En liten tur ut viste meg hele 10 gode grunner for å gå en tur rundt huset. I tillegg til å kjøle meg ned fra ei hetetokt, da… For nå skjer det saker hver dag og hver time. Det gjelder rett og slett å følge med. Ta seg en tur rundt huset, kvartalet eller til skogs eller i parken.
Hva er det egentlig å glede seg til en helt vanlig, ordinær og potensielt grå onsdag? Det kommer helt an på. Men jeg er sikker på at det finnes noe for alle.
Den samme som jeg normalt spiser relativt ofte – havregrøt med banan og hakkede mandler. I alle fall så lenge jeg har modne bananer i hus.
Jeg gleder meg til trening med fysioterapeut. Det har jeg ikke gjort siden før påske, så det blir fint å komme i gang med det igjen. Det er en god variasjon til all alenetreninga jeg driver med.
Og så skinner sola fra strålende blå himmel. Og jeg gleder meg til å sette meg på champagnebalkongen i kveld og lese i den spennende boka mi. Jeg skal til og med innom biblioteket og hente flere bestilte bøker i dag. Så om jeg leser ut den jeg har, så har jeg flere tusen sider å ta av :-).
Det er noen av greiene jeg gleder meg til denne onsdagen. Og jeg utfordrer alle som leser til å finne noe de gleder seg til også. Men nå – frokostgrøt!
Jeg skal snart runde av dagen. Denne dagen som var viet en “gå-sakte-aksjon” og “gjør minst mulig på lengst mulig tid”. Jeg var i grunn litt spent på hvordan det skulle gå. Jeg er jo ikke så god på slikt egentlig. Selv om skrotten tvinger konseptet fram. Rett som det er havner jeg på “bare en bitteliten skogstur” eller må bare sette på en vask (og sortere og henge opp osv) eller jeg finner noe annet som bare MÅ gjøres. Heldigvis har jeg, som nevnt i dagens første innlegg, en partner in crime som syns det naturligste i verden er å ligge rett ut i 20 av døgnets timer. Gjerne i et pledd. Eventuelt under.
Han har tatt oppdraget på alvor i dag også. Og han sendte meg et litt spørrende blikk da jeg røk på litt vindusvask i formiddag. Blikket sa “skulle ikke du liksom gjøre ingenting da?”. Jaja. Resten av dagen har jeg gjort som han. Bortsett fra at mens han har ligget rett ut i pleddet så har jeg lest bok. For det er det jeg pleier å gjøre da jeg skal gjøre ingenting.
Min “gå-sakte-aksjonsdag” er på hell. Katta ligger fortsatt i pleddet. Og boka begynner å bli så spennende at jeg frykter det blir onsdag før jeg makter å legge den fra meg. Selv om jeg ikke leser så sakte som jeg går 😉
Dagen i dag har en plan. Og dagens plan innebærer en del opphold under pleddet, tenker jeg. Slike dager trengs innimellom. Selv om jeg er alt for dårlig til å legge dem inn og ta akkurat det behovet på alvor. Men dagene trengs de, både før, etter og mellom alt det andre som hører livet til.
Men i dag! Denne dagen skal leves saaaaakte. Og da blir det nok en del tid under et pledd. Da er det godt å ha en medsammensvoren som tar “oppdraget” på alvor. Nasse er min “partner in crime” i dag og han har foreløpig ikke stått opp:
I går var det søndag og dermed søndagstur for friluftsheidi og småbrukeren. Nok en gang var det nærskogen som skulle besøkes og vi bestemte oss for en sti som vi ikke hadde gått på leeeenge. Undertegnede husker at deler av ruta ble foretatt for to år siden, da oppkjøringa til Glittertind-stuntet krevde både bakker og kilometer og steinete og bratte stier ble brukt som testrute. Men ut over det så fant vi både nye hogstfelt, «nyplantinger» som hadde blitt høye trær, masse nye skilt, hvilebenker og forskjellig som vi aldri hadde sett før.
Skogen i nærheten her inneholder mange stier. Og flere kulturminner av tidligere bebodde teiger, industri langs elva og ikke minst menneskelige byggverk av ulike slag. Både denne søndagsturen og forrige hadde slikt noe å by på.
Plutselig fikk jeg øye på en statsminister og nobelprisvinner også. Nedi berget sto jo ingen ringere enn selveste Sir Winston Churchill! Jeg måtte jo nedom ham og gi han en liten smask! Litt fordi han var en viktig brikke i alliansen mot Hitler under andre verdenskrig. Og litt som et «pek» for hans i etterkant påpekte rasisme og kvinnefientlighet. Blant annet.
Og jeg kan berolige alle med at ingen steinskulpturer ble skadet i stuntet. Og småbrukeren ble langt fra sjalu. Han var fotograf og ellers full av stormkjøkken-kaffe og -kanelsnurrer 😉.
Smask!
Der sto’n plutselig nedi bakken.
Ligger i sola og venter på at kaffen skal koke.
Stenbua.
Når dørhåndtaket er et kunstverk…
Å ligge i lyngen, i dette tilfellet mest i gresset, er en yndet hobby og ikke en ubetydelig ingrediens i en søndagstur 😉
Jeg kalte det først en ekspedisjon. En nærekspedisjon. For det kjentes litt sånn ut. Som om det var det for meg i alle fall. Men så minnet jeg meg selv på hva Thorbjørn Ekelund skriver i boka si «Året i skogen»: «En ekspedisjon har alltid et mål». Ok. Min ekspedisjon hadde jo også et mål. Og da jeg etter både sykling og litt gåing og vasing gjennom kratt og over grøfter, samt en liten ompakking av utstyr underveis, så kom jeg fram dit jeg hadde tenkt meg. Til målet. Men derfra handlet det jo mer om å virre formålsløst rundt i skogen uten særlig mål og mening, lese litt og forbli der til neste dag. Det Ekelund sammenlikner med en walkabout.
Men altså: sykkelen, trehjulingen, ble pakket med alt jeg forestilte meg at jeg trengte for ei hengekøyenatt i skogen. To sykkelvesker og en ryggsekk. Og det som ble lagt i veskene skulle jo over i sekken da jeg parkerte sykkelen. Jeg har lenge fablet om overnattingstur på sykkel i skogene hjemme. Men inntil fredag var det bare snakk.
I underkant av ei mil sykling oppover skogen gikk veldig greit. Sykkelen er tyngre og noe mer ustabil så klart med all den vekta på, men i og med at veien ikke var så utfordrende, så gikk det smertefritt. Hjelpemotor i oppoverbakkene er gull når pakningen er tung. Stor var overraskelsen da skogsbilveiene var åpne. Der pleier bommen å være nede til etter 17.mai slik at veiene skal rekke å bli faste nok til trafikk etter vårløsninga. Men denne våren har jo kommet kastet på oss supertidlig, så noen av veiene var allerede oppe. Noe mer trafikk kunne jeg ikke se allikevel. Bortsett fra to biler som passerte i full fart da jeg sto i veikanten og pakket om for å få alt på ryggen før jeg tok beina fatt.
Det er kveld og nok ballast i køya til at den klarte seg gjennom vindkulene – som heldigvis ga seg før sengetid.
Bra å være “made strong” når denne riggen skal på tur.
Sykkelen ble gjemt i krattet og jeg vaset meg inn i skogen og fant leirplass. Det mangler bilde av akkurat det, men ei hengekøye blir som en fantastisk fallskjerm når vindkastene er sånn rundt 13-14 sekundmeter. Og jeg kunne nok ha tatt en Mary Poppins om jeg hadde «sluppet løs» hele køyeduken. I alle fall måtte jeg holde godt igjen og knyte fort! Jeg stolte blindt på værmeldinga som sa at det skulle roe seg etter klokka 21, og fikk stappet både liggeunderlag og sovepose oppi den flagrende køya. Med litt mer «ballast» fra sekken, så hang den relativt rolig. I alle fall etter hvert som vinden roet seg litt.
Det ble ei god kveldsøkt der med ryggen mot en trelegg. Godt kledd så tåler en litt vind når sola skinner og været er tørt. Og dobbelt sett med briller gjør nytta si når kombinasjonen lesebriller og solbriller ikke er anskaffet 😉.
Lesebriller og solbriller…funker som bare det!
Baylies passer alltid – også til myr!
Nydelig lys på skyene og Disney-måne før det ble mørkt.
Å kose seg med en ørliten baylies på en fredagskveld hører også med til leirlivet. Og en kopp kakao med en liten baylies-knert oppi smakte overraskende godt. Det skal jeg huske til en annen gang.
Jeg legger meg som regel relativt tidlig når jeg er på tur alene. Så klokka 22 var jeg i køya og slukket lyset, altså hodelykta, rimelig fort. Det var fortsatt masse lyd i skogen. Vinden hadde, som lovt, roet seg og småfuglesang og -skrål var dominerende. Helt til orrhanen satte i gang. Den hadde åpenbart noe fredagsenergi den måtte bruke opp før natta og både gobeligobeligo og kriiik, kriik dominerte lydbildet i omkring en times tid. Da ble det ganske mørkt. Og helt stille. Ei enslig trane fløy rett over hengekøya mi før mørket senket seg fullstendig. Den er relativt stor når den subber de halvstore furuene og er rett over hodet ditt i all sin prakt. Jumbojet? Eller i alle fall Spitfire 😉.
Det var heldigvis godt og varmt i soveposen og jeg våknet ikke før ved 6-tida da behovet for en dotur, lyset og ikke minst orrhanens spill hintet om at det var morgen. Jeg satt i soveposen og så på et par-tre orrhaner som spankulerte rundt på myra, spilte og bruste med fjøra. Spillet og lydbildet fortalte at det var mange i skogen rundt også, men de så jeg ikke før jeg jagde et par fra tretoppene da jeg var en dotur bak ei bjørk litt etterpå.
Kaffe må slike som henger til skogs om natta ha. Og kaffe fikk jeg kokt meg. Soveposen var rimet og vannet i vannflaska hadde isbiter så det var godt å få i seg noe varmt etter hvert. Med sola «i ryggen» og stort sett bak skogen så var det en noe kjølig morgen. Dermed ble leiren pakket ned og forlatt rett etter kaffe og frokost.
Tilbake på veien var det bare å reversere hele ompakkinga fra ettermiddagen før. Det som tok mest tid var å lete etter stroppen som skulle holde sekken på plass bakpå sykkelen. Jeg tror jeg tømte begge sykkelveskene minst tre ganger før jeg fant den: sammenkrøllet oppi sykkelhjelmen! For DET hadde jeg jo tenkt at var en lur plass i går!
Sykkelturen hjem gikk en annen vei. Så i underkant av ei mil ble i overkant av ei mil på hjemturen. Og jeg er «avkrattifisert» for et par uker i alle fall, i følge småbrukeren. Han mener nemlig at jeg har «krattsjuka», det vil si et eller annet virus eller noe som gjør at jeg har behov for å sove ute med jevne og ujevne mellomrom. Og behandlingen er kun en ting; «avkrattifisering». Eller ekspedisjoner. Eller walkabout. Kjært barn har mange navn. Også hengekøyeturer til skogs!
Morgenkaffen er klar.
Og kaffen kan nytes mens orrfuglen holder til på motsatt side av myra.
Å våkne under gyldne tretopper som morgensola varmer er stas.
Kilde: Torbjørn Ekelund, Året i skogen, Cappelen Damm 2014
Endelig kom dagen da jeg kunne starte enda en sesong. Denne gangen sykkelsesongen. Det har jo både vært bart nok og varmt nok ei god stund. I alle fall innimellom. Men jeg har ikke fått ut finger’n, eller doningen da, før i dag.
Og dagen startet med ganske så tunge lodd både i beina og hodet, kjentes det ut som. Sløv, kvalm, tung i nakken og hodet, slapp og melkesyre «i hele skrotten». Noen dager er sånn. Og da er det ofte migrene på gang.
Men jeg hadde jo en tanke om hva denne dagen skulle brukes til. Og så handler det jo om å velge, ikke sant? Velge å gjøre noe som jeg har lyst til. Gjøre noe godt for meg selv. Akkurat i dag kunne det nok gjerne ha vært å legge seg under dyna på et kjølig og mørkt rom. Det er som regel det beste når migrenen sniker seg innpå. Men i og med at den fortsatt var i «snikemodus» og dermed ikke hadde tatt over fullstendig, så hadde jeg fortsatt et handlingsrom. Og selvfølgelig en dose av den vanlige trassen.
Det handlingsrommet brukte jeg på tre hjul. For det meste. Og som vanlig: jeg kan ikke huske at jeg har angret på en tur. Ikke denne heller! For makan til frihetsfølelse som den sykkelen gir meg! Å kunne tråkke og mer eller mindre «suse» avgårde til skogs er en stor glede. På vårstengte skogsveger – altså stengt med bom for biler på grunn av teleløsning – så er forholdene for grussykling aldeles helt perfekt.
Og jammen fikk jeg en liten avstikker inkludert medbrakt lunsj ved et for meg til i dag ukjent tjern også. Kall det gjerne en slags rekognosering. Det var en veldig fin og fredelig plett midt i skogen. Og bare ca 200 meter fra veien der sykkelen fikk vente mens jeg bushet.
Der ved tjernet fikk jeg jammen meg mer enn jeg hadde forventet også. To kanadagjess bodde nok på ei myrtue uti der, for de holdt seg rolig på passe avstand til den kaffedrikkende merkelige skapningen (meg) som satt ved furuleggen og glante. Og jammen fikk jeg øye på et rådyr på andre sida av myra også. Jeg kunne følge den både med kamera og det blotte øyet helt til enten jeg eller gåsa skremte den nok til å jumpe avgårde og forsvinne i skogen.
Nei, jeg angrer fortsatt aldri på en tur. Og med frisk luft, et par mil med tråkking og en ørliten dose migrenemedisin ved hjemkomst så ble jammen denne dagen full av gleder denne og. En dårlig dag snudd til en god en – DET skjer ikke hver dag, men jammen er det stas når det slår til!
Den første hverdagen etter påskehelga har kommet over både meg og resten av samfunnet. Avleggeren ble kjørt på toget før klokka 07.30 i dag tidlig. En smule trøtt sjøl og med en enda trøttere sjåfør. Vi var flere der på perrongen som hadde noe litt hverdagslig og grått over oss. I tillegg så regnet det og gråheten var rimelig tyngende.
Helga er slutt og ferien er slutt. De ekstra fridagene som påsken har gitt er brukt opp og vi skal tilbake til «striskjorta og havrelefsa» om vi vil det eller ikke. Og da er det ekstra viktig hvordan vi «løser» denne hverdagen, tenker jeg.
Min jakt etter hverdagsgledene fortsetter. Det er mange av dem i dag også. Lufta der på perrongen klokka halv åtte var forfriskende god. Jeg prioriterte å lage meg en ekstra kopp med spesielt god te tidligere i dag. Et ørlite skriveprosjekt jeg har hatt liggende i bakhodet i ukes- eller månedsvis er endelig under utvikling. Hverdagsgledene står i kø.
Akkurat nå har jeg satt på ei spilleliste som passer meg spesielt godt. Og jeg er fornøyd. For jeg har klart å gjøre flere bra ting for meg selv i dag. Og jeg har vært god til å legge merke til dem. Musikken er en av dem.
Hva har du gjort av positiv virksomhet for deg selv i dag? Hvilke gleder har du lagt merke til? Jeg er helt sikker på at de er der.
Langfredag kom og langfredag gikk. Jeg syns jo ikke den var spesielt lang. Og her ble den ganske rund, mer enn lang, liksom ;-). Full av “runde” gleder:
3 RUNDE trekopper er bedre enn 2. Disse dagene er avleggeren tilstede og dermed trengte vi alle tre. Faktisk var vi fem rundt bålkaffen denne langfredagen. Men det tok vi ikke bilde av.
Når avleggeren er tilstede blir det rett som det er baking. Og JEG fikk slikke bollen. Hele veien RUNDT 🙂
En aldri så liten aperol på champagnebalkongen før middag fikk det ikke til å gå fullstendig RUNDT.
