Hva er ferie egentlig? Er det å reise bort? Er det å reise til utlandet? Er sommerferie å ligge på stranda og bake seg i sola? Er det å gå fjelltur fra hytte til hytte? Hva med bobil eller campingvogn? Er det «must-haves» for å kalle det sommerferie?
Eller er det fri fra jobben og «gjøre-minst-mulig-på-lengst-mulig-tid» og bare surre? Eller fri til å gjøre noe helt annet enn vanlig?
Det o-store-internettet definerer ferie som «en sammenhengende rekke dager hvor man har fri fra arbeid, skole og studier eller annet daglig virke» (snl.no).
Hva er ferie for deg? Og hva er ferie for meg? Jeg tipper det er omtrent like mange ulike svar på spørsmålet som det er folk på kloden.
Ferie er å bade, har jeg hevdet mang en gang. For bading er så definitivt en ingrediens jeg liker å ha med i mine ferier. Passe morgenkåpe-avstand til morgenbad for eksempel er et krav jeg setter når feriedestinasjon skal bestemmes og bestilles. Det fikk jeg i år. Også.
Jeg har gått masse barbeint i sommer og jeg har spist en hel del jordbær, fisket litt og padlet kano og rodd båt. Ikke bare rodd foran fotballkamp på tv, altså 😉 Masse sommeraktivitet har det blitt.
Og bra er det. For hvordan skal jeg egentlig få skikkelig feriefølelse nå som jeg ikke har en jobb å ha ferie fra? For da regner jeg ikke med de få timene jeg jobber i uka, jeg har jo ferie fra dem, så klart. Uansett så gjør de ikke den store forskjellen.
Og jeg som er heltidsansatt i egen helse, har jo ikke ferie. Helsa tar jo liksom ikke ferie den. Varig sykdom har det med å oppføre seg slik. Den holder på den; 24/7, 52 uker og 365 dager i året. Da gjelder det å jakte feriefølelsen i noen av de ukene!
Jeg har tenkt som så at ferie er å gjøre noe helt annet enn det jeg gjør til vanlig. Ta litt fri fra hverdagen og gjøre ting litt annerledes og med mer «luft» mellom aktivitetene. Først og fremst så sa jeg høyt i slutten av juni at «nå tror jeg jammen meg jeg har fri fra alt som er av helseavtaler og slikt i 6 uker». Ferie fra noe av det jeg driver med, tenkte jeg. Helt til innkallingene tikket inn og det etter hvert viste seg at jeg måtte møte opp til en time både tidlig og sent i juli. Jaja. Godt med alt som er unnagjort. Dermed ble det kun to uker uten slike avtaler. I alle fall foreløpig i år.
Jeg reflekterer over at jeg kan gå rundt i den vanlige hverdagen å «lengte» etter perioder uten krav, klokkeslett og plikter – dager som kan surres bort i akkurat slikt som «minst-mulig-på-lengst-mulig»-tid. Og når slike dager kommer, slik som nå i sommerferien, så kan jeg lbi både utålmodig og lei, kjede meg litt rett og slett, selv om jeg vet at jeg kommer til å lengte tilbake når hverdagen er i gang og kroppen ikke henger med. Blir jeg aldri fornøyd liksom!?!
Den varig syke kroppen lever i grunn sitt eget sommerferieliv. Tar ikke hensyn, med andre ord. Men ellers så har det vært innbitt feriering her. Litt borte, mest hjemme. Mye god og kortreist sommermat. Barbeintgåing i gresset. Is og jordbær. Minst mulig planer og «et hav» av uplanlagt tid. Sommerferie. Og snart, ganske snart blir det både sommergjester og årlig fjelleventyr. Det gledes til mer ferie 😊.
Ferie er å bade – og innta den noe internt kjente posituren “badejesus”.
Min sommerferieutsikt på “borte-ferie”.
Disse båtene har fått fri. Fra noen unge sommergjester.
