Skogstur rett fra trappa er luksus. Rett og slett en stor fordel med å bo noe griskgrent til med både egen skog, allmenning og andres utmark rett utafor «dørstokken». Og en og annen gang har vi vett på å utnytte akkurat det.
I dag var en slik dag. Litt kjølig da vi forlot den omtalte trappa og ruslet nedover skogen, men det ble fort varmt i ryggen i dag også. Og etter en runde med rekognosering og sjekk av forekomstene, smakte det som vanlig veldig godt med nykokt kaffe og varme kanelsnurrer. Heldigvis fungerer kokeapparatet såpass selv med delvis defekt brenner at den som er tålmodig får resultater. Til slutt!
Og de forekomstene, ja det handler om mose. Såkalt etasjemose. Småbrukeren lafter og da skal det være etasjemose som tetning og isolasjon mellom stokkene, nemlig. Og mosen den må hentes til skogs. Og i dag ble det mosetur.
Forekomstene vi fant i dag var såpass rikelige at det tok oss under ti minutter å fylle alt vi hadde av sekker og enda litt til. Heldigvis var det annen type mose under denne spiseplassen, ekornet sin, så den fikk være i fred:
Og på hjemveien fikk vi plukket med oss noen av vårens siste blåveis. Nydelig lyseblå så langt utpå sesongen. Det er fantastisk fint i skogen nå når det lysegrønne dominerer og sola glitrer i elv og bekk, fuglene synger i vilden sky og sola varmer i ryggen når vi koker kaffe. Og når jeg får ligge i lyngen og slappe av slik som i dag er det bare å nyte! DET er noe av det beste jeg vet!
I natt ønsket vi mai 2026 velkommen! Jeg gjorde det både helt alene og sammen med maaaange andre. Både store og små.
Først ute til hyggekveld og kveldsmat i skogen med gode kolleger, så ble det min oppgave å finne egnet lokalitet. Selv om planen var et bestemt sted. Det viste seg, som antatt, å være flere som ville ta i bruk det stedet en glitrende vårkveld i inngangen til langhelga. Med et par og tjue kilo med sekk på ryggen var det bare å snu og satse på plan B, da jeg innså at plan A rett og slett var «opptatt». Opptatt som i at leirplassen der ved vannet allerede var «bebodd» av et par tre familier.
Det gjaldt i grunn samtlige plasser rundt vannet, det. Bortsett fra; tamtaratam: «Heidis plass». Jeg vet ikke hvor mange netter jeg har tilbrakt hengende mellom de samme to trærne på den samme odden ved det samme vannet. Men i natt ble det altså ei til!
Det ble først en veldig trivelig «kveldsmat» sammen med sju gode kolleger. Heldigvis fant de til slutt fram alle sammen. Med medbrakt mat, med meget varierende ambisjonsnivå, og drikke ble det hyggelig prat og masse latter. Da de siste, bortsett fra meg da, forlot leirplassen, kom mørket fort, før det nesten forsvant igjen. For plutselig hadde noen skrudd på fullyset mellom furutrærne. Det vil si måneskinn. Det var i grunn en stor fordel da hodelykta bestemte seg for å svikte sånn omtrent akkurat da jeg holdt på med tannpussen før jeg skulle krype opp i køya. Det var jo bare flaks da at månen ga tilstrekkelig lys og at jeg var såpass trøtt at lesing «på senga», eller i køya da, var uaktuelt.
Familiene på de ulike plassene rundt vannet gikk til ro før meg, og natta forløp relativt knyst stille. I alle fall første del. Etter noen timer med total fred og ro der mellom trærne, så startet fugleleiken på ei eller anna myr i nærheten. Full konsert fra spillende og kranglende orrfugl. Men fortsatt uten at de var å se, så klart.
Jeg sov, våknet, sov litt mer, våknet igjen og bråvåknet til slutt av sola som skinte rett på køya omkring klokka 0700. Det ble morgenbad og morgenkaffe i køya. Maaange kaffekopper 😉.
Etter hvert ble det arme riddere til frokost, selv om brenneren til kokeapparatet nok synger på siste verset, før jeg pakket sekk og gikk til bilen.
Å ønske mai velkommen fra hengekøya med sommertemperatur og innvielse av sommerbadesesongen er å anbefale!
I dag har jeg ikke noe viktigere å meddele enn dette – igjen: Hver dag teller! Og da gjelder det å gjøre noe fint for seg selv hver eneste dag.
I dag ble det middag ute. Ikke ute på restaurant. Ute på terrassen. Ved bålpanna. Endelig kunne vi gripe sjansen når den var der – og passe på når alt lå til rette. For det er i alle fall slik for meg – at det veldig ofte blir med tanken: “i dag hadde det jammen vært fint å…men det får bli en annen gang”. Men i dag klarte vi det – vi passet på!
For pølser og øl i sola er ikke å forakte på en mandag i april.
Men du skulle jo egentlig ha sittet andre veien! (Slik som “vanlige” trehjulssykler som ungene var vant til.)
Hva er de gule greiene på pedalene?
Hvorfor har du sånn på deg (pekte på refleksvesten)?
Åja, du har drikkeflaske der ja!
Hva er de greiene der(pekte på “stokkeholderne” på baksida av setet)?
Hvor er styret hen?
Hvorfor har du sånn sykkel?
Og ja, det var 15 stykker av dem. De som spurte. Så det var behov for å svare på det samme spørsmålet en god del ganger så klart ;-). Og jeg tror jeg må sykle til jobb flere ganger i vår. For jeg regner egentlig med at det fins mer å spørre om. Kjenner jeg “klientellet” rett.
MEN: jeg kommer IKKE til å sykle hver uke. Tur-retur er det snakk om snaut 44 kilometer. 21,9 kilometer en vei. Ikke flatt. Turen til gikk i grunn helt greit. Tidsramma holdt også, selv med et par justeringspauser underveis. Men når kreftene egentlig på mange måter tar slutt sånn omtrent halvveis på vei hjem, så blir det som fins av motbakker ganske tungt. Selv med hjelpemotor.
Men jeg klarte det! For første gang på mange år. Og for første gang siden jeg ble syk. Jeg klarte det til og med på omtrent samme tid som for 10-15 år siden. Takket være nevnte hjelpemotor! Og jammen er det fint å ta treningsøkta til og fra jobb med småfugler som kvitrer, frosker på tur over veien, hvitveis som blomstrer i grøfta og sildrende vann i alle små bekker!
Da er det fint å kjøre rullestol, nei trehjulssykkel var det, til jobb!
I går og i dag skulle det bli varmt, sa dom. På værmeldinga. Og i går var det godt vær, ja. Det skal være visst. Og da skjer det som måtte skje: en unnagjort rutinetime, dog ganske utmattende sådan, på sykehuset først, og så hjem for å pakke sekken.
«Jeg får ikke bedre muligheter og bedre forhold enn dette», tenkte jeg. Og så fikk det i grunn være at det bare var fire dager siden siste uteovernatting. Eller «behandling av krattsjuka», som det nok også kan kalles.
Og varmt og godt var det. Både i skogen og i myra. I alle fall fryktelig varmt å kave seg fram i ulendt terreng og tett kratt og skog kun etter kompasskurs og med et mål jeg ikke visste hvordan så ut. De 2-300 meterne jeg så for meg at jeg skulle «bushe» viste seg, ikke helt uvanlig, å være en god del lenger. Jeg klokket inn på omtrent 1,2 kilometer før køya ble hengt opp mellom to trær. Og da var jeg svett. Både på grunn av tett kratt, meget ulendt terreng med tuer, hull og grøfter, samt kratt i lårhøyde som kjentes nesten ugjennomtrengelig.
For å si det sånn: det ble MYE bushing for å se EN eneste orrhane!
For det var det som ble den synlige delen av morgenens fugleleik. Han var tøff og kranglete og relativt bråkete, men hvem han tøffet seg for er jeg noe usikker på. Alle de andre tøffe orrfuglene bare hørte jeg. Så de tøffet seg nok på nabomyra!
Helt ok det. Men så var det dette med temperaturen da. For vi er jo tross alt i april. Og om temperaturen i går ettermiddag var såpass god at både jakke, lue og langermet var unødvendig og stillongsen ikke kom på før rett før sengetid så ble det slutt på «sommeren» i løpet av natta, gitt. I alle fall på sommertemperaturen.
Soveposen var helt nedrimet utapå, men heldigvis varm inni. Kokeapparatet hadde frosset fast i mosen og vannflaska var full av is. Heldigvis var kaffevannet i soveposen i form av varmeflasker med vann kokt opp i går kveld, så det tok ikke så lang tid før jeg kunne ta morgenkaffe dinglende mellom to trær noen centimeter over myra. Men: temperaturen gjorde det helt nødvendig å ha kun den hånda som holdt kaffekoppen utafor soveposen. Og når da briller og kikkert og alt dogger, så rekker så klart nattas tøffe orrhane å forsvinne midt i frokosten.
Til slutt måtte jeg stå opp, man må jo alltid det før eller senere, og etter hvert kunne jeg nyte et ostesmørbrød som denne gangen ble såpass perfekt stekt at jeg måtte ta bilde 😉.
Tannpussen ble av det noe isnende slaget:
Før jeg fikk pakket ned det siste og «bushet» meg tilbake til bilen. Jeg kan konstatere at det ble noe helsikes mye «bushing» for å se en eneste orrhane. At ullstillongs og lue samt varmeflasker i soveposen er et must selv når yr melder sommervarme. Og at det var mye bedre å kle på seg i dag tidlig enn det var forrige utenatt etter at ullsålene og bh-en hadde fått ligge i soveposen i natt. Men jeg fikk også bekreftet at det fortsatt fungerer å gå på ren kompasskurs i tøysete terreng og enda treffe riktig og komme dit jeg vil!
Nå regner jeg med det går «hele» åtte dager til neste «heng». Så får vi se hva slags temperatur jeg får da!
Gårsdagen var visst «bålpannens dag» for undertegnede. Den første ble tent opp rett etter frokost. Og planen var: utvinne tjære!
Med tyristikker i en gammel kjele, godtbrennende bål rundt og tapping gjennom hullet i bunnen av bålpanna: vipps så kom det greier ut gitt! Noen desiliter «hjemmebrent» tjære i bollen. At bålet også kunne brukes til å grille pølser, koke kaffe og varme kanelsnurrer ble jo rett og slett en bonus. Terrassen og bålpanna leverer!
Litt utpå dagen ble den neste bålpanna fyrt i gang. Der var det verken kaffe eller tjære på menyen. Men et par-tre-fire aperol spritz og andre godsaker ble fortært der i vårsola. Det er bare å takke for invitasjonen og laget. Den terrassen og bålpanna leverte også!
Når bålpanner fyres opp så er jeg lett å be. Og bålpannens dag kan på alle måter gjerne komme litt oftere for min del.
Også på en litt tung dag, som denne, er det viktig å finne de små lyspunktene. For det finnes alltid noe å glede seg over for den som leter. Ganske mye, faktisk. Og hver dag teller, både de som er lysegrønne av håp eller knallgule av energi – og ja, til og med de som er grå og mørkesvarte.
Sjøl har jeg slept meg rundt i migrene-tåka i snart et døgn. Med litt pause i natt og i dag tidlig. Men å finne for eksempel tre ting å glede seg over og fylle «pallen» med er ikke så vanskelig i dag heller.
På jobb i dag fikk jeg gleden av en tur i «Hakkebakkeskogen» sammen med en treåring og en fireåring. Vi så verken Klatremus eller Mikkel Rev, og det var i alle fall treåringen glad for. Hen syns i grunnen det hadde vært litt skummelt. Elgen hadde derimot brukt skogen som «do» i hele vinter så det ut som. Lenger borti skogen fant vi både rotvelter å balansere på og rådyrbæsj også, før vi returnerte til lesestund ved bålet. Det var ei trivelig og gledelig stund. Og når jeg tenker meg om så var det jo mange ting å glede seg over bare på denne turen. Så «pallen» med «bare» tre plasser er jo ikke vanskelig å fylle i det hele tatt!
Da jeg kom hjem sånn passe midt på dagen så smakte det ekstra godt med både fyr i ovnen og en nesten uvanlig god tekopp. Fortsatt med migrene og kjemikalier i kroppen, men tross alt.
Og så tikket det jammen meg etter hvert inn en hyggelig invitasjon til helga også. Og da fikk jeg jo noe å glede meg til! Og å glede seg er slett ikke dumt. For når hverdagen stopper på grunn av migrene eller annet kronisk og varig svineri, så er det jo fint å glede seg til noe. Og det kommer jo bedre dager. Akkurat det her går jo over. I dag, eller i morgen…
Smerte er midlertidig, som de sier. Det kan nok diskuteres. For erfaringsmessig kommer det jo litt an på hva slags. Men til og med på en «shitty» dag så er det opptil flere ting å glede seg over.
Hva har gledet deg i dag?
Det er ikke mye som titter opp fra bakken uti hagen her enda, men litt gult på trappa kan jo glede selv om påska er unnagjort.
På en dag som denne så er det flere ikkesåviktige spørsmål å fundere over. I alle fall for den som har tid og tilbøyelighet til å grave seg ned i refleksjoner og mer eller mindre dype grublerier om mer eller mindre meningsløse greier.
For: Hva kom først? Høna eller egget? Og hva med høna? Har den hanekam? Eller har den hønekam? Er et egg et påskeegg uten å bli malt? Eller er det bare et egg? Og finnes det egentlig gule høner? Annet enn eventuelt i påsken?
Vel. Mye av det her er jo såkalt retoriske spørsmål. Og slett ikke særlig aktuelt for verken nød, sult, verdensfred eller for de som vil redde klimaet.
Men et par ting er i alle fall slått fast:
En «påskehen» kan være gul og ha akkurat det den vil av både hanekam og hønekam. Den kan passe på eggene «sine» også. Uten å bry seg nevneverdig om dekor. Og siden påskesol og vårstemning har bestemt seg for å glimre med sitt fravær så gjelder det for slike som meg å benytte det som finnes. I dag snø. Bløt nysnø.
Jeg klarer nemlig ikke å surmule over «dårlig» vær. Det havner nok i kategorien «jeg gidder ikke bruke tid og energi på noe jeg ikke får gjort noe med». Dermed gjelder det å bruke været til noe morsomt. I dag ei gul påskehøne. Eller rettere sagt en «påskehen». Vi er da trendy, om ikke annet 😉
Hver dag teller, også de grå – og du kan farge dagen din slik du bestemmer!
Forrige uke kom jeg ned fra fjellet. Tre uker på rehabilitering på 830 meter over havet hadde gitt meg tro og motivasjon til å gå på ski. Og planene var krystallklare. Langrenn skulle det bli. Helst så fort som mulig og så ofte som mulig. Så lenge sesongen tillot det. Det gjelder jo å holde i gang når en først er “i dytten”.
Det jeg ikke hadde tatt helt med i betraktning var vel at jeg IKKE bor på 8-900 meter over havet. Og heller ikke at det faktisk er mars. Så skitur blir det i tilfelle her:
Sånn kan det gå. Den blir i tilfellet ikke så lang den skituren… Jeg har en mistanke om at det er såpass mye «må-oppgaver» framover at det å kjøre flere mil for å få gått en ørliten skitur IKKE blir prioritert. Selv om jeg både kan og får til. Hvis jeg vil.
Nei. Jeg mistenker at langrennsesongen min er over for denne vinteren. Men flere kontroller de siste dagene samt et besøk her…
…har i dag klarert meg for de neste månedene. Fortsatt kreftfri og klar for ny sesong med sykling, hengekøye, fugleleik og vandring rundt omkring i skog og kratt. Til og med kanskje en fjelltur eller sju.
