Hvor mange par helt like, tynne ullsokker er det egentlig normalt å ha?
Dette er nøyaktig 25 par. Rett fra skuffen. Med lo og nupper. I tillegg kommer ca 10-15 par som jeg ikke gadd å telle. Av andre merker. De fleste svarte. Men et og annet i rosa eller grått var også å skue. Og noen enslige der vaskemaskina eller andre instanser har spist kompanjongen.
Ikke rart den skuffen er tung å åpne!
Godt sagt er også bra, tenker jeg, men ellers så er dette utsagnet så definitivt både sant og ikke minst så genialt riktig! Og sitatet kommer fra en av klodens beste idrettstrenere, kanskje den aller beste. I alle fall akkurat i dag. Leif Olav Alnes. I dag gjorde eleven hans det. Tok både OL-gull og verdesrekord på i overkant av 45 sekunder. 400 meter hekk var ikke det samme før og blir definitivt ikke det samme etter Karsten Warholm. For en levering! Og for en prestasjon!
Jeg lar meg imponere. Grundig. Dette var moro. Det var ikke like moro å se håndballgutta tape for Danmark senere på formiddagen i dag. Men jeg lar meg allikevel imponere der også. I dette tilfellet av Christian O’Sullivan som spiller hele kampen nyoperert etter å ha fått tommelen ut av ledd for to dager siden. Norges mest omtalte tommel, som det ble sagt.
Godt gjort!
I olympiske leker bruker jentene som spiller sandvolleyball bh og truse, og kun det. Det må jentene som spiller strandhåndball også gjøre. Det er en regel. Bestemt av de som bestemmer slikt. Det internasjonale forbundet. Er det mulig å gjette seg til hvilken gjennomsnittsalder og hvilket kjønn som dominerer det forbundet? Beachhåndballjentene protesterte mot regelen i EM tidligere i sommer. De tok seg friheten å spille i hotpants. Og fikk bot. Ei solid ei. Er det mulig?!?
Jeg leser meg til at regelen for bikinitruse ble opphevet i sandvolleyballen i 2012. Da fikk du lov til å spille i kort shorts av «kulturelle eller religiøse årsaker». Altså, halloooo?!? Ikke fordi det er praktisk å drive idrett i noe som faktisk dekker litt mer enn dalstroka innafor når du står absolutt i ro og som hindrer sand i å havne der du ikke vil ha det? Gutta har alltid fått spille i shorts og trøye da. Ingen speedo der. Heldigvis.
Jeg sier bare: TA DERE SAMMEN!
I helga lærte jeg noe nytt. Egentlig en funfact til sammenlikning. Jeg lærte at det fins puppevakter rundt slottet. I den fine slottsparken er det ikke lov til å sole seg toppløs, dermed er det forsvarets jobb å stille med puppevakter som sjekker at ingen flasher hverken strutt eller hengevarianten. Lurer på om de syns de har en morsom jobb? Er det morsommere med puppevakt enn med vanlig vakt på slottsplassen? Jeg har en mistanke om at det er en noe kjedelig jobb. Jeg vil tro puppevaktene på 80-tallet hadde mer å drive med enn de på 2020-tallet. Så vidt jeg kan skjønne var toppløssoling mer allemannsvirksomhet da enn nå.
Jeg syns puppevakt, eller egentlig toppløsforbudet i slottsparken, er helt greit. Trusereglene i idretten syns jeg derimot er helt bak mål. Jeg klarer ikke så se noen annen grunn til at jentene skal spille i truse enn at noen liker å se mer eller mindre nakne romper i aksjon. Det hører etter min mening hjemme på en annen arena!
…men helst ikke gløm, er ferdig med første avsnitt, del 1A og 1B. Et lass er kjørt til midlertidig oppholdssted, et annet blir med ut på landsbygda. Ei stund. Så fortsetter oppdraget.
Flyttekaos er et velkjent begrep. Og i aller høyeste grad tilstede når de som skal ta over leiligheta i morgen kommer med flyttelass både den ene og den andre og den tredje dagen.
Noen har flyttet ut for lenge siden, noen har stablet inn, noen holder på å flytte ut nå og noen har begynt å bære inn mer. Og sistemann er på jobb og må flytte sitt i kveld…Og det støvsuge, bæres, stables og vaskes.
Sånn er det med den saken. Studenten har nå forlatt åstedet og “noen få møbler”, som nyinnflytterne(den ene av dem) satte igjen tidligere i uka er passert for siste gang. Den andre kom i dag og hadde såpass til…
Takk for nå Bislett. Student og kjæreste er nå klar for et nytt kapittel. Flyttebyrået fortsetter oppdraget om et par uker.
Nå pub…
Hva skjedde? Planen var å bli selvlysende til ettermiddagens vin- og skravleøkt. Første dose med phizer ble injisert i denne kroppen i dag og jeg hadde høye forventninger til diverse morsomme bivirkninger. Og så endte jeg slik….
Tipper microhipen som fulgte med inn i skroget får kjørt seg når jeg skal møte verden iført tredagers…alternativet er jo tegneseriefigur. Etter barbering.
Til å være såpass lite opptatt av religion som undertegnede nå faktisk er, så har jeg vært ekstremt mye i kirka de siste par dagene. Og ikke minst på vei til og fra kirka. Eller rettere sagt kirker. Siden småbrukeren både jobber med og definitivt er ekstremt mye mer opptatt av gammelt laft og treverk enn gjennomsnittet, så ble årets roadtrip lagt til stavkirkeland. Vællers. Valdres, som det står på kartet.
Det ble mange mil i bil, men jammen ble det mange fine stavkirker også. Fire, faktisk. Og fire forskjellige. En som var bygd opp av rester de hadde funnet under det nye kirkegolvet og som kun var til «utstilling», en som var pusset opp og brukt kun til spesielle anledninger, en som var nesten intakt i opprinnelig stand og brukt i sommerhalvåret, og en som var omgjort og i vanlig bruk.
Fine alle fire. Og fryktelig interessante for han som jobber med gamle bygg og historiske teknikker. Interessant for hu som jobber med mennesker også. Masse historie i veggene og utenfor. Hos meg satte det i alle fall i gang mange tanker. Hvem var de, disse som brukte kirkene? Hvilket liv levde de? Hva tenkte de? Både de som sto inne i kirka i 5 timer og hørte på presten som snakket latin som ingen skjønte og de som var sjuke og måtte stå utenfor veggen i svalgangen og høre på… Hva drev dem? Og hvordan i alle dager overlevde de under forholdene de levde under? Hvordan fikk de nye ideer? Det er uten tvil mange som har hatt harde liv med tøffe utfordringer. De har kjempet for å ha mat på bordet og varme i ovnen. Og de har trengt noe å tro på for å beholde drivet. Bygdesamfunnet har mange eksempler, blant annet stavkirkene, på at felles mål og samlet innsats har ført til noe fint. Samholdet har vært sterkt for å få til disse kirkene i de små dalene.
Vi som kommer i ettertid ser jo lista over hvem som ga penger til ny kirkeklokke, hvor mye de ga og hvem som hadde navnet sitt på egen benk langt fram i kirkerommet. Jeg tenker på alle de andre. De som sto eller satt bakerst og de som måtte stå utenfor. På han som byttet tak og skrev navnet sitt på bjelken i taket og han som satte fotavtrykket sitt på samme bjelken.
I dag snakkes det om begrepet «vi og dem». Mange mener det er en innstilling som er sterkere i samfunnet enn noen gang. Og samfunnet, det er oss.
«Vi og dem» var tilstede også på 1100- og 1200-tallet. Slik sett ligger det nok en sterk tradisjon i den måten å tenke på. Avstand til syke er jo en rimelig og aktuell problemstilling også i dag. Og som en eller annen sa: «det har alltid vært forskjell på folk».
Hvem hadde jeg vært om jeg hadde levd på stavkirkenes tid? Ikke vet jeg, men jeg tipper jeg hadde stått langt bak i forsamlingen, i den grad jeg fortsatt var i stand til å stå. Jeg hadde nok hatt barnebarn og dermed sikkert levd på kår. På en husmannsplass i skakka et sted. Ei småbustete kjerringa med staven med hodetørkle og stakk. Forhåpentligvis hadde jeg sluppet å stå i svalgangen. Hvem som var vi og hvem som var dem kommer vel an på øyet som så. Akkurat som nå.
Takk og pris for at vi har gått bort fra gårdsnavn i kirkebenker. Fem timer lange gudstjenester på latin er også sikkert noe trøblete for å trekke folk til kirkerommet. Uansett: takk til alle som tar vare på kulturskatter, kirker eller annet, slik at historisk interesserte som meg kan se, lukte, høre og kjenne på atmosfæren som forteller noe om hvordan vi levde før og hvordan vi kom dit vi er i dag. Det er forskjell på å være religionsløs og å være historieløs. I alle fall for meg.
Forrige uke besto luksusen av en lavvo ved ei sandstrand i villmarka. Bad og vask foregikk i sjøen, mat lagde vi på kokeapparat, doen var i et kratt og senga var liggeunderlag med sovepose. Feltseng for småbrukeren, da.
Denne uka slo vi til med ei spontannatt på hotell. Eller fjellstue, som det visstnok heter. Myke senger, dyne og pute, nyoppusset bad med regndusj og full pakke og mat og godt drikke i restauranten.
To typer luksus på under ei uke. Jeg må innrømme at jeg er glad livet består av begge deler. For meg gjelder ja takk begge deler, akkurat som Ole Brum.
Og utsikten var definitivt best fra lavvoen 😉
10 år har gått siden det verste skjedde. Et jubileum som ikke skal feires. Ingen ulykke, men en person som tok et valg på grunn av sin ideologi. I dag skal jeg bruke noen minutter til å minnes og tenke. Jeg skal tenke på hvor heldig jeg er som har ei datter som får lov til å være student og får lov til å møte livet som ung voksen. Hun var 12 år i 2011. Så vidt litt yngre enn de som ikke er så heldige. Hun gikk i rosetog sammen med mora si og bestemora si i etterkant. Hva annet kunne vi gjøre?
I dag lover jeg meg selv at jeg skal bli enda flinkere til å si imot. Si imot om noen har meninger eller forfekter et syn som jeg opplever som radikalisert eller moralsk på villspor. Være tydelig og vise klart hva jeg syns er innafor og hva jeg syns er forkastelig.
Ellers skal jeg leve livet. Hva annet kan jeg gjøre?
Noen liker å lese bøker. Andre liker å høre lydbok. Jeg vet om mange som liker begge deler. Alt til sin tid. Hva liker du? Og hvilke bøker leser du? Jeg kjenner også mange som overhodet ikke leser. De leser muligens avisoverskrifter på nettavisene og slikt noe, men ut over det ikke så mye. Hver sin smak. Og alt til sin tid.
Selv har jeg ikke blitt helt fortrolig med konseptet lydbok. Jeg kan høre musikk og podcast på øret, men bøkene liker jeg å bla i. I perioder konsumerer jeg stabler med lektyre. Andre perioder kan det gå lang tid uten at jeg får lest mer enn et par sider hver dag. eller ikke noe i det hele tatt. Jeg leser aviser på nett, blogger og statusoppdateringer på sosiale medier også. Jeg er en storforbruker av skrevne ord.
Mange vil si at jeg er storforbruker av ord generelt. Altså i betydningen skravling. De har sikkert rett. Men når jeg leser er jeg i alle fall stille.
Småbruket bærer preg av en lesende klan. Både undertegnede, småbrukeren og avleggeren er lesere. Og vi liker litt forskjellig litteratur. Bokhyllene var fulle for mange år siden. På stua i andre etasje kjøpte vi for noen år siden et billy-bokskap som dekker en hel vegg. Vi tenkte at NÅ skal vi få plass til alt og litt til og det skulle holde i mange år. Skapet er mer eller mindre fullt. Vi har bæreposer stående med bøker som vi syns er for gode til å kastes, men som er ryddet vekk for å få plass til nye perler.
I tillegg til alt som er kjøpt og fått så brukes lånekortet på biblioteket fast. Å bestille det jeg vil ha på nett for så å få melding etter en dag eller så om at boka kan hentes er genialt. Og det sparer hylleplass.
Noen ganger starter jeg på en kjedelig bok. Det kan være språket eller innholdet som er kjedelig. Felles for slike er at de ikke makter å engasjere meg. Den siste jeg leste var en slik. Temaet var interressant. Historie og utvikling av samfunn. Både avleggeren og småbrukeren hadde lest den og anbefalt. Så jeg skulle liksom ikke være dårligere enn dem. Jeg måtte jo lese for å holde meg oppdatert. Jeg syns den var kjedelig. For mye. For mange ord for å forklare det forfatteren ville og rett og slett for komplisert for meg. For meg framsto den som uperskonlig og oppramsende. Jeg kom meg gjennom. Mer på trass enn av lyst og glede. Den klarte dessverre ikke å engasjere leseren i meg. Jeg pleier ikke lese bøker som ikke gjør det, men denne gangen «holdt jeg ut». Usikkert av hvilken grunn.
Akkurat nå leser jeg romaner. Det er det jeg liker best. Historien handler om hochey, men egentlig ikke om hockey. Boka handler om mennesker. Mennesker som ikke er enten gode eller onde. mennesker som tar valg. Noen ganger «det rette valget» og noen ganger ikke. Og hvem bestemmer egentlig hva som er rett? Det handler om vold og ikke vold, hva som fører til vold og om de som velger andre utløp for sinnet sitt. Den handler om jenter og gutter, mødre og fedre, sport og miljø, småbymentalitet og massesuggesjon. Det handler om ansvar og frykt. Og mest av alt handler det om enkeltmennesker. Mennesker som er akkurat som deg og meg. Helt vanlige. Ikke perfekte og ufeilbarlige. Slike som har både godt og vondt i seg. Som kan være både briljante og rimelig teite. Som tar valg ut i fra hva vi selv tenker og ut i fra hva omgivelsene forventer av oss. Boka er enkel og liketil men samtidig både hjerteskjærende og tankevekkendeeg . Når jeg leser blir jeg både lei meg og forbanna, og noen ganger ufattelig stolt av personene som skildres.
Akkurat sånn som jeg liker. Den er lettlest og direkte og handlingen driver meg til å lese videre. Samtidig setter den i gang refleksjoner. Den engasjerer i alle fall meg.
Jeg er øyeblikkelig ferdig med denne. Da skal jeg lese noe annet. Jeg har en stabel fra biblioteket, så sommerlektyren er reddet. Men etter det?!?
Hva skal jeg lese da? Noen forslag til ei som har lest mye?
I går dro småbrukeren til skogs. Friluftsheidi tenkte at hu da skulle passe på å gjøre motsatt. Det vil si, det var vel et felles komplott mellom avleggeren og undertegnede. Vi bestemte oss for å være urbane. I alle fall til friluftsheidi å være. Ikke akkurat for avleggeren da, hun bor jo tross alt midt i hovedstaden.
Det ble en trivelig «girls night out». Ingen tvil om det. Både drinker, sushi, is og strandpromenade, samt et folkemylder med sommerkledde lokale helter og heltinner og turister i skjønn forening. Vi diskuterte: det er første gang vi ser så mye liv i denne byen. I alle fall siden nittenpilogbue.
Undertegnede har ikke bestemt seg for om hun tror det er på grunn av korona eller på tross av korona….altså om det har seg sånn at folk gir blanke og dermed går ut uansett, eller om det har med at det endelig er åpent og at det til og med sammenfaller med sydenvær og ferie.
Uansett grunn: vi var bare oss to, holdt minst meteren til andre og avsluttet kvelden tidlig. Med et glass hvitvin på terrassen. «Gøy på landet» innebærer jo at en må være sjåfør om urbane etablissement skal oppsøkes. I kveld ble det avleggeren som måtte stille bak rattet og litt leskende hvitvin i mer rurale strøk var helt fortjent som avslutning på kvelden.
