“Kake” er dagens stikkord for Frodiths lille januarmoro. Og kake ble det på en helt vanlig januaronsdag.
Ikke bløtkake. Men heller ikke sølekake,
Nærmere bestemt pinnebrød. På tur i skogen med en stor gjeng fire- og femåringer er det kake godt nok. Og da ble det pinnebrød uten pinne. Det er enklest slik når 20 stykker helst skal ha pinnebrød samtidig.
Bålkake:
Dette er hva jeg kaller en smak av sommer. Og nettopp smak er dagens stikkord i Frodith sin januarmoro. Og nå kjenner jeg at jeg gleder meg bittelitt til 25 minus og høye snøplogkanter byttes ut med milde vinder, sol og en bugnende hage og et rikholdig drivhus. DA skal vi lage mat med gode og kortreiste smaker. Foreløpig får vi kjøpe det vi skal lage gode smaker av på butikken. Men snart!
DeLillos synger «det er hva jeg kaller en smak av honning». Jeg går for sommer. Honning er jeg ikke så glad i. Smaken er jo som kjent som baken: den er delt. Noen liker mora og noen liker dattera. Og noen liker honning, mens andre liker sommer 😊 Lag deg en god og smaksrik lørdag!
Frodiths utfordring finnes her:
Det er mest for tradisjonens skyld, sa a. Mor mi. Og så stekte vi noen lefser. Vi var enige om at det er mye vi ikke gjør. Til jul altså. For veldig mye får vi nå kjøpt på butikken om vi vil. Og så gjør vi det.
For det meste vi driver med av matauk gjør vi jo på butikken. Også til jul. Men så er det det med tradisjon da…
Og noen lefser fikk jeg da vært med på å steke i dag. Jeg kjevlet kun ei. Den med høla i. Den på bildet. Det er jo en egen kunst. De skal kjevles tynne nok. Store nok. Og jevne nok. Baking av småkaker driver jeg ikke med noe særlig av. Og det legges hverken sylte eller rull. Og ikke slaktes det gris lenger, som før, så pølser, ribbe og de greiene der de kommer også fra butikken.
Men når man egentlig møter opp bare for å steke noen lefser «for tradisjonens skyld», så er det vel ikke verst å komme hjem med fire slags småkaker, hjemmelaget tyttebærsyltetøy, ferdig mandelhakk til diverse bruk og nye votter. Da må man si seg fornøyd! Ja også lefsene da! De holdt på å bli gjenglemt på bakstekjøkkenet.
Skikkelig matauk!
Denne uka har det vært både epledag, skolemelkdag og fårikålens festdag. Alt i følge meny.no. Og jeg har inntatt alt sammen! Ja, kanskje ikke skolemelk da. Bare vanlig melk. Laktoseredusert sådan. Det ene epletreet bak huset her hadde så mye frukt at det måtte frigjøres for det meste rett og slett for å ikke bukke under for vekta. Så epler kan vi fråtse i. På tirsdag, som var epledagen, fikk dagens epledose være med på sykkeltur.
Og så fårikål da: ikke mindre enn fire fårikålmiddager har jeg spist den siste uka. Det blir gjerne sånn med akkurat fårikål. Mye. Og da gjør det jo ikke noe at den bare blir bedre og bedre etter som dagene går.
I dag blir det elgstek. Jeg tror ikke det er elgens dag. Og i alle fall ikke elgstekas. Men det er i alle fall elgjakt. Og festlig regner jeg rett og slett med at det blir uansett.
Den neste matdagen å feire er kaffedagen. Den kommer allerede på søndag. Og så kommer det virkelig noe å glede seg til den 4. oktober: Kanelbollens dag! Akkurat den tror jeg faktisk at jeg kommer til å feire på forskudd.
Men AT jeg kunne gå glipp av både baconets dag og sjokoladedagen tidligere i september a gitt! Nesten katastrofe! Men på den annen side: det kan jo bli en aldeles strålende opplevelse å kombinere det meste for litt feiring på etterskudd!
Undertegnede har fått et anstrengt forhold til real turmat. Det kan ha noe med at hun et par ganger har forspist seg på greiene, samt at det meste av slikt frysetørret minner skremmende om papp. Eller bikkjemat. Ut over det er a ganske altetende. Det gjelder nok de andre døtrene også. Bortsett fra at hu ene ytret at hu «unngikk pølser så sant det var mulig!». Samme dama er dronningen av Grandiosa. Akkurat det utdypes ikke nærmere.
Men altså. På tur gjelder det derfor å unngå pølser og real, og ellers gå for akkurat passe enkelt næringsinntak både når det gjelder flytende og fast føde. Det ene må kunne tilberedes på bål, det andre må kunne inntas VED bål.
Først den flytende. Det er fort gjort å bli skutt. Det er tross alt elgjakt. Så skudd i skogen er ikke helt uvanlig for tida. Da er det fint at den ene er god til å sikte og den andre er god til å dukke. Det gikk bra selv om korken er borte. Dessuten så er disse døtrene såpass erfarne at glassene er fargekodet. Så vi ikke skal begynne å stjæle av hverandre utpå kvelden. Nå når det er coronatid igjen. Men stett må de ha. Også på tur.
Det ble ikke grandis til middag. Men det ble pizza. Nam nam. Den dama kan å lage mat. Også på bål. Og så er det jo moro for henne med litt større utfordringer enn grandis… Det ble godt og vi ble mette. Såpass at det ble igjen smågodt til dagen etter. Den var for øvrig rimelig bedugget dagen derpå. Fuktig etter nattas tåke. Vi var ikke bedugget dagen derpå.
«Vi må ta med oss mindre vin neste gang», ble nemlig ytret dagen derpå på forrige hengekøyetur. Og det klarte vi: IKKE! Men av ulike både kjente og ukjente årsaker så klarte undertegnede seg bedre denne gangen, for det var selvfølgelig undertegnede som slet noe forrige gang. Morgenkaffen på bålet ble både god og det ble mye av den denne gangen. Når friluftsheidi fant igjen kaffen, da.
Så selv om kokken hadde glemt pålegget til frokosten så ble vi mette. Opptil flere ganger. Selv uten både pølser, real og grandis. Men hadde vi med oss for lite flytende drivstoff? Jeg var i alle fall tørst på tur hjem….
Den norske årlige epledagen er snart på hell. Den feires visst hvert år den siste tirsdagen i september.
På frukt.no kan du lese massevis av eplekjekke funfacts, om epler 😉 Jeg feiret dagen med sykkeltur langt til skogs. Der ble det bålkaffe og lunjs på bål – og et eple fra egen hage!
Denne helga har vi bedrevet mye økonomi her på bruket. Det er epler, plommer, salat, tomat, melon, løk, agurk og potet å finne, blant annet. Og en haug annet godt. Selvberging. Og undertegnede kaller det en form for mikroøkonomi.
Da er det fint at en av de som holder på med denne mikroøkonomien, eller potetøkonomien om du vil, etter hvert er rimelig godt bevandret i makroøkonomi også. Både fra universitetet i Oslo og fra Sofia-universitetet i Tokyo, Japan. Makroøkonomien, akkurat denne gangen rentepolitikk, leses inntil videre ved kjøkkenbordet, mens mikroøkonomien graves opp i potetåkeren.
Noen må jo kunne de greiene der. Og da er det vel greit at noen av de kan litt om potetøkonomi også?
Det går noen ganger litt sport i å lete etter nye måter å bruke grønnsaker fra hagen på. Og da selvfølgelig i særdeleshet squash. En sånn grønn, avlang en, vet du. Ikke agurk og ikke gresskar. Midtimellom. I år hadde vi under halvparten så mange squashplanter som i fjor. Fjoråret beviste nemlig at disse her gjerne går for verdensherredømme når de først setter i gang. Så i år skulle vi begrense oss.
Men vi har fortsatt nok, for å si det sånn. Vi griller squash. Vi bruker den i salaten. Vi panerer og friterer squash og vi koker squashpasta. Vi lager squashziti, en slags oppgradert lasagneaktig ovnbakt sak. Og jeg spiser rå squash som snacks. Men i går ble det altså squashsalat som tilbehør til ørreten. Ikke agurksalat. Men lagd nøyaktig på samme måten. Med squash.
Og gjett om det smakte godt!
Jeg tror ikke kjøkkenet her på småbruket har vært vitne til riktig så eksotisk matlaging før. I alle fall ikke så lenge jeg har bodd her. I dag kom nemlig kokken fra Ogawa. Ogawa er en småby omtrent 1 ½ time med tog fra Tokyo, Japan.
Kokken og friluftsheidi hadde ikke noe felles talespråk. Men med god hjelp av kokkens datter som har japansk som morsmål og avleggeren her på bruket som har japansk som fjerdespråk eller noe, så kom riktig antall og formålstjenlige kniver, boller og stekepanner på benken og maten havnet i magene.
I dag har vi spist okonomiyaki. Japansk tjukk pannekake med kål, løk, egg, nori, svinekjøtt og et par andre ukjente ingredienser med uleselige og fjonge tegn på pakningen. Tradisjonskost fra Osaka. Litt sånn japansk tacofredag, fikk vi fortalt. Og godt var det!
Takk for maten. Takk for besøket og velkommen igjen!
Ibsens ripsbusker og andre buskvekster flommer over av grøde for tida. I alle fall gjør mine ripsbusker det. Eller, nå er de faktisk helt tomme. Det lille som er igjen er til trosten.
I dag hadde jeg nemlig besøk av to ivrige ripsplukkere. På et par effektive timer tømte de 6 ripsbusker mer eller mindre fullstendig. 30 liter rips skal bli til masse deilig ripsgele. Det sørger tenåringen som var den ivrigste plukkeren for. Og det syns jeg er skikkelig stilig.
Konseptet med tenåringer som ser verdien i ressursene som finnes og evner å konservere og bruke råvarene! Tusen takk for besøket F og R. Dette er også slik man har venner til. «Venner deler!», sa Ole Brumm eller Nasse Nøff i en tegnefilm jeg så med avleggeren for et halvt liv siden.
Ripsen blir tatt vare på og jeg fikk plukket det som var av solbær. Den har jeg lagt i egen fryser til bruk på yoghurt og grøt utover høsten og vinteren. Hæsjtægg sjølberging.
