Har dere prøvd vørterøl, kokkejævel og kjerringtanker?

På bloggtoppen handler det nå på nyåret en del om vekt. Bloggtoppen er for meg alle som har så hinsides mange lesere at de havner over plass 80 eller deromkring, da. Naturlig nok og helt vanlig på denne tiden av året å være opptatt av vekt. Så mye har jeg skjønt. Den ene, kokkejævel, står på badevekta iført ullsokker, jeg har ikke sett dem men jeg forestiller meg dem grønne, hjemmestrikkede og nuppete. Beklager om det oppleves støtende, men jeg har jo sånne sjøl. Mine er det høl i også. Den andre har plukket batteriet ut av badevekta. Da vil jeg foreslå å tusje på det tallet du ønsker at skal stå der også, kjerringtanker. Det vurderer jeg å gjøre på mi. Eventuelt arkivere hele vekta på et sted der sola aldri skinner. Det vil si der ingen finner den selv om de prøver.

Uansett, dette vitner om ulike tilnærmingsmåter til temaet vekt. Og januar. Og ulike tilnærmingsmåter forteller om ulike mennesker og er både naturlig og sunt. For meg er det ren underholdning å lese (beklager, men jeg har hørt at skadefryd er den eneste sanne glede), og kommentarfelt er en egen form for høydare. Eventuelt lavmål. Tastatur er en litt for farlig og litt for tilgjengelig fristelse for mange, inkludert bloggere og lesere, så denne verdenen er det bare å kaste seg ut i. Eventuelt med bind for øya. Selv er jeg i en alder der jeg er i ferd med å bli både nærsynt (som jeg har vært i over 30 år) og i tillegg langsynt. Muligens sneversynt. Så jeg trenger nok kun munnbind. Noen vil her helt garantert legge til filter…

Jeg tviler på at det kommer noen blogginnlegg om badevekta mi (men lover ingenting). Den står rimelig nedstøva bak skittentøykurven, foreløpig med batteri i. Og den har vært i bruk på nyåret. Mest for å få bekreftet at det er en grunn, annet enn tjukk stillongs, til at buksa er trang både her og der etter jula.

I går befant jeg meg på et lokalt etablissement som tilbyr svette. I form av apparater der alle som vil kan løfte tungt eller ikke så tungt. For meg dreier det seg mye om melkesyre uansett. Det var ikke så mange der og av de som var der var over halvparten av typen unggutt sånn omkring eldre tenåring som løfter og svetter mest for det som syns utapå kroppen og ikke så mye for det som befinner seg inni. Muskelspill heter det vel med andre ord. Som kronisk observerende og med lette nok vekter til å klare å følge med på det som skjedde rundt meg så lærte jeg dermed mye om alternative måter å møte jula og alle dens fristelser.

Samtalen mellom gutta startet med vekt. De snakket om egen vekt. Før og nå. For disse er det jo et poeng å gå opp i vekt, har jeg skjønt. Det kunne jeg i og for seg gitt dem noen tips om. Men greia er jo at det handler om å gå opp i vekt «på de rette stedene». IKKE innebygd airbag, altså.  Så jeg holdt kjeft. Nesten. Kommenterte bare bittelitt så hu på naboapparatet hørte meg.

Den ene hadde spist litt i jula, sa’n. Han hadde både spist pepperkaker og brente mandler. Good for you!

Den andre hadde drukket vørterøl i stedet for julebrus. Jeg forsto det slik at vørterøl er næringsmessig mer «nyttig» som svenskene sier enn det julebrus er. Han syns jeg mest synd på. Muligens fordi jeg ikke syns vørterøl har livets rett. Jeg håper begge to har hatt ei fin jul og at de har lagt på seg så de er fornøyd 😉. Det vil si på de rette stedene…

Jeg fikk i alle fall bekreftet noe jeg nok allerede visste: begrunnelsene for å oppsøke treningssenter er like forskjellige som antall individer som oppsøker dem. Det samme kan nok sies om badevekter. Og blogger. Og kommentarfelt. Tilnærmingsmåtene er høyst individuelle.

Det er bra å gjøre noe med vekta dersom det er hensiktsmessig for helsa. Ingen tvil om det. Uansett om det er å få den til å måle, helst mindre enn sist, eller å sette den vekk. Det er bra å ha et bevisst kosthold også. Og for alt jeg vet så kan det hende pepperkakegutten og vørterølgutten driver med en sport der vektklasser er vesentlig. Og dermed MÅ telle pepperkaker til og med i jula for å kunne drive med det de liker. Og takk for alle ulike vinklinger og tilnærmingsmåter. På den måten blir underholdningsverdien for en observatør og nestenusynligblogger med både airbag og lette vekter relativt stor!

PS! Jeg unnlot å fortelle gutta hva jeg hadde spist og drukket i jula. Erfaring tilsier at det ofte dreier seg om sarte sjeler hos slike unggutter.

Og skulle alt annet gå åt skogen så kan vi alltids gjøre som Alfred:

Alfred klarte bare ett av nyttårsforsettene sine. Han kuttet vekta.

Absurdgalleriet.no

Jeg dro på adventsturne i år allikevel!

Heldigvis var det av den type turne som kunne gjennomføres til tross for de fleste restriksjoner – og uavhengig av korona, smitte og vaksine. Det eneste jeg må holde meg unna, eller i alle fall være bevisst på når rundturen utføres, er bilkjøring. Og siden vi stort sett bør og skal holde oss hjemme allikevel så er den problemstillingen så godt som eliminert.

Så langt har jeg vært innom både den ene og den andre destinasjonen som jeg antakelig ikke hadde tenkt på å besøke ellers. Enkelte plasser har jeg til og med vært flere ganger.

Årdal har stått på turneprogrammet. Der traff jeg til og med ei hulder som jeg aldri rakk å ta bilde av. Jeg har vært på Sunnmøre, i Trysil, Trondheim, Voss, Florø og Kristiansand. I Lom tok jeg høgruta og i Bergen de 7 fjell. Så dro jeg til Grimstad. Puh!

En liten svipptur innom både Tyskland, England, mer konkret London, og Tsjekkia har det også blitt. Heldigvis uten karantene. Og både her til lands og utenfor grensa har jeg lett unngått kollektivtrafikk. For øvrig fryktelig lett å unngå det her på småbruket. Mye vanskeligere å faktisk treffe på noe som helst kollektivt.

Jeg kan ennå rekke et par destinasjoner før julefreden senker seg. Det blir spennende å se hvor jeg havner. Og det er rimelig herlig at dette landet har så mye å by på selv for oss som syns det er greit å leve både smitte- og karantenefritt.

Jeg befinner meg faktisk fortsatt på turne. Og den fullføres ikke før utpå kvelden på julaften, så det er bare å henge i stroppen. Blir nok en hektisk innspurt da jeg allerede ligger litt på etterskudd… helt naturlig, når en av dem som planla løpet før desember startet gikk for 0,75 liter ene dagen og både 9 og 10% på innholdet andre dager.

Og skulle reiselysten bli for stor i romjula, så vet jeg at kjøleskapet inneholder både kornblanding fra Stange, Polen, Tyskland, Tautra i Trønderland og en og annen urban variant både fra Gjelleråsen og Drammen. Det blir ei råd! Og det er morosamt med jula for dessa som er små…og dessa som liker nye smaker!

 

 

Noe så inni granskauen godt!

Det er i granskauen vi holder til for tida. Det er egentlig der vi har oppholdt oss i desember de siste åra. I granskauen. Slik er det å drive denne familiebedriften. Heldigvis så er det et par-tre driftige arbeidskarer i tillegg til småbrukerfamilien som gjør at butikken går rundt i desember hvert år. Det er jo kun i desember den er åpen, så det lar seg ikke gjøre uten dem. I dag er det fire personer i aksjon. På utsalgssteder og i juletrefeltet.

I dag for eksempel er det småbrukeren og avleggeren som er på vakt i granskauen. De selger juletrær på rot til de som vil komme og hogge tre sjøl. Sist jeg kikka bort så var det en bil på parkeringsplassen, så de har det vel ikke direkte travelt. Og trivelig jobb er det også. Frisk luft, lett snøvær, trivelige kunder og lukt av gran. Bålkaffe og pølsegrilling hører med. Og dermed kommer julestemningen.

Undertegnede passer hus og satser på å servere noe varmt og passe sterkt å drikke til småbrukeren og avleggeren da de kommer inn etter en lang dag i snøværet. I morgen er det min tur til å passe granskauen, så jeg lader opp. Og gleder meg!

PS! Avleggeren likte julebrygget meget godt! Noe helt inni granskauen, faktisk. Lite visste hun at hun skulle kose seg så mye med litt akevitt en tidlig lørdagsettermiddag 😉

Deler av granskauen har tatt seg en tur til torget. Fru Enebær er ikke å se. Småbrukeren og avleggeren befinner seg derimot inni buskaset der et sted.

6 fredagstanker om øl og Black Friday.

Må man så må man, og da kan det hende at Heidi må gjøre ting hun ikke kan. Siden det er mye hu ikke kan så hender dette rett som det er. Men nå er det godt det er fredda’n! Så til tankene:

  1. Jeg har hørt om Black Friday. Så vidt jeg skjønner så er det kort fortalt snakk om at butikkene gir små eller store rabatter på sine varer siste fredagen i november. Altså neste fredag. De siste dagene har jeg lest om Black week. Blond som jeg er så tenkte jeg da at det var snakk om å gi rabattene hele siste uka i november. Altså neste uke. Så feil kan slike som meg altså ta. I dag oppdaget jeg at jeg faktisk handlet under Black week. Her stakk jeg altså på shopping på en fredag formiddag jeg faktisk trodde var helt vanlig, fordi jeg ville unngå folkeansamlinger blant annet. Og så endte jeg altså med å handle i Black week… jaja, det ble rabatter da!
  2. Et kjøpesenter tiltrekker seg fryktelig mye folk også på det som enkelte av oss innbiller oss er en helt vanlig fredag formiddag. Såpass med folk at det innimellom opplevdes nesten litt ubehagelig slik korona-verden har blitt. Spesielt etter kl 12.00. Så da dro jeg hjem!
  3. Jeg kan nå konkludere med at jeg fortsatt ikke er i besittelse av noe shopping-gen. Eventuelt så brukte jeg opp det lille jeg hadde en eller annen gang på 90- eller tidlig 2000-tall. Jeg registrerer at jeg ikke engang hadde det minste lyst til å gå inn i en klesbutikk da jeg strente rundt på kjøpesenteret. Greit for økonomien og det noe overfylte klesskapet, egentlig. Behovet for nye tekstiler å iføre seg er jo også noe begrenset nå når vi stort sett skal holde oss hjemme.
  4. Enkelte forretninger har et konsept jeg kan like. Ølsjapper, for eksempel. Kjente på litt samme følelse der som jeg hadde da jeg steg inn i tidenes første og største smågodtsjappe i London i ’91. Heaven on earth!
  5. Jeg har fortsatt til gode å tilbringe noe mer enn en time på kjøpesenter og komme ut igjen uten hodepine! Så ettermiddagen tilbringes på sofaen med pelsterapi tilgjengelig.
  6. Dersom du ønsker deg noe til jul som jeg ikke kjøpte i dag så kan du kun få det om det er å få tak i på nett. I alle fall av meg.

God helg!

Pelsterapi som er helt påkrevet etter å ha utsatt seg selv for kjøpesenter.

Skatter man kan finne på slike sentre. Tommelopp.

 

Slankekuren jeg IKKE kan anbefale!

Jeg kommer ikke til å anbefale noen annen kur heller, så det er sagt med en gang. Og i alle fall ikke denne!

Jeg er ei pingle! Rett og slett en skikkelig feiging. I går ble jeg utsatt for noe som pingler slett ikke takler. Jeg var hos spesialist og sjekka avløpet. Mitt eget altså. Ikke det som rørleggeren tar seg av.

Dette kalles koloskopi. Det eneste bra med det ordet er at det går an å uttale det. Hva det betyr? Skrekk og gru.

Det begynte for ei uke sida. Ikke spis korn og frø, hverken i brød eller bær. Og ikke multivitaminer. Ok. Det fiksa jeg i grunn greit. Måtte bare huske å be om sushi uten sesamfrø på fredagen. Ekte i-landsproblematikk med andre ord. Alt ok.

Så kom søndag. Og der var slankinga i gang. Ingen mat. Ikke fast føde i det hele tatt, faktisk. Og de flytende greiene jeg fikk lov å drikke skulle være såkalt klare. Ingen fløte i kaffen, for å si det sånn. Frokosten ble derfor te og eplejuice.

Allerede her begynte jo maskina mi å protestere. Slappheten slo inn etter sånn ca 2 timer. Og med migrenen lurende i bakgrunnen fra omtrent da, og usikker på om migrenemedisin egentlig var innafor å ta, ja slik gikk jo timene.

Middagen besto av klar kyllingbuljong og klokka 17, med relativt mange timer med migrene lurende en hårsbredd unna, skulle det starte for alvor. Tarmtømming het det. Det sto det på brev og medisinforpakning. Stas. Og veldig greit å ha huset for seg selv hele dagen, egentlig.

Kvelden gikk med til farting mellom godstolen på stua og husets minste rom. Trenger ikke si mer om det. Natta ble derimot overraskende rolig, før det hele bar i veien igjen om morran. Kun en kilo lettere enn dagen før føltes egentlig som et hån. Det kjentes som jeg hadde mista mye mer. I alle fall av meg sjøl. Ny runde med «tømmemedisin» og flying innpå det lille rommet. Slapp og sjelven og etter hvert klar for å få det hele unnagjort.

For slike som meg, pingler altså, så er jo alt det her egentlig helt krise. Så småbrukeren ble beordret hjem fra guttetur i tide til å fungere som sjåfør og støttekontakt og jeg hadde store planer om å kreve smertestillende nok til en elefant. Dagsfylla midt på en mandag ble ønsket mer enn velkommen!

Som selvutnevnt pingle grudde jeg meg som ei bikkje med andre ord. Hadde selvfølgelig gått i fella og googlet prosessen. «Smertehelvete» og «verre enn å føde 5 barn», var eksempler på beskrivelse. Mistenker nå at de 5 kom med storken…

Iført papirshorts med splitt bak for lett tilgang til avløpet ble jeg om mulig enda blekere da jeg noe vantro forsto at dette skulle skje uten dagsfyll! Altså uten bedøvelse.

Heldigvis så har undertegnede som vanlig en egen evne til å roe seg betraktelig ned når situasjonen endelig er der. Jeg har også en grunnleggende tro på at fagfolk vet hva de driver med. Kort fortalt: undersøkelsen gikk ekstremt mye bedre enn jeg hadde trodd på forhånd (surprise!). Der jeg forventet kraftige smerter både under og etter, påtrengende ubehag og bakfylla etter bedøvelse, endte jeg med faktisk å ta meg gjennom uten de helt store krisene. Litt vondt var det, selvfølgelig, men pingla her klarte seg med ett utrop og et par stønn underveis. Det var visst når han, eller slangen, la seg over i svinga. Ellers så var jeg faktisk opptatt med å følge med på «filmen». Den heter vel «reisen i friluftsheidis indre» eller noe liknende. Og forberedelsene var egentlig mye mer slitsom enn selve «filminga».

Og slankekuren? Den virka ikke den her heller. Selvfølgelig. Så da var det jo bare å etterfylle med slike:

Afternoon tea – midt på blanke dagen!

Jeg får stadig påminnelser om om at studemtmenyen har tatt seg betraktelig opp bare på en god generasjon. I alle fall for noen. Her tikker det rett som det er inn bilder av de lekreste pannekakefrokoster og middager med friske grønnsaker og en sammensetning til og med en ernæringsfysiolog hadde applaudert.

Så vidt jeg husker gikk det mye mer i makaroni, ketchup og smeltet ost på starten av 90-tallet. Det er det visst slutt på!

I dag har jeg hatt et ørlite urbant raptus og inntatt lunsj med studenten. Valg av sted og bordbestilling var helt og fullt studentens valg. Også det litt “ænsles” enn jeg var vant til. Gikk vi ut og kjøpte noe som helst slags næringsmiddel som ble servert i min studietid, så var det øl!

Men i dag har jeg inntatt livets første afternoon-tea. Både mat og drikke på stett. Og te i kopp. Meget vellykket. Selv om det er en smule suspekt for en barnehageansatt å få servert brødskiver i trekanter der noen har skåret av skorpa.

Og det aller beste? Studenten sto for betalinga også! 

 

 

 

 

Jeg lytter til kroppen.

Lytte til kroppen, sa du? Eller, det var visst jeg som sa det. I går. Jeg mener sjøl jeg kan bli ganske så mye bedre til det. Jeg har rett og slett en del å gå på. 

Men i dag! Her er jenta som kan lytte til kroppen sin, skal jeg si deg. Det gjelder bare å legge seg på rett frekvens. Der har kroppen litt å gå på.

Tidlig i uka så jeg et glimt på sosiale medier at «kanelbullens dag» var under oppseiling. Altså halloooo! Og husets baker er stuck i hovedstaden med studier. What to do? Behovet for gjærbakst vokste seg større og større gjennom uka, oppskrift og fremgangsmåte ble oversendt fra bakehovedkvarteret i sentrale Oslo. Og jeg? Jeg lyttet til kroppen. 

Så her ble det kanelknuter! Riktignok en dag «for tidlig» i følge kalenderen. Kanelbullens dag er visst ikke før i morgen. Ikke i dag som jeg trodde. Men siden tålmodigheten og hørselen er oppbrukt så ble det bakelørdag. Dessuten ble det nok til i morgen også. Nesten like gode som avleggeren sine, sa småbrukeren. Nailed it, med andre ord. Off, så leit. Her er jenta som kan lytte til kroppen gitt! 

Boller og bål. 

#norgetrengerbonden

Hæsjtægg kortreist med andre ord! Jeg liker mat. Egentlig stort sett all slags mat. Både såkalt tradisjonskost som jeg har vokst opp med og eksotiske og nye retter som er vanligere i andre deler av verden. Jeg syns det er stas å smake nye ting og jeg liker skremmende mye av det, egentlig.

I dag har jeg tatt opp potet. Det er ganske tilfredsstillende å dyrke sin egen mat. I år har vi hatt gleden av nesten å være selvforsynte med grønnsaker siste halvdel av sommeren. Vi har fråtset i salat, squash, løk, reddik, gulrot, potet, bønner, sukkerert og et par, tre urter. Jeg har til og med spist selvdyrkede blomster. 

Selvberging er stas. Men siden jeg liker at det varieres så er jeg relativt avhengig av å stikke på butikken og hente forsyninger i tillegg. Da er det jammen godt det fins gode, friske og varierte råvarer å få tak i. Og de råvarene skal være norske! Jeg er ikke manisk på noen som helst måte. Jeg spiser både avocado og mango, ikke spesielt kortreist noe av det. Men har jeg muligheten og det fins et norsk alternativ så velger jeg det. Å velge mat som ikke har reist halve jorda rundt før den havner på tallerkenen min tenker jeg er et enkelt bidrag til miljøet. 

Jeg kjøper norske tomater. Rett og slett fordi jeg ikke gadd å ha tomatplanter sjøl i år. Siden jeg fisker men stort sett aldri får fisk så kjøper jeg norsk fisk også. Og jeg er nøye på at kjøttet jeg spiser er norsk! 

Som de som leser bloggen vet fra før, så er mitt forhold til kuer og sau på mange områder noe anstrengt. Ikke desto mindre så heier jeg på dyr som får gå ute og beite i skog og mark hele sommeren. Jeg heier på og nyter kulturlandskapet der maten dyrkes. Og jeg syns nesten ikke det fins noe finere enn ei idyllisk beitemark der dyra holder kratt og småskog i sjakk. 

Og jeg heier ikke minst på bøndene som eier dyra og legger til rette. Det er de som sørger for mat på bordet mitt! Kortreist mat og gode, trygge råvarer som jeg og (aller mest) småbrukeren kan trylle fram gode retter av. God mat! Takk til dere for jobben dere gjør! Akkurat nå sitter jeg og ser skurtreskeren gå rundt og rundt på jordet utafor vinduet. Det blir god kaku av slikt! Eller øl kanskje…?

Dagens kortreiste fangst!
Ta en potet…
Ovnsbakt og egenprodusert gulrot og potet , stekt løk og grønnkålchips fra Fredheim gårdsutsalg, syltet reddik fra egen hage og norsk ytrefilet fra Kiwi. Vel bekomme!

 

 

 

 

 

 

Koma.

Eller mer korrekt: grønnsakskoma.

Fredag morgen kom en veldig hyggelig overraskelse. Jeg hadde vunnet en stor pose ferske grønnsaker fra Fredheim gårdsbutikk. Kortreist, ferskt og velluktende.

Hittil har følgende retter blitt tryllet eller eventuelt tvunget fram på mitt kjøkken:

-grønnkålchips

-grønnsaker og dip

-gratinert blomkål og brokkoli

-blomkål- og brokkolisuppe

-grønnsakswok med kylling

I woken fikk gevinstgrønnsakene følge av både gulrot, squash, salatløk og brekkbønner fra egen hage. Nå gjelder det bare å ikke havne i grønnsakskoma. Aldri hørt om det? Ikke sikkert du er disponert for slikt du, vet du.

Jeg derimot. Grønnsakskoma opptrer når en eter grønnsaker, og stort sett ikke noe annet, får vondt i magan og blir svimmel og generelt kraftløs. Helt sikkert en bivirkning av å slutte for brått med cheesedoodles og sjokkis. Ikke no’ vegetarianer og enda mindre veganer hu her med andre ord. Må kombinere. Eller havne i grønnsakskoma…..

Jeg vant!
Wok.
Blomkål- og brokkolisuppe.

 

Snadder med dip.