Noen ganger så ser øyet noe som det er vanskelig for hjernen å prosessere til et forståelig innhold. Det kan være noe som skjer brått og går fort eller noe totalt uventet. Hva var det jeg så nå? Hæ? Er det mulig?

Eller det kan være noe som opptrer på en plass og i en situasjon som vi ikke er vant til.

Slik som i dag. Da kjørte jeg(vi) forbi et syn som så ut som dette:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har desverre blitt vant til å se leiligheter og hus uten vegger både fra Ukraina og Gaza. Gapende hull der det før var vegg. Der eiendeler som vitner om hverdag står igjen som om eieren bare er på do eller ute en snartur. Om sakene ikke har blitt kastet rundt og ligger hulter til bulter etter å ha blitt ristet kraftig.

Dette huset står ikke i en krigssone. Veggen er riktignok borte. Vi ser rett inn i baksida av kjøkkenskapet der kjeler og panner fortsatt befinner seg. Duken ligger på bordet og lampa henger i taket. Vaskemidler står fortsatt i skapet. Utslagsvasken har imidlertid blitt med veggen i fallet og ligger i ei røys på nedsiden.

‘Det ser ut som et dukkehus”, sa avleggeren. Og hun hadde rett. Det var som å kikke inn i et hverdagsliv som hadde stoppet opp og brått blitt “hermetisert” nøyaktig slik det var akkurat I det øyeblikket veggen forsvant.

Hva skjedde? Ruslet beboerne bare ut og kom aldri igjen? Eksploderte noe og tok med seg veggen? Var det noen hjemme da veggen forsvant?

Forklaringen er nok helt sikkert en annen enn den som gjelder for Gaza og Ukraina. For dette noe slitne “dukkehuset” befinner seg langs en grusvei i skogen i Värmland.

Små og store gleder har stått i kø i dag. Og selv om dagens plan var å “gjøre ingenting” så har vi vært på sporet av dem og møtt dem stadig vekk. Gledene altså. Og noen av dem har havnet på kamerarullen:

På sporet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi er flere som liker markjordbær, ja.

Til og med solide småbrukere blir små ved eik av denne dimensjonen.

Avleggeren gleder oss med sin versjon av “Key lime pai”.

Kosedyr er ukas helgeutfordring fra utifriluft.  Her. Og kosedyr skal bli. Som liten hadde jeg både bjørnen Colargol og flere andre som jeg ikke husker. Avleggeren derimot har hatt maaaaange flere. Særlig viktig har ulike varianter av Nasse Nøff vært. Inkludert en kjempediger variant som måtte få plass i en venninnes koffert hjem fra Tallin en gang. Det har vært flere andre også, Gule Bamsen, Gule Pus og mange varianter av tigre og løver. Men altså; Nasse Nøff har alltid vært den viktigste.

Etter at avleggeren ble voksen har kosedyrene fortsatt plass på hylla over senga på jenterommet. Selv om eieren kun sover der sporadisk. Hun har tross alt bodd i hovedstaden i over fem år. Men vi har enda en Nasse vi!

For litt over to år siden kom nemlig en engstelig liten fyr og flyttet inn på småbruket. Han fikk, fordi det passet så godt, navnet Nasse. Han er høyst levende, ikke rosa annet enn på snuten, og bare kosete innimellom. Men han er definitivt et kosedyr:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mine fire favoritter denne tirsdagskvelden i juli ligger alle på ei rosa pute. Og heldig er jeg som har slike favoritter å glede meg over:

1. Muffins, eller cupcakes. Avleggerens verk og fortsatt nydelige på dag tre. I alle fall med is til.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

2. Ei god bok og ei stille stund.

3. En i utgangspunktet energisk katt på pute og saueskinn i gyngestolen.

4. Mojito med egendyrket mynte servert av småbrukeren som passer nøye på næringsinntaket.

Og jeg kan nyte mine favoritter, med enda ei pute i ryggen 😉. Lag deg en fin sommerkveld!

Det skal liksom være sommer. Og det er faktisk mildere i lufta. Men fortsatt mangler det litt før det er naturlig for meg å kaste sokker og sko og gå barbeint for eksempel. Jeg har foreløpig sluttet med jakke. Innimellom. I alle fall når det ikke blåser alt for mye.

Men i ettermiddag ble det altså hull i utsikten min. Bare se på bildet:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og der det blir hull slipper lyset inn – eller ned da i dette tilfellet 🙂

Apropos utsikt. Jeg er ganske opptatt av det. Jeg har vokst opp med utsikt. Jeg bor med utsikt. Og jeg syns det er veldig stas å komme meg opp på en topp eller ned til en vannkant og nyte utsikten som åpenbarer seg. Akkurat nå regner det både på tvers og på langs her, og utsikten ser vi ikke så mye til gjennom skura.

Men det gjør ikke så mye. Jeg går for ubegrenset utsikt til helga i stedet, jeg. Topptur med ganske bra værprognose kan føre til mye av det. Forhåpentligvis. Og ladinga foregår fortsatt for fullt. I dag fikk jeg enda mer lading enn jeg hadde planlagt.

Først våknet jeg med ufattelig vondt i bekken og korsrygg. Det er ikke så uvanlig i mitt tilfelle og er som regel verst hvis jeg sover tungt og ligger for rolig gjennom natta. Og enda verre om jeg er inaktiv på dagtid også. Dermed gikk jeg ut fra at lett bevegelse var den beste medisinen og tok noen minutter på elipsemaskina selv om jeg egentlig hadde tenkt å «spare» meg for den i dag. Så tok jeg med meg utstyret, satte meg i bilen og skulle kjøre på trening med fysioterapeut.

Klikk, sa det. Jeg prøvde en gang til. Klikk. Det eneste som skjedde var at alle varsellamper lyste og radioen skrudde seg på. Bilbatteriet har oppført seg litt «seigt» i noen uker og skulle byttes senere i sommer. Men det blir visst nå. Forhåpentligvis i morgen.

Det var bare å snu og gå inn igjen og melde avbud. Dermed ble det ikke noe av de andre greiene jeg skulle ordne i dag heller. Det ble lading hjemme i dag også. Av mitt batteri altså. Ikke bilen sitt. Riktignok ei lita økt med øvelser på treningsrommet. Lading kan jo, og må gjerne også, bestå av litt lett aktivitet. Bare for å holde sirkulasjonen i gang, liksom.

Jaja. Det var vel greit å ta enda en «helt-nedpå-dag». Og så blir morgendagen desto travlere, da. Siden alt jeg ikke fikk gjort i dag må gjøres i morgen. I tillegg til det jeg visste jeg skulle fra før.

Og selv om dagen ble litt «høl i huet» så var det jo fint å få nok av tid til å sitte på balkongen og nyte utsikten. Og den er jo fascinerende. Spesielt når det blir hull i den.

Sommerjobben i år blir som i fjor. Rett og slett på grunn av at jeg ikke kom i nærheten av å rekke alt jeg trodde jeg skulle rekke forrige sommer OG fordi ingen, les meg, har maktet å ta noe tak og få noe gjort i vinter, heller.

Dermed blir det å fortsette på jobben fra 2024 i 2025: Sommerjobben jeg skrev om her.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ett døgn med noe intensivt dugnadsarbeid, kall det gjerne D-dagen, så fikk avleggeren både bilder på veggene, persienner og gardiner i leiligheta si. Vi fikk planlagt mer knagger og hyller, og ikke minst; vi fikk ryddet i boden! Den som ble stappet aldeles full da flyttebyrået ekspederte flyttelasset for et par uker siden. Der advarte avleggeren og sa at døra kun skulle åpnes på eget ansvar, for hun visste at de to kvadratmeterne var fylt såpass til randen at blant annet sekketralla hennes måtte dyttes inn opp ned og døra stenges med makt. Så vi lot henne låse opp og åpne sjøl 😉.

Med stableevner av en annen verden, godt samarbeid og småbrukerens muskelmakt ble boden som ny. Nesten alt skulle inn i den igjen, men denne gangen så tror vi alle fall at det er mulig å ha en viss oversikt over innholdet, samt finne igjen det man leter etter. Inntil videre.

Såpass fornøyde var vi med egen effektivitet at vi lot resten være den ettermiddagen. Vi hadde jo noe å feire! Avleggeren har hatt eksamen med godt resultat, flyttet inn i ny leilighet OG fylt 26 år på noen få uker. Så dermed måtte leilighetas første cremant sprettes (i alle fall med denne eieren) og det måtte skåles for alt sammen og avleggeren fikk bursdagsgave. Før bursdagsmiddagen ble fortært et eller annet sted i Midtøsten. Libanon ifølge vinen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Altså, vi gikk to minutter fra leiligheta. Maten derimot var midtøstensk meze og lammekoteletter. Og vin fra Becca-dalen. Nam!

Dagen derpå var det tid for å skru. Og stryke. Og gå på butikken og bytte de persiennene som ikke passet. Småbrukeren hadde sekken full av drill og bits og vater og tommestokker og greier og han klarte å løse alt selv om vi først fant igjen bruksanvisningen etter at alt var montert. Undertegnede bidro med litt stryking etter at vi fant igjen strykejernet i boden. Selv om selvtilliten på slikt noe ikke akkurat har skutt i været den siste tida. Les dette: om stryking.

Knagger og bilder kom på veggen og vi kunne stikke en tur til Asia. Japan og Kina muligens. I alle fall sushi og vårruller til lunsj. Takeaway. Akkurat de greiene der misunner jeg byboerne. Det er nesten for lettvint å la noen andre lage maten. Så lenge budsjettet holder. Avleggeren rakk å bake midt i dugnaden også, så det ble hjemmebakst til kaffen. Hun har skjønt verdien av å holde blodsukkernivået på høyt nivå hos dugnadsfolket.

Siden vi var så innmari effektive så kunne vi forlate åstedet allerede samme ettermiddag. Da var persienner og gardiner, knagger og bilder hengt opp og ikke minst var boden ryddet og funksjonell. Og når bussen og toget går både titt og ofte, så forlot vi byen etter omtrent akkurat et døgn. MED avlegger denne gangen.

Siden vi kjørte internasjonal stil denne dugnaden så ble det indisk aften da vi returnerte til småbruket. MED ferdig mat bestilt og hentet i kommunesenteret. Jeg syns ikke det er så verst, jeg, å rekke over både Midtøsten, Asia og India i løpet av en og samme dugnad.

Og nå har småbrukeren og jeg «hytte» på St Hanshaugen. DET blir bra utover høsten!

Det var spørsmålet vi fikk da vi fortalte at vi skulle besøke Røden stavkirke tidligere denne våren. Småbrukeren, som er museumsansatt og noe mer enn gjennomsnittlig opptatt av byggverk, men spesielt de i tømmer og treverk, har tatt meg med til maaaange stavkirker de siste åra. Så da utifriluft utfordret oss til å skrive om kirker her på bloggen denne helga, så var det stavkirka i Rødven jeg først tenkte på. Men så kom jeg på denne, som jeg besøkte sommeren for to år siden da småbrukeren og jeg leide sommerhus i trakten:

Her kommer byggverkets historie:

Da befolkningen i Brunskogs socken utenfor Arvika økte til 15 000 personer og for lenge siden hadde vokst ut av sin daværende kirke, ble det i 1873 bestluttet å bygge en ny.

Allerede fra starten var det akkurat som byggingen var uhellsforulgt. Først drøyde det to år innen arbeidet kunne komme i gang og da de endelig begynte å bygge i 1875 viste det seg at valget å bygge med gråstensblokker var en dårlig ide. De massive stenblokkene måtte bæres opp i konstruksjonen med hjelp av bårer og 20-30 mann måtte slite med det arbeidet. Det var slitsomt allerede fra begynnelsen men i takt med at murene ble høyere vokste misnøyen. Til slutt måtte byggmesteren kalle inn en spillemann for å bedre stemningen og kirken sto til slutt ferdig i 1878.

Samtidig som foreldrene i grenda Skog gikk til sine dagsverk for å slepe sten, så bygde barna sin egen stenkirke i miniatyr. Sten ble lagt på sten, de lagde ei lita vindusglugge og til slutt hengte de opp ei kubjelle som fungerte som kirkeklokke.

Foreldrenes slit resulterte i en praktfull kirke som Gustaf Fröding besøkte og “besang”, men den sto ikke engang i hundre år før den brant ned til grunnen. Barnas mye mer gebrekkelige byggverk av stablede stener står derimot fremdeles der oppe i skråningen. Hverken vind eller vann har ødelagt byggverket.

Stenkirken i Skog mangler både parkering og skilting, men den der ikke vanskelig å finne. Den ligger på de samme koordinatene som den har gjort siden 1878. Og den som besøker Wärmland og Arvika kan google og relativt lett finne den om de ønsker.

Fakta om Stenkirken i Skog er oversatt fra svensk og hentet på denne nettsiden, som også har koordinater:

www.uddautflykter.se

Og stavkirken i Rødven: joda, den kan leies til både barnedåp og bryllup og konfirmasjon, for den som ønsker det 😉

Det var en gang

en bluse.

Ganske hvit,

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

ganske enkel.

En favoritt.

Den var ikke direkte ny,

sikkert minst 15 år gammel.

Den hadde vært med på

mye moro.

Sist forrige helg,

faktisk.

Og siden jeg fant ut

at den faktisk passet

så gledet jeg meg til

å bruke den igjen.

Men.

Noen hadde klipt bort vaskelappen.

Og den samme Noen

regnet med at sånn

middels temperatur

på strykejernet

HELT sikkert funka.

Nei.

Det gjorde ikke det.

Ikke lukter det spesielt godt

av smelta bluse heller.

Note to self:

SLUTT å kjøpe plastikklær!!!

Dette minnesmerket står i Engerdal ved sjøen Engeren i Innlandet. De to står der til minne om to personer fra Heggeriset som måtte overnatte under en sten da de ble overrasket av uvær på vei hjem fra julehandel i Trysil ei julekveldsnatt på 1700-tallet. Det var ikke vei langs sjøen da og isen som hadde lagt seg var ikke trygg nok til å ferdes på. Dermed ble stenen lyet deres for natta og etterpå kalt julkveldssten. Minnesmerket ble laget av restene av den store opprinnelige stenen om ble flyttet og delt under vegbygging i noe nyere tid.

De to ved julkveldsstenen er mitt bidrag til helgeutfordringen hos utifriluft helga som var.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Wikipedia er kilde.