Til regjeringen, i dag ved Bent, Guri og Kjell Ingolf.

Jeg har akkurat vært vitne til pressekonferanse nummer en trillion, eller noe, i forbindelse med korona-pandemien og smitteverntiltak i Norge. Og jeg har et spørsmål:

Når tenker dere å prioritere de unge over 18 år?

Jeg er 48 og jeg syns at de på for eksempel 21 fortsatt er ganske unge. Men de blir ikke nevnt med et eneste ord på pressekonferanse i dag. Veldig mange av disse studerer og bor på små hybler i fremmede byer langt fra familie. De har hatt kun digital undervisning det siste, snart, året. Alle fritidsaktiviteter som de vanligvis deltar i er stengt, inkludert treningssentre og studentforeninger. De skal ikke være på universitet eller høyskole og de skal ikke ha sosial omgang. De skal på ingen måte forlate for eksempel hovedstaden og dra med seg potensiell smitte hjem til mor og far i andre deler av landet. Mange av dem begynner å bli bekymret for framtida si. De er relativt fortvilet og sliter i hverdagen.

Det snakkes mye om barn og unge, og takk for det. Så nevnes eldre enslige. Takk for det også. Men altså ikke et ord om de unge enslige.

På neste pressekonferanse MÅ dere gi håp til studenter og unge voksne! Det er faktisk disse vi er avhengige av i framtida og da trenger vi at de virker!

Hvis dere åpner for eksempel kjøpesentre den 10.februar uten å åpne universiteter og høyskoler så må studentene gå på shopping for å få menneskelig kontakt! Er det det vi vil?

Med hilsen

barnehagelærer som er bekymret for både barn og unge, inkludert de som er unge, men for gamle til å bo hjemme i familien!

Spørsmålet og bekymringsmeldingen er i dag sendt via e-post til respektive departement.

Ute: 19 minus, månen på veg til å legge seg og nok av sosial distanse.

Inne: Pressekonferanse. Bilde: Dagbladet

Gjemmekontor!

Hjemmekontor har blitt vanlig for veldig mange det siste året. Alle som har en type jobb som kan utføres via pc eller mac, teams-møter og telefon har vel stiftet bekjentskap med fenomenet.

Jeg har også hjemmekontor en gang iblant. Ikke så ofte og ikke så lenge om gangen, det regulerer helsa inntil videre. Men hjemmekontor er det. Uten hjemmeskole og hjemmebarnehage i samme lokale, heldigvis. Jeg er av de som slipper å stå opp 04.30 for i det hele tatt å få produsert noe som helst på et slikt hjemmekontor. Før hjemmeskolen og -barnehagen begynner altså. Og jeg er av de som har plass nok til at huset rommer et permanent kontor. Jeg slipper å henge i sofaen eller gjennomføre teams-møter fra soverommet. Takk for det.

For slike som meg kan hjemmekontor, også kalt gjemmekontor, være rimelig effektivt. Lite forstyrrelser, konsentrert jobbing og i det hele tatt arbeidsro. Teoretisk sett.

Arkivering har jeg imidlertid noe hjelp til.

Jeg holder fortsatt på å lære mer om hvilket system det arkiveres etter.

To selfie or not to selfie!

I går skinte sola, det var vindstille og snøen glitret. Det er slike dager det er ekstra problematisk for slike som meg å ha en skakk kropp. Det er såpass kaldt at melkesyra i skroget blir ekstra seig og det frister egentlig ikke å bruke det skroget til noe som helst. Tenker stadig på å ligge i fosterstilling under et pledd på sofaen da, må jeg innrømme.

Men så er det det hue da! Kropp og sjel henger sammen og er heldigvis eller uheldigvis, stryk det som ikke passer, helt avhengige av hverandre.

Jeg har lært meg at av og til så vinner kroppen, men siden det er viktig med balanse, så vinner hue rett som det er også. Og da jeg kan kombinere sol, snø, truger og kort, snill tur med utsikt over de syv blåner, så er jeg fornøyd! Det trenger ikke være så langt og jeg må faktisk ikke ha bål hver gang… tror jeg. Denne gangen holdt det med varmt drikke på egnet flaske.

Så gjelder det da å få tatt en selfie da. Oppskrifta er som følger: såkalt smarttelefon med selvutløserfunksjon, fin utsikt, innta en vanvittig pussig stilling og se småvill ut! Dermed har du friskusselfien inne. Lett imagebyggende selv om turen i seg selv var på under to kilometer tur/retur, lue fortsatt ikke kler undertegnede og løpetur på truger (for å gi plass til bakgrunn, det vil si utsikt på selfien) ikke er aktuelt for hu her. Men imagebygging er imagebygging. Så da er det bare å selfie!

Selfie er ikke greia. Ikke undertegnede på bilde i det hele tatt egentlig. Men legg merke til utsikten da, dere….!!! Om det er mulig å skimte den bak frøken stuttbutt….

Oppskrift på å få det som du vil!

Her kommer oppskriften på å få viljen sin. Den er enkel og utrolig effektiv. Så følg med. Glem ikke at dette skrives med faglig tyngde, det vil si drøye 25 års erfaring som pedagog og nesten like mange som mor!

Situasjon 1:

Du er på handletur med ett eller flere barn. Du er sliten etter en arbeidsdag, ungene er slitne og møkkete etter en lang dag i barnehagen. Alle er sultne og du må huske dopapir og helst noe kjapt til middag så blodsukkernivået raskt kan gjenopprettes for dere alle. Som den gode forelderen du er så har du planlagt å passere godterihylla rett foran kassa i godt driv. Du har gjort det klart for ungene at det er mat dere skal ha. Det er tross alt bare onsdag og godteri, ja det er kun lov på lørdag. Da går 4-åringen i «meltdown». Hun VIL ha og trenger en pose med sukkervarer AKKURAT NÅ! Loven om lørdagsgodt eller ikke. 4-åringer kommer vanligvis med en hel masse lyd og «special effects» i slike situasjoner. Så her er det action.

Du har to valg:

  1. Fortsette å si nei et par ganger før du gir etter for en BITTELITEN godtepose bare for at dere alle skal komme dere avgårde og for at det begynner å bli en smule plagsomt å være ettermiddagens underholdning på Kiwi. Dere kommer dere hjem og 4-åringen har lært noe. Vi kommer tilbake til hva! Du finner det ut hvis du fortsetter å lese.
  2. Ta ungen under armen og forlate åstedet uten både godtepose og middag. For ikke å snakke om dopapir. Dere har sikkert ei pakke spagetti eller noe dere kan spise i skapet så dere overlever noen timer til.

Eller tre da, rettere sagt:

  1. Ignorere ungen som hyler, ordne det du skal i kassa og så forlate åstedet med dopapir, middag og hylende unge uten godtepose.

Jeg har selv opplevd og «løst» liknende situasjoner med både metode 1 og 3. Både som profesjonell og som forelder. Med varierende hell. Pedagogen i meg skulle ønske løsning 2 dukket opp oftere enn den gjør, både av hensyn til foreldre og barn. Jeg er i alle fall brennsikker på at jeg ikke vil at ungen min skal lære at om hun bare skriker høyt nok og surver tilstrekkelig så får hun det som hun vil. Apropos læring.

Situasjon 2:

Det er en pågående pandemi i landet og det er oppdaget ukontrollert og uoversiktlig smitte som gjør at flere kommuner stenger ned det meste av både private og offentlige tilbud. Til og med vinmonopolet stenger. På en lørdag! Du er sliten etter snart et år med smittevern, hjemmekontor og mangel på sosial kontakt. Blodsukkeret er derimot ikke så verst, det er tross alt rett etter frokost på en lørdag. Du er faktisk litt tørst, men som den oppegående innbyggeren du er så velger du et glass leskedrikk eller vann i dag. Det er tross alt dugnad og nå vil vi jaggu bidra for å få en slutt på den galskapen her. Høie har anbefalt at du holder deg hjemme og at du i alle fall ikke forlater kommunen din. Det vil si at du holder deg hjemme for å unngå folk og smittespredning. Da skjer det. Naboen din legger seg ikke ned og har meltdown. Nei, men han akker og ojer seg, surver i alle medier, skriker over seg i harnisk og møter opp i nabokommunen på trass for å få tak i helgas dose côte du rhone, au de vie eller hva han nå engang vil ha. For han VIL ha børst! Nå! Han er så himla tørst og trenger det!

Da har regjeringen to valg:

  1. Åpne polet igjen så naboen får det som han vil.
  2. Stenge hele landet og si at du får drikke det du har hjemme. Vann om det trengs. Du overlever nok til neste helg eller i verste fall til helga etter det.

Jeg kan ikke annet enn å si takk for hjelpa. I løpet av noen få timer en søndag ettermiddag har regjeringen sabotert alt vi foreldre og pedagoger i flere generasjoner har forsøkt å lære våre barn. Både på den diplomatiske og mer tøffe måten: Det hjelper ikke å surve. Å skrike til en får det som en vil virker ikke! Ikke når du er 4 år i alle fall…når du er 44, derimot…

Beklager min villfarelse! Å skrike til du får den børsten du vil, når du vil og hvor du vil: DET virker!

Så moralen må derfor være: alle studenter: tropp opp på universitet og høyskole, still dere i kø (husk munnbind da) og krev å få forelesninger live heretter! Da skal vi se at alle lesesaler, biblioteker og grupperom åpnes for dere på et blunk! For det er jo sånn det fungerer…eller?

Jeg setter meg på skolebenken igjen så fort det er noen skolebenk som er tillatt: jeg trenger tydeligvis oppdatering i forhold til oppdragende virksomhet. Vi kan jo ikke overlate slikt som veiledning i selvregulering til slike uvitende individer som meg som tror forutsigbarhet, konsekvens og logikk har noe å si.

PS! Til helga tar jeg meg helt sikkert et glass vin. Innkjøpt før jul… Kjenner jeg trenger litt bedøvelse for å takle galskapen!

Til og med “en bjørn med ganske liten forstand” kan bidra…

Biblioteket? Å nei du! Polet? Jadagitt!

Et alternativ i butikken kan være å legge barnet underst…

Dagens anbefaling hvis du er tørst som faen:

Spør en venn om råd! Helst en med hue.

I dag legger regjeringen fram de strengeste korona-tiltakene siden mars 2020. For Oslo- og Follo-regionen i alle fall. På mange områder er tiltakene strengere enn i mars. Forretninger stenger, folk blir permittert, skoler og barnehager havner på rødt nivå og alt settes på nytt på vent. Og Høie oppfordrer folk til å bruke hue. Han har altså fortsatt trua på oss, tro det eller ei. Han anbefaler igjen. Kjære Høie, den oppfordringen fordrer at det i utgangspunktet er et hue å bruke…

Det er relativt mange, ser vi, som ikke har et hue som fatter hva anbefalinger betyr! DET burde Høie og co også ha begynt å forstå nå når vi har drevet med dette snart et år. Så langt!

Som mannen i polkøa et eller annet sted i Bærum, Sandvika tror jeg, sa da han ble spurt om han ikke hadde hørt anbefalingen om ikke å krysse kommunegrensa:

«Nei, sier du det!». Han var fra Oslo vest og måtte forståss stille seg i polkø i nabokommunen da det første polet han oppsøkte i dag var koronastengt! Heft! Spesielt da han trolig akkurat hadde døtti ned fra månen.

Hvis jeg hadde reist på polet her i Stange (som jeg forøvrig kan anbefale på det sterkeste!) og møtt et skilt som sa at det var koronastengt på grunn av uoversiktlig og stor smitte i kommunen min, så hadde jeg kanskje ikke vurdert å stikke til Løten eller Hamar for å få årna MITT!?! Mulig jeg hadde tenkt at det antakelig var lurt at jeg holdt meg hjemme? Antakelig kommer det an på hvor tørst jeg var…

Jeg regner med karen i Sandvika var grisetørst og at han ikke liker hverken øl eller annet(som kan kjøpes på Kiwi) eller vatten. Han hadde nok definitivt mer tid enn vett siden ha valgte å bruke halve helga i køa som så ut til å nærme seg i alle fall en halv kilometer. Ifølge tilstedeværende journalister så besto den køa av minst 50% polflyktninger fra andre sida av kommunegrensa.

Slik jeg ser det så er moralen: ha aldri mindre børst i huset enn at du tåler en bitteliten nedstenging! Og spør gjerne en venn om råd hvis du står i en situasjon der det forutsettes at du bruker hue…
… det er min anbefaling!

Screenshot fra dagbladet.no i dag. Sitat to er fra proseccotørst hovedstadsfrue som klora på polkøa i dag formiddag…(hæsjtægg skuff).

Jo, de kan faktisk gjøre sånn. Du skal se det går bra, frue! (Tips om alternativt tørstedrikke: hvis du prøver å drikke vann av snø du har smeltet over bålet, ja da vil helt vanlig vann fra springen smake himmelsk!)

(ps: jeg syns litt synd på’n og jeg mistenker karen i polkøa for bare å late som han ikke skjønte at han ikke burde vært der. Eventuelt at journalisten framstilte ham som enda mer blåst enn han egentlig var. Ironi, kanskje? Jeg innbiller meg at han muligens bare ga faen. Tørst som faen!)

Uteligging 2021-edition!

Det er en helt vanlig onsdag i siste halvdel av januar. Arbeidsdagen er slutt, middagen er spist og det brenner i ovnen. Inne i stua er det nok om lag 23 varmegrader, lunt og trivelig.  Katta er rimelig harmonisk og Biden skal endelig insettes som president. Det er litt forskjellig å ta seg til om det er ønskelig. Eventuelt så kan jeg se håndballkamp på tv.

Ute snør det. Og det blåser. Det meldes om at lastebilene står og spinner i bakken en kilometer unna. Og det er stappende mørkt. Som det gjerne er på disse breddegrader en sen ettermiddag i januar.

Det er ut jeg velger å gå. Jeg har en stor sekk på ryggen med i overkant mye friluftsgreier oppi og truger på beina. I sekken fins det en hel rekke mer eller mindre nødvendige greier som jeg har anskaffet over lang tid, og som jeg anser som nyttig når frøken Frys skal tilbringe natta ute. En del greier er opplagte. Andre ting vil for mange anses som en gedigen overdrivelse, men for «prinsessen på erten» som tross alt liker et visst nivå av komfort, også til skogs, er det meste hensiktsmessig.

Sekken var altså fryktelig tung, ingen tvil om det. På beina hadde jeg, foruten varme sko to størrelser større enn jeg egentlig bruker, truger! Og heldigvis var det nedoverbakke helt til camp. Kombinasjonen dyp snø, mørke, tung sekk og egentlig litt utmattet kropp gjorde at 250 meter fra dør til camp var akkurat passe. I alle fall da jeg måtte gå opp igjen en tur for å hente mer av «prinsessen-på-erten»-riggen. Da hadde jeg jo tross alt gått opp spor så det kjentes en smule lettere. Dessuten var sekk nr to lett som ei fjær i forhold til den første.

Etter en høyst påkrevet pause da jeg hadde bikket av meg sekkene(i flertall) var det tid for neste oppgave. Lars Monsen sier i boka 101 Villmarkstips at det det første du må gjøre da du ankommer en leirplass, er å tenne bål. Han har et poeng. Siden akkurat denne leirplassen står klar hele året så er jeg så heldig at den inneholder ved. Tørr ved. Men grov. I tillegg har den øks. Fint å slippe å bære. I alle fall øks av den kaliberen som denne leirplassen innehar. Ingen fare for å bli kald foreløpig. Med diger øks og ekstremt grov ved ble det bål før senga ble satt sammen av diverse innhold fra sekken. To liggeunderlag, ett av typen oppblåsbart, saueskinn samt to soveposer må til når prinsessen på erten skal tilbringe natta ute. Ikke rart sekken blir tung. Dunjakke som hodepute, og nødplagg om frostriene skulle sette inn, samt tørre sokker, lue og votter havnet i posen. Utpå kvelden etterfulgt av to varmeflasker type imsdal med nykokt vann. I tillegg til en slags varmepakning fylt med gele jeg en gang gikk til anskaffelse av. Nødvendig for kalde tær mye av det der. Men gelepakkene kan dere droppe, altså. Det var dagens turtips. Kan begrunne for dem som spør.

Klokka 22 lå jeg i soveposen. Da hadde jeg spist kveldsmat, drukket kakao, og lest i maaange timer. Samt kløvd litt mer ved hver gang det var nødvendig. Jeg hadde stirret en del tomt ut i lufta foran meg også. Vekselvis med og uten hodelykt påslått. Det er ikke stort mer å gjøre i en gapahuk i januar når det er stappmørkt et kvart døgn før normal leggetid. Jeg rakk å tenke tanken at folk må ha lagt seg tidlig før glødelampa ble oppfunnet mange ganger.

Natta forløp rimelig rolig, som den stort sett pleier. Jeg sov som en stein. Prinsesseriggen fungerte aldeles utmerket denne gangen og jeg forlot den ikke før et nødvendig ærend klokka 06.00. I januar er det mørkt da også. Og i dag regnet det. Nytt bål ble tent og jeg krøp tilbake i posen, siden det ikke var noe som hastet. Det er fint. At ikkeno’ haster. Og det er fint med en varm sovepose eIler to når morgentoalettet slik som i dag innebar en rimelig kald regndusj over korsryggen. I grålysningen et par timer senere våknet jeg igjen og oppdaget at det var på tide å legge mer ved på bålet. Siden det sammenfalt med behovet for kaffe, besluttet jeg at det var morran og sto opp.

I løpet av alle mine overnattingsturer i skogen og fjellet de siste årene har jeg erfart det som Torbjørn Ekelund skriver om i boka Året i skogen: Det er stor forskjell på kveld og morgen når man er alene i skogen. Kvelden preges av en umiskjennelig følelse av melankoli. I alle fall kjenner jeg ofte på det. Spesielt i den mørke årstida. Når jeg våkner om morgenen er alt lettere, både hode og kropp kjennes lett og pågangsmotet er som regel høyt selv om nattesøvnen har vært varierende.

Denne turen var kort. Den bød ikke på de store naturopplevelsene. Ikke engang særlig utsikt. Mørke og høy granskog sørget for det. I tillegg var været elendig. Snø, vind og regn gjorde den bratte men korte turen hjem rimelig tung. Spesielt i og med at undertegnede besluttet at prinsesseriggen denne gangen skulle bæres i en omgang. Når sekken er så tung og klumpete at den må rygges inn i stedet for å løftes på for at den i det hele tatt skal havne på ryggen. Og du må ha tre forsøk for å lykkes med det: ja da vet du at å snuble i løssnøen ikke er noe alternativ. Altså: ikke tryn!

Dermed var oppfyllelse av årets nyttårsforsett i gang. Det vil si, i realiteten så er det vel en reprise. For 6 år siden startet nemlig min uteliggertilværelse. I alle fall den som hadde mål og som for min egen del ble dokumentert. Såpass omfattende dokumentert at enkelte lurte på om jeg i det hele tatt hadde seng. Innendørs. I 2015 hadde jeg som mål å sove ute minst ei natt hver måned hele året. Det var nyttårsforsettet. Et nyttårsforsett som jeg klarte med glans. Jeg vant til og med en premie for det. Flere måneder, i sommerhalvåret vel og merke,  ble det mange netter ute. Og forsettet er begrunnet i et utall av tidligere blogginnlegg.

I år gjentar jeg altså forsettet. Jeg repeterer meg selv. Latskap? Mest på grunn av at jeg savner å prioritere tur og at jeg liker å oppleve natur gjennom alle døgnets timer. Og fordi utesoving kan gjennomføres selv om kroppen ikke orker å gå så langt på tur. Men jeg oppnår allikevel å være lenge på tur. Dessuten så gir korte turer mulighet for «prinsessen-på-erten» rigg, noe en kranglete kropp både setter pris på og er avhengig av. Lett tilgjengelig og ekstremt koronavennlig er aktiviteten også.

Så i 2021 skal friluftsheidi sove ute minst ei natt hver måned. Igjen! Jeg kan ikke love spektakulære ekspedisjoner, men jeg kan garantere bilder. Mange! Antakelig flest med nøye uttenkt vinkel for å unngå hus og biler i bakgrunnen.

Kveldens soverom.

Bak dette krattet ligger camp januar. Jeg holder ikke på å gå overende. Det er terrenget som bikker.

Denne sekken skal ikke dettes med. I alle fall ikke i en meter løssnø.

Kveldstryne og morratryne er til forveksling like på slike uteliggere.

Denne boka har jeg lest og referert så mange ganger at jeg nesten burde hatt provisjon…

Torbjørn Ekelund, Året i skogen, 2014.

Er det mulig å ha så flaks?

I går dukket dette facebookminnet opp på min såkalte smarttelefon.

Det minner meg på et veldig viktig faktum. Et faktum som jeg har glede av den dag i dag. Minnet er 3 år gammelt, altså fra det forjettede året 2018. 17. januar 2018 var jeg nemlig på en av mine aller første trugeturer. Muligens den første, i alle fall ikke mer enn den 2. eller 3.

Og er det mulig å ha så flaks? Akkurat da for tre år siden hadde jeg aldri prøvd de greiene der før. Skulle jeg benytte meg av noe PÅ snø handlet det om ski, akebrett eller til nød spark. Men heldige meg ble denne vinteren altså introdusert for fenomenet truger og bruk av disse i løssnøen i vinterskogen.

Og hvilket lykketreff! Lite visste jeg at jeg de neste vintrene skulle slite mer og mer med å bevege skroget med ski på beina. Denne vinteren er det uaktuelt, og jeg kan ikke huske at jeg brukte dem sist vinter heller. Og det handler altså ikke om at jeg aldri har likt det, eller at jeg ikke har utstyr til skitur. Jeg er innehaver av ikke mindre enn fire par ski og det er staver og skisko nok her til å forsyne båe meg og alt jeg trenger av følge. Men jeg er altså ikke i stand til å bruke det. Bare stavene kanskje.

Så for en flaks! Et rent lykketreff at jeg ble introdusert for og lurt med på offroad trugetur den gangen for tre år siden. Så godt traff denne aktiviteten at jeg gikk til innkjøp av egne truger allerede da i 2018. Og de har fått kjørt seg. Det er faktisk min fjerde trugesesong i år. Og nå har vinteren bestemt seg for å stille med perfekte forhold, så da er jeg supermotivert for å utnytte snø og truger til fulle.

For meg så er muligheten til å gå utenom løype, vei og sti helt gull. Det gir villmarks- og eventyrfølelse uansett avstand til hus, hytte eller vei. Og jeg kommer meg nesten hvor som helst! Innenfor en begrenset radius, vel og merke. I alle fall med en liten dose trass sammen med flaksen! Og når bålet og bålkaffen venter i andre enden, så blir det ikke bedre.

Ps! Det er ikke meg som ligger i snøhaugen under trugene der. Slike stunt syns jeg det var og er best å se på. Jeg kan ikke tenke meg at jeg har SÅÅÅ mye flaks at det der er en god ide. Men jeg takker for underholdningen og sender en tanke og en takk til alle dem som gikk og går først. Dere er rå!

Kjære brannmann!

Jeg har alltid hatt den dypeste respekt for den jobben du og de andre i nødetatene gjør i de aller verste krisene enkeltmennesket kan oppleve. Ingen jeg kjenner er uberørt av det vi har fått med oss fra Gjerdrum de siste par ukene. Vi kan bare bøye oss i støvet når vi hører historiene til redningsmannskapet.

Så kjære brannmann. Både deg jeg kjenner og alle dere andre som stiller opp når vi andre roper hjelp! Nå har du kolleger oppe i Svolvær-traktene som står midt i det verste. Fagfolk gråter, sies det på nyhetene. Og vi ser ansvarlige stå med tårer i øynene og gi journalister og oss oppdateringer.

Det er søren meg ikke bare Bjørnis, blålyskjøring og katter som skal reddes ned fra trær i den jobben deres.

Takk for innsatsen, gutter og jenter!

Dette er ingen brann. Det er et bål. Det er absolutt mulig det var en brannmann i umiddelbar nærhet da det brant. Men han var ikke der for å slukke.

Terapi helt på vidda.

Tidligere denne uka skrev jeg om å trene for å orke å holde på med noe av det jeg syns er mest stas her i verden. I dag har jeg kombinert begge deler. Trening og stas. Jeg har vært helt på vidda. Ikke helt da. Det er det heldigvis andre som må leve opp til. Skal ikke nevne navn. Jeg kjenner et par. Men på vidda har jeg vært. Hedmarksvidda.

Med strålende sol, et ukjent antall meter snø og varsling om rimelig lite vind, var det bare å pakke sekken og samle egnet utstyr. Og kle på seg store mengder ull. Med 22 minusgrader i lavlandet, var det i grunn rimelig spennende om prosjekt matpakke og kaffe i en snøskavl på vidda skulle bli en suksess. Men idet bilen ble parkert viste termometeret kun minus 11, sola strålte fra skyfri himmel og vinden var i verste fall av typen trekk. Perfekt!

Denne kroppen syns fysisk aktivitet, særlig av typen truger i løssnø, er tungt. Det er ingen tvil om det. Men den syns også at denne typen aktivitet er ekstremt god terapi. Og når undertegnede, med noe motivasjonshjelp, kan klokke inn ved målet på under en time og et kvarter, så er a strålende fornøyd. Bål og bålkaffe ble det, selv om drikkevannet frøs i både flaske og kopp før det var drukket opp.

En klok kar sa at det er godt å få være ute i dagslys. Og i dag var det fryktelig lyst! Til og med psyken ble lysere i løpet av noen timer på vidda. Det er ekstremt mye mestring i å nå et mål og klare å karre seg både den ene og den andre veien på egne bein under slike forhold. Da får det bare gå at det ble et par tryn underveis. Med dertil hørende kav og vas for å komme seg opp igjen. Se for deg råtten kjærring på knær og mage i løssnøen i panisk leting etter å finne et tyngdepunkt som ville føre a opp i vertikal stilling. Og der medbrakte staver stort sett sank en og en halv meter ned i snøen og høyrebeinet ikke gikk an å stå på. Artig.

Men med trass og terapi går det meste på et vis. Og siden erfaring tilsier at slik terapi er ferskvare, så foreskriver herved undertegnede flere terapitimer.

Takk for turen!

Terapi helt på vidda krever minst to lag ull under skallbekledingen – men da er det bare å tråkke i vei.

Lunsjutsikt sørover.

Verdens beste kaffe rakk akkurat å bli ferdig før bålet havna i “kjelleren”.

Nesten kveldslys blir det når terapien tar ei stund.