Jeg er så vidt meg bekjent ikke den som ukritisk strør om meg med fiffige forkortelser av engelske «trenduttrykk». Tror jeg. Men det er et par som jeg kjenner at beskriver hverdagen min såpass godt at de er aktuelle nok til faktisk å kommenteres. I dag snakket jeg med min 78 år gamle «svigerfar» om akkurat det. Og vi var rimelig enige: vi lider mye oftere av JOMO enn av FOMO. I perioder KUN av det første.

Så vidt jeg vet så er FOMO forkortelse for «fear of missing out». Altså på sånn passe godt norsk; frykten for å gå glipp av noe. Denne tilstanden oppstår for eksempel når du ikke får vært med på en vennemiddag du gjerne skulle deltatt på. For da går du glipp av all moroa som helt sikkert skjer. Eller du drar av en eller annen grunn ikke på en konsert som du allikevel tenker at hadde vært midt i blinken å få med seg.

En som har store kapasitetsbegrensninger kan fort gå glipp av mye og bruke mye energi på å gruble over om man ikke burde prioritert slik at aktiviteten, konserten eller hva det nå er, kunne latt seg gjennomføre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

En som lider av JOMO derimot er bare glad til. «Joy of missing out», er opprinnelsen til det uttrykket. Og, som svigerfar og jeg var enige om; det er som regel den følelsen vi kjenner på. Gleden av å slippe. Gleden av å ikke gjøre ting fordi man «burde» eller alle forventer at man skulle. Å glede seg over å kunne velge selv. Velge bort og med vitende og vilje gå glipp av noe. Om det er et selskap, en konsert eller et annet arrangement som «alle» skal og vil på. I alle fall er det det vi alle tror at alle vil.

Som varig syk og særlig med fatigue som krever sitt så lever jeg vel i grunn livet på en knivsegg mellom FOMO og JOMO.  Ja, jeg har FOMO rett som det er, for det er en god del jeg bare må takke nei til. Selv om jeg har lyst til å være med. Dagsformen er ikke god nok til å gjennomføre og ha glede av et arrangement. Eller så har jeg prioritert annerledes og dermed utgår dagens selskapelighet selv om invitasjonene er mange. At jeg prioriterer noe annet betyr ikke at jeg ikke har FOMO. Jeg må bare lære meg å leve med den.

Og heldigvis, som jeg skrev tidligere her, så lider jeg oftere av JOMO.  Jeg går med glede glipp av enkelte greier, særlig de med masse folk, kø og mye inntrykk på en gang. Rett og slett fordi jeg vet at det koster mer enn det smaker. Og mye greier kan jeg glede meg over at jeg ikke har noe stort behov for å delta i. Flaks for meg.

Verst er det vel når jeg ikke helt klarer å balansere følelsen av FOMO med følelsen av JOMO. Når aktiviteten, arrangementet, konserten eller selskapet jeg er invitert til er noe jeg har veldig lyst til men som jeg vet at jeg har best av å la være. Jeg ville så gjerne ha vært med, men jeg vil for alt i verden slippe «bivirkningene» jeg får. Det er bedre med de greiene som er ubetinget JOMO-aktiviteter. Timesvise shoppingturer, uendelige køer, snapchat og tiktok er eksempler på det. Udiskutabelt JOMO for meg!

Så sitter jeg her da, en fredagskveld, i vakuumet mellom FOMO og JOMO. Og det er i grunn helt greit😊.

Bilde: pinterest.com

Refleksjonen kom til meg her om dagen. Den dreide seg om skoler. Kanskje rett og slett fordi det er august og et nytt skoleår står for døra med skolestart for både 6-åringer som har første skoledag og alle de som har første dag på ny skole ellers.

Jeg begynte på barneskolen i 1979. Som sjuåring. Eller, jeg var jo bare 6 ½ da, født sent på året som jeg var og er. Da gikk vi på skolen annenhver dag. Jeg mener å huske at timeantallet per uke var omkring 15 skoletimer. Akkurat passe til tre dagers skoleuke. Et annet argument var jo at vi var tre klasser, 1.-3.klasse, men bare to klasserom på den skolen. Så vi måtte veksle på litt!

Som tredjeklassing «hospiterte» vi en dag i uka på «storskolen», det vil si der 4.-6.-klasse holdt til. Vi måtte nok øve oss på å være minst og del av et «stort» skolemiljø. Og så måtte det jo til for å få plass til første- og andreklassingene på «småskolen».

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Som fjerdeklassing ble det buss hver dag til «storskolen» i bygdesentrum. Der var det både klasserom til tre klasser, sløydsal og gymsal. Luksus.

Å begynne på ungdomsskolen var som å komme til en ny verden. Der var det fire klasser på hvert trinn og vi kom fra fire ulike barneskoler. Skikkelig digert, syns vi. I alle fall jeg. Og uante muligheter for å smugkikke på kjekke gutter, drive med spennende forsøk i kjemisalen eller henge på «røykehjørnet» for de som turte og ville det. Det var til og med svømmebasseng på ungdomsskolen. Og buss var vi jo vant til fra før, så at den bare gikk i en annen retning var helt udramatisk.

Det hører vel med til historien at da avleggeren begynte på samme ungdomsskole fikk hun noen av de samme lærerne som jeg hadde hatt. Og fargen på veggen var nøyaktig den samme 😉.

På videregående ble vi delt igjen. Noen havnet på den ene skolen, og noen på den som lå like ved. Vi gikk til og med på videregående i ulike kommuner. Andre skulle bli mekanikere eller frisører og gikk på «yrkesskolen». Og noen ga blaffen i skole. Karakterer og hva vi søkte bestemte om vi kom inn her eller der.

Så kommer refleksjonen: Samtlige av skolene jeg har gått på er nå nedlagt! «Småskolen» forsvant på 80-tallet en gang. Da ble den og «storskolen» slått sammen. Den videregående skolen ble slått sammen med naboskolen i 2004. Ungdomsskolen «røk» i fjor. Og i juni i år gikk de siste elevene ut av barneskolen eller «storskolen» i bygdesentrumet. Fra og med skolestart om noen dager så må samtlige elever fra den bygda skysses til nabobygda og gå på skole der. Jeg bor nå i den nabobygda, og avleggeren har gått på skole der. Hvor lenge den overlever, ja det vil vise seg.

Og jeg, jeg har med andre ord «brukt opp» alle skolene jeg har gått på. I alle fall var det det vi spøkte med da jeg drodlet litt om temaet med en tidligere medelev i helga som var. Alle skolene vi har gått på er nedlagt. Bortsett fra høyskolene i Lillehammer, Hamar og Oslo. De har bare slutta å være skole, de. De har blitt universitet, kan du skjønne.

Det er når slike refleksjoner setter inn at jeg virkelig kjenner på at tidene har forandret seg. Antallet skoler og skolekretser i kommunen har krympet betraktelig og planene tilsier at de kommer til å reduseres enda mer i årene som kommer. Jeg er spent på hvor lenge det kommer til å bo familier med barn her utpå bygda!?! Kommer vi kun til å bli igjen vi som ikke trenger skole i nærmiljøet? Blir «forgubbingen» total om få år? Hva skjer med barnehagen? Hvor lenge «overlever» den?

Eller blir hele bygda nedlagt?

Jeg håper alle som starter på skolen for første gang, som begynner på ny skole eller går tilbake til et kjent klasserom, som elev eller lærer, får fine skoledager der de er. Og er du riktig heldig kan det hende skolen består også til neste generasjon!

Bildet er hentet fra Åsen grendehus sin facebookside og viser Åsen skole, altså “småskolen” som nå er et livskraftig fungerende grendehus. Innfelt bilde av skolen er tatt i 1908-1910 i følge digitaltmuseum.no

Jamt er vel stundene

tunge og grå.

Berre eit lyfta andlet

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

kan stjernene sjå.

På sommerens Great Escape fikk vi gleden av en tur på «Diktarstigen». Ved Billingen seterpensjonat i Skjåk er det laget en sti til minne om den Skjåk-fødte dikteren Jan Magnus Bruheim. Jeg har aldri lest noe av denne dikteren, så vidt jeg vet. Men å kombinere en bitteliten fjelltur med poesi, DET kan jeg ha sansen for.

Langs stien festet jeg meg med dette verset, såpass at jeg måtte gå tilbake og ta bilde av den aktuelle tavla:

Brua der oppe som er en del av Diktarstigen er ei gammel utleggsbru trolig bygd på 1700-tallet. Muligens tidligere. Jan Magnus Bruheim ble født i 1914 og døde i 1988.

Så dagens lille oppfordring til både deg og meg inspirert av Diktarstigen er:

Lyft andletet!

På jakt i mitt eget bildearkiv så er det i grunn mer enn tydelig at de fleste bildene – jo de er tatt i friluft. I naturen. Og der er det særs få ting som er firkantet. Om ikke vi mennesker har vært der og kultivert og “ryddet”. Det er de runde og bølgende formene som dominerer, i alle fall her på Østlandet. Og både runde og trekantete former er i grunn ganske hyppig å finne på kamerarullen.

Når det gjelder firkantet derimot, som er helgeutfordringen fra utifriluft denne gangen, så måtte jeg ty til noe menneskebygd. Nemlig vinduer:

Sett gjennom vinduer blir naturen også firkantet. I alle fall innrammet i en firkant. Og bildet av fugleredet i vinduet på Rødven stavkirke måtte også med, siden det er del av sommerens firkantminner 😉

I dag har vi vært litt turister i egen hovedstad. Tre generasjoner bønder i by’n. På kaffebesøk hos avleggeren. Rusletur på StHanshaugen og ørlite shopping på vei nedover mot lunsj/middag og togturen hjem etterhvert.

Takk for turen til alle fire. Hu som ikke hadde trua på egne shoppingegenskaper endte med å bli den som handlet mest – det gjelder å passe på når en først orker å gå inn i et prøverom – og alle ble mette både på kakebuffet hos avleggeren og ikke minst av asiatisk fusion som egentlig krevde middagshvil etterpå.

Og når vi tilfeldigvis passerer selskapslokaler der den eldste var bryllupsgjest en gang i 1965, så oppdager vi at en hovedstad som har endret seg ufattelig mye også er litt den samme som før. I alle fall i Josefines gate 😉

Tre generasjoner som faktisk klarer både å se i kamera og smile. Samtidig.

Kaffe- og kakebuffet  hos avleggeren.

Vi var glad vi slapp koffert, men ellers fikk i da med oss bittelitt turistgreier.

Noen ganger kan livet være hardt for noen og enhver. For livet skjer og det kan treffe hardt både brått og uventet eller som seigpining og være langvarig trasig. Hardt uansett.

I går oppsøkte jeg igjen noe relativt hardt. Om det ikke akkurat kan kalles et hardt liv, så var det hardt for meg mens det sto på i alle fall. I går gikk nemlig turen opp til Segestad gard ved Hjelle i Oppstryn. Og den oppturen var hard for meg! Turen var ikke lang. Under to kilometer sto det på kartet selv om trackeren på telefonen viste noe mer etterpå. Men den var bratt. Til tider VELDIG bratt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bilde: fjell-luft.blogspot.com  Hustaket på Segestad kan skimtes der den blå streka ender.

Såpass at jeg måtte bruke alle fire der jeg kløv oppover. Ett skritt om gangen. Og jeg så meg bare rundt hver gang jeg var helt sikker på at jeg sto på en trygg plass der jeg ikke bikka over kanten! Ned igjen måtte jeg ned på rompa og la meg skli over de høyeste steinene et par steder også. Det kjentes litt bedre da vi  møtte noen ungdommer på vei opp i nedre del av stien som allerede der uttrykte at det var slitsomt 😉.

Hardt for meg altså. Men hva med de som bodde der i sin tid?

Gården ligger 315 moh i Glomnesdalen og ble i sin «storhetstid» regnet som en av de beste og frodigste gårdene i området. 286 høydemeter over Oppstrynsvannet der flere gårder og bygda ligger. Og like langt fra bilvei. For det var og ble heller aldri bilvei til Segestad. Deler av stien var såpass bratt at de lenge brukte stige for å forsere fjellhamrene enkelte plasser. Før de fikk sprengt ut gangsti tidlig på 1700-tallet. Opp denne «veggen» måtte alt som skulle til gards fraktes. Og alt som skulle ned igjen også. Den bratte stien var skolevei for ungene og det sies at da stigen fortsatt var i bruk, før sprenging av berget, så dro de opp stigen da futen var ventet til gards. Dermed måtte han snu. Antakelig er dette en vandrehistorie som kan gjelde mange slike fjellgårder i dalene.

Litt mindre hardt ble livet der ytterst på stupet da det ble satt opp ei manuelt drevet taubane i 1929. Da slapp de å yste all melka sjøl og kunne sende den med banen ned slik at den kunne fraktes med slede eller vogn til meieriet. Taubana ble drevet med håndmakt fram til det kom strøm i 1943. Hardt arbeid.

Jeg syns det er fascinerende å tenke på at der på Segestad bodde det folk både på hovedgården og på en tilhørende husmannsplass litt lenger opp. Gården var kjent allerede på 1100-tallet, så helt fra vikingtida har det bodd folk der oppe. På 1800-tallet ble det vanlig med folketellinger og den første husmannen ble registrert 1827. Den siste «plassmannen» flyttet etter at bolighuset ble tatt av snøras vinteren 1902. Hele den lille familien med mor, far og sønn som var i huset ble redda ut, men de flyttet til bygda etterpå og husmannsplassen ble aldri bygd opp igjen.

Hovedhuset på gården slik det er nå er bygd i stein i 1908. Hard. Og ligger slik at den skjermer låven for de verste vindene. Den siste brukeren på garden døde i 1961. Han falt om og døde under arbeid ved den ene høyløa og etter dette har det ikke vært drift på gården. Men husene og slåtteengene holdes ved like av en venneforening slik at turister som meg kan ta den harde klatreturen opp og nyte stemningen, utsikten og «kjenne» på levd liv.

Gården blir kalt både Segestad og Sigdestad.

Og ja, turen opp er hard. Også for slike som meg som klatrer opp av ren nysgjerrighet og fordi jeg har lyst. Tenk da på hvor hardt livet der på fjellgården var. Både for små og store som skrapte sammen det som var av ressurser der på fjellhylla. Slo utmarka, dyrket hassel og hadde frukttrær. Og som måtte klatre sti og stige ned og opp igjen for skolegang og all annen kontakt med omverdenen. Det var hardt både på 1100-tallet og helt fram til 1961. Det er det liten tvil om.

Et hardt liv. Det er sikkert. Men på sin måte helt sikkert godt også. Og om de hadde tid og overskudd til å løfte blikket og skue ut over fjellene og Oppstrynsvannet: usigelig vakkert!

Dette er mitt svar på helgeutfordringen fra utifriluft denne gangen: Noe hardt.

Kilde: Naturstiheftet «Natur- og kultursti Glomsdalen» utgitt av Jostedalsbreen Nasjonalparksenter i samarbeid med Stryn Reiseliv.

I dag har jeg foretatt tidenes rareste pakking. I alle fall når det gjelder pakking til «The Great Escape». Årets tur er på trappene og det er 13. gangen. Jeg pakker til det 13. årets Escape, faktisk.

Tidligere år har pakkinga stort sett dreid seg om hvor lite jeg kan klare meg med og hva som egentlig går i sekken. Jeg har tross alt kun hatt en tursekk å «boltre» meg med. Og den skulle jo bæres av meg. Et par ganger har jeg hatt sykkelvesker som har definert størrelsen på bagasjen og en og annen gang har både kano, ridetur og forflytning i bil vært aktuelt.

Tradisjonen tro er vi to stykker når det er snakk om Escape. Det er liksom oss. Ferdig. I år gjør vi en vri. For i år er nemlig en ny deltaker invitert med på «The Great Escape». Det nye tilskuddet heter «Bertil» og jeg går dermed ut i fra at han er av hankjønn. Undertegnede kjenner ham ikke så godt enda, men jeg regner med de neste dagen kommer til å endre på det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men altså. Bobil. Jeg har aldri sett for meg at det skal bli greia for meg, skal jeg være helt ærlig. Jeg trives med å ferdes «offroad» der verken bobiler eller andre kjøretøy er vanlig. Til nød sykkel eller hest. Ikke er turen planlagt til punkt og prikke med bestemt overnattingssted og slikt heller. Her blir det mer «roadtrip» og så ser vi hvor vi stopper og hvor vi havner. Et par mål har vi jo. Men både antall dager og rute er i alle fall tilsynelatende fleksibelt nok til at vi kan ta mye på sparket.

Men pakkinga, altså. Den oppleves litt rar. Det pakkes i bokser og poser. Tursekken er med, men bare dagstursekken. Og vi var enige om at det blir ikke ekte Escape uten kokeapparat. Så både det og gass er med. Klærne skal rett i skap i bilen, og ligger foreløpig i en Ikea-bag og maten skal kjøpes og settes rett i kjøleskapet underveis.

Så nå har jeg greier over hele kjøkkenet. Vi får satse på at Bertil rommer det hele, for jeg er definitivt IKKE dreven på sånn rar pakking som det her 😉.

Men å glede meg kan jeg 😊

«Vet dere hva jeg har i bilen? Badetøy!!!», sa jeg kjekt til de to unge damene jeg snakket med i går kveld. Vi var alle tre så svette som vi så å si aldri hadde vært før. Og slitne og utmattet. I varierende grad. Men alle var svette. Det bokstavelig talt rant i strie strømmer og alt av klær og hår var gjennomsvettet. Både den ene og den andre hadde flere ganger uttrykt «jeg gleder meg SÅÅÅÅ mye til å dusje», så badetøy fristet i grunn over gjennomsnittet for oss alle denne onsdagsettermiddagen.

Vi hadde vasket ut ei fraflyttet leilighet sentralt i Oslo før nøklene skal overleveres neste uke. Alt var skrubbet ned, støvsuget og tørket av. Og vi var svette.

Og jeg var klar for bad. Jeg skulle bare ta toget hjem, og så kjøre rett til enkleste badeplass. Hele togturen, som for øvrig var en behagelig time med klimaanlegg og bok i stillevogna, gledet jeg meg til å senke meg ned i kjølig vann og svømme noen tak før jeg tok kvelden. Det samme gledet jeg meg til da jeg gikk av toget og tuslet for å finne bilen på stasjonen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og så kom jeg fram til bilen. Og der var badetøyet!?! Neida. Joda. Neida. Jeg hadde glemt det hjemme!

Jeg tror skuffelsen var lett å lese på det mer eller mindre røde, bustete og svette ansiktet mitt. Og jada. Jeg vet jeg kunne stoppet hjemme og hentet badetøyet og så badet. Og jeg vet jeg kunne skippet badetøy i det hele tatt og badet i undertøyet, eventuelt naken. Det hadde overhodet ikke vært første gangen.

Men akkurat da jeg registrerte at badebagen ikke var i bilen – akkurat da slo den inn. Dørstokkmila. Noe så inni granskauen også. Så bading ble det ikke etter den kraftanstrengelsen i varmen, nei. Jeg måtte, mot min overbevisning, se meg slått av nettopp dørstokkmila. Da jeg først var hjemme så ble det ikke noen videre tur til vann. Det ble dusj.

Men leiligheta er behørig vasket og utflyttet. Og et kapittel er lukket. Og denne alt for varme, alt for snørrete og hostete og alt for svimle mammaen fikk gjort litt nytte for seg. Angrer ikke. Selv om det ikke ble noe bad. Det eneste jeg eventuelt kunne angre på er jo at dørstokkmila fikk bestemme.

Badebilder blir det nok av uansett. Så her kommer et par andre. Et av støvsuger’n. Og et av vannet jeg kunne ha badet i, her fotografert gjennom et møkkete togvindu😊

De siste ukenes rosa innslag er varierte. Og dermed blir svaret på helgeutfordringen fra utifriluft, som denne helga er nettopp rosa, også variert.

Den rosa paraplyen jeg badet under forrige lørdag  må med selv om den er postet før:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det samme må den rosa peonen som satt i håret da avleggeren skulle på jentefest for et par uker siden (festen hadde for øvrig fargetema og avleggeren hadde jo fargen rosa):

Dagens rosa drink inntatt iført rosa skjørt (og forøvrig rosa trøye og sokker også!) var også inspirert av helgeutfordringen:

Og sist men ikke minst; de rosa rosene i hagen som akkurat nå er på sitt aller fineste. Og flua er enig:

Jammen dukket det opp mye rosa da jeg begynte å gå på jakt etter det, gitt. Takk for utfordringen, utifriluft!

Noen ganger så ser øyet noe som det er vanskelig for hjernen å prosessere til et forståelig innhold. Det kan være noe som skjer brått og går fort eller noe totalt uventet. Hva var det jeg så nå? Hæ? Er det mulig?

Eller det kan være noe som opptrer på en plass og i en situasjon som vi ikke er vant til.

Slik som i dag. Da kjørte jeg(vi) forbi et syn som så ut som dette:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi har desverre blitt vant til å se leiligheter og hus uten vegger både fra Ukraina og Gaza. Gapende hull der det før var vegg. Der eiendeler som vitner om hverdag står igjen som om eieren bare er på do eller ute en snartur. Om sakene ikke har blitt kastet rundt og ligger hulter til bulter etter å ha blitt ristet kraftig.

Dette huset står ikke i en krigssone. Veggen er riktignok borte. Vi ser rett inn i baksida av kjøkkenskapet der kjeler og panner fortsatt befinner seg. Duken ligger på bordet og lampa henger i taket. Vaskemidler står fortsatt i skapet. Utslagsvasken har imidlertid blitt med veggen i fallet og ligger i ei røys på nedsiden.

‘Det ser ut som et dukkehus”, sa avleggeren. Og hun hadde rett. Det var som å kikke inn i et hverdagsliv som hadde stoppet opp og brått blitt “hermetisert” nøyaktig slik det var akkurat I det øyeblikket veggen forsvant.

Hva skjedde? Ruslet beboerne bare ut og kom aldri igjen? Eksploderte noe og tok med seg veggen? Var det noen hjemme da veggen forsvant?

Forklaringen er nok helt sikkert en annen enn den som gjelder for Gaza og Ukraina. For dette noe slitne “dukkehuset” befinner seg langs en grusvei i skogen i Värmland.