I går hadde jeg gleden av å tilbringe et par timer på jobb. Der er det mange å lære mye av! De aller fleste av dem er fem år eller yngre. I går snakket vi om ønsker. Det snakket vi om mens vi fargela ark med nisser, juletrær og julepynt. Da var det jo naturlig å tenke på ønskelista vår til jul, ikke sant?
«Ønsker du deg trommer?», spurte en av dem meg. Hun var i ferd med å fargelegge en nissesekk full av leketøy, blant annet en tromme. Jeg dro litt på det og hadde vel ikke noe klart svar. Annet enn at trommer ikke akkurat var noe jeg hadde tenkt at jeg skulle ha på ønskelista.
«Ønsker du deg trommer, kanskje?», spurte jeg. «Nei, jeg ønsker meg trom…trom…trombone!», sa den unge frøkna. Spenstig, tenkte jeg. Og i samme umiddelbare sekund sendte jeg en medfølende tanke til respektive foreldre. Kondolerer. Jeg vet ikke hva jeg ville ha valgt. Tromme eller trombone. Det siste kanskje. Den er vel en smule vanskeligere å få lyd i så der kunne vel utfordringene og hørselsskadene ha blitt utsatt i det minste.
Det ble en samtale ut av det her. Selv om det ikke ble aktuelt å forfølge trombone-sporet 😊.
Men hva ønsker du deg til jul? Sånn bortsett fra fred på jord og at alle barn har det bra og nye sokker, snille barn og slikt?
Jeg har det meste. Så ønskeliste er nesten vanskelig å komme opp med. Det i seg selv er jo greit å reflektere litt over. Egentlig en smule vulgært. Ut over det, så har jeg ikke spurt andre om ønskeliste heller. Så langt. Det er på tide å «sette tæring til næring». Det vil si å gjøre julehandelen så fornuftig og tilpasset AAP og prisøkning som mulig. AAP-lønna er jo på 66 % av normal lønn. Så da burde jeg nok egentlig lage alle julegavene selv. Det er bare det at energien ligger på omtrent 21% av det den var før – i gjennomsnitt. Så hjemmelaget er rimelig usannsynlig. Eventuelt så bør de koste omtrent 66% av det de gjorde før.
Så om det er trombone som står øverst på ønskelista, så håper jeg tromme står som nummer to. Jeg tipper den er lettere å spikke…
Her kan det jo finnes både trombone og tromme. (bilde: www.superkul.no)
«Det er mye godt å få kjøpt på butikken», sa fastlegen min til meg i dag. Og det har hun heldigvis rett i. Det er i grunn ganske fint syns jeg. For alle oss som enten ikke har energi, tid eller lyst til å bake og koke og brase i det vide og brede til jul. Det meste er å få kjøpt.
Hele julestrisamtalen kom etter at vi hadde snakket om det andre vi skulle. «Hva gjør du etter at du har vært her i dag da?», spurte hun nemlig fastlegedama. Vi snakket om energi. Eller rettere sagt mangel på akkurat det. «Nei i dag skal jeg ikke noe mer», sa jeg. Underforstått at det er slik dagene er med fatigue. Det er nok for meg å dra meg ut, kjøre til legekontoret, ha time, og så dra hjem. Det var den dagen, liksom.
Jeg skulle bedrive litt juleforberedelser i dag da. Og da er det jo fint at det meste er å få kjøpt. Heldigvis. Også sylte. Grisesylte. DET må jeg ha. Og jeg må ha fra en spesiell produsent. Hvis ikke så kan det være det samme med hele sylta. Så jeg stakk innom syltebutikken. Og fikk ordna det.
For det er mye godt å få kjøpt på butikken. I morgen skal jeg kjøpe julemarsipan. Ferdig. Og så satser jeg på at avleggeren ruller marsipankuler når hun dukker opp 😉
Ikke en forkjølelse, tror jeg. Og i alle fall ikke influensa. DET har jeg jo ikke lett for å få. Dessuten er jeg jo vaksinert mot sesonginfluensa. For tredje år på rad. Ikke brygger jeg juleøl heller. Jeg var innom bryggerhuset i går, men det var bare for å drikke kaffe.
Nei, men jeg brygger på et blogginnlegg. Eller to. Men de vil liksom ikke ut. Ordene vil slett ikke stokke seg riktig. Og setningene former seg overhodet ikke utover de vage ideene som svever rundt i hodet mitt. Som forvirrede snøfnugg uten mål og mening. Det lar seg ikke gjøre å forme ideene til fornuftige setninger som sier akkurat det jeg vil. De vil ikke engang forme seg til ufornuftig snikksnakk eller forvirrende svada engang.
Så da brygger jeg da. På ideer. Og på setninger. Og håper de former seg naturlig etter hvert. For hva skjer med slike bryggerier? Hva skjer med en bloggide som aldri blir festet som skrevne ord?
Blir de glemt?
Eller blir de liggende til de blir uaktuelle og dermed forkastet?
Eller?
Inntil videre går jeg her og ruger. Og brygger på et par innlegg. En periode skrev jeg så mye at jeg hadde innlegg klare for flere dager om gangen. Nå for tida kommer ideene bare flyktig innom hodet, og så klarer jeg sjelden å feste dem til det uttrykte ord før de forsvinner igjen.
Kanskje blir det noe av ideene. Om jeg bare brygger lenge nok. Vi får se!
Frostroser på et møkkete vindu kan være ganske fint.
Gransesongen er i gang her på småbruket. Friluftsheidi har i alle fall vært til skogs med sag. Treet som skal pryde tømmerlåven i desember er fanget. Det vil si saget ned og dratt med håndmakt oppover lia. Akkurat pent nok til å få lys på og stå og skinne ute. Ikke riktig fint nok til å få bli med inn og få både kuler, flagg og englehår.
Men det som skal inn er også klart. Merket og klart til å hugges der det står i selskap med noen hundre andre håpefulle av typen gran. Forhåpentligvis blir det noe færre av dem utover i desember.
Jeg fikk en vakker tur i hvit novemberskog. Og jeg fikk litt ekstra trening på vei opp bakken med treet på slep. En enslig bakkeintervall 😉 Til helga blir det julegrantenning på småbruket. I alle fall om vi finner igjen juletrelysa. OG om de virker….Sesongen er i gang!
Det ble nøyaktig EN bakkeintervall i dag. MED gran.
Jeg som akkurat som vanlig bare går rundt og surrer i min egen verden og holder på med mitt eget hverdagsliv er i år nominert! Helt uvitende har jeg altså gått rundt og ikke visst at jeg er nominert til Gryxen awards! Årets fotoblogger, årets meningsytrer og sist men ikke minst årets forbilde! Men med bittelitt hjelp av frodith ble jeg gjort oppmerksom på det! Jeg er usikker på om alt dette kan stemme og om det egentlig er fortjent!?! Men jeg syns jo det er stas, da!
Siden jeg i tillegg her om dagen ble kalt både modig, tøff og kul så tror jeg det er bra at dagsformen er sånn passe dårlig. Så ikke alle disse godordene går til hodet på meg, rett og slett.
Men folkens: jeg er beæret! Og ydmyk og tankefull. Så det kan rett og slett hende det blir et blogginnlegg eller to til av og med det her! Det er jo slik jeg blogger. Om tanker som dukker opp. Snart blir det en tur til skogs, og da dukker det nok opp refleksjoner som rett som det er havner på blogg. Og jeg får, spesielt i oppoverbakkene, minnet meg selv på at jeg ikke er direkte ustoppelig 😉
I dag har jeg blitt kalt både tøff, kul og modig. Til og med både bjutifull og påverfull…og jeg var ikke full av noe annet altså! Men stort sett ved mine «fulle fem» ellerhvadetnåheter. I alle fall i den grad noe sånt er mulig for meg. Jeg vet ikke akkurat om alt dette er riktig. Men det er stas da. Uansett. Og jeg er umåtelig ydmyk og takknemlig for alle meldinger og hilsener. Tusen takk!
Jeg kan melde om at jeg nå når jeg er «almost a decade», som han sier, eldre enn småbrukeren, er rimelig takknemlig for at jeg er av de heldige som kan klokke inn enda et år. Og ja; jeg er nå i en alder der jeg uten skam og forlegenhet lett kjøper mokkabønnene mine sjøl. OG spiser dem!
Siden jeg må forsyne meg i små porsjoner av moroa som kalles livet , så gjør jeg akkurat det akkurat nå. Og da må blogg også vike. Helga har vært fin. Såpass fin at helgas fulle og hele og eneste blogginnlegg består av en porsjon kake. Ikke en liten porsjon og ikke en stor porsjon. Men en akkurat passe en:
På denne datoen for 10 år siden dukket dette hjertet opp. Og jeg knipset bilde🙂:
Da var jeg på sparktur på isen med en gjeng unger fra barnehagen. Hjertet har fulgt meg alle disse årene. I dag deles det med et ønske om at du og alle som trenger litt ekstra omtanke klarer å lage ei god helg💚
Frosne hjerter kan være vakre – men hold hjertet inni deg varmt 💚
Litt pjuskete og kald. Nedsnødd. Etterlatt og glemt. Det er ikke akkurat sesong verken for tistel eller korn. Men begge står de der. Stivnet og tørre under snøen. Tistelen er vant til det, tipper jeg. Men med kornet er det verre. Ikke egnet som føde verken for menneske eller dyr og dermed etterlatt for å visne under snøen. Ikke brukbar. Ikke bra nok. Gjenkjennbart. Og de gjør lite nytte for seg.
Bortsett fra for meg da. Som fikk noe fint å se på da jeg gikk på tur i går. Det er vel ikke akkurat drømmesesong for friluftsheidier heller. Ikke helt trugeføre og ikke barmark. Men nedsnødd og ubrukelige er vi visst alle. Både tistel, korn og jeg.
