Jeg tør å påstå at selvmedisinering er viktig for alle som lever med multippel sklerose! En ting er medisinene vi mottar av helsevesenet – enten som behandling av symptomer eller for å bremse utvikling av nye symptomer. Det kan dreie seg om medisiner mot smerter, funksjonsnedsettelser, spasmer, magetrøbbel og tull med tarm og blære, balanse, synsforstyrrelser, mental utmattelse…lista er rimelig uendelig. Mange får også bremsemedisiner. I tillegg kommer hjelpemidler som ortoser, ganghjelpemidler og for eksempel rullestol. Og hvordan symptomene påvirker hverdagen eller ikke og hvor mye eller lite vi har av dem varierer fra person til person. Og de varierer fra dag til dag for hver enkelt.
Og jeg, jeg har forstått og klarer en og annen gang å ta selvmedisineringen min på alvor. For meg handler det om å si nei. «Jeg kommer ikke» eller «jeg kan ikke nå» eller «jeg skal gjøre det en annen gang» eller «spør meg gjerne neste uke». Det handler om mental selvmedisinering. For når nøtta overbelastes så setter de fysiske symptomene inn for fullt. Noe som igjen gjør at det mentale slites enda mer, og så er spiralen i gang. Jeg henger ikke med verken mentalt eller fysisk og går på veggen i forsøket. Det er hverdagen.
Da tyr jeg til selvmedisinering. Ikke piller og hjelpemidler – men medisiner som muligens fås på det som kalles «grønn resept». Jeg stikker ut. Og jeg stikker på tur. Tar meg en ekspedisjon. Forlater sivilisasjonen og gjør et eller annet «stunt» tilpasset meg. I naturen.
En vindstille og uendelig vakker kveld i fjellet. 
I går kom jeg hjem fra en slik «selvmedisineringsseanse». To dager og to netter med lavvo og sovepose på fjellet. Pluss minus 1000 meter over havet. Akkurat høyt nok til at fjellfølelsen kommer. Alene. Bare meg og utstyret og boka mi. To døgn der de enkle behov og de banale oppgavene tar alt fokus og all tid. To døgn der det handler om å holde seg varm og tørr, lage mat på kokeapparat, nyte fjellterreng og utsikt, spise når jeg er sulten og sove når jeg er trøtt. To døgn der de eneste valgene dreier seg om jeg skal lese i boka mi, stirre tomt ut over vannet eller tusle en tur i lyng og kratt. Eller lukke øya og strekke ut kroppen oppå soveposen til jeg igjen må gå på do i en busk eller blir sulten og må lage litt mat. Eller får lyst til å bade. Badevannet var for øvrig noe av det kaldeste jeg har opplevd på flere måneder. Så det holdt med to. Bad altså. Og det var ikke morgenbad, for å si det sånn.
Det handler om å bare være. På slike turer, eller ekspedisjoner eller stunt, så MÅ jeg ingen ting, egentlig. Det er viktig å skru litt av og gjøre bare akkurat det jeg vil i akkurat mitt tempo og akkurat så mye eller lite som jeg gidder. Det handler om å skru litt av. La verden gå sin gang og slippe å forholde seg til noe som helst. Annet enn min lille verden der under lavvoduken ved vannkanten bak en busk.
Dette er selvmedisinering for meg. Og jeg blir, hver gang jeg «tar ut» en slik «resept», utrolig takknemlig for at jeg kan. Og ja, en slik medisinering må definitivt spesialtilpasses «pasienten». Det gjelder å finne akkurat riktig sted. Passe langt, eller kort egentlig, fra parkert bil. Passe langt, kort der også egentlig, fra bademulighet. Og passe lett fjellterreng å gå på tur i. Og gjerne mobildekning. I alle fall setter småbrukeren pris på det. Og det kan jo være noe i det, når slike som meg skal virre rundt i bushen helt alene. Denne gangen så jeg i løpet av de to døgnene der ved lavvoen til sammen fem fiskere, to hundekjørere, minst tjue ender og fire kuer. Samt en traktor og noen få biler på grusveien bak trærne.
Ellers var det helt stille. Til og med vindstille det første døgnet. Selv om jeg våknet til rim på busker og lyng og frostrøyk over vannet den første morgenen, så bød resten av dagen på strålende sol og vindstille. På tur kunne jeg gå med kortermet trøye hele veien og på «toppen» kunne matpakka nytes i lyngen uten behov for verken jakke eller lue.
Ut på T-tur.
Ikke så vanskelig å følge umerket sti her heller.
Jotunheimen klokka 11 og…
…Rondane klokka 13… Det er vel det som kalles “vid” utsikt.
Noen ganger er det enkle det beste. Også turmatpakke.
Fin “sofa” å nyte utsikten til fjellkjedene fra.
Kjærringa med staven(e) nådde toppen.
Lue og votter, og for øvrig ullundertøy og varmeflasker, ble det derimot bruk for i soveposen begge nettene. Ikke så rart med frost den første natta, kanskje. Men med samme «rigg» nedi soveposen natt nummer to, så var det nødvendig å åpne glidelåsen og slippe ut litt varme utpå natta. Tåka lå tjukk helt ned på vannflata utenfor lavvodøra siste morgenen. Da bar fjellet preg av høst og lue kjentes tross alt ganske riktig. Ikke bare for å kamuflere sveisen 😉.
Det er noe “ikke så sommerlig” over å drikke varm kakao og lese bok iført strikkevotter.
Men vakkert var det.
Og dette er hva jeg så, eller ikke så, da jeg åpnet glidelåsen siste morgenen.
To dager med fri pust. Et nytt sted. Frisk luft hele døgnet. Bad. Sovepose. Bok. Godt drikke og relativt god mat (mat var litt lettvint planlagt og besto av det jeg rasket med meg fra hjemme for jeg gadd ikke innom og handle). To dager med kun eget selskap. Ganske godt selskap, om jeg skal si det selv. Med utsikt og vandring langs nye stier. To morgener med godt, men varierende vær. To dager i fjellet. To dager med selvmedisinering friluftsheidi-style.
Medisineringen virket med en gang. Lettheten satt i både pust og kropp med en gang jeg kjørte av asfalten og innover fjellveien. Nå venter jeg på at langtidsvirkningen skal slå inn. Foreløpig dominerer bivirkningene. For selvfølgelig kommer disse medisinene også med bivirkninger. Akkurat som alt annet av medisinering. Men det vet jeg jo om. Og det jeg vinner og de gode opplevelsene, mestringen og tilstedeværelsen jeg opplever gjør at det som kommer etterpå av både smerter og utmattelse så absolutt er verdt det. Kalkulert risiko.
Sånn er det med all resept er min erfaring. Også den grønne. Den selvmedisineringen som foregår til fjells. Takk for meg for denne gangen! Jeg kommer tilbake når jeg trenger påfyll 😉.
