Det siste bålet i 2024 ble også det første i 2025. Med kakao i koppen og snø i håret ønsker jeg herved det nye året velkommen. La det bli et godt et!
Det siste ble det første
Årets siste.
Årets siste dag er her. Årets siste morgenkaffe er inntatt. Årets siste soloppgang syntes så vidt før skyene kom. Og årets siste skogstur er gått.
Snart kokes årets siste hjemmedyrkede potet og årets siste middag skal inntas. Årets siste ved har småbrukeren kjørt inn. Og årets siste klesvask er ekspedert.
Senere i kveld skjenkes årets siste glass. For mitt vedkommende blir det noe å kjøre bil på. For jeg regner med at neste års første biltur kommer en eller annen gang mellom klokka 01.00 og 02.00 den 1.januar 2025.
Jeg gleder meg til å se når årets første skogstur vil foregå i 2025. Og hvor langt ut i året vi kommer før bekken fryser til:
Romjulsmelankoli.
En skulle (antakelig) vøri fire år i romjul’n, som han Alf sang. For da var væla et hus med fire vegger og julelysa brente dagen lang. Det gjør de jo for så vidt nå også, og huset har faktisk fire vegger. Selv om jeg har blitt den nette sum av 52 år gammel. Men ellers….!?!
Romjulsmelankolien uteble ikke i år heller. Men nå kjenner jeg den igjen. For det er så sikkert som at jula kommer hvert år; julemelankolien tar meg en eller annen gang uti romjula. Som regel en gang mellom 3.og 5. juledag, tror jeg. Det handler om det som jeg egentlig har gledet meg mest til før jul. Dager uten planer. Dager som ligger helt blanke uten noe som helst MÅ-greier eller avtaler som skal gjennomføres. FRI fra hverdagen for både meg og småbrukeren.
Men så plutselig kommer den krypende på. Romjulsmelankolien. Den som nesten gir dårlig samvittighet fordi jeg ikke har en trillion avtaler om kaffebesøk, julefrokost, middag hos tante og bestemor og storebror og resten av familien. 2.-, 3.- eller 4.-dags fest, gløgg og julebukk, den o-store-pinnekjøttfesten hos naboen og tjo og hei og dans rundt juletreet og skiturer og akedag og…..tilsynelatende harmoni og glitrende lykke som er ethvert postkort verdig. Når du har planlagt romjula uten noe som helst av dette og tenker at DET skal jammen bli deilig. Og så kommer den snikende allikevel; romjulsmelankolien. Fordi verden framstår rimelig samstemt om at det er slikt noe som skal til for at jula skal være vellykket!
DA er det jeg plutselig kjenner det. Ikke bare melankolien. Ikke nok med at vi her på bruket selv har valgt å ha det slik. Uten for mange planer altså. Men også realiteten slår meg. For varig og kronisk sykdom tar ikke juleferie. Den tar ikke pause selv om vi skal feire jul. Så dermed må jeg også i jula forsyne meg av små nok porsjoner av livet til at det går rundt. For meg betyr det at et julebesøk som varer fra avreise julaften til hjemreise tredjedagen i grunn er nok. Og etter det er dagene blanke. Og det betyr også at melankolien hverken kan eller bør «medisineres» med å fylle romjulsdagene. De må være blanke.
En gang utpå kvelden fjerde juledag, forsto jeg dette. Og dermed la jeg planen for resten av romjula, samt nyttårshelga. For meg skal resten av romjula og starten av nyåret brukes til å gå relativt korte turer, slik som i går. Jeg skal forske litt mer på kamerabruken min. Slik som i går. Jeg er nemlig ikke helt fornøyd med mobilkameraet på min daglige telefon. Speilreflekskameraet blir litt styrete for meg og nå når den «gamle» telefonen med topp kamera har begynt å virke igjen, så ser det ut til at jeg kommer til å ha med to telefoner på tur. Slik som i går. En til «vanlig» bruk og en til kun å ta bilder med. Det er et fint og harmonisk prosjekt når jeg skal forsyne meg med små porsjoner. Av livet. Slik som i går.
Så i går var det kun fototur som sto på planen. Sammen med pinnekjøtt da. Og i følge med kun småbruker og avlegger. Og det er helt ok. For meg. Og jeg tror faktisk at om dagene hadde vært travle med alt som media og vi sjøl «tror» vi må fylle dem med, så hadde jeg ikke bare vært romjulsmelankolsk. Da hadde jeg nok vært noe i nærheten av romjulsdeprimert. I alle fall sånn passe desperat. Jeg går ikke for ren romjulslykke. Den tror jeg nemlig finnes aller mest på film. Nei, men hva med romjulstilfreds!?!
Lag deg ei god nyttårshelg! Jeg feirer med småbrukeren – vi fabler om bål. Og avleggeren tar seg av festinga mens jeg er sjåfør! Og jeg er både romjuls- og nyttårstilfreds med det!
Den store reisedagen.
Den siste fredagen før jul. 20.desember. Det er i dag det. Og dagen er snart over. En av de største reisedagene i året, sa de på teve. Selv om vi visst skulle reise litt sånn spredd utover flere dager i år, sa de også. I og med at julaften kommer på en tirsdag. «Hjem-til-jul»- eventuelt “bort-til-jul”-transportene hadde visst startet allerede i går.
Dagen i dag bød på både det ene og det andre. Livet skjer. Noen har reist. Det er de vi har tatt avskjed med for siste gang. Og som ikke kommer tilbake. Ikke til jul engang. Derfra er det ingen billett å få.
Noen har reist med fly og julegaver i bagasjen. Eller med båt eller bil eller noe annet som var logisk og praktisk. Til og med nyhetssendingene har snakket om dem som reiser og dem som kommer i dag. Med fly og båt og buss og alt det er mulig å reise med. En kar skulle til Alicante og ei skulle til Mo i Rana. Både de som reiser for godt, de som reiser på tur og de som kommer preger jula for dem som er rundt dem.
Jeg tror vi kan si at jula kom med tog her på bruket i år. Vy brakte med seg en lett frynsete men ganske tilfreds avlegger preget av post-eksamensstress. Og jammen var de i rute også. Vy og avleggeren, altså.
Jeg håper at både reisestress, eksamensstress og julestress kan minimeres de neste dagene. 21.desember, dagen i morgen, kommer for både dem som reiser hjem til jul og dem som ikke skal noe sted. Og for dem som er igjen når noen har reist for siste gang.
I morgen vurderer jeg å støvsuge bestikkskuffen. Jada, det gjøres hvert år og er vel det nærmeste jeg kommer «julevask». Vi får se. Jeg skal selge noen juletrær også, får jeg håpe. Heldige meg.
Ikke noe av dette krever noen form av konseptet reise. Og det er i grunn helt i orden.
Lyset.
I dag blir det repost av dette innlegget mitt fra desember i fjor. Opprinnelig fra 2020, faktisk. Med nytt bilde 
.
Misunnelig !?!
Jeg liker meg best i grisgrendte strøk. Behovet for luft, personlig space og rett og slett skau er så stort at det er helt greit at det er lenger enn over gjerdet til naboen. Eller at naboen befinner seg i samme oppgang, over eller under meg.
MEN! Enkelte ganger misunner jeg det som er lettvint. For eksempel at toget, banen eller bussen går. Ikke bare daglig. Eller ukentlig. Men flere ganger i timen!
Men da er det jo fint st jeg kan smake litt på det urbane innimellom. Slik som i kveld.
Nå sitter jeg på toget etter snaut 5 timer i tigerstaden. Med besøk og adventsstart hos avleggeren. Og ikke minst med noe av det jeg kan finne på å være litt misunnelig på:
Deilig og autentisk indisk mat og drikke 10 meter fra porten inn til avleggerens gård. I SAMME bygg! Sånn kan jeg like!
Takk for i kveld!
52 +1.
«Du er jo fortsatt ung», sa’n onkologen, under dagens kontroll på kreftenheten. «Altså, alt er jo relativt», sa’n etterpå. Det kunne han i og for seg ha spart seg, syns jeg. Den siste setningen, altså. Men når slike etablissement skal besøkes når man er 52 år og 1 dag, ja så er det jo like greit å være relativt ung, ikke sant!?!
Jeg tenker at relativt er stikkordet. For jeg opplever faktisk meg selv som relativt ung akkurat der. Tross alt. I alle fall når snittalderen på klientellet på venterommet skal regnes ut. Relativt frisk er jeg også. Hipphurraogtakkfordet! Sånn sett så er det jo relativt morsomt å kunne feire bursdag. Selv om dagen i går, da det var bursdag, ble relativt lik en helt vanlig annen onsdag litt utpå høsten. Ikkeno’ feiring på det bursdagsbarnet her, nei!
Akkurat det var det en av ungene i barnehagen som var relativt betenkt til før i dag. «Hadde du bursdag i går?», var spørsmålet. Som om det er mulig å ha ekte bursdag og IKKE være i barnehagen for å feire, liksom! Jeg bekreftet at bursdag hadde jeg hatt.
Og så fikk jeg en klem! Og da spiller det overhodet ingen rolle at feiringa i går begrenset seg til 3 ruter sjokolade til kaffen. Når en 5-åring som hadde overhørt noen nevne at jeg hadde bursdag i går husket det i dag og ga meg en klem nettopp derfor; ubetalelig!
Samtalen dreide seg deretter om kake. Bursdagskake. For det mener 5-åringer at man skal ha. 52-åringer også, forresten. Og da gjelder det jo å velge riktig kake. Vi var gjennom bløtkake, ostekake, marsipankake og pepperkake. Men anbefalingen fra 5-åringen var relativt klar: sjokoladekake!
Vel det blir jo relativt spennende. Det er småbrukeren som skal skaffe kake. I morgen. Så hvilken velger han? Jeg er relativt usikker på om det blir sjokoladekake. Dessuten så er det vel greit at han får velge. For selv om han påstår at han er to år yngre enn meg, i alle fall et par dager akkurat nå, så haler han innpå på lørdag. Men når meg igjen, det gjør han ikke! Derfor: kake til helga. Relativt praktisk.
Og med kakeplaner og adventsoppstart, planlagt middag med avleggeren, og «alt ser bra ut og god jul» fra onkologen og med stjerne i vinduet, ja da ser jeg fram til ei relativt god helg! 52 + 2,3, 4 og så videre.
For sikkerhets skyld kjøpte jeg meg “bæssmorblomst” her om dagen. Begonia. Fordi jeg som a bæssmor sa “er gammal nok til å bestemme sjøl”!
Glittertirsdag.
Småbruket er endelig ute av tåka. Etter det som kjennes som ukesvis med tåke og gråvær. Jeg vet jo at sola har vist seg. Men det er nå engang sånn at det er noe eget når tåka ligger nedi bygda, mens vi her i litt høyereliggende strøk kan bade i sol og ikke minst glitter.
Så i dag premierte jeg meg selv med en glitrende tur i egen skog. Med målsetning å få brukt kameraet.
Dermed ble det mye bildebevis fra denne glittertirsdagen:
Man måste ingenting…
…ikke engang blogge. Skrev jeg på denne datoen i fjor. Denne helga har vært nettopp det – helg. Uten noe måste.
Lag deg en god søndagskveld!
Mørkt.
6.november er det visst i dag. Og ute er det knapt dagslys. Tåke og tjukk «graut» de timene det ikke er stappmørkt. Fryser til sleip is på bakken gjør tåka også. Typisk november.
Det er ganske mørkt i «inspirasjonsboksen» min i dag også. Ingen lyspunkter eller andre hendelser som har ansporet meg til noen skriverier. Verken euforisk glede over noen eller noe eller dypt og gnålende raseri har gitt meg inspirasjon til skriverier.
Mange syns det ser mørkt ut for framtida i dag. I alle fall de delene av den som lar seg påvirke av et visst valg av en viss president. Jeg må innrømme at jeg deler deres oppfatning. Det kan se mørkt ut for både sikkerhet og økonomi i hele verden.
Jeg ser nyheter og leser nettaviser i små porsjoner. Og leser krim. Mørk krim. Lystig er det ikke noe av det.
Akkurat det der presidentvalget kan jeg ikke gjøre noe med. Det eneste jeg kan gjøre er å lage et lite lysglimt for meg selv her i novembermørket. November er perfekt til lystenning. Særlig i kombinasjon med fyr i ovnen, pledd, sofa og bok.
Tenn deg et lys og la verden gå sin skjeve gang i mørket. Den gjør jo det uansett
