Den siste dagen i januar er snart over. Vi møter februar med lengten etter vår og allerede lysere dager. Det er mye å glede seg til!
Og da syns jeg det er på sin plass å takke for en feiende flott januar også. Takket være bloggblokka og vår alles Frodith! 31, trettien, stikkord har hun gledet oss med og bidratt til liv på bloggen og refleksjon og fantasi hos mange av oss. HELE januar har hun gitt oss et ord til fri tolkning hver eneste dag, til og med i dag som stikkordet er GLEDE!
Tusen takk, Frodith! Du er en ekte gledesspreder! Nå gleder jeg meg til februar og mars og… til alle dagene som kommer! Og kjenner jeg Frodith rett så kommer det helt plutselig utfordringer der en gang i framtida også! DET går det så absolutt an å glede seg til!
Av alle bilder jeg har av både egg og fugleunger, vårens blåveistuer og hestehov, eller nyutsprungne blomster så er det ingen av dem som regelrett og praktisk talt skriker slik av “liv” og i dette tilfellet nytt liv som dette! Jeg håper på nytt liv i både fuglekasser og grantrær om noen uker.
Jeg er ikke så innmari bedugget akkurat nå, men jeg innrømmer at det har forekommet tidligere. Morgendugg er noe helt annet. Ofte kan det være mye av det når jeg driver med hobbyen min. Altså når jeg sover ute. Og det er noe helt eget med de dråpene som morgenduggen lager. De er friske og glassklare og ligger der som krystaller og venter på at den nye dagen skal ta grep.
Som liten husker jeg at vi mente det var noe magisk ved å drikke duggdråper fra marikåpe. Jeg husker ikke hvilken magi vi skulle oppnå og hva det skulle være godt for, men jeg husker at jeg gjorde det.
Dråpene mine her er hentet fra arkivet. Der er det veldig mange av dem. Det fins både regndråper, isdråper, mange dråper sammen som gir bekker, elver og vann. Og det fins doggdråper både i gress, edderkoppspinn og marikåpe. Det er nesten så jeg tror bildearkivet er en smule bedugget.
Det skal handle om hobby i dag. I alle fall for oss som følger Frodiths lille januar-moro. En hobby er i følge snl.no «en foretrukket aktivitet på fritiden som barn eller voksne engasjerer seg i, ofte nok til å kunne utvikle visse ferdigheter».
For meg handler det om noe jeg gjør som rekreasjon, bare fordi jeg har lyst og har glede av det. Det skal være moro! Min hobby har i mange år sendt meg ut i frisk luft i all slags vær og til alle tider på døgnet. Det handler jo rett og slett om tur.
Noen ganger utøves hobbyen langt av gårde i et eller annet fjell- eller skogsområde som jeg må kjøre bil til. Hobbyen kan ta meg på tredagers fjelltur med innlagt lavvoovernatting eller til toppen av Glittertind. Men for det aller meste er jeg på tur i nærheten. Gjerne i egen skog eller i nærliggende allmenning. Turlivet kan utføres som dagstur. Men aller mest fornøyd med hobbyen er jeg når jeg tilbringer hele natta ute. Eller får til et bål underveis. Eventuelt begge deler.
En helt ålreit camp for ei alenehelg ved bredden av Femund.
I lange perioder bruker jeg betraktelig mye mer tid på å tenke på tur, lese kart, se turvideoer og gamle bilder enn jeg gjør på å faktisk være på tur. Jeg skriver og deler jo også såpass mye om tur at enkelte har spurt meg om jeg i det hele tatt HAR ei seng. Inne. Jeg har jo det. Men jeg tar lite bilder der…
De siste par-tre årene har hobbyen og dermed turene måttet tilpasses en god del. Overnatting ute bør helst gjøres uten for lang tur til camp. Mange ganger er bilen kun et kort steinkast fra hengekøya. Såpass kort vei at det er mulig å gå flere turer med bagasje slik at sekken ikke blir for tung og komfort kan prioriteres opp. Lengre turer må foregå over lengre tid og komforten både før og etter må skrus opp et hakk eller to. Det vil si at lange turer med tung sekk ikke foregår særlig ofte. Jeg har ikke lagt ut på så innmari lange turer med den sekken på før heller, altså. Men da var i alle fall lange turer med tung sekk mulig, så sant ei god seng og litt skikkelig mat ventet i mål.
Så min «overskuddsaktivitet» er tur. Med bål. Gjerne mat på bål. Med eller uten overnatting. Noen ganger med følge og andre ganger alene. Både helt vanlige tursko med eller uten brodder, sykkel, truger, kano og hest kan brukes til slike hobbyturer. Og i løpet av året blir alt tatt i bruk. I løpet av denne vinteren skal jeg prøve meg på langrennski også, kanskje. I alle fall de stødige fjellskia. På flatmark. Det er flere år siden jeg klarte å styre de greiene, så det blir spennende.
Uansett så kjenner jeg at det nok snart må bli en tur med overnatting igjen. Det er den berømte «krattsjuka» som begynner å rasle. Uttrykket «krattsjuka» er det småbrukeren som er opphavsmann til. Han kaller det nemlig det når jeg begynner å lese kart, se på værmelding og legge planer om overnatting til skogs. Eller i et kratt, som han sier.
Han kan kalle det sjukdom så mye han vil. Uansett så er ikke «krattsjuka» den verste diagnosen en kan få. Jeg gleder meg til neste tur!
Topptur og topp tur til Glittertind.
Lavvotur i godt selskap i Skarvheimen. Avstanden fra lavvo til fotograf er omtrent den samme som fra fotograf til bil 😉
På sykkel langs Rallarvegen. Jeg vurderer å prøve med trehjulingen om et år eller to.
Alenetur i Femundsmarka. Utsikt fra Stor-Svuku mot Femunden og Sølen.
Trugetur i nærskogen.På alenetur bruker jeg mye tid på å nyte utsikten. Eller stirre tomt ut i lufta mens tankene flyr 😉Bål hører tur til.Godt selskap, bobler, bål og bålmat er heller ikke å forakte på tur.
For ei som sikkert ikke har hoppet siden….en eller annen gang i 2015. sikkert, så kan det være en utfordring å bidra til Frodiths lille januarmoro på en dag som denne. Jeg var i grunn fristet til å hoppe over hele utfordringen. He he!
Det lar seg jo så å si ikke gjøre å hoppe nå. Jeg klarer omtrent 2,5 cm opp i lufta med begge beina samtidig. That’s it! Jeg testet på do i sta. Som barn vet jeg at vi hoppet fra taket og ned i løssnøen når det var reale snøvintre. Og vi bygde skihopp og satte utfor med dødsforakt og miniski. Eller langrennsski. På jobb har jeg jo også bedrevet slik hopping på ski. Og lagt til rette for det. Både skihopping og hopping med akematte. Det kan jeg jo fortsatt kaste meg i gang med. Hoppe i det, som det heter.
Det kan hoppes i klærne og hoppes i havet. Jeg hopper til køys hver kveld, ehhh, det er vel mer bikke og ikke hoppe, kanskje. Og det kunne jo vært fint å hoppe over en og annen bekk som skal krysses når jeg er på tur i fjell og skog. Men når man slik som meg, skylder spenst, så blir det dårlig med hopping. Det blir som når jeg skal legge meg; jeg bikker. Eventuelt GÅR over bekken. Med minst ett bein og en stav eller to i bunnen til enhver tid.
Med lite fersk hopping å oppdrive så har jeg lett lenge og grundig og laangt i arkivet og funnet et hoppe-bilde. Et bilde av avleggeren da hun hoppet rundt i Sør-Afrika i 2019, tror jeg det var. Jeg har ikke spurt om lov til å dele hoppinga, men satser på at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse.
Hei og hopp!
Og jeg var jo ikke tilstede ved hoppet så fotograf er nok P W Ø.
I går var stikkordet i Frodith sin januarmoro nettopp det. Rar. Det kan du lese mer om i gårsdagens blogginnlegg om du vil. Og jeg så mye rart i går, jeg. Så selv om det rareste er husets firbente, altså katta, så fins det flere rariteter.
Og da gjelder det jo å følge med. Så jeg ikke går glipp av alt det rare og morsomme. Det gjelder å ha øya åpne. Akkurat disse raritetene jeg har fotografert oppleves kun på tur. Og heldig er jeg som på tross av trugeforbud enda et par uker eller noe kan pakke sekken og traske av sted. Det gjelder bare å tenke litt kreativt og annerledes så turmål og rute passer skrotten. I går må jeg si jeg var både lur og heldig. Lur fordi jeg valgte turdag en dag som bød på sol og fantastisk vintervær. Heldig fordi mangel på nykjørt skiløype tillot meg å traske uten ski bortover løypetraseen.
I dag må jeg gjøre det jeg bortprioriterte i går, nemlig trene inne. Men det tror jeg passer bra. For nå har jeg alle raritetene fra gårsdagens tur i «banken». Lag deg en god fredag!
Disen over isen forandret seg hele tida og utsikten var spennende. Men den “ullete” ringen til venstre på bildet dukket først opp da jeg så på bildet etter jeg kom hjem. Rart. Men jeg tipper det kan være en dråpe eller noe på kameralinsa, og ikke en ufo…Badebrygga ligger der forlatt i isen.Lunsjutsikt.Furua har ikke selvantent og begynt å ryke altså. Sola varmer allerede såpass at det damper av treleggene utpå dagen.
Her har nok Ringeren fra Notre Dam gått. Eller så her det bare friluftsheidi med høyrebein i skinne som ikke lar seg løfte på slutten av en tur 😉
Han her er definitivt rar. Både på norsk og svensk. Rar på norsk; det vil si besynderlig, snål og utenom det vanlige. Og rar på svensk; det vil si søt og god.
Nasse, 1 år.
Pus(s)ig og grom på samme tid. Rar. Som Frodith ber om gjennom dagens stikkord i januarmoroa 😉
“Kake” er dagens stikkord for Frodiths lille januarmoro. Og kake ble det på en helt vanlig januaronsdag.
Ikke bløtkake. Men heller ikke sølekake,
Nærmere bestemt pinnebrød. På tur i skogen med en stor gjeng fire- og femåringer er det kake godt nok. Og da ble det pinnebrød uten pinne. Det er enklest slik når 20 stykker helst skal ha pinnebrød samtidig.
Når stikkordet var omsorg så tenkte jeg fort på dette lille, stillferdige diktet som står oppslått langs poesistien ved Oppistun Børli der Hans vokste opp. Det er mye omsorg i et par pulsvotter. Og mye kjærlighet. Lag deg en god tirsdagskveld!
