Siden gårsdagen gikk med til å fyre i ovnen, brenne talglys, koke kaffe og mat på stormkjøkknen og vedkomfyr og lese bok, så ble all aktivitet som var planlagt her i går flyttet til i dag. For vaskemaskin og ølbrygging må ha strøm. Øvrige stunt på kjøkkenet er også enklere med strøm. Surprise.
Men i dag var det meste i orden og dermed har det meste av elektriske apparater i heimen også gått 😉! Og jeg har lagd noe grønt. Giftiggrønt. Jeg er foreløpig usikker både på konsistens og smak. Like usikker som jeg er på om sesongen er helt riktig for denne produksjonen. Så når den gufne fargen dukket opp så var jeg ikke akkurat veldig overrasket. Men heldigvis ble fargen bedre etter hvert. For den som dukket opp først kan i beste fall kalles guffen. Utrivelig og grumsete grønnsvartbrun gusje. DET var det det så ut som.
Takke meg til giftiggrønt! Og om jeg er riktig heldig så skal dette forestille myntegelé. Eller så blir det myntesuppe. Eller saft, eller… kanskje noe som går an å putte i drinken? Men i utgangspunktet gelé, altså. Ikke absint. Men giftiggrønn.
Det jeg har drevet med de siste par dagene, innimellom i alle fall, er visst i følge sikre kilder poenggivende virksomhet. Ikke bare hadde jeg stekt vafler til formiddagens veldig trivelige besøk på balkongen – jeg serverte dem med hjemmelaget rørt jordbær også. Og jeg hadde til og med kokt saft. Og laget gelé. Og i den forbindelse måtte jeg jo også plukke bær. Og slikt gir husmorpoeng, i følge min kilde.
Nå skal det sies at vedkommende ikke fikk smake på verken saft eller gelé. For det sto fortsatt til kjøling i bryggerhuset. Jeg vet heller ikke riktig hva disse poengene eventuelt kan byttes inn i om de blir mange nok. Ikke vet jeg hvor mange jeg trenger for å oppnå “neste level” heller. Og jeg har tydeligvis ikke vært i nærheten noen gang siden jeg ikke har noe informasjon om akkurat det. Da får det heller ikke spille noen rolle at det var noen andre som plukket og kokte saft og gelé av det meste av bær. Jeg hadde såpass i fryseren fra i fjor at det ble både saftflasker og geléglass i flertall. Og selv om solbæra var i flertall så havnet det visst både rips og blåbær oppi der også.
Å fråtse kan kanskje lett høres ut som noe unødvendig og overdrevet. Kanskje til og med litt vulgært. Fråtsing kan gjerne assosieres med å være glupsk og å meske seg uhemmet. Ikke nødvendigvis så positive assosiasjoner det. Men i dag har jeg virkelig fråtset i sommer her på bruket.
Kortreist sommer. Med smak av sol og sødme. Varme og friskhet. Rett og slett komplett sommerfølelse. Og sommerfråtsing.
Ei hel kasse med solmoden høykvalitetsjordbær fra naboen kom i hus. Toppen av luksus. Og toppen av fråtsing.
Det har vært jordbær til snacks. Jordbærmojito. Jordbær i middagssalaten. Jordbær med mascarponekrem til dessert. Og jeg tenker det blir skive med brie og jordbær til kvelds. Og det vi ikke orker å spise opp i løpet av det neste døgnet – det skal røres og fryses.
De første er høstet. Og de første er spist. Til og med en håndfull kan bli med tilbake til hovedstaden i ettermiddag.
Og de første levende grønnplantene på “nybalkongen” blir mynte og gressløk. Optimisten venter bare på at de første skal bli til de mange slik at vi kan fråtse i ikkereiste grønnsaker utover sommeren👍
Dette innlegget er fire år gammelt. Men aktuelt også i våre dager, i 2025. Vi vil fortsatt ha mat. Og da er vi avhengige av at noen kan og vil produsere den!
Her er reposten fra 2021:
De siste dagene har jeg lest om bondeopprøret. Bønder som har levert «drittpakker» til sentrale politikere har fått oppslag i media. Det samme har mangel på kommunikasjon mellom myndigheter og bønder i årets lønnsoppgjør. De trenger lønn å leve for de som produserer mat, også. Altså bøndene. Og vi vil ha billig mat.
I går spiste jeg taco. Med kjøttdeig. Folkets kjøttdeig. Produsert i Norge. Flott. Så langt. Da jeg tok pakka opp fra fryseren ble jeg derimot rett og slett forbanna! «Opprinnelsesland Tyskland» sto det. Jeg hadde sovet i timen. Eventuelt handlet i koma og med skylapper på. Havna i et svart hull ved kjøledisken med andre ord. Bokstavelig talt.
Jeg vil ha norsk mat! Jeg vil ha kjøtt av norske kuer, melk og ost fra norsk fe, norsk agurk og norske jordbær! Som er transportert så kort som mulig slik at de har lagt igjen så lite klimaavtrykk som mulig. Så definitivt! Jeg betaler gladelig en tier mer for kjøttdeigen neste gang hvis den er norskprodusert OG med norsk «opprinnelse». Det er mitt bidrag!
Jeg tipper at de fleste som spiser mat forventer en viss kvalitet og at ei gulrot er ei gulrot og ikke full av alle mulige sprøytemidler for å se ekstra gulrot ut etter å ha kjørt trailer over halve Europa før den nådde nærbutikken! Derfor kjøper jeg norsk. Jeg kan imidlertid godt kjøpe en og annen avocado som har kjørt noen trillioner mil. Og jeg har en forkjærlighet for italiensk mozzarella. Det er dårlige vekstvilkår for avocado her på berget og den italienske osten er goooood. Slik sett er jeg både prinsippløs og dobbeltmoralsk.
Jeg tipper de fleste som spiser taco også forventer at kua som kjøttdeigen kommer fra (ja for den kommer faktisk fra ei ku som en gang var levende…) ikke var full av antibiotika og hadde levd hele sitt liv på kjemikalier da den ble slakta. Ukjente kjemikalier, usikre livsvilkår og rimelig langreist.
JEG vil i alle fall ha norsk mat produsert av norske bønder på en vettug måte! Potetene klarer jeg å dyrke selv. Mer kortreist og dermed også relativt miljøvennlig blir det vel ikke. Men jeg syns det er flott at noen andre tar seg av ku, sau og svin. Og kylling. Gjerne naboen eller en eller annen i nabofylket. Skal mine forventninger oppnås så må bonden ha rammer det går an å leve av.
Som de sier selv: «de er lei av å drive på dugnad». Det skjønner jeg godt! Dugnadsbegrepet har dessverre fått en bismak for fler av oss det siste halvannet året.
Norge trenger bonden. Og jeg vil ha ekte mat! God frigjøringsdag!
Gratulerer med frigjøringsdagen. Og heia alle bønder!
Som matfotograf har jeg en del å gå på….her: hjemmelaget guacamole med avocado fra langtvekkistan. Hjemmelaget salsa med tomater fra SPANIA…chilien tør jeg ikke tenke på engang. Og chipsene….vet ikke. Men løken var norsk. Og tacokjøttet som sagt fra Tyskland! Hau. Unnskyld! Bedre lykke neste gang!
Matkoma har ikke noe med Matoma å gjøre. Så det er helt klart. Matkoma er noe man kan havne i når inntaket av flere gourmetaktige retter etter hverandre når et nivå der undertegnede lurer på om hun noen gang kommer til å bli sulten igjen.
I dag er komaen noe lettere enn i går. Men fortsatt i tre akter:
Formiddagen i dag ble tilbrakt til skogs. Med litt forefallende arbeid. Småbrukeren reparerte pipa til ovnen i tipien. Den jeg på grunn av fremskredent rustangrep klarte å røske fra hverandre på min forrige tipiovernatting. Så måtte han kappe litt mere ved til både bål og ovn. Og jeg måtte kløve. Og bære inn.
Godt vær var det og enda varmere ble det av de jobbene! Men da smakte det jo ekstra godt med bålkaffe og ikke minst bålvaffel. Vaffeljernet var også en smule rustet. Men ikke verre enn at litt avbrenning på bålet og skuring med stålbørste gjorde susen. Og den første vaffelen ble ofret til … reven, var vi enige om.
Det er mye snø rundt meg om dagen. Skikkelig vinter. Så når utifriluft utfordrer oss med temaet «hvit» denne helga så er det jo mye slikt å ta av. Men utfordringen er jo Hvit – men ikke snø .
Da måtte det funderes litt. Men så skjedde det helt av seg selv. Det ble hvitt. Såpass at vi som var i nærheten inhalerte noe av det hvite pulveret. Og ja, vi fikk overdose. Det blir jo gjerne slik når det skal smakes og smakes til. Ja, det hvite pulveret altså. Smakt til med smør, vanilje og sjokolade. Melis, med andre ord.
