I helgeutfordringen denne uka så etterspør utifriluft “Rødt, hvitt og blått – men ikke et flagg”. Disse plantet jeg til 17.mai. Og nå i oktober er de vel de eneste som holder stand og fortsatt har farge. Alt annet er umiskjennelig “tatt” av høsten og blitt brunt og vissent selv om det ble plantet lenge etter disse. Men rødt, blått og hvitt holder seg mer eller mindre enn så lenge 🙂
Tre døgn «på hytta» er gjennomført. En slags høstferie kan det vel kalles. Tre døgn med mye hygge, oppdagelser, gode samtaler, sol, regn, kaffe og god mat. Og ikke minst tre døgn med gleder, avslapning og pause fra hverdagen.
Det bød på en smule utfordringer å skulle reise kollektivt hjemmefra til hovedstaden akkurat nå. Vi snakker jo lokførerstreik OG buss for de ytterst få togene som skulle gått, så det ble bil. Den går tross alt når vi vil. Og når vi har den usannsynlige flaksen at det er en ørliten lukeparkeringslomme rett utenfor oppgangen til «hytta» så ga vi en lang marsj i at den parkeringa koster det hvite ut av øya. Vi sto der i tre døgn! Glede en på dag en var allerede i boks!
En halvtime senere kunne jeg rusle inn på bakeriet for min etterlengtede og planlagte date med ei som vanlig veldig trivelig og «lettsnakket» jente – nemlig Frodith. Turens første kaffekopp av mange var allerede inntatt på vei til by’n, men den andre ble uten tvil en stor høydare. Solfrid, aka Frodith, er en veldig hyggelig, givende og interessant samtalepartner, og plutselig hadde det gått i underkant av tre timer! Det var glede nummer to på dag en og jeg gleder meg allerede til neste gang!
Dag en ble avsluttet med en deilig middag og dessert som småbrukeren hadde kjøpt inn og planlagt mens jeg var på «date». Tredje glede for dagen, uten tvil.
Dag to av høstferien på «hytta» startet med litt skruing og reparasjonsarbeid. Sånt noe hører jo selvfølgelig med på enhver hyttetur. Reparasjonen ble i alle fall så langt vellykket, glede en på dag to, og vi fikk oss en tur ut i regnet. Og kaffe og bolle på kafe Nummer to, dag to. Kveldens middag ble inntatt på restaurant Noen valgte å kalle retten «en skikkelig diger fiskepinne». Fish’and chips, med andre ord. Den tredje gleden for dagen. Minst.
Dag tre opprant med strålende sol og det var bare å ta beina fatt og gå ut og «gjøre byen». I alle fall litt av den. Vi «klokket» inn så vidt over 9 kilometer på beina da dagen var omme. Heldigvis rakk vi da både kaffe og bolle på Grunerløkka, vinlunsj på St-Hanshaugen og middag i Hegdehaugsvegen. Tre gleder på dag tre også. Jeg kunne nevnt både mye fint og spennende å se, et spontant kirkebesøk (!) og en artig forbipasserende katt også. Men å sitte ute og spise og drikke kaffe og vin i Norge i oktober er en slags luksus det er bare å nyte når muligheten, og sola, er der.
«Dette der jo nesten utrolig og må virkelig nytes», sa vi til restauratøren som serverte lunsj og vin på terrassen. «Ja men det skal snø», sa han. Og det fikk han jo rett i.
For i dag morges snødde det. I alle fall sluddet der på hytta. Dermed ble den flotte grønne chilien på «balkongkjøkkenhagen» reddet inn før bilen kunne snikes ut av den minimale parkeringslommen og snuta settes i retning hjem.
Det ble en miniferie med mye kaffe både ute og inne, varierende vær og ikke minst mye avslapping. Og når «hytta» ligger såpass urbant til så er det i grunn greit å returnere til mer grisgrente strøk innen snøen får lagt seg. Og om noen dager står enda en «hyttetur» på planen, så det er bare å glede seg til det også 😊. Kaffe i sola får bli bildet som representerer denne «hytteturen». Det kunne vært vin, men den hadde jeg drukket opp da jeg kom på å ta bilde 😉.
Der jeg sto på badet og skulle pusse tenner i går kveld så kom jeg på helgeutfordringen: Noe uvanlig med krøll på, fra utifriluft. Jeg vet at helga er over, men jeg tenker at jeg kaller det “sent men godt”. Kanskje jeg rekker helgeutfordring I HELGA neste gang.
I speilet så jeg krøll. I og for seg ikke så uvanlig for meg. Men for omverdenen er det ikke så vanlig å se meg sånn. Hos meg oppstår krøller stort sett når håret får tørke helt naturlig etter vask, når det bare får bittelitt hårmousse og ellers får tørke i fred uten hårføner eller noe annet. Vanlig er ganske rett hår. Uvanlig er krøllete hår. Og ja, krøllene dukker opp oftere og oftere slik hverdagen og livsstilen er nå. I alle fall når manken er ganske nyklippet 😉
Det er et av de mest vanlige spørsmålene jeg kan få når kroppen skriker av uvanlig mye smerte, øyelokkene er blytunge, hodet svirrer og det meste kjennes ut som det sitter fast i blautmyra!? Ofte stiller jeg meg selv akkurat det samme spørsmålet:
«Hva i h… har jeg drevet med nå da?» For det må jo være en spesifikk grunn, må det ikke? I alle fall hadde det vært ganske enkelt om det hadde vært det…
Som regel kan ikke symptomene årsaksbestemmes til noe konkret. Noen ganger blir det bare vondt. Og noen ganger blir det ikke det. Dagen i dag startet med vekkeklokke ei stund før skrotten egentlig syns det er morran. Dagen fortsatte slag i slag med avtaler og forpliktelser, en salig blanding av jobb og frivillig arbeid, i et overkommelig tempo for de fleste. Til slutt kunne jeg til sammen «klokke inn» noe som i tidsbruk liknet på en vanlig arbeidsdag på sånn der 7-8 timer.
Med en roligere dag i går og litt mindre planer i morgen, så pleier det å gå bra med slike dager. Når ikke de travle dagene blir flere på rad. Ja, jeg blir sliten, men ikke verre enn at det går an! I dag kjenner jeg derimot at det bare er så vidt det faktisk går an. De kaller det hjernetåke og fatigue. Og de ligger der og lurer konstant og dukker fram når jeg minst forventer eller trenger det. Frustrerende, javisst! Hæsjtægg fuckms og hæsjtægg fuckcancer, asså!
Unormalt vondt. Unormalt sliten. Unormalt treg i toppen og rett og slett unormalt tungt! En sånn dag! Og dessverre ikke så unormalt at det er ukjent! Men, vondt går over. Tungt hode og blytung kropp også. Og det viktigste av alt: at det kjennes unormalt tungt forteller meg jo at de fleste dagene er bedre enn denne! Og DET er ganske fint å tenke på! For det var det jeg fikk beskjed om da jeg fikk diagnosen(e) for snart fem år siden: målet er at du skal få flere gode dager enn dårlige! Dermed går jeg for at denne ettermiddagen bare er såpass tung fordi den skal minne meg på hvordan nesten hver eneste dag var i en periode!
Det er sjelden jeg vurderer å gå og legge meg klokka 19.30, men akkurat i dag har tanken slått meg. For da blir det fortere i morgen, ikke sant? Og i morgen blir en myyyye bedre dag, det har jeg bestemt! Uansett hva jeg skal drive med 😉
Noe av det beste som skjedde i dag er dette øyeblikksbildet etter høytlesning på skogstur: Oppi hengekøya sitter to treåringer og “leser” bok, under køya ligger barnehagekatten mens bålet knitrer ved siden av.
Der satt jeg da og dinglet med beina på bryggekanten. Et eller annet sted langs Isteren, tror jeg det var. Og det førte til et foto som jeg egentlig er ganske glad i. Dermed kunne jeg gå i fotoarkivet mitt da helgeutfordringen kom fra utifriluft denne gangen. På bryggekanten 😉
Utvilsomt noe av det beste og mest positive jeg har sett på lenge. Og ja, det har definitivt spredd solskinn og glede. Takk til Per for et fantastisk konsept. I et par uker har jeg nemlig kjørt forbi dette skiltet på vei til og fra jobb:
Og i ettermiddag fikk jeg endelig stoppet og plukket en bukett solskinn!
Min septemberturné er i gang. Den startet jo forrige uke, omtrent da september også satte i gang, og jammen ser jeg nå i kalenderen at den kommer til å vare et par dager ut i oktober. Så vidt jeg vet foreløpig. For jeg krysser jo alltid fingrene for at det ikke baller på seg og blir noe mer. Når både nevrolog og onkolog skal ha det meste sjekket og undersøkt, så blir det fort litt, viser det seg. Og selvfølgelig så har det lett for å komme samtidig. I alle fall i samme periode. I løpet av disse 6 ukene som nå har startet skal jeg møte til et eller annet, stort sett på sykehus, ni ganger. To er unnagjort. «Bare» sju igjen.
Det er jo snakk om halvårlige kontroller både for det ene og det andre her. Og jammen ser jeg nå at den siste kontrollen i høst, forhåpentligvis, kommer i november. Men DA! DA har jeg stort håp om at det blir ei stund til neste gang.
Slike perioder krever sin kvinne. For selv om det ikke er spesielt langvarig, smertefullt eller vanskelig noen av gangene, så er det krevende. Krevende for et energilager som er mer eller mindre fraværende. Og krevende for psyken. Det gjelder jo så klart at jeg ikke surrer meg helt bort i å bare tenke på neste time og undersøkelse, men leve litt innimellom også. DET syns jeg kan være en smule utfordrende når jeg blir såpass utmattet av en eneste sykehustime, slik som i dag. Et magert energilager tappes ganske så kraftig av blodprøver, ct-maskiner, mr-maskiner, ultralyder og spesialisttimer. Og da er det skremmende lett å havne på sofaen.
Bivirkningene av dagens sykehustime er relativt lette, heldigvis. Ganske så utmattet, javisst. Men ellers så er det bare snakk om to småsåre armer etter at det visstnok var vanskelig å finne egnet åre til veneflon i dag. Det er ikke helt uvanlig, og jeg tok det ganske så med ro. Verre med den unge sykepleieren som spurte «gjør det vondt?» opptil flere ganger. Det stikker jo da, så klart. Men ikke verre enn at det er helt innafor. Og så blir jo både jeg og sykepleieren veldig fornøyde når jeg kjenner smaken av saltvannet i munnen når det sprøytes inn i en kanyle og en blodåre som VIRKER.
Sånn går nu dagan, som det heter. Men selv om denne turnéen innebærer en del venefloner og venterom, så velger jeg å glede meg. Jeg gleder meg til både hengekøyeovernatting, teateropplevelser, byturer og sykkelturer både i september og oktober.
Og heldigvis byr hagen og kjøkkenhagen på en annen høstturné: nemlig den med alle grønnsakene, de fine solnedgangene og de vakre høstfargene. Og bildene til dette turnéinnlegget velger jeg ut fra filosofien «jeg gir oppmerksomhet til det jeg vil ha mer av», ikke til fiffige sykehusmaskiner eller venefloner 😉.
Disse har helt klart stor glede av mynteblomstene i kjøkkenhagen. La dem holde på i hele september 🙂
I pur torsdagsglede stilte jeg vekkeklokka og forlot hjemmets lune rede for nok en arbeidsdag omtrent en time før jeg pleier i dag. For forrige uke fikk jeg igjen denne fra verksted:
Den trehjulingen som måtte på verksted etter den noe strabasiøse opplevelsen på Rallarvegen i starten av august. Jeg fryktet jo at reparasjonen skulle ta uker og måneder, i alle fall høst og vinter. Om ikke vinter og vår. Det er jo mange som har varierende opplevelse av hvor raskt slike reparasjoner som gjøres hos hjelpemiddelsentralen/NAV foregår.
Denne derimot tok nøyaktig tre uker! Og det syns jeg i grunn var bra! Den ble altså levert på gårdsplassen forrige uke, og har stått i garasjen siden. I går ble det en bitteliten test-tur. Men i dag! Endelig!
I pur glede over reparert og nyoverhalt sykkel, strålende sol og vakkert septembervær, samt forventningen om fine timer sammen med ungene i barnehagen, så tok jeg altså sykkelen til jobb i dag. Og da måtte jeg jo ta den hjem igjen også. Selv om nedoverbakkene da slett ikke var nedoverbakker lenger! Takk og pris for hjelpemotor når bakken blir for lang og låra surner. Etter en liten omvei klokket jeg inn på 45 kilometer da jeg svingte inn foran garasjen igjen. Og ja, nå murrer låra og kroppen kjennes en smule mørbanket. Men på en god måte!
Å endelig kjenne at jeg har fått bra med frisk luft igjen kjennes også godt. Før i denne uka har jeg rett og slett vært alt for mye inne. I alle fall i forhold til hvor fint vær det har vært. Men i dag tok jeg det igjen. 7 timer utendørs begynner å likne på noe til og med friluftsheidi kan være fornøyd med.
Enda en grunn til pur torsdagsglede!
Det lå til rette for en melankolsk aften da friluftsheidi hufset på seg storsekken og ruslet av gårde langs vannet i går ettermiddag. Dagen hadde vært litt mer enn vanlig innholdsrik, men sommerværet var meget godt og motivasjonen høy. Uten å gå inn på detaljer så har refleksjonene mine de siste dagene vært av de noe tyngre. Melankolske tanker som må tenkes en gang i blant. Hendelser som preger både underbevisstheten og tankene.
Da passer det ekstra godt med en alenetur med hengekøya og med eneste mål å tilbringe rolige timer i leir med inspirerende og vemodig vakre omgivelser. Slik som det ble denne gangen. Tanker ble tenkt og refleksjoner gjort. Bare avbrutt av bading, middag på stormkjøkkenet og ikke minst et meget hyggelig besøk i leir. DET er ikke hverdagskost. Men veldig trivelig. Og det passet jo godt med et avbrudd midt i de melankolske refleksjonene!
Som i går, her, kjenner jeg meg heldig. Heldig som kan gi melankolien slike omgivelser når den må slippes fram en gang i blant. Og timene går som alltid fort når en har det travelt med leirliv, bading, matlaging og refleksjoner.
Solnedgangen kan bare betegnes som spektakulær og med bølgeskvulp i øret og mat i magen ble det tid for å innta køya etterhvert. Men da månen kom fram og glitret over vannet var det vanskelig å gå og legge seg sjøl om jeg var trøtt som en dupp.
Jeg kjenner at det er viktig for meg å ta meg en og annen timeout i hverdagen. Det er helt nødvendig å stikke litt av og være litt alene med mitt eget hode. Og den roen jeg finner under en slik “miniekspedisjon” som ikke varer så mye som et døgn engang, er bra medisin for det litt overreflekterende hodet jeg innehar.
Jeg må enda en gang si meg enig med Thorbjørn Ekelund i boka “Året i skogen”: “…det er stor forskjell på kveld og morgen når man er alene i skogen. Om kvelden fylles man uvergerlig av en sterk følelse av melankoli… Alt viker trist og litt meningsløst, men når man våkner om morgenen, er hodet så lett at ingenting synes umulig. Det er kontrastene igjen. “. Gjenkjennelige for meg.
Å sitte på et svaberg uti sjøen og se at månen legger et glitrende sølvbånd over vannet er magi!
Og månens sølv tok over for solas gull noen minutter før.
Mat må også en tankefull friluftsheidi ha.
Og midt i middagen kom jammen “badedama” innom og kunne by på noen triks.
Etter natt kommer morgenstund. Og i køya blir morgenstunden både god og lang med kaffe, bok og utsikt.
Og når kaffen er drukket og badetøyet henger til tørk etter morgenbadet kan de arme ridderne inntas mens skyggene og mye av melankolien forsvinner i morgensola.
Takk for nå til køye og leirliv 🙂
Her jeg sitter med iskalde fingre, ullgenser og filttøfler så kan det kjennes som det er nettopp sånn. At sommeren er over. Det er grått, regnbyger og jeg er kald. Antakelig mest fordi jeg overhodet ikke er fysisk aktiv i dag. Denne skrotten byr ikke på direkte god blodsirkulasjon når den ikke brukes.
I følge metereologene så gjør sommervarmen comeback og september kan bli riktig så fin sier de også. Det blir bra. Da får shortsen kanskje comeback og det blir gode forhold for tur og å henge i hengekøye også utover høsten ;-).
Sommerminner, som er helgas utfordring fra utifriluft, har jeg jo fått i fleng. Og aller mest sommerlig blir det vel for meg med kanotur, bading, arme riddere og markjordbær – alt på en gang!
Kanotur med overnatting på “ei øde øy”, bading og arme riddere med den ultimate sommerbæra – selvplukket markjordbær!
