Utvilsomt noe av det beste og mest positive jeg har sett på lenge. Og ja, det har definitivt spredd solskinn og glede. Takk til Per for et fantastisk konsept. I et par uker har jeg nemlig kjørt forbi dette skiltet på vei til og fra jobb:
Og i ettermiddag fikk jeg endelig stoppet og plukket en bukett solskinn!
Som dere ser; det er ikke helt uvanlig med briller hos undertegnede. Selv om helgeutfordringen sier UVANLIG MED BRILLER, så velger jeg altså noe som her er heeeelt vanlig. Ikke nødvendigvis å ha såpass mange par på samtidig. Men to, både briller med styrke og solbriller utapå der, har skjedd både en og to og tre ganger.
Og helt uvanlig er det jo ikke heller at jeg klør meg i hodet over hvor stor plass brilleetuier faktisk tar i tursekken! For i tillegg til at jeg har linser på så har jeg med nærsyntbriller, lesebriller, og solbriller med og uten styrke. FIRE etuier blir det. Og ja, jeg har prøvd å legge to i et etui eller bruke bare en myk pose rundt f eks solbrillene. Det har IKKE vært noen stor suksess!
Fortsatt er det nok mange som ikke har sett meg med briller (nærsyntbriller) på. Jeg går jo vanligvis med linser, men oftere og oftere med lesebriller lett tilgjengelig til bruk utapå linsene. Foreløpig er det mer UVANLIG at jeg bruker briller i stedet for linser da jeg er på farten.
Jeg må vel snart teste både progressive linser og briller, tenker jeg. Forhåpentligvis er de ikke aggressive, bare progressive. Inntil da blir det nok UVANLIG MED BRILLER fortsatt. Men det skal ikke være noen tvil: jeg HAR briller!
Hele Norges forbilde har gått bort i dag og landet står stille. Kongen vår, en mann som har vokst til de grader inn i sin rolle siden han trådte inn i den, er borte. Det fikk meg til å tenke på de som lurte på om Harald var i stand til å fylle rollen som folkekonge da hans far, kong Olav, døde i 1991. Ifølge NRK så lurte han visst på det selv også.
Det har gått bra, Harald! Mer enn bra, vil jeg si. At han var «alles» konge, alles samlende kraft, alles forbilde og alles folkekonge skinner tydelig gjennom. Og de som lurer på hvordan Haakon nå skal kunne fylle rollen sin som Haralds etterkommer kan jo ta akkurat det til etterretning. For min del har jeg inntrykk av at Haakon er en solid fyr, hel ved, samlet, stabil og ikke minst et dugandes menneske og medmenneske. Akkurat som faren sin.
«Han er jo den eneste kongen vi har opplevd», sa noen unge jenter om kong Harald da de ble intervjuet på tv i dag. Omtrent samtidig kom dette bildet fra avleggeren som bor omtrent et spydkast fra slottet:
Kong Harald V er den eneste kongen disse hendene som holder rosene har kjent i sin levetid også. Nå skal de og vi bli bedre kjent med Haakon VIII som jeg er helt sikker på at blir deres og vår «folkekonge» i det voksne livet deres og i dag og framtida for oss alle.
Takk for at du har vært et forbilde for et helt folk, deres majestet!
Rosene ligger nå her:
«Med håndbrekket på» er det ikke så lett å komme i gang med den malejobben jeg tenker på.
«Med håndbrekket på» er det ikke så lett å skrive ferdig den artikkelen jeg er i gang med.
«Med håndbrekket på» er det ikke så lett å rydde i det skapet jeg stadig irriterer meg over at er fullt.
«Med håndbrekket på» er det ikke så lett å få bestilt den timen jeg trenger.
«Med håndbrekket på» er det ikke så lett å få sendt den meldinga jeg hadde planer om.
«Med håndbrekket på» er det ikke så lett å få strikket ferdig genseren som har «ligget brakk» i månedsvis.
«Med håndbrekket på» er det ikke så lett å komme seg ut av godstolen
«Med håndbrekket på er det rett og slett ikke så enkelt å KOMME I GANG….
…eller skrive blogg.
Men morgendagen blir såpass spennende at jeg tenker det er fint at det er i dag håndbrekket er på. For i morgen må det og skal det løsnes 😉
Bilde tatt uten “håndbrekk” 😉
Som overskrifta sier; helgeutfordringa fra utifriluft er “Ikke tatt vare på”, her:
https://utifriluft.blogg.no/helgeutfordring-ikke-tatt-vare-pa.html
I dag har jeg ryddet litt på terrassen. Der var det jo en del greier som egentlig, og dessverre, har fått litt for lite oppmerksomhet i sommer. Blant annet denne:
Den er definitivt ikke tatt vare på. Direkte frodig kan den ikke kalles, men den nekter å gi seg. De aller siste kreftene blir brukt til å produsere sprakende oransje og røde blomster. Selv om om jorda er tørr som i en gold ørken og plassen på veggen rett og slett er alt for varm for det meste levende. Og når hageeieren er av det litt sløve slaget, så blir det sånn. Ikke tatt så godt vare på.
Det har rent inn og det har rent over. Njæææ, ikke helt rent over da, men dere skjønner hva jeg mener. Bilde etter bilde. Av knær og tær. På stranda. Eventuelt med en drink, en is eller en øl eller iskaffe eller noe annet leskende i hånda. Ren ferieidyll. Det tikket inn ett senest i dag.
Folk har kost seg på ferie! Ingen tvil om det.
Etter denne sommeren så tror jeg ikke at jeg har et eneste kne- eller tåbilde av meg selv. I alle fall ikke på ei strand med en drink i hånda. Jeg har vært på stranda. Jeg har badet. Og jeg har tatt bilder ved vann, og for så vidt overalt jeg har vært ellers. Men ligget i sola har jeg ikke. Det er alt for varmt for meg. Dessuten er det «forbudt» for meg, hilsen onkologen.
Så mitt bidrag i kategorien bein- eller fotbilder er dette:
Bakgrunnen, altså stranda, vannet og fjellene, er rent oppspinn. AI all the way. Men beina er mine da. Med blåmerker, støttestrømpe og det meste. For bildet er tatt på kjøkkengolvet hjemme. Og kneet er jo om ikke annet fargerikt. Det blir slik da friluftsheidi skal forte seg om bord på et tog, helst i riktig vogn slik at trehjulingen får plass, og løper bortover perrongen. Og tryner pladask! Og neida, benskjør er a ikke 😉
Men pent var der der AI plasserte meg. Lurer på om jeg må dra dit gitt…
Dagens utvilsomme supermann og helt heter Milan og kommer fra Slovakia. Han er etter dagens erfaring uvanlig sprek, har en flott og frisk familie og forhåpentligvis bøttevis av god karma å se fram til.
Jeg og min partner in crime er på andre dag av vår ekspedisjon langs Rallarvegen. Noen kilometer etter rutas høyeste punkt på 1343 moh sa det klunk og rykket i pedalene. Og der var sykkelkjedet tvers av og hang og slang i grusen. Vi hadde rep-sett og hadde tilfeldigvis nettopp hørt hvordan det skulle gjøres, men verken vi eller hjelperne som kom til evnet å få det til. Ikke den kompetente Milan engang. På tross av min trass og hans utallige forsøk der jeg var håndtlanger og tviholdt på ørsmå deler mens han skrudde.
Da foreslo Milan å taue meg til Hallingskeid, 6 km unna, med sin sykkel først, slepestropp og trehjuling med friluftsheidi og bagasje hengende etter! Maskin!
Med hjelp fra løsningsorienterte ansatte i Vy kundeservice, Bergensbanen og stasjonspersonalet på Myrdal stasjon kom jeg til slutt fram til dagens endestasjon og gjenforening med AC, partner in crime. Trehjulingen er for tiden i eksil, tjoret bak en kontainer på Myrdal stasjon. Jeg har vært innom tanken på å la den bli der….neida, joda …
Selv om vilje og evne til å hjelpe var noe varierende blant de forbipasserende syklistene på fjellet, så er troen på menneskeheten gjenopprettet! Takket være Milan! Om noen kjenner Milan og familie som har hytte på Sjusjøen så kan dere hilse og si han er en kjernekar! Supermenn fins, ikke alle har kappe, men sykkel, kondis og slepestropp har de.
Jeg kan ellers melde om at fjellet var spektakulært også i dag, på tross av tåke, vind og noe regn. Og vi fikk enda en uforglemmelig tur!
Dagens note to self: Det er når ting går skikkelig gæli’ du får testet om du er noe særlig tøff egentlig. Når ting går på skinner og akkurat som planlagt så er det vel i grunn ganske lett å være tøff😉
Foto: ACM.
Det er den tida på året igjen. En eller annen gang i løpet av sommeren skjer det. Og i år blir det 14. gangen! På rad. På tross av. Og definitivt på trass 😉!
Vi skal på tur igjen. Og kjøkkenet er omdefinert til «pakkerom». I morgen starter et nytt eventyr, nemlig «The Great Escape sesong 14».
Historien om The Great Escape:
2013: Rondane på langs. 3 netter. Hjerkinn-Grimsdalshytta-Nedre Dørålseter-Rondvassbu-
Spranget. Vi gikk på våre akkurat passe korte bein hele veien. Med tunge sekker. Fra tog til rom til nytt rom og til sovesal. Så til buss og tog. Turens mest minneverdige ytringer: «Dere har alt for tunge sekker, jenter», sagt av forbipasserende mansplainer i bil (!) før vi startet på stigning oppover stien. «Noen ganger blir samtaletemaer så viktige at vi må stoppe for kaffe og sjokolade mens vi snakker», «det er livet vettu, gå i fjellet med jura bare hele sommeren», sagt om kuer vi passerte i Haverdalen og «Walk-in-the-park er noe annet enn walk-in-the-national-park».
2014: Jotunheimen. 4 netter. Sognefjellshytta-Fannaråken-Skogadalsbøen-Sognefjellshytta.
Vi gikk fortsatt på beina, over bre og opp til 2068 moh. der vi sov i matbua sammen med et ektepar fra Larvik (selv om AC fortsatt mener de var fra Bergen). 33 senger fordelt på 90+ gjester krevde sitt av personalet. «Sound of music»-vibber på vei til Skogadalsbøen.
2015: Rondane og Venabufjellet. 4 netter. Spranget-Rondvassbu-Bjørnhollia-Straumbu og buss til Gråhøgdbu. Dagstur til Muen og Dørfallet og så til Spidsbergseter. Buss til Ringebu. Tog og buss og bein tok oss på tur. Været sendte oss på buss til Gråhøgdbu som alternativ til å gå til Eldåbu.
2016: Rallarvegen. 4 netter. Sykkel Haugastøl-Finse-Vatnahalsen-Flåm. Teltnatt før (og etter, så vidt jeg husker). The Great Escape ble et begrep etter at Tre-kronor-
svensken på Flåmsbanen lurte på «har ni rymt?»!
2017: Alvdal vestfjell/Breisjøen: 3 netter. Kano fra Flatseter-lavvotomt-nestenforlis + gåtur til Breisjøseter, kano tilbake. Motvind på padledag to sendte oss i land til ompakking og gåtur fram til hytta. Kanoen ble hentet om kvelden da vinden løyet. Begrepet «Monsen-damer» ble introdusert.
2018: Grimsdalen og Haverdalen. 3-4 netter. Lavvo Grimsdalen-Grimsdalshytta-lavvo Haverdalen, lavvo Grimsdalen. Med sykling og tur til Kattuglehøi. Sykkeltur til Grimsdalsgruva endte med delvis sykkelhavari, valg av «snarvei» som var en smule utfordrende med slik sykkel. En evakuering av lavvo grunnet lyn og torden.
2019: Ridetur i Rendalsfjella. 3 netter. Fast opphold på setra og dagsturer på hesteryggen. Ulveangrep utenfor setra.
2020: Pellestova. 2 netter. Korte turer i tåke og regn. Strikking (faktisk)!
2021: Skarvheimen. 3 netter. En tur som skulle ha vært avviklet i 2020, men da ble vi hindret av en trøblete blindtarm som måtte ut. Lavvo Toiviki-Iungsdalshytta med dagstur før vi vandret tilbake til Toiviki. Badet ved fossen og endte med mange flere kilometer enn forventet.
2022: Nedre Dørålseter, 3 netter. Med dagsturer og ligging i lyngen. OG med regn INN på rommet om natta.
2023: Langsua med lavvonatt og to netter på Liomseter. Lavvoen og tururstyret som ble igjen i bilen etter første natt luktet og så omtrent ut som en innestengt jungel i ferd med å omdannes til noe udefinerbart grønt da vi kom tilbake etter tre dager.
2024: Mjølkevegen på sykkel. Med utgangspunkt og to netter på Gomobu. Ei natt på Storefjell og ei natt på seter ved Vaset. Den første Escape’n med Scorpion-sykkelen.
2025: Bobiltur med Bertil til Strynefjellet, Mulevika, Runde og Hjelle. Ei fjellnatt med Solnedgang på Strynefjellet. En aldeles nydelig og ganske utypisk «sydendag» på Stranda i Mulevika. Tidenes taktikk og flaks med bobilparkering på Runde, fuglefjell og midnattstur samt foss, fjellgård, bading og bobilkos i strandkanten ved Hjelle.
2026: Rallarvegen 10 år etter. Nå på spesialsykkel. Overnatting i Bertil før og etter.
Om ikke annet: Vi holder koken! Og varierer stadig turovernatting, destinasjon og framkomstmiddel. Det er bare å glede seg!
En rolig og bedagelig sommerferie i leid “stuga” inneholdt helt plutselig et par twister som jeg ikke på noen måte har sett for meg. Ikke nok med at Erling (han med håret som scorer et og annet mål, ja) uttrykker at han tror Norge og nordmenn er endret for alltid.
Feriens største plot-twist her i gården tyder vel i grunn på at han har rett. For når avleggeren forklarer MEG hvem som er hvem på det norske landslaget i fotball og ikke omvendt og er mer enn ivrig på å se både fotball- og hjemkomst-sendinger på tv, så har virkelig noe endret seg. Da vi satt og så landslagsgutta hilse på kongen i går så utbrøt hun: “Han spilte ikke da”, sånn helt plutselig. “Å nei, hvem er han?”, spurte jeg. “Jens Petter Hauge”, sa a.
Noen, det vil si avleggeren, har helt tydeligvis fulgt nøye med. Og det er jo smått utrolig for ei som ikke har sett på eller rørt en ball siden hun la fotballkarrieren på hylla og gikk fullt og helt inn for karate etter ei iskald og klissbløt Grue-turnering da hun var 11 eller noe… Jadda. Grue. Solbakken-land…
“Da er det bare å glede seg til EM”,sa a også. “Da skal jeg hekle bøttehatt til deg med navnet til favorittspilleren din på. Du må bare finne ut hvem det er først”.
Så nå sitter jeg her da, og lurer på om det blir Nusa, Bobb, Berg, eller….
…og hvordan blir uttaket egentlig🤔? Mulig vi må spørre en eller annen konge. Hvis ikke han også er opptatt med å ro…
Det er virkelig sant: de har truffet bredt!!!
Vi har rodd med årer denne sommeren også, altså😉😂 (foto: OØE).
Denne kvelden inneholder (minst) 3 utrolige ting jeg aldri, aldri trodde jeg skulle oppleve:
1. Norge spiller kvartfinale i VM!!! Jeg husker både 1994 og 1998, men NÅ altså!
2. Jeg ser kveldens kamp hos söta bror i kompani med avleggeren, som faktisk insisterte på kamp – DET er smått utenkelig😉. Og heldigvis er akkurat disse utgavene av söta bror positive til heiinga
3. Avleggeren har begynt å hekle bøttehatt…
Det ER fare for både høylytte gloser OG roing i kveld.
Lykke til🇧🇻🇧🇻🇧🇻
