Jeg skal skrive litt om korona i dag. Det er lenge siden nå og det er så mange som har lure og ikke så lure ting å si om livet med og under korona at jeg føler jeg har sagt mitt. Inntil videre. Men i dag kommer det litt mer. På en dag der jeg leser at ølkranene i hovedstaden skal åpnes og frisørene har fått åpne, men vi fortsatt venter på åpning av treningssentre for eksempel. Svetter folk sååå vilt og uhemmet at de smitter mer på treningssenter enn halvveis nedi øl nummer 5 på bar? Det er en noe spesiell prioritering etter min mening. Selv om jeg ikke har satt mine ben i et treningssenter de siste 15 åra i alle fall… Har vært på bar, da….
I dag er jeg opptatt av hamstring. Ikke muskelen i låret altså, selv om den skriker etter oppmerksomhet etter ei styrkeøkt tidligere i dag. Har jo et kne å trene opp igjen, og resten av beina får nok også litt glede av bivirkningene av det. Altså ikke lårmuskler, men hamstring i dagligvarebutikken.
Her i huset syns vi handling av mat og dopapir er omtrent like morsomt som å se på gras som gror. Og definitivt mer slitsomt. Derfor er vanen å handle kun en eneste gang per uke. Da selvfølgelig med en huskelapp som er like lang som en middels norskstil på barneskolen var i sin tid!!! Såpass lang at avleggeren har innført renskriving av huskelapp med underkategorier og avsnitt. Noe som i dag førte til at noen glemte å handle det som sto i avsnittet på baksida… alternativt: så ikke baksida i det hele tatt!
Nå hender det at vi må ta en «suppleringshandling» imellom, må jeg innrømme. Salat handlet for ei hel uke blir lett litt slapp og uapetittelig etter 4 dager og tomater blir det jo tomt for nesten tvert her i huset. I alle fall når frøken grønnsak (altså borteboerstudenten som plutselig ble hjemmeboer) er en del av husholdningen.
Når handlingen foregår sånn ca hver 7-8 dag er dette antall poser helt normalt. Og handlekurven ser ut deretter. Det ser ut som vi hamstrer, ja. Er klar over det. MEN!!! Dermed går vi også på butikken sjelden. Og utsetter både oss selv, de ansatte, medkunder og andre i omgivelsene for mye mindre smittefare enn vi ville ha gjort ellers. Dermed var ukeshandling for oss en av de lettere delene av «den nasjonale dugnaden». Og vi kan bruke mer tid på å se på at graset gror…
I går skrev jeg om favorittrommet mitt. Eller jeg skrev vel egentlig at jeg ikke er så opptatt av å ha favoritter i form av at noe blir satt på første-, andre- og tredjeplass og at noe annet dermed havner utenfor pallen. Bortsett fra i konkurranser der jeg deltar da. Der er pallen viktig.
Men selv om jeg prinsipielt er imot å ha absolutte favoritter så har jeg en. Nemlig favorittdama mi! Hu er ung og vakker, ambisiøs og disiplinert. Snill og bestemt. Kompromissløs og målbevisst. Det beste av alt er at hun er hjemmelaget og husets avlegger.
Da jeg kom hjem etter en hel dag på farten i går hadde favorittdama tatt pause i eksamensforberedelsene og sto klar med hjemmelaget middag. Og vinglasset sto på bordet. Ingen over, ingen ved siden. En ren førsteplass med andre ord.
For noen år siden skrev jeg en statusoppdatering på facebook der jeg etterlyste skandaler og saftige statusoppdateringer. Jeg kjedet meg nok en smule og trengte litt underholdning. Svarene førte ikke akkurat til noe å sladre om, men det ble en god samtale med enkelte smarte hoder om akkurat det der. Statusoppdateringer, altså. Hva vi deler og ikke deler og hvorfor. Jeg tenker at temaet er vel så aktuelt i år. I alle fall for meg.
Hva deler vi på sosiale medier? Hva er vi villig til å vise fram av eget liv, egne tanker og følelser? Hva syns vi er innafor? Hva vil vi oppnå og hvorfor deler vi akkurat det? Og hva er det vi ikke deler?
Og hva i huleste skjer om vi oppnår en reaksjon som vi ikke forventet? Eventuelt ingen reaksjon i det hele tatt? Og usikkerheten vil alltid ligge der: er det greit å dele dette eller vil det slå tilbake på meg på noe vis?
Jeg tror det handler om hvilket bilde vi ønsker å gi av oss selv. Hvem vil vi være i samfunnet og vennegjengen. Og ikke minst, hvordan påvirker det vi deler oss selv personlig? Jeg selv er midt i et eksperiment. Ifølge avleggeren har jeg i årevis spammet ned alt jeg bruker av sosiale medier med tur- og naturbilder. Ergo er jeg en turfriskus! Så «plutselig» deler jeg blogginnlegg med syt og klag og akk og ve om syk kropp og dårlig humør. Ergo er jeg en kroniker.
Hva om den dyktige bakeren som får luftig gjærbakst med riktig farge på alle instagram-bildene sine begynner å dele bilder av all bakst som er flat og hard som stein og alle bakeboller og slikkepotter rett før det havner i oppvaskmaskina? Hva om alle outfit-bloggerne deler bilde av usminkede fjes og ugredde hår, da mener jeg morratryner, altså, og «mysbyxor» som aldri ser dagens lys utenfor husets fire vegger? Og hva om alle friskusfamilier deler bilder av unger som skriker, sekkebærere som svetter og banner og kaos i heimen i stedet for smilebilder fra idylliske lunsjplasser der alle strikoser seg med pinnebrød og det aldri blåser kaldt og ingen vil hjem?
Eksperimentet og utfordringen min blir jo å finne ut hvordan turfriskusen og kronikeren, altså begge sider av imaget kan kombineres til en levelig hverdag. Det jeg viser fram har plutselig fått en del flere fasetter der den ene delen ikke er mer sann enn den andre. Både turfriskusen og kronikeren er deler av mitt liv. Det ene er ikke mer eller mindre jug enn det andre. Hverdagen består av flere sider og imaget har slått sprekker.
Mange av de som jeg vanligvis henger mye sammen med er opptatt av favoritter. Hva er det beste du vet? Hva er favortittfargen din? Hvem er bestevennen din? Hva liker du best å gjøre? Det handler om å finne det som skiller seg akkurat litt fra andre bra ting og går over til å være best. Å være favoritt! De som snakker om dette er 3 til 6 år. Jeg prøvde å finne mitt favorittbilde i dag. Det tok sin tid. Instagram, facebook, kamera, telefon, pc…alle er fylt til randen av bilder av steder, utsikter og opplevelser. Jeg knipser med andre ord en del. Jeg ble sittende å scrolle ei stund, for å si det sånn. Jeg vet ikke hva som er favoritten. Så langt kom jeg faktisk ikke og ikke er jeg så opptatt av å vurdere ting på den måten lenger heller. Men at det er et naturbilde er jeg ganske sikker på. Men jeg kom på hva som er mitt favorittrom her i verden. Av de jeg har vært i og hvis jeg absolutt må være inne, altså. Det rommet gir akutt Harry Potter-leselyst og ligger i Dublin: Det gamle biblioteket på Trinity College.
Småbrukeren har ofte klær på. Det er veldig greit siden vedkommende jobber mye utendørs. Og selv om småbruket ligger der ingen skulle tru at nokon kunne bu er det både naboer og en forbipasserende vei her. Praktisk er det også med klær. Lett å bli litt ubeskyttet når en jobber mye med til dels skarpt verktøy. Nok, nok.
Småbrukeren har definitivt et praktisk forhold til temaet outfit. Han er nok det man kan kalle bortimot null opptatt av mote. Det er helt uvesentlig i hans verden. Men han er opptatt av praktisk egnethet. Slik sett kan han vel sies å ha sin egen stil. I tillegg har han ifølge seg selv fryktelig mye klær. DET har han nok rett i. I alle fall tekstiler.
Dagens småbrukeroutfit ser slik ut og er nok i følge eieren praktisk talt nytt. Altså anskaffet for sånn i gjennomsnitt ca 20 år siden, vil jeg tro:
Bildet er selvfølgelig snikfotografert i ekte paparazzistil.
Jakke type rød. Varm nok. Vindtett og uslitelig. Opprinnelse ukjent.
Bukse type «arbeidsbukse» med mye lommer til alt en kan komme til å trenge av småspiker osv. Sånn som håndtverkere bruker. Litt ubestemmelig farge, men utgangspunktet var vel en slags mørk kaki. Vaskemaskina er tydeligvis udødelig, da mye av innholdet fra lommene er gjenfunnet i trommelen.
Belte type selvlaget på sløyden en gang på 80-tallet. Lær og metall. Ikke så kinky.
Sko type vernesko. Trygt og godt og godt brukt.
Sokker av type forsvarets ull. Slitesterke. Helt sikkert uten gjenværende elastikk.
Samekniv. Kjekt å ha.
Lue, eller hvadenåer, i alle fall noe på hue. Diffus både farge og opprinnelse. Fryser nok sjelden på øra i og med plassering av hodeplagg.
Gjennomgangstemaet for outfiten er: det holder i maaaaange år til! Uavhengig av hull, knapper som er erstattet med tau, manglende strikk osv. Uansett: snasent!
Noen av oss blir sjøsjuke hvis vi velter et vannglass. For ikke å snakke om hvis vi ser noen som driver torskefiske på tv. Skumtopper på sjøen er verre enn et minefelt. En seiltur for over 20 år siden beviste at enkelte av oss nok bør holde oss mer eller mindre konstant på landjorda. Har forresten aldri likt karuseller og tivoli heller. Og ble konstant bilsjuk i barndommen. Det henger vel sammen. Nå er man jo født og oppvokst i innlandet. Så langt fra hav og bølger som det vel nesten er mulig å komme i dette landet. Mulig at mangelen på øvelse kan ha noe med saken å gjøre.
Utgangspunktet er jo en kropp i ubalanse med et hode på toppen som er rimelig svimmelt innimellom, så det meste rimer. Jeg er derimot glad i vann. Elsker å bade og badesesongen min er av det lengre slaget. Hopper gjerne uti så fort isen går om våren og bader stort sett til langt uti oktober. Romjulsbad har det også blitt en del av, men da må som regel saltvann oppsøkes.
Jeg elsker å snorkle også. Helt til jeg plutselig ble ufattelig svimmel og småkvalm av det. Selv innaskjærs. Ble rett og slett sjøsjuk av å ligge å duppe i overflata mens jeg titter på fisk og annet undervannsliv.
Den verste opplevelsen var nok allikevel ferja fra Moskenes i Lofoten til Bodø for herrens mange år siden. Den voksne delen av reisefølget sto og klora på kioskdisken da den åpnet kl. 09.00. Pommes frites med myyyye krydder var det eneste som holdt oss noenlunde gående de tre timene overfarten tok. 5-åringen i reisefølget var den eneste som tok tingenes tilstand med fatning. Mens foreldrene spiste potet saaakte. Chips var også redningen da sjøsjuka slo inn på en togtur (!) til Trønderland mange år senere. Småbrukeren gikk skytteltrafikk til kioskvogna for å hande pringles etter hvert som hu sjøl tømte boks etter boks. Til rent medisinsk bruk.
Småbrukeren tåler tog. Det er jo bra. Men han er faktisk hakket verre enn meg i båt (om mulig). Han skal ha for å ha prøvd. Både seiling og havfiske. Nå sverger han til noe som går på fire hjul. Båt holder vi oss altså stort sett unna. Bortsett fra kano. Det liker vi. Men den er jo også best når det ikke er skumtopper på bølgene.
Mest bekymret ble jeg derimot første gangen jeg skulle prøve hengekøya mi. Jeg hadde gått til anskaffelse av et vidunder av fallskjermstoff og karabinkroker og hengt det opp på terrassen for testing en tidlig søndag ettermiddag. La meg oppi og ble umiddelbart både svimmel og småkvalm. Bomkjøp, tenkte jeg først. Er det mulig!?! Så kom jeg på at jeg hadde jo vært på fest av det litt mer utagerende slaget hele natta før…det gikk bedre på onsdagen….
I denne farkosten kan jeg trives. Når det ikke er bølger.
De første to spørsmålene har jeg fått ganske ofte i løpet av de siste årene. Oftere og oftere, egentlig. De sier meg noe om at omgivelsene vet jeg har utfordringer. «Du må si ifra!» er omkvedet hos både ekspertisen og de stakkarene rundt som gjør så godt de kan for å legge til rette og ta hensyn. Takk for at dere bryr dere! Det settes pris på, selv om svaret kan være noe unnvikende.
Men, det handler altså ikke lenger om hvorvidt jeg har vondt i dag og om kroppen er bra. Det handler om HVOR vondt er det i dag. Det er aldri «ikkevondt» eller plagsomt i det hele tatt. I alle fall nesten ikke. Men det er ulikt fra dag til dag hvordan eieren av kroppen takler smertene. Hvis jeg sier at det er skikkelig ille, men det går bra, er det greit for deg å høre? Eller skal jeg velge å si bare «det går bra»?
Den siste varianten velges nok ganske ofte. Rett og slett i håp om å slippe å oppleves som et kasus. Orker ikke det for ofte! Å vite at man er en belastning og må tas hensyn til…jeg hater det! Jeg sier stort sett at det går greit. Det betyr ikke smertefritt. Det betyr sånn passe greit. Så da belemres bloggen med sytinga, da. Lettere det kanskje, så kan den som ikke trenger alt for mye realisme la være å lese. Det er veldig lov. Jeg syns generelt det er en god regel da. Les bare det du vil. Skru av tv eller skift kanal om du syns et program er dust. Men vær forberedt på realisme når du snakker med folk. Skrekk og gru.
Så kommer spørsmålet; «har du vondt der fordi du gjorde det eller det i går?».
Det kan godt hende det. Aktivitetsregulering kan faktisk ha en funksjon av og til. Ikke alltid. Så logisk er ikke denne kroppen bygd opp. Hvis det er høyre håndledd i dag så kan det være venstre kne i morgen, og korsryggen når jeg står opp etter neste natt. Forutsigbarhet er ikke en luksus som tillates meg. Og av og til velges aktivitet selv om jeg vet det har en pris. Kostnad og vinning går ikke alltid opp og selv om hode og kropp henger sammen så er de ikke alltid enige om hva som trengs. Da går det ut over både undertegnede og dere rundt. Til slutt så vet jeg ikke hva jeg skal svare.
Jeg setter pris på alle som bryr seg og viser det. Så bær over med meg hvis svaret er svada. I beste fall så er det bare en forvirra forenkling.
Hvilken grad av ærlighet er jeg klar til å gi til enhver tid? Og skal omgivelsene lastes med den hele og fulle sannheten? Hvordan i h….skal jeg forklare det her til andre når jeg ikke fatter noe som helst sjøl?
Kan’ke forklare det her, vøttø…(bilde stjælt fra internettet for så lenge siden at jeg har glemt hvor, beklager)
Ny uke nye muligheter. På småbruket våknet vi til lyden av en million (høres det ut som!) småfugler på speed. I alle fall jeg som sover ute i køya. De kvitrer og tjatrer og svisjer hit og dit i en kakofoni av lyd, fjær og fart. Linnerla vipper rundt på tunet og er innimellom så nærgående at jeg av og til lurer på om syn og hørsel er intakt. Spettmeisen er fortsatt sjef på fuglebrettet. Den finner et og annet gjenglemt solsikkefrø som den påberoper seg retten til før den farter av sted igjen. Blåmeisen har som vanlig inntatt sitt faste hjem i kassa på bjørkestammen. I år tror jeg det er 4 egg i reiret. Vi får håpe de overlever våren!
Trodde først jeg så bare to. Men nå kan jeg muligens skimte to til.
Ps! Dette er ren løgn og fanteri. Jeg måtte ha ørepropper på grunn av tømmerbil som lesset 100 meter unna og mandagstrafikk på veien! Hørte ikke en pips! I går derimot….
Sykkeloppholdet har vart ganske lenge her nå. Månedsvis faktisk. Grunnet sesong og helse, egentlig. I går snakket jeg høyt om å gjenoppta aktiviteten. Sykling altså. Må få småbrukeren til å hjelpe til å se over doningen snart. Så får jeg se om jeg fortsatt kan å sykle. Og det blir selvfølgelig med hjelm. Foreløpig skriver jeg om sykkel. Det vil si jeg resirkulerer et sykkelinnlegg fra 2016. Altså for et kvarter sida omtrent.
Det skal handle om sykkel. Stort sett sånn med to hjul, gir og som man må tråkke selv, i oppoverbakke ganske overstadig tråkking egentlig. Det kommer nok til å handle en del om sykkeltur, litt 40-årskriser og muligens litt om Zlatan. Og om sykkelhjelm.
Har dere levd mer enn en dag i strekk med hjelmsveis? Det har jeg. Og når det har regna slik passe jevnt gjennom glipene i hjelmen en 2-3 dager, ja da passer det å gå direkte på restaurant, ikke sant? Legger vi til at hjelmen ble satt på hodet etter ei natt i telt med lue på hodet, så har vi den perfekte looken. Ikkeno’ problem når ulltrøya er grisetøff og maten (og det i glasset) perfekt!
Undertegnede er vanligvis ingen sikkerhetsutstyrsfrik. Men jeg kjører ikke bil uten sikkerhetssele. Jeg går heller ikke langs veien i mørket uten refleks. Og jeg sykler ALDRI uten hjelm. Det henger sammen med 40-årskrisa. Ikke det at jeg ble så innmari mye mer opptatt av sikkerhet da jeg fylte 40. Det var nok mer det at jeg begynte å trene litt sånn mye. Og det innebar sykling, siden jogging var vondere og det er omtrent like moro som å stryke skjorter.
Syklinga tok av i den forstand at undertegnede syklet på jobb en del. I alle fall den sommeren. Det er i overkant av 44 km tur-retur, så for en middels råtten og litt gammal mosjonist med relativt aktiv jobb, er den sykkelturen lang nok. Og ikke aldeles helt flat. Så skjedde det som måtte skje. I kampens hete gikk man skikkelig på trynet! Digert mageplask over styret midt i grusveien med påfølgende blod, snørr, bekymret ung mann i bil, halting ganske lenge og noen småarr. Men hodet, som også traff grusen relativt hardt, klarte seg bra takket være hjelmen! Derfor bruker jeg hjelm. Alltid! Selv om en del av utlendingene vi møtte langs Rallarvegen nok syns at vi nordmenn kan være litt i overkant.
Der kommer Zlatan inn. Eller broren til Zlatan, da. Muligens. Kunne ha vært.
Han var en av de utlendingene som kjørte litt annen stil enn undertegnede med reisefølge på sykkelfjellet i sommer. I ferd med å krysse Rallarvegens høyeste parti, med mer snøfonner enn grusvei, is på vannet og i hvert fall følelsen av å være langt til fjells, kom han forbi. At noen kommer forbi er en vane. Ikke bare på sykkel, men også når fjellturen består av timers gange med sekk på ryggen. Nok om det. Broren til Zlatan kom i en viss fart. Iført olabukse (jeans heter det vel nå), lysegrønn bitteliten sekk, Zlatansveis, uten hjelm, og med et målbevisst og litt vilt blikk.
Zlatan har akkurat passert og er borte bak svingen oppe til venstre.Vårløsningen har startet. Tidlig juli.
Yours sincerely er jo kjent for å ikke ha så innmari vanskelig for å prate, så jeg holdt godt til sida, snudde meg blidt og hilste «Hei J». Svaret var noe liknende «hrmfgryntfnyshrmf» og deretter så vi bare rompa på han! Både utseende, diksjon og språk tilsa at dette etter all sannsynlighet var broren til Zlatan, så vi trillet bare videre, sånn passe starstruck og fornøyd med at sola tittet fram. Hva han tenkte om disse hjelm-, fjellbukse-, hanske- og allværsjakkekledde damene i sin beste alder med sykkelvesker tunge som bly er en annen sak. Men håper han ikke syklet av! Uten hjelm, mener jeg.
Hjelm hadde han heldigvis han som var skikkelig i 40-årskrisa! Det var han blåkledde som passerte oss i veiens bratteste parti. Et parti med grov grus på en kjerrevei som var delvis vasket vekk av vårløsningen sånn i begynnelsen av juli. Vi hadde akkurat hatt en stopp – igjen – for å nyte utsikt, ta bilde og drikke vann. På ene sida var det bergvegg, på andre sida var det foss. I mellom var det vi syklet. Ikke no’ autovern eller annet stæsj. Fareskiltene var mange langs veien. «Pass på barna». «Ikke sykle nær kanten». «Trill sykkelen».
Høydeskrekk og dårlig balanse kombinert med panikksyklere i blå lycra – synes ikke på bildet noe av det!
Der kom’n. På terrengsykkel av det proffe slaget, ikledd blå lycra og med hjelm. Vi hverken så eller hørte’n før han feis forbi i en fart som Kristoff og Kaggestad hadde bifalt. Han hilste ikke han heller, og heldigvis er vi ikke mer skvetne enn vi er.Selv om vi skvatt en smule var det ikke verre enn at vi unngikk sidesprang og dermed minst et par dødsfall. Hadde jeg møtt den blålycrakledde senere på turen, hadde han nok fått en aldri så liten og pedagogisk henstilling om å ta noe mer hensyn, senke farten eller aller helst «forfaensykleetannetsted, du får ikke med deg noe av omgivelsene allikevel!!!» Jeg går ut fra at det hadde overbevist ham om at en uforbeholden unnskyldning samt endring av uønsket atferd var det eneste rette å foreta seg!
Nåja, det gikk heldigvis bra. Og jeg hadde hjelm, så hvis jeg hadde bikka inn i fjellveggen, så hadde det nok gått greit. Jeg hadde derimot ikke klatresele og sikring i fjell, redningsvest og slikt, så om jeg hadde stupt over kanten og ned i fossen, hadde nok blant annet bloggen fått fred framover. Men sykkel er fint for 40-årskriser. Jeg kjenner flere som er enige. Navn nevnes ikke. Man har da integritet.
Men Rallarvegen, ja. Ufattelig flott, variert, spennende og ikke minst overkommelig. Tankevekkende også. En bit Norgeshistorie der en, om en ikke gjør som han i lycraen, kan oppleve på nært hold hvilket slit og hvilken innsats som måtte til for at vi nå kan suse fra Oslo til Bergen med toget. Noen av oss flyr også da, men det er en annen historie. Bergensbanen over fjellet er for øvrig noe stusslige greier, i alle fall den delen jeg har prøvd. Tunnell på tunnell, og innimellom et bittelite glimt av norsk fjell. Akkurat så kort at jo, turistene rekker å ta opp mobilkameraet, men idet de skal knipse: tata: ny tunnell!
Flåmsbanen derimot. Der er det tilrettelagt for både mobilkameraer og mer avansert utstyr med ufattelig lang linse, les: asiater! Det er bratt og går sakte og det er innlagt fotostopp også med underholdning i form av foss med kraftige høytalere OG hulder som danser i fossen! Fantastisk harry. Fossen var fin. De svenske kupenaboene var også relativt trivelige. Den ene hadde Zlatan-trøye. Den andre spurte «Har ni rymt?». Han skjønte nok mer enn vi fortalte, for å si det sånn. Hjelmsveis, svette ulltrøyer, 40-årskriser og øldunst kan også ha påvirket imaget.
Han skulle bare ha opplevd oss etter enda ei teltnatt på vidda! Da kan vi snakke om «the great escape!» Og det er jo unektelig mer effektivt å rømme på sykkel, enn på beina. Heia sykkel! Og husk hjelm!
Innleder festivalsommeren på terrassen – for resten av 2020!
Jeg har endelig blitt trendy. Jeg liker jo å følge med. Leser nettaviser og sosiale medier hver dag og prøver å orientere meg i samfunnsbildet. Nå er det jo ikke så vanskelig egentlig. Det går stort sett i pandemi. Oversiktlig om ikke annet.
I går kom artiklene som fortalte meg at jeg er trendy. Artiklene om køyer. Ikke køyesenger. Heldigvis. Hengekøyer. Hva bør du velge av telt og hengekøye og hvem bør unngå å sove i hengekøye?
Jeg har hengt mellom trær et par år allerede, etter å ha vært så redd for hoggorm og etter hvert grevling på en overnattingstur under åpen himmel, at jeg rett og slett der og da bestemte meg for at litt opp fra bakken var løsningen. Det viste seg å stemme bra!
Artikkelen sier at folk med vondt i ryggen kanskje bør vurdere noe annet enn hengekøye. Jeg er nok unntaket som bryter med den regelen. Jeg er rett og slett mye mer bevegelig i skroget etter ei natt i kokongen, les hengekøya, enn jeg er etter ei natt i senga. Nå tror jeg ikke lenger det er tilfeldig. Det er sånn. Jeg ligger i alle fall atskillig bedre i køya enn jeg gjør på bakken i lavvo eller under tarpet. Telt har jeg ikke.
Artikkelen påpeker også at buksering av kropp inn og ut av hengekøya kan være en utfording for spesielt støle og stive skrog. Helt sant, men øvelse gjør mester. Og så er det et godt tips å henge seg opp i passe høyde slik at beina når ned i bakken når du skal hufse deg oppi eller rave ut for en dotur i nattens mulm og mørke. Artikkelen sier heldigvis at hver og en må finne det som passer for seg. Det tror jeg er helt riktig. Men MÅ du ligge på magen så gå for telt, eller seng. Ryggen og sida fungerer bra i hengekøye. Er du skeptisk til mygg, kjøp deg køye med myggnett, eller bruk telt.
Telt passer også bra om du ikke har trær. Hengekøye på snaufjellet er ikke så sjarmerende. Hvis du liker å ha tak over hodet kan telt også fungere. Jeg bruker tarp over hengekøya. Hvis tarpet er tett blir natta bra selv om det regner. Hvis det ikke er tett….vel, har prøvd det også…
