Mitt kroniske liv krever at jeg er ekstremt bevisst og nøye med hva jeg bruker energi på. Det krever også at småbrukeren må ta i noen ekstra tak. Ganske mange, egentlig. Og ikke minst også ta over en del av «mine» arbeidsoppgaver.
Vi ukeshandler. Og det er ikke jug. I mange år har vi prøvd å være nøye med å dra i matbutikken kun en gang per uke. Annenhver uke drar jeg og annenhver uke drar småbrukeren. Da ender vi jo som regel med en rimelig endeløs handlelapp, og ganske mye tunge poser og ekstremt mye «drass». Det passer ikke min ms-syke kropp. Når en i tillegg til vanlig skyr alt som heter kjøpesenter og misliker store handleturer, så taler det meste for unngåelsesatferd! Men mat må vi ha!
En handletur med den tilstanden jeg er i krever egentlig en hel dag. Ingen andre ting på tapetet den dagen, kun handletur. DET er kjedelig! Og ikke noe jeg egentlig syns at er greit å drive med. Så da må vi ta grep og være litt løsningsorientert!
Så dermed endte det med at det er Oda som kommer med maten til oss. Altså ikke Oda som i avleggeren, men Oda som i de gule bilene vi ser på veiene.
Matbestilling, med andre ord.
Det betyr at vi stille og rolig og ved hjelp av det o store internettet kan sitte hjemme og bestille alt vi trenger (og selvfølgelig en del mer) via tastatur. Så får vi det tilkjørt og bært inn i gangen på det tidspunktet vi velger. Eller det tidspunktet som passer oss best av de som er ledige da. Som regel er transporten gratis eller vi kan betale for eksempel 9 kroner for det.
Dette gjør jeg med litt blandede følelser. Det blir hverken spesielt kortreist eller støtte til lokale virksomheter av det der. Men vi slipper å kjøre bil til butikken og sparer da litt utslipp i og med at Oda-bilen kjører innom mange og legger opp ruta slik at vi som bor i samme område får maten levert på samme tur. Det er også lettere å unngå at det «detter» både sjokolade, lakris og andre greier oppi handlekurven rett før du kommer til kassa. Det blir sjelden til at vi logger oss på for å kjøpe MER sjokolade kvelden før Oda-bilen kommer, for å si det sånn.
Og aller viktigst: Det sparer energi. Både min energi og småbrukerens. Så får vi se om vi er fornøyd med metoden når det har gått noen måneder. Akkurat nå kan det i alle fall anbefales.
Matbestilling er dermed mitt kronikertips nummer fire 😊
«Hvorfor har den dama så lange pupper?», spurte den sånn omtrent fire år gamle jenta i dusjen i den lokale svømmehallen. Mora til jenta, ikke hu med puppene, ble litt sånn desperat i blikket. En smule stressa og svar skyldig, så vidt jeg husker. Hadde det eksistert et høl så hadde hun nok gladelig hoppet nedi. Det var ikke mine pupper som var lange, så jeg kostet på meg å le litt i skjegget. Letta over at det ikke var min fireåring som lurte.
Hu med de lange puppene kunne nok ha svart. Og jeg kan det også nå:
Hun hadde vært på mammografi! Hvis ikke puppene blir lengre av den behandlinga de får der, så vet ikke jeg! Makan til draing og dytting har jeg nesten ikke vært med på siden, ja siden forrige mammografi, tenker jeg. Jeg hadde helt glemt at det innebar å stå på tå mens jeg lente meg fram og fikk puppen pressa inn i ei maskin mens armen ble vridd i en unaturlig posisjon og ansiktet lå som smurt utover ei glassplate.
Men altså; jeg håper alle jenter over 50 vet hvorfor puppene er så lange! For det vil muligens si at de som meg har vært på mammografi! Og det burde de!
Dette derimot er ikke vindmøller. Dette er vindturbiner. Bilde fra fosenvind.no:
Nærskogen her jeg bor er nå truet av «vindeventyret» som det rett som det er blir kalt både av utbyggere og de som har interesse av det og også en smule ironisk av motstandere. Turbiner benevnes som redningen både for klima, økonomien, nærmiljøet og menneskeheten. Og i samme slengen kan vi lese om dommer i utlandet MOT vindturbinparker. Vi kan lese om LOVNADER til lokalbefolkning som ikke blir overholdt. NATURØDELEGGELSE som følge av vindturbinetablering. Forskere er klare på at nedbygging av natur er en alvorlig trussel for klimaet og de fraråder det og ber om at det settes inn ressurser for å finne andre løsninger for å få ned bruken av fossil kraft. Men utbyggere og forkjempere fortsetter å argumentere med penger, vekst og «nødvendighet for framtida».
Jeg skriver leserinnlegg. Dette er foreløpig mitt siste i en serie som inntil i dag består av fem innlegg. Så langt. Lenkene nederst i innlegget anbefales for de som vil lese mer om saken.
Det er jo skog overalt!
Ikke sant? Eller?
I Norge lever vi med den overbevisning at vi har fryktelig mye natur. Vi har store fjellområder, frisk luft, elver og daler. Og tar du en kjøretur oppover Østerdalen så er det jo skog overalt!
Men er dette egentlig riktig?
Ifølge Dag O. Hessen er dette en villfarelse. «Forestillingen om Norge som et villmarksland er en myte», sier han til forskning.no. Og når vi vet at de siste fem årene så har vi i Norge i snitt bygget ned 79 kvadratmeter natur hvert minutt, så forstår selv den minst regnekyndige av oss (for eksempel meg) at vi kommer til å gå tom. Raskere enn vi tror. Et googlesøk der tallmaterialets opprinnelse er Miljødirektoratet, MDG, norskfriluftsliv.no og regjeringen.no forteller at vi her i landet de siste snaut 30 årene har bygd ned arealer tilsvarende omkring 7000 fotballbaner. HVERT ÅR! 75 % av dette er skog. På denne måten blir det jo tomt!
Den største trusselen for biomangfoldet vi er så avhengig av er nedbygging. Nedbygging, oppstykking og arealendring. Ved å bygge ned villmarka bygger vi også ned vår buffer mot klimaendringene som skjer. For villmark, og spesielt uberørte skogsområder, hjelper oss med å ta opp karbon og utslipp. Og urørte skogsområder gir dyr og planter større mulighet for å tilpasse seg og overleve de klimaendringene som vi ser i dag og ikke minst de som kommer i framtida.
NINA (Norsk institutt for naturforskning) skriver om det glemte klimatiltaket. Vi har allerede verdens beste metode for å binde karbon (enda). Naturen gjør jobben gratis for oss! Naturen tar karbon ut av atmosfæren og hjelper oss med å bremse klimaendringene. Men til tross for det og i jakten på gode tiltak for å kompensere for menneskeskapte klimautslipp glemmer man også her i Norge å regne med både karbonutslipp fra inngrepene og tap av naturmangfold. Utbygging av vindkraftindustri er et eksempel på dette. I vår villfarelse og der målet er å erstatte fossil kraft med for eksempel vindkraft så tror vi at etablering av vindindustri er grønt. Vindindustrien «grønnvaskes» (Dag O. Hessen), naturinngrep og miljøødeleggelsene underkommuniseres og vi ender med å tape i klimaregnskapet. Arter mister sine levesteder av nedbygging og oppstykking og naturkrisa øker.
Nå trenger vi løsninger som tar hensyn til både klima og natur! For klima avhenger av uberørt natur og naturen påvirkes av klimaet. En sirkel av gjensidig påvirkning og avhengighet. Vi trenger ikke flere vindturbiner. Og vi trenger ikke flere utredninger om vindturbiner er klimavennlige eller ikke.
«For å redusere utslipp til 2030, må Norge redusere nedbygging av nye arealer, særlig produktiv skog og myr. Dette er tiltak som gir umiddelbar effekt i klimagassregnskapet, samtidig som det er positivt for naturmangfoldet, sier miljødirektør Ellen Hambro i Miljødirektoratet.»
Klimafokuset i verden har vart mye lenger enn naturfokuset. Det er ikke rart i og med at karbon i atmosfæren er målbart og det kan dermed brukes som et effektivt mål for å følge utviklingen i klimasystemet. Tap av natur er vanskeligere å måle, fordi naturen er så variert og sammensatt. (Graciela Rusch, seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning, NINA).
Andre steder i verden har hatt vindturbiner lenger enn oss. Og de har kommet lenger enn oss i å se hvordan miljøet påvirkes. På alle måter. Store områder er allerede tatt i bruk til for eksempel vindturbiner og konsekvensene begynner å bli tydelige. Ikke minst for lokalsamfunnene. I Frankrike har domstoler ikke bare stanset drift av vindturbinanlegg på grunn av fugledød. Frankrikes høyeste forvaltningsdomstol har også utstedt et midlertidig forbud mot godkjenning av nye anlegg og videre utvikling av eksisterende vindindutstrianlegg. Klagepunktet i denne saken var ikke tilstrekkelig utredning og håndtering av støyproblematikken. Støyproblematikk er også i Odalen et punkt som berørte opplever at ikke blir tatt på alvor.
Så da er mitt spørsmål:
Hvorfor holder det ikke for Stange Almenning, Statkraft og NVE å lese seg opp på allerede eksisterende utredninger, rettsaker, erfaringer og forskning for å forstå at utbygging av vindkraft ikke er løsningen for et framtidig og bærekraftig lokalsamfunn her i Stange kommune?
Med så mye tilgjengelige fakta fra både troverdige og forskningsbaserte kilder, både nasjonale og internasjonale, så vil det overraske undertegnede voldsomt dersom en egen utredning for akkurat vårt område vil konkludere med noe helt annet enn det som allerede er erfart og kartlagt.
Så derfor, igjen: Det finnes ikke en utredning i verden som vil endre på dette fakta: Utbygging og arealendring er den største trusselen for både klima og naturmangfold på kloden vår! Dette er kjent og vi må handle NÅ!
Det anbefales å lese denne artikkelen der NRK beskriver naturtapet her til lands:
På den tida det tok meg å lese den «mistet» vi i følge «telleverket» nederst i saken 978 kvm natur. Og da var ikke for eksempel veier til vindturbinanlegg tatt med!
Skal jeg ta meg en tur rundt huset og se om det fins noen vårtegn?
Skal jeg skrive litt?
Skal jeg legge meg på sofaen?
Skal jeg?
Eller lurer jeg meg sjøl?
Det lurer jeg på. Sammen med mange andre ting. Jeg ble ikke lurt da jeg åpnet nettaviser og sosiale medier i dag. Tror jeg. Jeg kunne i alle fall lett finne 3-4 forsøk på aprilspøk før jeg i det hele tatt sto opp. Og jeg lurer ingen som leser dette til å tro at jeg skal noe annet enn å late meg i dag. For det skal jeg ikke. Dagen har mange valgmuligheter. Og det er i grunn de beste dagene. De dagene som gir mulighet til å velge hva jeg vil. Om jeg vil på tur, ligge på sofaen, skrive eller lese.
Og jeg trenger de dagene. DET er i alle fall ikke lureri.
Den 1.april i 2014 og 2020 gjorde jeg i følge egne sosiale media dette:
«Jeg har pusset vinduer, støvsugd, vasket og bonet alle golvene, skurt komfyren, strøket alt sengetøyet, polert sølvtøyet, renset kaffetrakteren, tørket støv av alle potteplantene, ryddet alle kjøkkenskapene, bakt, syltet og saftet, jogget 4 mil, løftet masse tunge vekter, gått ned 10 kilo og blitt 10 cm lengre siden i går!»
Det der lurte vel i grunnen ingen.
Ellers har jeg stort sett vært på tur den 1.april opp gjennom åra. DET er ikke lureri. I fjor på denne datoen startet jeg til og med en innsamling kombinert med tur. I år blir det verken tur eller innsamling. Ikke alt det andre heller. Jeg skal surre formålsløst rundt og late meg. I hele dag.
For akkurat i dag tror jeg det er lurt.
Ikke la deg lure. Disse er fra i fjor. I år ligger snøen i hauger og lass enda.
Og ikke minst, i dag; har du lyst på en pose smågodt? Spis den.
For plutselig er det for sent. Plutselig er muligheten borte. Plutselig er det en dårlig ide å utsette ting. For det har vi faktisk ikke alltid tid til!
I dag trener jeg med armbånda på! For de betyr litt ekstra akkurat i dag. Og jeg spiser det jeg har lyst på. Og jeg minnes en bursdag som heldigvis ble feiret digitalt i fjor. Fordi det med god grunn ikke var tid til å vente til neste bursdag. Jeg tenner et lys og tar meg en gelefisk. Fordi jeg kan! Og fordi det er det eneste jeg kan!
Takk for at jeg fikk kjenne deg, smågodtdronninga! Vi savner latteren, de rene orda for penga, tilstedeværelsen og smågodtet. Vi savner deg! Vi lever litt for deg også. Hver dag. Fordi vi kan. Og fordi at noe annet har vi, som du og jeg snakket om, ikke tid til.
Dette var hva som møtte oss da vi sto opp i dag tidlig. Og mere påfyll har vi fått i løpet av dagen. Til og med jeg begynner å bli fornøyd nå, altså! Bra ingen har fått fjernet fugleneket selv om det ser litt drukna ut 😉
Mine skriverier i kampen mot vindturbinutbygging i nærskogen fortsetter. Den som vil lese mine betraktninger om saken har mulighet i følgende innlegg som ble publisert i nettavisa i dag:
For meg er det akkurat det diskusjonen om utredning av vindturbiner i kommunen vår dreier seg om. For hva er verdifullt? Og hva er verdiløst? Hvem er feig og hvem er framoverlent? Og mest av alt; hvem har definisjonsmakta?
Jeg benytter anledningen til å takke styret i Romedal almenning som etter min oppfatning har vært både fremoverlent og modige. De har tatt et ansvarlig og framtidsrettet standpunkt og sagt nei til videre utredning av vindkraft i allmenninga vår. Det har de gjort til tross for at bestyrer i allmenningene i Stangeavisa (nr. 11, 2024) framstår som overrasket over motstanden som har vist seg blant kommunens innbyggere.
De har tatt bruksberettigedes og øvrige brukere av allmenninga sine innspill og motstand på alvor. Bruksberettigede og andre som nå tar til orde for naturen. Og eiere og brukere som melder seg på et «folkeopprør mot vindturbiner» som har pågått ei god stund og som ikke bør være ukjent for de som følger med bittelitt i media. (Et kjapt nettsøk på begrepene «folkeopprør» og «vindturbiner» sender meg så mange aktuelle nettsaker at det oppleves meningsløst å velge en av sakene som kilde.)
Og hvorfor er det folkeopprør? Jo fordi naboer og grunneiere der vindturbiner er utbygd erfarer at avtaler som inngås før utbygging fravikes underveis i prosessen. Fordi det som loves ikke oppfylles. Og det som forespeiles blir helt annerledes og mye mer omfattende enn det utbygger forespeiler på forhånd. Slik blir det folkeopprør av!
Jeg har brukt store deler av mitt yrkesliv på å gi unger gode opplevelser i fri natur. Jeg har forsøkt å lære dem å bli glad i naturen, undre seg over naturlige fenomener og ta vare på den. I år er det 29 år siden jeg var ferdig utdannet og begynte å jobbe med unger. Og min overbevisning er at de som tidlig er mye ute og lærer om naturen blir glad i den og i å oppholde seg i den. Og at det du er glad i det verner du om. Så mitt håp er at de ungene jeg har hatt med å gjøre i løpet av de 29 årene er så glade i naturen at de vil fortsette å bruke den og verne om den til glede for deres unger igjen.
Da er det viktig at de har noen natur å bruke. Og at de har noe natur å ta vare på. Det er vi som kan gi neste generasjon muligheter til å plukke bær og sopp, fiske seg en abbor eller ta seg et bad i et lunkent tjern. Det er vi som kan gi dem mulighet til å nyte en urørt utsikt eller spise matpakka si mens de lytter til fuglesangen i tretoppene over hodet sitt. Det er vi som kan sikre dem muligheten til å tenne et leirbål under stjernene og kjenne med alle sanser samspillet med omgivelsene. Samspillet med naturen. Derfor må vi verne om den. For verdien av frisk luft, fri natur, lukta av skog og gleden over allemannsretten er verdt å kjempe for, ikke sant?
For oss er slikt noe verdifullt! Ikke verdiløst og ubrukelig. Gemini.no, som publiserer forskningsnytt fra NTNU og SINTEF sier at klimaendringene ikke er den viktigste trusselen mot artsmangfoldet på jorda. Hovedproblemet er at leveområdene til dyr og planter forsvinner. I stor grad på grunn av såkalt «endret arealbruk». Det vil si for eksempel bygging av hyttefelt, veier eller vindturbiner. Arealbruk som påvirker dyr, fugler og planteliv og stykker opp deres leveområder. Og våre friluftsområder. Les gjerne mer på gemini.no; «Hva er naturen verdt?».
Og ja, det handler om følelser. Når noe vi er glade i og som vi vet vi er avhengige av i livet trues, da trues vi. Og vi reagerer med følelser. Vi engasjerer oss og mange av oss som er imot turbiner leser oss grundig opp om saken. Jeg leser i alle fall både artikler som er for og artikler som er mot turbiner. Det jeg registrerer, men ikke er spesielt overrasket over, er at de som er for og uttrykker det gjerne er utbyggere eller andre som har økonomiske interesser i en utbygging. De har også millionbudsjett for å overbevise andre om sitt syn. Informasjon som går mot vindindustri er som for eksempel Motvind. Det er folk som ikke har private interesser hverken for eller mot. Det er folk som er glad i naturen og glad i å bruke den. De er glade i å bruke den skånsomt og på naturens premisser. Det er også forskere og andre som uttaler seg som fagpersoner.
I Nationen skrives følgende:
«God distriktspolitikk inneber bruk – ikkje forbruk av natur.»
«Tilgang på natur og velfungerande økosystem er ein føresetnad for ei grøn omstilling og ein bærekraftig distriktspolitikk. Vi har ei plikt overfor framtidige generasjonar til å sikra dei ein natur som gjev same moglegheiter som tidlegare generasjonar har hatt til å dra nytte av dei godar som naturen gjev. Då må vi forstå korleis vi endrar naturen.»
For meg handler det om troverdighet. Hvem skal jeg tro på? De som vil bygge ut og ha VEKST for bortimot enhver pris? Eller de som jobber ulønnet og de som jobber fakta- og forskningsbasert for en sak de tror på?
Det forteller meg noe om verdigrunnlag. Og det forteller meg hvor avhengig naturen og dyr og planter er av at vi som verdsetter den taler dens sak. For naturen kan ikke snakke for seg selv. Vi må alle huske at vi er en del av denne naturen. Vi kan ikke bruke den ukritisk. Og vi kan ikke underlegge oss alt av natur. Det betyr at vi i dag og i framtida må være kritiske til VEKST for enhver pris.
Hva er verdifullt eller verdiløst for deg? Jeg er i alle fall ikke klar for å feige ut. Jeg vil at allmenninga skal få være akkurat det. Allmenning. Og et framoverlent styre i Romedal almenning har vært modige nok til å tenke seg om og tenke på nytt. DET er distriktspolitikk og det er framoverlent!
Kilder:
www.gemini.no, «Hva er naturen verdt?», 15.11.2021.
Jeg tror jeg trygt kan si at badeværet har vært så som så i helga. I går var det sånn bortimot snøstorm over hele Østlandet. I dag var det strålende sol over den kritthvite nysnøen, og sånn sett mer «badevær» rent bortsett fra at det meste av vann her i innlandet er fullstendig tilfrosset. Og med opptil tosifrete kuldegrader så var det vel like greit at helgebadet var unnagjort midt i snøstormen, kanskje?
Følelsen av å svømme og flyte rundt i noenogtredve grader varmt vann med både massasjedusjer og lysterapi mens snøstormen uler rundt de store vinduene er spesiell. Ganske fascinerende faktisk!
Men deilig. Med både god mat og drikk, massasje og bading i behagelig vann så var vel i grunn SPA det rette stedet å befinne seg i snøstormen. Til og med friluftsheidi har holdt seg innendørs hele helga.
Nå er helgas lille avstikker fra hverdagen over og i morgen er det hverdag igjen. Helst uten snøstorm. For jeg gleder meg til badesesongen starter for alvor ute! Da blir det friluftsbad og naturspa 😉
Som engasjert vindturbinmotstander, og akkurat nå som forsvarer av egen skog og eget nærområde i egen kommune, så produseres det tekst. Det er min måte å kanalisere frustrasjon, motstand og rett og slett raseri mot både ide og prosess.
Foreløpig så er det ikke noe behov for å lenke seg fast midt i vegen for å hindre anleggstrafikk, men jeg frykter at det behovet kan komme. På dagens steg i prosessen så argumenteres det. Og det skrives. Det skrives av mange. Her er ukas leserinnlegg i lokalavisa som ble publisert i papiravis i dag og på nett før i uka( ja, den kommer ut kun en gang i uka, så det holder med ett innlegg i uka der 😉):
Om 100 år er allting glemt!
Det har jeg i alle fall hørt. Men jeg tror ikke på det. Ikke i alltid. Og i alle fall ikke i dette tilfellet. For sporene vil ligge der. Uansett om industriområdet er i virksomhet eller ikke. Og det er akkurat det det er snakk om. Både i dag og om 100 år. Industriområder. Og natur.
For vindturbiner er industri. Og industriområder, om det er vindturbiner eller andre ting der, er industriområder. Uansett hvor mye utbyggerne sukrer pillen og kaller det «vindpark». Vi vet hva en park er. Og vi vet hva et industriområde er. Og vi vet forskjellen.
Og vi vet at en utbygd såkalt «vindpark» overhodet ikke lar seg omgjøre til villmark og fritidsområde hverken for dyr eller mennesker når vi ikke vil drive den lenger. Tidsperspektivet for vindturbiner er kort. Vindbransjen opererer med 25-30 års levetid på en turbin. Det biologiske mangfoldet derimot vil være ødelagt ikke bare i 30 eller 100 år. Det vil være ødelagt i uoverskuelig framtid. Og når erfaring tilsier at vindkrafta skifter eiere i en rasende fart så stiller jeg også spørsmålet; hvem må rydde opp? Hvem tar ansvar når bobla sprekker og produksjonen stanser? Etterkommerne våre om 100 år? Da vil det ikke være snakk om at noe er glemt!
En vindkraftpolitikk som er så omdiskutert, tåkelagt og opererer med så mye villedende og «bestilt» konsekvensutredning som den vi har i dag er ikke tillitvekkende. Når det er en part som ønsker utbygging som foretar utredingene på forhånd, så er det ikke vanskelig å forstå at både tallmaterialet «grønnvaskes» og miljø- og naturinngrep underkommuniseres. Selvfølgelig for å oppnå de rette tillatelser og konsesjoner.
Både kapasitet, stabilitet og inntjening på vindturbiner er ekstremt usikre variabler. Mistanken er stor om at det som har blitt akseptert av såkalte sannheter om vindkraftutbygging fram til i dag rett og slett er utdatert allerede. Det oppleves at det kun er utbyggere og de som vil tjene penger på dette som snakker om hvor «grønn» vindkraft er og det overlates til privatpersoner og private initiativ å se på de reelle konsekvensene for natur, levevilkår og framtid. Heldigvis finnes det ildsjeler som gjør oss oppmerksomme.
I Sverige viser undersøkelser at klimautslippene fra vindkraft er større enn utslippene fra vannkraft. Finland har gjort undersøkelser som viser at dyre- og fugleliv trekker seg unna turbinene og områdene rundt. (Motvind Norge, Folkemøte 10.03.24). I nyhetene slår reiselivsbransjen på stortromma og vil at det satses på reiseliv og hvordan en skal tiltrekke seg flere utenlandske turister. Hva skal vi lokke med da, tenker jeg? Vindindustri eller natur med dyr, fugler og frisk luft?
Jeg tror faktisk at valgene vi tar nå vil bli husket i 100 år. Og mer til. Da trenger jo ikke vi å gjøre de samme feilene som andre har gjort?
Naturen vi har i dag er en arv fra våre forfedre. Og den er et lån fra våre etterkommere (Aasa Gjestvang, Folkemøte 10.03.24). Hvordan vil vi at Norge, Innlandet og Stange skal se ut om 100 år? Vil vi ha vindindustri i nærmiljøet eller vil vi ha skog, myr, vidder og lyng til nytte og glede for våre etterkommere?
Det vi bestemmer oss for i dag er ikke glemt om 100 år. Uansett hvor mye enkelte ønsker å «grønnvaske» vindkraft!
«Det grønne skiftet har større nytte av skogen enn av vindturbiner!», skriver Nei til vindturbiner i Romedal Almenning og Stange Almenning. Jeg sier JA til skog og NEI til utredning av vindturbiner! For jeg vil nemlig at det skal være noen som er i stand til å huske om 100 år!
PS: Og så ser jeg at papiravisa har utelatt innlegget slik at det kun er publisert på nett. Jeg tipper de har fått en god del å velge mellom de siste ukene 😉
