«Ja til et fargerikt fellesskap», sa vi i 1987. Slagordet var del av en informasjonskampanje for å skape positive holdninger til «våre nye landsmenn». Vi som gikk på skolen, i alle fall ungdomsskole og videregående, husker nok både buttons og gensere med budskapet.
I dag har jeg vært så heldig at jeg har fått være med på «Fargefest». Og det ble virkelig et fargerikt fellesskap. Med hvit bakgrunn. For i barnehagen der jeg jobber er fest for det meste noe som foregår utendørs. Selv om det er vinter, snø og på nippet til tosifrede kuldegrader.
Men fantastisk fargerikt. Og hva er vel bedre enn musikk fra høyttaler, en eksplosjon av fargerik pynt, egenproduserte «fargetrøyer» og en akebakke og skibakke med god glid!? På en og samme dag!
En kombinasjon og et fargerikt fellesskap å bli glad av!
Egenproduserte fargerike t-skjorter 🙂
OL er også fargerikt og curling er morsomt. Særlig når “boet” ligger nederst i akebakken og det er om å gjøre å stoppe på midten. Jeg tror vi klarte å komme helt ned bakken med hele 5 stykker på ei akematte. Fargerikt og veldig stas!
På ene siden: en svart katt. På andre siden: en fargeeksplosjon.
På min ørlille sånn omtrent ett døgns lange tur til hovedstaden så fikk jeg rollen som kjentkvinne. Hele tre, 3 , personer klarte jeg å få på riktig vei. Til tross for at jeg så definitivt kan betegnes som en skikkelig «bonde i by’n».
Den første var ei ungjente som lette etter riktig plattform og riktig buss. “Vet du om denne bussen går fra denne plattformen?” Lett å hjelpe til med slikt da, jeg gikk jo tross alt på reiselivslinja i 1991… Der leste vi myyyye rutetabeller…Hun kom seg på bussen og jeg kom meg på min.
I dag sto jeg midt på et fortau ved St. Hanshaugen og kjøpte meg bussbillett på telefonen. «Er du kjent i området?», kom plutselig over skuldra mi. Vel, det er i høyeste grad å ta kraftig i. Men ekteparet som lurte på hvor de skulle gå fikk hjelp de. For kart har jeg jo! Denne gangen på telefonen. Og når riktig adresse til alle tre sin store overraskelse etter hvert åpenbarte seg rett på andre sida av gata, så kunne jeg sende herr og fru over til andre sida og nedover mot forhåpentligvis riktig bygning.
For meg var det bare å gå på bussen. Det er fint å være «kjentkvinne». Og aller mest er det fint å kunne hjelpe når noen spør. Litt tilfeldig og ganske lite, men til glede for meg og de som spurte også. Så får det ikke hjelpe da, at kollektivtrafikken også denne turen var en smule utfordrende for slike som meg med stokk og balanseutfordringer. For der måtte jeg stå. Igjen. Heldigvis så kan jeg mer enn å lese rutetabeller og kart. Jeg kan sette sjøbein også. I alle fall i buss.
Men tog er fint på en tirsdag formiddag. Vi var hele tre personer i hele stillevogna! DET var deilig!
Kanskje en av årets aller beste dager å kjøpe blomster? For i dag var alt ferskt og nylevert hos blomsterhandler Rosengren, eller kollegaen hans da. For til morsdagen skulle jo “alle” ha blomster, sa’n, og det ble ganske tomt. Så i dag hadde han bare helt nye, ferske blomster som han beklaget så mye at han ikke hadde rukket å sette prislapp på engang😉
Dermed ble det rosa bukett på bordet hos avleggeren som endelig er i Norge etter enda et semester i Solens rike. Blomster og gjensyn til glede for både mor og “barn” på en helt vanlig mandag.
Vi skulle på visning. Det var i alle fall det som var planen. Eller unnskyldningen. Neida, vi skulle ikke kjøpe noe. I alle fall ikke fast eiendom. «Noen» av oss har jo eid objektet i tre år allerede. I alle fall var det tre år eierinnen regnet ut etter litt fram og tilbake. Og DA er det jo på tide å dra på visning. Eller «housetour». Slik at herligheten kunne observeres grundig og godkjennes av også denne klanen.
Vi skulle bare ta et par drinker først. Og ja, vi fikk da sett innsida av et par lokaliteter. Gamle og ærverdige sådanne. Det ene over 1oo år gammelt, faktisk. Og der ble vi da. Med drinkene våre under det skyhøye taket i de vakre og stilfulle omgivelsene.
Vi ble der helt til vi ble så sultne at vi rett og slett måtte finne oss et sted de hadde et bord ledig og noe litt mer fast føde enn drinks og nøtter. Og da vi ble mette begynte vi å regne. Ikke en gang det største tidsoptimisten av oss klarte å lage et regnestykke som lot oss farte med t-bane i 25 minutter, gå litt, få til en skikkelig «housetour», nyte utsikten fra de øvre bydeler for så å rekke siste bane ned igjen til sentrum! Det kunne ikke gå, det.
Men vi var såre enige! Det viktigste var at vi var sammen. Fikk i oss godt og denne gangen fancy drikke og smakfull mat – OG at vi fikk skravlet! Dermed oppsøkte vi et enda eldre byggverk og fikk oss enda noe godt og fancy i glasset før huseieren med treårsjubileum rakk siste bane hjem. Og vi andre kunne tusle på bussen, spasere en ørliten tur i vinterkalde og stille brosteinsgater og innta «hytta» som ble anskaffet i januar for et år siden.
Og det beste av alt: vi har fortsatt en visning til gode! Så da er det bare å planlegge til neste gang. Da bør vi nok se på muligheten for å ta visningen FØRST og de fancy drinkene ETTERPÅ!
Sagt, eller rettere sagt brølt ukontrollert og i fistel, i nasjonal fjernsynssending under VM på ski i Oslo i 1982. Oddvar trengte en ny. «Hvor var du da Brå brakk staven?», har mange av oss hørt maaaaange ganger i alle åra som har gått siden 1982. Så vidt jeg har sett på tv så brekker de visst staver i hytt og pine nå for tida også. Faktisk myyye mer nå enn da Oddvar brakk sin i ’82.
For da var stavene lagd for skogsarbeidere fra Snåsa (eller Engerdal’n og slikt) og tålte en støyt. Eller la oss si; de tålte rimelig mange skirenn og både dårlige løyper og hard medfart. I alle fall i forhold til dagens lette sugerør som ryker tvers av om noen nyser i nærheten…
Nok om Oddvar og staver fra i vinter. Dette er nemlig historien om en stav. En sånn fra ’82 eller der omkring, tenker jeg. Om ikke fra ’72. Det er faktisk ikke helt umulig.
Denne staven har hatt et langt liv med varierte og lett uregelmessige opplevelser, vil jeg si.
Den startet som vanlig skistav. Aluminiumskropp med rund plasttrinse, plasthåndtak og -håndrem. Helt tidsriktig da de ble anskaffet. Antakelig brukt av noen både i oppkjørt løype og der skiløperen måtte tråkke «stoppe» sjøl. Muligens av min bestemor eller bestefar. I det minste av foreldregenerasjonen min. Staven(e) hadde nok sin glanstid på 80-tallet med utallige turer ut i snøen.
Men, som mye annet fra 70- og 80-tallet – den ble fort avlegs! Også skistaven. Nye modeller med trinse skapt for fart (!) og moderne håndrem ble anskaffet, muligens samtidig med nye Fischer-ski. Tidligere var det Åsnes og Landsem og Karhu. Det er i alle fall de jeg husker i skrivende stund.
Staven gikk inn i en rolig periode. Glemt i et hjørne, sammen med andre gamle ski og annet av ukjent opprinnelse. Helt til avleggeren ble så stor at barnestavene måtte byttes ut. Da ble staven kappet i riktig lengde, og avleggeren kunne reise på skidag på skolen med staver som passet. Navnelappen sitter fortsatt på. Slikt måtte jo være i orden når barnehagelæreren med «navnelappmani» sendte sin egen avlegger avgårde.
Det var sikkert en del moro for staven i disse årene. Og en del tøff behandling. Garantert en god del spektakulære fall. Men knakk – å nei! DET drev ikke denne staven med.
Etter hvert ble avleggeren alt for lang for denne staven også. Og staven havnet igjen i en krok. Denne gangen i garasjen. Sammen med gamle slalomski fra 1985 og annet moro. Gjemt og glemt. Avleggeren sluttet etter hvert helt å gå på ski også. Men det var flere år senere og ikke før hun hadde mottatt helt nytt og fancy skiutstyr i julegave 😉.
Det ble mange og lange år i kroken i garasjen. Helt til friluftsheidi en vakker dag begynte å vingle såpass mye at staver på gåtur ble en forlokkende ide. Da fikk staven noen turer igjen. Før friluftsheidi anskaffet «ekte» teleskopstaver til gåturene sine. Dette foregikk jo langt innpå 2014, for ikke å si 2015-tallet, så staven var jo allerede godt opp i åra da den igjen ble satt vekk.
Sånn kunne stavlivet endt. I en krok i garasjen.
Men den som ikke kaster noe, den har. Og den som ikke kaster staver fra 1982, den har solide staver til trugeturer! Med trinser som egner seg i løssnø. I alle fall ekstremt mye bedre enn de små trinsene som finnes på teleskopstavene! Og den som ikke kaster noe kan få gleden av å reparere og oppgradere. For når småbrukets Reodor og McGyver slår seg sammen, så kan til og med glatte plasthåndtak på skistaver fra 1982 «reddes». Med tape og tetningslist. Jeg tenker at årgangsskistaven nå har fått en ny renessanse. Og har stor tro på at den holder flere trugesesonger framover uten å knekke.
Årgangsstav med tape og tetningslist.
Det hadde forresten vært artig om en tilfeldig tilskuer langet over en tilsvarende til Klæbo eller noen neste gang det ropes «gi mannen en stav!». Jeg tipper det fungerer bedre for Reodor 😉
Og ps: Fischer-skia fra 1985 er heller ikke kastet. De har vært «barnehageskia» mine i mange år 😉
Akkurat det er det her på bruket nå. Vinter med stor V. Og vintervakkert. Snøen kom i grunn sånn omtrent samtidig med det nye året. Og i nærmiljøet og litt lengre unna produseres det skiløyper over en lav sko. Jeg har ski, jeg. I alle fall tre par. Men jeg får ikke brukt dem for tida. Har vel ikke hatt bruk for dem på mange år, faktisk. Mangel på balanse og funksjon i høyresida får ta skylda for det. Men jeg selger ikke skia riktig enda. Nekter vel å innse realitetene. Og har et håp. Et håp om at Beitostølen Helsesportsenter kan bistå med noe som gjør meg i stand til å ta en bitteliten skitur i framtida. Eller gjøre noe annet gøy jeg ikke trodde jeg kunne. Dit skal jeg på «treningsleir» i februar, så det blir spennende. Mer vinter blir det nok også oppi der!
Ellers så kom det melding om at det snødde i Kobe i Japan i dag også. Ikke akkurat skiføre eller behov for brøyting der. Men kaldt nok i det som avleggeren har konkludert med at er meget dårlig isolerte hus.
Heldigvis er det her det er minus 21 om formiddagen. Ikke der.
Sånn som jeg fryser på beina innendørs for tida, til tross for både hjemmestrikkede sokker og ulltøfler, så var det ikke annet å gjøre enn å gå ut i dag! «Hvorfor være inne når alt håp er ute», som det sies. Det ble ikke så lange turen. Men en liten runde med trugene i kratt og ulendt terreng sørget i alle fall for at det ikke ble noe frysing! Til tross for minus 16 da jeg gikk inn igjen. Og ei januarsol som ikke dukket opp før jeg hadde gått inn. Den var ikke så lenge ute den heller, akkurat. Selv om dagen er omkring 3 og 1/2 minutt lenger enn den var ved vintersolverv.
Vinteren er vakker. Og kald. I alle fall akkurat nå.
Eller for dem med ekstrem flaks. Og muligens, men forhåpentlig vis ikke, er den brukt opp for i år. Flaksen, altså.
Ikke hadde jeg forestilt meg at jeg skulle stresse rundt og bekymre meg for været i Amsterdam en helt vanlig onsdag i januar. Og ikke tenkte jeg noen gang at jeg på laptop og telefon skulle sitte med ca 15 faner oppe i nesten et døgn, der samtlige var Avinor, Oslo lufthavn, KLM, Schiphol (AMS) lufthavn og you name it heller.
Men her er jeg. Og avleggeren er heldigvis ikke i Amsterdam lengre.
Folk er «strandet», uten strand. Ingen kommer verken hit eller dit. Ikke med fly og ikke med tog. For det snør. Og det blåser. Det snør her hjemme. Og det snør i Europa. Men her til lands er vi jo i alle fall tilsynelatende forberedt på vintervær på denne tida av året. I Nederland – not so much! Og når det da ofte er slik at det er der fryktelig mange mellomlandinger skjer for de som er ute og flyr, så blir det bråstopp. En real flaskehals de siste dagene.
Men så var det mitt stress da. Jeg har ikke beveget meg lengre enn til kommunesenteret her i dag. Og dit kjøres det bil. Helt greit på vinterføre uten for store problemer.
Avleggeren derimot! Hun skulle tilbake til Kobe i Japan i dag. Med fly, så klart. Via mellomlanding i – nettopp – Schiphol, Amsterdam. Og med KLM….
I dagesvis har vi hørt om dette:
Klipp fra vg.no og adressa.no.
Og allerede fra Gardermoen var det halvannen times forsinkelse. Såpass at avleggeren begynte å lure på om hun kom til å rekke det neste flyet. Medpassasjerer var bombesikre på at også deres fly kom til å bli kansellert og i det hele tatt å reise til Schiphol denne dagen virket som en dårlig idé. Men med godt med «is i buken» (sitat: Johaug) og en god dose flaks så fløy de av gårde. Og det var med det eneste flyet som gikk fra Oslo til Amsterdam i dag.
De kom seg ned og et nytt kapittel med ny spenning dro i gang. Dette flyet kom aldri på vingene:
Bilde fra Schiphol i dag. Lånt fra facebook.
Og det gjorde visst ikke 600 andre KLM-fly derfra i dag heller. Stort sett har det lyst rødt på alle oversiktene:
Klipp fra flyplassenes nettsider.
Men som bildet sier: skulle du noe sted fra Amsterdam akkurat i dag, så var det veldig lurt å velge Osaka i Japan! Noe i nærheten av halvannen time etter oppsatt tid var flyet ferdig aviset og rullebanen brøytet. Og på andre forsøk, usikkert hvorfor, kom de på vingene.
Går det faktisk an å ha så mye flaks!?! Det er det nok bare snille jenter som har. I skrivende stund befinner avleggeren seg et sted i luftrommet over Aserbajdsjan. I Osaka er det varmegrader og oppholdsvær sier yr.no. Det er vel like greit, også for snille jenter.
Og med det utgangspunktet så er det bare å legge seg i hardtrening. Eller rettere sagt fortsette treninga. Like godt som jeg skal fortsette å trene kroppens andre muskulatur så skal jeg selvfølgelig fortsette å trene hjernemuskulaturen også nå i 2026.
Dette er altså ikke noe såkalt nyttårsforsett. I beste fall nyttårsfortsett.
Og jeg har allerede begynt å forberede årets trening. Adventskalenderen for desemberdagene i 2026, altså om nøyaktig 11 måneder, er fylt. Slik som jeg skrev om her. Den er fylt med ting jeg har gledet meg over gjennom adventstida som vi akkurat har lagt bak oss. Når jeg plukker den fram igjen den første desember om 11 måneder, vil jeg kunne «pakke opp» en «ny» glede hver dag. Og jeg har jo allerede glemt hva som skjuler seg bak den enkelte luke, så det blir garantert en spennende historie.
Jeg har ellers planer om å gjøre 2026 i seg selv til en spennende historie også. På en god måte. Så god som mulig. Det handler for meg om å være takknemlig for det jeg har og det jeg kan OG forsøke å gjøre det beste ut av det. Og så handler det om å bruke energi på det jeg faktisk KAN gjøre noe med, men bruke minst mulig tid og ressurser på det jeg uansett ikke har styring på.
Sånn sett er et nytt år en boost for meg. Det er muligheten for å stikke fingeren i jorda og ta grep og styring på hverdagen. Slik den er. Og det handler om å glede seg over et handlingsrom der jeg med visse tilpasninger kan lete etter gleder. Både hverdagsgleder og de litt større opplevelsene. For jeg har heldigvis noen slike å se fram til også i 2026. Noen hårete mål og en god del delmål 😊. Akkurat slik jeg vil ha det.
Og når de gode tankene får oppmerksomhet vil nettopp de nervebanene jeg bruker da bli sterke og klare OG dermed de banene min hjernemuskel automatisk vil ta i bruk også en annen gang. Tenker jeg. Fokuset blir automatisert. Og hjernen får et muskelminne som hjelper meg å fokusere på det gode!
Året er nytt. Prosjektene er vel i grunn de samme. Men planlegginga for mål og delmål er hjernemuskelen i full gang med allerede. Og det hjelper ikke så mye å være muskulløs i skrotten om jeg er muskelløs i hue 😉.
Adventskalenderen for 2026 legges nå bort, så treningsopplegget for hjernen den perioden er allerede klar.
Folkens jeg kommer med nyheter og må be om absolutt stillhet Ventetida er over det kommer til å dukke opp et nytt år i natt
Her kommer 2026 Her kommer nye blanke dager Her kommer 2026 Endelig et helt nytt, blankt år
Vi klarte det, du og jeg. Vi har “stått han av” i gjennom enda et år. Mange har sikkert oppnådd veldig mye i 2025. Ny og astronomisk godt betalt jobb, personlig rekord på maraton(flere ganger), ungene har stor suksess med studier, huset er pusset opp til det ugjenkjennelige og barnebarna har bevist for alt og alle(i alle fall deg) at de er langt over gjennomsnittlig smarte. Og pene😉 Denne nyttårshilsenen går imidlertid og mest til deg som rett og slett bare har holdt fillene mer eller mindre sammen og kommet deg sånn noenlunde helskinnet gjennom 2025. Nå står 2026 for døra og du har et helt år med nye muligheter for å ta gode personlige valg og “ta bolig i deg sjøl og puss sotet av lampen slik at dine medmennesker kan skimte lys i dine bebodde øyne”. Både du og alle andre er mye mer enn det vi ser. Vær helten i ditt eget liv og gå på jakt etter hverdagsgledene i 2026! Godt nytt år til deg fra meg! (fritt etter Jokke og Valentinerne og Hans Børli)
…på sofaen! I alle fall mer eller mindre, tenker jeg. Da er det bra å ha noen friluftsopplevelser fra de siste dagene å lene seg tilbake på. Og det er bra å kunne glede seg til mer av den typen neste år. Men nå: sofa resten av året 🙂
