Norge er full av helter. Dessverre trengte vi et aggressivt virus for å minne oss om det. Vi har alle en nabo, et familiemedlem eller en kompis som hver dag møter opp på jobb for å få AS Norge og alle oss andre rimelig trygt gjennom også denne perioden. Vi vet alle hvem de er om vi tenker oss litt om.
Jeg vil gjerne hylle noen av dem litt ekstra. De jeg kjenner best og som hver eneste dag også til vanlig strekker seg lenger enn langt for å sørge for at det kjæreste vi har opplever trygghet og blomstrer i sin utvikling. De som både er Supermann, Batman, Elsa og Anna, Wonder Woman og Hulk til daglig. Og som jeg håper kjenner superheltkappa løfte seg opp hver morgen.
Jeg vil framsnakke alle barnehagekollegaene mine som fortsatt befinner seg innenfor gjerdet i barnehagen. De sørger for at det finnes et trygt og forsvarlig tilbud til barna i den unntakstilstanden vi befinner oss i. Og er de ikke fysisk innenfor barnehagens gjerder, forbereder de ukene som kommer. Hvis de ikke er på tur med ungene da.
De er altså heltene som stiller opp for samfunnet og fellesskapet ved å gå på jobb i barnehagen! De som går på jobb og sørger for at pappaen som jobber på sykehuset, mammaen som holder butikken oppe og bonden som sørger for varer i hyllene kan gjøre nettopp det også i dag.
Takket være dere kan samfunnskritiske roller fortsatt bemannes. Dere tar imot de små hver dag og sørger for at hverdagen blir så god og vanlig som mulig. Dere trosser egen smittefare og fare for å spre smitte til egen familie og alle andre dere møter for vår skyld. Dere stiller opp for de barna som fortsatt er i barnehagen og skaper en trygg hverdag for barn og foreldre.
Dere stiller opp for Norge. For deg. For meg. For oss alle. Uten dere stopper det opp. Dere er limet i samfunnet. Limet som vi er så avhengige av. Dere er helter.
Til dere og alle andre som stiller opp nå og ellers: Takk skal dere ha! Jeg heier på dere!
Initiativ er ifølge thefreedictionary et substantiv nøytrum (til glede for alle norsklærere og andre med tilsvarende preferanser) og ordet er definert som en handling/ide som innleder noe, et tiltak.
Et tiltak som får noe i gang omtales gjerne som et initiativ. Å ta initiativ beskriver ofte noen som tar ledelsen eller føringen, skriver store norske leksikon.
Initiativ – har du det? Hvem kjenner du som viser initiativ? På hvilke områder i livet viser du mest initiativ?
I min bransje, barnehagen, jobber det ufattelig mange med masse initiativ. Det trer tydelig fram i den situasjonen vi i Norge er i nå. Det lages aktvitetspakker, legges ut filmer, ringes til familier, males, ryddes, bygges og ordnes. Og det gledes! Jeg tror ikke det er en enesete barnehageansatt som ikke ser fram til en normalhverdag med barnehage MED barn etter at denne perioden er over.
Mange viser initiativ ut over det som gagner en personlig. Miljøinitiativ har vi hørt om. Feministisk initiativ. Det arabiske initiativ. Etellerannet veldedig initiativ. Initiativ til å treffe venner er det noen som tar. Støttegrupper på facebook er et slags initiativ. Noen viser initiativ ved å samle inn til de som ikke har noe sted å bo. Noen viser til og med initiativ i senga, står det på internett (!). Halleluja. For enkelte er det nok initiativ å komme seg opp om morgenen.
Jeg mener at alle har det. Både liten og stor, ung og gammel. Alle har et visst initiativ inne i seg. Vi har et overlevelsesinstinkt alle sammen og dermed initiativ! Vi kler på oss hvis vi er kalde. Vi prøver å finne mat om vi er sultne. Vi løper for å komme unna en fare. Hvor mye og hvor sterkt overlevelsesinstinkt eller initiativ er nok individuelt, og ikke minst er det individuelt hvordan vi viser initiativet vårt.
Undertegnede har vanligvis en god del initiativ. Ganske mye mener noen. På grensa til for mye mener nok andre. Selvinnsikt er ei vanskelig greie, men jeg tipper (uten for store odds tror jeg) at noen mener mitt initiativ er på grensen til geskjeftig. Da er vi inne på et helt annet fremmedord, som jeg håper å slippe å blogge om. I alle fall akkurat nå. En ting er sikkert: ordet geskjeftig er negativt ladet, mens initiativ, derimot, er positivt ladet. En annen ting som også er sikkert; det er ikke alltid initiativ-genet virker. Noen ganger er dørstokkmila alt for lang. Som da undertegnede skulle skrive dette innlegget, for eksempel. Det satt langt inne, mildt sagt. Men det er der, initiativet, altså.
Jeg tror at initiativ og motivasjon ofte henger tett sammen for oss mennesker. De små menneskene jeg er mye sammen med viser dette hver dag. Noen viser masse initiativ hele tiden. De finner på ting å leke og de blir gladelig med på andres lek eller det vi voksne finner på. Andres lek blir gjerne fort påvirket av den initiativrike. Det er en bivirkning det ser ut til å være vanskelig å komme utenom. Viser du initiativ må du også være forberedt på å ta ansvar. Det er en annen bivirkning.
Andre viser kanskje det vi kaller lite initiativ i det daglige. De vet ikke helt hvor de skal begynne når vi skal leke, de finner ikke så lett sin rolle i påbegynt lek eller i voksenstyrt aktivitet. MEN, i en helt annen setting kan vi vise både kreativitet og initiativ som ikke var så lett å se at fantes der i utgangspunktet. De blomstrer, trives og finner motivasjon og trygghet til å vise seg fram i situasjonen! De vet hva de vil gjøre og de har meninger om hvordan de skal gjøre det.
Personligheten vår preger om vi oppleves som en initiativtager eller ikke. En definisjon av ordet initiativ er å få ting til å skje, eller sørge for at ting settes i gang. Noen er veldig tydelig igangsettere. De har et initiativ som sørger for at ting skjer og utvikler seg. I beste fall er de i en posisjon der de kan dra andre med seg på en positiv måte. De liker at ting skjer og liker å vise initiativet sitt.
Men de kan trenge hjelp. I alle fall trenger de å oppleve en viss støtte. Et initiativ som ikke støttes eller som blir nedstemt gang etter gang står i fare for å dø ut. Kanskje den som viser initiativ mister motivasjonen for å foreslå og sette i gang? Vil vi det?
Hva skjer dersom initiativtakeren slutter å vise initiativ? Hvem tar over. Er det den som henger på som tar initiativ da eller stanser vi opp? Hvorfor viser ikke de andre like stort initiativ? Er de fornøyd med tingenes tilstand akkurat som de er? Er det derfor de ikke tar initiativ til endring, handling eller utvikling? Hvilke forventinger har de til omgivelsene sine? Er de så vant til at andre tar initiativ at de naturlig lener seg tilbake og regner med at andre tar ansvar? Hvis ingen tar initiativ, skjer det noe i det hele tatt da? Når er det din tur til å ta initiativet? Hvem er det som tar initiativ til å treffes i din vennegjeng? Hva skjer hvis hun slutter med det?
Vi tar ulike roller i ei gruppe. Vi har både initiativtakeren og følgeren. Vi har noen som alltid mer enn gjerne tar på seg oppgaver, bare noen andre først tar initiativet. Kanskje vi til og med har noen skeptikere og noen som motarbeider. I beste fall har vi den kreative som kommer med spennende innspill, støttespillere og enda bedre; flere med initiativ. Gruppa består også av de som viser tiltak til å gjennomføre oppgaven. Ei dynamisk gruppe trenger nok alle disse. Alle har sin unike rolle i gruppa og er viktig for dynamikken.
Jeg tror at ambisjon i mange tilfeller er et uttrykk som henger sammen med initiativ. Har du ambisjon om at du eller ting rundt deg skal utvikles til det bedre må det forventes, både av andre og deg selv, at du tar initiativ! Vil du at noe skal skje, må du sørge for at det skjer. Du vil noe mer enn det som er nå. Dermed tar du initiativ til handling og gjennomføring. Din ambisjon om å gjøre ting bedre gjør at du motiveres til handling. Dermed tar du initiativ og blir en initiativtaker!
La ambisjon, personlig initativ og ansvar hjelpe deg og oss alle gjennom krisa. Da tror jeg vi er best rustet til hverdagen som kommer etter hvert!
Hverdagslykke, slik undertegnede beskrev den i 2016!
Endelig mandag! Endelig er det hverdag igjen og endelig kan man møte opp og treffe alle de menneskene som fortsatt møter verden og deg med et «Hei» og en kjempeklem når du kommer inn døra. Det er jobben sin det. Og hverdagen sin! Jeg lever heldigvis i en privilegert hverdag der smil, latter, bålkos og engasjerte mennesker er en vesentlig del. Heldig jeg!
Hverdagslivet ellers da? Striskjorta og havrelefsa. Vekkeklokka. Middag. Handle. Klesvask. Kjøre og hente på trening, korps, kor og teater. Trene sjøl skal en gjøre også. Og jobbe litt da. Nå om vinteren stort sett i alle døgnets lyse timer.
Det er hverdager det er flest av. «Alle disse dagene som kom og gikk. Ikke visste jeg at det var selve livet» (Stig Johanson). Lever vi hverdagene i påvente av helg og ferie? Eller lever vi hver dag? Altså i betydningen nyter hvert øyeblikk og koser oss med det som det faktisk er mest av? Hverdager.
Mandagsutsikt fra terrassen. Hverdagslig fotografert med mobil og gjenskinn.
Hvordan er din hverdag? Mye pes, sier du? Det tror jeg på. Mye skal løses, rekkes og gjennomføres. Det skal jobbes, ordnes og realiseres og dess større familien er dess mer avansert blir logistikken for å få hver dag til å gå opp. Mer enn en gang har vekkerklokka så vidt vært avskrudd hjemme hos meg før tanken «jeg gleder meg til å legge meg igjen» har dukket opp. Det går heldigvis som regel fort over.
Er det noen av dere som har tenkt «bare det blir helga!» noen gang. Jeg har. Så kan man kanskje også tenke litt på dem som mest av alt i verden ønsker seg akkurat det jeg har. Nettopp en hverdag. Vanlig liv med jobb, vekkeklokke, tidsklemme og helg innimellom. DA kjenner jeg noen ganger at jeg er veldig glad for å ha en hverdag og leve midt i den! Akkurat det er faktisk ikke alle forunt enten du lever uten jobb, er på flukt, syk eller satt helt eller delvis ut av spill på en annen måte.
Hva er din hverdagslykke da? For meg er det gull å komme hjem til ferdig middag fordi gubben er først ferdig på jobb og alltid sulten på den tida! Hadde vel ikke blitt mange middager før 20.00 om kvelden om det var opp til undertegnede. Kanskje ikke da heller. At tenåringen snakker, er også positivt. Ikke alltid den rasen gidder, men når det skjer er det som regel alltid verdt å høre på. God kaffe er en annen hverdagslykke. Ikke så god kaffe kan også gjøre nytta si iblant.
Den aller beste kaffen, både til hverdag og fest!
Noen ganger liker jeg å stikke av fra alt dette. Da blir det tur. Eller walkabout, som de kaller det «down under». Litt jug er det vel for walkabout var og er vel betegnelse på et noe lengre avstikkingsprosjekt. Mer sånn «legg ut på reise eller vandring på ubestemt tid og kom tilbake når du er voksen». Jeg er ikke borte så lenge. Ikke har jeg blitt nevneverdig mye mer voksen av disse turene heller. Mer det motsatte vil noen påstå. Men for meg er hverdagen også tur. Frisk luft får jeg i hauger og lass på jobb så det er ikke aldeles nødvendig med mer. Men å bryte opp hverdagen med å gjøre noe annet, bare være, har blitt viktig for meg. Det betyr at hodet ofte fungerer bedre, selv om kroppen er sliten, når turen er unnagjort og jeg en del av hverdagen igjen. Slik skaper jeg min egen hverdag sånn som jeg vil ha den. Eller i alle fall sånn som jeg får det til akkurat nå.
Slik skrev jeg om hverdag i februar 2016. Synes en liten reprise kanskje var på sin plass nå når dagene er alt annet en hverdagslige! Lag deg en fin hverdag! Alt blir ba!
Store norsk leksikon sier at den moderne betydning av ordet blåmandag er “en dag etter hard festing, da man plages av tømmermenn og anger og kanskje skofter arbeidet. Blåmandag brukes synonymt med uttrykket dagen derpå. I overført betydning kan også blåmandag betegne et tidspunkt for et tilbakeslag etter en periode med suksess i for eksempel politikk eller næringsliv.”
Kan vel ikke si at hverken hard festing eller suksess har vært veldig fremtredende for undertegnede i det siste. Tilbakeslag derimot kan jeg kjenne meg igjen i.
Så her handler det om å gripe dagen. Og uten mat og drikke duger helten ikke. Så i dag startet dagen med følgende:
Nettet har de siste par ukene flommet over av artikler, blogginnlegg og leserinnlegg (heter det det nå til dags?) om hvor slitsomt det er å være hjemme og ikke få lov til å sende unga og seg sjøl til egnede institusjoner på dagtid, ikke få lov til å reise på treningsstudio, hytta, jobb, trikk, buss, fotballbanen, you name it, på fritida. De første ordene om dette kom på mandag 16.mars – da hadde skole og barnehage vært stengt i 1 ½ dag. Og vi hadde hatt noe så stusslig som helg imellom den ene og den halve dagen. Vi må elske hverdagslivet vårt!
INGEN har delt noe om hvor godt det er å «varva ner» som svenskene ville ha sagt. Hvor godt det er å ikke skulle rekke noe, legge opp dagen etter ungenes behov, kunne sitte i nettmøte med pysjbukse på, slippe å stå i kø og rett og slett ta familielivet tilbake. Ingen!
For min egen del hadde jeg tjuvstarta. Den 20.februar var min siste dag på jobb så langt. Kroppen har krangla i snart 10 år og nå ville den rett og slett ikke mer. Ta det med ro, ligg på sofaen, sov godt, spis fisk og grønnsaker og gå deg en runde rundt huset om du orker, sa legen. Det vil i praksis si at da resten av Norge inntok #staythefuckhome-modus, så hadde jeg allerede vært der sånn ca nøyaktig 3 uker. Og før det var jeg stort sett kun på jobb. Ikke noe fult fritidsøs her. Orka ikke noe. Jeg antar det er derfor jeg fram til nå har tenkt at den der hold-deg-hjemme-så-sant-du-kan oppfordringen ikke har vært så vanskelig. For å være ærlig så tenker jeg at det er jo ikke så himla fælt, heller! Hvis jeg kan bidra med såpass lite for at dette skal gå bra for de fleste så er jeg heldig! Og takknemlig til alle de som ikke har det valget! Alle dere som jobber i yrker der kravene og risikoen er ekstra stor og som nå stiller opp slik at jeg kun trenger å holde meg hjemme! Takk skal dere ha!
Men i dag. I dag fikk humøret seg en skikkelig smell. Akkurat da kroppen var i såpass framgang at undertegnede planla og satte i gang litt skogstur og hengekøyeovernatting så smalt det såpass til de grader at sofaen igjen må duge. Se tidligere innlegg om knehøneatferd. Den daglige økta med pust og pes og trening (etter evne!) forsvant med et tryn, bokstavelig talt. Skogstur er helt utelukket. Trappa opp til badet i 2.etg er utfordring nok. Så nå sliter jeg med å holde humøret på et i alle fall innimellom akseptabelt nivå. Tålmodigheten min er ikke innstilt på akkurat det her!
Trøstespising utføres. Lesing av turbok likedan. Har inntatt både vin, mojito og øl i helga i håp om medisinsk virkning. Akkurat nå funker det derimot best å lese om Harry Hole. Makan til drittliv! Han er jo stort sett for det meste lenger nede i grøfta enn de fleste. Det kalles vel en slags trøst.
Vel: i min desperasjon etter noe som kunne høyne humøret en liten promille(uten å drikke noe altså) tenkte jeg at det må da gå an å bruke denna kroppen til noe! En liten gåtur på crosstrainer, noen styrkeøvelser og litt bevegelighetstrening og tøying ble derfor planlagt og gjennomført. Alt innendørs på relativt flatt golv. At det gikk strålende, er en god overdrivelse, men noe gikk da….helt til siste tøyeøvelse av rygg førte til overstrekk i det helsikes kneet igjen, med påfølgende uling og frustrasjon. Så da er man tilbake i sofaen. Sur og på grensa til depressiv!
Ga det et forsøk – knestøtta også!
Ser ved rask gjennomlesing at dette ble noe i nærheten av tidenes mest begredelige, sutrete og patetiske blogginnlegg som det går an å lire av seg. Forhåpentgligvis er det unnagjort og undertegnede er i stand til å trøstespise eller noe annet seg til litt mer positivt syn på livet etter hvert. Alt går bra! (regnbue, rosa sky, enhjørning, hjerte osv…..)
Den som vil lese litt mer om brakkesyke i koronaens tid kan gå inn på
snl.no/brakkesyke
Ekte brakkesyke! Nansen-style. Ser stabil ut han her.
I dag våknet vi her i huset opp klokka…ja altså: den ene var 10.02, den andre var 09.10 og den tredje trodde vi var 11.02. Så helt i takt kan man vel ikke si at vi var. Den ene trodde han hadde rett, han gikk for 09.10. Den andre trodde at den første måtte stilles, mens det viste deg at den hadde stilt seg sjøl. Men vi våkna da, og det var jo bra! Vi tok en kaffe og roet ned takta og vi var enige om at det var lyst ute!
Bilde: www.guyettec.com
Med kne ute av stilling og resten av skroget definitivt ute av normal drift vil jo alt som skal gjøres i takt by på litt utfordring de neste dagene. Men siden hverdag og samfunn er en smule ute av drift sjøl om dagen, så æ’kke det så farlig akkurat. Så får vi se hvilken takt en skal gå for etter hvert: samfunnets eller sin egen….
Når det gjelder tid, altså den som måles, og som vi her i landet velger å manipulere to ganger i året ved hjelp av klokka: Foreløpig har vi ikke stilt noen av de som var 09.10 og heller ikke de som var 10.02. Men vi satser på å finne takta i løpet av dagen, altså. Eventuelt gå for spenning og gå taktløst inn i framtida!
Du må gjerne flytte klokka i natt. Sett den hvor du vil for meg.
Jeg skal stille mine også. I alle fall de jeg får til. Litt spent på hva som skjer i bilen, klokka der har nå gått en time for fort siden i høst. Kanskje den blir riktig det neste halvåret? Vurderer faktisk i år å stille tida fram til sånn ca midt i august eller noe….
Men, det er vel best å følge strømmen. Så da stilles den en time mot sommeren og tenker det får klare seg.
Blir lite kakling ansikt til ansikt for tida, men det kakles så vidt jeg har fått med meg aktivt via sosiale medier. Så dermed kommer en reprise fra utfordret.no i 2016:
Høne sa utfordreren at jeg skulle skrive om. Eller var det noen høner som sa det? Kakling i kjøkkenhagen, eventuelt i hønsegården var en av assosiasjonene da. Høne av typen som bor i skogen og som vårkåte orrfugl og tiur spiller for og gjør seg til for er en annen assosiasjon. Skravlehøner. Kaklehøner. Hvit italiener… og rett og slett høne. Høne er i følge wikipedia en æse i norrøn mytologi. Mer om det senere. Høna har sitt eget opplysningskontor! Opplysningskontoret for høne, må vite. I tillegg så leser jeg på nettet om tre gode grunner til å spise høna. Jeg kan nok komme på i hvert fall tre gode grunner til ikke å spise høna også, kjenner jeg. Og hva kom egentlig først; høna eller egget? Mye artig hønestoff å ta fatt i, som man skjønner. Og da tenker jeg ikke på fjær. Og ikke koffert.
Så heter en bok av Sven Nordqvist som nesten ikke handler om høner i det hele tatt. Derimot handler den om en katt, Findus, og eieren, den noe eksentriske småbrukeren og ungkaren Pettersen. Jeg har med stor iver og glede lest om Pettersen og Findus både til eget barn og andres. Og sett dem på film. Pettersen har høner i hønsehuset. De gjør seg både i bokform og på film. Og de kakler. Både i hønsehuset og i kjøkkenhagen. Om det meste. Spesielt om andre og om noen gjør noe som er litt uvanlig. Da girer de seg opp til et spektakulært nivå der fjæra fyker. Og de kakler om det. Som høner flest.
Det bor ingen hane i hønsehuset til Pettersen. Ergo er de bare damer der. Jeg lurer litt på om det hadde blitt kaklet like aktivt om det hadde vært en hane tilstede. Hadde de dempet seg eller hadde de kaklet enda verre? Jeg mistenker at de hadde kaklet en del for oppmerksomhetens skyld, men viktig kakling hadde de nok tatt når hanen var vekk. Sov eller var på do eller noe.
Høner er som regel flinke til det. Å kakle. Spesielt da det bare er de og de andre hønene tilstede. Damer også. Spesielt når det bare er de og de andre damene tilstede. Jeg vet det er en påstand, og noen er sikkert uenig. Den uenigheten kan du gjerne kakle litt om sammen med venninner eller andre høner, unnskyld damer, som du foretrekker til formålet. Helt innafor. Jeg har imidlertid øvd i over 47 år på å være jente, dame, høne, whatever, så jeg står for påstanden. Kakling er ei hønegreie. Hanene driver med noe annet. Galer for eksempel. Og brisker seg og sparker i bakken. I alle fall et par av de hanene jeg kjenner. Denne for eksempel:
Hønsehus med kakling, og hane.
Damer kakler ikke bare i kjøkkenhagen. Altså i gamle dager, og da mener jeg ikke på 90-tallet eller der omkring, men da a bæssmor var ung, da kaklet de nok en del i kjøkkenhagen, tror jeg. Hun er født i 1929 og kjøkkenhage var derfor et naturlig oppholdssted for jentene og dermed kaklinga på den tida, tenker jeg. Nå for tida er min erfaring at damer kakler en del andre steder også. Over et glass vin, for eksempel. Da kakler vi fælt! Kaklinga kan nok eskalere i både hurtighet, intensitet og ikke minst lydstyrke etter hvert som kaklemiddelet(les: vinen) virker. Ukontrollert kakling kan oppstå. Undertegnede har vært borti både vin ved navn «Skravlevin» og «Brisa» så det ligger liksom i prisen.
Framtidig kakling varsles.
Vi kakler hvis vi sitter sammen med noen på bussen, eller kjører bil sammen. Vi kakler på telefon og chat. Og det kakles på jobb. Både i og utenfor pauserommet. Jeg har opplevd kakling på pauserommet som har vært både i dybde og tema såpass intenst at hanen som ankom så seg nødt til å forlate åstedet. Han var heldigvis såpass ung at det muligens er håp for at han kommer seg i løpet av en 10-15 års tid. Ellers så har undertegnede også deltatt i kakling som var såpass viktig at fjelltur måtte avbrytes. Sekk av og kaffe og sjokolade fram. Kaklingen i dette tilfellet krevde såpass med konsentrasjon at makspuls i tillegg passet dårlig. Fin kakling forresten. Lite tilhørere sånn pluss minus 1500 meter over havet.
Sekk av, kaffe og sjokolade fram: viktig kakling pågår!
Kakling i kjøkkenhagen, hønsehuset, over vinen eller på fjelltur kan være fryktelig tilfredsstillende. Ingenting er som å dele tanker, nyheter og spørsmål med andre høner som en kjenner. Og det beste er hvis medkakleren har både nyheter og tanker å dele. Da kan kaklinga ta nye høyder. Noen ganger så store høyder at en eller flere av hønene nesten detter ned av pinnen sin.
Undertegnede har gått på ei kakleblemme både en og to ganger. Kakling som har kommet ut av kontroll på den ene eller andre måten. Fort gjort å kakle for aktivt over et glass eller i kampens hete ellers. Da er det mulig noen får en høne å plukke med meg eller deg etterpå.
Lurer på om Høne i norrøn mytologi var fæl til å kakle. I følge Voluspå var Høne så heldig å få være med Odin og Lodur å skape de første menneskene, Ask og Embla, ved å blåse liv i to trestokker som hadde drevet i land på en strand. Det var nok vanskelig å ikke kakle om det til både venner og familie etterpå. Høne var også kalt «Odins vakre venn» og da var det sikkert en del som var mer enn villige til å høre på kaklinga hans.
Hva skal til for at du detter ned av pinnen din? Eventuelt oppfører deg som hanen som måtte forlate hønsegården, ehhh pauserommet, tidligere i innlegget? Hvor går grensa di? Hva er det greit å kakle om? Hvem er det greit å kakle om? Trenger det å være sant det vi kakler om? Og ikke minst, hva skjer når ei av hønene eller damene tar kaklinga med seg ut av hønsehuset eller pauserommet og kakler det videre i neste hønsehus eller over neste glass vin?
Jeg har gått så til de grader på trynet. Ikke en gang, ikke to, men mange. Det skal sies at det sjelden blir noen alvorlige skader av denne tryninga. I alle fall ikke verre enn noen blåmerker og litt ribbeinsbrist og slikt. Det meste går over. Det kan hende jeg skal skrive mer om andre måter å gå på trynet på en annen gang, men nå skal det handle om å gå på trynet i den mest bokstavelige varianten du kan tenke deg.
Undertegnedes hobby er tur. Tur og overnattingstur i skog og mark og fjell, med kano, truger, sykkel og beina. Ikke så mye ski for tida. Blir av naturlige årsaker 90% trynings da mot betraktelig mindre prosent ved andre aktiviteter. Derfor.
Men altså: midt i gårsdagens påtrengende idyll, med stjernehimmel over hodet og tyribålet knitrende, der jeg så fram til ei god natt i hengekøye under åpen himmel, klarte jeg altså det man absolutt ikke skal drive med, spesielt i disse tider. Jeg tryna! Midt i trynet gjorde det noe så inni h….vondt i kne og bein at jeg ble liggende i lyngen å ule ei god stund. Godt det er grisgrente strøk på tur!
Jeg tror jeg tenkte tanken «dette skulle jo så absolutt ikke skje nå» før jeg hadde rulla ferdig! Mens jeg lå der og gispa etter luft rakk jeg også å tenke en del andre ting. Det gikk ei stund før jeg turte gjøre noe forsøk på å gjeninnta vertikal posisjon. Jeg tenkte «dette var jo det siste som skulle skje», «hva f…gjør jeg nå», «hvor er kaffekjelen»(hadde den i hånda da jeg stupte) og «hvordan i alle dager skal jeg komme meg opp». Da jeg hadde tenkt litt ble det da til at jeg krabbet meg opp på alle fire og fant igjen kaffekjelen. Deretter opp på to bein der jeg sto og svaia litt før jeg satte meg igjen.
Dårlig balanse og sviktende kne er jeg jo ikke helt uvant med, men her hadde det utvilsomt skjedd noe. Nummenheten i fra hofta og ned med tilhørende kne av typen spagetti var ikke verre enn at jeg etter hvert krøp i soveposen og sovna. Litt merkelig følelse i kneet og en liten utfordring å finne optimal stilling, men det ble da søvn. Tilsynelatende alt vel og hue var tilbøyelig til å fortrenge hele greia og konstentrere seg fullt og helt om stjernehimmelen. Den var sååå fin!
Et par timer med idyll før knehøna bikka i lyngen og ulinga begynte.
Så kom morgenen. Og med morgenstund kommer jo behovet for å stå opp. Naturen krever sitt – altså blæra må tømmes.
Fint. Og kneet er stokk stivt! Har du noen gang buksert legemet ditt ut av et par soveposer (hater å fryse) og ei hengekøye samtidig med at du kler på deg bukse og sko og mens blæra skriker etter hjelp og tyngdepunktet så til de grader er midt bak? Jo det går jo det, men jeg vil påstå at det krever sin kvinne. Legg da på at du kun klarer å bøye og belaste det ene benet. Fikk til slutt både kledd på meg og bikka meg ut ved hjelp av en del klamring til nærliggende trestamme og god og erfaren svingteknikk på hengekøya.
Jeg orker ikke engang påpeke detaljene ved doturen. Kan bare nevne at store steiner, gåstaver og et overdimensjonert venstrebein redda meg fra å måtte bikke meg i egen morrasskvett…. Vakkert!
Fikk etter hvert ei fin frokoststund med bålkaffe og fuglesang, og nedrigging av leir og pakking av sekk fikk a også til.
Optimisten syns da det var helt på sin plass å slenge sekken på ryggen og rusle mot sti og etterhvert hjem. Etter 50 meter svikta kneet første gang. Ikke akkurat godt, men jaja, man skal jo hjem. Det æ’kke så farlig om det tar litt tid. Så gikk det 200 meter til…saakte. Før undersåtten igjen kom ut av stilling så til de grader at ulinga startet igjen! Ikke bra!
Mobildekningen i norske skogsområder er (heldigvis/uheldigvis, stryk det som ikke passer) atskillig bedre enn inne i mitt hus. Mer om det en annen gang. Det var bare å innse at her må ringes etter assistanse. Egen redningspatrulje (les; samboer med firhjuling) ble tilkalt og avtale ble gjort om å møtes der firhjulingen ikke kom lenger. Så var det bare å stabbe videre, livredd for å tråkke feil…..jeg rakk jo selvfølgelig ikke å møte noen firhjuling, men møtte samboer som heldigvis kom og befridde meg fra sekken slik at man kom seg hjem til slutt.
Så nå sitter jeg her. Med et kne som er enda tjukkere enn før og som ikke vil rettes helt ut og definitivt ikke bøyes. Menisk, korsbånd, leddbånd og RICE googles noe oppgitt. Det kan se ut som det blir ei rimelig rolig helg…..sosial distanse er lett! I alle fall for oss som går en del på trynet! PS! Har sjokolade, cheesedoodles, rom og mynte, SCRM kan det godt kalles.
