Jeg har feiret kvinnedagen på akkurat den måten som passer meg best. Og det er vel det som er hele poenget med kvinnedagen, 8.mars? I alle fall er det det for meg. Å gjøre som jeg vil. I takknemlighet til alle jenter og kvinner som har gått før oss, stått på barrikadene og kjempet for rettigheter og frihet: både i form av stemmerett og andre menneskeretter, så har jeg brukt dagen akkurat som jeg selv vil! Bare fordi jeg vil og fordi jeg kan.
Og akkurat det er det mye helse i. Også kvinnehelse. I dag er det fortsatt både lange og kronglete veier å gå når det gjelder store deler av kvinnehelsen. La det ikke være noen tvil om det. Enn så lenge så får vi som kan og vil gjøre tiltak vi vet er bra for helsa vår. I alle fall den delen av helsa som vi kan gjøre noe med sjøl. Og for meg handler det jo i stor grad om frisk luft, natur og fysisk aktivitet: altså TUR!
Jeg har slått et slag for min egen helse i dag. Kvinnehelse på kvinnedagen. Alenetur på vidda. Med perfekt skareføre og bare en ørliten nordavind så ble det en fin feiring, det. Til tross for at den lovte sola forsvant før jeg fikk parkert bilen og begitt meg utover vidda. Men sånne bagateller kan ikke slike som meg som feirer kvinnedag bry seg om 😉
Lunsj.Jeg hadde glemt spaden hjemme, så bålet startet oppe på skaren, og havnet en halvmeter nedi snøen etterhvert.Speider etter sola.
Yr lovte soooool – verden var vel mest grå….
Jeg kan prise meg lykkelig for skareføret. Med slike snømengder er det i grunn greit å holde seg oppå 😉 Og det ser ut til at jeg kan rekke flere turer før det blir bart.
DET er imponerende. Og litt av en jobb. For en dedikasjon. Og jeg kjenner jo igjen beskrivelsen han har gitt flere av bloggerne jeg leser jevnlig. Det viser meg at ordene er gjennomtenkte og velvalgte 😊. Takk for rausheten, Bunny!
Jeg kan bare takke for de ordene. Jeg syns de jeg « fått» er fine. Og rett som det er så er det nødvendig å minne meg sjøl på godord andre har funnet på å sette på undertegnede. Jeg tipper de blir gode å ha med seg allerede de neste dagene.
Det er godt med skryt og godord. Fredag fikk jeg en telefon fra en vilt fremmed som hadde lest noen engasjerte (! 😉) ord jeg hadde skrevet i lokalavisa. Vedkommende bød på øredøvende skryt og det ble en god samtale av det. Og såpass uvant med slikt noe, skryt av fræmenfolk, altså, så trykker jeg det jo rett til brystet med en gang! Det legges «i banken» til en gang jeg føler meg skikkelig ubrukelig. Hvis det blir igjen noe da! For jeg sutter selvfølgelig rimelig heftig på karamellen mens den er «fersk» også!
Det er litt rart, men det er ofte i situasjoner som dette, med truger, tung sekk og staver langt til skogs, at jeg sjøl føler meg sterk! Selv om det jo er da de fysiske symptomene mine virkelig gir litt ekstra utfordring.
Det var det han sa, småbrukeren, da han skulle forklare avleggeren hvor jeg var. Jeg sjøl kunne jo ikke svare på meldinga, for jeg hadde ikke dekning 😊 Og det er i grunn helt supert innimellom!
For å komme dit det ikke var dekning så kjørte jeg først oppover og innover så langt jeg kom. Veien var bare delvis brøytet, men etter bilturen kunne jeg snøre på meg truger og sekk og begi meg videre innover marka på beina. Det var veldig fint i skogen på fredag. Lett snø. Halvsol og stille. I alle fall var det stille da jeg sto rolig med de bråkete trugene. Det ble en del stopp. Både for å få igjen pusten og følelsen i høyrebeinet, men ikke minst for å lytte til stillheten og se meg rundt.
Koia lå der den alltid hadde vært. Og nøkkelen passet slik den alltid gjør. Døra derimot. Den var ikke til å rikke! Men etter å ha tatt godt tak med begge hender, sparket kraftig i fra med taggene på trugene og rykket med hele meg, så slapp den taket. Sånn er det jo om vinteren. Ting fryser fast.
Det var 9 minusgrader inne i stua. Den neste timen gikk med til sprengfyring og bæring av snø. Snø til tining så det skulle bli vann på herskapet. Etter en time ispedd både knebøy og floke for å holde varmen så viste gradestokken plussgrader for aller første gang denne fredagen. Kulda hadde satt seg i både tær og fingre her så turen måtte tas ned i soveposen og diverse «varmesegøvelser» ble utført bare avbrutt av mer foring av ovnen. Utedoen ble sjekket og funnet i orden også 😉. Og solcellestrømmen måtte tas i bruk slik at jeg fant igjen døra i den mørke gangen.
I blåtimen var det endelig lyder på tunet. Resten av selskapet kom inn akkurat tidsnok til å unngå å måtte ta i bruk hodelyktene sine. Godt nedrimet etter skituren fra nabobygda kom de seg i hus. Og DA kjentes det riktig så lunt og varmt ut inni der. Hele 8 varmegrader viste gradestokken og selskapet skiftet til middag og fikk bløte og svette skiklær på tørk. De hadde hatt en finfin tur selv om de var noe i utakt med sjokoladespisinga underveis og det første spørsmålet ved ankomst var: «har bikkja kommi?” Det gjorde den, bikkja altså, i samme øyeblikk og alle kom seg i hus.
norDet begynner å bli “lunt”.
Jeg er i grunn mest glad i temperert vin. I alle fall rødvin. Når vinen ligger i sekken som oppholder seg en time eller to i 17 minus og så kommer inn et rom som holder åtte grader, ja da holder vinen som regel noe i nærheten av kjøleskapstemperatur. Vinflasker rundt vedovnen ble dermed helt naturlig. Men helt temperert ble den nok ikke før det var bortimot tomt 😉. Det ble gode medbrakte pizzasnurrer varmet på vedovnen også. Samt mye godt i glass og turkopper, sjokolade og snacks. Og det ble veldig mye godt snakk. Særlig om turer, sterke inntrykk, solnedganger, utfordringer og naturopplevelser. Sånn blir det jo gjerne når fire entusiaster treffes og sender mat og drikke inn og ord ut en hel kveld. Og ei halv natt, fant vi plutselig ut.
Klokka var brått halv to og for en fredag kveld er det langt på overtid for de fleste av oss. De fleste andre kvelder i uka også. Etter en kjapp tannpuss i de 17 blå som sikkert hadde blitt til 20 krøp vi ned i hver vår pose i hver vår binge. Ca 30 sekunder etterpå startet konserten i den ene bingen 😉. Akkurat som forventet. Og dermed ble det ei latterkule i de to andre. Men da latterkula hadde stilnet og selskapet i binge nummer tre hadde snakka ferdig ble det brått stille i koia. I alle fall rimelig stille går jeg ut i fra. Ørepropper er standardutrustning for undertegnede og har en fin evne ved at den demper både snorking og annen støy nok til at det er mulig å sove. Undertegnede sov godt og måtte åpne glidelåsen i utpå morrassida da det ble godt og varmt i posen.
De som var først oppe om morran fikk både kløvd og hentet mer ved og fyrt opp i ovnen. Herlig! Og siden kaffevannet var ferdig tint fra kvelden før så gikk det ikke så lenge før morgenkaffen var servert. Alle hadde sovet! DET er slett ikke verst. Etter hvert ble det medbrakt frokost. Mens de mest avanserte både skulle steke og bake. Men godt ble det nok.
Vi fikk til og med testet røykvarsleren. Sånn steking og baking på ukjent gassovn og uten kjøkkenvifte gir en litt overskyet følelse. Vi snakker relativt tykk tåke oppi taket. Og dermed begynte røykvarsleren å pipe infernalsk. Heldigvis fant vi en som var høy og mørk og som akkurat rakk opp da han klatret opp på møblene. Og vi fikk testet at vinduene var mulig å åpne. Frokostroen senket seg igjen og skravla kunne gjenopptas.
Litt pakking, rydding, vasking og vedbæring til var nødvendig. Og en ny tannpuss. Nesten i soloppgangen. Da vi fikk surret på oss alt utstyret, inkludert ski og staver, truger, pulk, sekker og bikkje kunne vi begi oss utover myra. Undertegnede på truger og resten på ski. Vi skilte lag og sa «hade» da nedoverbakkene begynte. Så kunne selskapet skli raskt nedover mot nabobygda og undertegnede gå rake vegen mot bilen. Heldigvis litt nærmere. Trikkeskinnene, les skisporene, var aldeles nykjørte. Løypemaskina besøkte oss utafor koievinduet mens vi spiste frokost. Og akkurat denne løypa er helt genialt kjørt. To spor med skøytetrase i midten hele veien, samt minst to meter som kun er slåddet på utsida av sporene! Der er det perfekt å gå på truger uten å lage spor i løypa! Takk!
Og takk for at jeg har vett på å benytte meg av slike muligheter som allmenninga gir. Det var magisk utover myra både fredag ettermiddag og lørdag formiddag. Perfekt også for de seks skiløperne jeg møtte på min hjemvei. Strålende vær og bare 11 minus fikk vi på hjemtur fra koia. Smellvakkert. DET syns jeg om turselskapet også. Smellvakkert. I alle fall veldig trivelig. Og det er vakkert, ikke sant?
Til og med i Stuttkjærrpurkmøsstjennkoia! Så dæ så!
Koiestemning.Sola kommer.Lurt å pusse tenna FØR du går på do når du er ute en vintermorgen.
Skiløperne har sklidd i forveien, jeg tar sikte på korteste vei til bilen.
Den siste dagen i januar er snart over. Vi møter februar med lengten etter vår og allerede lysere dager. Det er mye å glede seg til!
Og da syns jeg det er på sin plass å takke for en feiende flott januar også. Takket være bloggblokka og vår alles Frodith! 31, trettien, stikkord har hun gledet oss med og bidratt til liv på bloggen og refleksjon og fantasi hos mange av oss. HELE januar har hun gitt oss et ord til fri tolkning hver eneste dag, til og med i dag som stikkordet er GLEDE!
Tusen takk, Frodith! Du er en ekte gledesspreder! Nå gleder jeg meg til februar og mars og… til alle dagene som kommer! Og kjenner jeg Frodith rett så kommer det helt plutselig utfordringer der en gang i framtida også! DET går det så absolutt an å glede seg til!
Så satser jeg på at Frodith tilgir bruken av bildet…;-)
For bare en snau måned siden så «dalte engler ned i skjul». Men «engler i snøen har sin egen sang», heldigvis. Så snøengel skal bli! Når Frodith etterlyser engler, så er det bare å bjuda på!
Men utpå her var det såpass mye «englestøv» akkurat nå, at det som skulle bli en snøengel i grunn likner mer på….et høl. Dermed må innlegget også ha plass til snøengel fra arkivet.
Både ny og gammel engel ble det. Og jeg tipper det var ganske underholdende å bivåne friluftsheidi etter produksjon av den nyeste engelen. DET ble mye vas i englestøvet, det!
Badesesongen er over og englesesongen er i gang. November 2021.Friluftsheidi kan til nød skimtes under hetta midt i engleproduksjonen.Januarengel 2024.
Det gjelder å glede seg over de små ting. Det har jeg hørt og jeg får det til innimellom. Men det er ikke alltid så innmari lett. Det er fort gjort å bli både misfornøyd og lei. Rett og slett synes at livet og verden er en smule urettferdig. Møkkasamfunn!
Eller rettere sagt møkkaliv! For det er ikke alltid det er energi eller interesse for å engasjere seg i møkkasamfunnet. Jeg kan innimellom ha nok med mitt eget liv og i mitt selvopptatte hode bli rimelig oppslukt av egne utfordringer. Små og store. Verden kan bli både trang og liten når en står på sidelinja og surrer rundt i sin egen boble mye av tida. Sånn som jeg.
I dag har vært en gledens dag. I alle fall i min lille selvopptatte verden. Trugene kom på igjen og jeg har fått tatt meg en skogstur. Det skal ikke mer til. Smerter og «lugging» i lår og lyske har gjort meg mer eller mindre ubrukelig i mange dager. Det har vært vondt å stå opp, vondt å kjøre bil, håpløst å bøye seg og vondt å gå og sette seg eller reise seg. Onkologen på kreftavdelingen var betenkt da han så at jeg slet med å sette meg på benken hans. Såpass at jeg fikk ny time for sjekk uti neste uke.
Men nå håper jeg at jeg kan avblåse både ct og mer til. Det er bedre! Såpass mye at i dag kom trugene på igjen. Selv om de egentlig har fått skylda for «lugginga». Teorien er at jeg har pådratt meg en strekk i bekken eller lyske eller lår uten å merke det på grunn av ms-sykdommen. Det er jo ingenting som fungerer normalt nedi der og følelse er det jo dårlig med. I alle fall når det belastes over tid.
For bare noen dager siden var jeg rimelig bitter og håpløsheten holdt på å overmanne meg. Skulle jeg ikke klare å røre på meg heller nå, liksom!?! Jeg må innrømme at slike «småting» som setter meg såpass tilbake gjør meg sur. Og da er det vanskelig å se positivt på noe som helst.
I dag har jeg gått på truger. Og jeg kan både legge meg ned og reise meg opp fra sofaen uten problemer og uten hoggende smerte! Juhuuu! Den siste bilturen gikk også bra. Og slik blir jeg jo ganske lykkelig av egentlig! Det skal ikke mer til.
En bitteliten bagatell, som jeg egentlig tipper det var og er, kan gå ut over både humør og pågangsmot. Det innrømmer jeg. Men den samme bagatellen kan få meg til å dra fårete på smilebåndet og kjenne meg smått lykkelig når det går over. Noen, ganske sikkert ikke en med varig sykdom, sier: «enten så går det bra eller så går det over». Dette gikk i alle fall over. Håper jeg. Morgendagen vil vise om trugeturen trigget noe slik at jeg er komplett ubrukelig igjen i flere dager.
Men enn så lenge; i dag gikk det bra og det skal ikke mer til for å glede en som meg. Dessuten kaltes det visst for en typisk idrettsskade som gjerne kom i idretter der utøveren beveger seg fort og med stor kraft samtidig med retningsskifte. Og det er jo ikke verst at ei råtten gamlemor kan pådra seg slikt noe.
Overraskende tungt i nysnøen, men det får ikke hjelpe.
Når bålterapi så absolutt er påkrevet, men verden byr på 28 minus og formen er så der, ja da må slike som meg skaffe meg bålterapi på litt andre måter. Løsningsorientering ble vel stikkordet for dagens bålterapi.
Det ble piknik ved bålet. Kakao, kaffe og nygrillede smultringer. På bålet. I peisen. Da kan temperaturen ute gjøre akkurat som den vil. Med langrenn på tv og lukten av den fortsatt friske julegrana inn fra venstre så ble det «skogsturmedbålfølelse» allikevel. I alle fall når godvilja og fantasien ble lagt til. Og det ble den jo! Takk til småbrukeren og avleggeren som ble med på «båltur»😊
BANG! Plutselig ble formiddagskaffen inntatt her igjen:
Altså i foajeen til nærmeste lokalsykehus. Det var helt etter planen, altså. En plan lagt for lenge siden. Men så kom da visst denne dagen litt brått på allikevel. Plutselig var det tredje januar, gitt. Og da får jeg igjen gleden av å for eksempel drikke formiddagskaffe på en helseinstitusjon. Sånn blir det gjerne når flere ting står på dagsplanen. Venting. Men innimellom venting på tre ulike plasser så var det da heldigvis mye å observere for en som liker å se på folk 😉! Som vanlig på slike steder. Noen ganger er det mer underholdende enn andre. I dag var det lite skandaløst å observere. Og det trehodede trollet som sto på planen – tre avtaler, altså – viste seg å være rimelig fornøyde. Alle tre hodene. Da er den første EU-kontrollen i 2024 unnagjort og det meste ser ut til å holde i alle fall i tre måneder til. Jippi!
Det verste var egentlig å få trugeforbud! I flere dager! Katastrofalt! Jaja, sånn kan det antakelig gå når slike ekstremsportutøvere, les trugetuslere, som meg er litt for ivrig i sesongstarten. Jeg får vel vente litt da med å truge meg avgårde. Det får bli en annen hverdag. En skikkelig hverdagslig en.
Hvis du leste «nyttårsforsetter», så ber jeg deg lese overskriften en gang til…
For det skal ikke handle om hva jeg skal begynne med eller hva jeg skal slutte med. Det skal ikke handle om mer trening, mindre mat, shoppestopp eller kiloer som skal av. Det er helt klart mye jeg kunne både gjort mer av og mindre av, og det skal jeg, men aller viktigst for meg nå er å FORTSETTE med det som fungerer. NYÅRSFORTSETTER!
For det er jo det det er! Det fortsetter. Livet fortsetter. For oss som får være med inn i 2024 så venter framtida. Og hva jeg gjør ut av den er ganske avhengig av meg sjøl. For å oppnå mål må jeg ta gode valg for meg sjøl. Jeg må ta ansvar, prioritere og tørre å være min egen regissør. Jeg skal være helten i mitt eget liv. Hverdagshelten. For å få til det så må jeg fortsette å bruke verktøy og gjøre valg som fungerer. Så fra og med i dag så går jeg tilbake til den form for «hverdagsplanlegging» jeg var i gang med før jul.
Som jeg sa da så tok jeg juleferie. Men nå er den over. Et helt nytt og blankt år ligger foran både meg og deg. Ta vare på tida. Den kommer. Bruk den til noe som er viktig for deg og på en måte som gir deg mening i hverdagen. Vi er de heldige som får være med til 2024.
Fortsett å gjøre gode valg for deg og dine.
Fortsett å ta egne valg.
Fortsett å le.
Fortsett å være nysgjerrig.
Fortsett å bety noe for andre.’
Fortsett å la andre bety noe for deg.
Bli med på reisen inn i 2024. Med nyttårsfortsetter!
Det er et standardspørsmål i alle fall fra midten av denne måneden. «Er du ferdig til jul?». «Med hva da?», spør jeg både meg selv og spørsmålsstilleren. Som regel svarer jeg at «det blir jeg!». Litt sånn eplekjekk og tøff i trynet. Og det gjør jeg jo alltid, ikke sant?
Det som skal bakes er bakt. Det er jo ikke snakk om så innmari mye selvlaget hjemmebakst her, som jeg har skrevet om før. Det meste er fått. Og vent litt, nå juger jeg. Pepperkakene er ikke i boks (!). Bokstavelig talt. De skal avleggeren og jeg lage i morgen ettermiddag. Hvis vi orker. For tradisjonens skyld. Dessuten smaker hjemmelaget pepperkakedeig himmelsk!
Gavene er i hus. Så når jeg får pakket dem inn i løpet av et par dager nå så kan de fleste som forventer gave fra meg slå seg til ro med at den kommer. Tror jeg. De jeg har glemt må få nyttårsgave.
Vasking driver jeg ikke med. Ikke mer enn ellers i året. Og dermed blir det ikke all verden. I år har jeg ikke engang støvsugd bestikkskuffen. Jeg får se om jeg gidder. Ellers er det Reidar som tar seg av vasken her på bruket. Når småbrukeren gir beskjed så svinger Reidar seg en runde med både støvsuging og mopp, så da blir det så bra atte. Det viktigste er i grunn at katta ikke er i samme rom. Han har nemlig en lei tendens til å forstyrre Reidar en smule slik at Reidar blir forvirret og oppdraget saboteres.
Jeg har hengt opp fuglenek. Småfuglene pleier ikke å forsyne seg av det før utpå ettervinteren. Vi får se om det dukker opp noen før eller etter nyttår. Og i år har jeg pyntet juletreet veldig tidlig. For to dager siden, faktisk. Kortreist og fint fra egen produksjon. Så i stua er det jul.
Så ferdig til jul!?! Joda, det vil jeg påstå at jeg er. Eller blir da. Det er jo fortsatt advent. Men ved middagstid på julaften er nok det meste under kontroll. Det pleier det. Og er det ikke det så får ikke det hjelpe. Det fins viktigere ting enn at ribba skinner, julebaksten er vasket og juletreet er sprøtt. Eller hvordan det nå var. Jula kommer. Uansett.
Og for meg er vel egentlig utfordringen å få feriefølelse! Siden hverdagen min er såpass annerledes enn den var da jobb preget ukedagene så er ikke «feriedager» helt det samme som før. De er annerledes. For dagene i «ferien» deles jo med de andre her på bruket. De som ellers er opptatt med jobb og studier. Og jeg må lage meg egen ferie.
Så i dag er jeg ferdig til jul. Ferdig med ukene slik de ser ut i hverdagen. Fra og med i morgen går jeg over i «feriemodus». Det vil si at jeg ikke legger så rigide planer for dagene som jeg nå har vent meg til. Dager som er strengt regulert i forhold til måltid, trening, hvile og andre må-ting. Rett og slett for at hverdagen skal henge sammen på et vis. I jula har jeg tenkt å la det «flyte». Og jeg tror ikke det gjør så mye. For nå har jeg nemlig verktøy som gjør at jeg tipper jeg ganske lett kommer inn i hverdagen igjen etter nyttår. Så selv om en heltidsansettelse i egen helse ikke tar «ferie» på samme måte som en som er vanlig arbeidstaker, så forsøker jeg å legge opp til feriemodus. Smerter, utfordringer og funksjonsnedsettelser tar ikke fri. De gjør aldri det. Så ferie fra det kan jeg bare glemme. Men feriemodus, DET kan jeg ha. Og i år har jeg et bevisst forhold til hvordan det kan oppnås.
Så ja; jeg er ferdig til jul! Selv om Reidar fortsatt har et par rom igjen å vaske.
