Jeg prøver så godt jeg kan å finne de små gledene som er med på å gjøre de grå dagene i mellom bedre. De dagene jeg MÅ restituere og «melde meg litt ut».
Det kan være dager ETTER noe, slik som i dag. Fra torsdag til søndag var jeg på «turne» med småbrukeren, sov på ulike steder, svømte i basseng, traff avleggeren, ruslet i småbutikker, kjørte mange mil og spiste på restaurant.
Det kan også være dager FØR noe. Jeg vet at jeg skal møte opp et sted, prestere noe eller gjøre noe jeg har lyst til. Og dermed må jeg legge inn en dag eller to «i mellom», eller før, for å legge til rette for at jeg i større grad kan få gjort det jeg har tenkt OG klare og prestere og ikke minst NYTE dagene som kommer etter. Nyte å henge med litt.
Dermed måtte mandagen bli en dag i mellom. Og med optimal balanse og utnyttelse av mellomdagen i dag så håper jeg at det jeg skal ut på senere i uka også blir bra.
Og FOR en dag jeg fikk i dag. Denne mellommandagen har så langt bestått av akkurat så mye, eller rettere sagt lite, som jeg hadde planer om. Og som jeg gledet meg til i dette innlegget. Jeg har restituert og hatt alenetid, rent bortsett fra samvær med katta, da. Jeg har trent og svetta både på ellipsemaskin og med vekter.
Jeg har derimot ikke hengt opp nyanskaffet pynt i stua. Den planen ble lett byttet ut med turbukse, staver og solbriller. Og jeg fikk meg en aldri så liten skattejakt nedi skogen i stedet. Dagens tur foregikk i kratt og mer eller mindre uframkommelige bekkefar og stupbratte elveskråninger. Offroad er en underdrivelse. Og mye kontakt mellom knær og våt vårbakke sendte turbuksa på vask etterpå. Men der fant jeg opptil flere skatter. Og det var jo hele poenget.
Når varmegradene er tosifret, snøen kun finnes i de mest skyggefulle og bortgjemte krokene, fuglene konkurrerer om å synge og kvitre høyest og mest og bekken og elva klukker og bruser – ja da er det vår! Og jeg fant både hestehov og blåveis. Og det er enda lenge til påske!
Den første i sitt slag jeg oppdaget stakk så vidt opp fra den brungrå skogbunnen.
Lenger nedi lia innbød den grønne mosesenga til en ørliten strekk i elvekanten.
Mosegrodd kjerrevei langs elva.
Nede ved elva var det blått i blått.
Vårens vakreste eventyr.
Den som virrer rundt i krattet oppdager uventede skatter. Som dette. Bygd i et bringebærkjerr en gang i fjor, vil jeg tro.
Vårskogen er alt annet enn stille. Ikke minst langs den brusende elva.
Det går an å glede seg til en helt vanlig mandag. For det finnes som regel noe å glede seg til hver dag. Også mandager. Helt vanlige hverdagslige mandager.
I dag gleder jeg meg for det første til å restituere etter å ha forsynt meg med, for meg, relativt store porsjoner av livet i hele fire dager! Da trenger jeg en dag eller tre der skrotten får tid til å gå seg til og hente seg inn.
For det andre gleder jeg meg til å henge opp nylig anskaffet stæsj i stua. Innkjøpt i løpet av helgas lille «turne». Hvis jeg har pågangsmot til å få det til da. Akkurat gjennomføringsevne kan det ofte være litt knapphet på når det har foregått i meste laget et par dager.
For det tredje blir det bra å svi av helgas «lille» overskudd av god mat og godt drikke med ei skikkelig friluftsheidi-treningsøkt. Etter de siste dagenes «ferie» blir det muligens ganske ålreit å bli svett av noe annet enn hetetokter 😊. Dessuten så viser det seg stadig at akkurat ei slik treningsøkt er rimelig nødvendig for at jeg skal få til punkt 1.
Så, ja, en helt hverdagslig mandag kan være noe å glede seg til! Lag mandagen din fin! Og kommer du ikke på noe annet du kan glede deg over: Det er siste mandagen i mars i dag! Det er VÅR!
Disse er fra i fjor. Men jeg tipper det øyeblikkelig er noen å finne nedi skogen her også.
I går så tenkte jeg med en gang jeg våknet: «jeg gleder meg til i efta, da skal jeg kjøpe meg middag på en restaurant og når jeg kommer hjem skal jeg unne meg et stort glass vin». Selv om det er torsdag. Og uansett hva dagen bringer. Og i alle fall når jeg uansett har «hjemmealenefest». Ja, jeg tenkte vel egentlig på det i flere dager. Jeg skulle «bare» gjøre unna noen greier, kontroller og MÅ-ting. Og SÅ skulle jeg kose meg!
Og jeg koste meg, jeg. Men som vanlig når jeg har vært på kontroller og undersøkelser så visner jeg fullstendig når det er ferdig. Melkesyrefølelse i alt som er av muskulatur, blytunge øyelokk og det kjentes ut som jeg kunne sovne nårsomhelst og hvorsomhelst. Fullstendig kaputt.
Så restaurantmiddagen ble en kjapp tur innom Joker’n for å plukke opp et par småtterier. Så dro jeg rett hjem og lagde meg middag i ro og fred sammen med katta. Og vinglasset? Jo det som er i glasset på bildet var nøyaktig akkurat alt det som var igjen i flaska! Et halvt glass. Men «hjemmealenefest» fikk jeg hatt. Selv om øyelokka kjentes som de hang ned over halve synsfeltet, kontaktlinsene var «grusete» og kroppen slakk. Om det var litt lite vin så var det endelig nok pasta og tilbehør! Og sjokoladekjeks til dessert!
Fordi jeg fortjente det. Og fordi alle kontroller og kreftundersøkelser de siste tre åra har vært bra. Også den i går. Og fordi jeg hadde lyst på.
Hæla i taket og tenna i tapeten høres i grunn ganske så slitsomt ut. Så et halvt glass vin og en solid hjemmelaget middag av det enkle slaget gjorde nytta si!
Vinglasset er mer “restaurantsize” enn middagsporsjonen 😉
Jeg tenkte først å kalle dette innlegget for «En gledens dag». Men så tenkte jeg vel at det kanskje var å ta i. Selv om Klæbo har tatt sitt tredje gull på under ei uke. Og jeg har klart å holde meg unna nyheter på tv og nett det meste av dagen (!). Men jakten på gleder foregår hver dag den. Hvilke gleder har du hatt i dag?
Her er tre av mine:
Frokostgrøten smakte faktisk ekstra godt i dag. Mulig det var en helt perfekt moden banan som gjorde susen.
Jeg fikk til ei lita styrketreningsøkt som ikke var direkte planlagt. Tommelopp for det!
Sola har smeltet så mye snø at jeg tipper jeg slipper brodder for å ta meg ned til bilen i garasjen i morgen.
Tirsdag kan være en gledens dag. I alle fall for den som leter. Min utfordring til deg: Let etter onsdagsgleder!
Jeg hadde egentlig ikke noe lyst til å blogge i dag. Selv om formidlingsbehovet, og da mener jeg egentlig skrivebehovet, som regel er både tilstede og en smule påtrengende så skjer det altså rett som det er at jeg ikke har lyst! Da jeg ikke har noe å si, liksom. I alle fall ikke noe som jeg gidder å dele på blogg.
Men så er det jo sånn at jeg har som mål og finne noen gyldne øyeblikk hver dag. Noe å glede meg over. Noe positivt. For jeg er overbevist om at det finnes noe bra med hver dag. Og jeg nekter å la det hverdagslig traurige og litt kjedelige overskygge. Så på en dag som denne, da skrivelysta egentlig er fullstendig fraværende, så velger jeg, i alle fall på blogg ;-), å fokusere blant annet på disse gledene:
Jeg ble kjent med en ny 3-åring på jobb i dag. Ei lita frøken som jeg egentlig aldri hadde snakket med og som stort sett blygt så vidt har sagt “hei” når jeg har møtt henne. Forståelig nok da jeg ikke har jobbet på “hennes” avdeling. I dag hadde hun masse å fortelle meg, helt uoppfordret, og krøp til ob med opp i fanget og ga meg en klem! Rent gyldent øyeblikk!
Sportsidioten meg fikk med meg langrenn fra Granåsen på “direkte-tv”. Og der ble det jo Klæbo-gull! Herlig!
Det våres! Gårdsplassen her er fortsatt for det meste dekket av is og snø. Men jammen blir gresstustene fler og fler, isen er morken og de bare flekkene vokser for hver time. Jeg liker jo snø, men når det først tiner så syns jeg det er stas!
Se der gitt! 3 torsdagsgleder på et blunk. Og enda er det flere ting jeg ikke har nevnt engang. Prøv gjerne sjøl. Gå på leting etter positivitet i hverdagen. Ta det positive “på fersken”! Jeg er overbevist om at det i alle fall gjør min hverdag bedre!
I dag er en slags merkedag for meg. I dag er det nemlig tre år siden jeg ble operert for malignt melanom med spredning. Tre år. I følge onkologene på lokalsykehuset og Radiumhospitalet så er det i løpet av de tre første årene det er størst fare for tilbakefall. Så i tre år har de lett med lys og lykter. Siden behandlingen ikke kunne bli alternativ 1 grunnet min multippel sklerose og heller ikke alt 2 og 3 grunnet alvorlige bivirkninger under oppstart så har «medisinen» vært kontroller hver 3 måned. Rett og slett fordi Radiumhospitalet mente det måtte til på grunn av stadiet og spredningen kreften hadde nådd før operasjon.
Og noe har dukket opp underveis. Når man blir undersøkt såpass ofte og grundig så vil det alltid dukke opp noe. Så blant annet en 2-3 andre typer «kretflekker», relativt ufarlige sådanne, pluss et par andre greier har de jo funnet. Men i tre år har jeg levd med innstillingen at jeg er frisk fra kreft «inntil det motsatte er bevist». Og så langt har hverken onkolog, hudlege, øyelege, nukleærmedisinske undersøkelser og ultralydundersøkelser bevist noe som helst skummelt. DET er verdt en feiring på en dag som denne.
Nå har det gått tre år. Og hvis 3-års kontrollen ikke oppdager noe mistenkelig så skal jeg halvere oppfølgingen fra og med nå! Eller fra og med i mars da, for det er da jeg har neste kontroll. To ganger i året i stedet for fire! Wow! Herlig, egentlig. Men også litt skremmende. For det har egentlig vært ganske trygt å gå til kontroller ofte. Jeg lurer på hvordan det blir å vente på svar på prøver nå når det blir lenger mellom hver gang.
Da jeg fikk kreftdiagnosen hadde jeg hatt ms-diagnose i sånn omtrent nøyaktig 2 ½ måned og jeg var på et rehabiliteringsopphold på Unicare Landaasen. Jeg hadde vært der omtrent ni dager og jeg skulle etter planen holdt på der noen uker til. Jeg husker fortsatt eksakt hvor jeg var da telefonen kom og hva jeg gjorde den ettermiddagen og kvelden.
Telefonen ringte akkurat da jeg var i ferd med å legge trugene inn i bilen igjen etter en ettermiddagstur langs vannet. Jeg var svett og kje, men veldig klar for å rekke middagen som begynte om et kvarter. Klokka var altså kvart på fire og det var en tirsdag, så vidt jeg husker. Det var fastlegen som ringte og beklaget seg for hun pleide ikke å ta slike beskjeder på telefonen, sa hun. Forståelig nok. Men i og med at jeg var der jeg var, så måtte hun det. Jeg var allerede henvist videre og det var satt i gang et pakkeforløp der sykehuset skulle ta kontakt med meg. Det gjorde de morgenen etter.
Jeg husker at jeg faktisk gikk inn og spiste middag. Snakket med dem jeg delte bord med. Men lot som ingenting, så godt jeg kunne. Og fikk servert pølser, erter og potetmos! Det måltidet husker jeg. Selv om menyen ikke akkurat var en høydare. Etterpå gikk jeg, etter strengt pålegg fra fastlege, rett til sykepleiekontoret og fikk fortalt ståa og «bestilt» oppfølging utpå kvelden. Det er ikke gøy å ringe familie og venner og fortelle slikt. Men etter at kreftsykepleier på Landaasen hadde besøkt meg på rommet så jeg fikk snakket litt, jeg hadde takket nei til sovemedisin for kvelden og fått summet meg litt, så sov jeg faktisk ganske normalt den natta.
Og så gikk det slag i slag med undersøkelser og forberedelser og etter hvert hjemreise fra Landaasen og flere forberedelser før operasjon den 24. februar.
Det var litt som å være i en tørketrommel. I alle fall ei sentrifuge. Det var bare å gi seg over og overlate ansvar og framdrift til fagfolka. Jeg konsentrerte meg i grunn om å gjøre det jeg fikk beskjed om og møte opp der jeg skulle når jeg skulle det. Og bortsett fra at jeg tålte narkosen særs dårlig, så gikk det vel så greit som en bare kunne ønske seg. Så lenge det var februar.
Senere på våren ble det infeksjoner i såret etter lymfeoperasjonen, kraftige bivirkninger av behandling ellers og flere hasteinnleggelser på sykehus. Jeg må innrømme i ettertid også for meg sjøl, at det var ei relativt tøff tid.
I dag har altså nøyaktig tre år gått. Hverdagen er annerledes enn den var før den 24.februar 2022. Jeg er heldig. Litt mentalt frynsete må jeg innrømme at jeg er akkurat i dag. Og «ventehelvetet» som oppstår og oppleves hver gang kontrollene er under oppseiling og jeg venter på resultater de kommer hver gang.
Men jeg har kunnet fylle disse tre årene med utrolig mye annet enn sykdom. Det er jeg veldig glad for og litt stolt over. Selv om ms-en er kraftig tilstede hver eneste dag. MS skal jeg ha med meg resten av livet. I større eller mindre grad. Forhåpentligvis sånn noenlunde i sjakk. Onkologen vil ikke kalle meg «kreftoverlever» heller. Med min diagnose og spredningsgrad så vil tilbakefall kunne komme når som helst. Men sannsynligheten minsker nå etter tre år! Og jeg er fortsatt kreftfri inntil det motsatte er bevist! Treårsdagen er altså en merkedag for meg. So far so good!
Jeg vet ikke akkurat om jeg går inn i det nye året verken som engel eller forbilde. Mest som friluftsheidi, som vanlig, tenker jeg. Men, gårsdagens og nattas snøfall ga meg muligheten til å “engle” litt i snøen i dag. Og nominert til “Årets forbilde” på Gryxen Awards på blogg er jo bloggen, og dermed jeg, også. Både snøengel og nominasjon er stas. Og nå har vi et helt år å dele og være engler eller forbilder for oss sjøl eller andre i. Og DET er ikke småtteri!
