I tre uker i månedsskiftet oktober-november var jeg sammen med en gjeng damer med mange masker. Det var noen menner der også, altså, men det var damene som holdt maska! Jeg var på rehabilitering på MS-senteret og der var det mange masker kan jeg melde. Det ble begått maskering både sittende i sofa, stående, gående og sågar liggende på golvet.
Jeg har ikke drevet så mye med masker de siste åra. Bittelitt bare. Men disse damene inspirerte meg såpass at jeg til og med fikk til en to-tre julegaver etter hvert.
For jeg snakker selvfølgelig om masker som etter hverandre på en rundpinne eller strømpepinne kan bli til både sokker og pannebånd. I alle fall blir det for tida det for min del. Det var både gensere på gang, skjerf og et og annet nyttig ellers som ble produsert. Med pinner og tråd, via masker, til et ferdig prosjekt.
Jeg snakker selvfølgelig om strikking. Der er det masker. Både rette og vrange og vridde og snudde. Og en hel haug med andre fiffige løsninger. Jeg er ikke så god til å holde maska som de damene der. Så det er helt sikkert flere typer masker som ligger langt over mitt nivå…
Takk til strikkedamene som inspirerte meg til å strikke ferdig sokkene jeg begynte på for et par år siden. Og spesielt takk til maskeeksperten som klarte å forklare meg hvordan jeg skulle lage pannebånd. Hun forklarte godt nok i løpet av en kort setning til at jeg faktisk fikk det til da jeg kom hjem. Med rett antall masker.
Disse maskene skal bli sokker når de blir mange nok.
Og grunnen til å skrive om masker, den finnes her:
For bare en snau måned siden så «dalte engler ned i skjul». Men «engler i snøen har sin egen sang», heldigvis. Så snøengel skal bli! Når Frodith etterlyser engler, så er det bare å bjuda på!
Men utpå her var det såpass mye «englestøv» akkurat nå, at det som skulle bli en snøengel i grunn likner mer på….et høl. Dermed må innlegget også ha plass til snøengel fra arkivet.
Både ny og gammel engel ble det. Og jeg tipper det var ganske underholdende å bivåne friluftsheidi etter produksjon av den nyeste engelen. DET ble mye vas i englestøvet, det!
Badesesongen er over og englesesongen er i gang. November 2021.Friluftsheidi kan til nød skimtes under hetta midt i engleproduksjonen.Januarengel 2024.
Verdens sterkeste bjørn var favoritten min som barn. Jeg likte veldig godt tegneseriene om Bamse, Lille Hopp og Skallmann.
Selv trenger jeg ikke å være verdens sterkeste. Men så sterk at jeg får til det jeg vil, DET vil jeg være. Sterk nok til å nå mål. Så da er trening medisin. Både for den fysiske og den psykiske styrken. Jeg vet jeg er rimelig psykisk sterk. Eller har mye trass. I alle fall sier folk det. Flaks for meg at det er på plass. For den type styrke trengs. Og mestring gjør meg enda sterkere. Så det er en god sirkel som jeg klamrer meg fast til.
Det er fullt mulig å være både råtten og sterk. Selv for dem det stilles litt ekstra krav til! Lag deg en god og sterk helg videre og takk til Frodith som stadig utfordrer med spennende stikkord!
«Gult er kult» sa reklamen for Solo da jeg var liten. Solo er godt, så jeg syns vel egentlig at den reklamen er på sporet. At svensker tror banan heter «gulebøy» på norsk, er en myte som jeg ikke vet om stemmer eller har noen rot i virkeligheten i det hele tatt. Slik sett skulle vel mitt bidrag til stikkordet «gul» vært en banan. Men de jeg har er nesten grønne, akkurat slik jeg liker dem. Så noe bananbilde blir det ikke. Ikke bilde av gulebøy heller.
Naturen har mye gult. Både solnedganger og soloppganger består av veldig mye gult. Og bildearkivet mitt er rimelig spekket av slike bilder. I det hele tatt så tenke jeg i grunn sol med en gang jeg hører ordet gul.
Bildearkivet har også mange gule bålflammer. Gule er også eggeplommer, pannekaker og hestehov og mange sverger til gul dunjakke. Mitt gule bidrag fant jeg på stien under en skogstur i oktober. Høsten byr jo på mye gult for oss som liker å surre rundt ute.
Å være varig syk ER ensomt. Uansett hva for eksempel MS-foreningen skriver: «ingen skal møte MS alene», så er livet når varig sykdom setter en ut av spill akkurat det: rimelig ensomt. Det er i alle fall realiteten for meg.
Uansett hvor glad jeg er i å være alene eller hvor lite jeg orker å være sammen med andre grunnet fatigue, så kjenner jeg på utenforskap.
Jeg er utenfor arbeidslivet og har dermed ikke det samme kollegiale fellesskapet som før. Jeg er ikke i stand til å ta like mye initiativ til sosialt samvær som før, og har derfor veldig mye alenetid. Noe jeg i utgangspunktet alltid har hatt behov for. Nå mer enn noen gang. Men det er fort gjort at akkurat det blir en ond sirkel; et noe introvert utgangspunkt + fatigue + lite overskudd til sosiale møter => en følelse av utenforskap og ensomhet. Jeg tenker også at mangelen på deltakelse gir meg lite å komme med i en sosial situasjon. Hva har jeg å bringe til bords? Hva har jeg opplevd siden sist? Og hva har jeg å snakke om? Å være varig syk gir ikke selvtillit og det er lett å «gjemme» seg hjemme i hverdagen. Hvem gidder å være sammen med meg, liksom?
Det som er fint og som jeg klamrer meg fast til er gleden av å være ute. Jeg «gjemmer meg» på skogstur. Jeg føler meg så å si aldri ensom på tur. For da har jeg som regel VALGT å stikke på tur alene. Og heldigvis er jeg både vant til og i stand til å nyte ei natt til skogs på egenhånd når ingen jeg inviterer har mulighet til å bli med. Alenetid ved bålet en kveld før jeg legger meg i kokongen, les hengekøya, er deilig. Og skal jeg på tur er jeg nødt til å gjøre det uavhengig av om noen kan være med. Skulle jeg alltid ventet til det passet for andre så hadde det ikke blitt stor nok turdose for meg! I et og annet glimt kan jeg nok kjenne på ensomhet da også, men det går som regel fort over. Og det er fullt mulig å snakke både til ekorn og kjøttmeis ved leirplassen. Eller med meg sjøl .
For meg er med andre ord ikke det å være alene det samme som å være ensom. Men det er fort gjort å velge å være alene på grunn av fatigue, smerter og dårlig funksjon. Fordi det koster å være sosial. Så da handler det vel om å samle opp energi nok til å ta initiativ til å «melde seg på» og invitere meg sjøl inn og med. Som med alt annet som påvirker hverdagen; det gjelder å balansere. Der har jeg en vei å gå!
Takk til Frodith som utfordrer og inviterer. I dag med et stikkord som jeg kjenner at krever ord like mye som bilde. Som varig syk er det jo lett å føle seg fremmedgjort og alene og også oppleve ensomhet. I perioder med mye fatigue-symptomer kan bloggen være det eneste livstegnet utad i alle fall for min del. Enstøing som jeg er. Og da er det jo fint med slik januar-moro som utfordrer til kreativ refleksjon.
Nå må jeg balansere det her og snakke litt med katta – så jeg ikke føler meg alt for ensom her 😉
Egentlig skulle jeg hente et annet bilde fra arkivet til dette stikkordet. Men så fant jeg igjen dette fra en to-netters-tur helt alene på Finnskogen. Stunder som denne har jeg veldig mange av; avslappet foran kokeaparat eller bål med utsikt over vann og soveposen i ryggen 🙂 Enstøing på alenetur.
Når turen ut med søpla blir til en ekte ekspedisjon så vet du at det er vinter i Norge!
Da jeg kom hjem fra jobb i går så var vegen stengt (igjen!) og i nordgående fil utafor huset her sto det sikkert 10-15 vogntog og ventet på at politiet skulle skru av blålysa og åpne for trafikk. Bakerst sto brøytebilen! Det var de heldige som sto på veien. Lenger nedi bakken sto det visst en to-tre på tvers (igjen!). Derfor politi.
Småbrukeren hadde i grunn måkt snø hele dagen (igjen!). Og begge var rimelig fornøyd da vi kunne bunkre oss innadørs med fyr i ovnen og dagens dumt unnagjort. DA kom meldinga. «Husk at matavfall og papir hentes i morgen…..» og så videre. Søppeldunkene skulle ut til veikanten. Om det nå var mulig å finne ut hva som var veikant. Og hvor sannsynlig er det at renovatørbilen kommer i denne snøhaugen?
Det ble en slags ekspedisjon. Med både skallbukse og -jakke, hodelykt og snøskuffe. Om Fritjof Nansen hadde reinkarnert og dukket opp i mørten med Lars Monsen, Veiviseren og hele røkla i hælene så hadde det vært en helt naturlig del av konseptet. Hele opplegget virket noe suspekt. Og en smule meningsløst egentlig. Jeg er fortsatt i tvil om det var noen vits. Men det ble gjort! Og nå står dunkene ved veien. I veikanten. Tror jeg.
Vann ja. Å velge ett bilde av vann gir såpass mange alternativer, i alle fall i mitt bildearkiv, at det må tenkes litt her. Jeg har forresten et vannglass på bordet foran meg. Kunne det brukes, kanskje?
Eller blir det et bilde av bading? Det gjelder alltid å få tatt bilde av badinga. Hvis ikke gjelder den jo ikke. Så dermed, med mitt «badeliv», så er arkivet rikholdig. Sist sommer opplevde jeg dessuten en del vann i skoa….rett og slett fordi det regna helt hysterisk mye. Og et par ganger fordi jeg krysset elver ved å «gå rett på samma hva jeg støter på».
Dråper er også vann. Og veldig fotovennlig. Så det fins mange dråper i arkivet mitt også. Mange dråper som blir en stor å, kanskje?
Utsikt over vann er noe jeg søker på alle turer. Så hengekøye ved vannet, lavvo ved vannet eller utsikt til en foss. Det er myyyye bilder av ulike former for vann i alle mine bildearkiv.
Men nå for tida er det meste av vann i min nærhet frosset. Utendørs i alle fall. I fast form. Så her kommer mitt svar på dagens utfordring i Frodiths lille januar-moro:
Vann i fast form:
Vann i fast form, isbit fotografert på et isdekt vann. En isdiamant 🙂
«Du kommer deg dit du vil, det har du bevist». «Du får til det du vil uansett». Begge deler er kommentarer under mitt sure og selvsentrerte sutreinnlegg fra mandag. Jeg sier takk både til Mettejosteinsdatter og til Kjerringtanker for kommentarer. Kommentarene hjelper til med å gjøre denne kjærringa en smule mer løsningsorientert i alle fall. Så takk for inspirasjon.
I går kom jeg først ikke lenger enn dette:
Legg merke til bildet på laptopen – late-som-turutsikt!Det blir noen timer her i løpet av måneden.
26 minusgrader ute inviterte ikke akkurat til lengetur med lunsj på bål uansett. Og trugeforbudet gjelder inntil høyst tilstedeværende symptomer er mer kartlagt. Så da ble det litt styrketrening og «turgåing» på elipsemaskina. Men der er det ikke så mye frisk luft. Selv om de levende bildene på medbrakt laptop er full av natur. Litt kaldt er det jo på treningsrommet, men det er inne. Så etterpå og etter en varm dusj og innelunsj så ble det 25 minutter til skogs.
Raske fotostopp i noenogtjueminus.Sola prøvde – men klarte bare å bryte gjennom noen minutter innimellom.Vintervakker skog.
Uten truger. «Tur er tur» og noen ganger må til og med jeg ta hintet. Når vinteren byr på såpass mange kuldegrader så fungerer til og med denne kjærringa her best inne i varmen. Og jeg er fornøyd. Fordi jeg klarte å være løsningsorientert og ta grep som gjør meg litt mer fornøyd med dagen. Det er jo det som skjer i alle fall med meg de dagene jeg greier å gjøre noe annet enn det jeg hadde planlagt. Ikke bare avlyse og gjøre ingenting.
Så da ble det innetrening og innelunsj. Og 25 minutter med ekstremfrisk vinterluft. Oppskrifta var både hell i uhell, en smule trass og en teskje løsningsorientering.
Dørlåsen på innsida bærer preg av temperaturen på utsida.
Tull og fjas skal bli. Også akkurat i dag da. Da friluftsheidi er mer eller mindre tom for fjas. Da er det godt å ha et rikelig bildearkiv. Fullt av både tull og fjas og en del fanteri. Og galskap.
For litt over et år siden var jeg en tur i Wonderland sammen med Alice. Temaet akkurat denne kvelden var Disney-filmer. Og jeg trakk lappen der det sto Alice in Wonderland. Jeg kan ikke komme på en eneste film med mer tull og fjas enn akkurat den. I det landet hvor Alice tar seg fram fins alt. Alt fra snakkende tekanner til spillkort som marsjerer rundt som soldater. Hele filmen er så befriende full av fantasi og fjas. Rett og slett et overflødighetshorn av tull. Alt i et kaninhull.
Og jeg bestemte meg derfor for å gå fullt og helt inn for fjaset. Min «Mad Hatter» eller Gale Hattemaker var en tullete og morsom rolle å ta. Spesielt etter å ha sett Johnny Depp sin versjon. Han har forresten hatt en del fjasete roller før også….Både Willy Wonka og Jack Sparrow vil jeg påstå er et par fjasete figurer.
Så fjaset mitt kommer dermed fra bildearkivet. Tullet er derimot dagsferskt. Det handler rett og slett om å bringe litt tull og fjas inn i husarbeidet. Så langt er det Reidar her som tuller mest:
Reidar driver med tull. Også kalt støvsuging.Og i kombinasjon med han her i rommet så blir det i alle fall både tull og fjas.
I morgen blir det ikke noe tull og fjas, tror jeg:
Her om dagen skrev jeg om å ha flaks. Det er fint. Når ting går din vei, både de du kan påvirke og de som kommer mer av seg selv så flyter det på, liksom. Både flaksen og innsatsen.
Så kommer de dagene det ikke går akkurat slik. Da blir jeg sur. Jeg sutrer selvsentrert og syns at livet er urettferdig. I alle fall syns jeg kroppen forråder meg. Nå er det nemlig trugeforbud på denne dama igjen! Overbelastet, er konklusjonen så langt. Jeg vet ikke hva som er fasiten, men brøling av smerte når jeg skal snu meg i senga eller rett som det er i løpet av dagen er i alle fall det reelle resultatet. Vi får se hva konklusjonen er etter å ha konferert med fagfolka senere i uka.
Så turdagen i dag bli i alle fall IKKE på truger. Og det er her hell i uhell kommer inn. Med meldte 20 minusgrader så er det ikke sikkert trugetur til skogs med ved og lunsj i sekken hadde stått øverst på ønskelista uansett. Så der opplever jeg egentlig hell i uhell, tenker jeg. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe. Og så videre.
