Det skal liksom være sommer. Og det er faktisk mildere i lufta. Men fortsatt mangler det litt før det er naturlig for meg å kaste sokker og sko og gå barbeint for eksempel. Jeg har foreløpig sluttet med jakke. Innimellom. I alle fall når det ikke blåser alt for mye.
Men i ettermiddag ble det altså hull i utsikten min. Bare se på bildet:
Og der det blir hull slipper lyset inn – eller ned da i dette tilfellet 🙂
Apropos utsikt. Jeg er ganske opptatt av det. Jeg har vokst opp med utsikt. Jeg bor med utsikt. Og jeg syns det er veldig stas å komme meg opp på en topp eller ned til en vannkant og nyte utsikten som åpenbarer seg. Akkurat nå regner det både på tvers og på langs her, og utsikten ser vi ikke så mye til gjennom skura.
Men det gjør ikke så mye. Jeg går for ubegrenset utsikt til helga i stedet, jeg. Topptur med ganske bra værprognose kan føre til mye av det. Forhåpentligvis. Og ladinga foregår fortsatt for fullt. I dag fikk jeg enda mer lading enn jeg hadde planlagt.
Først våknet jeg med ufattelig vondt i bekken og korsrygg. Det er ikke så uvanlig i mitt tilfelle og er som regel verst hvis jeg sover tungt og ligger for rolig gjennom natta. Og enda verre om jeg er inaktiv på dagtid også. Dermed gikk jeg ut fra at lett bevegelse var den beste medisinen og tok noen minutter på elipsemaskina selv om jeg egentlig hadde tenkt å «spare» meg for den i dag. Så tok jeg med meg utstyret, satte meg i bilen og skulle kjøre på trening med fysioterapeut.
Klikk, sa det. Jeg prøvde en gang til. Klikk. Det eneste som skjedde var at alle varsellamper lyste og radioen skrudde seg på. Bilbatteriet har oppført seg litt «seigt» i noen uker og skulle byttes senere i sommer. Men det blir visst nå. Forhåpentligvis i morgen.
Det var bare å snu og gå inn igjen og melde avbud. Dermed ble det ikke noe av de andre greiene jeg skulle ordne i dag heller. Det ble lading hjemme i dag også. Av mitt batteri altså. Ikke bilen sitt. Riktignok ei lita økt med øvelser på treningsrommet. Lading kan jo, og må gjerne også, bestå av litt lett aktivitet. Bare for å holde sirkulasjonen i gang, liksom.
Jaja. Det var vel greit å ta enda en «helt-nedpå-dag». Og så blir morgendagen desto travlere, da. Siden alt jeg ikke fikk gjort i dag må gjøres i morgen. I tillegg til det jeg visste jeg skulle fra før.
Og selv om dagen ble litt «høl i huet» så var det jo fint å få nok av tid til å sitte på balkongen og nyte utsikten. Og den er jo fascinerende. Spesielt når det blir hull i den.
Sommerjobben i år blir som i fjor. Rett og slett på grunn av at jeg ikke kom i nærheten av å rekke alt jeg trodde jeg skulle rekke forrige sommer OG fordi ingen, les meg, har maktet å ta noe tak og få noe gjort i vinter, heller.
Dermed blir det å fortsette på jobben fra 2024 i 2025: Sommerjobben jeg skrev om her.
Jeg har ikke kommet lenger enn til 1951, foreløpig. Så det blir antakelig flere sommerjobber.
Ett døgn med noe intensivt dugnadsarbeid, kall det gjerne D-dagen, så fikk avleggeren både bilder på veggene, persienner og gardiner i leiligheta si. Vi fikk planlagt mer knagger og hyller, og ikke minst; vi fikk ryddet i boden! Den som ble stappet aldeles full da flyttebyrået ekspederte flyttelasset for et par uker siden. Der advarte avleggeren og sa at døra kun skulle åpnes på eget ansvar, for hun visste at de to kvadratmeterne var fylt såpass til randen at blant annet sekketralla hennes måtte dyttes inn opp ned og døra stenges med makt. Så vi lot henne låse opp og åpne sjøl 😉.
Med stableevner av en annen verden, godt samarbeid og småbrukerens muskelmakt ble boden som ny. Nesten alt skulle inn i den igjen, men denne gangen så tror vi alle fall at det er mulig å ha en viss oversikt over innholdet, samt finne igjen det man leter etter. Inntil videre.
Såpass fornøyde var vi med egen effektivitet at vi lot resten være den ettermiddagen. Vi hadde jo noe å feire! Avleggeren har hatt eksamen med godt resultat, flyttet inn i ny leilighet OG fylt 26 år på noen få uker. Så dermed måtte leilighetas første cremant sprettes (i alle fall med denne eieren) og det måtte skåles for alt sammen og avleggeren fikk bursdagsgave. Før bursdagsmiddagen ble fortært et eller annet sted i Midtøsten. Libanon ifølge vinen.
Altså, vi gikk to minutter fra leiligheta. Maten derimot var midtøstensk meze og lammekoteletter. Og vin fra Becca-dalen. Nam!
Dagen derpå var det tid for å skru. Og stryke. Og gå på butikken og bytte de persiennene som ikke passet. Småbrukeren hadde sekken full av drill og bits og vater og tommestokker og greier og han klarte å løse alt selv om vi først fant igjen bruksanvisningen etter at alt var montert. Undertegnede bidro med litt stryking etter at vi fant igjen strykejernet i boden. Selv om selvtilliten på slikt noe ikke akkurat har skutt i været den siste tida. Les dette: om stryking.
Knagger og bilder kom på veggen og vi kunne stikke en tur til Asia. Japan og Kina muligens. I alle fall sushi og vårruller til lunsj. Takeaway. Akkurat de greiene der misunner jeg byboerne. Det er nesten for lettvint å la noen andre lage maten. Så lenge budsjettet holder. Avleggeren rakk å bake midt i dugnaden også, så det ble hjemmebakst til kaffen. Hun har skjønt verdien av å holde blodsukkernivået på høyt nivå hos dugnadsfolket.
Siden vi var så innmari effektive så kunne vi forlate åstedet allerede samme ettermiddag. Da var persienner og gardiner, knagger og bilder hengt opp og ikke minst var boden ryddet og funksjonell. Og når bussen og toget går både titt og ofte, så forlot vi byen etter omtrent akkurat et døgn. MED avlegger denne gangen.
Siden vi kjørte internasjonal stil denne dugnaden så ble det indisk aften da vi returnerte til småbruket. MED ferdig mat bestilt og hentet i kommunesenteret. Jeg syns ikke det er så verst, jeg, å rekke over både Midtøsten, Asia og India i løpet av en og samme dugnad.
Og nå har småbrukeren og jeg «hytte» på St Hanshaugen. DET blir bra utover høsten!
Det var spørsmålet vi fikk da vi fortalte at vi skulle besøke Røden stavkirke tidligere denne våren. Småbrukeren, som er museumsansatt og noe mer enn gjennomsnittlig opptatt av byggverk, men spesielt de i tømmer og treverk, har tatt meg med til maaaange stavkirker de siste åra. Så da utifriluft utfordret oss til å skrive om kirker her på bloggen denne helga, så var det stavkirka i Rødven jeg først tenkte på. Men så kom jeg på denne, som jeg besøkte sommeren for to år siden da småbrukeren og jeg leide sommerhus i trakten:
Stenkirken i Skog. “Tårnet” er ca 2 meter høyt.
Her kommer byggverkets historie:
Da befolkningen i Brunskogs socken utenfor Arvika økte til 15 000 personer og for lenge siden hadde vokst ut av sin daværende kirke, ble det i 1873 bestluttet å bygge en ny.
Allerede fra starten var det akkurat som byggingen var uhellsforulgt. Først drøyde det to år innen arbeidet kunne komme i gang og da de endelig begynte å bygge i 1875 viste det seg at valget å bygge med gråstensblokker var en dårlig ide. De massive stenblokkene måtte bæres opp i konstruksjonen med hjelp av bårer og 20-30 mann måtte slite med det arbeidet. Det var slitsomt allerede fra begynnelsen men i takt med at murene ble høyere vokste misnøyen. Til slutt måtte byggmesteren kalle inn en spillemann for å bedre stemningen og kirken sto til slutt ferdig i 1878.
Samtidig som foreldrene i grenda Skog gikk til sine dagsverk for å slepe sten, så bygde barna sin egen stenkirke i miniatyr. Sten ble lagt på sten, de lagde ei lita vindusglugge og til slutt hengte de opp ei kubjelle som fungerte som kirkeklokke.
Foreldrenes slit resulterte i en praktfull kirke som Gustaf Fröding besøkte og “besang”, men den sto ikke engang i hundre år før den brant ned til grunnen. Barnas mye mer gebrekkelige byggverk av stablede stener står derimot fremdeles der oppe i skråningen. Hverken vind eller vann har ødelagt byggverket.
Stenkirken i Skog mangler både parkering og skilting, men den der ikke vanskelig å finne. Den ligger på de samme koordinatene som den har gjort siden 1878. Og den som besøker Wärmland og Arvika kan google og relativt lett finne den om de ønsker.
Fakta om Stenkirken i Skog er oversatt fra svensk og hentet på denne nettsiden, som også har koordinater:
www.uddautflykter.se
Og stavkirken i Rødven: joda, den kan leies til både barnedåp og bryllup og konfirmasjon, for den som ønsker det 😉
Dette minnesmerket står i Engerdal ved sjøen Engeren i Innlandet. De to står der til minne om to personer fra Heggeriset som måtte overnatte under en sten da de ble overrasket av uvær på vei hjem fra julehandel i Trysil ei julekveldsnatt på 1700-tallet. Det var ikke vei langs sjøen da og isen som hadde lagt seg var ikke trygg nok til å ferdes på. Dermed ble stenen lyet deres for natta og etterpå kalt julkveldssten. Minnesmerket ble laget av restene av den store opprinnelige stenen om ble flyttet og delt under vegbygging i noe nyere tid.
De to ved julkveldsstenen er mitt bidrag til helgeutfordringen hos utifriluft helga som var.
DET er jo litt for mye for langt. Selv for den ekstremt effektive. Men i går gjorde en del av oss vårt beste for i alle fall å dekke LITT av alle de årene.
Og i forsøk på slik effektivisme, om det kan kalles det, så kan slike som meg brått og plutselig og helt desperat få behov for dette:
Ingen ble spurt om bilde på bloggen var ok, dermed er alle såkalt “anonymisert”. Bortsett fra friluftsheidi.
Noen av dere har jeg ikke sett på 30 år. Andre besøkte jeg for ei uke sida. Noen har jeg datet på en fjelltopp i Bergen og andre har jeg møtt sånn helt plutselig og tilfeldig i en eller annen sammenheng eller “snakket” med på sosiale medier. Men i går var det reunion. For første gang på 10 år. Og det var jammen meg på tide! Jeg er så glad for at to driftige damer med stå-på- og gjennomføringsevne ikke ga seg og gjorde det hele til en realitet. Og jeg er veldig glad for å treffe alle igjen.
Det er rart med det. Disse menneskene som du i perioder i livet deler oppturer og nedturer, utfordringer, moro og hverdagsliv med. Disse som i en livsepoke betyr veldig mye – det er spesielt å treffes igjen! Da blir det mye å snakke om og mange refleksjoner som går gjennom hodet både underveis og særlig etterpå. Og pinlig stillhet var det overhodet ikke. Ikke det jeg fikk med meg i alle fall. Og i alle fall ikke før jeg noe overveldet og kaputt på alle måter kræsjlandet i ei hotellseng med gode, ferske minner av denne godgjengen.
Og at det er 30 år siden vi mottok vitnemål for fullført førskolelærerutdanning er jo helt utrolig, egentlig. For alle så jo akkurat like ut som før!
Det ble en meget hyggelig kveld med historier og latter i solveggen. Gjesterommet bød på ei god natts søvn og etter hvert tromming av mer regn på taket. Vi gjorde som fanten, spiste og dro. Med egg og bacon i magen var det klart for igjen å sette seg i bilen. Denne gangen med taket godt på da regnet trommet! Det opplevdes som regndråpene ble kastet mot bakken og dermed ble det lille stykket Norge denne formiddagen stort sett opplevd gjennom bilruta. Til og med et «sidesprang» til ei stavkirke ble fotografert kun gjennom bilvinduet, da været var såpass at det ikke fristet å gå ut overhodet.
Heldigvis bedret det seg betraktelig og vi kunne plukke opp avleggeren som kom med fly i oppholdsvær og tilløp til sol.
Det ble besøk hos hele tre generasjoner familie og noen til, mat og kos og sol og regn disse dagene også. Et lite stykke Norge er mye natur. Men jammen er det mye bra folk også. På hjemveien var vi enige om at den sosiale kontoen vår var fylt til randen og nok muligens hadde måttet utvides de siste dagene. Men denne «overdosen» var helt klart kalkulert. Og da tåles den bedre!
Hjemveien gikk over fjell igjen. Men denne gangen innlandsfjell og dermed et helt annet skue. Heldigvis kom nedbøren i form av regn. Men tre varmegrader truet med å sende nedbøren som noe annet, det var det ingen tvil om. I fjellene lå snøfonnene ganske tett enda. Og i motsetning til noen mil vestover og sørover, så hadde ikke fjellbjørka tatt sjansen på vår riktig enda. Mangelen av grønt var påtrengende! Men på en rasteplass ovenfor Røros, der dagens lunsj ble inntatt og kaffen kokt, tittet bekkeblommen trassig fram langs bekken. Og når sola stakk fram ble det nesten lunt. I alle fall med ullgenser og allværsjakke!
Vi traff på både trane, reinsdyr og elg på hjemturen. Eller, vi traff ikke altså, vi så!
Konklusjonen er, etter å ha landet i heimen etter omkring sju døgn delvis på veien, at til og med et relativt lite stykke Norge har utrolig mye forskjellig å by på. Kontraster. Både mellom fjell og dal, innland og kyst, grønt og blast. Men også mellom folketomt og folksomt.
Og fraværet av alle de fine folka vi traff på turbildene, skyldes nok ene og alene skravling og moro. Og da nedprioriteres og glemmes fotografering. Vårt lille stykke Norge, derimot, ble behørig fotografert alle de sju dagene turen tok.
Coffee black.
Denne observerte vi kun fra bilvinduet. Gjennom et kraftig styrtregn.
Helt plutselig og uventet så ble jeg nesten starstruck, vettu 😉. Midt i roadtripen eller walkabouten jeg har foretatt den siste uka så møtte jeg jammen meg Solfrid. Og DA var min første tanke: Frodith!
Jeg verken visste eller trodde at det var den one and only og vår alles kjære bloggerkollega Frodith-Solfrid som hadde lagt til ved kaia. Men uansett a gitt!
Her er din navnesøster godt forankret ved kaia i Molde. Fin er a, denne Solfriden også ;-). Selv om jeg nok aller helst satser på å treffe originalen igjen.
