Mat må man ha! Og når det kommer invitasjon til middagsdate en onsdag i januar så er det bare å trosse subbete føre og dørstokkmil og di: Ja takk!
Takk for hyggelig date! Må gjentas!
K for kos!
K er utifriluft sin helgeutfordring, Hos meg ble det k for kos, kanelsnurrer og kaffe. Og k for krydder, klok og kokkelerende avlegger :
Helgeutfordringen: https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-k.html
Hobbyvirksomhet.
I sånn omtrent nøyaktig 25 timer har jeg bedrevet noe slags hobbyvirksomhet i mer urbane strøk enn jeg pleier. Adskillig mer urbane strøk. Så urbant som du får det her i landet, rett og slett.
Men det ble altså en ørliten bytur. Både for et jobbarrangement for småbrukeren og et besøk i mellom hverdagens travle timer hos avleggeren. Så jeg har jo ikke bedrevet hobbyvirksomhet i alle de 25 timene. Jeg sov jo en god del av dem! Heldigvis.
Men tilbake til hobby. Og virksomhet. En hel hverdag avsatt til akkurat det du selv har lyst til midt i hovedstaden. Ingen som skal ha tak i deg mellom klokka 09.30 og 16.00. Veldig mange jeg kjenner ville nok ha shoppet en god del. Tuslet inn og ut av kjøpesenter og butikker. Prøvd klær og sko. Sett etter alle mulige og umulige duppeditter og -datter og fått sett over det meste.
Jeg shoppet også, altså. Både tannkrem og to nøster garn. Men jeg satt mest. Det er best slik. Hverken den øverste eller nederste delen av skrotten fungerer særlig godt i shoppingsetting. Det blir rett og slett for mye tråkking og for mye inntrykk til å holde ut noe særlig lenge. Dessuten er det noe som er mye artigere. I alle fall i urbane strøk.
Nemlig; sitte på kafe og se på folk! Det er rett og slett en yndlingsbeskjeftigelse. Ja, jeg innrømmer det: på bytur er det min hobby! Så i går satt jeg først på biblioteket (!). Først i kafeen med kaffe og muffins. Og folk. Og så i en god lenestol oppe i etasjene. I lenestolen leste jeg mest, men kikket da over brilleglassene nok ganger til å få med meg både småbarnsfamilier, studenter og unge menn på jakt etter investorer til bedriftsideene sine (den som tråkker smånervøs fram og tilbake og snakker høyt i telefonen i det offentlige rom må regne med at samtalene plukkes opp – og eventuelt havner på blogg). Etter bibliotekseansen måtte jeg for skams skyld gå innom en butikk eller to. Før jeg med god samvittighet kunne sette meg godt ned på nytt. På restaurant for å spise lunsj.
For meg er det nesten som å være på skogstur alene. Men samtidig noe helt annet. Følelsen av frihet, uavhengighet og «bare-Heidi-tid» er stor både til skogs og ved restaurantbordet. Og aller sterkest alene. Denne gangen også.
Mens jeg koste meg med lunsjsalaten min med alle mulige godsaker, et glass chardonnay og etter hvert både panna cotta og espresso kunne jeg diskret observere verden rundt meg. Den forventningsfulle venninnegjengen på 60+ som slo seg ned ved nabobordet. De fire som så ut som de var på dobbeldate for første gang. Kollegagjengen som tok fredagslunjen på restaurant og etter hvert kom i godt fredagshumør (!) og ekteparet som kom innom for å drikke kaffe, spise is og ellers gjøre akkurat slik som meg. Det vil si se på folk. Jeg går i alle fall ut i fra at det var det de gjorde, for begge satte seg med ryggen mot veggen og god utsikt over lokalet 😉.
Der jeg satt og koste meg med vått og tørt så kunne jeg observere, registrere, reflektere og fantasere om alle jeg så. Med andre ord drive hobbyvirksomhet. For alle er mer enn det vi ser, ikke sant? Og akkurat det kan det jo være fint å reflektere litt over når en sitter der og funderer. Slik som meg. Eller kanskje det kan kalles research? Det blir jo fort en form for sådan når en blogger skal prosessere inntrykk.
I alle fall er dette en av mine favoritthobbyer. Og mest gunstig å utføre i urbane strøk, gjerne med noe godt drikkelig og spiselig lett tilgjengelig 😉
Ute til lunsj.
Å være «ute til lunsj» betyr litt forskjellig for den enkelte. Også for meg. Og jeg som liker å leke med ord og formuleringer, assosiere fritt og henge meg opp i tullete greier reflekterer i dag om akkurat det. Å være «ute til lunsj».
I 1987 kom det musikalske prosjektet Ute Til Lunch, som rett og slett var et stunt for å utfordre reklamereglementet i NRK. Vi kan bare fantasere om hvorfor gutta kalte seg akkurat det; «Ute Til Lunch»…
Jeg liker å gå ut til lunsj. Det skjer stort sett kun i ferier. Hvis vi tenker på typen restaurant-ute-til-lunsj. Min favorittlunsj hvis jeg skal være «ute til lunsj» i urbane eller i alle fall mer siviliserte strøk er en lunsj det passer med hvitvin til. Gjerne blåskjell. Eller noe annet digg.
I dag var jeg ute til lunsj faktisk. Men nå på den måten jeg stort sett gjør det. Slik jeg som regel er nettopp det. Ute. Og spiser lunsj. Medbrakt og aller helst ferdigstilt på bålet. Det er den beste måten uansett hvordan vi er ute til lunsj; god mat, godt drikke og supre omgivelser. Noen ganger får vi til og med godt selskap.
Jeg var ute til lunsj i dag. Med god matpakke, bålkaffe, vakre omgivelser og godt selskap. Nemlig meg selv!
Fortsatt god mandagskveld til deg!
Ikkeno’ hvitvin her. Men treretters da, både forrett, hovedrett og dessert. Og bålkaffe.
Vakre omgivelser og spennende vær/skyer.
Det skjer ikke ofte.
Slettes ikke. Men det skjer en gang i blant. At jeg bestemmer meg for å gjøre noen krumspring på kjøkkenet helt på egenhånd. Litt mer enn å koke litt pasta og slenge på noe som kan gå for å være saus altså. Når jeg er alene hjemme.
Vanligvis så er det jo småbrukeren som er «primus motor» når det gjelder matlaging, og spesielt middagsplanlegging og -laging, her på huset. Jeg lager salaten. Og dekker bordet. Sånn har det vært i et ukjent antall år. Og jeg tror vi begge er rimelig fornøyd med ordningen.
Så når småbrukeren av en eller annen grunn ikke er hjemme, så syns jeg som regel det er helt innafor å spise noe lettvint. Noe ekstremt lettvint helst. Som avleggeren sa for mange år siden «det er større sjanse for at det blir noe lettvint til middag når det er mamma som skal lage det enn når pappa står for maten». Og det hadde hun helt rett i den gangen. Og det stemmer nå. Utvilsomt.
Men en gang i blant slår jeg til. I alle fall syns jeg det selv. Så i går ble det ferske vårruller med reker og de grønnsakene jeg hadde for hånden og i kjøkkenhagen. Med en soya- og sesamoljesaus som jeg blandet etter smak. Det ble bra det. Godt var det. Og så er jeg rimelig fornøyd med meg selv da. For å ha klart å lappe sammen et såpass brukbart måltid med de råvarene jeg hadde i huset. Selv om jeg savnet et par ting som jeg vet jeg hadde sist jeg spiste slike hjemmelagde vårruller. Den gangen hadde jeg oppskrift. Og jeg hadde gjort innkjøp av det jeg trengte etter oppskrifta. Denne gangen måtte jeg finne på sjøl.
Så en gang i blant, slettes ikke ofte, slår jeg til! For mat skal a ha!
De ble borte alle sammen. Ferske vårruller med reker, persille, gulrot, purre, salat, hvitløk, chili og rispapir. Og dip med soya, sesamolje, lime og krydder.
Syltet squash.
Jeg kan ikke si jeg er noen racer på sylting og safting og konservering av vekster fra skog og hage. Men det skjer at jeg gjør noen sporadiske forsøk. Vi har i sommer spist opp de syltede reddikene fra i fjor. Fryseren inneholder et antall poser med forvellet sukkererter og ikke minst er den full av chili. Chiliavlingen har i grunn tatt av såpass tidligere år at vi ikke har hatt en eneste chiliplante i år.
Solbær har jeg i fryseren også. Flere sesongers solbær. Den er det noen som har tenkt å koke saft eller gele av. En gang.
Noe som er litt typisk er at mine sporadiske konserveringsprosjekter gjerne kommer litt brått på. Jeg får det liksom over meg at NÅ, nå prøver jeg. Og så begynner jeg å dra fram ting. Og ikke sjelden så fører det til at alt som står i oppskrifta slettes ikke befinner seg på småbruket der prosjektet skal gjennomføres. Og det fører til noe kreativ og alternativ virksomhet. Samt et par turer ekstra ut i kjøkkenhagen for å hente mer av ting. I dag squash. For sylte skulle jeg.
Så dermed ble det syltet squash. Med ingefær, persille og purreløk. De to siste fra hagen. Squashen er så klart også kortreist. Det var ikke akkurat det som sto i oppskrifta. Og ikke hadde jeg helt riktig eddik heller. Men glassene ser bra ut de. Så da er det bare å håpe at de smaker godt også.
De syltede squashene. For om de gjør det, så kan det hende jeg lager mer. I alle fall om det er nok squash som ikke frøs til noe geleaktige greier da det var frostnatt her forleden.
Ingen matblogger.
Jeg er ingen matblogger. Når det gjelder mat er jeg for så vidt mest opptatt av å spise den og at den skal være god enn jeg er av å skrive om den. Derfor blir det lite matbilder og oppskrifter på denne bloggen. Det er det dessuten andre som er mer enn gode nok til, så det konseptet syns jeg det er fint at de tar seg av.
Dagen i dag har allikevel dreid seg mye om mat. Kortreist mat. Middagen besto av kål, reddiker, ripsgele, mynte og potet fra egen hage. Og elg fra egen jaktrett. Skutt av en lokal jeger, med andre ord. Meget kyndig tilberedt blant annet på grill. Heldigvis under tak i regnværet. Det eneste som ikke var noe særlig kortreist var vinen. Den kom fra Sør-Afrika….
Sommerens skriverier her på bloggen kommer trolig ikke til å dreie seg aller mest om mat heller. Selv om det nok dukker opp et og annet måltid som fortjener både bilder og ord. Nei, det er mine andre skriverier i et annet fora som skal handle om mat. Mer bestemt om matauk! Altså hvordan tidligere generasjoner dyrket, sanket og foredlet mat slik at de skulle ha noe å putte i magen på voksne og unger gjennom året.
Foreløpig er skriveriene kun på idestadiet. Tankene surrer i hodet og det skal nok både feltundersøkelser og flere samtaler til før noe havner som skrevne ord. I den sammenhengen så har jeg så vidt startet med litt matauk her hjemme. En praktisk tilnærming ligger jo mitt pedagoghjerte nærmest. Siden kjøkkenhagen tilbyr sine ferdige vekster litt sånn i rykk og napp så ender vi ofte i perioder med overflod av enkelte ting. Nå er det reddik.
Så i dag ble det foruten smørdampet kål til elgbiffen, hurtigsyltede reddiker med mynte. Akkurat det var såpass vellykket at det ikke er umulig at det blir flere runder med det. Lettvint var det også.
Dessuten var det godt. Og da er det motiverende for ei småbrukerkjærring som meg å produsere godsakene. Og jammen er jeg heldig. Som kan VELGE å konservere det som dyrkes. Til stor forskjell fra tidligere generasjoner som MÅTTE både dyrke, samle, plukke og konservere mat for å overleve. Det er DET jeg skal skrive om. Og imens kan jeg kose meg med godsaker fra min helt frivillige kjøkkenhage 😊
Den som venter…
…på noe godt, venter aldri forgjeves, sies det. Og i alle fall ikke den som venter på noe som avleggeren holder på å snekre sammen på kjøkkenet. Jeg hører lyden av eggknekking, visping, stekeovnen som varmes opp og sus av sukker som er på vei fra en beholder til en annen. Det er dessert på gang.
For her i huset har jeg nå konkludert med at vi kjører det motsatte av det “vanlige”. I mitt hode så er det nemlig “normalen” at studenter, slæsj ungdommer, kommer “hjem til a mor” for å få litt ferdig mat servert og litt service. Vi kjører derimot motsatt variant. Når studentavleggeren kommer hjem på bruket for noen dager så disker hun nemlig opp. Det fikses lunsj, kokes kaffe og akkurat nå produseres dessert.
Og den som venter på noe godt er jeg. Og jeg forholder meg komplett i ro og blander meg ikke i noe jeg ikke har greie på, så dermed venter jeg i sofaen. På noe godt 🙂
PS! Jeg tilbød hjelp, men fikk beskjed om at det var unødvendig. Og slike tydelige hint tar jeg. Lett!
Urlati.
En fin bivirkning av å leve livet som «avskiltet», det vil si uten verre jobbforpliktelser enn at det er fort gjort å glemme hvilken ukedag det er, er at det lett kan bli helg på en torsdag. Den er jo skremmende lik en fredag eller lørdag, egentlig. Spesielt da avleggeren bringer i hus gyldne dråper med cabernet fra Romania. Urlati. Og tilbehøret er anskaffet i god tid på forhånd.
Så i kveld, torsdag, har vi hatt rekeaften her på bruket. Og nå er både rosa mat fra havet og strågult drikke fra Romania fortært. Sammen med dessert a la avleggeren. Norsk jordbær til en relativt astronomisk kilospris gjetter jeg. Fest på en torsdag er helt innafor!
