Akkurat DET hadde vært fint, ikke sant!?! Å kunne tenke seg frisk. Da kan vi snakke om mestring, da. Og kontroll. Og å «overvinne» den alvorlige og/eller varige sykdommen!

Men altså. Er det noe vi med varig sykdom vet en del om så er det vel det at det ikke er mulig å tenke seg frisk. Jeg blir ikke frisk av å tenke positivt, legge merke til de små gledene og seirene i hverdagen eller si til meg selv at jeg er heldig. Tross alt.

Nei, slett ikke. For det handler rett og slett ikke om den noe intense og slitsomme (ifølge noen) såkalt «positive tenkningen». Det handler ikke om å ta alt med et smil og «vende det andre kinnet til». Og det handler ikke om rett innstilling eller å sammenlikne seg med andres situasjon og avfinne seg med at «det kunne vært verre»!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For meg handler det om å gjøre hver dag, hver time og hvert øyeblikk litt bedre enn det ville vært om jeg ikke gikk på «gledejakt» hver dag. Det handler om å sette ord på det som er bra. Og gi oppmerksomhet til det jeg vil ha mer av; nemlig positive opplevelser og velvære.

Og det handler ikke om at jeg ikke syns det er ufattelig stusslig å være varig syk. Jeg er rett og slett ganske ofte DRITT LEI! Det er det ingen som helst tvil om. Jeg fortviler over en kropp som ikke lystrer, smerter som aldri gir seg, energiunderskudd og rett og slett innimellom ganske mørkesvart humør.

Men jeg ORKER rett og slett ikke å velte meg i selvmedlidenhet. Og jeg gjør meg selv en alvorlig bjørnetjeneste om jeg kjenner for mye etter og lar meg overvelde av alt som ikke fungerer for ofte. For ja, jeg lar meg overvelde rett som det er. Men nei, jeg gir det så lite oppmerksomhet som jeg overhodet klarer. Og noen ganger klarer jeg til og med å ha handlingskraft nok til å tenke at jeg skal finne på noe morsomt eller gjøre noen grep slik at jeg får det bedre der og da.

Så dermed går jeg på «gledejakt». Hver eneste dag har noe fint ved seg. I dag har jeg fått til både det ene og det andre på boksetrening, for eksempel. Og da er magefølelsen god. For jeg har kjent på mestring. At jeg slet for å stokke armer og bein, gjorde feil og måtte rettes på og justere meg selv mange ganger underveis får nå være. Det er jo derfor jeg øver. Og det fikk og skal fortsette å få minimalt med oppmerksomhet. Jeg ble svett og andpusten, fikk banket boksesekken sånn passe hardt og fikk til stokking av både bein og armer. I alle fall rett som det var.

DET er mitt fokus. Men nei, at jeg har det fokuset gjør meg ikke frisk. Jeg har fortsatt MS (blant annet), jeg. Men jeg er overbevist om at oppmerksomheten på det som er bra gjør nytte for meg hver dag. Spesielt de dårlige dagene da det meste kjennes dritt. Og jeg er jo av den overbevisning at det vi øver på blir vi gode til. Og det syns jeg at jeg kjenner når det gjelder fokus på det positive også!

Mitt mål er å gi det som er stusslig akkurat så lite oppmerksomhet at det blir overkommelig. Ikke fortrenge, men registrere. Og fokusere på det som er gøy. Og det jeg kan gjøre for å mestre å ha det bedre.

Så å tenke seg frisk eller ukritisk positivisme (om det kan kalles det) virker ikke, dessverre! Du og jeg er ikke varig syke fortsatt fordi vi ikke klarer «å tenke oss friske». Vi er varig syke fordi sykdommen er varig. Men jeg kan fokusere meg til mer glede i hverdagen. DET er jeg sikker på!