Denne ukas helgeutfordring fra utifriluft satte tankene i gang på denne bloggeren. For her tenkte jeg i mange retninger. Skulle det handle om tur med bilferje, kanskje? Eller hva vi har i kanoen når vi er på overnattingstur? Kanskje jeg skulle tenke helt abstrakt og i overført betydning “min båt er lastet med…mine verdier” eller noe deromkring? Jeg har vel ikke landet helt enda, men jeg begynte å skrive likevel ;-).
Og bildene kommer fra arkivet. Men ikke bloggarkivet, derfor postes dette i dag og ikke i helga. For nå kan jeg endelig laste bilder, og båter igjen. Det er lite båter å se her på indre Østlandet. Akkurat i dag er det nok av vann å se ut gjennom kjøkkenvinduet. Men ikke nok til at vi tar ut verken kano eller annen båt foreløpig.
Men i sommer var det litt kanopadling i alle fall. Og på en kanotur tok jeg bilde av noen båter. Hva de har vært lastet med og når de sist hadde noe ombord er usikkert. Jeg antar at både fiskeutstyr, og kanskje fisk var vanlig. Og kanskje de ble brukt til vare- og persontransport over vannet til øya der vi overnattet. For der hadde det vært ei koie som var brukt både av skogsarbeidere og familier.
Ei stund er det i alle fall siden disse båtene var lastet med noe som helst. Forresten, den eldste som nesten ikke synes, er jo lastet med en hel skog snart. Det er kun så vidt mulig å skimte at det ligger en båt under lauv, kvist, mose og annet som har begynt å vokse inne i “båtkroppen”. Et tydelig eksempel på at naturen tar tilbake!
Det er båt på begge bildene – den ene har mer last enn den andre 😉
Jeg bor i en kommune som skal «spare» 126 millioner kroner for å få økonomien i balanse innen 2029. Kommunen kjemper for å unngå den berømte ROBEK-lista. Og det meste er «på blokka» som det sies.
Flere skoler er allerede lagt ned. Nå har enda et par blitt truet med sammenslåing og to barnehager er foreslått lagt ned. Det samme er bofellesskap, kutt i hjemmetjenester og i ulike tjenester for eldre, kronisk syke og de som er avhengige av sosiale tjenester ellers. De svakeste, med andre ord. De som er avhengige av at det offentlige tilbyr de som trenger det hjelp i perioder eller mer permanent. «Strengere vurdering av «forsvarlig livsopphold»» er ordlyden i en av forslagene til innsparing. For meg er det lett å lese dette som «hvor lite er det mulig å tildele men som brukerne allikevel overlever på?».
Administrasjonen skal også spare. De skal redusere lærlingeplassene i kommunen (!) og dermed spare 990 000 kroner, leser jeg…. For meg betyr det at «vi kutter litt nederst i systemet for de protesterer ikke så innmari», og så lurer jeg samtidig på hvordan det tenkes at å ha færre lærlingeplasser vil slå ut på lengre sikt. Jeg er ingen økonom men i mitt hode er det noe som ikke går opp når vi nå blir stadig flere eldre og det allerede mangler tusenvis av helsearbeidere her i landet. I beste fall en flyktig og definitivt kortsiktig gevinst.
Kommunen lanserer 108 sparetiltak. I oppvekstsektoren og helse- og mestring, det vil si all barnehage, skole og tjenester for eldre og syke: 67 sparetiltak. I administrasjon: 9 tiltak….
Ergoterapi- og fysioterapitjenestene skal kuttes, samtidig som regionale og nasjonale rehabiliteringsordinger kuttes over hele landet – men kommunene skal ta over og rehabilitere oss som trenger det! Med færre fagfolk enn nå. Enda et regnskap jeg ikke forstår.
Jeg blir matt! Og jeg lurer på hva i all verden vi driver med her i landet. For min kommune er jo ikke alene om dette. Jeg leser stadig i media om kommuner som ikke har penger til det ene eller det andre, om det så er helsetjenester eller skole- og oppvekst eller noe annet som vi som bor i kommunene har behov for. Jeg syns jeg har hørt om konsulenter som leies inn for å finne ut hvordan kommunene kan få orden på økonomien sin siden nittenpilogbue.
Her anbefaler jeg å gå på Youtube og søke opp «Sparing» en tragisk komedie av og med kommunen, med @elinshumorogkanari2294
Kommuneøkonomien går ikke lenger opp, og pårørende blir ofte den gratis beredskapen rundt mennesker som trenger hjelp – mens politikere snakker varmt om verdighet, samtidig som virkeligheten ute i kommunene blir stadig tøffere. Sårbare grupper settes opp mot hverandre.
Når jeg så her om dagen leser om at mennesker som har behov for hjelpemidler settes opp mot hverandre så blir jeg rett og slett forbanna! Er du så heldig at du etter mer enn god ventetid har fått et bevegelseshjelpemiddel, for eksempel en rullestol, som fungerer for deg på sommerstid, ja da stiller du bakerst i køa om du søker om et hjelpemiddel til. Et som fungerer om vinteren for eksempel. Det vil jo for eksempel si at du kan hente ungene dine i barnehagen om sommeren – men ikke om vinteren… Få det til å gå opp den som kan! De fleste har jo ikke bevegelseshjelpemidler for å drive hobbyer!
Meg forteller det noe om sammenhengen mellom statlige og kommunale prioriteringer. Og en del om tomme ord…
Jeg spør som i podcasten «Ikke lett å glemme» med Marianne Danielsen og Inger Brokka de Ruiter: «Hvorfor finnes det en ROBEK-liste for økonomi, men ikke en ROBEK-liste for kvalitet?». For hvem er det som til slutt betaler prisen for at kommunens og statens Excel-ark skal gå i pluss?
Den amerikanske presidenten (1933-1945) Franklin D. Roosevelt sa under den amerikanske depresjonen i 1937:
«Jeg ser en tredjedel av en nasjon, bestående av mennesker som mangler bolig, klær, som er underernærte … Testen på våre fremskritt er ikke om vi skaffer enda mer til dem som allerede har mye, men om vi skaffer nok til dem som har for lite.»
Jeg lurer på hva dagens presidentskap i USA kunne hatt å si til akkurat det… Men jeg lurer aller mest på hva den norske regjeringen sier. De som sier fine ord som «vanlige folks tur», muligens mener de da ikke at de som trenger hjelpemidler er «vanlige». De snakker også om arbeidslinja, inkludering og folkehelse. De skal redusere utenforskap og bekjempe fattigdom, sier de…
Og fremskritt ja. Får vi egentlig det om vi måler verdier kun i kroner og øre tro?
Bilde: Gil Alter, Folkstone, Storbritannia
Kilder:
Les veldig gjerne Olaf Lingjærde sin kronikk på facebook. Delt med NRK, Sløseriombudsmannen, Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, VG og Kjersti Stenseng.
Søk opp «Ikke lett å glemme» der du hører podcast.
Franklin D. Roosevelt (1937). Second Inaugural Address, 20.januar 1937.Washington, D, C. Gjengitt i Yale Law Schools Avalon Project.
Youtube: «Sparing» en tragisk komedie av og med kommunen, @elinshumorogkanari2294
Tilfeldigvis ga blogg.no meg en vanntett unnskyldning. Jeg fikk jo ikke postet gårsdagens høstutfordringsinnlegg rett og slett fordi blogg.no bestemte seg for å «stenge for vedlikehold» akkurat i går. Og helt til i dag. Eller, jeg somla egentlig litt også da. Men det spilte jo etter hvert ingen rolle. Ingen bloggplattform – ingen bloggpost!
Så da tenkte jeg jo at jeg måtte lage to i dag. Både gammelrosa/mørkerød og gusjegrønn, faktisk. For jeg hadde jo en ambisjon om å «ta» en farge per dag.
I dag både en rosafarge og en grønnn. Hvilken rosa er gammelrosa? Det er en «dempet, sofistikert og tidløs rosafarge med et grålig eller brunt undertrekk» står det på google. Jeg orket ikke google mørkerød. Jeg tenkte vel at jeg har drukket såpass med rødvin opp igjennom at jeg skulle ha en viss peiling på hvordan mørkerød ser ut 😉.
Men hva slags grønn er gusjegrønn, egentlig? I følge et helt ukritisk (som vanlig nesten) googlesøk så er gusjegrønn «en gulgrønn eller skittengrønn farge, ofte brukt om en lite tiltalende eller uren nyanse». Nåja, grønt er skjønt, sier jeg som er glad i det grønne. Og jeg mistenker at hva vi kaller gusjegrønt er litt individuelt. Det er jo individuelt hva vi opplever som lite tiltalende, ikke sant?
I googlesøket etter gammelrosa sto det blant annet at den er fin å kombinere med dype grønnfarger. Hvorvidt den er fin sammen med gusjegrønt vet jeg ikke. Men i et anfall av effektivitet forkastet jeg ideen om to blogginnlegg i dag, og gikk for dette:
Her er mørkerød med innslag av gammelrosa i kombinasjon med et utall grønnfarger der helt sikkert minst en av dem kan karakteriseres som gusjegrønn. Og alt i et og samme ospeblad! Bildet ble tatt under en liten skogstur etter jobb på tirsdag og er dermed mitt svar på hele TO farger i frodiths høstutfordring. To farger i en smekk! Og to for en, igjen!
Høstutfordringen hos frodith ber i dag om brun. Det har etterhvert blitt en del brunt i naturen rundt oss nå som vi er i andre halvdel av oktober. På en liten tur rundt huset i går så falt jeg for disse:
Søte og pene syns jeg de var. Og så kom jeg på at i februar, da avleggeren kom hjem fra sin andre periode som utvekslingsstudent i Japan, hadde hun med seg flere poser små, brune sjokoladesopper🍄🟫. Av typen såpass avhengighetsskapende at jeg kikket etter mer så fort den ene posen var fortært.
De på bildet har jeg ingen planer om å smake på. Men brune og pene var de og så gjorde “sprekkene” seg så godt, syns jeg🍄🟫
Min definitive favoritt i fargen oransje må jo bli denne:
Bålet. Som flammer vakkert og gir varme. Et livgivende blikkfang. Oransje, rødt og gult. Alt annet rundt kan være mørkt og svart men det blir uviktig da bålet inntar hovedrollen.
Et av forrige ukes bål så slik ut. I morgen kommer neste bål-anledning så det er bare å glede seg.
Takk for utfordringen og enda en grunn til å blogge om bål, frodith 😉
Utfordringene står i kø her på blogg. Moro! Utifriluft ber om “ikke så lett å få øye på” og frodith ber om “rød“. Her får du to for en. Eller ett for to, egentlig. Ett bilde for to utfordringer. Det gjelder å slå to fluer i en smekk og være litt effektiv iblant, ikke sant😉
Her er avleggeren på vei til å se Les Misérables. Og den røde leddbussen er ikke så lett å få øye på, ikke sant😉?
“Arbeidslyst kom hit til meg, her skal du motstand finne”. Sjelden har vel denne setningen passet mer bokstavelig til undertegnede enn i kveld. Jeg er innimellom så og si ekspert til å se at her trengs det å gjøres noe – og så sette meg i en krok (så og si) til “anfallet” går over.
I flere dager har jeg sett på at kjøleskapet trenger en rydd og en vask. I kveld var jeg såååå nære å gjøre noe med det. Jeg åpnet døra bare for å stirre i alle fall. Og så lukket jeg den igjen. Og forlot kjøkkenet og fant på noe annet.
Jeg skal ikke skryte på meg å være spesielt effektiv og få så mye gjort på ettermiddag og kveldstid eller heller. Men i kveld har jeg i grunn vært LITT for lett å gjennomskue. Til og med for meg sjøl! Arbeidslysten sneiet innom – og jeg klarte å psyke vekk “anfallet”. Vi får se om det blir gjort en annen gang;-)
Der jeg sto på badet og skulle pusse tenner i går kveld så kom jeg på helgeutfordringen: Noe uvanlig med krøll på, fra utifriluft. Jeg vet at helga er over, men jeg tenker at jeg kaller det “sent men godt”. Kanskje jeg rekker helgeutfordring I HELGA neste gang.
I speilet så jeg krøll. I og for seg ikke så uvanlig for meg. Men for omverdenen er det ikke så vanlig å se meg sånn. Hos meg oppstår krøller stort sett når håret får tørke helt naturlig etter vask, når det bare får bittelitt hårmousse og ellers får tørke i fred uten hårføner eller noe annet. Vanlig er ganske rett hår. Uvanlig er krøllete hår. Og ja, krøllene dukker opp oftere og oftere slik hverdagen og livsstilen er nå. I alle fall når manken er ganske nyklippet 😉
(og bare fordi det handler om hår så la jeg innlegget under forsidekategorien “Mote og skjønnhet”, hahaha)
Denne helga har stått i bålkaffens tegn her på bruket. Ikke det at vi akkurat har sittet ved bålet og slurpet kaffe med grut i hele tida. Men det har blitt bålkaffe to dager på rad. Og bålkaffens dag finnes altså faktisk ikke. Jeg sier faktisk, for det fins jo en dag for nesten alt. Kaffens dag er 1. oktober. Den feires over hele verden. Og bålets dag feires som regel i januar, sier AI. Det er en offisiell feiring av friluftslivet og bålsesongen i vinterhalvåret.
Her hos oss har vi hatt det vil vel kan kalle «bålkaffens helg». Lørdagen gikk blant annet med til å finne igjen gapahuken vår nedi skogen her. Og da måtte en god del kratt forseres. Slikt er det godt å ha en småbruker med egnet verktøy til. Da vi hadde kjempet oss fram til den noe nedgrodde gapahuken og fått ryddet bringerbærkratt INNI selve huken, ble det bål og bålkaffe. Med et par tiltak sender i høst vil nok bålet brenne og kaffen koke nedi den gapahuken utover høsten og vinteren.
Knutsen og Ludviksen sang om «Grevling i taket». I gapahuken har vi grevling i golvet! Eller under golvet. Vi er ikke sikre på om den har bodd der de siste par åra, men helgas tiltak skal i alle fall hindre den i å legge seg til der igjen for vinteren! Jeg drøyer nok ei stund før neste bålkaffe nedi der. Det som skal holde grevlingen unna holder nok meg unna noen dager også. Minst.
Så i dag ble det bålkaffe et helt annet sted. Vindkast og motvind førte til en kort og snirklete kanotur langs land og mer eller mindre inni myra her og der. Men ved bålplassen var det roligere, og da vi skulle padle «hjem» til bilen og tenkte det ble fint med medvind, så stilnet det så klart.
Både lørdagen og søndagen ble bålkaffedag for min del. Men bare søndagen ble badedag 😉. For et bad måtte til. Og arbeidsfordelingen er grei: småbrukeren rigger kano på biltak – jeg bader😉. Men begge drikker bålkaffe!
Kaffevannet er snart klart.
Det er faktisk en gapahuk nedi der. Og den som vet det ser jo taket så vidt.
Nå skar’n få det. Småbruker væpnet med salmiakk – mot grevling.
Når det blåser er kanotur i le langs vannkanten å foretrekke.
Bålkaffe og kanelsnurr i sola er perfekt på en bålkaffesøndag.
