Jeg er ingen matblogger. Når det gjelder mat er jeg for så vidt mest opptatt av å spise den og at den skal være god enn jeg er av å skrive om den. Derfor blir det lite matbilder og oppskrifter på denne bloggen. Det er det dessuten andre som er mer enn gode nok til, så det konseptet syns jeg det er fint at de tar seg av.
Dagen i dag har allikevel dreid seg mye om mat. Kortreist mat. Middagen besto av kål, reddiker, ripsgele, mynte og potet fra egen hage. Og elg fra egen jaktrett. Skutt av en lokal jeger, med andre ord. Meget kyndig tilberedt blant annet på grill. Heldigvis under tak i regnværet. Det eneste som ikke var noe særlig kortreist var vinen. Den kom fra Sør-Afrika….
Sommerens skriverier her på bloggen kommer trolig ikke til å dreie seg aller mest om mat heller. Selv om det nok dukker opp et og annet måltid som fortjener både bilder og ord. Nei, det er mine andre skriverier i et annet fora som skal handle om mat. Mer bestemt om matauk! Altså hvordan tidligere generasjoner dyrket, sanket og foredlet mat slik at de skulle ha noe å putte i magen på voksne og unger gjennom året.
Foreløpig er skriveriene kun på idestadiet. Tankene surrer i hodet og det skal nok både feltundersøkelser og flere samtaler til før noe havner som skrevne ord. I den sammenhengen så har jeg så vidt startet med litt matauk her hjemme. En praktisk tilnærming ligger jo mitt pedagoghjerte nærmest. Siden kjøkkenhagen tilbyr sine ferdige vekster litt sånn i rykk og napp så ender vi ofte i perioder med overflod av enkelte ting. Nå er det reddik.
Så i dag ble det foruten smørdampet kål til elgbiffen, hurtigsyltede reddiker med mynte. Akkurat det var såpass vellykket at det ikke er umulig at det blir flere runder med det. Lettvint var det også.
Dessuten var det godt. Og da er det motiverende for ei småbrukerkjærring som meg å produsere godsakene. Og jammen er jeg heldig. Som kan VELGE å konservere det som dyrkes. Til stor forskjell fra tidligere generasjoner som MÅTTE både dyrke, samle, plukke og konservere mat for å overleve. Det er DET jeg skal skrive om. Og imens kan jeg kose meg med godsaker fra min helt frivillige kjøkkenhage 😊
…på noe godt, venter aldri forgjeves, sies det. Og i alle fall ikke den som venter på noe som avleggeren holder på å snekre sammen på kjøkkenet. Jeg hører lyden av eggknekking, visping, stekeovnen som varmes opp og sus av sukker som er på vei fra en beholder til en annen. Det er dessert på gang.
For her i huset har jeg nå konkludert med at vi kjører det motsatte av det “vanlige”. I mitt hode så er det nemlig “normalen” at studenter, slæsj ungdommer, kommer “hjem til a mor” for å få litt ferdig mat servert og litt service. Vi kjører derimot motsatt variant. Når studentavleggeren kommer hjem på bruket for noen dager så disker hun nemlig opp. Det fikses lunsj, kokes kaffe og akkurat nå produseres dessert.
Og den som venter på noe godt er jeg. Og jeg forholder meg komplett i ro og blander meg ikke i noe jeg ikke har greie på, så dermed venter jeg i sofaen. På noe godt 🙂
PS! Jeg tilbød hjelp, men fikk beskjed om at det var unødvendig. Og slike tydelige hint tar jeg. Lett!
Når utseendet ikke holdt avleggerens kvalitet, men smaken gjorde det, så ble dette bildet….Sjokoladefondant!
En fin bivirkning av å leve livet som «avskiltet», det vil si uten verre jobbforpliktelser enn at det er fort gjort å glemme hvilken ukedag det er, er at det lett kan bli helg på en torsdag. Den er jo skremmende lik en fredag eller lørdag, egentlig. Spesielt da avleggeren bringer i hus gyldne dråper med cabernet fra Romania. Urlati. Og tilbehøret er anskaffet i god tid på forhånd.
Så i kveld, torsdag, har vi hatt rekeaften her på bruket. Og nå er både rosa mat fra havet og strågult drikke fra Romania fortært. Sammen med dessert a la avleggeren. Norsk jordbær til en relativt astronomisk kilospris gjetter jeg. Fest på en torsdag er helt innafor!
Helt grei torsdagsmiddag.Rumenske druer funker fint når de er gjæret 😉Nam.Og dobbeltnam.
“Kake” er dagens stikkord for Frodiths lille januarmoro. Og kake ble det på en helt vanlig januaronsdag.
Ikke bløtkake. Men heller ikke sølekake,
Nærmere bestemt pinnebrød. På tur i skogen med en stor gjeng fire- og femåringer er det kake godt nok. Og da ble det pinnebrød uten pinne. Det er enklest slik når 20 stykker helst skal ha pinnebrød samtidig.
Dette er hva jeg kaller en smak av sommer. Og nettopp smak er dagens stikkord i Frodith sin januarmoro. Og nå kjenner jeg at jeg gleder meg bittelitt til 25 minus og høye snøplogkanter byttes ut med milde vinder, sol og en bugnende hage og et rikholdig drivhus. DA skal vi lage mat med gode og kortreiste smaker. Foreløpig får vi kjøpe det vi skal lage gode smaker av på butikken. Men snart!
DeLillos synger «det er hva jeg kaller en smak av honning». Jeg går for sommer. Honning er jeg ikke så glad i. Smaken er jo som kjent som baken: den er delt. Noen liker mora og noen liker dattera. Og noen liker honning, mens andre liker sommer 😊 Lag deg en god og smaksrik lørdag!
Det er mest for tradisjonens skyld, sa a. Mor mi. Og så stekte vi noen lefser. Vi var enige om at det er mye vi ikke gjør. Til jul altså. For veldig mye får vi nå kjøpt på butikken om vi vil. Og så gjør vi det.
For det meste vi driver med av matauk gjør vi jo på butikken. Også til jul. Men så er det det med tradisjon da…
Og noen lefser fikk jeg da vært med på å steke i dag. Jeg kjevlet kun ei. Den med høla i. Den på bildet. Det er jo en egen kunst. De skal kjevles tynne nok. Store nok. Og jevne nok. Baking av småkaker driver jeg ikke med noe særlig av. Og det legges hverken sylte eller rull. Og ikke slaktes det gris lenger, som før, så pølser, ribbe og de greiene der de kommer også fra butikken.
Men når man egentlig møter opp bare for å steke noen lefser «for tradisjonens skyld», så er det vel ikke verst å komme hjem med fire slags småkaker, hjemmelaget tyttebærsyltetøy, ferdig mandelhakk til diverse bruk og nye votter. Da må man si seg fornøyd! Ja også lefsene da! De holdt på å bli gjenglemt på bakstekjøkkenet.
Denne uka har det vært både epledag, skolemelkdag og fårikålens festdag. Alt i følge meny.no. Og jeg har inntatt alt sammen! Ja, kanskje ikke skolemelk da. Bare vanlig melk. Laktoseredusert sådan. Det ene epletreet bak huset her hadde så mye frukt at det måtte frigjøres for det meste rett og slett for å ikke bukke under for vekta. Så epler kan vi fråtse i. På tirsdag, som var epledagen, fikk dagens epledose være med på sykkeltur.
Og så fårikål da: ikke mindre enn fire fårikålmiddager har jeg spist den siste uka. Det blir gjerne sånn med akkurat fårikål. Mye. Og da gjør det jo ikke noe at den bare blir bedre og bedre etter som dagene går.
I dag blir det elgstek. Jeg tror ikke det er elgens dag. Og i alle fall ikke elgstekas. Men det er i alle fall elgjakt. Og festlig regner jeg rett og slett med at det blir uansett.
Den neste matdagen å feire er kaffedagen. Den kommer allerede på søndag. Og så kommer det virkelig noe å glede seg til den 4. oktober: Kanelbollens dag! Akkurat den tror jeg faktisk at jeg kommer til å feire på forskudd.
Men AT jeg kunne gå glipp av både baconets dag og sjokoladedagen tidligere i september a gitt! Nesten katastrofe! Men på den annen side: det kan jo bli en aldeles strålende opplevelse å kombinere det meste for litt feiring på etterskudd!
Får og kål. Tidlig stadium. Min favorittsau: Sauen Shaun, nrksuper.no.
Undertegnede har fått et anstrengt forhold til real turmat. Det kan ha noe med at hun et par ganger har forspist seg på greiene, samt at det meste av slikt frysetørret minner skremmende om papp. Eller bikkjemat. Ut over det er a ganske altetende. Det gjelder nok de andre døtrene også. Bortsett fra at hu ene ytret at hu «unngikk pølser så sant det var mulig!». Samme dama er dronningen av Grandiosa. Akkurat det utdypes ikke nærmere.
Men altså. På tur gjelder det derfor å unngå pølser og real, og ellers gå for akkurat passe enkelt næringsinntak både når det gjelder flytende og fast føde. Det ene må kunne tilberedes på bål, det andre må kunne inntas VED bål.
Først den flytende. Det er fort gjort å bli skutt. Det er tross alt elgjakt. Så skudd i skogen er ikke helt uvanlig for tida. Da er det fint at den ene er god til å sikte og den andre er god til å dukke. Det gikk bra selv om korken er borte. Dessuten så er disse døtrene såpass erfarne at glassene er fargekodet. Så vi ikke skal begynne å stjæle av hverandre utpå kvelden. Nå når det er coronatid igjen. Men stett må de ha. Også på tur.
Det ble ikke grandis til middag. Men det ble pizza. Nam nam. Den dama kan å lage mat. Også på bål. Og så er det jo moro for henne med litt større utfordringer enn grandis… Det ble godt og vi ble mette. Såpass at det ble igjen smågodt til dagen etter. Den var for øvrig rimelig bedugget dagen derpå. Fuktig etter nattas tåke. Vi var ikke bedugget dagen derpå.
«Vi må ta med oss mindre vin neste gang», ble nemlig ytret dagen derpå på forrige hengekøyetur. Og det klarte vi: IKKE! Men av ulike både kjente og ukjente årsaker så klarte undertegnede seg bedre denne gangen, for det var selvfølgelig undertegnede som slet noe forrige gang. Morgenkaffen på bålet ble både god og det ble mye av den denne gangen. Når friluftsheidi fant igjen kaffen, da.
Så selv om kokken hadde glemt pålegget til frokosten så ble vi mette. Opptil flere ganger. Selv uten både pølser, real og grandis. Men hadde vi med oss for lite flytende drivstoff? Jeg var i alle fall tørst på tur hjem….
Den norske årlige epledagen er snart på hell. Den feires visst hvert år den siste tirsdagen i september.
På frukt.no kan du lese massevis av eplekjekke funfacts, om epler 😉 Jeg feiret dagen med sykkeltur langt til skogs. Der ble det bålkaffe og lunjs på bål – og et eple fra egen hage!
