Denne uka har det vært både epledag, skolemelkdag og fårikålens festdag. Alt i følge meny.no. Og jeg har inntatt alt sammen! Ja, kanskje ikke skolemelk da. Bare vanlig melk. Laktoseredusert sådan. Det ene epletreet bak huset her hadde så mye frukt at det måtte frigjøres for det meste rett og slett for å ikke bukke under for vekta. Så epler kan vi fråtse i. På tirsdag, som var epledagen, fikk dagens epledose være med på sykkeltur.
Og så fårikål da: ikke mindre enn fire fårikålmiddager har jeg spist den siste uka. Det blir gjerne sånn med akkurat fårikål. Mye. Og da gjør det jo ikke noe at den bare blir bedre og bedre etter som dagene går.
I dag blir det elgstek. Jeg tror ikke det er elgens dag. Og i alle fall ikke elgstekas. Men det er i alle fall elgjakt. Og festlig regner jeg rett og slett med at det blir uansett.
Den neste matdagen å feire er kaffedagen. Den kommer allerede på søndag. Og så kommer det virkelig noe å glede seg til den 4. oktober: Kanelbollens dag! Akkurat den tror jeg faktisk at jeg kommer til å feire på forskudd.
Men AT jeg kunne gå glipp av både baconets dag og sjokoladedagen tidligere i september a gitt! Nesten katastrofe! Men på den annen side: det kan jo bli en aldeles strålende opplevelse å kombinere det meste for litt feiring på etterskudd!
Får og kål. Tidlig stadium. Min favorittsau: Sauen Shaun, nrksuper.no.
Undertegnede har fått et anstrengt forhold til real turmat. Det kan ha noe med at hun et par ganger har forspist seg på greiene, samt at det meste av slikt frysetørret minner skremmende om papp. Eller bikkjemat. Ut over det er a ganske altetende. Det gjelder nok de andre døtrene også. Bortsett fra at hu ene ytret at hu «unngikk pølser så sant det var mulig!». Samme dama er dronningen av Grandiosa. Akkurat det utdypes ikke nærmere.
Men altså. På tur gjelder det derfor å unngå pølser og real, og ellers gå for akkurat passe enkelt næringsinntak både når det gjelder flytende og fast føde. Det ene må kunne tilberedes på bål, det andre må kunne inntas VED bål.
Først den flytende. Det er fort gjort å bli skutt. Det er tross alt elgjakt. Så skudd i skogen er ikke helt uvanlig for tida. Da er det fint at den ene er god til å sikte og den andre er god til å dukke. Det gikk bra selv om korken er borte. Dessuten så er disse døtrene såpass erfarne at glassene er fargekodet. Så vi ikke skal begynne å stjæle av hverandre utpå kvelden. Nå når det er coronatid igjen. Men stett må de ha. Også på tur.
Pop!
Det ble ikke grandis til middag. Men det ble pizza. Nam nam. Den dama kan å lage mat. Også på bål. Og så er det jo moro for henne med litt større utfordringer enn grandis… Det ble godt og vi ble mette. Såpass at det ble igjen smågodt til dagen etter. Den var for øvrig rimelig bedugget dagen derpå. Fuktig etter nattas tåke. Vi var ikke bedugget dagen derpå.
«Vi må ta med oss mindre vin neste gang», ble nemlig ytret dagen derpå på forrige hengekøyetur. Og det klarte vi: IKKE! Men av ulike både kjente og ukjente årsaker så klarte undertegnede seg bedre denne gangen, for det var selvfølgelig undertegnede som slet noe forrige gang. Morgenkaffen på bålet ble både god og det ble mye av den denne gangen. Når friluftsheidi fant igjen kaffen, da.
Så selv om kokken hadde glemt pålegget til frokosten så ble vi mette. Opptil flere ganger. Selv uten både pølser, real og grandis. Men hadde vi med oss for lite flytende drivstoff? Jeg var i alle fall tørst på tur hjem….
Den norske årlige epledagen er snart på hell. Den feires visst hvert år den siste tirsdagen i september.
På frukt.no kan du lese massevis av eplekjekke funfacts, om epler 😉 Jeg feiret dagen med sykkeltur langt til skogs. Der ble det bålkaffe og lunjs på bål – og et eple fra egen hage!
Denne helga har vi bedrevet mye økonomi her på bruket. Det er epler, plommer, salat, tomat, melon, løk, agurk og potet å finne, blant annet. Og en haug annet godt. Selvberging. Og undertegnede kaller det en form for mikroøkonomi.
Da er det fint at en av de som holder på med denne mikroøkonomien, eller potetøkonomien om du vil, etter hvert er rimelig godt bevandret i makroøkonomi også. Både fra universitetet i Oslo og fra Sofia-universitetet i Tokyo, Japan. Makroøkonomien, akkurat denne gangen rentepolitikk, leses inntil videre ved kjøkkenbordet, mens mikroøkonomien graves opp i potetåkeren.
Noen må jo kunne de greiene der. Og da er det vel greit at noen av de kan litt om potetøkonomi også?
Det går noen ganger litt sport i å lete etter nye måter å bruke grønnsaker fra hagen på. Og da selvfølgelig i særdeleshet squash. En sånn grønn, avlang en, vet du. Ikke agurk og ikke gresskar. Midtimellom. I år hadde vi under halvparten så mange squashplanter som i fjor. Fjoråret beviste nemlig at disse her gjerne går for verdensherredømme når de først setter i gang. Så i år skulle vi begrense oss.
Men vi har fortsatt nok, for å si det sånn. Vi griller squash. Vi bruker den i salaten. Vi panerer og friterer squash og vi koker squashpasta. Vi lager squashziti, en slags oppgradert lasagneaktig ovnbakt sak. Og jeg spiser rå squash som snacks. Men i går ble det altså squashsalat som tilbehør til ørreten. Ikke agurksalat. Men lagd nøyaktig på samme måten. Med squash.
Og gjett om det smakte godt!
Agu…nei; squashsalat!Denne er moderat i størrelsen. Den grønne altså.
Jeg tror ikke kjøkkenet her på småbruket har vært vitne til riktig så eksotisk matlaging før. I alle fall ikke så lenge jeg har bodd her. I dag kom nemlig kokken fra Ogawa. Ogawa er en småby omtrent 1 ½ time med tog fra Tokyo, Japan.
Kokken og friluftsheidi hadde ikke noe felles talespråk. Men med god hjelp av kokkens datter som har japansk som morsmål og avleggeren her på bruket som har japansk som fjerdespråk eller noe, så kom riktig antall og formålstjenlige kniver, boller og stekepanner på benken og maten havnet i magene.
I dag har vi spist okonomiyaki. Japansk tjukk pannekake med kål, løk, egg, nori, svinekjøtt og et par andre ukjente ingredienser med uleselige og fjonge tegn på pakningen. Tradisjonskost fra Osaka. Litt sånn japansk tacofredag, fikk vi fortalt. Og godt var det!
Ibsens ripsbusker og andre buskvekster flommer over av grøde for tida. I alle fall gjør mine ripsbusker det. Eller, nå er de faktisk helt tomme. Det lille som er igjen er til trosten.
I dag hadde jeg nemlig besøk av to ivrige ripsplukkere. På et par effektive timer tømte de 6 ripsbusker mer eller mindre fullstendig. 30 liter rips skal bli til masse deilig ripsgele. Det sørger tenåringen som var den ivrigste plukkeren for. Og det syns jeg er skikkelig stilig.
Konseptet med tenåringer som ser verdien i ressursene som finnes og evner å konservere og bruke råvarene! Tusen takk for besøket F og R. Dette er også slik man har venner til. «Venner deler!», sa Ole Brumm eller Nasse Nøff i en tegnefilm jeg så med avleggeren for et halvt liv siden.
Ripsen blir tatt vare på og jeg fikk plukket det som var av solbær. Den har jeg lagt i egen fryser til bruk på yoghurt og grøt utover høsten og vinteren. Hæsjtægg sjølberging.
Lukten av sommer har lagt seg over småbruket. Og da tenker jeg ikke på den intense duften av roser som slo imot meg da jeg stakk hodet ut av døra i dag formiddag. Den var god den, altså, det er ikke det.
Men i ettermiddag har lukta av sommer virkelig inntatt huset. Kortreist og hentet hos naboen. Intet behov for å kjøre langt eller pakke unødig inn i plast. Rett og slett bare sommer! Sommer som i ei hel kasse store, solmodne og saftige jordbær. Dagsferske og rett fra åkeren. Hentet et kvarter etter at den sto klar. Kvalitet. Kortreist. Ekte mat. Hæsjtægg norgetrengerbonden.
Nå er bæra tryllet om til både rørt frysetøy, singelfryste bær til smoothie og andre godsaker gjennom høst og vinter, jordbærmojito og ikke minst dessert!
Dagens lunsj ble både tilberedt og inntatt på og ved bål. Etter en passe kort og passe lett trugetur. Sola kom og la en liten demper på den sure vinden. På vei mot målet hørte jeg både hakkespett og orrhane. Så bråkete som trugene er på skareføret så var storfuglen bokstavelig talt fløyet da jeg kom nærmere. Men hakkespetten drev på.
Selv om dette ikke er noen matblogg, så spiser jeg jo stadig mat. Rett som det er. Og så ofte jeg får det til så spises den ved et bål. Matpakke er godt. Men det blir spesielt godt dersom noe tilberedes på bålet. I vinter har jeg hatt en favoritt. En lettvint og rask en som er lett å bære med seg, enkel å tilberede og lett å spise med votter på!
Medium-well done i ene enden. Perfekt i andre.
Dobbeltekker med brie varmet i folie på bålet! Nam! Med kaffe og/eller kakao, i dag begge deler faktisk, så blir det et herremåltid med ryggen mot en furulegg. Tidligere har arme riddere, søsterens kyllinggryteoppskrift og egen spesialpyttipanne vært favoritter. Men skal det være så lettvint som mulig og minst mulig styr både ved tilberedning og fortæring så er briedobbeldekkeren genial.
Akkurat det utsagnet har jeg ledd mye av. Det kom til meg i et selskap i slutten av mai. Omtrent 48 timer før jeg ble innlagt på sykehuset med feber og en kraftig reaksjon på kreftmedisinene jeg hadde startet på. Og med dårlig matlyst.
«Har DU dårlig matlyst?» Et helt betimelig spørsmål slik jeg ser det. Men muligens en smule korttenkt. Selv om jeg ikke har vært fornærma av spørsmålet så mye som et sekund. Men moro av det har jeg hatt. Ja, jeg hadde ufattelig dårlig matlyst. Men jeg hadde ikke hatt det lenge nok til at det syntes, for å si det sånn. Jeg fylte ut både bunad og det meste ellers. Om mulig fylte jeg dem ut enda bedre enn vanlig på grunn av at jeg var litt oppblåst grunnet bivirkninger av medisin.
Så jeg så ikke akkurat matlei ut. Men det var jeg. Og jeg er det fortsatt. Litt variabelt, men jeg som normalt sett spiser en god del og tar for meg av alt mulig med i overkant god appetitt, er fortsatt ikke spesielt matfrisk.
Det synes fortsatt ikke utenpå. Et par kilo lettere kan det nok hende jeg er, men så lenge det eneste jeg faktisk har lyst på er boller, snacks, lakris og sjokolade, så holder jeg formen, for å si det sånn! Og jeg fyller fortsatt ut det meste av klær. Jeg er stort sett kvalm både før og etter måltider og har ikke akkurat lyst på mat, men jeg har så langt ikke opplevd at en neve potetgull har gitt dårlig resultat.
Men det går da visst stadig bedre. Fredag fikk jeg servert julebuffet. Og det var ikke en hvilken som helst julebuffet. Der var det ALT. Og mye av alt. Det bugnet av kald og varm mat av alle slag som kan assosieres med norsk jul. Det eneste de ikke serverte var juletorsk. Og så så jeg ingen kalkun. Flere meter med desserter var det også.
For en med dårlig matlyst kan noe slikt faktisk oppleves som skremmende. Og jeg tenkte flere ganger at det der kom til å være perler for svin for en slik som meg. I-lands problematikk som jeg ikke er direkte stolt over, uten tvil. Men rimelig overveldende og på grensa til skremmende var konseptet for meg denne gangen. Men med ei spiseskje av hvert, hard prioritering med mine valg, og god tid så fikk jeg smakt på veldig mye. Inkludert dessert.
At jeg nå har bygd opp matlysta igjen såpass at jeg faktisk av og til kan orke opp til to brødskiver på en gang hjelper nok også for mitt forhold til julebuffet. Jeg orker ikke det hver dag, men bare innimellom er et stort framskritt. Og jeg er ikke så bekymret for om jeg får smakt på alt godt som serveres i jula lenger heller. Det årner seg. Dessuten går det lite mat for tida da. Og det gjør jo ingenting så dyr som den er!
Så ja, JEG har dårlig matlyst! Og det syns ikke. Akkurat som fryktelig mange varig syke ellers. Det er ikke alt som foregår på innsida som synes så veldig godt utapå!
Mandag kom jeg inn hos tannlegen og det ble stor ståhei. «Hva har du gjort?», var spørsmålet akkompagnert av store øyne. Jeg hadde akkurat vært hos fysioterapeut og fått bandasjert leggen på grunn av lymfødem etter kreftoperasjon. Og jeg var jo ikke direkte lettbent, selv til meg å være. Den bandasjen går helt nedi skoen og ser i grunn mest ut som en gips. Jeg fikk forklart at det gikk helt fint og kom meg opp i tannlegestolen.
Men ellers ser jeg vel i utgangspunktet helt frisk ut. Og det er jeg takknemlig for.
Jeg leser stadig kronikker og oppslag om varig syke folk som får kjeft fordi de parkerer på handicapparkeringer eller går på doer med rullestolmerke på. Det er bra å passe på at de som virkelig trenger det får disse plassene og tilbudene. Det er helt nødvendig for hverdagen deres. Men du som tar på deg jobben som parkerings- og/eller handicapdo-politi: Kan du virkelig se utapå folk hva de sliter med? Kan du se hvem som er sjuk og hvem som er frisk? Kan du SE om jeg eller Kari har behov for akkurat denne doen i dag? Ikke det nei. Da kan du nok ikke se hvem av Kari og meg som har dårlig matlyst heller, nødvendigvis.
Jeg har to bein og to armer og bruker dem i alle fall innimellom til noe fornuftig. Jeg har bare dårlig matlyst. Blant annet. Og det tåler jeg ei god stund til, ser det ut til. Men husk: det er ikke bare de som SER dårlige ut eller har hjelpemidler som synes som er sjuke. Og spør heller dersom du lurer på noe; i stedet for å anta og kommentere.
Neste gang MS-en min tvinger meg til å kaste meg inn på nærmeste rullestol-do og du kommenterer så får du motspørsmålet: «Er DU dopoliti? Virkelig?». Jeg kjenner jeg gleder meg litt…
Jeg klarte ikke å spise opp alt dette, men godt var det.
