En aldri så liten markjordbærmojio får være mitt bidrag til utfordringen fra utifriluft denne helga. Noe søtt var ordlyden.
Søt var den. Søtere enn drinkene småbrukeren mikser til oss hjemme. Men god👌. Og perfekt som opplading til blåskjellene etterpå. Namnam!
Tirsdagens første glede kom i form av pågangsmot nok til å ta i bruk den lille klossen med gjær som har ligget i kjøleskapet et par uker. Endelig:
Kanelsnurrelageret er fylt opp så nå er det bare å planlegge kaffe- og snurretur😉
Dette innlegget er fire år gammelt. Men aktuelt også i våre dager, i 2025. Vi vil fortsatt ha mat. Og da er vi avhengige av at noen kan og vil produsere den!
Her er reposten fra 2021:
De siste dagene har jeg lest om bondeopprøret. Bønder som har levert «drittpakker» til sentrale politikere har fått oppslag i media. Det samme har mangel på kommunikasjon mellom myndigheter og bønder i årets lønnsoppgjør. De trenger lønn å leve for de som produserer mat, også. Altså bøndene. Og vi vil ha billig mat.
I går spiste jeg taco. Med kjøttdeig. Folkets kjøttdeig. Produsert i Norge. Flott. Så langt. Da jeg tok pakka opp fra fryseren ble jeg derimot rett og slett forbanna! «Opprinnelsesland Tyskland» sto det. Jeg hadde sovet i timen. Eventuelt handlet i koma og med skylapper på. Havna i et svart hull ved kjøledisken med andre ord. Bokstavelig talt.
Jeg vil ha norsk mat! Jeg vil ha kjøtt av norske kuer, melk og ost fra norsk fe, norsk agurk og norske jordbær! Som er transportert så kort som mulig slik at de har lagt igjen så lite klimaavtrykk som mulig. Så definitivt! Jeg betaler gladelig en tier mer for kjøttdeigen neste gang hvis den er norskprodusert OG med norsk «opprinnelse». Det er mitt bidrag!
Jeg tipper at de fleste som spiser mat forventer en viss kvalitet og at ei gulrot er ei gulrot og ikke full av alle mulige sprøytemidler for å se ekstra gulrot ut etter å ha kjørt trailer over halve Europa før den nådde nærbutikken! Derfor kjøper jeg norsk. Jeg kan imidlertid godt kjøpe en og annen avocado som har kjørt noen trillioner mil. Og jeg har en forkjærlighet for italiensk mozzarella. Det er dårlige vekstvilkår for avocado her på berget og den italienske osten er goooood. Slik sett er jeg både prinsippløs og dobbeltmoralsk.
Jeg tipper de fleste som spiser taco også forventer at kua som kjøttdeigen kommer fra (ja for den kommer faktisk fra ei ku som en gang var levende…) ikke var full av antibiotika og hadde levd hele sitt liv på kjemikalier da den ble slakta. Ukjente kjemikalier, usikre livsvilkår og rimelig langreist.
JEG vil i alle fall ha norsk mat produsert av norske bønder på en vettug måte! Potetene klarer jeg å dyrke selv. Mer kortreist og dermed også relativt miljøvennlig blir det vel ikke. Men jeg syns det er flott at noen andre tar seg av ku, sau og svin. Og kylling. Gjerne naboen eller en eller annen i nabofylket. Skal mine forventninger oppnås så må bonden ha rammer det går an å leve av.
Som de sier selv: «de er lei av å drive på dugnad». Det skjønner jeg godt! Dugnadsbegrepet har dessverre fått en bismak for fler av oss det siste halvannet året.
Norge trenger bonden. Og jeg vil ha ekte mat! God frigjøringsdag!
Matkoma har ikke noe med Matoma å gjøre. Så det er helt klart. Matkoma er noe man kan havne i når inntaket av flere gourmetaktige retter etter hverandre når et nivå der undertegnede lurer på om hun noen gang kommer til å bli sulten igjen.
I dag er komaen noe lettere enn i går. Men fortsatt i tre akter:
Takk for maten! Nå er jeg mett🙂
Formiddagen i dag ble tilbrakt til skogs. Med litt forefallende arbeid. Småbrukeren reparerte pipa til ovnen i tipien. Den jeg på grunn av fremskredent rustangrep klarte å røske fra hverandre på min forrige tipiovernatting. Så måtte han kappe litt mere ved til både bål og ovn. Og jeg måtte kløve. Og bære inn.
Godt vær var det og enda varmere ble det av de jobbene! Men da smakte det jo ekstra godt med bålkaffe og ikke minst bålvaffel. Vaffeljernet var også en smule rustet. Men ikke verre enn at litt avbrenning på bålet og skuring med stålbørste gjorde susen. Og den første vaffelen ble ofret til … reven, var vi enige om.
Lunsj ved bålet ble det. Ekte vaffelsøndag 😊
Det er mye snø rundt meg om dagen. Skikkelig vinter. Så når utifriluft utfordrer oss med temaet «hvit» denne helga så er det jo mye slikt å ta av. Men utfordringen er jo Hvit – men ikke snø .
Da måtte det funderes litt. Men så skjedde det helt av seg selv. Det ble hvitt. Såpass at vi som var i nærheten inhalerte noe av det hvite pulveret. Og ja, vi fikk overdose. Det blir jo gjerne slik når det skal smakes og smakes til. Ja, det hvite pulveret altså. Smakt til med smør, vanilje og sjokolade. Melis, med andre ord.
Definitivt hvitt – men ikke snø!
Hvit melis og hvit kjøkkenmaskin.
Når en helt ukomplisert og tradisjonell sjokoladekake skal produseres og det ender med å framstå som det rene kjernefysiske eksperimentet og et «vi-finner-opp-kruttet-på-nytt»-prosjekt, ja da vet man at det er friluftsheidi som er involvert i noe bakegreier. Avleggeren sitt prosjekt i utgangspunktet. Men involvering av undertegnede var etter hvert uungåelig.
Kakebunnene var plankekjøring. Og jeg surret med mitt. Men så møtte bakeren på utfordringer. Rettere sagt smørkremen fra helv….. Først ble den hard. Så ble den kornete. Og den smakte umiskjennelig av smør. Relativt forståelig i og med at det tross alt var en SMØRKREM vi kjempet med. Men ikke noe vi hadde lyst til å smøre utover ei kake.
Til slutt ga vi opp. Og da var det tomt for melis. Dermed ble undertegnede sendt av gårde for å handle. Det er jo ikke bare å stikke rundt hjørnet her på bruket. Så det var bare å trille bilen ut av garasjen og dure av gårde noen kilometer. Ladet med flere kilo hvitt pulver (!), altså melis, samt et par bokser med såkalt «nødkremost» inntok jeg igjen kjøkkenet. Kremost i kremen til sjokoladekake er et sikkert stikk som avleggeren har lært seg. Så det var nødløsningen om smørkremen fortsatt kranglet.
Rustet med ny oppskrift og flere ingredienser satte vi i gang igjen. Det var smør og melis, kakao og smeltet sjokolade. Det var konditorfarge og minst tre mareritt av noen sprøyteposer. Det var vaniljesukker og en ørliten klatt kremost. Og jammen ble det smørkrem! Flere kilo! Og det som ikke havnet på kaka, utover benken, på genseren og oppover veggen – ja det havnet i fryseren! For det hadde vi lest på internett at gikk an! Vi får nå se når vi en eller annen gang kommer på at den ligger der mellom brød og broccolitopper.
Kake ble det. Og vi er rimelig mette på smørkrem. For gjett hvor mange ganger vi måtte smake i løpet av denne kakekrigen? Jeg aner ikke. Men søte er vi. Både oppover arma og innvendig!
Sånn går det når avleggeren og friluftsheidi går i kakekrigen!
Gårsdagens valentinsgave fra avleggeren er noe av det beste jeg vet: lakriskuler fra Būlow:
Mat må man ha! Og når det kommer invitasjon til middagsdate en onsdag i januar så er det bare å trosse subbete føre og dørstokkmil og di: Ja takk!
Takk for hyggelig date! Må gjentas!
K er utifriluft sin helgeutfordring, Hos meg ble det k for kos, kanelsnurrer og kaffe. Og k for krydder, klok og kokkelerende avlegger :
Helgeutfordringen: https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-k.html
