jeg rota fra jeg sto opp. I huet. Og det går ut over motorikken. Det gikk sånn rimelig greit på jobb selv om alt var seigt. Og jeg fikk gjort unna et par bittesmå ærend før timen hos fysioterapeut. Der fikk lymfødemet etter kreftoperasjonen i 2022 litt pleie, overtråkket fra flere uker siden ble testet igjen og neste time ble avtalt.
Etter det har det i grunn vært mest skinnfell. Eller ligging på sofaen. Full bikk. Øya går i kryss, beina har kramper og verker og jeg kjenner meg så trøtt at jeg hadde hentet klesklyper til å holde øyelokkene oppe hvis jeg hadde orket å reise meg opp.
I morgen satser jeg på å våkne som en løve igjen! Og så får jeg håpe at skinnfellen ikke tar overhånd før litt utpå fredagskvelden! Hurra for løver, skinnfeller og fatigue! Not!
Dagens bilde: tatt på jobb, mens jeg enda prøvde å være en slags løve…
For en friluftsturist som meg, som gjerne tar med sovepose og liggeunderlag til skogs eller fjells og ligger ute i det som fins av sesonger, så handler hot’n cold stort sett om å holde seg varm. I alle fall om en bedriver den type virksomhet her i nord.
Og da hjelper det ikke nødvendigvis at skrotten overhodet ikke har fungerende termostat. Jeg syns jeg er for varm det ene øyeblikket. Og kald som en dau fisk det neste. Akkurat passe hører til sjeldenhetene. Selv om det skjer. I skrivende stund for eksempel.
Men jeg har mang en gang opplevd å ligge i soveposen i mørten i et eller annet kratt og tenkt «kunne det bare komme en ørliten hetetokt akkurat nå!». Men neida. De kommer ikke på bestilling. Når jeg ligger oppi senga, under dyna og innendørs derimot…. Da hender det stort sett hver kveld og natt; dyna kastes av gårde mens jeg ligger overopphetet og med høy puls og venter på at anfallet skal gi seg. Noen ganger rekker jeg jo å sovne igjen såpass fort at jeg våkner iskald etter ei stund og må gjeninnta murmeldyrstillingen under dyna.
Men i sovepose; neidagitt! Dessuten så “virker” jo hetetoktene stort sett kun på overkroppen. Beina er fortsatt iskalde, de.
Jeg sliter altså med å holde varmen når jeg er uteligger! Og det er frustrerende! Jeg er lei av å ikke sove godt før jeg oppnår noenlunde levelig varme en eller annen gang utpå morgenkvisten. Det har nok ikke med sovepose og liggeunderlag å gjøre. Soveposen er av ekstremtypen som koster omtrent det samme som en helt ok bruktbil. Liggeunderlag har jeg flere av, det er ikke for ingenting at jeg kalles prinsessen på erten. Ullunderlaget er alltid med. Både i hengekøye, lavvo og gapahuk. Varmeflasker, ullsokker, topplue og andre lure ting er også under kontroll.
“Ikke frys”, pleier avleggeren å si når hun vet jeg skal på uteligging. Jeg lurer på om jeg må vente helt til sommeren før jeg kan svare at jeg ikke gjorde akkurat det. Neste tur tenker jeg må bli såpass nær vei at jeg kan ha med minst to soveposer. Og minst et par liggeunderlag – under ullunderlaget. Med mitt siste innkjøp fylte jeg dessuten opp med flere hjelpemidler. Sånn går det når jeg finner ut at favoritt-varmepadsene er på tilbud. Jeg tar en pappeske!
Ingen reklameinntekter på dette, selv om jeg har bestilt en liten pall…
Småbruket er endelig ute av tåka. Etter det som kjennes som ukesvis med tåke og gråvær. Jeg vet jo at sola har vist seg. Men det er nå engang sånn at det er noe eget når tåka ligger nedi bygda, mens vi her i litt høyereliggende strøk kan bade i sol og ikke minst glitter.
Så i dag premierte jeg meg selv med en glitrende tur i egen skog. Med målsetning å få brukt kameraet.
Dermed ble det mye bildebevis fra denne glittertirsdagen:
Det er mye som kan være skremmende. Direkte skummelt i grunn. Vær og klima fullstendig på speed, med flom og oversvømmelse, ras og tsunami, sibirkulde og hetebølger. Noe er i gjære. Valgresultater kan være skremmende. Krigssituasjonen rundt i verden også.
Mine refleksjoner i dag dreier seg dermed om noe helt annet. Litt mer sånn i mikroperspektiv, egentlig. Og i denne forbindelsen; utvilsomt en i-landsutfordring.
Det er i dag, eller i alle fall i disse dager, nøyaktig et år siden jeg begynte å trene styrketrening på den måten jeg gjør nå. For ett år siden var jeg på rehabilitering på MS-senteret i Hakadal og fikk faglig og kyndig hjelp til å legge opp et treningsregime tilpasset min hverdagshelse og mine utfordringer. Spesielt tilpasset mine utfordringer med fatigue og funksjonsnedsettelser i høyre bein. Her skrev jeg om oppstarten:
Jeg har trent før. Men for et år siden begynte jeg med mer målrettet styrketrening. Kun fem øvelser hver gang. Med passe motstand, det vil si vekt. Direkte rettet mot å være så sterk i bein og kjerne at jeg kan kompensere nok for funksjonsnedsettelse til å fortsatt klare å gå på tur.
Jeg har trent målrettet styrketrening to og tre ganger i uka i et helt år. Vektbelastningen er økt noe, det skjedde i grunn ganske fort etter oppstart. Men nå er det lenge siden jeg har lagt til noe som helst. Stor forbedring av form eller kraftig framgang er ikke et hovedmål. Målet er å hindre ytterligere funksjonsnedsettelser. Ikke alltid så motiverende. Men nå ser jeg at det nok snart er på tide å legge på ørlite granne mer motstand og øke intensiteten. Nåvel, hvis jeg skal være helt ærlig så kjennes det vel i grunn bare slik ut omtrent annenhver økt. Halvparten av gangene er det jo fortsatt beinhardt og tungt og seigt.
Som Martin Johnsrud Sundby sa, eller noe sånn i nærheten av det han sa i en tidlig episode av «16 ukers helvete – Bootcamp»; «nivået er skremmende lavt».
Akkurat det er mitt nivå også. I alle fall til å ha trent målrettet i et helt år. Men det viktigste er vel at nivået forbedres. Om enn så saaaaakte at det nesten ikke er mulig å legge merke til det. Og det mest skremmende for meg er jo det som kan skje om jeg ikke trener. Nemlig at jeg mister funksjoner og blir mer avhengig av hjelpemidler og tilrettelegging enn jeg allerede er. DA blir nivået enda mer skremmende lavt.
Og når det gjelder de 16 ukene i helvete, som jeg ser litt på i nett-tv for om mulig å finne litt inspirasjon, så er jeg rimelig sikker på at jeg slår deltakerne i planken. I alle fall slik de gjennomførte den i andre episode! Skremmende!
Ukas valg i USA er kommentert opp og ned og att og fram og i mente både før og etter at avgjørelsen var tatt. «Vinneren» har i alle fall i følge seg selv «all makt» de neste fire åra. Jeg nøyer meg med det jeg kan gjøre noe med, nemlig mitt liv. For i 1970 ga Hans Børli ut diktsamlingen Isfuglen, med blant annet disse ordene. I aller høyeste grad relevante, 54 år etter:
Walt Whitman gråter i sin grav, Amerika. Du har gjort hans veldige grønne visjon til et inntørket kongrospinn rundt hodet på Frihetsgudinnen.
Hippies med møllspist skjegg og mugg mellom tærne pakker sine vanmektige hyl inn i rytmer fra «Leaves of grass», dette duvende tonefall av hav som vugget drømmen om en stor nasjons løfterike framtid, dengang bison beitet på slettene under solefallet og Røde Sky satt på sin mustang i skyggen av Little Big Horn og så prærievognene rulle vestover mot Laramie.
En forgiftning brenner i dine årer, Amerika. Du har spist strange fruit for lenge. Du har satt en blankpusset dollar til sol på vestens himmel og pyntet dødens knokkelsmil med skinnende gullplomber.
George Washington er død. Abe Lincoln er død. John F. Kennedy er død. Martin Luther King er død. Men Butch Cassidy og Sundance Kid lever – de skyter fra hoften midt i Det Hvite Hus.
Du har drept din framtid, Amerika. Alt du har tilbake er en flokk lusete hauker og en værhane.
Hans Børli
Bildet er fra Oppistun Børli, Hans Børlis barndomshjem i Eidskog.
I dag blir det rett og slett en repost. Av eget innlegg. Den 8.november 2021, altså for nøyaktig tre år siden så krev jeg om kommunikasjon. Jeg tenker at innlegget gjelder, så derfor kommer en reprise:
