Gå tilbake i arkivet, tilbake i tid, sa utifriluft i sin helgeutfordring til oss medbloggere denne helga. Rettere sagt så sa hun det på fredag den 21. Den 21.november 2024 skrev jeg om at badelandet mitt var stengt. Her: Det var stengt.
På akkurat denne dagen i fjor, altså dagen i dag, 23.november…blogget jeg ikke. Ikke et eneste pip. Og på denne dagen i fjor tok jeg i følge min sky kun ett eneste bilde. Dette:
Litt førjulsstemning på bordet, går jeg ut i fra. 23.november 2024 går visst ikke inn i historien som en stor blogg- og fotografidag. Akkurat det gjør ikke 23. november 2025 heller. Men den har hatt andre gleder.
Takk for en fin kveld, ei god natt og en hyggelig formiddag til selskapet! Jeg tipper vi sees sånn cirka om et år 😉 Men vertinnen mye før 😉
«80-tallet var faktisk noe som skjedde. Noen av dem som opplevde det går fortsatt blant oss.»
Og jeg, jeg har gleden av å tråkke intervaller på elipsemaskina til nettopp 80-tallet. Til raddis-miljø, Liv (Siv) Jensen, bobletyggis, vannsenger, fasttelefon, uniformert Volvo 240, kreppet hår og sist men ikke minst: Pernille Sørensen og Bjørn Tomren.
Førstnevnte i perfekt og manisk rolletolkning av politisk korrekt mor, i følge seg selv, med forsett om å oppdra barna sine til å mene nøyaktig det samme som henne, selv om de så klart «må finne det ut sjøl».
Og så Tomren, da, som frambringer høylytt latter der på ellipsemaskina i sitt haltende forsøk på å gjøre alle til lags. Først som Steinerskolelærer, via en kort og brutal mangel på karriere som vannsengselger, til bussjåfør og altmuligmann for Europe!
Hele greia er så absurd og for meg som faktisk «fortsatt går iblant oss» så hysterisk morsomt at jeg nesten gleder meg til intervalltrening med denne serien på tv foran treningsapparatet. For nå har vi jo nesten tv på alle rom, så klart. Og kan se serie akkurat når vi vil, ikke når det går på lineærtv. I motsetning til på 80-tallet, da Dagsrevyen og NRK fortsatt var så å si enerådende som nyhetskanal. Og til fast klokkeslett hver kveld.
Både Carl I. Hagen og Liv Jensen, underforstått Siv, har sine viktige roller i serien. Det er innvandrerbutikker, kontraster mellom øst og vest i Oslo, «fremmedarbeidere», Blitzere og røyking på alle kontorer. Det er så 80-tallet som det er mulig med alle klisjeer. Absolutt relevant og akkurat sånn det var for slike som meg som var tenåring på den tida og nå går rundt med selektiv hukommelse.
Og det viktigste: Heldigvis var det ingen mobiltelefoner som dokumenterte alt på den tida. Så vi må rett og slett basere oss på vage minner og gamle klipp fra NRK-arkivet 😉.
Basert på sannhet, løgn og dårlig hukommelse. Som Nrk selv har skrevet om blant annet serien «Makta». Rett og slett perfekt underholdning for en som var der da det skjedde og fortsatt går rundt blant folk. For det var jo muligens våre beste år…eventuelt våre verste 😉
Bilde: nrk.no. Motiv: Familien Ihle.
Bilde: Et gammalt album fra…nettopp…80-tallet. Motiv: friluftsheidi
Novembersola klarer bare så vidt å løfte seg over tretoppene midt på dagen. Frosten har bitt seg fast i gress og på greiner og stien er hardfrossen og fin å gå på. Der det ikke har rent vann som har blitt til ei glatt isflate som minner mer om akebakke eller bobbane. Elva renner fortsatt livlig og åpen, men i kantene dannes det nå flere og flere isskulpturer over steiner som stikker opp og greiner som henger like over vannflata. Mer og mer av omgivelsene kapsles inn i glass, eller is, og legger seg i dvale. Skogen gjør seg klar for enda mer frost og etter hvert snø over alt som er dekket av rim.
Det er jo allerede andre halvdel av november. I år opplevde jeg min første rimfrost-morgen allerede i august. Da var det glitrende og vakkert og rim på både lavvo og badesko (!) da jeg våknet og krøp ut av soveposen på Øyerfjellet. I august kom varmen i løpet av dagen. I november mangler varmen. Og den spake sola som titter rundt treleggene midt på dagen gir ikke den helt store lunken.
Men det er noe veldig fint med å ta seg en skogstur i november. Når det er frost. Der det før i høst var bløtt og sugende å tråkke, er underlaget nå hardt og lettgått. Og finner man en åpen plass der sola får lov til å skinne et par timer midt på dagen, ja da er det godt å sitte helt stille og høre bålet knitre mens flaggspetten styrer på i nærmeste tre.
Enda en måneds tid skal det bli kortere og kortere dager og mindre og mindre å se av sola. Etter hvert blir det kanskje bare bålet som gir litt gyldne toner i det mer og mer fargeløse landskapet.
Jeg er heldig som kan nyte godt av både novembersola, novemberfrosten og et novemberbål. Den har sine sider, denne novembermåneden også. Og noen av dem er veldig vakre!
En liten håndfull tørre og tynne vedpinner i sekken gir et perfekt “hyggebål”.
Midt på dagen stiger sola bare så vidt over tretoppene.
Og på skyggesida langs elva er det rimfrost hele dagen.
Krystaller.
Denne tyttebærlyngen pyntet seg med rim allerede i august.
Å bli varig syk er en sorg. Det er sorgen over livet som ikke ble som planlagt. Sorgen over det som er annerledes. Sorgen over å stå igjen på perrongen når toget går. Sorgen over å ikke være en del av hverdagslivet med kolleger og sorgen over å kjenne seg unyttig og ubrukelig.
Men heldigvis så er ikke sorgen altoppslukende. Det er mye som er fint i livet selv med varig sykdom og alt den fører med seg. Sorgen kommer mer i glimt. Den slår inn i litt ulike situasjoner. Og til litt ulike tider og med ulik styrke.
De siste par dagene har jeg kjent på det. For nå er alle gamle permer med papirer fra de siste årene jeg var i full jobb ryddet. Det meste er kastet. Det er begrenset hvor mange gamle ukeplaner, personalmøtenotater og foreldremøtesakslister jeg kommer til å trenge framover.
Og ja, det er faktisk en bøyg å gjøre det. Siden jeg ble skikkelig syk og ute av stand til å passe jobben min har det nå gått 5 ½ år. I akkurat de samme 5 ½ årene har alle permene og heftene og de andre «lure greiene» bare stått der.
Nå har jeg endelig fått dratt meg selv etter nakkehåra og fått ryddet i greiene. Ja, det fantes mange tips og gode planer og tanker i de permene. Men det er begrenset hvor mange gamle ukeplaner jeg har bruk for i livet slik det fortoner seg nå. Og slik det ser ut til at det blir framover.
Så nå er de vekk! Og hjemmekontoret virker i alle fall litt ryddigere. Midt i sorgen over å «gi opp» all god og lagret dokumentasjon i flere årganger med permer, så kjennes det rimelig tilfredsstillende også. Og et skritt i en retning som er både nødvendig og sunn. For meg. For nå har jeg altså tatt kontroll. Og ryddet noen hyllemeter.
Hyllene og permene og jeg har gitt slipp. Et kapittel, en hel bokserie antakelig, er over. Og vi er klare til å fylles med noe annet. De neste kapitlene skal bli spennende å fylle Det verste er at hyllene er fortsatt ganske fulle. Men ikke overfylte, som før. Og å fylle livet har jeg så definitivt tenkt å gjøre uansett. Også det jeg har igjen av arbeidsliv!
Helga har vært rimelig inspirerende. Noen tanker er satt i gang, mens andre nok må modnes litt oppi den grøten, eventuelt gresskarsuppa (!) som nettopp nå befinner seg inni huet mitt. For det ER krevende å delta på Inspirasjonskonferanse for tillitsvalgte i regi av MS-forbundet i Norge. Mellom sykehusbesøk og kontroller både fredag og i morgen har helga blitt brukt til nettopp dette. Innimellom foredrag, spørsmålsrunder, parallellsesjoner, workshops og annet program har det så vidt blitt tid til å skuffe innpå litt hotellmat og skravle med nye og litt eldre bekjentskaper. Og en form for hurtiglading av kropp. For eksempel med 8 minutters lunsjhvil på rommet før ettermiddagsforelesningene begynte i går:
Ikke rart at hode og kropp føles en smule “kokt” og ubrukelig for øyeblikket. Foreløpig er jeg inspirert til å ta for meg av neste ukes moro. Først og fremst de jeg gleder meg til. For eksempel:
litt planlagt fredagsmoro (som det forøvrig er veldig greit at det er fem dager å lade opp til ;-))
Og frisk luft! Fra fredag klokka 16.12 til i dag kl 14.08 var jeg ikke ute av døra på det hotellet! Så mye innetid på en gang skjer ikke. Om jeg ikke er skikkelig, skikkelig sjuk. Så i morgen skal jeg ut. Åkke som!
“Det er vel på tide å begynne nå?”, sa den 68 år gamle treningskompisen min i dag. Og da gjorde vi det. Vi begynte. Med kickboksing! Og ja, vi har fått dengt løs med boksehansker i dag. At det har terapeutisk virkning er det i all fall ikke noe tvil om. Men siden vi hadde lært grunnstilling for 3 minutter siden, så var jo ikke det noe problem.
Så har vi trent balanse, konsentrasjon og koordinasjon. Hurtighet også. Eller for min del; litt mindre treghet. Og jammen er kjennes det godt og riktig å prøve seg på noe helt nytt. Gå litt ut av komfortsonen og kanskje lære seg noe nytt igjen. På tide, egentlig.
Og ja, hodet er kaputt. Og jeg ble svett. Andpusten også. Men ingen deltaker ble skadet under forsøket. Vi slo jo på sekker 😉 Hvordan skrotten kjennes i morgen, det får tiden vise. Takk til Robert for topp opplegg!
Nå trenger vi vel i grunn bare rød silkeshorts av type høy i livet à la Stælken Gundersen.
Gruppebilde “lånt” fra Hamar og omegn MS-forening.
Takk for for maten. Takk for invitasjonen. Og takk for turen.
Ettermiddagene byr på en ganske stor del sofaligging for tida. Helt uakseptabelt, så klart. Men ikke akkurat valgfritt. Men denne tirsdagsettermiddagen skulle bli annerledes. En invitasjon til bålmiddag i skogen – ja det er et tilbud jeg rett og slett ikke kan si nei til!
Og det ble tur, bål, bålsuppe, skravling og hodelyktsurring rundt i den mørke og søkkbløte kveldsskogen. For nå gjelder det å se hvor beina settes ned. Faren for “sidesprang”, det vil si sidelengs fall etter fotens møte med såpeglatt trerot, var heftig til stede. Det samme faren for å “gå seg ned i ei blautmyr”. Det er myyyye vann i myrene nå!
Sa Alf Prøysen. Og han er ikke den eneste som har diktet om november. Og jammen er den grå. Og regntung. Og snart blir det mørkt igjen.
Hovedstaden var i alle fall grå og regntung i dag. Selv om løvet som ligger i lass på bakken fortsatt har sprakende farger.
Og inne på Kaffebrenneriet fikk jeg både en snasen Halloween-cupcake og god kaffe. Men det viktigste – ei kjempefin og meget givende skravlestund med ei tidligere studievenninne av det faglig ambisiøse slaget.
Konklusjon: en grå novemberdag der en må lage moro sjøl er slett ikke å forakte😉
Men, det er jo ikke helt min stil da. Så det var bare å gripe denne dagen også. Og ja, jeg fikk utrettet alt jeg hadde planlagt i dag, og enda et par småting, så da er det bare å være blid og ligge fornøyd på sofaen i kveld.
For gledene kom på rekke og rad:
Trening både intervall på ellipse hjemme og gruppetrening med fysioterapeut gikk som planlagt.
Kafétreff med min lokale MS-forening var veldig hyggelig i dag, syns jeg.
Å sitte i bilkø med pågående telefonsamtale med avleggeren er mye hyggeligere enn bilkø uten telefonsamtale. Selv om samtaleemnet ikke var så positivt. Og heldigvis var det henne det var midt på natta for, med tidsforskjell på 8 timer, og ikke meg.
En god onsdag, som avsluttes på sofaen (akkurat som både mandag og tirsdag…og mange andre dager ;-))
Søndagen er her og i natt har vi vært heldige og fått en ekstra times søvn. Eller i alle fall muligheten til det. I alle fall vi som ikke har hatt nattevakt…
S for søndag. Og S for sterk. Akkurat det ordet har jeg hørt mange ganger i løpet av de siste 4-5 åra. «Du er så sterk». Hmmm, har jeg tenkt. Jeg føler meg jo slett ikke sterk alltid. Mer skjør. Puslete, skjør, ikke helt som meg selv og satt ut av spill.
Men når jeg fortsatt ler, går tur, opplever, engasjerer meg, møter opp og en og annen gang tar tak så oppfatter tydeligvis folk meg som «sterk». Jeg opplever vel mer at jeg ikke har noe valg. Sykdom er ikke noe jeg har valgt meg men fått kastet på meg. Og den får jeg stort sett ikke gjort så mye med. Det er sånn med autoimmune varige sykdommer. Men jeg velger, i alle fall stort sett, å gjøre det jeg kan. Med en god dose vilje, en liten klype trass og en passe porsjon selvoppholdelsesdrift, den neste S-en, så blir jeg på en måte ganske selvgående.
Og ja, jeg VELGER faktisk å være selvgående. Det er en overlevelsesmekanisme. Jeg VELGER å ikke tenke så mye og ofte på det som ikke fungerer. Det som er vondt, frustrerende, skummelt og urettferdig. Det har jeg rett og slett ikke energi til. Så jeg velger å bruke energien til noe som gir litt glede og mestring. Som regel. Og når jeg klarer det.
Så selvoppholdelsesdrift er viktig det for å holde meg sterk nok for hverdagen! S for selvoppholdelsesdrift.
Noe annet viktig er snurrer. Det gjelder å holde fatiguen unna og energien på et relativt godt nivå. Og for å oppnå det har jeg flere ganger ytret at «det gjelder å holde blodsukkeret på et stabilt skyhøyt nivå». Så denne søndagen, sterk eller ikke, selvoppholdelsesdriften har ført til et lass med snurrer. Kanelsnurrer. S for snurrer!
Og dermed er uka endt og ukas bokstaver og stikkord er kommentert. Jeg er fornøyd med at samtlige er av det positive slaget. Positive for meg. Og DET gir både mestring, trivsel, latter, styrke og ikke minst GLEDE.
