Jeg får mark!

Jeg får mark av:

  • Varmen! Jeg tåler den rett og slett ikke!
  • Influensere som mener og syns og ender med å framstå som både uopplyste og ignorante.
  • At jeg ikke får til å løfte sykkelen inn i bilen alene.
  • At katta gnager på turutstyret jeg har hentet fram.
  • Værmeldinger som er så ustabile at turfølget er skeptiske.
  • Urettferdige fotballkamper (EM).
  • Tullete politikere

Mye I-landsproblematikk her altså. Ingen tvil om det. Men nå har jeg gravd fram 2 spiker, en skolopender, noe udefinerbart treverk av ukjent opprinnelse OG 5 ½ meitemark! Så nå blir det fjell- og fisketur og finner vi alle teltstengene så blir det jaggu meg tak over huet til alle på turen også.

Og ja: med min fiskelykke og tålmodighet så holder 5 ½ mark i laaaange baner!

Brant seg, gitt!

De siste dagene har media fortalt meg og andre litt målløse lesere at influensere påvirker ungdom til å strisole seg når uv indeksen er som høyest, uten solkrem selvfølgelig. «For solkrem er ikke bra, det stopper D-vitamingopptaket og gir deg kreft», er omkvedet.

Jeg har blitt uvel, rasende, småkvalm og en liten smule oppgitt over menneskeheten av hele greia. Både av de totalt uriktige utsagnene, og ikke minst av konseptet at influensere og/eller kjendiser nå skal uttale seg og gi faglige råd om hvordan vi skal forholde oss til egen helse. IKKE fagfolk som i dette tilfellet er leger, kjemikere og farmasøyter!

Jeg er nok noe mer enn gjennomsnittlig opptatt av sol. Egentlig opptatt av hvordan navigere meg selv på tryggest mulig måte når sola steker og varmen er på sitt aller mest intense.

Det er minst tre grunner til at jeg ikke soler meg:

  1. Jeg syns det blir alt for varmt og alt for kjedelig og å steke meg i varmen er direkte ødeleggende for helsa mi og framprovoserer MS-symptomer farlig effektivt. Jeg blir syk av varmen, rett og slett!
  2. Jeg blir ikke brun uansett og har aldri blitt det. Jeg blir kun solbrent. Og det blir jeg såpass lett at det kan være en utfordring å se ei litt for god værmelding. Meeeen, jeg har gjort mine sporadiske forsøk, så klart. Spesielt på 80- og 90-tallet. Og «premien» for haugevis med solbrentopplevelser ble:
  3. Jeg har de siste drøye to årene gått til behandling og oppfølging for malignt melanom – føflekkreft, altså hudkreft (den mest dødelige varianten)! Og dermed fått mange beskjeder fra kreftlegene om å være forsiktig i sola, kle på meg og holde meg mye i skyggen.

Så ja, jeg må si jeg blir en smule fortvilet når jeg hører hva disse ungdommene lar seg påvirke av. Det hevdes at «solkremhysteriet» kommer av at de mektige solkremprodusentene skal få solgt produktene sine. Ok. Men like lite som vi skal stole på helseopplysning gitt av synsere og influensere, like lite stoler vi på produsentene. MEN, kjære Isabell Eriksen og andre som får lov å mene noe på trykk om saken:

Kreftforeningen, som jeg tviler på at har økonomiske interesser i salg av krem, sier følgende:

  • Begrens tiden i sterk sol
  • Dekk til huden med klær
  • Smør deg godt og med solkrem med høy faktor
  • Ikke bruk solarium

For meg er det et mysterium at solarium er lovlig i det hele tatt. Vi forbyr jo heldigvis andre kreftfremkallende midler og elementer i dette landet! Jeg har selv ligget i slike og bakt min lett rødmende skrott, men det er såpass lenge siden at verden har gått videre og kunnskapen har lært oss viktige saker.

Nevnte Eriksen ble solbrent hu! Men var mest bekymret over at det var stygt å få blemmer og flasse. Jeg kan love deg jeg, Isabelle, at utseendet er det minste du bekymrer deg over når du får beskjed om at du har kreft med spredning!

Hudkreft er ikke bare noe som rammer eldre eller slike som meg som fikk kreftdiagnosen det året jeg fylte 50. Hudkreft er den nest største kreftformen i alderen 25-49 år. (kilde: Kreftforeningen). 9 av 10 tilfeller av hudkreft skylder for mye UV-stråling. Og det er skremmende at antall hudkrefttilfeller fortsetter å øke, samtidig som vi her i Norge allerede er på verdenstoppen når det gjelder både hudkrefttilfeller og død som følge av hudkreft/malignt melanom.

I mitt tilfelle er nok svaret akkurat det som Ingrid Stenstadvold Ross, Generalsekretær i Kreftforeningen sier: «Det skumle med mye eksponering av sol, er at huden ikke glemmer. Den sparer på episoder med intens sol og solbrenthet fra vi er små. Noen ganger blir det for mye og vi utvikler hudkreft.»

Denne typen kreft kan i stor grad forebygges! Og nå vet den enkelte av oss såpass mye at vi har verktøyet til å forebygge!

Og til dere influensere som strisoler dere når uv-indeksen er 6: om ikke trusselen om kreft motiverer dere til å ta det litt rolig så kanskje trusselen om RYNKER er motivasjon nok?!? For det syns dere jo i hvert fall at er stygt!

Beskytt deg mot uv-strålene! Ta kloke sol-valg! Og lytt til FAGfolk! Du vil ikke bli en del av kreftstatistikken!

Kilde:

Kreftforeningen

 vg.no

Ei værmelding jeg helst bør se med faktor 30, godt kledd og innendørs!

 

God morgen☕

Snart, ganske snart, skal jeg løfte blikket fra kaffekoppen og gå ut i dagen.

Jeg skal lage den god! Lag deg en god onsdag du også!

Innsikt og utsikt.

På denne dagen for to år siden blogget jeg om innsikt og utsikt. Et innlegg jeg rett og slett hadde godt av å lese igjen i dag. Sjøl. Det gjenstår fortsatt å se om fleredagerstur med sekk og hus på ryggen fra sted til sted er gjennomførbart. Det planlegges utstrakt turvirksomhet, ja. Så i dag trengte jeg å lese mine egne betraktninger her:

http://friluftsheidi.blogg.no/3-innsikter-om-utsikt.html

Med “huset” på ryggen. Minst 300 meter fra bilen…

I en sofa.

I en sofa fra Ikea…synger Ole Paus. Og fortsettelsen er ikke akkurat av det lystige slaget. Den som lurer på det kan jo google.

Denne sofaen derimot, er overhodet ikke fra vår svenske leverandør av alle mulige greier til hus og hjem. Nei, denne står på «min» kommunes eneste private gravplass fra nyere tid. Det finnes et stort antall gravhauger fra riktig gammel tid, men denne er «bare» fra 1916. Gravplassen tilhører en storgård og rommer både herr og fru og en ung avdød sønn.

I forkant av sofaen, med utsikt over Mjøsa og åkre og gårder omkring ligger urnen etter Børre Johan Petersen, oberst og sjef for Oplandenes dragonregiment no 2, begravet. Sammen med sin kone og sønn. Regimentsjefen var vel ansett, kjent for sitt vinnende vesen og opptatt både av å holde gården sin i tipp topp stand og ikke minst også for sin omtanke for bygdens ve og vel.

Området er vakkert og fredelig, med store lindetrær og markblomster, og dagens søndagstur førte oss både forbi bautaen og steinsofaen på gravplassen. Vi valgte å ta kaffe og kanelsnurrer på en benk ved en husmannsplass litt lengre opp langs stien. Fortsatt med utsikt over Innlandshavet.

Vakkert er det. Både ved gravplassen og i nærområdet. Og det blir ikke mindre vakkert av at det er et spesielt sted for tidligere tiders slekter som hadde godt hjerte for folk og eiendom.

Kilde: Stange-sia, Facebook

Den som venter…

…på noe godt, venter aldri forgjeves, sies det. Og i alle fall ikke den som venter på noe som avleggeren holder på å snekre sammen på kjøkkenet. Jeg hører lyden av eggknekking, visping, stekeovnen som varmes opp og sus av sukker som er på vei fra en beholder til en annen. Det er dessert på gang.

For her i huset har jeg nå konkludert med at vi kjører det motsatte av det “vanlige”. I mitt hode så er det nemlig “normalen” at studenter, slæsj ungdommer, kommer “hjem til a mor” for å få litt ferdig mat servert og litt service. Vi kjører derimot motsatt variant. Når studentavleggeren kommer hjem på bruket for noen dager så disker hun nemlig opp. Det fikses lunsj, kokes kaffe og akkurat nå produseres dessert.

Og den som venter på noe godt er jeg. Og jeg forholder meg komplett i ro og blander meg ikke i noe jeg ikke har greie på, så dermed venter jeg i sofaen. På noe godt 🙂

PS! Jeg tilbød hjelp, men fikk beskjed om at det var unødvendig. Og slike tydelige hint tar jeg. Lett!

Når utseendet ikke holdt avleggerens kvalitet, men smaken gjorde det, så ble dette bildet….Sjokoladefondant!

Den perfekte “sykkelsti”!

Tenk å få sykle på en vei som er så perfekt! Rett og slett den ultimate sykkelsti for avleggeren og meg! Takk for turen!

Disse bittesmåveiene med gras i midten og midtsommerblomstereng i grøftekanten. Det blir ikke bedre 🙂

Takk for inspirasjonen Utifriluft: https://utifriluft.blogg.no/akkurat-en-sann-vei-jeg-liker.html

Urlati.

En fin bivirkning av å leve livet som «avskiltet», det vil si uten verre jobbforpliktelser enn at det er fort gjort å glemme hvilken ukedag det er, er at det lett kan bli helg på en torsdag. Den er jo skremmende lik en fredag eller lørdag, egentlig. Spesielt da avleggeren bringer i hus gyldne dråper med cabernet fra Romania. Urlati. Og tilbehøret er anskaffet i god tid på forhånd.

Så i kveld, torsdag, har vi hatt rekeaften her på bruket. Og nå er både rosa mat fra havet og strågult drikke fra Romania fortært. Sammen med dessert a la avleggeren. Norsk jordbær til en relativt astronomisk kilospris gjetter jeg. Fest på en torsdag er helt innafor!

Helt grei torsdagsmiddag.
Rumenske druer funker fint når de er gjæret 😉
Nam.
Og dobbeltnam.

Ukeslutt, og -start.

Arbeidsuka mi startet i dag. Og den sluttet i dag. I den ene jobben da. I bijobben min. Som er som pedagog i barnehagen. Primært så er jeg jo fast ansatt i egen helse. På fulltid. Og der er det hverken tariffavtale, maks antall arbeidstimer per uke eller ferie. Ikke noe «ninetofive» eller åttetilfire-jobb på noen som helst måte. Mer 24/7.

Så bijobben i barnehagen er og blir en bijobb. Dermed startet arbeidsuka i bijobben i dag. Og den sluttet i dag. Nå er jeg tilbake i hovedjobben og sitter under et pledd i godstolen og prøver å holde øynene åpne og motstå trangen til å legge meg i fosterstilling under dyna. Svimmel og kvalm og akkurat som forventet etter en formiddag i bijobben.

For på onsdager har jeg to jobber. Så når energien brukes opp på bijobben, så blir hovedjobben enda mer utfordrende. Sånn er det stort sett hver onsdag. Slik sett er det jo forutsigbart, akkurat som gårsdagen ble.

Men bijobben er viktig. I dag fikk jeg være med på fotografering. Barnehagefotografering er vel en øvelse for spesielt interesserte. Det er jo ikke garantert at den lille håpefulle er enig i at det passer å  ta bilde akkurat i dag. Ikke nok med at fotografen er ukjent og muligens skummel, rutinene forandres også – plutselig skal vi ut når vi pleier å være inne, mor har bestemt at det skal være stramme strikker i håret eller så skal det tas bilde midt i brødskiva med kaviar. Her er det en del som kan vippe både en ettåring og en seksåring av pinnen.

Jeg tror den som tok det aller mest piano og rett og slett rocka poseringa var katta. Barnehagekatten Pløsen ble løftet opp og fikk være med på bilde og så ikke ut som han hadde gjort noe annet enn å posere slik hele sitt katteliv.

Hønekyllingene var ikke med på bildet. Men heldigvis hadde jeg en 6-åring som bare MÅTTE vise meg kyllingene. De var slett ikke små gule dunballer lenger. Mer sånn ungdommelig bortimot høne både i farge og fasong. Bortsett fra en som var omtrent halvparten så stor som de andre. Og det var den som fikk oppmerksomheten.’

Den minste hønekyllingen fikk eget bilde. Og en del (uønsket?) oppmersksomhet.

Jeg rakk ei kombinert perle- og skravlestund også. Og hilste på et par mammaer. Jeg fikk prøvd meg som sykkelreperatør og hektet på et kjede som hadde løsnet på en sykkel. Og jeg måtte hjelpe til både med borrelåser, sko og sykkelhjelmer. Og ikke å forglemme skive med gulost og kaviar. Det er liksom standard.

Da det var på tide å avslutte arbeidsuka mi så slo årets junivær til igjen. Det bøttet ned. Så hvordan det gikk med de som ikke hadde fått fotografert seg sjøl enda, det vet jeg ikke. Kanskje de måtte evakuere inn og ta de siste bildene der. Akkurat sånn som hønekyllingene.

Jeg er nå i full gang med neste jobb. Den som pågår 24/7. Fulltidsansatt i egen helse. Uten stillingsbeskrivelse. Snaut med kolleger. Lite innbringende. Ikkeeksisterende pensjonsalder. Og med dårlige frynsegoder.

Da er det godt bijobben byr både på korte dager og uker, hønekyllinger, Pløsen, gode kolleger, latter, frisk luft og kaviarskiver.