“Må jeg virkelig stå opp i dag også?”, sa jeg til småbrukeren da jeg ravet ut av senga klokka 09.00 (!) i dag. Etter en time med kaffe på senga…servert av han som kom seg opp litt før.  “Jeg får vel stå opp i dag også!”, ble jo konklusjonen. Så her er jeg da. Oppe og om ikke akkurat “oppe og hoppe” så i alle fall saktegående mellom noen små oppgaver.

Det som er fint er jo at slike laaaange og trege morgener gir meg mulighet til å lese blogg. Og bli inspirert. Av en blogger som ikke har noe å blogge om ;-). I dag skrev utifriluft  “Hvor er du kjære inspirasjon?”. Jeg tror jeg har det akkurat slik som hun beskriver om dagen sjøl. Mangler inspirasjon til skriverier. Og spesielt på en dag som dette. Forresten både i går og dagen før også i mitt tilfelle. Det er ikke ofte jeg er “stille” på bloggen flere dager etter hverandre.

Og lange og trege morgener – ja de er helt nødvendig innimellom de dagene som har vekkeklokke. Når jeg må innfinne meg på sykehuset før 08.00 om morgenen, eller stå opp for å rekke jobb (som ikke begynner før “langt på dag”, men tross alt begynner på et fast klokkeslett), så er disse latere morgenene helt essensielle for å få skrotten til å takle hverdagen. En slags pause for å innhente meg igjen etter et par dager med mer aktivitet og slik at jeg klarer det jeg skal i morgen og dagen etter for eksempel Og jeg vet jo at jeg kommer i gang. Til slutt. I dag ble klokka nullnihundre, men det er helt ok. For meg. Nå. For det trengs.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og nei, jeg har ikke noe valg. Det må være slik. Så i mangel på inspirasjon til blogg – det ble et innlegg om å stå opp. Eller om det faktisk var nødvendig å gjøre det i det hele tatt. MEN! Jeg sto opp. I dag igjen. Etterhvert. Og både utifrifluft og jeg skrev blogg, gitt. Inspirert eller ei.

I et forsøk på å inspirere meg sjøl: friluftsheidi på tur. Bildet har forøvrig ingen sammenheng med innlegget 😉