Matkoma har ikke noe med Matoma å gjøre. Så det er helt klart. Matkoma er noe man kan havne i når inntaket av flere gourmetaktige retter etter hverandre når et nivå der undertegnede lurer på om hun noen gang kommer til å bli sulten igjen.
I dag er komaen noe lettere enn i går. Men fortsatt i tre akter:
Takk for maten! Nå er jeg mett🙂
Formiddagen i dag ble tilbrakt til skogs. Med litt forefallende arbeid. Småbrukeren reparerte pipa til ovnen i tipien. Den jeg på grunn av fremskredent rustangrep klarte å røske fra hverandre på min forrige tipiovernatting. Så måtte han kappe litt mere ved til både bål og ovn. Og jeg måtte kløve. Og bære inn.
Godt vær var det og enda varmere ble det av de jobbene! Men da smakte det jo ekstra godt med bålkaffe og ikke minst bålvaffel. Vaffeljernet var også en smule rustet. Men ikke verre enn at litt avbrenning på bålet og skuring med stålbørste gjorde susen. Og den første vaffelen ble ofret til … reven, var vi enige om.
Lunsj ved bålet ble det. Ekte vaffelsøndag 😊
Det er mye snø rundt meg om dagen. Skikkelig vinter. Så når utifriluft utfordrer oss med temaet «hvit» denne helga så er det jo mye slikt å ta av. Men utfordringen er jo Hvit – men ikke snø .
Da måtte det funderes litt. Men så skjedde det helt av seg selv. Det ble hvitt. Såpass at vi som var i nærheten inhalerte noe av det hvite pulveret. Og ja, vi fikk overdose. Det blir jo gjerne slik når det skal smakes og smakes til. Ja, det hvite pulveret altså. Smakt til med smør, vanilje og sjokolade. Melis, med andre ord.
Definitivt hvitt – men ikke snø!
Hvit melis og hvit kjøkkenmaskin.
Når en helt ukomplisert og tradisjonell sjokoladekake skal produseres og det ender med å framstå som det rene kjernefysiske eksperimentet og et «vi-finner-opp-kruttet-på-nytt»-prosjekt, ja da vet man at det er friluftsheidi som er involvert i noe bakegreier. Avleggeren sitt prosjekt i utgangspunktet. Men involvering av undertegnede var etter hvert uungåelig.
Kakebunnene var plankekjøring. Og jeg surret med mitt. Men så møtte bakeren på utfordringer. Rettere sagt smørkremen fra helv….. Først ble den hard. Så ble den kornete. Og den smakte umiskjennelig av smør. Relativt forståelig i og med at det tross alt var en SMØRKREM vi kjempet med. Men ikke noe vi hadde lyst til å smøre utover ei kake.
Til slutt ga vi opp. Og da var det tomt for melis. Dermed ble undertegnede sendt av gårde for å handle. Det er jo ikke bare å stikke rundt hjørnet her på bruket. Så det var bare å trille bilen ut av garasjen og dure av gårde noen kilometer. Ladet med flere kilo hvitt pulver (!), altså melis, samt et par bokser med såkalt «nødkremost» inntok jeg igjen kjøkkenet. Kremost i kremen til sjokoladekake er et sikkert stikk som avleggeren har lært seg. Så det var nødløsningen om smørkremen fortsatt kranglet.
Rustet med ny oppskrift og flere ingredienser satte vi i gang igjen. Det var smør og melis, kakao og smeltet sjokolade. Det var konditorfarge og minst tre mareritt av noen sprøyteposer. Det var vaniljesukker og en ørliten klatt kremost. Og jammen ble det smørkrem! Flere kilo! Og det som ikke havnet på kaka, utover benken, på genseren og oppover veggen – ja det havnet i fryseren! For det hadde vi lest på internett at gikk an! Vi får nå se når vi en eller annen gang kommer på at den ligger der mellom brød og broccolitopper.
Kake ble det. Og vi er rimelig mette på smørkrem. For gjett hvor mange ganger vi måtte smake i løpet av denne kakekrigen? Jeg aner ikke. Men søte er vi. Både oppover arma og innvendig!
Sånn går det når avleggeren og friluftsheidi går i kakekrigen!
Gårsdagens valentinsgave fra avleggeren er noe av det beste jeg vet: lakriskuler fra Būlow:
Mat må man ha! Og når det kommer invitasjon til middagsdate en onsdag i januar så er det bare å trosse subbete føre og dørstokkmil og di: Ja takk!
Takk for hyggelig date! Må gjentas!
K er utifriluft sin helgeutfordring, Hos meg ble det k for kos, kanelsnurrer og kaffe. Og k for krydder, klok og kokkelerende avlegger :
Helgeutfordringen: https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-k.html
I sånn omtrent nøyaktig 25 timer har jeg bedrevet noe slags hobbyvirksomhet i mer urbane strøk enn jeg pleier. Adskillig mer urbane strøk. Så urbant som du får det her i landet, rett og slett.
Men det ble altså en ørliten bytur. Både for et jobbarrangement for småbrukeren og et besøk i mellom hverdagens travle timer hos avleggeren. Så jeg har jo ikke bedrevet hobbyvirksomhet i alle de 25 timene. Jeg sov jo en god del av dem! Heldigvis.
Men tilbake til hobby. Og virksomhet. En hel hverdag avsatt til akkurat det du selv har lyst til midt i hovedstaden. Ingen som skal ha tak i deg mellom klokka 09.30 og 16.00. Veldig mange jeg kjenner ville nok ha shoppet en god del. Tuslet inn og ut av kjøpesenter og butikker. Prøvd klær og sko. Sett etter alle mulige og umulige duppeditter og -datter og fått sett over det meste.
Jeg shoppet også, altså. Både tannkrem og to nøster garn. Men jeg satt mest. Det er best slik. Hverken den øverste eller nederste delen av skrotten fungerer særlig godt i shoppingsetting. Det blir rett og slett for mye tråkking og for mye inntrykk til å holde ut noe særlig lenge. Dessuten er det noe som er mye artigere. I alle fall i urbane strøk.
Nemlig; sitte på kafe og se på folk! Det er rett og slett en yndlingsbeskjeftigelse. Ja, jeg innrømmer det: på bytur er det min hobby! Så i går satt jeg først på biblioteket (!). Først i kafeen med kaffe og muffins. Og folk. Og så i en god lenestol oppe i etasjene. I lenestolen leste jeg mest, men kikket da over brilleglassene nok ganger til å få med meg både småbarnsfamilier, studenter og unge menn på jakt etter investorer til bedriftsideene sine (den som tråkker smånervøs fram og tilbake og snakker høyt i telefonen i det offentlige rom må regne med at samtalene plukkes opp – og eventuelt havner på blogg). Etter bibliotekseansen måtte jeg for skams skyld gå innom en butikk eller to. Før jeg med god samvittighet kunne sette meg godt ned på nytt. På restaurant for å spise lunsj.
For meg er det nesten som å være på skogstur alene. Men samtidig noe helt annet. Følelsen av frihet, uavhengighet og «bare-Heidi-tid» er stor både til skogs og ved restaurantbordet. Og aller sterkest alene. Denne gangen også.
Mens jeg koste meg med lunsjsalaten min med alle mulige godsaker, et glass chardonnay og etter hvert både panna cotta og espresso kunne jeg diskret observere verden rundt meg. Den forventningsfulle venninnegjengen på 60+ som slo seg ned ved nabobordet. De fire som så ut som de var på dobbeldate for første gang. Kollegagjengen som tok fredagslunjen på restaurant og etter hvert kom i godt fredagshumør (!) og ekteparet som kom innom for å drikke kaffe, spise is og ellers gjøre akkurat slik som meg. Det vil si se på folk. Jeg går i alle fall ut i fra at det var det de gjorde, for begge satte seg med ryggen mot veggen og god utsikt over lokalet 😉.
Der jeg satt og koste meg med vått og tørt så kunne jeg observere, registrere, reflektere og fantasere om alle jeg så. Med andre ord drive hobbyvirksomhet. For alle er mer enn det vi ser, ikke sant? Og akkurat det kan det jo være fint å reflektere litt over når en sitter der og funderer. Slik som meg. Eller kanskje det kan kalles research? Det blir jo fort en form for sådan når en blogger skal prosessere inntrykk.
I alle fall er dette en av mine favoritthobbyer. Og mest gunstig å utføre i urbane strøk, gjerne med noe godt drikkelig og spiselig lett tilgjengelig 😉
Å være «ute til lunsj» betyr litt forskjellig for den enkelte. Også for meg. Og jeg som liker å leke med ord og formuleringer, assosiere fritt og henge meg opp i tullete greier reflekterer i dag om akkurat det. Å være «ute til lunsj».
I 1987 kom det musikalske prosjektet Ute Til Lunch, som rett og slett var et stunt for å utfordre reklamereglementet i NRK. Vi kan bare fantasere om hvorfor gutta kalte seg akkurat det; «Ute Til Lunch»…
Jeg liker å gå ut til lunsj. Det skjer stort sett kun i ferier. Hvis vi tenker på typen restaurant-ute-til-lunsj. Min favorittlunsj hvis jeg skal være «ute til lunsj» i urbane eller i alle fall mer siviliserte strøk er en lunsj det passer med hvitvin til. Gjerne blåskjell. Eller noe annet digg.
I dag var jeg ute til lunsj faktisk. Men nå på den måten jeg stort sett gjør det. Slik jeg som regel er nettopp det. Ute. Og spiser lunsj. Medbrakt og aller helst ferdigstilt på bålet. Det er den beste måten uansett hvordan vi er ute til lunsj; god mat, godt drikke og supre omgivelser. Noen ganger får vi til og med godt selskap.
Jeg var ute til lunsj i dag. Med god matpakke, bålkaffe, vakre omgivelser og godt selskap. Nemlig meg selv!
Fortsatt god mandagskveld til deg!
Slettes ikke. Men det skjer en gang i blant. At jeg bestemmer meg for å gjøre noen krumspring på kjøkkenet helt på egenhånd. Litt mer enn å koke litt pasta og slenge på noe som kan gå for å være saus altså. Når jeg er alene hjemme.
Vanligvis så er det jo småbrukeren som er «primus motor» når det gjelder matlaging, og spesielt middagsplanlegging og -laging, her på huset. Jeg lager salaten. Og dekker bordet. Sånn har det vært i et ukjent antall år. Og jeg tror vi begge er rimelig fornøyd med ordningen.
Så når småbrukeren av en eller annen grunn ikke er hjemme, så syns jeg som regel det er helt innafor å spise noe lettvint. Noe ekstremt lettvint helst. Som avleggeren sa for mange år siden «det er større sjanse for at det blir noe lettvint til middag når det er mamma som skal lage det enn når pappa står for maten». Og det hadde hun helt rett i den gangen. Og det stemmer nå. Utvilsomt.
Men en gang i blant slår jeg til. I alle fall syns jeg det selv. Så i går ble det ferske vårruller med reker og de grønnsakene jeg hadde for hånden og i kjøkkenhagen. Med en soya- og sesamoljesaus som jeg blandet etter smak. Det ble bra det. Godt var det. Og så er jeg rimelig fornøyd med meg selv da. For å ha klart å lappe sammen et såpass brukbart måltid med de råvarene jeg hadde i huset. Selv om jeg savnet et par ting som jeg vet jeg hadde sist jeg spiste slike hjemmelagde vårruller. Den gangen hadde jeg oppskrift. Og jeg hadde gjort innkjøp av det jeg trengte etter oppskrifta. Denne gangen måtte jeg finne på sjøl.
Så en gang i blant, slettes ikke ofte, slår jeg til! For mat skal a ha!
