Noen typer tåke er langt å foretrekke framfor andre – morgentåke, for eksempel!
For en som lever fra post-it-lapp til post-it-lapp så ble dette bare såkalt spot on som lesning til kaffekoppen på senga i dag. Og ja, jeg vet jeg er heldig som kan nyte kaffe på senga en helt vanlig onsdag. Og ja, det kommer med en pris (eller flere egentlig). Men altså; her kommer dagens hilsen fra tåkeheimen – hjernetåkeheimen:
Bilde: Facebook
Det siste punktet tenker jeg stort sett hver morgen, faktisk. Men foreløpig har jeg ikke prøvd det. Å bli i senga og sove til det går over, altså. Jeg er vel redd for at den forvirrede hjernen min med både meget lavt skydekke og tett tåke ikke vil komme på at den skal få kroppen til å stå opp igjen. Ever! Så jeg fortsetter å skrive post-it-lapper som jeg er så vant til at er der at jeg ikke leser, så klart 😉
Å sykle på bading var noe jeg drev ganske mye med i oppveksten. Jada, jeg var glad i å bade som barn og ungdom også. Antakelig over gjennomsnittet. Og skulle det bades så måtte det sykles. I alle fall nesten støtt.
Og som regel holdt jeg meg til den «vanlige» badesesongen som andre folk foretrakk. Sånn omtrent juni til utgangen av august, tenker jeg.
Nå bader jeg hele året. Så klart oftere på sommerstid. Da kan det når det er muligheter for det skje dypping av kropp i vann både en og to og tre ganger om dagen. Og i alt fra sjø, til tjern til elv eller bekk eller hav eller det som til enhver tid er tilgjengelig. Og noen ganger må jeg sykle dit. Til badinga, altså.
Sånn som i dag. Ikke så lange sykkelturen. Og ikke så lange badet. Men ganske lang lunsj- og kaffestund på brygga etterpå. Og DET er på mange måter bedre «utenfor sesong». For da har jeg stort sett badeplassen helt for meg selv. Og slike som meg som aller helst skal unngå for mye sol og for langvarig eksponering av den på alt for mye hud, så passer det godt å bade når det er passe å dra på seg ulltrøya igjen etterpå. DA kan jeg være i sola også! Og så kan jeg trekke meg tilbake til «skyggenes dal» etterpå. Strandliv friluftsheidi-style, tenker jeg vi kaller det 😉
De kom. De sang. De spilte. De ropte hurra. De vinket. Og de gikk. Alt mellom skurene som suste raskt innom og forbi. Og mens småbrukeren og jeg satt i fiol- og hvitveislia under den blomstrende og duftende heggen og koste oss. Vi koste oss med det ultimate synet av nasjonaldagen, 17.maitoget. Og vi koste oss med kaffe og kanelsnurrer.
Søndagsturen ble kort denne søndagen. Men med flagg i sekken og korpsmusikk fra både den ene og den andre kanten så kom feststemningen.
Gratulerer med dagen alle sammen. Ta vare på tida og hverandre. Og gled deg over livet, demokratiet, solglimtene, festlighetene og hverdagene!
Vi merker det godt alle sammen. Når vi møter et medmenneske som kvitrer blid som ei sol eller smiler. Eller ser på oss med et åpent og interessert blikk, lar oss gå foran i køa med et smil eller sier «takk skal du ha» og «vær så god» og «ha en fin dag». De lyser opp og gjør hverdagen litt bedre for dem rundt seg.
Og så merker vi godt når det er motsatt! En person som snurper munnen, stirrer hardt tvers gjennom oss og bare mumler når noen prater til dem. De røsker til seg den siste posen med gulrøtter rett foran nesa di i butikken eller er synlig og verbalt irritert om de må vente i kø på noe eller noen. De utsondrer nesten eder og galle. Det er de som har stått opp med feil bein først og virkelig vil vise omverdenen at de bærer all verdens urett og bekymring på sine skuldre. I alle fall skal det ikke være noen tvil hos noen av oss andre om at de har det – fælt!
Donald, altså Duck, lever jo med ei stadig tilbakevendende regn- og tordensky over hodet. Det er det en del folk som gjør også. Men heldigvis så er det ganske mange som er som de første. Som er blide og imøtekommende og oppfører seg slik mot oss andre som, jeg regner med, at de selv gjerne vil at vi gjør overfor dem.
Akkurat slike tanker kom oppi hodet da jeg satt på balkongen ei stund i kveld og tittet på utsikten, og på skyene:
Den ene slipper fra seg nedbør og sprer sin grå masse utover sine omgivelser. Den andre lar sola glitre gjennom glipene og lyser opp både seg selv og dem rundt seg 🙂
Hvilken sky er du? For det betyr noe. Hvordan vi møter hverandre. Møter jeg den regnværsskya, les: personen som har det FÆLT, på butikken gjør det noe annet med meg enn om jeg treffer på den gyldne skya med sol i kantene. Og hvilken sky er jeg? Jeg vet i alle fall hvilken som er morsomst og gjør både meg og omverden mest godt.
Været, eller rettere sagt skydekket, over hodet på denne bloggeren varierer. Det kan være strålende sol fra skyfri himmel, litt vanlig gråvær eller tjukt og lavt skydekke som nesten gjør øyelokka tunge. Det siste er for så vidt bokstavelig talt sant 😉. På slike uværsdager så holder jeg meg ofte hjemme om jeg kan. OG; jeg håper og tror at jeg for det meste blir oppfattet med litt lettere skydekke. Helst klarvær og sol!
Og da kommer et av mine favoritt-Børli-vers også rekende. Ikke på ei rosa sky. Men på ei godværssky:
Skogstur rett fra trappa er luksus. Rett og slett en stor fordel med å bo noe griskgrent til med både egen skog, allmenning og andres utmark rett utafor «dørstokken». Og en og annen gang har vi vett på å utnytte akkurat det.
I dag var en slik dag. Litt kjølig da vi forlot den omtalte trappa og ruslet nedover skogen, men det ble fort varmt i ryggen i dag også. Og etter en runde med rekognosering og sjekk av forekomstene, smakte det som vanlig veldig godt med nykokt kaffe og varme kanelsnurrer. Heldigvis fungerer kokeapparatet såpass selv med delvis defekt brenner at den som er tålmodig får resultater. Til slutt!
Og de forekomstene, ja det handler om mose. Såkalt etasjemose. Småbrukeren lafter og da skal det være etasjemose som tetning og isolasjon mellom stokkene, nemlig. Og mosen den må hentes til skogs. Og i dag ble det mosetur.
Forekomstene vi fant i dag var såpass rikelige at det tok oss under ti minutter å fylle alt vi hadde av sekker og enda litt til. Heldigvis var det annen type mose under denne spiseplassen, ekornet sin, så den fikk være i fred:
Og på hjemveien fikk vi plukket med oss noen av vårens siste blåveis. Nydelig lyseblå så langt utpå sesongen. Det er fantastisk fint i skogen nå når det lysegrønne dominerer og sola glitrer i elv og bekk, fuglene synger i vilden sky og sola varmer i ryggen når vi koker kaffe. Og når jeg får ligge i lyngen og slappe av slik som i dag er det bare å nyte! DET er noe av det beste jeg vet!
I natt ønsket vi mai 2026 velkommen! Jeg gjorde det både helt alene og sammen med maaaange andre. Både store og små.
Først ute til hyggekveld og kveldsmat i skogen med gode kolleger, så ble det min oppgave å finne egnet lokalitet. Selv om planen var et bestemt sted. Det viste seg, som antatt, å være flere som ville ta i bruk det stedet en glitrende vårkveld i inngangen til langhelga. Med et par og tjue kilo med sekk på ryggen var det bare å snu og satse på plan B, da jeg innså at plan A rett og slett var «opptatt». Opptatt som i at leirplassen der ved vannet allerede var «bebodd» av et par tre familier.
Det gjaldt i grunn samtlige plasser rundt vannet, det. Bortsett fra; tamtaratam: «Heidis plass». Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har tilbrakt hengende mellom de samme to trærne på den samme odden ved det samme vannet. Men i natt ble det altså ei til!
Det ble først en veldig trivelig «kveldsmat» sammen med sju gode kolleger. Heldigvis fant de til slutt fram alle sammen. Med medbrakt mat, med meget varierende ambisjonsnivå, og drikke ble det hyggelig prat og masse latter. Da de siste, bortsett fra meg da, forlot leirplassen, kom mørket fort, før det nesten forsvant igjen. For plutselig hadde noen skrudd på fullyset mellom furutrærne. Det vil si måneskinn. Det var i grunn en stor fordel da hodelykta bestemte seg for å svikte sånn omtrent akkurat da jeg holdt på med tannpussen før jeg skulle krype opp i køya. Det var jo bare flaks da at månen ga tilstrekkelig lys og at jeg var såpass trøtt at lesing «på senga», eller i køya da, var uaktuelt.
Familiene på de ulike plassene rundt vannet gikk til ro før meg, og natta forløp relativt knyst stille. I alle fall første del. Etter noen timer med total fred og ro der mellom trærne, så startet fugleleiken på ei eller anna myr i nærheten. Full konsert fra spillende og kranglende orrfugl. Men fortsatt uten at de var å se, så klart.
Jeg sov, våknet, sov litt mer, våknet igjen og bråvåknet til slutt av sola som skinte rett på køya omkring klokka 0700. Det ble morgenbad og morgenkaffe i køya. Maaange kaffekopper 😉.
Etter hvert ble det arme riddere til frokost, selv om brenneren til kokeapparatet nok synger på siste verset, før jeg pakket sekk og gikk til bilen.
Å ønske mai velkommen fra hengekøya med sommertemperatur og innvielse av sommerbadesesongen er å anbefale!
I dag har jeg ikke noe viktigere å meddele enn dette – igjen: Hver dag teller! Og da gjelder det å gjøre noe fint for seg selv hver eneste dag.
I dag ble det middag ute. Ikke ute på restaurant. Ute på terrassen. Ved bålpanna. Endelig kunne vi gripe sjansen når den var der – og passe på når alt lå til rette. For det er i alle fall slik for meg – at det veldig ofte blir med tanken: “i dag hadde det jammen vært fint å…men det får bli en annen gang”. Men i dag klarte vi det – vi passet på!
For pølser og øl i sola er ikke å forakte på en mandag i april.
Det var det første spørsmålet da jeg hadde parkert denne utenfor barnehagen i dag:
Ok, det er en sykkel ja.
Men du skulle jo egentlig ha sittet andre veien! (Slik som “vanlige” trehjulssykler som ungene var vant til.)
Hva er de gule greiene på pedalene?
Hvorfor har du sånn på deg (pekte på refleksvesten)?
Åja, du har drikkeflaske der ja!
Hva er de greiene der(pekte på “stokkeholderne” på baksida av setet)?
Hvor er styret hen?
Hvorfor har du sånn sykkel?
Og ja, det var 15 stykker av dem. De som spurte. Så det var behov for å svare på det samme spørsmålet en god del ganger så klart ;-). Og jeg tror jeg må sykle til jobb flere ganger i vår. For jeg regner egentlig med at det fins mer å spørre om. Kjenner jeg “klientellet” rett.
MEN: jeg kommer IKKE til å sykle hver uke. Tur-retur er det snakk om snaut 44 kilometer. 21,9 kilometer en vei. Ikke flatt. Turen til gikk i grunn helt greit. Tidsramma holdt også, selv med et par justeringspauser underveis. Men når kreftene egentlig på mange måter tar slutt sånn omtrent halvveis på vei hjem, så blir det som fins av motbakker ganske tungt. Selv med hjelpemotor.
Men jeg klarte det! For første gang på mange år. Og for første gang siden jeg ble syk. Jeg klarte det til og med på omtrent samme tid som for 10-15 år siden. Takket være nevnte hjelpemotor! Og jammen er det fint å ta treningsøkta til og fra jobb med småfugler som kvitrer, frosker på tur over veien, hvitveis som blomstrer i grøfta og sildrende vann i alle små bekker!
Da er det fint å kjøre rullestol, nei trehjulssykkel var det, til jobb!
I går og i dag skulle det bli varmt, sa dom. På værmeldinga. Og i går var det godt vær, ja. Det skal være visst. Og da skjer det som måtte skje: en unnagjort rutinetime, dog ganske utmattende sådan, på sykehuset først, og så hjem for å pakke sekken.
«Jeg får ikke bedre muligheter og bedre forhold enn dette», tenkte jeg. Og så fikk det i grunn være at det bare var fire dager siden siste uteovernatting. Eller «behandling av krattsjuka», som det nok også kan kalles.
Og varmt og godt var det. Både i skogen og i myra. I alle fall fryktelig varmt å kave seg fram i ulendt terreng og tett kratt og skog kun etter kompasskurs og med et mål jeg ikke visste hvordan så ut. De 2-300 meterne jeg så for meg at jeg skulle «bushe» viste seg, ikke helt uvanlig, å være en god del lenger. Jeg klokket inn på omtrent 1,2 kilometer før køya ble hengt opp mellom to trær. Og da var jeg svett. Både på grunn av tett kratt, meget ulendt terreng med tuer, hull og grøfter, samt kratt i lårhøyde som kjentes nesten ugjennomtrengelig.
For å si det sånn: det ble MYE bushing for å se EN eneste orrhane!
For det var det som ble den synlige delen av morgenens fugleleik. Han var tøff og kranglete og relativt bråkete, men hvem han tøffet seg for er jeg noe usikker på. Alle de andre tøffe orrfuglene bare hørte jeg. Så de tøffet seg nok på nabomyra!
Helt ok det. Men så var det dette med temperaturen da. For vi er jo tross alt i april. Og om temperaturen i går ettermiddag var såpass god at både jakke, lue og langermet var unødvendig og stillongsen ikke kom på før rett før sengetid så ble det slutt på «sommeren» i løpet av natta, gitt. I alle fall på sommertemperaturen.
Soveposen var helt nedrimet utapå, men heldigvis varm inni. Kokeapparatet hadde frosset fast i mosen og vannflaska var full av is. Heldigvis var kaffevannet i soveposen i form av varmeflasker med vann kokt opp i går kveld, så det tok ikke så lang tid før jeg kunne ta morgenkaffe dinglende mellom to trær noen centimeter over myra. Men: temperaturen gjorde det helt nødvendig å ha kun den hånda som holdt kaffekoppen utafor soveposen. Og når da briller og kikkert og alt dogger, så rekker så klart nattas tøffe orrhane å forsvinne midt i frokosten.
Til slutt måtte jeg stå opp, man må jo alltid det før eller senere, og etter hvert kunne jeg nyte et ostesmørbrød som denne gangen ble såpass perfekt stekt at jeg måtte ta bilde 😉.
Tannpussen ble av det noe isnende slaget:
Før jeg fikk pakket ned det siste og «bushet» meg tilbake til bilen. Jeg kan konstatere at det ble noe helsikes mye «bushing» for å se en eneste orrhane. At ullstillongs og lue samt varmeflasker i soveposen er et must selv når yr melder sommervarme. Og at det var mye bedre å kle på seg i dag tidlig enn det var forrige utenatt etter at ullsålene og bh-en hadde fått ligge i soveposen i natt. Men jeg fikk også bekreftet at det fortsatt fungerer å gå på ren kompasskurs i tøysete terreng og enda treffe riktig og komme dit jeg vil!
Nå regner jeg med det går «hele» åtte dager til neste «heng». Så får vi se hva slags temperatur jeg får da!
Gårsdagen var visst «bålpannens dag» for undertegnede. Den første ble tent opp rett etter frokost. Og planen var: utvinne tjære!
Med tyristikker i en gammel kjele, godtbrennende bål rundt og tapping gjennom hullet i bunnen av bålpanna: vipps så kom det greier ut gitt! Noen desiliter «hjemmebrent» tjære i bollen. At bålet også kunne brukes til å grille pølser, koke kaffe og varme kanelsnurrer ble jo rett og slett en bonus. Terrassen og bålpanna leverer!
Litt utpå dagen ble den neste bålpanna fyrt i gang. Der var det verken kaffe eller tjære på menyen. Men et par-tre-fire aperol spritz og andre godsaker ble fortært der i vårsola. Det er bare å takke for invitasjonen og laget. Den terrassen og bålpanna leverte også!
Når bålpanner fyres opp så er jeg lett å be. Og bålpannens dag kan på alle måter gjerne komme litt oftere for min del.
