Flyttemeny.

Den først store flyttehelga er over. Flyttebyrået har fullført flytting del en. Del to kommer om to uker. Uten mat og drikke duger helter og heltinner ikke. Ikke flyttebyråer heller. Helgas meny må sies å ha vært av det aller mest avanserte slaget. Og variert, ikke minst.

Midt i lasset ble det kun tid til kaffe på termos og medbrakte kanelsnurrer. Inntatt på golvet mellom alle kolliene. Men hjemmelagde. Lunsjen ble kjøpt på 7 Eleven… Ikke til å kimse av noe av det.

Men utover ettermiddagen tok det av. En vellykket flyttedag ble feiret med drinkbonanza. Ettermiddagens bartender må kalles meget kompetent, og dermed ble det tryllet fram den ene godbiten etter den andre.

Til middag ble det svin. Stekt i 5 timer og dandert med godsaker og godt drikke.

Dagens lunsj avsluttet hele flyttehelga på standsmessig vis og ble nok helgas høydare. Da friluftsheidi får lunsj med blåskjell og chablis, glemmes all kjedelig støvsuging og skapvasking.

Såpass med inntak har det vært denne flyttehelga at jeg i skrivende stund bare så vidt har begynt å føle meg sulten igjen. 6 timer etter lunsjen…ikke normalt for ei som syns mat hver tredje time er et must. Får slenge et par skiver i brødristeren, tror jeg.

Noe av det beste dette flyttebyrået kan få til lunsj.
Drinkrunde.
Svinaktig godt.

Uten mat og drikke duger helter og heltinner ikke.

Hva er det aller viktigste for en vellykket tur? Om det er ved sjøen, i skogen, i nærområdet eller vi snakker om en ekspedisjon til fjells. Hva er det viktigste for å få en fin opplevelse?

Noen vil påstå at det er mat. I alle fall er det ganske viktig for småbrukeren og friluftsheidi. Vi har selvinnsikt nok til å vite at å satse på det vi fanger eller sanker i naturen uansett vil gå rett vest. Vi har overhodet ikke fiskelykke. På denne turen dårligere enn noen gang. Ikke en eneste havnet i stekepanna. De som gikk på kroken var små eller uaktuelle på andre måter. Og bærplukking er vi ikke så ivrige på. Annet enn å plukke rett i munnen. Dessuten var det hakket for tidlig. Vi sanker ikke kart. Ikke smaker det godt heller. En sulten småbruker og en sulten friluftsheidi gir ikke akkurat godstemning. Ikke noe som lar seg kombinere med tur.

Så dermed er medbrakt greia. Den billigste middagen viste seg å være den beste. Og den dyreste den dårligste. Selv om den var ganske god den også. Det har lett for å være sånn. At maten smaker godt nesten uansett i villmarka. Sulten er den beste kokk, har jeg hørt. Men altså: jeg kan meg glede anbefale pasta med pesto, rød eller grønn, som turmiddag. Enkelt, bilig og innmari godt. Den kom øverst på pallen foran potetmos og rødvinspølse som nummer to og real turmat som nummer tre. Real-en var en thai red curry eller noe i den duren. Helt ok. Men som sagt, veldig dyr sammenliknet med pasta.

Til frokost og lunsj fungerer brød og smøreost eller syltetøy på squeeze perfekt. Eller egg og bacon, som vi også flottet oss med denne gangen. Brødet holder seg helt fint i 5 dager, så knekkebrødet fra reservebeholdningen fikk være med hjem igjen også. Når vi legger til rikelig med kaffe, litt te og et par poser kakao så er måltidene redda. Og sjokolade. Og pottis. Og en treliter med vin. Karamellkjeksen vi hadde med ble spist. Men kan ellers forbigås i stillhet. Den var i beste fall intetsigende. Småbrukeren reddet den inn med litt syltetøy som dipp. Da smakte det i alle fall det. Syltetøy, altså.

Siden kano fritar oss for bæring så kan vi i grunn ta med nesten hva vi vil. Se gårsdagens innlegg. Vin er en av gledene vi unner oss. Og dermed også stetteglass til de edle dråpene. Jeg syns det er på sin plass å påpeke at det var småbrukeren som insisterte på glassene. Vanligvis blir kaffekoppen brukt til vin også når friluftsheidi er på tur.

Ikke vet jeg om det aller viktigste for en vellykket tur er mat. Men en ting er sikkert: å satse på det som fanges og sankes er ikke lurt! I alle fall ikke for småbrukeren og friluftsheidi. Vi går for velfylt kjølebag og bag-in-box.

God kombo: fjell, vann, utsikt, vin.

Egg-og-bacon-lunsj i villmarka.
Dessert. Legg merke til proteinet i forgrunnen. 

Meny med kontraster.

Restopplaget etter hjemkomst.

På fest.

I dag er det sommerfest for verdens beste personale i barnehagen «min». Av ulike årsaker, der pålagt karantene er den viktigste, er jeg hjemme. Men jeg har viedochattet med det vakre klientellet. Det så ut som de koste seg i sola.

Og heldigvis har mynten i blomsterbedet endelig meldt sin ankomst på skikkelig vis, så jeg hadde følgende snadder i glasset da jeg ringte:

Hjemmealenefest. God fredda!

Tusen takk for ingenting! Lønnsforhandlinger og landbruksoppgjør.

Mars 2020 til mai 2021 :

 

Applaus for sykepleierne som står på så både covid-syke og andre syke får den hjelpa de trenger. Dere er kjempeviktige for landet vårt!

Heia bonden for maten vi får på bordet til tross for stengte grenser. Det er bra vi produserer en del selv. Vi. Hvem, sa du? Javel, bøndene da.

Applaus for skolelærere, barnehagelærere og andre ansatte som går på jobb og sørger for at barnehage og skole kan holde åpent både for de sårbare barna og for at foreldrene skal kunne bidra i den norske verdiskapningen. Hva skulle vi gjort uten dere?

Norge stopper opp uten dere! Stå på! Fortsett dugnaden. Bare litt til!

 

Juni 2021:

 

Lønnsoppgjør og streik for sykepleiere, barnehagelærere og skolelærere. Tvungen lønnsnemnd. Dere er fortsatt viktige, altså. For viktige til å streike. Men lønn til å leve av… nei det kan dere ikke få! Dere er ikke sååå viktige. Se å kom dere på jobb nå. Vi har jo klappa for dere fra balkongen!

Landbruksoppgjøret. Null, niks og nada . Kan dere ikke bare fortsette å jobbe 2 årsverk på gården samt ha en “vanlig” jobb ved siden av? Og har utsikten fra turstien jeg begynte å gå under pandemien og artsmangfoldet i naturen med beitedyr å gjøre sier du? Blir utsikten borte hvis jeg bytter ut kjøtt med tofu? Det er det ingen som har sagt… Nei, du får drive på. Det er tross alt selvvalgt å være bonde…

Takk skal dere ha! For meg som er aktiv bruker av både helsetjenester, mat og pedagogikk er det klinkende klart og har vært det lenge hvem som IKKE får min stemme i valget til høsten. Vi som forvalter liv og helse, ekte mat og Norges verdiskapning i form av framtidas arbeidskraft må fortsatt klare oss med applaus! Matprodusentene får endatil kjeft for jobben de gjør, hører jeg i dag. At applausen ikke betaler regningene våre er stadig vårt eget problem.

 

Tusen takk for overhodet ingenting!

Bra jeg har knapper og glansbilder sjøl. Gleder meg til å levere det i banken, sammen med rungende applaus, når lånet skal betales.

 

 

 

Dagens treningsøkt.

Dagens treningsøkt er unnagjort. Tidlig bestemte småbrukeren at dagens økt skulle være matnyttig. Altså min økt. Og bokstavelig talt. Så i dag ble det gummistøvler og arbeidshansker i stedet for treningstights og joggesko. Slik må det være når potetene skal i jorda, og når energien må finfordeles og prioriteres. Dermed ble det ørlille som var av energi brukt på ei økt i potetåkeren i dag. Det var ikke mer å hente ut av hu her, så det ble i grunn det hele.

Jeg fikk til og med kjørt litt firhjuling. Det er gøy. Artigere enn manualer og ellipsemaskin uansett….

Potetene er i jorda. Da er det håp om mange gourmetmiddager framover også. Fint med en småbruker til slikt. Både til potetproduksjon og annen selvberging, og ikke minst til bearbeiding av selvdyrket grøde til gourmetopplevelser. Han er god til slikt! I går ble det hjemmelaget gnocchi. Småbrukerstyle. Jeg lagde pesto, altså. Jeg får da til såpass. Men poteter og småbruker må til.

Energiøkonomiseringen fører også til at jeg denne pinsen planlegger tur med uteovernatting til den, ifølge yr, aller mest regntunge natta på hele pinsehelga. Slik må det bli da den ene dagen krever energi til jobb og den andre til restitusjon og potetsetting. Da ble det bare regnværsdagen igjen. Men jeg gleder meg uansett. Dessuten så har verdens beste turfølge meldt seg på og da kan det i grunn regne så mye det vil. Gapahuk og tarp er forventet å holde oss passe tørre. Og det er heldigvis snakk om folk som har vett på å bringe «frostvæske» nok til eget bruk slik at ingen risikerer alvorlig nedkjøling.

For oss med ekstra behov for energiøkonomisering så er ovale helger gull. Da rekker vi nesten å få til det samme som andre folk fikser på en fredagsettermiddag….

Småbruker, aka potetbonde, med hesteredskap på firhjuling. 

 

Norge trenger bonden!

Det kommer ikke noe nytt i innlegget på denne bloggen i dag. Jeg opplever at regjering med statsminister i spissen uttaler seg så inni hampen kunnskaps- og respektløst til de som skal produsere den maten vi så gjerne vil ha. Tror du virkelig at vi spiser sukkertøy og smågodt til middag, Erna? Jeg benytter heller anledningen til å gjenta egne ord samt dele en kronikk fra noen som har atskillig mer greie på det hun snakker om. Nemlig Live Svalastog Skinnes.

Kulturlandskap i solnedgang. Utsikt over jordbruk…

Du, ja akkurat du ja. Du bør definitivt bry deg om jordbruksoppgjøret. Fordi:

http://www.vg.no/nyheter/meninger/i/39ygAe/du-boer-bry-deg-om-aarets-jordbruksoppgjoer?fbclid=IwAR1qORnabiz2TAU0lmFASYzn83kt286X3H2EXLcLoa5FFrVnHgsMHrPgQCk

 

Jeg bryr meg fordi:

Men mat ska’rem ha!

 

Erna, du kan gjerne få leve på sukkertøyene som var tiltenkt meg i en krisesituasjon. Jeg foretrekker ekte mat!

Men mat ska’rem ha!

De siste dagene har jeg lest om bondeopprøret. Bønder som har levert «drittpakker» til sentrale politikere har fått oppslag i media. Det samme har mangel på kommunikasjon mellom myndigheter og bønder i årets lønnsoppgjør. De trenger lønn å leve for de som produserer mat, også. Altså bøndene. Og vi vil ha billig mat.

I går spiste jeg taco. Med kjøttdeig. Folkets kjøttdeig. Produsert i Norge. Flott. Så langt. Da jeg tok pakka opp fra fryseren ble jeg derimot rett og slett forbanna! «Opprinnelsesland Tyskland» sto det. Jeg hadde sovet i timen. Eventuelt handlet i koma og med skylapper på. Havna i et svart hull ved kjøledisken med andre ord. Bokstavelig talt.

Jeg vil ha norsk mat! Jeg vil ha kjøtt av norske kuer, melk og ost fra norsk fe, norsk agurk og norske jordbær! Som er transportert så kort som mulig slik at de har lagt igjen så lite klimaavtrykk som mulig. Så definitivt! Jeg betaler gladelig en tier mer for kjøttdeigen neste gang hvis den er norskprodusert OG med norsk «opprinnelse». Det er mitt bidrag!

Jeg tipper at de fleste som spiser mat forventer en viss kvalitet og at ei gulrot er ei gulrot og ikke full av alle mulige sprøytemidler for å se ekstra gulrot ut etter å ha kjørt trailer over halve Europa før den nådde nærbutikken! Derfor kjøper jeg norsk. Jeg kan imidlertid godt kjøpe en og annen avocado som har kjørt noen trillioner mil. Og jeg har en forkjærlighet for italiensk mozzarella. Det er dårlige vekstvilkår for avocado her på berget og den italienske osten er goooood. Slik sett er jeg både prinsippløs og dobbeltmoralsk.

Jeg tipper de fleste som spiser taco også forventer at kua som kjøttdeigen kommer fra (ja for den kommer faktisk fra ei ku som en gang var levende…) ikke var full av antibiotika og hadde levd hele sitt liv på kjemikalier da den ble slakta. Ukjente kjemikalier, usikre livsvilkår og rimelig langreist.

JEG vil i alle fall ha norsk mat produsert av norske bønder på en vettug måte! Potetene klarer jeg å dyrke selv. Mer kortreist og dermed også relativt miljøvennlig blir det vel ikke. Men jeg syns det er flott at noen andre tar seg av ku, sau og svin. Og kylling. Gjerne naboen eller en eller annen i nabofylket. Skal mine forventninger oppnås så må bonden ha rammer det går an å leve av.

Som de sier selv: «de er lei av å drive på dugnad». Det skjønner jeg godt! Dugnadsbegrepet har dessverre fått en bismak for fler av oss det siste halvannet året.

Norge trenger bonden. Og jeg vil ha ekte mat! God frigjøringsdag!

Gratulerer med frigjøringsdagen. Og heia alle bønder!

Som matfotograf har jeg en del å gå på….her: hjemmelaget guacamole med avocado fra langtvekkistan. Hjemmelaget salsa med tomater fra SPANIA…chilien tør jeg ikke tenke på engang. Og chipsene….vet ikke. Men løken var norsk. Og tacokjøttet som sagt fra Tyskland! Hau. Unnskyld! Bedre lykke neste gang!

7 ganger lukten av sommer!

Jeg må innrømme dette: de siste par dagene har jeg opptil flere ganger vært på nippet til å  begynne å gaule på klassikeren «sommartider hey, hey» av ren skjær eufori. Sangen heter sikkert ikke det, og dere som er for unge må gjerne google både tekst og Gyllene Tider. Til og med jeg var snaut ti år da akkurat denne kom ut.

Men altså: sommer! Åjada, det siste døgnet, og vel så det, har gitt friluftsheidi en god smak på sommer og sommertemperatur. Selv om vannflaska inneholdt like mye is som vann etter uteovernatting før i uka, så har de siste par dagene dratt med seg en del «sommerbivirkninger»:

  1. Øl i solvegg, sjekk. Selvbrygget og meget vellykket om jeg skal si det selv!
  2. Grilling, sjekk. Selv om vi har kasta grillen, så har vi da bålpanne…og det lukter sommer!
  3. Middag utendørs, sjekk. I dag måtte vi til og med flytte bordet litt, det ble nemlig litt for varmt og vindstille inntil veggen.
  4. Solbrent, sjekk. I alle fall ifølge småbrukeren som kunne observere en lettere rød farge på undertegnedes kragebein. Sånn går det hver gang, uten unntak, når friluftsheidi skipper ullgenseren for første gang i sesongen…
  5. Behov for solbriller og solhatt, sjekk. Nødvendig som følge av forrige punkt…
  6. Utetrening gjennomført. Iført kun treningstøy og joggesko, ikke ull, fjellsko og vindtett!
  7. Sjokolade som smelter i sola, sjekk. Note to self: her spises for sakte!

Heldigvis har vi vett på å nyte hvert sekund av både sol og godvær. Vindstille er ikke akkurat dagligdags her på bruket og vi er tross alt kun i midten av april. Men litt sommer kjentes deilig ut, uansett. Og ulltrøya er fortsatt i første rekke i skapet, selv om dagens variant faktisk er kortermet!

Dette lukter definitivt sommer.

“Gå ut og ta en øl”.

Sesong for riddere.

Fra i dag, 15. april, og fram til 15.september er det generelt bålforbud i Norge. Det betyr at det ikke er tillatt å tenne bål, engangsgriller, bålpanner og annen åpen ild, i skog og utmark uten tillatelse fra kommunen.

For oss som er mye på tur både lenge og gjennom hele døgnet betyr det at kokeapparat og primus hentes fram igjen. De siste årene har flere perioder med ekstrem skogbrannfare også hindret bruken av disse. Jeg er spent på hvordan dette sommerhalvåret blir.

Uansett. Akkurat her på bruket og et par andre steder jeg vanligvis ferdes på tur, så kan nok bålet fortsatt nytes ei lita stund til. Det siste snøfallet gjør at det hvite dekket fortsatt holder stand her og der. I høyereliggende strøk kjøres det skiløyper, så der er bålmulighetene fortsatt høyst reelle ei god stund til.

Jeg satt ved bålet både i går formiddag, i går kveld og i dag tidlig. Formiddagsbålet var av type jobb og kun for kos. Ikke noe matbål. Heldige meg kan tenne bål på «kontoret». Kveldsbålet ga nygrillet kveldsmat og kakao og i dag tidlig ble det bålkaffe. Det var i grunn greit å varme seg på bålet også, da vannflaska igjen var fylt av is da jeg sto opp.

Jeg kommer til å savne turbålet, altså. Men samtidig så slo det meg plutselig at sesongen for arme riddere er over meg! Jeg oppdaget nemlig at det har seg sånn at arme riddere er fast frokost- eller lunsjrett på tur her i gården. Og de lager jeg av en eller annen grunn kun på primus. Akkurat det kom jeg på her om dagen. Og etter at avleggeren pimpet den opp med tilbehør av det mer luksuriøse slaget i fjor sommer, ja da er det bare å glede seg.

Mine arme riddere består av:

  1. Brødskive som har ligget og svømt i sammenpisket egg noen minutter, ca ett egg per skive.
  2. Stekt på begge sider etter ønske i stekepanne med litt smør.
  3. Dryss over litt sukker, gjerne brunt eller sukringold mot slutten av stekingen.
  4. Dryss over hakket sjokolade mot slutten av steketiden slik at den smelter lett.
  5. Spre noen blåbær, nøtter og noen delte jordbær over ridderne ved servering. Har du vært på tur ei stund, og tilgangen på fersk jordbær er dalende, så hender det at det går an å finne noen multer (og blåbær). Det fungerer perfekt!

De to siste punktene oppsto i lyngen på Ringebufjellet i fjor sommer. Etter initiativ fra avleggeren.

Med nykokt kaffe, eller en solo, kan dette trygt anbefales. Et tips kan være å gå litt først, så du blir skikkelig sulten. Og undertegnede erfarte at en ørliten siesta i lyngen var god, muligens påkrevd, etter dette heftige og avanserte måltidet.

Jeg kjenner at jeg akkurat gikk fra å være litt molefonken på grunn av bålforbudet, til å bli forventningsfull på grunn av de arme ridderne! De anbefales.

Og jeg gleder meg til riddersesongen!

Bålsesongen er på hell, mens hengekøyesesongen snart tar av.

Arm ridder. Nam!