Jeg skal skrive litt om korona i dag. Det er lenge siden nå og det er så mange som har lure og ikke så lure ting å si om livet med og under korona at jeg føler jeg har sagt mitt. Inntil videre. Men i dag kommer det litt mer. På en dag der jeg leser at ølkranene i hovedstaden skal åpnes og frisørene har fått åpne, men vi fortsatt venter på åpning av treningssentre for eksempel. Svetter folk sååå vilt og uhemmet at de smitter mer på treningssenter enn halvveis nedi øl nummer 5 på bar? Det er en noe spesiell prioritering etter min mening. Selv om jeg ikke har satt mine ben i et treningssenter de siste 15 åra i alle fall… Har vært på bar, da….
I dag er jeg opptatt av hamstring. Ikke muskelen i låret altså, selv om den skriker etter oppmerksomhet etter ei styrkeøkt tidligere i dag. Har jo et kne å trene opp igjen, og resten av beina får nok også litt glede av bivirkningene av det. Altså ikke lårmuskler, men hamstring i dagligvarebutikken.
Og da lurer jeg på en ting. Er dette hamstring?
Her i huset syns vi handling av mat og dopapir er omtrent like morsomt som å se på gras som gror. Og definitivt mer slitsomt. Derfor er vanen å handle kun en eneste gang per uke. Da selvfølgelig med en huskelapp som er like lang som en middels norskstil på barneskolen var i sin tid!!! Såpass lang at avleggeren har innført renskriving av huskelapp med underkategorier og avsnitt. Noe som i dag førte til at noen glemte å handle det som sto i avsnittet på baksida… alternativt: så ikke baksida i det hele tatt!
Nå hender det at vi må ta en «suppleringshandling» imellom, må jeg innrømme. Salat handlet for ei hel uke blir lett litt slapp og uapetittelig etter 4 dager og tomater blir det jo tomt for nesten tvert her i huset. I alle fall når frøken grønnsak (altså borteboerstudenten som plutselig ble hjemmeboer) er en del av husholdningen.
Når handlingen foregår sånn ca hver 7-8 dag er dette antall poser helt normalt. Og handlekurven ser ut deretter. Det ser ut som vi hamstrer, ja. Er klar over det. MEN!!! Dermed går vi også på butikken sjelden. Og utsetter både oss selv, de ansatte, medkunder og andre i omgivelsene for mye mindre smittefare enn vi ville ha gjort ellers. Dermed var ukeshandling for oss en av de lettere delene av «den nasjonale dugnaden». Og vi kan bruke mer tid på å se på at graset gror…