Kjære brannmann!

Jeg har alltid hatt den dypeste respekt for den jobben du og de andre i nødetatene gjør i de aller verste krisene enkeltmennesket kan oppleve. Ingen jeg kjenner er uberørt av det vi har fått med oss fra Gjerdrum de siste par ukene. Vi kan bare bøye oss i støvet når vi hører historiene til redningsmannskapet.

Så kjære brannmann. Både deg jeg kjenner og alle dere andre som stiller opp når vi andre roper hjelp! Nå har du kolleger oppe i Svolvær-traktene som står midt i det verste. Fagfolk gråter, sies det på nyhetene. Og vi ser ansvarlige stå med tårer i øynene og gi journalister og oss oppdateringer.

Det er søren meg ikke bare Bjørnis, blålyskjøring og katter som skal reddes ned fra trær i den jobben deres.

Takk for innsatsen, gutter og jenter!

Dette er ingen brann. Det er et bål. Det er absolutt mulig det var en brannmann i umiddelbar nærhet da det brant. Men han var ikke der for å slukke.

Tom for ord.

Hmmm…jeg lurer på om jeg har sånn der bloggpause? Eller hva det nå er det kalles. I alle fall så er det såpass «tomt i lådan» at jeg hopper over en dag eller to innimellom. Tomt for opplevelser, tomt for tanker og tomt for meninger. Tomt for ord. Rimelig lost, med andre ord. Siden denne bloggen har vært fylt med følgende rett som det er:

 

Så vil jeg tro den ikke savnes. Antakelig burde mye av det publiserte forblitt inni der. Det er godt med ei pause for både deg og meg! Jeg kan ikke love at den blir lang eller hyppig, men nå skal jeg hjelpe han her å kaste ut jula. Så får vi se om jeg mener noe om noe som helst i morgen eller senere i uka.

Beklager uklar assistent. Det er kun mulig å ta bilde (klart) av denne når han sover. Og det er kl. 16.17-16.53.

 

 

 

Hopp, Linn! Hopp!

“Hopp, Karoline, hopp!”, sa Bjørnstjerne Bjørnson. Historien sier ikke noe om hun hoppet eller ikke. Karoline, altså. I alle fall så vet ikke jeg om hun gjorde det. Hun hadde antakelig grunn god nok. Og det var i grunn hennes egen ide, sies det.

Det gleder meg derimot relativt mye at Linn ikke hoppet. Selv om de sa hun skulle. Trolig noen hankjønn som på et eller annet tidspunkt tenkte det var ei festlig greie. Jenter som hopperav glede. Festlig for kamera! Ser dere for dere Bolsjunov hoppe, forresten? Legg merke til at jeg omtaler ham med etternavn. Jeg skulle jo sagt Aleksandr, eller noe… Akkurat som Linn…

Selv om jeg under løpet heiet på Jessica, så heier jeg veldig på Linn for akkurat det. At hun ikke hoppet. Viktigere å hvile beina enn å drive med slikt fjas, mente hu. Heia Linn!

Bilde: Dagbladet

Katastrofe? Eller bagatell?

Katastrofe or not to katastrofe? Eller bagatell?

I dag er det fristende å sitere en av Norges beste ishockeytrenere: «Det er ikke katastrofe å tape en hockeykamp! Krig, sult og naturkatastrofer som skjer rundt omkring i verden, DET er katastrofer!» Noe sånt svarte Petter Thoresen for noen år siden da en sportsjournalist betegnet et kamptap som en katastrofe.

I går var det «litt katastrofe» i sportsverdenen igjen. En hopper landet på kulen og journalisten var helt fra seg over hvor ille det var. All respekt for hopperen, som helt sikkert syns det var et rimelig mislykka resultat av all treninga. Og journalisten var helt sikkert bare engasjert og valgte seg ord deretter. Det kalles vel å snakke i tabloid.

MEN folkens: dette har ingenting med katastrofe å gjøre! Dette er sport. Når alt kommer til alt: en lek egentlig. Ingen liv er gått tapt og Robert får muligheten til å kaste seg utfor og lande nedafor kulen en annen gang.

Her i heimen har vi et husdyr som ofte oppleves som en vandrende katastrofe. I dag (igjen!) endte turen opp i vinduskarmen med knusing. Denne gangen var det ei nissejente som ble direkte amputert. Ikke akkurat katastrofe det heller, men vanligvis dessverre nok til å gjøre meg både irritert og betuttet.

I natt forsvant et halvt boligfelt i Gjerdrum. Hus, biler, kaniner, julegaver, katter og folk forsvant i avgrunnen og ingen vet helt ennå omfanget av hendelsen. DETTE er en katastrofe.

Jeg har felt et par tårer i dag. Ikke for nissejenta. Hun er kun en helt ubetydelig ting. Tårene er derimot en akutt reaksjon på en situasjon som for enkeltmennesket det rammer er så ille at det ikke er til å fatte. Katastrofe, med andre ord. Det berører.

Så til alle skihoppere, hockeyspillere, katter og andre: det gjelder å lande på kulen, tape kamper eller ødelegge inventar akkurat idet en naturkatastrofe eller liknende inntreffer. De fleste av oss vil da sette dette i perspektiv og klare å skille mellom hva som er en virkelig katastrofe og hva som faktisk er en bagatell. Det er jeg sikker på at både skihopper og journalist er enige om i dag.

Litt sånn som da jeg for omlag 30 år siden klarte å kjøre den relativt nye bilen til mine foreldre rett inn i garasjeveggen med påfølgende sykkel som ramla på panseret og noe etterfølgende panikk. Siden far min akkurat hadde gått i mål i Birkebeinerrennet med et veldig godt resultat og var rimelig sigen og fornøyd, så ble ripene på panseret forbigått uten de store videreverdigheter. Det spilte ikke like stor rolle som det hadde gjort ellers, kan vi vel si. Bra katastrofetiming på undertegnede der!

Så skihopperen og nissejenta må ha meg unnskyldt: jeg tenner et lys for alle berørte i Gjerdrum i dag! Det inkluderer hjelpeapparatet som gjør en enorm innsats, ofre og pårørende! Mine tanker går til dere alle. Det er dessverre ikke en skrekkfilm dere er en del av. Jeg vet at tanker ikke hjelper hverken som trøst eller mot hjelpeløsheten dere alle kjenner.

Nissejenter kan limes og skihoppere kan hoppe lenger neste gang. En katastrofe gjør oss hjelpeløse. Perspektiv…

Katastrofekatt på tokt…

 

Bilder: Dagbladet

 

 

 

Hva skjedde med ønskelista?

Fikk du det du ønsket deg til jul?

Eller ble det julegaver av typen «hva skal jeg med dette?» eller «hvor skal jeg gjøre av denne?». Har du fått noe du skal stable, noe du skal bytte eller noe du skal bruke opp?

Uansett, her i velferdslandet preges veldig mange julekvelder og gavehauger under gran, furu eller plast av direkte overflod.

I år syns jeg det var vanskelig å ønske meg noe til jul. DET ga meg en støkk, for å si det sånn. Og det satte i gang ganske mange tanker. Det betyr at jeg har nok. Mer enn nok. Bokhyllene er overfylte i flere etasjer, innholdet i kjøkkenskapene må stables riktig for ikke å rase hver gang døra går opp. Hyller og skuffer bugner av duppeditter og -datter. Jeg har mer enn nok klær til resten av livet, det eneste jeg sliter ut er ullsokker, så DET sto på ønskelista i år igjen. Jeg har tak over hodet, ved i skålen, og mat i så store mengder at jeg må passe på at de klærne jeg allerede har fortsatt er store nok og kan brukes også neste år.

I dag sitter jeg her mett og god, med fyr i ovnen og varme ullsokker på, og ser på Lars Monsen på tur på Nordkalotten. Han feirer julekveld under åpen himmel i skogen. Akkurat i dag er han en påminnelse til meg om at jeg ikke trenger så mye for å ha det bra. Mat i magen, varme på bål eller i ovn og fred og ro er opplevelse nok. I alle fall om det kommer sammen med en eller annen opplevelse i skog og mark.

Men misforstå meg rett, jeg liker hverdagsluksusen også jeg, altså. Jeg liker god mat og vin, jeg liker å sitte godt og å ligge godt. Jeg liker god musikk, interessante bøker og gode filmer. Og jeg hater å fryse! Men innimellom dette er det enkle liv både en luksus og nødvendighet. Og endelig nok.

Når Monsen er ferdig på TV skal jeg fortsette å lese i boka mi. Den handler om klima, blant annet om samfunnet vårt når den sivilisasjonen vi kjenner er i ferd med å gå i oppløsning. Og hva som førte samfunnet dit. Infrastruktur, sosiale rammer og luksus er historie. Det som det handler om er å skaffe mat og tak over hodet. Alt er usikkert og utrygt. Deler av handlingen er lagt til 2064. Ikke så lenge til, egentlig. Og jeg kjenner at det ikke er så farlig å komme dit. I alle fall ikke på den måten.

Så ønskelista for framtida blir lett å fylle ut. Men antakelig ganske utfordrende å oppfylle. Jeg ønsker meg helse god nok til å dra ut på tur og oppleve skogs- og fjellmagi. Jeg ønsker meg frisk luft og omgang med bra folk. Det betyr selvfølgelig at jeg ønsker at koronavaksina som hadde norgespremiere i dag virker.

Jeg tror med fordel framtidas ønskelister kan handle mer om å gjøre og ikke så mye om å få og ha. Mer om enkle opplevelser og mindre om ting. Og jeg tror det er helt nødvendig at ønskelistene ser slik ut for at vi skal unngå et 2064-samfunn som i «Przewalskis hest» av Maja Lunde.

Denne ønskelista har jeg derimot sansen for:

Bilde: facebook.com/svanemerket

Gratulerer med dagen, bæssfar!

“En farfar i livet skulle alle ha”, synger Odd Nordstoga. Denne jula er det nok mange farfarer og bestefarer som savnes og savner. Mange som ikke får være sammen slik de pleier.

I anledning husets farfar sin bursdag i dag, som han feirer hjemme i sørsverige uten noen særlig oppmerksomhet fra familien annet enn et par telefoner så kommer dermed dette blogginnlegget i reprise:

 

En farfar i livet.

Gratulerer med dagen, bæssfar!

PS! Det ordnet seg for studenten som fikk feire jul med faren sin.

 

Den kjedeligste dagen i året?

1.juledag. I barndommen både høytidelig og kjedelig. Høytidelig fordi vi kunne ta på oss penklærne fra dagen før. Kjedelig fordi vi ikke skulle besøke noen og ingen kom på besøk.

I år: ny dørmatte som forhåpentligvis kommer mer til sin rett etter pandemi, firhjulingkjøring i strålende sol, ribbe popp for popp, husets Yoda, som tror han er Batman…evt.cliffhanger, har underholdt med stunt og jeg har fått lest ut boka mi. Og til middag kom en gylden danske som var rimelig ålreit. Tipptopptommelopp!

 

 

Jeg dro på adventsturne i år allikevel!

Heldigvis var det av den type turne som kunne gjennomføres til tross for de fleste restriksjoner – og uavhengig av korona, smitte og vaksine. Det eneste jeg må holde meg unna, eller i alle fall være bevisst på når rundturen utføres, er bilkjøring. Og siden vi stort sett bør og skal holde oss hjemme allikevel så er den problemstillingen så godt som eliminert.

Så langt har jeg vært innom både den ene og den andre destinasjonen som jeg antakelig ikke hadde tenkt på å besøke ellers. Enkelte plasser har jeg til og med vært flere ganger.

Årdal har stått på turneprogrammet. Der traff jeg til og med ei hulder som jeg aldri rakk å ta bilde av. Jeg har vært på Sunnmøre, i Trysil, Trondheim, Voss, Florø og Kristiansand. I Lom tok jeg høgruta og i Bergen de 7 fjell. Så dro jeg til Grimstad. Puh!

En liten svipptur innom både Tyskland, England, mer konkret London, og Tsjekkia har det også blitt. Heldigvis uten karantene. Og både her til lands og utenfor grensa har jeg lett unngått kollektivtrafikk. For øvrig fryktelig lett å unngå det her på småbruket. Mye vanskeligere å faktisk treffe på noe som helst kollektivt.

Jeg kan ennå rekke et par destinasjoner før julefreden senker seg. Det blir spennende å se hvor jeg havner. Og det er rimelig herlig at dette landet har så mye å by på selv for oss som syns det er greit å leve både smitte- og karantenefritt.

Jeg befinner meg faktisk fortsatt på turne. Og den fullføres ikke før utpå kvelden på julaften, så det er bare å henge i stroppen. Blir nok en hektisk innspurt da jeg allerede ligger litt på etterskudd… helt naturlig, når en av dem som planla løpet før desember startet gikk for 0,75 liter ene dagen og både 9 og 10% på innholdet andre dager.

Og skulle reiselysten bli for stor i romjula, så vet jeg at kjøleskapet inneholder både kornblanding fra Stange, Polen, Tyskland, Tautra i Trønderland og en og annen urban variant både fra Gjelleråsen og Drammen. Det blir ei råd! Og det er morosamt med jula for dessa som er små…og dessa som liker nye smaker!