Når tanken er tom, altså tankene. Og det ikke fins noe som helst som likner på inspirasjon, idé eller er i nærheten av et tema jeg har lyst til å blogge om. Ja da er valget egentlig såre enkelt: enten la være! Noe som antakelig ville være å foretrekke. Eller å lete opp dagens små øyeblikk. Så kan jeg i alle fall minne meg selv på dem.
Så her er mine tre torsdagsgleder:
Han her har så langt oppført seg rimelig sivilisert. DET kan variere. Og han er i grunn et godt eksempel på at du kan se rimelig normal ut på utsida, samtidig med at mye uforklarlig kan foregå på innsida!
2. Jeg har fått ny sveis i dag. Eller, sveisen er vel den samme. Men turen til frisøren gjorde at det ble litt mindre av den. Det er alltid godt.
3. Dagens opptreden på jobb inneholdt blant mye annet en interessant undring over et forlatt fuglereir. For hvor har det egentlig blitt av fuglene som bodde i fuglereiret? Har de bare flydd sin vei? Kan de være på sykehus tro? Og fins det egentlig et eget fuglesykehus? Ikke vet jeg. Og 3-åringen og 4-åringen som funderte sammen med meg hadde heller ikke fasiten. Dessuten så måtte vi spise mer blåbær, så det ble ikke mer oppmerksomhet til det reiret. Men et gyldent øyeblikk ble det. I alle fall nok til å bli med blant mine torsdagsgleder.
…og med det fjerde skal det skje, og ved det femte smeller det…eller? Neida, 1-2-3 er ukas, eller forrige ukes helgeutfordring fra utifriluft. Forrige helg, litt forsinket på mandag ettermiddag, skrev jeg om forrige helgs utfordring. Nemlig: glemt.
Denne helga går jeg for pallen! For mine 1-2-3 i uka som var, eller pallen som det også kan kalles så slik ut for slike som meg som liker å telle seire:
Fjell og lavvotur i to døgn helt alene for meg selv. Akkurat det har jeg jo delt i flere innlegg, så den som vil lese hva dette er for noe kan klikke seg inn på dem.
En god “arbeidsdag” på torsdagen der jeg både blant annet fikk diskutere fag med en ung og fremadstormende barnehagelærer OG skapt latter og glede hos barna med hengekøye og lesing i skogen. Høydepunktet for et par av dem var nok da friluftsheidi ramlet bakover og ble liggende opp ned med hodet i lyngen og beina i køya. Vi lo alle. Spesielt da friluftsheidi skulle base seg opp igjen fra den knipa ;-).
I helga klarte jeg å si nei til to invitasjoner/arrangementer som jeg skulle/kunne/burde deltatt på. Jeg hadde behov for noen rolige dager uten noe særlig på “må”-lista. Og klarte for en sjelden gangs skyld å lage meg akkurat det.
Ei god uke med en god del seire, for den som teller det. Minst en en, to, tre slike. Det er ikke verst i det vi allerede er godt inn i ei ny uke og til og med en ny måned. Lag dagen, uka og måneden god og tell seire!
“Må jeg virkelig stå opp i dag også?”, sa jeg til småbrukeren da jeg ravet ut av senga klokka 09.00 (!) i dag. Etter en time med kaffe på senga…servert av han som kom seg opp litt før. “Jeg får vel stå opp i dag også!”, ble jo konklusjonen. Så her er jeg da. Oppe og om ikke akkurat “oppe og hoppe” så i alle fall saktegående mellom noen små oppgaver.
Det som er fint er jo at slike laaaange og trege morgener gir meg mulighet til å lese blogg. Og bli inspirert. Av en blogger som ikke har noe å blogge om ;-). I dag skrev utifriluft “Hvor er du kjære inspirasjon?”. Jeg tror jeg har det akkurat slik som hun beskriver om dagen sjøl. Mangler inspirasjon til skriverier. Og spesielt på en dag som dette. Forresten både i går og dagen før også i mitt tilfelle. Det er ikke ofte jeg er “stille” på bloggen flere dager etter hverandre.
Og lange og trege morgener – ja de er helt nødvendig innimellom de dagene som har vekkeklokke. Når jeg må innfinne meg på sykehuset før 08.00 om morgenen, eller stå opp for å rekke jobb (som ikke begynner før “langt på dag”, men tross alt begynner på et fast klokkeslett), så er disse latere morgenene helt essensielle for å få skrotten til å takle hverdagen. En slags pause for å innhente meg igjen etter et par dager med mer aktivitet og slik at jeg klarer det jeg skal i morgen og dagen etter for eksempel Og jeg vet jo at jeg kommer i gang. Til slutt. I dag ble klokka nullnihundre, men det er helt ok. For meg. Nå. For det trengs.
Og nei, jeg har ikke noe valg. Det må være slik. Så i mangel på inspirasjon til blogg – det ble et innlegg om å stå opp. Eller om det faktisk var nødvendig å gjøre det i det hele tatt. MEN! Jeg sto opp. I dag igjen. Etterhvert. Og både utifrifluft og jeg skrev blogg, gitt. Inspirert eller ei.
I et forsøk på å inspirere meg sjøl: friluftsheidi på tur. Bildet har forøvrig ingen sammenheng med innlegget 😉
Is er typisk sommer. Akkurat disse ble fortært på moloen på Goksøyr camping på Runde i juli i år. Rett og slett for å feire at vi hadde “vunnet” en super plass til bobilen etter en litt effektiv morgen som igjen kom etter en perfekt sommerdag på stranda.
Is og sand og vann og sol og bading! Det blir ikke mer typisk sommer enn det. Takk for helgeutfordringen, utifriluft 🙂
“Vi skal ikkje sova bort sumarnatta…”, sang Lars Klevstrand. Jeg må innrømme at jeg sover bort de fleste av dem, jeg altså. Jeg er jo trøtt, og trenger søvn. Og jeg foretrekker å sove om natta. De siste par ukene har jeg merket at sommernettene har endret karakter. De lyse, nesten like lyse som dagen, juninettene er så definitivt historie for 2025. Det er mørkt om kvelden og ganske så svart om natta nå. Såpass at solcellebelysningen på balkongen slår seg på i god tid før sengetid.
I natt derimot, så var det egentlig ganske lyst. Klar, fin måne over tretoppene. Og et måneskinn som lagde lange skygger over landskapet. Og jeg sov ikke akkurat bort denne natta. Etter å ha lagt bak meg “tour de egen kommune og nabokommunen” både på ettermiddagstid og kveldstid, så rakk jeg akkurat å finne senga omtrent da det begynte å lysne til en ny dag og månen hadde skint for det meste fra seg. Da hadde klokka bikket 04.00. Gjengen jeg hadde hentet på fest var vel i respektive hus, ganske fornøyde med kvelden, virket det som.
Og i og med at jeg ikke akkurat sov bort sumarnatta så fikk jeg gleden av å se både en forvirret hareunge som ikke visste vilken vei han skulle ta i billysene og rompa på et rådyr som krysset veien helt ureglementert midt i vegkrysset.
Søndagen ble forkortet med litt “soving utpå” i ene enden og den må nok forkortes en smule i andre enden også. For når den ene sumarnatta ikke blir sovet bort, så er det nok lurt å legge inn litt ekstra søvn i den neste. I alle fall når mandagen byr på jobb.
Lag deg en god mandag når den kommer, enten du sover bort sumarnatta eller ikke 🙂
Augustnatta kan være ganske svart – helt til denne lyskasteren dukker opp over skogen.
Å skrive om og poste om utsikt er vel i grunn noe jeg driver en del med. Flere av de som kjenner meg og mitt tur- og friluftsliv har noen ganger brukt uttrykket “utsiktsjunkie” om meg. Og ja, jeg liker utsikt. Følelsen av å komme ut på et hogstfelt i skogen eller opp på en topp på fjellet og så nyte synet av åser og topper og luft og lys, ja det er noe jeg setter veldig pris på.
Og når utifriluft ber oss om å blogge om utsikt i sin helgeutfordring denne uka, så kjenner jeg at her er det mye å velge mellom. Stort sett hver dag nyter jeg utsikten fra både balkong og terrasse. På klare dager ser vi Synnfjell i det fjerne og Hallingskarvet kan så vidt skimtes de aller mest krispy høstdagene.
På tur oppsøker jeg såvisst enda mer utsikt. Om det er over et vann eller fra en topp eller ei li. Eller bare utsikten til et bål. Å sitte å stirre inn i flammene er en utsikt jeg er glad i . Og for meg er utsikt viktig. For rett som det er gir den innsikt. I alle fall tid og inspirasjon til refleksjon – og dermed potensielt innsikt som er god å ha med i “bagasjen”. Eller ryggsekken, som det ofte blir for meg da;-).
Her ligger innlegget jeg skrev om akkurat det i 2022. Som for øvrig var det året jeg fylte 50, og ikke minst et år som røsket opp og sendte meg på nok en omvei i hverdagslivet:
Og jammen fikk jeg litt mer innsikt av å lese mitt eget innlegg, gitt! Så dermed må jeg jo takke utifriluft. Hennes forespørsel om utsikt ga meg faktisk innsikt!
Denne utsikten er fra gårdsplassen min. Høsten byr rett som det er på slike solnedganger, så det er bare å glede seg.
Se for dere en liten unge som nettopp har oppdaget lysbryteren. De har oppdaget det lille klikket som kommer når vi trykker på knappen, og ikke minst har de oppdaget at lyset går på og av når de trykker. Og de trykker. Av og på. På og av. Av og på. På og av.
For smårollingen er det magisk. Nesten trylleri og de jubler over oppdagelsen. Mens vi voksne prøver å si «nei, du må ikke gjøre sånn». «Slutt med det der». «Ikke rør bryteren». Og alle andre mulige kommandoer for at den lille tassen skal la bryteren være i fred og lyset stå på. Hele tida. Vi er litt febrilske i forsøket på å avlære den lille utforskeren akkurat denne atferden.
Kroppen min er sånn. Av og på. På og av. Og den som skrur av og på hele tida – ja det er nok «frøken MS» eller «Miss fatigue». For jeg har bare sånn passe kontroll på den knappen. Noen ganger er den under min kontroll. Andre ganger lever den sitt eget uavhengige liv. Noen ganger har jeg energi til å både gjøre og nyte – andre ganger er både kropp og hode så tungt at det er nok å fore seg sjøl, gå på do og om jeg er heldig ta en dusj i løpet av dagens våkne timer. Da kan det være for krevende å lese i bok for eksempel. Mens andre ganger kan lesing være akkurat det jeg trenger. Og kanskje det eneste jeg kjenner at virkelig gjør nytte som avslapping.
Bloggen bærer jo unektelig preg av denne «av-og-på»-hverdagen. Da jeg er ute og «erobrer» verden og presterer og opplever så skriver jeg om det. Da blir det turbilder, både av kjærringa med staven og alt hun ser og opplever underveis. Og når jeg stopper opp og synker fullstendig sammen etterpå – ja da skriver jeg om noe annet. Men slik er jo hverdagen og dermed blir hverdagsbloggen slik.
Sommeren har, for det meste og heldigvis, vært påskrudd. Og de dagene som har vært avskrudd har «passet» ganske godt med planer og mangel på planer. Og ikke minst planer som kan avlyses om det ikke fins krefter. Og avlysninger har det blitt. De som leser og ser kun turinnlegg, opplevelser, festlige lag og andre greier, som jo er det jeg ønsker og velger å fokusere mest på, de kan gjerne tenke at her er det ei med uhorvelig mengde med energi. Ei som er frisk som en fisk og med en kropp som tåler det meste.
Jeg, og i alle fall småbrukeren, som er i hus med undertegnede også når bryteren er slått av, kan nok berette en litt annen historie. For han får med seg den konstante vekslingen mellom aktivitet og mangel på energi. Bryteren som går av og på hele tiden. Som om det er en smårolling på speed som har styringa på trykkinga. For sosiale lag, tur, reiser, snakking – alt koster. Og da må bryteren av rett som det er.
Jeg må prøve å henge med og balansere så godt jeg kan. Selv om jeg skjønner at helt balansert blir det aldri. Noen ganger går sikringa. Og da går det ikke an å trykke på bryteren for å sette på lyset. Da må jeg skifte sikring. Eller gå inn i en «dvalemodus» der jeg ikke stiller noe som helst krav til meg selv eller hva jeg får ut av timene og dagene.
Når det er sagt: NÅ tar meg med meg «Frøken MS» og «Miss Fatigue» ut på balkongen og leser litt i boka mi 😉.
Partytelt og partypynt med friluftsheidi langs langbordet under – gårsdagen hadde noe mer partyfaktor enn dagen i dag, selv om friluftsheidi kjørte hjem først av alle.
Plutselig er det august og godt over halve året har gått. 2025 er friluftslivets år og jeg feirer det gjerne på min egen måte. Og i den sammenheng var planen å sove ute minst ei natt hver måned i hele år. Det har gått bra, det. Tilpasningene har fungert og jeg har fått både lavvonetter og hengekøyenetter til skogs.
Relativt milde vinternetter og ferdig lavvo i egen skog gjorde prosjektet gjennomførbart selv med kranglete kropp. Lite visste jeg at da det ble som varmest og mest sommerlig i juli – at det var DA jeg skulle slite med å få det til! Det rimer jo forresten med at varmen gir meg kraftigere MS-symptomer, og mindre energi til å gjøre alt mulig. Og selvfølgelig at jeg har vært bortreist og drevet med andre ting halve måneden.
For nå i juli har det ikke blitt noen kortreist nærtur med utesoving for friluftsheidi. Ikke noen lengre ekspedisjoner med soving utendørs heller. Jeg har sovet ute, så på den måten har jeg vel i grunn utført mitt eget oppdrag. Men for meg teller ikke hengekøye på egen terrasse helt som natt-i-naturen. Jeg kjenner det. Bra var det da at det ble tre netter på rad der i køya på terrassen. Så jeg må uansett se at slik ble det denne gangen.
For da friluftsheidi var hjemme fra ferie i Sverige og været var utesovevennlig – ja da ble friluftsheidi sjuk. Sommerforkjølelse med intens hosting og konstant rennende nese. Ikke noe energi igjen til tur, da. Så var det bobiltur til Sunnmøre, med hostesaft og nesespray lett tilgjengelig. Så ble jeg frisk. Og da begynte det å regne. Og tordne. Så da bestemte jeg at det ikke ble noe. Og så lever jeg fint med det.
Men nå er det august og en hel ny og blank måned å planlegge tur i. Enten det blir alenetur, kombindert kano- og hengekøyetur med småbrukeren, eller noe helt annet alene eller sammen med noen som vil. I fjor hadde jeg en alenetur to netter på Øyrefjellet i lavvo. I august, så vidt jeg husker uten å sjekke. DET frister til gjentakelse.
Jeg har jo ikke for vane å gi meg. Så om jeg datt av lasset litt i juni, så er jeg rimelig klar for å klatre opp på det igjen, altså ;-).
Her er innlegget jeg skrev om årets utfordring til meg selv:
Vi forlot Runde i lett duskregn etter at sjåføren hadde stått for morgenbadet og kaffe og frokost var inntatt. Dette ble en real kjøredag som startet med at sjåføren måtte rygge ut igjen av tunellen for å slippe fram en litt ivrig annen bobilturist på vei utover. Sikkert like spent som vi var dagen før. Siden sjåføren på dag fire begynte å bli virkelig varm i trøya så ble det helt ukomplisert. Det samme kunne sies om den aller første fergeturen med denne sjåføren i bobil litt senere på dagen; det gikk som smurt! «Barneskirenn».
Det ble en flott tur ut og inn av fjorder, under havet i tunell, over havet på bru og ferge, inn i viker, ut av viker, over øyer…rett og slett gjennom overveldende masse fin natur. Og da vi ble sultne så fulgte vi magefølelsen. Den rumlet 😉. Og når magefølelsen sier at vi skal ta en fem minutters omvei for å finne mat, så viste det seg at det var midt i blinken. Litt utenfor allfarvei fant vi mat! Vi vant igjen. Fiskå brygge serverte fiskesuppe, fish and chips, ostekake og pavlova og magefølelsen ble mett.
Skorpa sett fra “andre sida”. Bak fjellet til høyre ligger Mulevika som bød på hvit sandstrand.
Den siste fjærprydede figuren vi hadde kontakt med på Runde var denne.
Og sauene på nordvestlandet oppfører seg stort sett nøyaktig som de på østlandet.
Spørsmålet var nå hvor langt vi skulle kjøre. Nordfjordeid ble neste stopp for bunkring av litt matvarer samt en ørliten shoppingrunde. Friluftsheidi har det med å gå fort lei, rett og slett gå tom, under den formen for aktivitet og måtte fjerne seg selv fra situasjonen, les kjøpesenteret, og stå helt i ro utenfor bobilen Bertil ei stund. Sjåføren dukket fort opp da hun kom på at hun hadde kjøpt en is som lå i en av handleposene ved bilen.
Langs Oppstrynsvannet ble det mye mysing og stopp langs rasteplasser for å finne en ok parkering for Bertil for natta. Det var kvelden og nærmet seg behov for å avslutte dagen. Alle steder der «camping forbudt»-skilt ikke sto ble vurdert. Det var da magefølelsen gjorde seg gjeldende igjen.
Friluftsheidi kjente at rasteplass langs trafikkert vei ikke var drømmestedet for skjønnhetssøvnen. Og så kom hun på at hun før turen hadde googlet et par steder der innerst i dalen. En bobilplass ved enden av en vei på andre siden av vannet fristet. Og når eventyr frister så er det bare å henge med. Vi lot magafølelsen regjere og satte kursen utenfor allfarvei igjen.
Spente svingte vi av hovedveien og gjennom ei tettbebygd grend, gjennom en trang tunell, over ei enda smalere bru og langs en smal bygdevei langs sjøen. Og der dukket parkeringen opp. Smekk full! Der sto vi og lurte på hvordan vi skulle få snudd. Veien var smal og det var innkjøring forbudt framover og kø av biler bakover. Bak oss dukket det opp et par digre finske bobiler som snudde på en femøring og forsvant. Vi bestemte oss for å rygge bobilen på skrått ned i vegkanten og vente på at noen skulle flytte seg slik at vi fikk plass.
Og det skjedde med en eneste gang, det. Magefølelsen og vinnerne hadde slått til igjen. Sjåføren fikk elegant rygget Bertil på plass mellom en tysk og en fransk bil og vi fikk drømmetomta i vannkanten igjen.
Glomnes ved Oppstrynsvatnet.
Parkering “bak” rundballene til venstre.
Mot Skåla og Lodalskåpa.
Kveldsbad under breen.
Glomnesfossen.
Plassen hadde i grunn alt. I alle fall alt vi trengte. Både vann å se på og bade i, ro og fred og flere fristende turmuligheter.
Det ble så klart bading igjen. Denne gangen i turkist ferskvann under breen. Og dagen etterpå bestemte vi oss for å gå en bitteliten tur til fossen like ovenfor før vi for alvor vendte nesa østover og over fjellet for hjemreise. Men ikke før sjåføren hadde disket opp med duftende og deilig nybakt brød. Luksus.
Kvileplass på vei oppover mot Segestad.
Den bittelille turen til fossen ble fin. Og etter hvert ganske så mye lenger og brattere siden den siste dagen egentlig skulle minne aller mest om de tidligere Great Escape-dagene. For vi ville klatre opp. Helt opp til gården der oppe i fjellsida. DET har jeg skrevet mer om her:
Denne trappa opp til andre etasje på Segestad lot jeg være. Jeg hadde nok høydemeter i beina, kjente jeg.
Og etterpå badet vi igjen, så klart. Og så kjørte vi hjem. Da var jo klokka allerede 14.30, så vi kjente at utnyttelsen av den siste Escape-dagen var god. Forbi fosser, gjennom tuneller og opp på Strynefjellet. Ned gjennom Ottadalen og Gudbrandsdalen og til slutt hjem til Hedmarken. Et par små stopper ble det. Den lengste for å innta en nydelig okseragu i Skjåk. Og da ble magefølesen god igjen ;-). Opplevelsene har vært så mange og så varierte at det tar tid å fordøye alt. Heldig er jeg som kan bruke litt tid til det og ikke minst «skru litt av» etterpå når hodet, magen og hjertet er fullt av gode ting.
Takk for turen AC og Bertil! Jeg og magefølelsen gleder oss allerede til The Great Escape nummer 14, 15, 16….
Vi satser på å vinne igjen og igjen!
Luksus med ferkst brød til frokost.
Utsikten fra Segestad fikk vi i grunn ikke nok av.
Eller rettere sagt kimer. Eller når samboeren må dytte kraftig i meg for at jeg skal høre at vekkeklokka har ringt og kimet ei god stund uten at jeg har reagert…ja da er det vel slutt på ferien da?!? Eller?
Men hva gjør man ikke for å forlenge ferien!?! Eller i alle fall feriefølelsen.
I dag måtte jeg innfinne meg i nærmeste by, ca 2,5 mil unna, klokka nullåttehundre. Og da måtte jeg utvilsomt ha vekkeklokke. Kjipt. For det gjør i grunn fysisk vondt å måtte bryte seg opp og ut av senga før skrotten er klar og tvinge seg av gårde. I duskregn og gråvær var det derfor helt nødvendig å gjøre noe lystbetont ut av hele stuntet.
Og hva er vel bedre for å bevare feriefølelsen enn et morgenbad og frokost og kaffe på kokeapparat i det fri? Så slik ble denne uka startet: bad og arme riddere! Og dermed hadde vekkeklokka bidratt til noe positivt 😉
