På rekke og rad står de der og venter på desember. Kanskje de står i en slags kø? Det gjorde forresten jeg en god del av i helga også. Men disse lager nok strammere rekker og rader enn helgas køståing klarte å oppvise.
Takk til utifriluft for enda en helgeutfordring.
Helga har vært rimelig inspirerende. Noen tanker er satt i gang, mens andre nok må modnes litt oppi den grøten, eventuelt gresskarsuppa (!) som nettopp nå befinner seg inni huet mitt. For det ER krevende å delta på Inspirasjonskonferanse for tillitsvalgte i regi av MS-forbundet i Norge. Mellom sykehusbesøk og kontroller både fredag og i morgen har helga blitt brukt til nettopp dette. Innimellom foredrag, spørsmålsrunder, parallellsesjoner, workshops og annet program har det så vidt blitt tid til å skuffe innpå litt hotellmat og skravle med nye og litt eldre bekjentskaper. Og en form for hurtiglading av kropp. For eksempel med 8 minutters lunsjhvil på rommet før ettermiddagsforelesningene begynte i går:
Ikke rart at hode og kropp føles en smule “kokt” og ubrukelig for øyeblikket. Foreløpig er jeg inspirert til å ta for meg av neste ukes moro. Først og fremst de jeg gleder meg til. For eksempel:
Og frisk luft! Fra fredag klokka 16.12 til i dag kl 14.08 var jeg ikke ute av døra på det hotellet! Så mye innetid på en gang skjer ikke. Om jeg ikke er skikkelig, skikkelig sjuk. Så i morgen skal jeg ut. Åkke som!
Nå har jeg det skriftlig og fra (relativt) sikre kilder😂. Det ble jo for så vidt en “litt” lang ettermiddag på konferanse. Men med denne i “arkivet” så går jeg kvelden ladet i møte😉:
Jeg holdt på å glemme det, så dette blir forhåpentligvis bedre sent enn aldri. For helgeutfordringa fra utifriluft i HELGA SOM VAR, var nettopp: Oppe i et tre.
Jeg har jo utallige bilder av hengekøya som henger oppe i et, nei to, trær, meg sittende under trær, noen som klatrer i et tre, kongler i et tre og månen eller sola som skinner gjennom et tre. Og selvfølgelig juletrær. Både de som er pyntet med glitter og stas og de som venter på SIN sjanse til å skinne.
For noen år siden fant jeg et juletre som inneholdt noe mer. Det kom med en overraskelse. For OPPE I DET TREET fantes det et rede:
Gullfuglen og dompapen havnet der etter at treet kom inn. Men redet var med fra skogen 🙂
“November er så trist og grå,
men nyttig likevel.
For nå kan barna tenke på
å lage moro selv.”
Sa Alf Prøysen. Og han er ikke den eneste som har diktet om november. Og jammen er den grå. Og regntung. Og snart blir det mørkt igjen.
Hovedstaden var i alle fall grå og regntung i dag. Selv om løvet som ligger i lass på bakken fortsatt har sprakende farger.
Og inne på Kaffebrenneriet fikk jeg både en snasen Halloween-cupcake og god kaffe. Men det viktigste – ei kjempefin og meget givende skravlestund med ei tidligere studievenninne av det faglig ambisiøse slaget.
Konklusjon: en grå novemberdag der en må lage moro sjøl er slett ikke å forakte😉
T for trivelig.
T for tipi.
T for tøff.
Tirsdagen kom med ei innmari trivelig kaffe- og skravlestund ved bålet. Såpass at et par tre timer plutselig hadde gått. T for skikkelig trivelig med andre ord.
Bålet brant i tipien. Og der var det lenge siden jeg hadde vært. Ikke siden tidlig i vår, tror jeg. Men nå er det nok snart på tide med ei overnatting i den andre T-en igjen kjenner jeg. T for tipi.
Den siste T-en står for tøff. Det kunne vært fire T-er, faktisk. Tankefull kunne vært med. For selskapet i tipien var av den tøffe typen. Akkurat det er på plass i tankene hver gang vi treffes. Og da tenker jeg ikke på bikkja som var med. Nei det handler om bikkjas eier og vedkommendes tøffe vei med å «dra seg sjøl etter nakkehåra» og gjenfinne seg sjøl og ta styring i eget liv. T for tøff, altså.
Tøft og trivelig å møtes i tipien 😊 Takk for besøket!
M for mestring.
M for mening.
M for motivasjon.
Denne mandagen er det disse tre M-ene jeg skal ta med meg. De henger sammen de tre M-ene:
Jeg trenger motivasjon for å holde på med noe meningsfullt og oppnå mestring. Jeg trenger å mestre for å bli motivert og å se mening. Jeg må ha en mening for å være motivert til å mestre. Og slik kan jeg holde på.
Det er viktige m-er dette. Så disse skal jeg ta med meg både denne mandagen og i resten av uka.
M for mandag!
Kanskje? Eller helgeutfordring fra utifriluft, ““Meg som liten”.
Jeg tipper at jeg på disse bildene er i underkant av 9 måneder gammel på det ene og litt under tre år på det andre. Ute. Da som nå. For det var jo det de gjorde, mine foreldre og besteforeldre også. Bærtur, fisketur, speidertur, koietur, sykkeltur, telttur…rett og slett frisk luft! Til alle generasjoner. 
Bestemor, mamma, jeg og pappa. Og det er rimelig sikkert bestefar som tar bildet. Antakelig har han også satt opp teltet bak, som ser ut som et speidertelt. Jeg vet ikke om vi overnattet i teltet hele gjengen, eller om vi fire på bildet bare var på besøk hos bestefar som muligens var på speiderleir, speiderleder som han var i alle år. Jeg kan også kommentere at jeg har til gode å dra på telttur iført hvite sko og blomstrete bukse nå i voksen alder.
Det finnes jo “innebilder” fra den tida også, det er ikke det. Men jeg vet jo at erfaringer former folk, personligheter og interesser – så da tenker jeg disse bildene er rimelig selvforklarende for “hvorfor det, eller jeg da, ble som jeg ble” 😉
Til deg.
Du unge freshe dame som gikk inn for landing foran beina mine da jeg var på vei inn på kaféen i går.
Du som hadde en diger bærepose med helt sikkert minst 20 ferske baguetter i henda og derfor helt “glemte” at det var 2-3 trappetrinn i stein før du var nede på fortauet og kunne ile videre.
Du som kastet baguettene opp i lufta, gikk ned med et brak og havnet på ryggen på fortauet mellom trappa og en parkert rullestol(!).
Du som på gråten sa idet jeg hjalp deg opp: “what a hell of a day I have”!!!
Jeg håper virkelig du har en bedre dag i dag! (og at du slapp for mange varige mén).
Tenn deg et lys. Det gjorde jeg i går!
Jeg kan snakke til og
jeg kan snakke med,
det er stor forskjell på det.
Jeg kan snakke om,
både av sensasjonslyst eller fordi jeg bryr meg sånn.
Jeg kan baksnakke og
jeg kan snakke bak.
Jeg kan snakke foran og
jeg kan framsnakke.
Jeg kan snakke for og
jeg kan forsnakke.
Jeg kan snakke på innpust og
jeg kan snakke på utpust.
Jeg kan snakke før jeg tenker og
jeg kan tenke før jeg snakker.
Og jeg kan snakke tull og bedrive
snikksnakk.
Men jeg kan også lytte.
For det er en grunn til at vi har to ører og bare en munn! Har jeg hørt,
når jeg har tatt ei pause i snakkinga 😉
Dette er mine foreløpige refleksjoner rundt utfordringen som Kjerringtanker ga oss medbloggere i oktober. Det handlet jo om å reklamere for eller anbefale en blogg. Framsnakke, som jeg hengte meg opp i. Nå har jeg jo ikke akkurat gjort det i dette innlegget, men det kan jo komme, ikke sant? For oktober er lang 🙂
