Kjære brannmann!

Jeg har alltid hatt den dypeste respekt for den jobben du og de andre i nødetatene gjør i de aller verste krisene enkeltmennesket kan oppleve. Ingen jeg kjenner er uberørt av det vi har fått med oss fra Gjerdrum de siste par ukene. Vi kan bare bøye oss i støvet når vi hører historiene til redningsmannskapet.

Så kjære brannmann. Både deg jeg kjenner og alle dere andre som stiller opp når vi andre roper hjelp! Nå har du kolleger oppe i Svolvær-traktene som står midt i det verste. Fagfolk gråter, sies det på nyhetene. Og vi ser ansvarlige stå med tårer i øynene og gi journalister og oss oppdateringer.

Det er søren meg ikke bare Bjørnis, blålyskjøring og katter som skal reddes ned fra trær i den jobben deres.

Takk for innsatsen, gutter og jenter!

Dette er ingen brann. Det er et bål. Det er absolutt mulig det var en brannmann i umiddelbar nærhet da det brant. Men han var ikke der for å slukke.

Terapi helt på vidda.

Tidligere denne uka skrev jeg om å trene for å orke å holde på med noe av det jeg syns er mest stas her i verden. I dag har jeg kombinert begge deler. Trening og stas. Jeg har vært helt på vidda. Ikke helt da. Det er det heldigvis andre som må leve opp til. Skal ikke nevne navn. Jeg kjenner et par. Men på vidda har jeg vært. Hedmarksvidda.

Med strålende sol, et ukjent antall meter snø og varsling om rimelig lite vind, var det bare å pakke sekken og samle egnet utstyr. Og kle på seg store mengder ull. Med 22 minusgrader i lavlandet, var det i grunn rimelig spennende om prosjekt matpakke og kaffe i en snøskavl på vidda skulle bli en suksess. Men idet bilen ble parkert viste termometeret kun minus 11, sola strålte fra skyfri himmel og vinden var i verste fall av typen trekk. Perfekt!

Denne kroppen syns fysisk aktivitet, særlig av typen truger i løssnø, er tungt. Det er ingen tvil om det. Men den syns også at denne typen aktivitet er ekstremt god terapi. Og når undertegnede, med noe motivasjonshjelp, kan klokke inn ved målet på under en time og et kvarter, så er a strålende fornøyd. Bål og bålkaffe ble det, selv om drikkevannet frøs i både flaske og kopp før det var drukket opp.

En klok kar sa at det er godt å få være ute i dagslys. Og i dag var det fryktelig lyst! Til og med psyken ble lysere i løpet av noen timer på vidda. Det er ekstremt mye mestring i å nå et mål og klare å karre seg både den ene og den andre veien på egne bein under slike forhold. Da får det bare gå at det ble et par tryn underveis. Med dertil hørende kav og vas for å komme seg opp igjen. Se for deg råtten kjærring på knær og mage i løssnøen i panisk leting etter å finne et tyngdepunkt som ville føre a opp i vertikal stilling. Og der medbrakte staver stort sett sank en og en halv meter ned i snøen og høyrebeinet ikke gikk an å stå på. Artig.

Men med trass og terapi går det meste på et vis. Og siden erfaring tilsier at slik terapi er ferskvare, så foreskriver herved undertegnede flere terapitimer.

Takk for turen!

Terapi helt på vidda krever minst to lag ull under skallbekledingen – men da er det bare å tråkke i vei.

Lunsjutsikt sørover.

Verdens beste kaffe rakk akkurat å bli ferdig før bålet havna i “kjelleren”.

Nesten kveldslys blir det når terapien tar ei stund.

Glapp nyttårsforsettet? Eller ligger du fortsatt godt an?

Er nyttårsforsettet ditt å trene mer? Eller begynne å trene? Det er ikke mitt. Ikke i år heller. Jeg bruker prosentvis relativt mye av min energi på trening som jeg gjør. Slik var det før nyttår og slik er det nå på nyåret. Som jeg har skrevet om tidligere – ikke nødvendigvis så hard trening, mer riktig trening. I alle fall er det målet. Og det tar lang tid med en skakkjørt kropp som det jeg har til rådighet.

Jeg har nyttårsforsett. Så absolutt. Jeg har det hvert eneste år. Og noen ganger når jeg de forsettene også. Men trening er ikke et av dem. Trening er derimot et middel for å nå noen av dem. Kanskje alle, egentlig!?!

Jeg leser i dag, som mange andre dager, harvestmagazine på nett. Der skriver Simen om at han innser at han må trene mer og mer målbevisst for å kunne gjøre mer av det han har lyst til. Og glede seg mer over det. Han vil gå på ski. Og han vil gå langt. Men han innser at for å få til det på en trygg måte så må han ha en viss fysisk form. Og at formen må være på et visst nivå for at han skal kunne glede seg over skituren.

På min måte har jeg det akkurat på samme måte. Jeg innser at skitur, uansett lengde, antakelig ikke vil la seg gjøre denne vinteren. Uavhengig av hvor mye jeg trener. Muligens begir jeg meg ut på en rundtur rundt åkeren, på fjellski og i egentråkket «stoppe» som n’bæssfar kalte det. Altså i løype tråkket av meg sjøl. Ellers så handler min trening om håpet om å bli i stand til å gjøre dette:

Livsglede på truger.

Og å gjøre det såpass langt fra vei at bilen ikke syns på bildet uansett hvilken vinkel jeg velger på kameraet. Foruten å fungere såpass fysisk at det er aktuelt å jobbe litt mer, selvfølgelig. Men det aller viktigste er faktisk å klare å være på tur. I både fjell og skog. Uten at det stopper seg og krever helikoptertransport hjem (!) eller eventuelt ender med dager under dyna etterpå. Som jeg har lært så handler det om livsglede. Ikke bare om arbeidsglede. Men jeg har en mistanke om at det første trekker med seg det andre. Vinn, vinn med andre ord.

Dagens visitt hos fysioterapeuten avdekket foruroligende mangel på styrke i enkelte deler av legemet. Jeg tror til og med fagmannen var rimelig forbauset over hvordan ståa var. Til tross for at vi har jobbet rimelig målrettet med problemområdet siden november. OG det faktisk allerede har oppstått forbedring. Jeg for min del var også ganske sjokkert over hvor dårlig det faktisk sto til. Jeg visste jeg var råtten, altså, men graden av kraftløshet var vel hakket verre enn til og med jeg hadde forestilt meg.

Men som han sa: «muskler kan trenes og jeg tror så definitivt at du vil oppnå bedring»!!! Så fikk jeg beskjed om å gå hjem og fortsette den målrettede treninga. Han ville ikke se meg før om 3 uker…

Det er bra for de nye øvelsene jeg fikk var så tunge at minst en av dem klarte jeg ikke i det hele tatt. Han angret da han så hvor lilla jeg ble i trynet av å bevege legemet omtrent 3 millimeter i foreskrevne øvelse. «Jeg tror vi skal prøve noe annet i stedet», var beskjeden.

Å trene mer er vårt vanligste nyttårsforsett. Og antakelig det som går oftest i vasken også. Hvis selve målet med treningen er mer konkret, men også noe som kjennes viktig og handler om glede, så vil kanskje motivasjonen bære lengre. Det skriver Simen i Harvest. Da er det større sjanse for at vi når nyttårsforsettet, mener han.

For meg er tur og naturopplevelse hovedmotivasjon for å utøve det du kan kalle trening både ute og inne. Jeg må gjøre en viss innsats, ekstremt mye kan det se ut til, for å være i stand til å gjøre det jeg har lyst til. Og det tar tid. Og energi. Og du som eventuelt ser meg trave rundt i snøen midt på lyse arbeidsdagen – det er en investering i livet. Og det handler om mål som jeg har satt meg. Både for i år og neste år. Jeg har stor tro på at både livsglede og arbeidsglede kommer med økt mestring og ikke minst dersom jeg skulle klare å nærme meg målene. Og husk, du ser ikke det som skjer mellom øktene!

Kilde: harvestmagazine.no

13.januar.

På denne dagen for nøyaktig ett år siden, 13.januar 2020, før korona og rett og slett før, lå jeg og tittet opp i tyttebærlyngen. På jobb. I år måtte jeg ha gravd meg ned til den samme lyngen. Hurra for vinter og snø, aking, skilek og snøtung skog!

13.januar 2020

 

12.januar 2021

Forrådt i berg- og dalbanen

Også jeg som hater berg- og dalbane, da gitt. Aaalt for høyt og skummelt. Blir kvalm bare av å se på at andre kjører.

Livet som varig syk og med meget redusert kapasitet er ganske forutsigbart. Hva jeg tåler og ikke tåler, hvilke fysiske og psykiske belastninger jeg trygt kan utsette meg selv for er uforutsigbart. Men at livet skifter fra den ene ytterligheten til den andre på et par timer: DET er forutsigbart.

Min meget tilpasningsvillige og tilretteleggende leder spurte meg i dag om jeg visste noe mer om hvor mye og når jeg trodde jeg kunne jobbe neste uke før jeg forlot arbeidsplassen for dagen. Det er tid for ny sykmelding, forståss. Og helt naturlig at det er et tema.

Lite visste jeg at det skulle gå mindre enn 2 timer fra arbeidsplassen ble forlatt relativt oppegående, til kroppen var mer eller mindre ubrukelig. Ikke kan jeg sitte og ikke orker jeg å stå. Den ene armen er et ikke-tema og jeg tar meg selv stadig i å bare stirre tomt ut i lufta uten energi til å iverksette noe som helst. Forrådt igjen, med andre ord.

Selv om arbeidsdagen forsåvidt hadde gått bra og hue og kropp hadde fikset og fungert i alle fall en halv dag. Samt at skroget tilsynelatende har respondert noe bedre de siste ti dagene enn de ti månedene før. En kan jo bli optimist av mindre, men heldigvis så begynner innsida av hue endelig å fatte hvordan det fungerer. Jeg klarte å svare sjefen som lurer noe svevende og ikke love noe som helst. Og i og med at erfaringen med det her nå begynner å bli relativt omfattende så gikk jeg denne gangen ikke i fella. Selv om både hu og jeg hadde satt pris på et klart og tydelig, og positivt, svar. Hvordan det egentlig gikk i dag, og i går, vet jeg nemlig faktisk ikke før det har gått noen dager.

Og kroppen i kveld: jo takk! Forutsigbar og full av smerter og gruff! Ingen overraskelse, men surt allikevel! Forrådt av seg sjøl og egen kropp igjen!

At ulltrøya matcher sofaputa…tar det som et hint!

 

Tom for ord.

Hmmm…jeg lurer på om jeg har sånn der bloggpause? Eller hva det nå er det kalles. I alle fall så er det såpass «tomt i lådan» at jeg hopper over en dag eller to innimellom. Tomt for opplevelser, tomt for tanker og tomt for meninger. Tomt for ord. Rimelig lost, med andre ord. Siden denne bloggen har vært fylt med følgende rett som det er:

 

Så vil jeg tro den ikke savnes. Antakelig burde mye av det publiserte forblitt inni der. Det er godt med ei pause for både deg og meg! Jeg kan ikke love at den blir lang eller hyppig, men nå skal jeg hjelpe han her å kaste ut jula. Så får vi se om jeg mener noe om noe som helst i morgen eller senere i uka.

Beklager uklar assistent. Det er kun mulig å ta bilde (klart) av denne når han sover. Og det er kl. 16.17-16.53.

 

 

 

Jo sjukere du er dess mer må du trene…

… sa småbrukeren i dag. Det var etter å ha sett noen av de med best oksygenopptak i Norge gå i mål på skirenn. Jeg må bare påpeke at vi satt inne og glante på skiløperne på tv, mens vi inntok en bedre frokost!

Denne gangen var det Sjur Røthe som gikk fortest. Han har trent en del. På tross av kronisk sykdom, bekhterevs sykdom så vidt jeg vet, og mye motgang så er han rett som det er både best og raskest. Imponerende, rett og slett!

Så jo dårligere du er dess mer må du trene. Ellers blir det fiasko. Sitat småbrukeren.

Med de jungelordene var det bare å ta fatt på dagens økt. Heldige meg har treningsfasiliteter så det holder lett tilgjengelig også innendørs. Både plass og utstyr fins. Bra når kroppen ikke alltid heier på uteaktivitet. Sånn luksus kan en glede seg over når en bor og har bodd sammen med to relativt spreke folk i noen år. I dag kan jeg takke Sjur for inspirasjon til ei økt som ble over gjennomsnittet bra. Og siden jeg har blitt anbefalt å øke intensiteten på intervallene mine, så var det vel bare å gjøre det da! Sånn går det når kondisen er for bra! Ehhmm, akkurat! Det meste er relativt…

Men poenget er: for meg er det i alle fall ingen unnskyldning å ha sjukdom i kroppen. Kronisk eller varig eller ei. Det må og skal trenes. Og småbrukeren har rett. Jo sjukere du er dess mer må du trene. For meg oppleves det helt riktig. Jeg må sette av tid og energi til å trene. Ganske mye tid og energi, egentlig. I alle fall prosentmessig av den totale summen av tid og energi jeg har til rådighet. Og når den totale summen er såpass liten som den er, så blir prosentandelen desto høyere. Men! Og det er et ekstremt viktig men: han sa ikke at jo sjukere du er dess HARDERE må du trene. For meg handler det om å trene med riktig intensitet. Og etter endelig å ha fått både en og to personlige veiledere som gir meg tips og øvelser tilpasset akkurat MEG, så ser det ut som jeg kanskje er inne på noe. Noe vettugt!

Og så handler det ikke minst om å finne riktig måte å restituere på. Det var først da jeg skjønte at jeg måtte skille trening og tur for eksempel, at jeg fikk en smule kontroll over kroppslige reaksjoner etter aktivitet. Jeg er nok også ferdig med å ta harde treningsøkter FØR jobb eller andre aktiviteter. For ikke å si samme dag som jobb i det hele tatt. Melkesyra trenger å få utfolde seg uten innblanding før jeg er klar for neste stunt.

Så i morgen er jeg forberedt på både det ene og det andre fra denne skrotten her. Men det er greit. Jeg vet hva det kommer av. Det kan godt hende det blir en form for fiasko, som småbrukeren sa. Det har sikkert Sjur opplevd gang på gang også. Og han har helt sikkert brukt ufattelig mye tid på å finne riktig mengde, innhold og restitusjon for sin trening for å gjøre den mest mulig hensiktsmessig for det han vil oppnå. Og det er for pokker meg ikke lett når kroppen er like forutsigbar som en fjert i en kurvstol!

Småbrukeren har i alle fall rett når det gjelder meg: jo sjukere jeg er, dess flere timer må jeg bruke på å trene! OG restituere! Hvis ikke blir det fiasko!

The tree –  fin trening for slike som meg, før korona, i et klima som jeg mistenker hadde gjort susen..

Og enda finere trening for de som er hakket mykere, antakelig…

Friluftslivets gleder – gapahuk!

«Å ligge på sofaen med vinduet oppe kan også kalles friluftsliv.» Jeg tror sitatet er Knut Borge sitt. Siden jeg har valgt å holde vinduet lukket i kveld, så vil jeg ikke akkurat kalle denne sofaligginga for friluftsliv. Innekatten har heller ikke noe med friluftsliv å gjøre. Bokstavelig talt. Han har foreløpig kun sett friluft gjennom vinduet.

Men gapahuk har vi. Det er det nærmeste vi kommer friluftslivets gleder.

Klemmen som gjorde dagen!

«Ha en god dag!», sa 4-åringen da jeg skulle dra hjem fra jobb i dag. Og så, helt ut av det blå, han deler ikke ut slikt i hytt og pine han der, så kastet han seg rundt halsen min og ga meg en klem.

Han skulle bare visst hvor mye det betyr! Og akkurat der og da kan alle smittevernhensyn gå og gjemme seg. Nå skal det sies at jeg jobber i barnehage, og 1-2 meters avstand er helt umulig og uaktuelt uansett. Det er ikke slik jeg driver pedagogikk. Men ungene tenker på det. I alle fall de største. De har sluttet å dele rosiner og frukt fra matpakka si blant annet. «Det er den koronaen, vet du», som en av dem forklarte i dag! Nemlig. Og er du 4 år så har du snart levd en fjerdedel av livet med koronarestriksjoner! (!!!)

Takk og pris så har de ikke sluttet å dele ut slike spontane klemmer. Og de er spesielt gode da de kommer fra en litt bustete, ullkledd kar som akkurat har kommet inn etter 20 minutters aking i 23 minus og som egentlig er opptatt av et puslespill men allikevel tar seg tid til å si «hade» til meg!

Takk skal du ha!

Når du skal rekke flest mulig turer på akematta på 20 minutter rekker du ikke å bli kald selv i 23 minus. 

 

Har dere prøvd vørterøl, kokkejævel og kjerringtanker?

På bloggtoppen handler det nå på nyåret en del om vekt. Bloggtoppen er for meg alle som har så hinsides mange lesere at de havner over plass 80 eller deromkring, da. Naturlig nok og helt vanlig på denne tiden av året å være opptatt av vekt. Så mye har jeg skjønt. Den ene, kokkejævel, står på badevekta iført ullsokker, jeg har ikke sett dem men jeg forestiller meg dem grønne, hjemmestrikkede og nuppete. Beklager om det oppleves støtende, men jeg har jo sånne sjøl. Mine er det høl i også. Den andre har plukket batteriet ut av badevekta. Da vil jeg foreslå å tusje på det tallet du ønsker at skal stå der også, kjerringtanker. Det vurderer jeg å gjøre på mi. Eventuelt arkivere hele vekta på et sted der sola aldri skinner. Det vil si der ingen finner den selv om de prøver.

Uansett, dette vitner om ulike tilnærmingsmåter til temaet vekt. Og januar. Og ulike tilnærmingsmåter forteller om ulike mennesker og er både naturlig og sunt. For meg er det ren underholdning å lese (beklager, men jeg har hørt at skadefryd er den eneste sanne glede), og kommentarfelt er en egen form for høydare. Eventuelt lavmål. Tastatur er en litt for farlig og litt for tilgjengelig fristelse for mange, inkludert bloggere og lesere, så denne verdenen er det bare å kaste seg ut i. Eventuelt med bind for øya. Selv er jeg i en alder der jeg er i ferd med å bli både nærsynt (som jeg har vært i over 30 år) og i tillegg langsynt. Muligens sneversynt. Så jeg trenger nok kun munnbind. Noen vil her helt garantert legge til filter…

Jeg tviler på at det kommer noen blogginnlegg om badevekta mi (men lover ingenting). Den står rimelig nedstøva bak skittentøykurven, foreløpig med batteri i. Og den har vært i bruk på nyåret. Mest for å få bekreftet at det er en grunn, annet enn tjukk stillongs, til at buksa er trang både her og der etter jula.

I går befant jeg meg på et lokalt etablissement som tilbyr svette. I form av apparater der alle som vil kan løfte tungt eller ikke så tungt. For meg dreier det seg mye om melkesyre uansett. Det var ikke så mange der og av de som var der var over halvparten av typen unggutt sånn omkring eldre tenåring som løfter og svetter mest for det som syns utapå kroppen og ikke så mye for det som befinner seg inni. Muskelspill heter det vel med andre ord. Som kronisk observerende og med lette nok vekter til å klare å følge med på det som skjedde rundt meg så lærte jeg dermed mye om alternative måter å møte jula og alle dens fristelser.

Samtalen mellom gutta startet med vekt. De snakket om egen vekt. Før og nå. For disse er det jo et poeng å gå opp i vekt, har jeg skjønt. Det kunne jeg i og for seg gitt dem noen tips om. Men greia er jo at det handler om å gå opp i vekt «på de rette stedene». IKKE innebygd airbag, altså.  Så jeg holdt kjeft. Nesten. Kommenterte bare bittelitt så hu på naboapparatet hørte meg.

Den ene hadde spist litt i jula, sa’n. Han hadde både spist pepperkaker og brente mandler. Good for you!

Den andre hadde drukket vørterøl i stedet for julebrus. Jeg forsto det slik at vørterøl er næringsmessig mer «nyttig» som svenskene sier enn det julebrus er. Han syns jeg mest synd på. Muligens fordi jeg ikke syns vørterøl har livets rett. Jeg håper begge to har hatt ei fin jul og at de har lagt på seg så de er fornøyd 😉. Det vil si på de rette stedene…

Jeg fikk i alle fall bekreftet noe jeg nok allerede visste: begrunnelsene for å oppsøke treningssenter er like forskjellige som antall individer som oppsøker dem. Det samme kan nok sies om badevekter. Og blogger. Og kommentarfelt. Tilnærmingsmåtene er høyst individuelle.

Det er bra å gjøre noe med vekta dersom det er hensiktsmessig for helsa. Ingen tvil om det. Uansett om det er å få den til å måle, helst mindre enn sist, eller å sette den vekk. Det er bra å ha et bevisst kosthold også. Og for alt jeg vet så kan det hende pepperkakegutten og vørterølgutten driver med en sport der vektklasser er vesentlig. Og dermed MÅ telle pepperkaker til og med i jula for å kunne drive med det de liker. Og takk for alle ulike vinklinger og tilnærmingsmåter. På den måten blir underholdningsverdien for en observatør og nestenusynligblogger med både airbag og lette vekter relativt stor!

PS! Jeg unnlot å fortelle gutta hva jeg hadde spist og drukket i jula. Erfaring tilsier at det ofte dreier seg om sarte sjeler hos slike unggutter.

Og skulle alt annet gå åt skogen så kan vi alltids gjøre som Alfred:

Alfred klarte bare ett av nyttårsforsettene sine. Han kuttet vekta.

Absurdgalleriet.no