Sier sikre kilder. For min del så bades det gjerne hele året. Så lenge det fins åpent vann i alle fall. Jeg har badet i havet på Sveriges vestkyst i romjula, i en bekk øst i Trysil med is-og snøsklie ut i vannet i april og mellom isflak på fjellet i sommersola. Blant annet.
Når det er ferie, og jeg har tilgang på egnet sted, altså vann, bader jeg hver morgen. Rett fra senga, på med badesko og badekåpe og strake vegen til bading fra strand eller brygge. Må jeg rusle et par hundre meter gjennom skogen for å komme meg uti så er det greit. Men dess kortere dess bedre.
I dag har jeg badet tre ganger. Det gjelder å passe på når mulighetene er så definitivt til stede. Både brygge, ganger to, og strand og ikke minst sommervær har invitert til utstrakt bading.
Og innimellom litt roing. Om fiskelykken er motsatt proporsjonert med badelykken vet jeg ikke. Men det kan vel i grunn se slik ut. I dag har jeg altså badet, rodd, tatt bilde av tær i sand, badet, fått sand i trusa, badet igjen og grillet.
Det er Ferie med stor F! Og i morgen blir det morgenbad igjen! Fordi det er ferie.
Noen ganger, en gang i blant kanskje, kommer den følelsen;
Følelsen av å være akkurat på rett sted, ha akkurat det rette selskapet, og ikke ha behov for hverken å være noe annet sted eller ha noe som helst annet enn akkurat det du har.
DA er det viktig å kjenne etter! For det er akkurat de gangene som skaper magien. Som balanserer livet! De gangene.Nå!
Mat må syklister ha, og med frokost og kaffe innabords og alle vesker, sekker, mobiler og andre løse deler lesset på var det klart for å bruke litt energi igjen. Skiløypa og bakkene vi hadde forsert ettermiddagen før var på et eller annet vis blitt fryktelig mye kortere i løpet av natta. Vi suste gjennom gress og forbi blomster, kuer og hyttefelt helt til vi igjen trillet stødig bortover demningen i motsatt retning som dagen før. En svenske ble observert(!). I alle fall en fisker nedenfor demingen.
«Der står det en fisker», sa AC.
«Ja, en Fishermans Friend», sa vittige meg. Det blir en del kvalitetshumor på en slik tur.
«Svensk, jaja…», sa AC. Og tenkte at det var da litt rart at jeg kunne se det på så lang avstand. Eventuelt se det i det hele tatt.
Akkurat samtalen om svensken der på demningen ble vel i grunn toneangivende for flere av samtalene den dagen. Det er lett å høre litt «skakt» når det sykles og skravles både på inn- og utpust og uansett om selskapet er innen hørevidde. Men slik går no dagan på sykkeltur, og vi prater og vi svarer og det er ikke alltid så farlig om vi snakker om det samme. Eller hører det vi trodde vi sa…
Bakkene opp mot de lokale i gapahuken fra i går skulle jo nå forseres i motsatt retning – dermed oppover! Og jammen ble det oppover etter det også. Ja, denne delen av Mjølkevegen, betegnes som den mest familievennlige. Fordi den ikke har så kupert terreng. Men det fins bakker, det er sikkert. Og det var der undertegnede både fikk testet «bakkestart» med trehjulingen, samt gjorde et forsøk på å gi min medsyklist en ørliten dytt i ryggen mot toppen av bakken. Det kunne jeg bare slutte med, så da gjorde jeg det.
På toppen av bakken fant vi vår perfekte lunsjplass. Det var ikke badevann der. Men det var benk, utsikt i alle retninger, oppholdsvær og nesten vindstille. Kun nok trekk i lufta til at mygg og knott holdt seg unna. Kokeapparatet produserte skikkelig kaffe, matpakka fra hotellpersonalet inneholdt både mye mat og noe overraskende mat, og resten av bayliesen gikk ned i et par slurker. En perfekt lunsjstopp.
Før vi kunne tråkke oss videre oppover og bortover. Vannflaska ble fylt i bekken vi passerte rett før vi fikk skogens konge på lett galopp tvers over veien og nedover myra. Elgen er majestetisk. Spesielt når vi kan følge den over lange, åpne strekninger der den vekselvis galopperer og lunter bortover myrene. En finfin opplevelse! Vi passerte både tjern, bekker og flere Flåklypa- og Flintstone-fjellknauser langs veien. Og plutselig og nesten litt for lett kunne vi igjen trille inn på parkeringa ved Gomobu og finne igjen bilen.
Den siste arbeidsøkta for dagen måtte benyttes til demontering, sammenlegging og løfting av trehjuling og montering av sykkelstativ inkludert tohjuling, samt en hele fem minutters kjøretur til siste losji. Som viste seg å være tidenes triveligste tømmertun der vi fikk utdelt «Kårstogo» og ei leilighet med både hvert vårt soverom, kjøkken og bad.
Hovedhuset bød på peiskos, middag og kake og «hjemme hos oss selv» i Kårstogo var vi så heldige at det ble «servert» vin og gode samtaler gjennom kvelden. Før vi måtte ut igjen. For det var jo vann nedi bakken. Badevann. Kveldsbadet foregikk blant en økende gjeng mygg og knott. Vi prøvde å ikke bry oss noe særlig om dem. Og de tok heldigvis ikke så mye notis av at badinga foregikk i en lett kombinasjon av undertøy, badesko og en og annen bikinitopp.
Så ble det natta igjen og før vi visste ordet av det så kom morgenen. Den siste på årets Escape. Med kaffetrakter tilgjengelig og frokost satt fram i kjøleskapet ettermiddagen før var det bare å dekke bordet ute i sola og kose oss med både egg, ost, juice og skiver. Og nyte stillheten og roen. De to damene som hadde overnattet i nabohuset på tunet dro av gårde på sykkeltur og vi hadde hele herligheten for oss selv.
Til slutt måtte vi rydde og vaske oss ut, si hade og takk for oss til både personale og omgivelser og begi oss på hjemvei.
I god The Great Escape-stil så ble det heller ingen pinlig stillhet i bilen på vei hjem. Planer ble luftet og diskutert – også svevende tanker om framtidige Escape’r. Vi har ideer. Antakelig nok til et tosifret antall år til. Og jammen er det bra. Det er vemodig når slike eventyr går mot slutten. Men det er litt godt også.
Etter tett oppunder 100 kilometer på henholdsvis to og tre hjul. Kaffekoking, bading, skravling og naturopplevelser er skrotten litt mørbanket. Huet er nok også det, men samtidig fornøyd og full av gode opplevelser. Det er akkurat slikt noe som er helt gull å ha «i banken» til mindre spennende dager og uker. Og så kan vi jo lure da; på om «svensken» fikk fisk. Eller om han var en Fishermans Friend.
Været lagde litt drama, men holdt seg unna både bekken og oss.
Rett borti der sto det jammen meg en svenske…eller en Fishermans Friend…
The Great Escape vol 12, 2024 edition, er historie. De to eneste og faste deltakerne har syklet, pustet og pest, spist, badet, skravlet, kokt kaffe, svettet, sett, hørt, ristet, observert og tråkket seg gjennom «den mest familievennlige delen» av Mjølkevegen. Nemlig Stølsvidda mellom Vaset og Golsfjellet.
I løpet av fem dager, med to dager biltransport og tre dager sykling, har vi tilbakelagt noe i underkant av 100 kilometer. Den yngste har tråkket for egen maskin alle meterne og alle bakkene. Bortsett fra omkring fem meter der undertegnede prøvde seg på et slags «dyttestunt» med elsykkelen som drivkraft og der armen liksom skulle «sope» med seg dama. Til høylytte og ville protester, selvfølgelig. Slikt noe skulle hun jo slett ikke ha noe av! Så da slutta jeg da. Og syklet videre på min trehjuls spesialsykkel med alternativt styre og hjelpemotor.
Den første sykkeldagen var en vakker og aldeles strålende rundtur. Og selv om «noen» hadde lest at turen skulle være på 16 kilometer, mens den endte på 27,9, så var vi enige om at den var akkurat passe. Selv om siste bakken skulle vise seg å være både i bratteste og lengste laget. Men det gjelder å ikke gi seg. Dag en er beskrevet her: https://friluftsheidi.blogg.no/en-spa-dag-tror-jeg.html
Dag to våknet vi igjen på Gomobu. Fint navn, ikke sant? Det var på tide å pakke ned alle remedier og alle jakkene (!), putte det som ikke ble funnet verdig å bli med på turen i bilen, og resten i sykkelveskene. I dag visste vi hvor vi skulle begynne og vi startet å tråkke oppover bakken og bortover vidda. Med mørke skyer i både horisont og hvor enn vi snudde oss så var vi forberedt på det meste av vær, men vi kom oss jammen over hele vidda før dråpene traff både syklister og sykler. Vi passerte både kyr og sau, hytter og setervoller. Det ble en og annen fartsrekord i noen av bakkene. Begge syns jo det er en smule stas når hjulene ruller fortere og fortere mens følelsen av å suse av gårde nesten minner litt om å fly. Etter å ha passert både DNT-hytte og gjennom ei trivelig setergrend måtte vi sitte litt på en stein mens utsikten ble beundret og medbrakt brødskive ble fortært. Og sjokolade så klart. Det hører med.
Det sykles så fort at noen har hjelmen i skyene.
Tyrisholt.
Mot Hemsedalsfjella.
Skurer over Tisleifjorden.
Til slutt stupte vi ned en rimelig bratt bakke og befant oss plutselig på en kafe og landhandel der det ble muligheter for både kaffe og kanelbolle. Og et par bilder til. Til og med på do ble det fotografert. Og det er ikke akkurat en vane. Akkurat da Escaperne var under tak der så kom det faktisk noen få regndråper. Nok til at kaffen ble inntatt innendørs.
Noen kilometer på hjul senere passerte vi enda en perfekt rasteplass. Men gapahuken var opptatt:
Det var for så vidt ledig på steinen som ba oss sette oss ned, men gjengen i gapahuken hadde visst brukt den som do…
Etter en liten prat med de lokale i gapahuken gikk det lett nedover gitt. Helt til demningen i Tisleifjorden. Med sykkelvei direkte på demningen ble det en stopp der også. Rett og slett for å ta inn det hele. Fem minutter etter at vi passerte demningen var det stopp igjen. Tour de vidda, Escape edition, har det med å foregå sånn. Farten er rett som det er god, men plutselig oppdages noe pent, interessant eller fotovennlig, og dermed blir det stopp. Denne gangen var det vel egentlig for å se litt på folk på en kafe, ligge litt i lyngen, drikke litt baylies og….tamtaratam, tro det eller ei: BADE! Igjen.
Et nydelig sted å bade og vi er skjønt enige: «vi angrer aldri på et bad».
De siste kilometerne var oppover. Lange oppoverbakker. Merket som «svært bratt bakke» på internettmaskina til AC. Men endelig så fikk vi syklet på litt sti. Skiløype og traktorslep kaltes det på det samme internettet. Det er alltid litt spennende med stisykling med trehjuling. For hva slags sti? Hvor smalt er det? Og hvor bratt? Og hva befinner seg egentlig i og under gresset jeg sykler gjennom og som er like høyt som skuldrene mine? Kommer jeg i det hele tatt fram?
Dama på tohjulingen tråkket på og var helt rå opp traseen! Og friluftsheidi kjørte seg fast bare en gang. Hun ble stående fast med understellet på sykkelen godt festet i grusen der stien rett og slett var vasket vekk av bekken som skulle gått ved siden av. Litt løfting måtte til før vi sakte men stødig tråkket de siste noenoghundre meterne gjennom blomsterbakkene til resorten vi skulle tilbringe kvelden og natta på.
Da hadde vi kommet til trillekoffert- og bussturistland. Den oppegående unggutten i resepsjonen anbefalte oss å spise middag klokka 19. For klokka 20 skulle det komme tre turistbusser. Det er det jeg kaller et rimelig tydelig hint. Den er grei, tenkte vi og turet opp på rom 360 med det meste vi hadde av ryggsekker og sykkelvesker. Bortsett fra mobilen min. Den var VEKK!
Heldigvis visste jeg at jeg hadde hatt den ved innsjekk. Jeg hadde jo hatt visakortet framme. Men endevending av alt som befant seg på rommet, alle lommer, samt henvendelse i resepsjonen hjalp ikke. Null funn. Men en liten ekstra tur ut i sykkelboden, også kalt skiboden, ga resultat. I bunnen av den sykkelveska vi lot stå igjen der fordi vi slett ikke hadde planer om å bruke innholdet, blant annet kokeapparatet, inne på resorten; DER vet du! Der lå den forb… telefonen. Med seks oppringinger fra min medsyklist, i desperasjon for å finne igjen dupeditten.
En dusj, buffetmiddag type alt for stor, samt en liten runde i hotellets relativt digre kombinerte kles-, leke-, interiør- og souvernirbutikk senere og vi inntok horisontalen for en god natts søvn. Sykkeldag to var historie, og vi var spente på om værmeldinga for sykkeldag tre ville innfri.
For dag tre var meldt å bli den våteste og mest utrivelige sykkeldagen. Selv om mengden nedbør og vind som ble meldt hadde minket i løpet av de forutgående dagene. Det var to spente syklister som rullet ned øyelokkene og flatet ut i hotellsenga. Møtte vi motvind og sprutregn morgenen etter?
Friluftsheidi ser på ting. DET tror jeg er stikkordet for dagens ekspedisjon over vidda. For det gjelder å se. Og det gjelder å lukte. Og det gjelder å kjenne.
I dag fikk jeg endelig bruk for sommerkroppen. For jeg har jo sommerkropp, jeg. Det vil for meg si; jeg har kropp, sjekk, jeg har bikini, sjekk, det er sol, sjekk, jeg bader, sjekk– alt kombinert blir: sommerkropp!
Og i dag fikk jeg bruk for den! Nå har jeg klargjort bil og sykkel, det vil si bil med sykkel inni, og jeg har prøvd bikinien! Og den ser akkurat lik ut som den gjorde i fjor, og for så vidt året før det, og før det, og før det igjen – alt vel, med andre ord. Jeg har forresten impregnert turklærne også…og funnet fram lue og ull! For det ser ut som jeg kommer til å få bruk for det.
Så da likner dagen litt mer på sommerferie – turforberedelser, ullpakking, bading og utefredagstaco! Lag deg en god sommerfredag du også! Med den sommerkroppen du har!
Jada, jeg vet at det er mandag i dag. Og slett ikke fredag. Men som seg hør og bør når friluftsheidi har vært på tur, så må det komme reisebrev på bloggen. Og da er det vel ryddig å være i hvert fall tilnærmet kronologisk korrekt. Dermed handler det i dag om en finfin fredag:
Etter verdensmesterskap i klikk på værmeldinga som endret seg til det verre og det bedre om hverandre i uka som gikk, kunne kjøretøy 1, eller de som satt i den da, omsider glede seg over at det var sol og oppholdsvær da vi svingte inn på parkeringa. Vi var klare for ei helg i fjellheimen. Vinden fjernet effektivt alt av løse deler, inkludert bikkjehår på buksa etter bilturen, og heldigvis var vi etter hvert såpass tungt lasta at å blåse bort ikke var noen stor risiko. McGyver-dama, eller friluftsheidi om du vil, tryllet fram både skruer og verktøy da festet til sykkeltralla ikke var helt intakt, og reddet dermed om jeg skal si det selv en litt utfordrende start når det gjelder utstyr. Og med utstyrskollaps avverget, montering av både tralle og trehjuling, samt lessing av ufattelig store mengder utstyr på sykler og folk, så kom vi oss av gårde.
Gutta startet med en liten offroadbit før det bar grusveien oppover, mens friluftsheidi ikke tok sjansen og syklet rundt i og med at trehjuling med svinetungt lass ikke oppfører seg helt stabilt på usikkert underlag. Tyngdepunktet blir en smule ugunstig og erfaring tilsier at velt, det vil si en slags utstyrskollaps, da er rimelig sannsynlig.
Ingen i sikte på den 2,5 kilometer lange sykkelturen innover vidda. Og jeg tok selvfølgelig mange bilder, for det hadde jeg tid til når de som syklet med kun muskelkraft tråkket seg oppover motbakkene. Med tungt lass er hjelpemotor helt nydelig! Men apropos bilder; de er alle uklare og forkastet. Av årsaker det kommer mer om senere i turrapporten! Da snakker vi nemlig om utstyrskollaps!
Med noe att og fram og vasing i kratt og diverse diskusjoner, ble leirplass bestemt og to satte opp deler av camp mens nummer tre gjorde vendereis for å møte resten av gjengen. Og hjelpe til med bæring. Det var godt vi var to. For i 13-15 sekundmeter, i alle fall i følge yr, var det ikke akkurat enkelt å få opp lavvoen. Men det gikk. Og poenget med fjelltelt ble rimelig åpenbart da det kom opp to slike i en fart like etterpå.
Da kom endelig resten av kompaniet også, fra flere retninger, og alle «redde opp senga si», det vil si ordnet liggeunderlag og sovepose, og inntok etter hvert både jervenduker og fast og flytende føde mellom de varierende installasjonene i campen. Dermed var vi fulltallige, seks folk og ei bikkje. Og campen ble komplett. Selv om både lue, stillongs og votter måtte på så hadde vi en trivelig kveld helt til….
…den plutselig var slutt! Skylaget og himmelen var i grunn rimelig variabelt der vi kikket oss omkring i fjellheimen. Og i det fjerne kunne vi skimte grå, tette skurer som for bortover fjellsidene. Men «neeeeiii, det kommer vel ikke så fort», konkluderte den såkalt noe fjellvante friluftsheidi kjekt. Det gjelder å være konstant væroptimist og ha trua til det motsatte ettertrykkelig blir bevist. For vi hadde det jo så trivelig.
I det setningen var sagt så falt de første dråpene. Og innen vi hadde fått stablet oss selv på beina og begynt å dra en del løse deler, inkludert vin og jervenduker inn i lavvoer og telt, ja da bøttet det ned. Nok til at hu som satt i busken og tissa fikk seg en kveldsdusj og bløtet ut ett sett klær skikkelig allerede første kvelden. Og nok til at de to som regelrett stupte inn i lavvoen med armene fulle av løse deler lenge satt å lurte på når de skulle få tatt kveldspussen og kveldstissinga.
Det fikk vi heldigvis til da den første skura tok ei pause. Og til slutt hørte vi at han som hadde tatt seg en kveldstur på de nærmeste toppene også dukket opp. Ferdig dusja! Vi sa natta og krøp i påsan. Det er ikke stort annet fornuftig å finne på litt utpå en fredagskveld med kun en supertynn teltduk mellom seg og syndefloden.
Natta ble bråkete og ståkete! Ingen tvil om det. Men lavvoen var forskriftsmessig satt opp og med ørepropper og trass så ble det da litt søvn til og fra. De neste timene var jeg innom jobb, at roommaten i lavvoen frøys og at gapahuken til den ene turkompisen hadde kollapset slik at han lå som en kokong på gresset da vi sto opp. Etter nøye overveielse nedi soveposen før jeg sto opp, så konkluderte jeg med at alt det der bare var drøm. Og da skjønte jeg jo at jeg hadde sovet tross harde regnskurer og alt for mange sekundmeter vind gjennom natta.
Fredagen hadde gått over til lørdag helt av seg selv mens vi sov/ventet/angret/slappet av, stryk det som ikke passer, og vi var klare for neste dag og ikke minst neste post på turprogrammet. Ingen menneskelig eller utstyrsmessig kollaps i løpet av natta, heldigvis.
Mer om hva vi gjorde og hva vi ikke gjorde får komme i neste innlegg, tror jeg. For det ble jammen en fin friluftsheidilørdag og den fortjener vel sine egne ord og betraktninger!
Lavvoen er oppe under sola, mens Muen ligger under ei sky.Bikkjer og gutter og sekker og friluftsheidi er snart på tur innover veien mot Ramstindene.
Endelig fredag.Himmelen over Ramstindene byr på skyer i alle former og farger.Ei ørlita tannpussepause i mellom regnskurene byr på finfin utsikt.Camp sett fra…hmmm…”badet”, tror jeg vi kaller det.
Jeg er nesten helt sikker på at dette diktet har vært med her på bloggen før. Bildet også. Men uansett kjenner jeg at det fortjener en reprise. Og da syns jeg det passer akkurat i dag, den 17.juni. Selv om akkurat denne junikvelden, denne mandagen, så frister ikke temperaturen til noe særlig langvarig opphold på trammen. Men et favorittdikt, det er det:
I dag feires at jeg nå tar sju ukers ferie. Ferie fra venteplass 6, mr-undersøkelser, fysioterapeuter, ct-maskiner og blodprøver. Og alt det andre jeg driver med i hverdagen. Den siste avtalen med helsevesenet denne perioden gjorde jeg unna i dag. Og jeg har ingen planer om å møte opp eller ha telefontimer med hverken nevrolog eller onkolog med det første. Og ingen av kollegene deres heller. Så nå tar jeg sommerferie! Etter de siste ukenes undersøkelseskjør der det bortimot har gått over styr…det vil si at jeg har mistet litt oversikten, så er det i grunn greit med ei pause. Jeg tror jeg endte på 14 avtaler i løpet av noen uker. Så nå pustes det ut!
Hverdagen, slik den arter seg med noen varige kroppslige utfordringer, starter opp igjen den 2. august. Etter planen. «Men du ringer om du merker noe, ikke sant», sier de alle. Senest i dag. «Jaaada», sier jeg. Og krysser fingra for at jeg slipper akkurat det. Og i mitt stille sinn tenker jeg at det skal mye til!
Det ser bra ut, altså! Og dermed blir det fulltids ferie. Fulltid planlegging av tur og diverse eskapader i kratt og fjell, og en bitteliten dose jobb. Samt stabil medisinering som humper og går rutinemessig i det daglige. Det er alt. For det er ferie. Det har jeg feiret med et ørlite glass rødvin og ei lammestek. På en onsdag.
Jeg krysser fingrene for at ferie i år blir akkurat det; ferie. Og husker hvordan sommeren for to år siden gikk med til turer inn og ut av sykehuset. Dager tilbrakt i senga. Måltider som besto av en halv banan og et halvt glass vann. Og der telefonkontakt med kreftenheten var nesten dagligdags. Kvalme, prøver, medisinutprøving, bivirkninger og pes. Og planer ble endret, avlyst og satt på vent rett som det var. Men jaggu fikk vi til en del den sommeren også. Blant annet The Great Escape.
Årets escape planlegges. Lavvotur planlegges. Og det er rett og slett fryktelig stas å se fram til slike stunt uten for mye «hvisomattedersomatte».
Jeg går inn i ferien med full og hel overbevisning om at det blir ferie i hele sju uker.
God sommer, folkens!
Jeg satser på mange slike sommerkvelder denne ferien. Selv om jeg sitter inne med ullsokker på under et pledd og hører det sprake i ovnen akkurat nå.
