Hva skjedde egentlig for et år siden? Bloggen gir meg mulighet til å hente opp igjen gamle «nyheter» og selvfølgelig «gamle» blogginnlegg fra årevis tilbake. Også fra akkurat ett år siden!

Og hva skjedde egentlig da? Hva gjorde jeg?

Jo, de siste dagene av august vet jeg sånn omtrent hva jeg gjorde. For da gjorde jeg minst mulig på lengst mulig tid. På idrettsspråket kalles det nok «å lade opp». Måneder med målrettet innsats på trening og testing av ekstrautstyr var avsluttet. Og jeg ladet opp. Til dette:

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Turen er beskrevet i disse innleggene, og i flere innlegg utover september 2023:

https://friluftsheidi.blogg.no/det-gikk.html

https://friluftsheidi.blogg.no/ett-skritt-av-gangen.html

Den tredje september 2023 skinte sola på Glittertind. For kun fjerde dagen hele den sesongen. Og da skinte den på meg! For egne vaklende bein og et helt unikt støtteapparat hadde hjulpet meg til toppen. Med en del trass til stede også, så klart.

Den turen gav meg foruten en enorm mestringsfølelse og en fantastisk og uforglemmelig naturopplevelse også en gjeninnført tro på menneskeheten. Den hjelpa jeg fikk før, under og etter Glittertind-stuntet var rørende og magisk på et vis. Det har jeg blogget om før. Enda en takk til dere. Dere vet hvem dere er.

Jeg fikk også satt MS, multippel sklerose, på et og annet kart, føler jeg. Både i sosiale medier og i avis. Og jeg fikk samlet inn et femsifret beløp til forskning på MS.

Nå er det september igjen. Og jeg har nettopp deltatt på et webinar som tok for seg sykdomsutviklingen for oss som har nettopp MS. Det er forsket på og utviklet flere gode medisiner som kan være med på å stoppe eller bremse utviklingen for de som har attakkpreget MS. For oss som har en gradvis forverring uten synlige attakker (på MR-undersøkelse f eks) finnes det ikke slike bremsemedisiner. Ifølge ekspertene så er det forsket mindre på dette og utvikling av medisiner som kan hindre sykdomsutvikling for oss ligger langt fram i tid. Men jeg har et håp om at det en gang i framtida vil kunne tilbys noe til dem som lever med den typen MS da og som trenger det.

I mellomtiden må slike som meg stole på, og i alle fall benytte meg av, de kjente variablene som kan påvirkes til det positive. Og da er det trening som gjelder! Fysisk aktivitet, gjerne tung, men viktigst av alt; en eller annen aktivitet! Gjerne noe som oppleves som litt utfordrende. Nerveceller og nervebaner som blir brukt, har større sjanse for å reparere seg enn de som står ubrukt. Og nerveceller som brukes kan i større grad kompensere for nerveceller som er ødelagt. For eksempel av ms. Hvor utfordrende det er, bestemmer jeg jo sjøl. Glittertind var nok i meste laget, kan den etterpåkloke meg konstantere.

Denne septembermåneden skal jeg bruke til å fokusere på akkurat det. Aktiviteter jeg syns det er utfordrende å få til. MS-forbundet har hele måneden en kampanje som heter «14 minutter for MS». Der utfordres alle til å gjøre en aktivitet i 14 minutter hver dag. Hvorfor akkurat 14 minutter? Jo fordi det i dag er omkring 14 000 små og store mennesker som lever med MS i Norge. Kampanjen har som mål å sette fokus på pasientgruppen og på aktivitet, og å samle inn penger til forskning og tiltak som kan gjøre hverdagen bedre for ms-pasienter og pårørende.

Jeg har lenge lurt på hva mine 14 minutter skal dreie seg om. Nå har jeg bestemt meg. Etter webinar der et av spørsmålene var: «Hva kan man gjøre for å forebygge denne forverringen? Og svaret var: stump røyken, ha et sunt kosthold og vær i aktivitet og/eller tren! Og som alle vet, og som vi pedagoger har erfart mer enn en gang: det er mye lettere å forebygge enn å reparere!

Så siden jeg ikke røyker, og påberoper meg et rimelig oppegående kosthold på tross av at jeg går på en sjokkis-smell fra tid til annen (noe daglige turer til grønnsakshagen for å «hente» middag vitner om), så velger jeg å sette fokus på aktivitet.

I september skal jeg gjøre øvelser i 14 minutter hver dag! Og da mener jeg ikke sykkeltur, skogstur eller bading. Nei, jeg skal gjøre styrkeøvelser som er målrettet i forhold til å gå flere fjellturer. De dagene jeg restituerer skal jeg gjøre balanseøvelser og tøyninger. Målet er å booste den delen av mitt «treningsliv». Tidligere har blant annet styrketrening blitt nedprioritert av denne dama her. For jeg syns det er kjedelig. Jeg er i aktivitet, men det er på tur. Men i vinter og vår var jeg godt i gang allikevel og hadde vel egentlig funnet et tempo og en intensitet i styrketreninga som fungerte. Så kom en periode med mye symptomer og treninga rykket tilbake til ett eller annet. Men nå etter sommeren kjenner jeg at jeg må restarte. Så nå bikker vi september, og jeg har gitt meg selv utfordringen:

«14 minutter for MS». Styrke, tøying, balanse. Hver dag. Hele måneden. Heiing har vist seg å motivere og mottas dermed med takk. Og den som vil bidra til spleisen kan gjøre det via min facebook.

I fjor på denne tida var det Glittertind. 2452 meter over havet. Kanskje treninga i september i år(og etterpå) kan ta meg til neste topp? Bitihorn og Galdhøpiggen er nevnt. Noe som er sikkert er jo at når jeg har «et prosjekt» så motiveres jeg. Og med motivasjon kommer jeg langt. I alle fall om jeg tar ett skritt av gangen.

Så den som henger med får se 😉

ildet fra www.ms.no

Lenke til spleisen “min” ligger her:

https://www.spleis.no/project/382739

I dag er det torsdag. Og torsdager er jo badedag. Badetorsdag, vet du! Men denne torsdagen måtte jeg jammen meg sette inn vikar gitt:

I morgen er det ei uke siden tåinngrepet som ga både dusjforbud og badeforbud. Dusjinga er løst. Men plasking rundt i myrvann og skogstjern får vente. Til neste uke, kanskje? Hvis ikke blir det jammen meg vikar en badetorsdag til!

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Det er jeg som er tøffelhelt i dag. I alle fall så tøfler jeg rundt.

En gang («this one time, on bandcamp» 😉) jeg var på rehabiliteringsopphold så gjennomførte en av mine medpasienter en relativt heftig spinningtime iført – nettopp tøfler! Han hadde ikke rukket å skifte sko. Det var viktigst å rekke timen!

Så i og med at mitt venstre bein de siste dagene på det sterkeste har motsatt seg å ha på sko – ja da ble det tøfler da! Nå også til trening. For går den an å trene spinning i tøfler, så må det vel gå an å trene styrke!?!

Det gikk. I alle fall nesten. Et par øvelser måtte byttes ut da tøflene rett og slett ikke holdt seg på beina. Og balansen ble i grunn enda dårligere enn den er fra før. Men svett, andpusten og mør ble jeg. Så da fungerte tøflene, de! Og det er det viktigste. At ting kan løses og er gjennomførbare.

Og jeg ble tøffelhelt! Heller det enn sofahelt 😉

Når det er brukt skalpell på undersåttene så blir til og med de som trener tøffelhelter.

«Nå får jeg jammen meg håpe det begynner å regne skikkelig fælt snart», tenkte jeg da jeg satte meg i bilen i går ettermiddag. Den planlagte hengekøyeturen hadde gått over til terrasseliv og soving under tak, altså i hus, grunnet seriøst dårlig værmelding. Vi hadde blitt «lovet» både tosifrede sekundmeter vind og regn i ukjente mengder. Men så definitivt regn.

Dermed hadde vi bestemt at det ble «tur» uten heng, og turmaten ble pakket ned for å lages innendørs. «Tursekken» ble rimelig mye enklere i alle fall. Antrekket også.

Heldigvis begynte det å regne akkurat da jeg parkerte foran vertskapshuset fem minutter senere. Så det ble regn, ja. Men det måtte da bli mye mindre enn meldt!?! Hvis det ikke var veldig lokalt da slik at den leirplassen vi ikke brukte hadde dårligere vær. Det skulle regne og blåse hele natta. Vi våknet derimot opp til, riktignok noe vind, men ellers strålende sol fra bortimot skyfri himmel. Så vi ble nok lurt!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Men; det spiller ingen rolle. Vi inntok både bobler og rødvin, fikk laget turmaten vår og sovet mer en godt. Vi oppholdt oss utendørs under pleddet det meste av kvelden. Vi brente bål og hørte rådyr. Det rådyret var vel i grunnen kveldens villmarksopplevelse. Og det viktigste: vi fikk skravlet og «løst verdensproblemer». Og det er vel det aller viktigste med alle turer!

At været, og spesielt værmeldinga lurte oss igjen – det er bare en ubetydelig detalj. Tusen takk for «turen», jenter!

Helgeutfordringen fra utiftiluft.blogg.no er “Det er de små ting som teller”.

Helgeutfordring…: det er de små ting som teller!

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Da er det jammen fint at frokostegget viser at noen har det bokstavelig talt “som plommen i egget”.

Jeg pleier å si at jeg er det. Og enkelte ganger så kjennes det jo mer ut som det er akkurat det jeg er enn andre ganger. Dagens sykehusbesøk og småprating med kirurg og sykepleier underveis bekreftet vel det. Du er jo sånn «profesjonell pasient», du, sa de 😊.

Det var jo blant annet etter at jeg hadde demonstrert at buksa var lett både å brette opp og dra ned for å vise fram det som skulle undersøkes. Og etter at jeg hadde fortalt at jeg har kjøpt meg minst enda ei bukse spesielt til formålet de siste par åra. «Sykehusbukse», med andre ord.

I dag ble det litt overraskende en liten operasjon igjen. En misfarvet tånegl som har vært det så lenge at fagfolket begynner å lure litt ble fjernet kirurgisk. Den skal nå inn til sjekk og biopsi. Så får vi se da. Om det er snill føflekk, litt mer trøblete føflekk, eller en blodutredning som ikke forsvinner. Slik som jeg har trodd.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg er usikker på om jeg skal være glad for at det er på venstrebinet. Nemlig «godbeinet». Høyrebeinet har jo en smule mer MS enn venstrebeinet. Eller for å si det litt mindre flåsete: er mer påvirket og med betraktelig mer nedsatt funksjon. Og det beinet er jo kreftoperert på to steder fra før. Så på en måte hadde det vel vært like greit om trøbbelet fortsatte å holde seg på det beinet. Men neida, denne gangen var det venstre.

Så i helga når nok «silly-walk»-ganglaget nye høyder. Jeg regner med at jeg får på meg fjellskoa. Jeg har jo planer om skogstur. Ikke er det vondt heller. I alle fall ikke enda. Akkurat nå har jeg jo bedøvelse så det rekker tydeligvis. For så langt så er jeg bare iskald på hele foten. Men kirurgen advarte om at det kom til å bli….vondt!  Heldigvis har «profesjonelle pasienter» nok av smertestillende i skapet til diverse slike situasjoner som kan oppstå. Og rødvin, om pillene ikke skulle gjøre susen 😉

Det verste er vel egentlig at jeg har badeforbud! Akkurat det passer jo særs dårlig når det er august og hengekøyetur står på planen. Heldigvis badet jeg på skogstur i går, så da får jeg bare holde meg på tørt land til tåa har grodd sammen. Jeg må jo huske på at jeg er heltidsansatt…

Når du stikker til skogs for å bade i et nærliggende skogsvann en regnværsformiddag i andre halvdel av august – ja da forventer du rett og slett å være helt alene! Det tenkte i alle fall jeg.

«I dag er det såpass dårlig vær at det sikkert ikke er folk i skogen, så det er garantert «ledig» på alle de faste plassene», tenkte jeg. Og snudde bilfronten mot skogen etter et par timer på tur med femåringene, hengekøye og bøker. Altså jobb 😉

Så feil kan man ta. Og det gjorde jeg. Det var nemlig biler overalt! På alle de «vanlige» plassene som vi som driver med sånt liker å bade, der bunnen er såpass velbrukt at gjørme og diverse udefinerbare undervannsvekster er slitt vekk, var det minst en bil. Både to og tre og fire, faktisk. Og ved den borteste plassen var det minst et tredvetalls sykler og minst et par skoleklasser. Fra den nærmeste skolen, tipper jeg. Det var slett ikke «ledig» for en alenebader som meg noe sted.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Men da ble den planlagte rekognoseringsturen plutselig badetur også. Noen hundre meter langs stien so tok meg til andre siden av vannet fant jeg egnet badeplass. Jeg visste jo om den fra før da. Så det var ikke helt på måfå og lykke og fromme. Der har jeg nok badet bare en gang før tror jeg. Men da var det ikke så mange andre som hadde prøvd. Nå var grusbunnen avslitt og fin å gå ut på og alt av vannliljer og andre «undervannstentakler» holdt seg litt lenger uti sjøen. Perfekt for meg som bare tar noen svømmetak i sirkel når jeg bader alene.

Så da ble det både rekognosering og torsdagsbad. På tross av både regnvær og høy folketetthet rundt vannet. Oppdrag badetorsdag utført, om enn med noen uventede variabler!

Lag deg en god torsdagskveld!

Hohooo! Litt frynsete og kaputt må jeg rett og slett innrømme at jeg er denne onsdagsettermiddagen midt i august. Sånn “någlederjegmegtilåleggemegikveld”-sliten.

Og så kom jeg plutselig på at det jo er en viktig dag i morgen! For det er jo badetorsdag! Og da er det jo bare å begynne å glede seg. Spesielt når værmeldinga ser sånn ut:

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Jeg har jo badet i snøvær og det meste før, så dette blir bare kos ;-). Det er jo tross alt tosifret på temperaturvarselet.

Som jeg tidligere har sagt, eller rett skal være rett; skrevet; så er ikke dette noen matblogg. Og det kommer det ikke til å bli heller. Men mat skal a jo ha.

Og jeg er jo rimelig glad i både mat og drikke. Helst godt. Småbrukeren er ganske så stødig på kjøkkenet. Rett som det er så tryller han fram den ene gode middagen etter den andre. Nå har han begynt å bake også. Pai og slikt. Og jeg spiser 😊. Og ser blid ut.

På tur spiser jeg også. Både godt og mye. Men jeg er generelt glad i at turmat skal være lettvint. Lett å bære og lett og lage. Uten for mye forberedelser og for mange delprosesser underveis.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

På en friluftsheidi-helt-alene-tur over et par dager så er menyen dermed rimelig enkel. Og det er heller ikke så komplisert å ta med seg kun akkurat passe med næring og drikke. Ikke for mye og i alle fall ikke for lite.

Min siste lavvotur nå i august hadde blant annet dette på menyen:

Å plukke dette tilbehøret til morgenens frokost, er rett og slett bokstavelig talt gull.

Og dermed oppgraderes de arme ridderne med brød og egg betraktelig.

Helt alene på tur så er det helt greit å spise middagen rett fra gryta. Potetmos og kjøttboller.

Nistematen bestående av brødskiver med rødvinspølse inntas i le for vinden.

Og tradisjonen tro så må toppen “drikkes inn” med en ørliten baylies. Og kaffe. Kaffekoppen har også et alter ego som vinkopp og tekopp. Alt etter anledning.

Og til slutt må oppvasken tas. Denne gangen med naturlig skylling i form av regnvær.

Et hvert sted kan bli “stedet mitt”. Og sjokoladen er alltid med!

Sommerens siste tur i egen kommune er gjort! Ikke fordi jeg ikke har lyst på flere, eller det ikke er flere interessante og fine steder å se. Men fordi slik som dette:

Og dette:

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Dessverre ikke veier opp for dette:

Bilde: Helsenorge

Med en samlet fangst på 8 stk i hår og klær så langt, så kjenner jeg at grensen er nådd. Og jeg skriver «så langt» fordi jeg vet at de rett som det er dukker opp både etter dusj og klesskift. Den siste jeg plukket av meg her i sta hadde vært med hjem. Gjennom hele bilturen, inn, og mens jeg pakket ut av sekken.

Men nå blir det altså tur – et annet sted, rett og slett! Til frosten har gjort kål på styggedommen!

Tidligere erfaringer  med aktuelt kryp er beskrevet her:

https://friluftsheidi.blogg.no/jeg-faar-panikk.html