Det skal liksom være sommer. Og det er faktisk mildere i lufta. Men fortsatt mangler det litt før det er naturlig for meg å kaste sokker og sko og gå barbeint for eksempel. Jeg har foreløpig sluttet med jakke. Innimellom. I alle fall når det ikke blåser alt for mye.
Men i ettermiddag ble det altså hull i utsikten min. Bare se på bildet:
Og der det blir hull slipper lyset inn – eller ned da i dette tilfellet 🙂
Apropos utsikt. Jeg er ganske opptatt av det. Jeg har vokst opp med utsikt. Jeg bor med utsikt. Og jeg syns det er veldig stas å komme meg opp på en topp eller ned til en vannkant og nyte utsikten som åpenbarer seg. Akkurat nå regner det både på tvers og på langs her, og utsikten ser vi ikke så mye til gjennom skura.
Men det gjør ikke så mye. Jeg går for ubegrenset utsikt til helga i stedet, jeg. Topptur med ganske bra værprognose kan føre til mye av det. Forhåpentligvis. Og ladinga foregår fortsatt for fullt. I dag fikk jeg enda mer lading enn jeg hadde planlagt.
Først våknet jeg med ufattelig vondt i bekken og korsrygg. Det er ikke så uvanlig i mitt tilfelle og er som regel verst hvis jeg sover tungt og ligger for rolig gjennom natta. Og enda verre om jeg er inaktiv på dagtid også. Dermed gikk jeg ut fra at lett bevegelse var den beste medisinen og tok noen minutter på elipsemaskina selv om jeg egentlig hadde tenkt å «spare» meg for den i dag. Så tok jeg med meg utstyret, satte meg i bilen og skulle kjøre på trening med fysioterapeut.
Klikk, sa det. Jeg prøvde en gang til. Klikk. Det eneste som skjedde var at alle varsellamper lyste og radioen skrudde seg på. Bilbatteriet har oppført seg litt «seigt» i noen uker og skulle byttes senere i sommer. Men det blir visst nå. Forhåpentligvis i morgen.
Det var bare å snu og gå inn igjen og melde avbud. Dermed ble det ikke noe av de andre greiene jeg skulle ordne i dag heller. Det ble lading hjemme i dag også. Av mitt batteri altså. Ikke bilen sitt. Riktignok ei lita økt med øvelser på treningsrommet. Lading kan jo, og må gjerne også, bestå av litt lett aktivitet. Bare for å holde sirkulasjonen i gang, liksom.
Jaja. Det var vel greit å ta enda en «helt-nedpå-dag». Og så blir morgendagen desto travlere, da. Siden alt jeg ikke fikk gjort i dag må gjøres i morgen. I tillegg til det jeg visste jeg skulle fra før.
Og selv om dagen ble litt «høl i huet» så var det jo fint å få nok av tid til å sitte på balkongen og nyte utsikten. Og den er jo fascinerende. Spesielt når det blir hull i den.
I dag, akkurat denne fredag den trettende, så er jeg vågal nok til å ta gledene på forskudd. For å glede seg er jo en stor glede, ikke sant? Og denne fredagen er det massevis å glede seg til, jeg skal bare ta denne kaffekoppen med katta oppå dyna først, så dagen kan lirkes i gang på et rimelig behagelig vis.
Og jeg har minst 3 ting å glede meg til i dag:
Jeg skal lage meg en god frokost. Det blir havregrøt med banan. Kraftkost for den som trenger energi.
Jeg skal gjennomføre ei passe tøff treningsøkt. Styrke og intervall står på fredagslplanen.
Jeg skal på sommerfest og grille med gode kolleger.
Mer eller mindre alle jeg kjenner sier det samme. Det er travelt. For mange FOR travelt. Spesielt akkurat på denne tida av året. Jeg snakker om mai og juni. Og kanskje spesielt juni. ALT skal skje i løpet av disse korte vår- og forsommerukene.
Fugleungene klekkes og forlater reiret. Markblomstene blomstrer og skal plukkes. Vårskogen frister med perfekte forhold for uteovernatting. Men hvem er der for å se og høre alt det fine? Det er sesongstart for sommersport, fotball for 8-åringen og avslutningsforestilling for 10-åringen på balletten samtidig. Det er sommeravslutning på jobben, konfirmasjon for nevøen og alle avtaler og behandlinger må gjennomføres før sommerferien starter om noen uker. Frøene vi sådde før i år må plantes ut i potter og kjøkkenhage, og tror du ikke plenen burde ha vært klipt? Igjen!
Sånn er mai. Og sånn er juni. Det er to måneder så fullstappet av begivenheter både i naturen og kulturen at interessekonfliktene er uunngåelige. Folk styrer rundt og jakter sin egen hale og alle gjør så godt de kan for å ekspresskose seg gjennom hele perioden.
I denne perioden i fjor forsikret vi hverandre om at NESTE ÅR – DA skal vi rydde plass og ta oss god tid og bare NYYYYYTE denne årstida. Etter manges mening den fineste årstida vi har i dette landet. Jeg tror jeg har sagt det til meg selv hver vinter så lenge jeg kan huske også. Følg med! Rydd kalenderen. Vær ute. Gå på tur.
Og i alle år som ansatt i barnehage, med foreldresamtaler, sommerturer, overnatting med skolestartere, sommerfester for både barn, foreldre og personale, og alle år med avlegger som har vært aktiv i sport og andre aktiviteter har jeg tenkt at «det blir roligere». Snart.
Men nå sitter jeg her da. Utenfor arbeidslivet og med voksen avlegger. Skulle vel ha all den tid som finnes jeg da, ikke sant? Og så kjenner jeg egentlig på akkurat det samme! I alle fall kjennes det sånn ut. HVER dag har sine MÅ-ting. HVER uke er full av gjøremål og greier som jeg vil og må delta på eller gjennomføre. Og å vandre hvileløst rundt i hagen eller skogen uten mål og mening bare for å se om fugleungene har vokst siden forrige uke, eller om maurene har bygd større tue siden i vår regnes verken som en sosialt oppbyggelig eller samfunnsmessig konstruktiv aktivitet. Og blir dermed nedprioritert. Også av meg. Egentlig mot mitt bedre vitende.
For meg som kan like både å befinne meg alene til skogs i ei lita hengekøye OG samtidig glede meg over å feire et eller annet sammen med et tjuetalls artsfrender i et digert partytelt så har verken mai eller juni nok dager. Det oppleves som om tida flyr. Og at jeg flyr fra det ene til det andre. Gjerne rundt i ring og jagende på min egen hale for å få med meg mest mulig av det jeg liker.
Hmm… det har altså skjedd i år også. Jeg sitter med en følelse av at jeg har vært uoppmerksom. Våren har gått. Det er juni. Allerede. Sommer, liksom. Vipps. Og det kjenner jeg at nesten er litt ubehagelig. For hvordan er det mulig å gjøre så mye hyggelig som jeg har gjort i løpet av de siste ukene og enda føle på et slags ubehag? Et ubehag i kulturen, som Torbjørn Ekelund skriver i boka si «Året i skogen». Ei bok jeg stadig kommer tilbake til og siterer og bruker som inspirasjon.
For jeg klarte det ikke helt i år heller. Å rydde meg tid og rom til bare å være, sanse, oppleve og nyte årstida. Det ble rett og slett for mye annen moro. Og en del plikter og nødvendige greier, så klart. Heldigvis er juni enda meget ung. Og jeg HAR planlagt hengekøyetur og fjelltur😉 (og et par sosiale sommertreff til…😉).
Og akkurat i det jeg skrev disse sytende og definitivt i-landsproblempåvirkede ord i går kveld så ble jeg såpass inspirert av egne refleksjoner at jeg gikk meg en tur rundt huset mellom regnskurene. Og da oppdaget jeg at mauren fortsatt venter spent på at peonen skal slå ut i full blomst, ripsen er på vei, fluesnapperen ligger fortsatt på egg mens spettmeis- og kjøttmeisunger har forlatt kassa og marikåpa har skjøre vakre blomster. Lag deg en god junidag!
Jeg trodde akkurat det uttrykket kom kun av humorprogrammet med samme tittel «Lille Lørdag» som gikk midt på 90-tallet. På nettopp onsdager. Sikkert fordi jeg ikke hadde hørt noe særlig om det før. Men et ørlite nettsøk viser meg at begrepet er betraktelig eldre. Onsdag var i følge både timeanddate.no og wikipedia.org en dag da hushjelpene rett som det er hadde fri og dermed kunne de inviteres ut på dans eller kafe og treffe andre. Noe som ellers bare ble forbundet med lørdager. Sådetså.
I dag er det altså onsdag. Og dermed lillelørdag. Hushjelpa her i huset har stort sett fri (!?). Badets tilstand og et par andre påtrengende oppgaver forteller derimot at hverdagen er tilbake i morgen. Det må tas tak, med andre ord! Jeg mistenker at akkurat den hushjelpa nok har litt vel mye fri. Ikke bare på lillelørdager.
Sånn kan det gå når det er litt mye fest og moro. Litt mye reisevirksomhet og litt mange avtaler på sykehus og andre helseinstitusjoner. På en gang. Eller rettere sagt, rett etter hverandre. Hverdagen har vært tilbake i form av både to ulike sykehus samt behandlingsgruppetrening etter at denne bloggeren «landet» hjemme med en sjudagerstur og en reunion med overnatting i «banken». Og når den moroa avløses med en hverdag full av intense opplegg i helsevesenets regi, så går a tomt for krefter, da. Kroppen sier stopp til det meste som ikke er ekstremt MÅ-greier, og bare det å få sove om natta blir en utfordring.
Jaja, sånn er det når en driver med «kalkulert risiko», som jeg kaller det. Eller når jeg forsyner meg litt grovt av hva livet byr på. Litt vel mye, litt for ofte og en smule for tett på hverandre.
Sånn er det og alternativet – ja det fins vel i grunnen ikke. For jeg MÅ leve. Og jeg MÅ delta. Eller jeg VIL leve. Og jeg VIL delta. Så da får jeg tåle steken. Betale prisen. Eller ta konsekvensene.
Og i dag er det altså lillelørdag. Og konskekvensene har sneket seg på meg i flere dager, de. Og ingen hushjelp har fått noe mer fri enn vedkommende har fra før her i huset. Ikke har noen av oss blitt bedt ut på dans eller kafe i dag heller. Heldigvis, får jeg si. For det hadde vel i grunn blitt en tanke for mye og til og med jeg hadde nok hatt vett til å si «nei, takk, i dag orker jeg ikke».
Min lillelørdag har tross smertefull kropp og utmattelse vist seg å ha sine godsider også. Kaffe på senga, god frokostgrøt, rekesmørbrød (!) til lunsj, kosete katt, godfølelse under og etter trening med fysioterapeut, god middag, nesten blomstrende peoner i hagen, syrinduft over hele eiendommen og avleggeren har fått resultatene fra flere eksamener som hun er fornøyd med.
En helt hverdagslig lillelørdag full av onsdagsgleder. Lading pågår før fredagen kommer med mer helsevesen og mer moro 😊. Det er bare å glede seg!
Forglemmegei hører juni til. Denne blomstret i 2022, og en ting er sikkert – den sommeren glemmer jeg aldri. Og sammenliknet med den sommeren så er jeg jo i kjempeform. Uansett om jeg har forsynt meg med større biter av livet i det siste enn det jeg egentlig er i stand til:-) DET er noe å glede seg over.
I dag har jeg ikke tatt et eneste bilde. Foreløpig i alle fall. Og det tyder for meg på at det ikke har vært så mye å skrive hjem om – eller blogge om. En helt vanlig onsdag. Ikke bedre enn andre onsdager og ikke verre. Ingen onsdag å lagre i minneboka, kanskje.
Men; jeg jakter jo gleder. Prosjektet mitt, og hvorfor, finnes her i dette blogginnlegget. Og da er det viktig å lete til man finner dem også slike dager. Dager som verken har tur, gourmetmat eller noe annet som peker seg ut.
Kaffe på senga om morra’n er ikke feil. Ikke denne onsdagen heller.
Jeg har klart å la være å gjøre noe for å orke å gjøre noe annet! Hurra for det!
Jeg gleder meg til morgendagens spennende opplevelser
Ellers så har jeg jo både spist relativt godt, sola har skint i alle fall innimellom, katta og småbrukeren har vært rimelig greie å ha med å gjøre og syrinen blomstrer! Lag deg en god onsdagskveld!
Syrin. Visstnok uønsket da den fortrenger andre vekster, men min får stå! Og lenge leve latskapen: bildet er fra i fjor!
Mandagen har jammen vært full av ting å glede seg over. Ikke bare at sommeren er her. For det er den virkelig. Akkurat nå såpass at det er godt å gå inn – og kjøle seg!
Men her er mine 3 utvalgte mandagsgleder. Og 5 bilder av dem:
Potetene er i jorda og redskapen er ryddet vekk.
Kjøttmeisungene har blitt veldig store og fluesnapperen har lagt tre egg siden siste kikk.
Dagen derpå kan vel den 18.mai kalles for de fleste, vil jeg tro. For noen var det muligens litt heftig at 17.mai kom på en lørdag i år. Med mulighet for å ta’n “helt ut” på alle måter. Politiet melder i alle fall om en god del fyll og uro… Forhåpentligvis utpå kvelden da ungene hadde lekt fra seg og spist seg ferdig på is og pølser. Mette og sårbeinte var det nok mange som ble i går også. Og noen fikk kanskje en og annen is for mye.
For meg er det også dagen derpå i dag. Foruten mett og fornøyd, eller “mett og belåten” som noen sier hos söta bror, så misliker denne kroppen definitivt både penklær som krever litt stolt holdning, å gå og stå på asfalt og ikke minst så er det relativt krevende med bunadsko. Selv om de er av det lavhælte og moderate slaget. Bunadsko lar seg ikke kombinere med verken dictusbånd eller skinne/beinortose, så jeg gikk uten i hele går. Med stokk, riktig nok.
DET kjenner jeg i dag, ja. Så på dagens skogstur ble det rett og slett litt tungt. En del smerter i både hofte, kne, rygg og skuldre. Skuldre og armer gjør jo mer og mer av jobben når underkroppen etterhvert blir mer og mer oppbrukt.
Men allikevel: I dag gikk jeg på stien og følte meg skikkelig heldig! Heldig som kan gå skogstur i bratta og i ulendt terreng til og med dagen derpå. Og selv om jeg både så barnetog, var på kaffebesøk og befant meg stivpyntet og på asfalt mye av gårsdagen. Og selv om jeg føler meg litt avblomstret og matt og fargeløs i dag, litt sånn som denne, så er jeg virkelig av de heldige:
Sist jeg gikk denne turen var i juni 2022. Da holdt jeg innimellom på med adjuvant kreftbehandling og var vel bare i sånn passe form egentlig. Så i dag tenkte jeg at “jeg må da for pokker klare det NÅ”. Fuckcancer og fuckms, for å si det sånn.
Herlig var det i skogen i dag! Og akkurat det er en stor dagen derpå-glede for meg!
En liten tur ut viste meg hele 10 gode grunner for å gå en tur rundt huset. I tillegg til å kjøle meg ned fra ei hetetokt, da… For nå skjer det saker hver dag og hver time. Det gjelder rett og slett å følge med. Ta seg en tur rundt huset, kvartalet eller til skogs eller i parken.
