Den femte turen til morgenbadet gjennom morgendugget gress og med intens fuglesang som akkompagnement ble den hittil beste.
I skrivende stund er dagens andre bad nettopp gjennomført og jeg gleder meg allerede til det neste.
Om det ikke blir i kveld så blir det garantert i morgen tidlig!
For nå er det sommer!
Ferie er å bade. Og ferieværet er som det er. Men det er jeg også. Og jeg har ferie. Så dermed: bade👍
Dagens tre hverdagsgleder er av det helt enkle, men ikke mindre gullkantede slaget.
Foreløpig så er det disse som dominerer:
Endelig kom det en fridag. En dag som var helt fri for sykehus- og helseavtaler, jobb, andre «må»-gjøre ting og ellers alle planer og avtaler som livet og jeg sjøl lager meg. Endelig ble det turdag. Jeg misliker disse periodene i hverdagen, der tur bare blir gjennomført «om jeg har tid». Og om jeg har energi når jeg har tid, da. Og om været er turvennlig, samtidig som jeg både har energi og tid.
Det er mye som skal klaffe gitt. Her har jeg en liten jobb å gjøre, kjenner jeg. Men altså; endelig kom dagen. Turdagen.
Det regnet og tåka lå lavt. Men litt yr må tåles når temperaturen faktisk er relativt sommerlig. Det er tungt å sykle på klinete, regnvåt og til dels most grusvei der tømmerbiler og diverse har lagd et lag av «grøt» oppå vegbana. Men det går. Så heldigvis slapp jeg å kjøre meg ned i grøten.
Det var ikke mange andre å se til skogs i dag. Ganske mange sauer og lam, riktignok. Men ellers bare en bil. Og legevaktbilen som jeg møtte på vei nedover igjen. Hvor den skulle oppi allmenninga vet jeg ikke, men jeg håper det går bra.
Det var litt tungt å komme seg til målet i dag. Mye oppover, tildels sugende sykkelføre, og noe redusert sykkelform får ta skylda. Men jeg kom fram dit jeg hadde tenkt. Og gledet meg til matpakke og kaffe.
Det ble en kjapp lunsj, gitt! For å åpne munnen, for ikke å si øyne og ører, en rimelig vindtille, varm og fuktig dag ved elva på denne tida av året betyr en ting; Knott! Mye. Jeg fikk da satt meg ned og brødskiva med ost forsvant ned på et vis mens jeg febrilsk viftet meg foran fjeset med lokket til matboksen. Kontinuerlig. Frukten jeg hadde med ble inntatt stående og kaffen måtte jeg ta med meg opp til et litt åpnere område. Elva gikk fint da. Og sildrende vann er magisk som alltid.
Etter en altfor kort lunsjstopp måtte jeg evakuere meg selv og begi meg nedover mot bygda igjen. Og med nedoverbakker og fortsatt kraft igjen på batteriet så nådde jeg hjem akkurat i det sola stakk fram!
Det ble både turdag og turvær og det er masse sommersesong igjen!
Mine fire favoritter denne tirsdagskvelden i juli ligger alle på ei rosa pute. Og heldig er jeg som har slike favoritter å glede meg over:
2. Ei god bok og ei stille stund.
3. En i utgangspunktet energisk katt på pute og saueskinn i gyngestolen.
4. Mojito med egendyrket mynte servert av småbrukeren som passer nøye på næringsinntaket.
Og jeg kan nyte mine favoritter, med enda ei pute i ryggen 😉. Lag deg en fin sommerkveld!
Det skal liksom være sommer. Og det er faktisk mildere i lufta. Men fortsatt mangler det litt før det er naturlig for meg å kaste sokker og sko og gå barbeint for eksempel. Jeg har foreløpig sluttet med jakke. Innimellom. I alle fall når det ikke blåser alt for mye.
Men i ettermiddag ble det altså hull i utsikten min. Bare se på bildet:
Apropos utsikt. Jeg er ganske opptatt av det. Jeg har vokst opp med utsikt. Jeg bor med utsikt. Og jeg syns det er veldig stas å komme meg opp på en topp eller ned til en vannkant og nyte utsikten som åpenbarer seg. Akkurat nå regner det både på tvers og på langs her, og utsikten ser vi ikke så mye til gjennom skura.
Men det gjør ikke så mye. Jeg går for ubegrenset utsikt til helga i stedet, jeg. Topptur med ganske bra værprognose kan føre til mye av det. Forhåpentligvis. Og ladinga foregår fortsatt for fullt. I dag fikk jeg enda mer lading enn jeg hadde planlagt.
Først våknet jeg med ufattelig vondt i bekken og korsrygg. Det er ikke så uvanlig i mitt tilfelle og er som regel verst hvis jeg sover tungt og ligger for rolig gjennom natta. Og enda verre om jeg er inaktiv på dagtid også. Dermed gikk jeg ut fra at lett bevegelse var den beste medisinen og tok noen minutter på elipsemaskina selv om jeg egentlig hadde tenkt å «spare» meg for den i dag. Så tok jeg med meg utstyret, satte meg i bilen og skulle kjøre på trening med fysioterapeut.
Klikk, sa det. Jeg prøvde en gang til. Klikk. Det eneste som skjedde var at alle varsellamper lyste og radioen skrudde seg på. Bilbatteriet har oppført seg litt «seigt» i noen uker og skulle byttes senere i sommer. Men det blir visst nå. Forhåpentligvis i morgen.
Det var bare å snu og gå inn igjen og melde avbud. Dermed ble det ikke noe av de andre greiene jeg skulle ordne i dag heller. Det ble lading hjemme i dag også. Av mitt batteri altså. Ikke bilen sitt. Riktignok ei lita økt med øvelser på treningsrommet. Lading kan jo, og må gjerne også, bestå av litt lett aktivitet. Bare for å holde sirkulasjonen i gang, liksom.
Jaja. Det var vel greit å ta enda en «helt-nedpå-dag». Og så blir morgendagen desto travlere, da. Siden alt jeg ikke fikk gjort i dag må gjøres i morgen. I tillegg til det jeg visste jeg skulle fra før.
Og selv om dagen ble litt «høl i huet» så var det jo fint å få nok av tid til å sitte på balkongen og nyte utsikten. Og den er jo fascinerende. Spesielt når det blir hull i den.
Mine tre hverdagsgleder denne tirsdagen er:
Enda en dag med lading går mot kveld og jeg er enda noen timer nærmere helg og topptur 😉
I dag, akkurat denne fredag den trettende, så er jeg vågal nok til å ta gledene på forskudd. For å glede seg er jo en stor glede, ikke sant? Og denne fredagen er det massevis å glede seg til, jeg skal bare ta denne kaffekoppen med katta oppå dyna først, så dagen kan lirkes i gang på et rimelig behagelig vis.
Og jeg har minst 3 ting å glede meg til i dag:
Lag deg en fin fredag!
Mer eller mindre alle jeg kjenner sier det samme. Det er travelt. For mange FOR travelt. Spesielt akkurat på denne tida av året. Jeg snakker om mai og juni. Og kanskje spesielt juni. ALT skal skje i løpet av disse korte vår- og forsommerukene.
Fugleungene klekkes og forlater reiret. Markblomstene blomstrer og skal plukkes. Vårskogen frister med perfekte forhold for uteovernatting. Men hvem er der for å se og høre alt det fine? Det er sesongstart for sommersport, fotball for 8-åringen og avslutningsforestilling for 10-åringen på balletten samtidig. Det er sommeravslutning på jobben, konfirmasjon for nevøen og alle avtaler og behandlinger må gjennomføres før sommerferien starter om noen uker. Frøene vi sådde før i år må plantes ut i potter og kjøkkenhage, og tror du ikke plenen burde ha vært klipt? Igjen!
Sånn er mai. Og sånn er juni. Det er to måneder så fullstappet av begivenheter både i naturen og kulturen at interessekonfliktene er uunngåelige. Folk styrer rundt og jakter sin egen hale og alle gjør så godt de kan for å ekspresskose seg gjennom hele perioden.
I denne perioden i fjor forsikret vi hverandre om at NESTE ÅR – DA skal vi rydde plass og ta oss god tid og bare NYYYYYTE denne årstida. Etter manges mening den fineste årstida vi har i dette landet. Jeg tror jeg har sagt det til meg selv hver vinter så lenge jeg kan huske også. Følg med! Rydd kalenderen. Vær ute. Gå på tur.
Og i alle år som ansatt i barnehage, med foreldresamtaler, sommerturer, overnatting med skolestartere, sommerfester for både barn, foreldre og personale, og alle år med avlegger som har vært aktiv i sport og andre aktiviteter har jeg tenkt at «det blir roligere». Snart.
Men nå sitter jeg her da. Utenfor arbeidslivet og med voksen avlegger. Skulle vel ha all den tid som finnes jeg da, ikke sant? Og så kjenner jeg egentlig på akkurat det samme! I alle fall kjennes det sånn ut. HVER dag har sine MÅ-ting. HVER uke er full av gjøremål og greier som jeg vil og må delta på eller gjennomføre. Og å vandre hvileløst rundt i hagen eller skogen uten mål og mening bare for å se om fugleungene har vokst siden forrige uke, eller om maurene har bygd større tue siden i vår regnes verken som en sosialt oppbyggelig eller samfunnsmessig konstruktiv aktivitet. Og blir dermed nedprioritert. Også av meg. Egentlig mot mitt bedre vitende.
For meg som kan like både å befinne meg alene til skogs i ei lita hengekøye OG samtidig glede meg over å feire et eller annet sammen med et tjuetalls artsfrender i et digert partytelt så har verken mai eller juni nok dager. Det oppleves som om tida flyr. Og at jeg flyr fra det ene til det andre. Gjerne rundt i ring og jagende på min egen hale for å få med meg mest mulig av det jeg liker.
Hmm… det har altså skjedd i år også. Jeg sitter med en følelse av at jeg har vært uoppmerksom. Våren har gått. Det er juni. Allerede. Sommer, liksom. Vipps. Og det kjenner jeg at nesten er litt ubehagelig. For hvordan er det mulig å gjøre så mye hyggelig som jeg har gjort i løpet av de siste ukene og enda føle på et slags ubehag? Et ubehag i kulturen, som Torbjørn Ekelund skriver i boka si «Året i skogen». Ei bok jeg stadig kommer tilbake til og siterer og bruker som inspirasjon.
For jeg klarte det ikke helt i år heller. Å rydde meg tid og rom til bare å være, sanse, oppleve og nyte årstida. Det ble rett og slett for mye annen moro. Og en del plikter og nødvendige greier, så klart. Heldigvis er juni enda meget ung. Og jeg HAR planlagt hengekøyetur og fjelltur😉 (og et par sosiale sommertreff til…😉).
Jeg trodde akkurat det uttrykket kom kun av humorprogrammet med samme tittel «Lille Lørdag» som gikk midt på 90-tallet. På nettopp onsdager. Sikkert fordi jeg ikke hadde hørt noe særlig om det før. Men et ørlite nettsøk viser meg at begrepet er betraktelig eldre. Onsdag var i følge både timeanddate.no og wikipedia.org en dag da hushjelpene rett som det er hadde fri og dermed kunne de inviteres ut på dans eller kafe og treffe andre. Noe som ellers bare ble forbundet med lørdager. Sådetså.
I dag er det altså onsdag. Og dermed lillelørdag. Hushjelpa her i huset har stort sett fri (!?). Badets tilstand og et par andre påtrengende oppgaver forteller derimot at hverdagen er tilbake i morgen. Det må tas tak, med andre ord! Jeg mistenker at akkurat den hushjelpa nok har litt vel mye fri. Ikke bare på lillelørdager.
Sånn kan det gå når det er litt mye fest og moro. Litt mye reisevirksomhet og litt mange avtaler på sykehus og andre helseinstitusjoner. På en gang. Eller rettere sagt, rett etter hverandre. Hverdagen har vært tilbake i form av både to ulike sykehus samt behandlingsgruppetrening etter at denne bloggeren «landet» hjemme med en sjudagerstur og en reunion med overnatting i «banken». Og når den moroa avløses med en hverdag full av intense opplegg i helsevesenets regi, så går a tomt for krefter, da. Kroppen sier stopp til det meste som ikke er ekstremt MÅ-greier, og bare det å få sove om natta blir en utfordring.
Jaja, sånn er det når en driver med «kalkulert risiko», som jeg kaller det. Eller når jeg forsyner meg litt grovt av hva livet byr på. Litt vel mye, litt for ofte og en smule for tett på hverandre.
Sånn er det og alternativet – ja det fins vel i grunnen ikke. For jeg MÅ leve. Og jeg MÅ delta. Eller jeg VIL leve. Og jeg VIL delta. Så da får jeg tåle steken. Betale prisen. Eller ta konsekvensene.
Og i dag er det altså lillelørdag. Og konskekvensene har sneket seg på meg i flere dager, de. Og ingen hushjelp har fått noe mer fri enn vedkommende har fra før her i huset. Ikke har noen av oss blitt bedt ut på dans eller kafe i dag heller. Heldigvis, får jeg si. For det hadde vel i grunn blitt en tanke for mye og til og med jeg hadde nok hatt vett til å si «nei, takk, i dag orker jeg ikke».
Min lillelørdag har tross smertefull kropp og utmattelse vist seg å ha sine godsider også. Kaffe på senga, god frokostgrøt, rekesmørbrød (!) til lunsj, kosete katt, godfølelse under og etter trening med fysioterapeut, god middag, nesten blomstrende peoner i hagen, syrinduft over hele eiendommen og avleggeren har fått resultatene fra flere eksamener som hun er fornøyd med.
En helt hverdagslig lillelørdag full av onsdagsgleder. Lading pågår før fredagen kommer med mer helsevesen og mer moro 😊. Det er bare å glede seg!
