Akkurat det sa dama som styrte roboten til meg i dag. Og jeg spurte i grunn om jeg kunne få det skriftlig! Det er sjelden jeg beskyldes for å være for lita! Men altså; roboten som trekker opp riktig mengde radioaktiv kontrast var så proppfull av bequerel på morran i dag, at den slet med å trekke opp akkurat så mye, eller lite da, som jeg skulle ha. Så da måtte vi vente litt da. Ikke på at jeg skulle blir større, selv om det stadig vekk går fortere og fortere kjennes det ut som. Nei, det var bare å vente såpass lenge at halveringstida hadde begynt og antallet bequerel var nede på et brukbart nivå.
Og da gikk alt etter planen! Og godt var det, for dama som kom etter meg var mindre enn meg. Og magen hadde begynt å rumle da den kun hadde fått lunkent vann så langt i dag. Radioaktiviteten ble sendt inn i åra, skrotten fikk tid til å fordele svineriet og bildene ble tatt. Det hele tok i grunn formiddagen. Enda jeg igjen var av typen «one-take-wonder». Altså klarte jeg å ligge så rolig at alle bildene ble «bra nok» på første forsøk som a sa. Ingen ms-spasmer, hostekuler eller nysing i dag. Men med et par blodprøver i tillegg så fikk jeg til slutt reise hjem igjen. Og det var godt.
Så nå tenker jeg det blir en bitteliten brunsj og helst en ørliten strekk. Det skal vel til i og med at jeg allerede begynte å glede meg til å legge meg igjen FØR jeg sto opp i dag.
Hæsjtægg selvlysende og alt annet enn morgenfrisk.
Enda en formiddag her…
Ikke akkurat standard med solo til frokost. Men greit med litt påfyll før hjemreise.
Boka jeg akkurat har lest ut heter akkurat det; «En måtte nok ha vært der». Den er tredje bok i en serie skrevet av dansken Thomas Korsgaard.
Helga mi kan nok også beskrives med den setningen; «En måtte nok ha vært der». Så dermed blir denne turrapporten eller dette reisebrevet et litt tamt forsøk på å beskrive noe av stemninga for dere som ikke var der.
Jeg må ikke glemme å takke verten, hytteeieren, initiativtakeren og pådriveren for rausheten. Det trengs initiativ for å få til slikt noe. Og det trengs godt selskap for at resultatet skal bli så bra! Som en av deltakerne sa da turen gikk hjemover: «det er en ukomplisert gjeng å være på tur med!».
Og det hadde’n rett i.
Fredag gikk det to biler fra lavlandet og nordover og østover, nesten til Sverige, men bare nesten. Den ene bilen kom fram så tidlig at vi rakk både litt kalde forfriskninger, sengestrekk (!), middag og det meste av en hockeykamp på tv før de andre kom. Sånn må til når en er på tur med en og en halv sportsidiot.
Utpå kvelden dukket bil nummer to opp og selskapet var fulltallig og alle sengene var «bebodd». Den ene måtte ha stige, da høyden på køya slett ikke sto i stil med lengden på beina. Den halve sportsidioten forberedte mat til de sist ankomne og alle ble foret etter hyttekunstens regler. Vi var ferdige med sport og da var det klart for spill. Det ble noen runder der fiskekake ble hyttetur og slikt (Ryktet går!) før vi hoppet i loppekassa.
Morgenen etter fikk undertegnede servert kaffe på senga til avtalt tid. Verten måtte gå en times tur på morran før vi andre syns det var noen vits i å stå opp. Og altså før det var noen vits i å servere kaffe. Frokostbuffeen sto klar etter hvert som vi kom oss i vertikalen, og etter påfyll av egnet næring tok den ene bilen av med mål: det store utland! Systembolaget og butikken på andre sida av grensa fikk et besøk, mens undertegnede prioriterte alenetid og bok. Sammen med bikkja. Bikkja var derimot ikke særlig behjelpelig med oppvasken, så det var lurt at vi hadde gått for mest mulig engangs…
Da bilen med folk og røvere….jeg mener det gode selskapet og alt de hadde handlet returnerte til basen, var tursekken pakket og bikkja og jeg klare til å ut i sola.
Vi gikk på beina og på ski til vi fant en egnet plass for resten av dagen. Verten hadde heldigvis litt energi å bruke opp, så det ble både sittegrop, levegg og bål. Undertegnede hadde kløvd bjørkeved for harde livet mens de andre var på utenlandstur, og etter litt medbrakte forfriskninger ble det pølsegrilling og god kok. Ren påskestemning. Godsaker ble stadig tryllet frem fra sekkene. Som planlagt ble de myyyye lettere på hjemveien.
Jeg er usikker på hvem av oss som egentlig var ansvarlig for været på turen. Men vedkommende var i alle fall rimelig heldig med bestillingen. Sol fra mer eller mindre skyfri himmel og god temperatur samt et og annet vindkast som kun var utfordrende for bålrøyken var det vi fikk. 12 minusgrader om natta ble til mange varmegrader og trugene måtte fram på hjemveien.
Å stå på ski i nedoverbakke etter en rimelig uthvilt husky på slushføre som rett som det er går over til bar lyng, grus eller is er en relativt krevende øvelse. Men ganske underholdende å se på 😉. Men med godt med smertestillende innabords fra før samt uforlignelig god fysikk så gikk det aldeles strålende og alle kom helskinnet «hjem».
Det var tid for bading! Hytta var utstyrt med både innedusj og rennende vann. OG utebad! Vi kan kalle det et slags badeland, tror jeg. I alle fall etter at verten fikk måkt vekk snøen fra isen i kanten slik at vi kunne sitte på den og skli oss ut i elva. Eller bekken. Kvernåa, som den heter. Samtlige seks deltakere endte med å ta seg et bad, noen sågar to. Og jeg drister meg til å påstå at den som syns det var kaldest var han som ventet lengst og grudde seg mest før han hoppet uti. Men FOR en gjeng da! Vi kan vel si det sånn at alle fikk gjennomført en slags triathlon.
Kvelden ble brukt innendørs med mer mat og flere forfriskninger. Mer brettspill også. Denne gangen «Ølspillet» med innslag av både push-ups, sang, håndbak og vræling ut av vinduet.
Det tar på å holde seg i gang på både fjelltur og badetur så til slutt måtte både den yngste og den eldste legge seg. Resten holdt det gående enda ei stund. Jeg går ut i fra at de løste en del verdensproblemer. Muligens litt mer lokale sådanne. Det kunne høres slik ut gjennom uisolerte vegger og ørepropper i alle fall.
Søndagen bød på like strålende sol som lørdagen. Både vert og øvrig klientell var noe mindre morgenfriske enn dagen før. Men etter både egg og bacon, en og annen paracet og litt kaffe var vi igjen klare for dagen. Sportsidiotene forsvant på topptur. Bikkja fikk tur med fru overkøye og undertegnede surra rundt i skogen langs elva med truger. De to siste passet huset og solveggen. De måtte «tæne» litt. Undertegnede hadde brukt såpass lite fyrstikker i helga at hu måtte tenne enda et bål og da ble det pølser, ostesmørbrød og resten av frokosten til lunsj. Toppturgutta kom også ned igjen fra fjellet og fikk litt næring i magen før pakking og hjemreise.
Igjen folkens; takk for en helt uforglemmelig tur! Tenk å få dra til et helt nytt og ukjent sted, med både nye og gamle venner. Kose seg med god mat og godt drikke, artige spill og strålende vær. Og aller viktigst: Den utrolig flotte og uvurderlige gjengen!
Som sagt: En skulle nok ha vært der! Og motivasjonen for en «neste gang» er såpass stor at jeg har trua på at det blir en realitet! En ny mulighet til å «være der» 😊
God kok i solskinnet 🙂Hu andre som prioriterte sofa framfor Sverigetur. Typisk sofahund.Snart klare til tur.Fin unnskyldning når jeg havner blir etter – “Jeg skulle bare ta bilde” 😉 “Kommer du?”Bålglede.Badeland. Aka Kvernåa. Det var på oversida av denne brua vi lagde issklie. Utsikt fra bålgropa.Sport og spill…ellernoe 😉Losjiet med badeland og friluftsheidi i front.
Jajamenn. Så sitter jeg her da, en søndag formiddag. Enda ei uke har gått og jeg legger planene for neste uke. Ukeplan faktisk. Og det har vel både med det fakta å gjøre at jeg har laget ukeplan for en barnehageavdeling eller liknende hver dag i 29 år. Slik sett så er det vel både rutine og avhengighet. Og at jeg oppdaget at det fungerte da jeg forholdt meg til det på forrige rehabiliteringsopphold.
Så nå er neste uke planlagt med både røde, gule og grønne aktiviteter (blunkesmilefjes), og en passe dose blå. Aktiviteter altså. Neste helg kommer det en liten ekspedisjon, så det gjelder å ha en god plan for dagene før! DET har jeg lært meg.
Men først dagen i dag. Det er søndag formiddag og ute regner det såpass at det er vanskelig å se noe ut gjennom vinduet. Tursekken er pakket allikevel, og i skrivende stund venter jeg bare på at småbrukeren skal bli ferdig med dagens dont, eller dumt, som han sier. Da blir det frisk luft. Og relativt fuktig luft, ser det ut til.
Enn så lenge sitter jeg på rompa. Og det har blitt noe sitting i helga. Først fredag kveld på årsmøte i allmenninga. Da ble det omkring tre timer før vi snek oss hjem. Flere hadde visst vært der i minst 3 ½ time til. Jeg håper det nye styret i allmenninga fastholder at vindturbiner ikke er ønskelig, slik at jeg slipper å gå til en «sitt-ned-aksjon» i framtida.
I går ble det mye sitting også. Trening og vasking av bad ble gjennomført på ren trass, men ellers satt jeg. Hvis jeg ikke lå. Det var for så vidt ganske forventet. Slike som meg sitter ikke i møte en hel kveld uten å måtte ligge litt og spise litt smertestillende dagen etter.
Jeg tror denne søndagen også må tas i bruk til en del sitting. Sånn er det med den saken. Men først en tur ut i regnet. Der blir det nok kun sitting under tak i dag. Lag deg en god søndag!
Vanligvis sitter jeg jo en god del på tur. Også i regnvær. Det må til for å komme meg fra A til B. Foto: ACM
Skal jeg ta meg en tur rundt huset og se om det fins noen vårtegn?
Skal jeg skrive litt?
Skal jeg legge meg på sofaen?
Skal jeg?
Eller lurer jeg meg sjøl?
Det lurer jeg på. Sammen med mange andre ting. Jeg ble ikke lurt da jeg åpnet nettaviser og sosiale medier i dag. Tror jeg. Jeg kunne i alle fall lett finne 3-4 forsøk på aprilspøk før jeg i det hele tatt sto opp. Og jeg lurer ingen som leser dette til å tro at jeg skal noe annet enn å late meg i dag. For det skal jeg ikke. Dagen har mange valgmuligheter. Og det er i grunn de beste dagene. De dagene som gir mulighet til å velge hva jeg vil. Om jeg vil på tur, ligge på sofaen, skrive eller lese.
Og jeg trenger de dagene. DET er i alle fall ikke lureri.
Den 1.april i 2014 og 2020 gjorde jeg i følge egne sosiale media dette:
«Jeg har pusset vinduer, støvsugd, vasket og bonet alle golvene, skurt komfyren, strøket alt sengetøyet, polert sølvtøyet, renset kaffetrakteren, tørket støv av alle potteplantene, ryddet alle kjøkkenskapene, bakt, syltet og saftet, jogget 4 mil, løftet masse tunge vekter, gått ned 10 kilo og blitt 10 cm lengre siden i går!»
Det der lurte vel i grunnen ingen.
Ellers har jeg stort sett vært på tur den 1.april opp gjennom åra. DET er ikke lureri. I fjor på denne datoen startet jeg til og med en innsamling kombinert med tur. I år blir det verken tur eller innsamling. Ikke alt det andre heller. Jeg skal surre formålsløst rundt og late meg. I hele dag.
For akkurat i dag tror jeg det er lurt.
Ikke la deg lure. Disse er fra i fjor. I år ligger snøen i hauger og lass enda.
Jeg kan nå bekrefte at palmesøndag og påske tradisjonen tro er drukket inn! Tradisjonen med bobler “midtpådagen” og påfølgende såkalt “dagsfylla” er mer eller mindre i boks. Og de som tror at skia i bakgrunnen på bildet er kun et alibi, har så inderlig rett. De kan også kalles et interiørmessig statement! For vi snakker ikke nødvendigvis dager, og ikke uker eller måneder heller, siden disse, eller eventuelt andre liknende tingester ble benyttet av undertegnede. Men afterski er afterski, uansett hvor lenge “after” det er snakk om. Og påske er påske. Og tradisjon er tradisjon. Og champagnebalkongen egner seg så klart også til såkalt afterski og da spiller det ingen rolle at snøelene og regnskurene trommer jevnt på taket underveis eller at boblene heter cremant og både ski og solbriller er mest gimmick. Nå er påska boblet inn, og takk for i dag – og god påske!
Jeg har feiret kvinnedagen på akkurat den måten som passer meg best. Og det er vel det som er hele poenget med kvinnedagen, 8.mars? I alle fall er det det for meg. Å gjøre som jeg vil. I takknemlighet til alle jenter og kvinner som har gått før oss, stått på barrikadene og kjempet for rettigheter og frihet: både i form av stemmerett og andre menneskeretter, så har jeg brukt dagen akkurat som jeg selv vil! Bare fordi jeg vil og fordi jeg kan.
Og akkurat det er det mye helse i. Også kvinnehelse. I dag er det fortsatt både lange og kronglete veier å gå når det gjelder store deler av kvinnehelsen. La det ikke være noen tvil om det. Enn så lenge så får vi som kan og vil gjøre tiltak vi vet er bra for helsa vår. I alle fall den delen av helsa som vi kan gjøre noe med sjøl. Og for meg handler det jo i stor grad om frisk luft, natur og fysisk aktivitet: altså TUR!
Jeg har slått et slag for min egen helse i dag. Kvinnehelse på kvinnedagen. Alenetur på vidda. Med perfekt skareføre og bare en ørliten nordavind så ble det en fin feiring, det. Til tross for at den lovte sola forsvant før jeg fikk parkert bilen og begitt meg utover vidda. Men sånne bagateller kan ikke slike som meg som feirer kvinnedag bry seg om 😉
Lunsj.Jeg hadde glemt spaden hjemme, så bålet startet oppe på skaren, og havnet en halvmeter nedi snøen etterhvert.Speider etter sola.
Yr lovte soooool – verden var vel mest grå….
Jeg kan prise meg lykkelig for skareføret. Med slike snømengder er det i grunn greit å holde seg oppå 😉 Og det ser ut til at jeg kan rekke flere turer før det blir bart.
DET er imponerende. Og litt av en jobb. For en dedikasjon. Og jeg kjenner jo igjen beskrivelsen han har gitt flere av bloggerne jeg leser jevnlig. Det viser meg at ordene er gjennomtenkte og velvalgte 😊. Takk for rausheten, Bunny!
Jeg kan bare takke for de ordene. Jeg syns de jeg « fått» er fine. Og rett som det er så er det nødvendig å minne meg sjøl på godord andre har funnet på å sette på undertegnede. Jeg tipper de blir gode å ha med seg allerede de neste dagene.
Det er godt med skryt og godord. Fredag fikk jeg en telefon fra en vilt fremmed som hadde lest noen engasjerte (! 😉) ord jeg hadde skrevet i lokalavisa. Vedkommende bød på øredøvende skryt og det ble en god samtale av det. Og såpass uvant med slikt noe, skryt av fræmenfolk, altså, så trykker jeg det jo rett til brystet med en gang! Det legges «i banken» til en gang jeg føler meg skikkelig ubrukelig. Hvis det blir igjen noe da! For jeg sutter selvfølgelig rimelig heftig på karamellen mens den er «fersk» også!
Det er litt rart, men det er ofte i situasjoner som dette, med truger, tung sekk og staver langt til skogs, at jeg sjøl føler meg sterk! Selv om det jo er da de fysiske symptomene mine virkelig gir litt ekstra utfordring.
Det var det han sa, småbrukeren, da han skulle forklare avleggeren hvor jeg var. Jeg sjøl kunne jo ikke svare på meldinga, for jeg hadde ikke dekning 😊 Og det er i grunn helt supert innimellom!
For å komme dit det ikke var dekning så kjørte jeg først oppover og innover så langt jeg kom. Veien var bare delvis brøytet, men etter bilturen kunne jeg snøre på meg truger og sekk og begi meg videre innover marka på beina. Det var veldig fint i skogen på fredag. Lett snø. Halvsol og stille. I alle fall var det stille da jeg sto rolig med de bråkete trugene. Det ble en del stopp. Både for å få igjen pusten og følelsen i høyrebeinet, men ikke minst for å lytte til stillheten og se meg rundt.
Koia lå der den alltid hadde vært. Og nøkkelen passet slik den alltid gjør. Døra derimot. Den var ikke til å rikke! Men etter å ha tatt godt tak med begge hender, sparket kraftig i fra med taggene på trugene og rykket med hele meg, så slapp den taket. Sånn er det jo om vinteren. Ting fryser fast.
Det var 9 minusgrader inne i stua. Den neste timen gikk med til sprengfyring og bæring av snø. Snø til tining så det skulle bli vann på herskapet. Etter en time ispedd både knebøy og floke for å holde varmen så viste gradestokken plussgrader for aller første gang denne fredagen. Kulda hadde satt seg i både tær og fingre her så turen måtte tas ned i soveposen og diverse «varmesegøvelser» ble utført bare avbrutt av mer foring av ovnen. Utedoen ble sjekket og funnet i orden også 😉. Og solcellestrømmen måtte tas i bruk slik at jeg fant igjen døra i den mørke gangen.
I blåtimen var det endelig lyder på tunet. Resten av selskapet kom inn akkurat tidsnok til å unngå å måtte ta i bruk hodelyktene sine. Godt nedrimet etter skituren fra nabobygda kom de seg i hus. Og DA kjentes det riktig så lunt og varmt ut inni der. Hele 8 varmegrader viste gradestokken og selskapet skiftet til middag og fikk bløte og svette skiklær på tørk. De hadde hatt en finfin tur selv om de var noe i utakt med sjokoladespisinga underveis og det første spørsmålet ved ankomst var: «har bikkja kommi?” Det gjorde den, bikkja altså, i samme øyeblikk og alle kom seg i hus.
norDet begynner å bli “lunt”.
Jeg er i grunn mest glad i temperert vin. I alle fall rødvin. Når vinen ligger i sekken som oppholder seg en time eller to i 17 minus og så kommer inn et rom som holder åtte grader, ja da holder vinen som regel noe i nærheten av kjøleskapstemperatur. Vinflasker rundt vedovnen ble dermed helt naturlig. Men helt temperert ble den nok ikke før det var bortimot tomt 😉. Det ble gode medbrakte pizzasnurrer varmet på vedovnen også. Samt mye godt i glass og turkopper, sjokolade og snacks. Og det ble veldig mye godt snakk. Særlig om turer, sterke inntrykk, solnedganger, utfordringer og naturopplevelser. Sånn blir det jo gjerne når fire entusiaster treffes og sender mat og drikke inn og ord ut en hel kveld. Og ei halv natt, fant vi plutselig ut.
Klokka var brått halv to og for en fredag kveld er det langt på overtid for de fleste av oss. De fleste andre kvelder i uka også. Etter en kjapp tannpuss i de 17 blå som sikkert hadde blitt til 20 krøp vi ned i hver vår pose i hver vår binge. Ca 30 sekunder etterpå startet konserten i den ene bingen 😉. Akkurat som forventet. Og dermed ble det ei latterkule i de to andre. Men da latterkula hadde stilnet og selskapet i binge nummer tre hadde snakka ferdig ble det brått stille i koia. I alle fall rimelig stille går jeg ut i fra. Ørepropper er standardutrustning for undertegnede og har en fin evne ved at den demper både snorking og annen støy nok til at det er mulig å sove. Undertegnede sov godt og måtte åpne glidelåsen i utpå morrassida da det ble godt og varmt i posen.
De som var først oppe om morran fikk både kløvd og hentet mer ved og fyrt opp i ovnen. Herlig! Og siden kaffevannet var ferdig tint fra kvelden før så gikk det ikke så lenge før morgenkaffen var servert. Alle hadde sovet! DET er slett ikke verst. Etter hvert ble det medbrakt frokost. Mens de mest avanserte både skulle steke og bake. Men godt ble det nok.
Vi fikk til og med testet røykvarsleren. Sånn steking og baking på ukjent gassovn og uten kjøkkenvifte gir en litt overskyet følelse. Vi snakker relativt tykk tåke oppi taket. Og dermed begynte røykvarsleren å pipe infernalsk. Heldigvis fant vi en som var høy og mørk og som akkurat rakk opp da han klatret opp på møblene. Og vi fikk testet at vinduene var mulig å åpne. Frokostroen senket seg igjen og skravla kunne gjenopptas.
Litt pakking, rydding, vasking og vedbæring til var nødvendig. Og en ny tannpuss. Nesten i soloppgangen. Da vi fikk surret på oss alt utstyret, inkludert ski og staver, truger, pulk, sekker og bikkje kunne vi begi oss utover myra. Undertegnede på truger og resten på ski. Vi skilte lag og sa «hade» da nedoverbakkene begynte. Så kunne selskapet skli raskt nedover mot nabobygda og undertegnede gå rake vegen mot bilen. Heldigvis litt nærmere. Trikkeskinnene, les skisporene, var aldeles nykjørte. Løypemaskina besøkte oss utafor koievinduet mens vi spiste frokost. Og akkurat denne løypa er helt genialt kjørt. To spor med skøytetrase i midten hele veien, samt minst to meter som kun er slåddet på utsida av sporene! Der er det perfekt å gå på truger uten å lage spor i løypa! Takk!
Og takk for at jeg har vett på å benytte meg av slike muligheter som allmenninga gir. Det var magisk utover myra både fredag ettermiddag og lørdag formiddag. Perfekt også for de seks skiløperne jeg møtte på min hjemvei. Strålende vær og bare 11 minus fikk vi på hjemtur fra koia. Smellvakkert. DET syns jeg om turselskapet også. Smellvakkert. I alle fall veldig trivelig. Og det er vakkert, ikke sant?
Til og med i Stuttkjærrpurkmøsstjennkoia! Så dæ så!
Koiestemning.Sola kommer.Lurt å pusse tenna FØR du går på do når du er ute en vintermorgen.
Skiløperne har sklidd i forveien, jeg tar sikte på korteste vei til bilen.
Den siste dagen i januar er snart over. Vi møter februar med lengten etter vår og allerede lysere dager. Det er mye å glede seg til!
Og da syns jeg det er på sin plass å takke for en feiende flott januar også. Takket være bloggblokka og vår alles Frodith! 31, trettien, stikkord har hun gledet oss med og bidratt til liv på bloggen og refleksjon og fantasi hos mange av oss. HELE januar har hun gitt oss et ord til fri tolkning hver eneste dag, til og med i dag som stikkordet er GLEDE!
Tusen takk, Frodith! Du er en ekte gledesspreder! Nå gleder jeg meg til februar og mars og… til alle dagene som kommer! Og kjenner jeg Frodith rett så kommer det helt plutselig utfordringer der en gang i framtida også! DET går det så absolutt an å glede seg til!
For bare en snau måned siden så «dalte engler ned i skjul». Men «engler i snøen har sin egen sang», heldigvis. Så snøengel skal bli! Når Frodith etterlyser engler, så er det bare å bjuda på!
Men utpå her var det såpass mye «englestøv» akkurat nå, at det som skulle bli en snøengel i grunn likner mer på….et høl. Dermed må innlegget også ha plass til snøengel fra arkivet.
Både ny og gammel engel ble det. Og jeg tipper det var ganske underholdende å bivåne friluftsheidi etter produksjon av den nyeste engelen. DET ble mye vas i englestøvet, det!
Badesesongen er over og englesesongen er i gang. November 2021.Friluftsheidi kan til nød skimtes under hetta midt i engleproduksjonen.Januarengel 2024.
