Å være varig syk ER ensomt. Uansett hva for eksempel MS-foreningen skriver: «ingen skal møte MS alene», så er livet når varig sykdom setter en ut av spill akkurat det: rimelig ensomt. Det er i alle fall realiteten for meg.

Uansett hvor glad jeg er i å være alene eller hvor lite jeg orker å være sammen med andre grunnet fatigue, så kjenner jeg på utenforskap.

Jeg er utenfor arbeidslivet og har dermed ikke det samme kollegiale fellesskapet som før. Jeg er ikke i stand til å ta like mye initiativ til sosialt samvær som før, og har derfor veldig mye alenetid. Noe jeg i utgangspunktet alltid har hatt behov for. Nå mer enn noen gang. Men det er fort gjort at akkurat det blir en ond sirkel; et noe introvert utgangspunkt + fatigue + lite overskudd til sosiale møter => en følelse av utenforskap og ensomhet. Jeg tenker også at mangelen på deltakelse gir meg lite å komme med i en sosial situasjon. Hva har jeg å bringe til bords? Hva har jeg opplevd siden sist? Og hva har jeg å snakke om? Å være varig syk gir ikke selvtillit og det er lett å «gjemme» seg hjemme i hverdagen. Hvem gidder å være sammen med meg, liksom?

Det som er fint og som jeg klamrer meg fast til er gleden av å være ute. Jeg «gjemmer meg» på skogstur. Jeg føler meg så å si aldri ensom på tur. For da har jeg som regel VALGT å stikke på tur alene. Og heldigvis er jeg både vant til og i stand til å nyte ei natt til skogs på egenhånd når ingen jeg inviterer har mulighet til å bli med. Alenetid ved bålet en kveld før jeg legger meg i kokongen, les hengekøya, er deilig. Og skal jeg på tur er jeg nødt til å gjøre det uavhengig av om noen kan være med. Skulle jeg alltid ventet til det passet for andre så hadde det ikke blitt stor nok turdose for meg! I et og annet glimt kan jeg nok kjenne på ensomhet da også, men det går som regel fort over. Og det er fullt mulig å snakke både til ekorn og kjøttmeis ved leirplassen. Eller med meg sjøl .

For meg er med andre ord ikke det å være alene det samme som å være ensom. Men det er fort gjort å velge å være alene på grunn av fatigue, smerter og dårlig funksjon. Fordi det koster å være sosial. Så da handler det vel om å samle opp energi nok til å ta initiativ til å «melde seg på» og invitere meg sjøl inn og med. Som med alt annet som påvirker hverdagen; det gjelder å balansere. Der har jeg en vei å gå!

Takk til Frodith som utfordrer og inviterer. I dag med et stikkord som jeg kjenner at krever ord like mye som bilde.  Som varig syk er det jo lett å føle seg fremmedgjort og alene og også oppleve ensomhet. I perioder med mye fatigue-symptomer kan bloggen være det eneste livstegnet utad i alle fall for min del. Enstøing som jeg er. Og da er det jo fint med slik januar-moro som utfordrer til kreativ refleksjon.

Nå må jeg balansere det her og snakke litt med katta – så jeg ikke føler meg alt for ensom her 😉