På denne dagen for to år siden blogget jeg om innsikt og utsikt. Et innlegg jeg rett og slett hadde godt av å lese igjen i dag. Sjøl. Det gjenstår fortsatt å se om fleredagerstur med sekk og hus på ryggen fra sted til sted er gjennomførbart. Det planlegges utstrakt turvirksomhet, ja. Så i dag trengte jeg å lese mine egne betraktninger her:
http://friluftsheidi.blogg.no/3-innsikter-om-utsikt.html
I en sofa fra Ikea…synger Ole Paus. Og fortsettelsen er ikke akkurat av det lystige slaget. Den som lurer på det kan jo google.
Denne sofaen derimot, er overhodet ikke fra vår svenske leverandør av alle mulige greier til hus og hjem. Nei, denne står på «min» kommunes eneste private gravplass fra nyere tid. Det finnes et stort antall gravhauger fra riktig gammel tid, men denne er «bare» fra 1916. Gravplassen tilhører en storgård og rommer både herr og fru og en ung avdød sønn.
I forkant av sofaen, med utsikt over Mjøsa og åkre og gårder omkring ligger urnen etter Børre Johan Petersen, oberst og sjef for Oplandenes dragonregiment no 2, begravet. Sammen med sin kone og sønn. Regimentsjefen var vel ansett, kjent for sitt vinnende vesen og opptatt både av å holde gården sin i tipp topp stand og ikke minst også for sin omtanke for bygdens ve og vel.
Området er vakkert og fredelig, med store lindetrær og markblomster, og dagens søndagstur førte oss både forbi bautaen og steinsofaen på gravplassen. Vi valgte å ta kaffe og kanelsnurrer på en benk ved en husmannsplass litt lengre opp langs stien. Fortsatt med utsikt over Innlandshavet.
Vakkert er det. Både ved gravplassen og i nærområdet. Og det blir ikke mindre vakkert av at det er et spesielt sted for tidligere tiders slekter som hadde godt hjerte for folk og eiendom.
Kilde: Stange-sia, Facebook
…på noe godt, venter aldri forgjeves, sies det. Og i alle fall ikke den som venter på noe som avleggeren holder på å snekre sammen på kjøkkenet. Jeg hører lyden av eggknekking, visping, stekeovnen som varmes opp og sus av sukker som er på vei fra en beholder til en annen. Det er dessert på gang.
For her i huset har jeg nå konkludert med at vi kjører det motsatte av det “vanlige”. I mitt hode så er det nemlig “normalen” at studenter, slæsj ungdommer, kommer “hjem til a mor” for å få litt ferdig mat servert og litt service. Vi kjører derimot motsatt variant. Når studentavleggeren kommer hjem på bruket for noen dager så disker hun nemlig opp. Det fikses lunsj, kokes kaffe og akkurat nå produseres dessert.
Og den som venter på noe godt er jeg. Og jeg forholder meg komplett i ro og blander meg ikke i noe jeg ikke har greie på, så dermed venter jeg i sofaen. På noe godt 🙂
PS! Jeg tilbød hjelp, men fikk beskjed om at det var unødvendig. Og slike tydelige hint tar jeg. Lett!
Tenk å få sykle på en vei som er så perfekt! Rett og slett den ultimate sykkelsti for avleggeren og meg! Takk for turen!
Takk for inspirasjonen Utifriluft: https://utifriluft.blogg.no/akkurat-en-sann-vei-jeg-liker.html
En fin bivirkning av å leve livet som «avskiltet», det vil si uten verre jobbforpliktelser enn at det er fort gjort å glemme hvilken ukedag det er, er at det lett kan bli helg på en torsdag. Den er jo skremmende lik en fredag eller lørdag, egentlig. Spesielt da avleggeren bringer i hus gyldne dråper med cabernet fra Romania. Urlati. Og tilbehøret er anskaffet i god tid på forhånd.
Så i kveld, torsdag, har vi hatt rekeaften her på bruket. Og nå er både rosa mat fra havet og strågult drikke fra Romania fortært. Sammen med dessert a la avleggeren. Norsk jordbær til en relativt astronomisk kilospris gjetter jeg. Fest på en torsdag er helt innafor!
Arbeidsuka mi startet i dag. Og den sluttet i dag. I den ene jobben da. I bijobben min. Som er som pedagog i barnehagen. Primært så er jeg jo fast ansatt i egen helse. På fulltid. Og der er det hverken tariffavtale, maks antall arbeidstimer per uke eller ferie. Ikke noe «ninetofive» eller åttetilfire-jobb på noen som helst måte. Mer 24/7.
Så bijobben i barnehagen er og blir en bijobb. Dermed startet arbeidsuka i bijobben i dag. Og den sluttet i dag. Nå er jeg tilbake i hovedjobben og sitter under et pledd i godstolen og prøver å holde øynene åpne og motstå trangen til å legge meg i fosterstilling under dyna. Svimmel og kvalm og akkurat som forventet etter en formiddag i bijobben.
For på onsdager har jeg to jobber. Så når energien brukes opp på bijobben, så blir hovedjobben enda mer utfordrende. Sånn er det stort sett hver onsdag. Slik sett er det jo forutsigbart, akkurat som gårsdagen ble.
Men bijobben er viktig. I dag fikk jeg være med på fotografering. Barnehagefotografering er vel en øvelse for spesielt interesserte. Det er jo ikke garantert at den lille håpefulle er enig i at det passer å ta bilde akkurat i dag. Ikke nok med at fotografen er ukjent og muligens skummel, rutinene forandres også – plutselig skal vi ut når vi pleier å være inne, mor har bestemt at det skal være stramme strikker i håret eller så skal det tas bilde midt i brødskiva med kaviar. Her er det en del som kan vippe både en ettåring og en seksåring av pinnen.
Jeg tror den som tok det aller mest piano og rett og slett rocka poseringa var katta. Barnehagekatten Pløsen ble løftet opp og fikk være med på bilde og så ikke ut som han hadde gjort noe annet enn å posere slik hele sitt katteliv.
Hønekyllingene var ikke med på bildet. Men heldigvis hadde jeg en 6-åring som bare MÅTTE vise meg kyllingene. De var slett ikke små gule dunballer lenger. Mer sånn ungdommelig bortimot høne både i farge og fasong. Bortsett fra en som var omtrent halvparten så stor som de andre. Og det var den som fikk oppmerksomheten.’
Jeg rakk ei kombinert perle- og skravlestund også. Og hilste på et par mammaer. Jeg fikk prøvd meg som sykkelreperatør og hektet på et kjede som hadde løsnet på en sykkel. Og jeg måtte hjelpe til både med borrelåser, sko og sykkelhjelmer. Og ikke å forglemme skive med gulost og kaviar. Det er liksom standard.
Da det var på tide å avslutte arbeidsuka mi så slo årets junivær til igjen. Det bøttet ned. Så hvordan det gikk med de som ikke hadde fått fotografert seg sjøl enda, det vet jeg ikke. Kanskje de måtte evakuere inn og ta de siste bildene der. Akkurat sånn som hønekyllingene.
Jeg er nå i full gang med neste jobb. Den som pågår 24/7. Fulltidsansatt i egen helse. Uten stillingsbeskrivelse. Snaut med kolleger. Lite innbringende. Ikkeeksisterende pensjonsalder. Og med dårlige frynsegoder.
Da er det godt bijobben byr både på korte dager og uker, hønekyllinger, Pløsen, gode kolleger, latter, frisk luft og kaviarskiver.
Jeg pleier å si at jeg av og til må krysse grensa for å kjenne hvor den går. Det har liksom blitt en læresetning, eller et mantra om du vil. Jeg har vel stort sett brukt uttrykket når det gjelder fysiske utfordringer. Hva kan jeg få til med denne skrotten her, liksom!
I dag har jeg krysset grensa igjen. Konsentrasjonsgrensa denne gangen. Og jeg forutså jo at det skulle skje. Dagens jobb ved pc-en krevde både lesing, eller studering, formulering og tasting og jeg hadde satt av formiddagen. Så klokka 10.05 satte jeg meg til og tenkte jeg skulle ta meg sammen og holde på en hel time. Eller maks halvannen.
Klokka 12.47 kom jeg til meg selv og kikket på klokka! Da hadde jeg vært helt oppslukt og så «inne i» det jeg drev med at jeg ikke engang hadde tatt meg en slurk av vannglasset jeg hadde ved siden av meg. Jeg hadde registrert at tordenen slo, lynet glimtet og strømmen hadde gått, men ellers hadde jeg ikke blitt vippet av pinnen på noen som helst måte. Overhodet.
Men da var jeg ferdig også. Oppbrukt. Og sulten. Og hodet surret. Inni, altså. Det var jo akkurat det jeg forutså. Jeg vet jo sjøl at det ofte blir slik. Det har skjedd før, for så si det sånn.
Men der og da, da jeg kom til meg selv etter nesten tre timer, så skjønte jeg jo at det var for sent. Overdrivelsen var et faktum og det var bare å gjøre et desperat forsøk på å redde restene. Av hjernen. Så da gikk jeg ut og tok et bilde av…reddik!
Og jeg fant vel ikke akkurat ut hvor grensa gikk. En eller annen gang mens jeg leste og skrev ble den krysset. Jeg vet ikke når, men antakelig etter snaut en time. Og i hele ettermiddag har jeg jobbet med konsekvensene. Tåke i hodet, på grensa til hodepine, konsentrasjonsvansker og smerter i kroppen. Akkurat som forutsett. Og jeg lærte: neste gang skal jeg ha alarmen på. På telefonen. Så jeg gir meg i vettug tid. Eller i det minste tar ei pause. For jeg forutser vel i grunn at hvis jeg ikke gjør noen tiltak så kommer det til å skje igjen! Forutsigbart.
Jeg er nesten helt sikker på at dette diktet har vært med her på bloggen før. Bildet også. Men uansett kjenner jeg at det fortjener en reprise. Og da syns jeg det passer akkurat i dag, den 17.juni. Selv om akkurat denne junikvelden, denne mandagen, så frister ikke temperaturen til noe særlig langvarig opphold på trammen. Men et favorittdikt, det er det:
Junikveld
Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster …
Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Hans Børli
I Oppistun Børli er det bare trammen som står igjen etter at våningshuset brant på 60-tallet.
Boligmarkedet er rimelig aggressivt for tida. Det vet alle som forsøker å komme seg inn på det. I alle fall i byene. Men jeg kan bekrefte at våren har vært røff på det området også her i mer grisgrente strøk.
Det har vært en smule kamp om objektene. En god del skrål og fighting både på visninger og i tida etterpå. Nå ser det imidlertid ut til å ha roet seg noe. De som har flyttet inn har stort sett satt full fart på familielivet og de fleste ser ut som de lykkes ganske bra.
Noen av vinnerne i «budrundene» her i nærområdet finner dere her:
Siden markedet stort sett er under kontroll heromkring akkurat nå, så kan vi jo konsentrere oss om øvrig marked. Det i hovedstaden for eksempel. Avleggeren og samboer blir husløse i august og leter etter trivelig bosted å leie. Antakelig litt større og med noen flere fasiliteter enn bildene tidligere i innlegget.
De fjærkledde er i hus – kanskje bloggen kan hjelpe å få avlegger & co i hus også?
…og træ dom på. Synger de i sangen.
På skogsturen min i dag så fant jeg gull. Og noe av det trædde jeg på strå. De jeg ikke spiste opp. Markjordbær, eller villjordbær som jeg kaller dem, betyr at det er ekte sommer. I alle fall på bakken. Lufta er ikke rørende varm. Og ikke akkurat sommerlig. Men villjordbær og blomstereng finnes. Så da er det vel sommer 🙂
