De er ikke absolutt helt sikre, disse svenskene. Eller. Stryk det som ikke passer, kanskje😉?!?
Öppet – men stängt!
Sup-erlokal forskning!
Superlokal, nylig gjennomført og superenkel forskning sier at sup krever både kroppsbeherskelse og balanse. Mye.
Det vil jo da si at relativt slappe, ubalanserte og ms-befengte kjerringer på 51 pluss med et noe ustabilt og overgangsalderpreget tyngdepunkt muligens med fordel kan finne på noe annet å drive med. Eventuelt finne alternative løsninger!
Så i dag ble det altså den type forskning. Alternative sup-løsninger. Gjennomført ved å bli rodd til egnet langgrunn strand uten fare for stein i bakhodet når(ikke hvis) jeg ramler av. Flatt vann, altså uten noe som helst som likner bølger, var en forutsetning. På lik linje med bare sånn passe sommervær, slik at det ikke befant seg så mange andre på stranda😉. Bortsett fra et par danske småbarnsfamilier som hadde så mange unger at de rett og slett ikke hadde tid til å følge med på oss sup-erne. Regner jeg med.
Enkel, lokal og ny forskning sier dermed at dette er den beste måten:
Avslappende og stabilt og fint. Det er fullt mulig å padle, men noe ugreit å vite hvor…
Denne metoden går også an. Men fører raskt til krampe i fotbad og legger.
Denne metoden fungerer dersom det holder med 2-3 padletak for å komme dit du vil. Mulig at de som har følelse i begge bein kan få til 5 tak…. Hu som har balanse og fysikk i orden, avleggeren, fikk til flere hundre…
Forskning er krevende greier og det er viktig med hvile mellom øktene. Og den beste sup-stillingen fungerer også i robåt, med sup-er på slep. Hvis noen andre ror.
SUP betyr i følge det o-store-internett: stand-up-paddleboard. Det der høres ut som multitasking; både stå og padle? Og multitasking har jeg lært av nevropsykolog at ingen får til særlig bra. Vi bare tror det. Jeg kaller det heretter LDP: lay-down- paddleboard.
De gangene.
Noen ganger, en gang i blant kanskje, kommer den følelsen;
Følelsen av å være akkurat på rett sted, ha akkurat det rette selskapet, og ikke ha behov for hverken å være noe annet sted eller ha noe som helst annet enn akkurat det du har.
DA er det viktig å kjenne etter! For det er akkurat de gangene som skaper magien. Som balanserer livet! De gangene.Nå!
Ut eller inn?
Nå lukkes øyeblikkelig døra til The Great Escape vol 12. Sykkeleventyret er over og jeg gleder meg til å åpne og gå inn neste dør.
Den går til mer ferie. Og annerledes ferie. Og så må vi huske på at dersom en dør lukkes, så åpnes kanskje et vindu?
Lag deg en fin dag!
Arkivet bidrar med kunst
Jeg har lest og sett at helgene her på blogg preges av en ny “farang” (slå gjerne opp akkurat det ordet i ei dialektordbok..). Og først i dag fikk jeg meg endelig til å henge meg på. Så her kommer et bidrag til temaet “gatekunst”. Rett og slett svensk kunst fra bildearkivet mitt.
Takk til https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-gatekunst.html for helgeutfordring!
Aften rød.
“Aften rød gjør morgen blød”, har jeg lært.
Jaja, vi får nå se. Kanskje den blir “sød”?
Stolleken.
Sommerferie er det visst. Og vi spiste middag på terrassen i dag, det er riktig. Og der har vi da fått til både frokost, middag og litt til selv om regn og temperatur minner aller mest om noe helt annet enn sommer. Men nok om været! Til tross for at det er sommerferie. Det får vi ikke gjort noe med. Og derfor får vi ta det vi får og gjøre det beste ut av akkurat det.
Så i dag har vi hatt stolleken på terrassen. Overhodet ikke i tradisjonell forstand. Mer med grønnsåpe, klut og skrubb! Og lite sitting. Endelig skal det grønne kjøkkenbordet og stolene fram i lyset igjen. De skal faktisk flytte til nettopp; Grønland! Så dagens stollek på terrassen var kun for å vaske vekk minst 20 års spindelvev, støv, møkk og annet udefinerbart som havner på slike ting som står lagret på låveloftet.
Dermed stolleken. Med klut. Mulig det blir en liten malejobb for avleggeren og samboeren utpå høsten. Det får de bestemme. Og det kommer helt an på hvor på skalaen eksisterende «patina» blir vurdert.
Nå her de i alle fall fire stoler (og ett bord) så stolleken skulle være mulig!
I mellomrommet.
Det er der jeg er nå. Det er juli. Det er ferie. Og jeg er midt i mellom. Midt i mellomrommet mellom to værmeldinger. Ja, akkurat såpass banalt er det.
Samtidig som jeg prøver å nyte SOMMERferie, og SOMMERMÅNEDEN juli til tross for 12 varmegrader og silregn. Jeg drikker kakao og rødvin, med ullsokker på. Leser oppdateringer om ferierende venner som trasspiser is mens regnet siler ned. Og jeg leser værmeldinger igjen. Akkurat som forrige uke. Da var jeg vel innom både yr og storm en trillion ganger mens jeg pakket og forberedte meg både fysisk og mentalt for et par døgn i fjellet. Med kun en tynn lavvovegg mellom meg og det jeg fikk servert fra den værmeldinga. Og det viste seg jo i grunn å bli litt av hvert. Mest hvert, heldigvis.
De siste dagene har jeg hatt ei pause fra yr og storm. Jeg har befunnet meg i mellomrommet. Nå er jeg på vei ut på kjøret igjen. Værmeldingskjøret. Om ei uke inntas fjellheimen igjen. Og da er jeg jo en smule opptatt av hvordan været oppfører seg akkurat der og akkurat i de dagene. Spesielt når sosiale medier de siste dagene har vist bilder av snø og tåke så det holder. I høyden i alle fall. Så da følger jeg med igjen da. På både yr og storm. Bittelitt manisk, antakelig. Og fullstendig klar over at jeg må ta det jeg får. På den neste turen skal det soves innendørs og under tak og etter planen i seng. Luksusvarianten, med andre ord. Så om det blåser så alt ligger flatt og regner både katter og bikkjer så gjør ikke det så mye. Så lenge det foregår om natta.
Men vi som liker å sykle, bade, skravle, nyte og puste i fjellheimen syns jo stort sett det er artigst i oppholdsvær. Og kan verden friste med litt sol og vakker solnedgang, så blir slike som meg glade.
Akkurat nå er jeg altså midt i mellom. Men jeg regner med værmeldingskjøret går i gang for fullt igjen de neste dagene. Så krysser jeg fingre og tær (ikke at jeg får til det, forresten) for at vi slipper å sykle mellom skurene.
Det o store passordmarerittet!
I går og i dag har jeg vekslet så fort mellom å være selverklært teknisk geni og komplett og fullstendig ubrukelig at jeg nå er usikker på hva som er opp og ned på både tekniske dupeditter og meg sjøl. Sånn egentlig.
Slike gamle og bare sånn passe interesserte utgaver som meg burde rett og slett være fritatt fra for eksempel å bytte telefon. Ja, for det er jo det jeg driver med. Bytter telefon. Til et annet merke. Og selv om appene, bildene og alt annet overføres automatisk så lenge jeg trykker på det jeg får beskjed om å trykke på så er jo alt greit.
Og jeg er selverklært geni. Fordi jeg klarer å gjøre som jeg får beskjed om…. Så kommer neste steg. Å ta i bruk appene når de er overført til ny dupeditt. Og da må jeg logge meg på med passord første gang!!! Jeeeezeeessss!
Så i dag har jeg bedt om nytt passord fra de fleste etter hvert som jeg har tatt i bruk appene jeg trenger. For husker jeg passordene jeg opprettet sist jeg byttet talatut, tror du? Det er jo «bare» 4 ½ år siden… Så langt i fra! Jeg tror jeg husket ett! Og akkurat slik blir det neste gang også. Det er jeg helt fullstendig overbevist om.
Men siden min ellers så velfungerende Huawei koblet fullstendig ut akkurat kameraet sitt på fjelltur forrige helg, så var det ingen bønn. Hadde ringe- og meldingsfunksjonen blitt borte hadde det vært så sin sak. Det hadde for så vidt ikke vært så krise. Men KAMERA a gitt! DET er helt uakseptabelt. Og siden jeg ikke på noen som helst måte kan forsvare å bruke ei halv månedslønn på ny telefon, så ble det en rimeligere modell denne gangen. Så gjenstår det bare å se om jeg blir fornøyd. Jeg er litt skeptisk etter første kameratesting i hagen i dag. Med både ny telefon, gammel telefon og speilreflekskamera skulle sammenlikning skje.
Konklusjonen er foreløpig at det må tilvenning til. Og muligens må jeg bruke noe annet enn mitt daglige mobilkamera når jeg skal ta nærbilder og bilder av detaljer. På oversikts- og utsiktsbilder ser jeg ikke så stor forskjell.
Tipper jeg har vent meg til kameraet innen jeg må lage meg nye passord igjen.
Takk for rask og effektiv ekspedering til Frode og Mobit Levanger. (denne reklamen får de helt gratis) Mulig jeg raner en bank til neste gang slik at jeg kan smelle til med en toppmodell 😊. Men jeg må vel ha nye passord til den også, dessuten så blir jeg vel så redd for å ødelegge den at jeg ikke tør bruke’n😉
Med nytt og gammalt, gammalt og nytt…
Kakling i huskestativet?
Gårsdagens lille gjesteopptreden på jobb minnet meg om følgende innlegg fra den tidligere bloggen jeg utfoldet meg på. Her var det både høner og haner, og kaklinga gikk nok stort sett på noe sånt som «nå går vi hit, jenter» og «pass deg nå kommer det noen uten fjær!» og slikt.
Men stikkordet for blogginnlegget var i sin tid høne. Og det endte dermed mer eller mindre naturlig med å handle om kakling:
Høne sa utfordreren at jeg skulle skrive om. Eller var det noen høner som sa det? Kakling i kjøkkenhagen, eventuelt i hønsegården var en av assosiasjonene da. Høne av typen som bor i skogen og som vårkåte orrfugl og tiur spiller for og gjør seg til for er en annen assosiasjon. Skravlehøner. Kaklehøner. Hvit italiener… og rett og slett høne. Høne er i følge wikipedia en æse i norrøn mytologi. Mer om det senere. Høna har sitt eget opplysningskontor! Opplysningskontoret for høne, må vite. I tillegg så leser jeg på nettet om tre gode grunner til å spise høna. Jeg kan nok komme på i hvert fall tre gode grunner til ikke å spise høna også, kjenner jeg. Og hva kom egentlig først; høna eller egget? Mye artig hønestoff å ta fatt i, som man skjønner. Og da tenker jeg ikke på fjær. Og ikke koffert.
Kakling i kjøkkenhagen.
Så heter en bok av Sven Nordqvist som nesten ikke handler om høner i det hele tatt. Derimot handler den om en katt, Findus, og eieren, den noe eksentriske småbrukeren og ungkaren Pettersen. Jeg har med stor iver og glede lest om Pettersen og Findus både til eget barn og andres. Og sett dem på film. Pettersen har høner i hønsehuset. De gjør seg både i bokform og på film. Og de kakler. Både i hønsehuset og i kjøkkenhagen. Om det meste. Spesielt om andre og om noen gjør noe som er litt uvanlig. Da girer de seg opp til et spektakulært nivå der fjæra fyker. Og de kakler om det. Som høner flest.
Det bor ingen hane i hønsehuset til Pettersen. Ergo er de bare damer der. Jeg lurer litt på om det hadde blitt kaklet like aktivt om det hadde vært en hane til stede. Hadde de dempet seg eller hadde de kaklet enda verre? Jeg mistenker at de hadde kaklet en del for oppmerksomhetens skyld, men viktig kakling hadde de nok tatt når hanen var vekk. Sov eller var på do eller noe.
Høner er som regel flinke til det. Å kakle. Spesielt da det bare er de og de andre hønene til stede. Damer også. Spesielt når det bare er de og de andre damene til stede. Jeg vet det er en påstand, og noen er sikkert uenig. Den uenigheten kan du gjerne kakle litt om sammen med venninner eller andre høner, unnskyld damer, som du foretrekker til formålet. Helt innafor. Jeg har imidlertid øvd i over 51 år på å være jente, dame, høne, whatever, så jeg står for påstanden. Kakling er ei hønegreie. Hanene driver med noe annet. Galer for eksempel. Og brisker seg og sparker i bakken. I alle fall et par av de hanene jeg kjenner.
Damer kakler ikke bare i kjøkkenhagen. Altså i gamle dager, og da mener jeg ikke på 90-tallet eller der omkring, men da a bæssmor var ung, da kaklet de nok en del i kjøkkenhagen, tror jeg. Hun er født i 1929 og kjøkkenhage var derfor et naturlig oppholdssted for jentene og dermed kaklinga på den tida, tenker jeg. Nå for tida er min erfaring at damer kakler en del andre steder også. Over et glass vin, for eksempel. Da kakler vi fælt! Kaklinga kan nok eskalere i både hurtighet, intensitet og ikke minst lydstyrke etter hvert som kaklemiddelet (les: vinen) virker. Ukontrollert kakling kan oppstå. Undertegnede har vært borti både vin ved navn «Skravlevin» og «Brisa» så det ligger liksom i prisen.
Vi kakler hvis vi sitter sammen med noen på bussen, eller kjører bil sammen. Vi kakler på telefon og chat. Og det kakles på jobb. Både i og utenfor pauserommet. Jeg har opplevd kakling på pauserommet som har vært både i dybde og tema såpass intenst at hanen som ankom så seg nødt til å forlate åstedet. Han var heldigvis såpass ung at det muligens er håp for at han kommer seg i løpet av en 10-15 års tid. Ellers så har undertegnede også deltatt i kakling som var såpass viktig at fjelltur måtte avbrytes. Sekk av og kaffe og sjokolade fram. Kaklingen i dette tilfellet krevde såpass med konsentrasjon at makspuls i tillegg passet dårlig. Fin kakling forresten. Lite tilhørere sånn pluss minus 1500 meter over havet.
Kakling i kjøkkenhagen, hønsehuset, over vinen eller på fjelltur kan være fryktelig tilfredsstillende. Ingenting er som å dele tanker, nyheter og spørsmål med andre høner som en kjenner. Og det beste er hvis medkakleren har både nyheter og tanker å dele. Da kan kaklinga ta nye høyder. Noen ganger så store høyder at en eller flere av hønene nesten detter ned av pinnen sin.
Undertegnede har gått på ei kakleblemme både en og to ganger. Kakling som har kommet ut av kontroll på den ene eller andre måten. Fort gjort å kakle for aktivt over et glass eller i kampens hete ellers. Da er det mulig noen får en høne å plukke med meg eller deg etterpå.
Lurer på om Høne i norrøn mytologi var fæl til å kakle. I følge Voluspå var Høne så heldig å få være med Odin og Lodur å skape de første menneskene, Ask og Embla, ved å blåse liv i to trestokker som hadde drevet i land på en strand. Det var nok vanskelig å ikke kakle om det til både venner og familie etterpå. Høne var også kalt «Odins vakre venn» og da var det sikkert en del som var mer enn villige til å høre på kaklinga hans.
Hva skal til for at du detter ned av pinnen din? Eventuelt oppfører deg som hanen som måtte forlate hønsegården, ehhh pauserommet, tidligere i innlegget? Hvor går grensa di? Hva er det greit å kakle om? Hvem er det greit å kakle om? Trenger det å være sant det vi kakler om? Og ikke minst, hva skjer når ei av hønene eller damene tar kaklinga med seg ut av hønsehuset eller pauserommet og kakler det videre i neste hønsehus eller over neste glass vin?
Er det da det går dit høna sparker?
