Akkurat nå er undertegnede så engasjert at det flagrer post-it-lapper med stikkord over hele rommet. Brillene går på og av etter hvor jeg skal feste blikket og om ikke sveisen hadde vært såpass lang som den er og dermed underlagt tyngdekraften, så hadde det nok stått rett opp etter all den rivinga i håret jeg har bedrevet de siste par timene. Alt mens tastaturet går varmt og jeg kan takke min gode gamle skrivemaskinlærer fra ungdomsskolen for at jeg lærte touch-metoden en gang på 80-tallet, slik at jeg i alle fall kan PRØVE å hamre ned tankene mine fort nok før de forsvinner i neste raserianfall.

Huffameg! Eller haff egentlig! Jeg tviler på at det er bra for meg å være såpass forbanna. Eller engasjert som det heter med en mer sivilisert beskrivelse. Antakelig så er undertegnede både såpass engasjert og såpass forbanna at snøen smelter i de nærmeste omgivelsene. Bare på grunn av varmen mitt raseri genererer. Om jeg ikke oppnår noe som helst annet så kan det jo bli litt fortere vår på denne måten!

Men, erfaring tilsier at det kan være lurt å roe seg en liten smule ned før de mest påtrengende argumentene festes på trykk. I alle fall før de deles. Dermed tenker jeg at post-it-lapper får være post-it-lapper og at dette blogginnlegget får være det eneste jeg publiserer akkurat i kveld.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Det neste leserinnlegget om vindturbiner og det jeg opplever som trussel om meningsløs rasering av natur er jo allerede sendt til lokalavisa. Det tredje på like mange uker. De to forrige kan de som vil klikke seg inn på og lese her:

På trykk.

Nå tar jeg meg fri fra tastaturtrolling for resten av kvelden. Akkurat nå orker jeg faktisk ikke å høre om en eneste vindturbin eller lese et eneste debattinnlegg om saken. Ikke i kveld. Men jeg er nok «på ballen» igjen i morgen, tenker jeg. Jeg har ikke for vane å gi meg 😉

Jeg innrømmer det; jeg har blitt den sinte kjærringa som hamrer løs på tastaturet og til stadighet må lire av seg kjærringkjeft og raseri i skriftlig form. Og det er jo ikke noe vits hvis ingen leser det, ikke sant?

Så dermed fylles bloggen med «rått og røti», sjukdomssnakk og observasjoner fra hverdagslivet som varig syk, skråblikk på egne og andres livsvalg og ikke minst assosiasjoner og frustrasjoner. Slike som engasjerer. De siste par ukene har engasjementet for, eller rettere sagt imot, en spesiell sak gått hardt ut over tastaturet. Men ikke blogg. Ikke før i dag.

Engasjementet har ført til at skriveriene er publisert på lokalavisas nettside. Og på trykk! På papir! For noen leser fortsatt kun papir. Det har jeg fått bekreftelse på. I dag trykkes mine ord igjen. Håpet er at ordene og tankene på trykk skal gi gjenklang hos noen som leser det og føre til at argumentene i skriveriene blir hørt. Også av de som kanskje ikke mener noe i den ene eller andre retningen fra før.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så selv om det gjerne er med litt skepsis og skrekkblandet fryd jeg leser egne ord på trykk, så kan jeg ikke la være. For det er noen kriger det er verdt å stå i. Slett ikke alle, men denne syns jeg er det.

Et delmål er nådd, eller et slag i krigen er vunnet…

Tekstene som er publisert i lokalavisa ligger her:

1. Leserinnlegg etter møte
2. ansvar og følelser

(Forhåpentligvis er lenkene operative. Hvis ikke kan de som er interessert gi meg et lite pip ;-))

Beina er stort sett godt plantet på jorda. I alle fall i bokstavelig forstand. Det begynner å synke inn at det er en varig tilstand. Antakelig på tide. Så per dags dato så innser jeg at tida for forsøke å nærme meg 170 centimeters høyde er over. Jeg sluttet nok å vokse, på lengden i alle fall, for et sted mellom 35 og 40 år siden…(hau!), så det handler jo ikke akkurat om det. Men det finnes jo alltids hjelpemidler. Hæler for eksempel.

Det handler om sko. Behovet for noe å ha på beina når jeg skal ikle meg noe annet enn turbukse og goretex har vært påtrengende i flere år egentlig. Det er jo ikke alltid at sneakers er greia. Det funker stort sett nesten hver gang. Og er i mange tilfeller så absolutt å foretrekke. Men av og til kan det kjennes riktigere med noe annet. Og endelig har jeg fått ut fingeren og fått gjort noe med det.

Så nå jorder jeg meg. Muligens på feil jorde. Men i alle fall rimelig stødig. Og skulle noen ha behov for så å si ubrukte pensko i størrelse 36 og 37, så har jeg i flere farger, både med og uten kilehæl. Men så absolutt med hæl! Og både sandaler og platå. Så det er bare å melde seg. For den som ønsker seg lengre bein, slik som jeg har gjort det meste av livet, så finnes det opptil flere skuffer med slike hjelpemidler her.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Nå har jeg innsett at jeg må holde meg nærmere bakken. Og at 170 centimeter helt sikkert er fint. På noen andre 😉

Jeg klarer nok ikke å gjøre meg av med «Lady Gaga-skoa» med en gang. Det er jo artig å ha dem på når jeg sitter rolig om ikke annet.

For aller første gang blogger jeg på denne datoen. 29.februar 2024. Når vi går inn i mars har denne bloggen eksistert i fire år, altså er dette første gang jeg skriver og poster noe her på en skuddårsdag.

Skuddår og 29. februar og slikt har vi drevet med siden 1704. Det var nemlig i år 1700 vi innførte den gregorianske kalenderen (kilde: startsiden.no).

Friluftsheidi som blogg feirer altså snart fire år. Selv om bloggeren så definitivt skrev og blogget før det også. Ellers har jeg ikke noe spesielt forhold til skuddårsdagen. Jeg benytter allikevel anledningen til å gratulere alle som har bursdag i dag med dagen! Du er sjelden. Det er forresten sjeldendagen i dag. Dagen for sjeldne diagnoser. Slikt kan man oppdage når det googles for å finne bilde til bloggen sin 😉

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg håper alle har hatt en sjeldent fin dag. I morgen er det mars. Og da begynner våren (har jeg bestemt).

Bilde: ffm.no

For meg krever skriving en viss form for engasjement. Jeg skriver egentlig lettest når jeg er skikkelig euforisk glad for noe eller rimelig forbanna. Antakelig mest det siste, har jeg en mistanke om.

Da er det jo om å gjøre å «skrive av meg» noe raseri. Ventilere ut. Som nesten daglig blogger så har jeg jo skaffet meg muligheter til slik skriftlig avreagering. Og terapi har bloggen virkelig innimellom vært. Og takk for det.

Nå for tida skriver jeg. Litt så «blekket spruter». Om det nå hadde vært blekk inne i bildet. Det er det jo ikke. Men det er jo annet svineri å skrive om i alle fall. Men ikke nødvendigvis bloggstoff.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Så nå for tida skrives det mest leserinnlegg. Kronikk og debatt. Såpass lokalt at det foregår utenfor blogg. Så da får dere som leser bære over med meg. Akkurat nå foregår det meste av skrivinga på andre fora. Bloggen blir noe mer neglisjert, faktisk. Men det kan jo hende at jeg må avreagere med litt blogg innimellom allikevel 😉

Denne skiløypa går i min nærliggende allmenning. En allmenning som nå trues av vindturbiner. Og slikt vil jo ikke jeg ha! Og slikt skriver jeg leserinnlegg om.

Det er unektelig vårlig i lufta om dagen. Og det var det visst i fjor også på denne datoen:

Dråpen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi har ikke sett’n her i alle fall. Han der Valentine, eller St.Valentine om du vil. Og hvorfor og hvem vi liksom skal feire den dagen  måtte jeg jo google, så klart. Så tradisjonen har muligens en bakgrunn i en hedensk hylling av fruktbarhet, som visstnok inneholdt elementer av nakne menn, slakting og pisking av unge, nygifte damer, MED deler av det nevnte slaktet. Rett og slett som et fruktbarhetsrituale.

Så kom paven da vettu, etter hvert, og syns vel at dette var en smule vulgært, tipper jeg. Sånn kunne de jo aldeles ikke få fortsette å drive på. Dermed innførte de feiring av St. Valentine i stedet. For det fantes visst en katolsk prest, eventuelt biskop, ved navn Valentin som havnet i fengsel i år 272 fordi han drev og viet soldater som keiser Aurelius mente burde slåss i stedet. I fengselet kurerte biskop Valentin fengselsvokterens datter for blindhet, forelsket seg i henne og ble henrettet den 14. februar året etter. Det var denne Valentinen som ble «hostet opp av ermet» og gjort til helgen rundt år 500 eller der omkring.

En ikke helt uvanlig martyrhistorie, eller legende, og passe spicy til at jeg ikke kryssjekket flerre kilder for verifisering.

Og i dag har handelsstanden selvfølgelig adoptert hele greia og den er omgjort til en slags kjærlighetsdag som i følge media handler om blomster, sjokoladehjerter og romantiske middager. Så vidt jeg kan forstå. Jammen bra da at jeg klarte å klore ned et såpass sytete og selvmedlidende blogginnlegg i dag tidlig at «god bedring»-meldingene har tikket inn i hele dag 😉Helt ubevisst så sørget jeg selv for hyggelig oppmerksomhet akkurat i dag. Noen ganger er jeg bare imponert over egen taktikk, altså.

Men ut over det: han der Valentin har vi ikke sett noe til. Hverken jeg, katta eller småbruker’n.

Kilde til valentinlegende og bilde: www.countrylife.co.uk

Tidenes dårligste bilde får i dag illustrere tidenes dårligste ide!

Denne vindmølla står i Bohuslän. Selv om det ser slik ut på bildet så er den overhodet ikke alene. De er mange. Disse propellene. Og de er digre. I helga blåste det opp til 24 sekundmeter der mølla står. Akkurat denne gikk rundt i vinden. Men det var det under halvparten av de andre deromkring som gjorde.

På tross av gode forhold, mye vind og flere varmegrader så sto altså over halvparten av vindmøllene nedover Bohuslän stille på mandag. Hvorfor?

Det samme var tilfellet både i Tyskland og Danmark. Og da vi kom nærmere hjemme så observerte vi at vindmøllene i Odal’n oppførte seg akkurat likt. Over halvparten sto.

I samme øyeblikk (eller et par dager etter da) kommer det fram at herværende almenningsstyre vil utrede bygging av vindmøller i «min» allmenning! For den er jo nettopp det: MIN! Som innehaver av småbruk er undertegnede også bruksberettiget i allmenninga. Akkurat nå en rasende bruksberettiget! De vil «utnytte de store ressursene». OG tjene penger! Aller mest tjene penger, tenker jeg! For meg høres nemlig dette ut som tidenes dårligste ide. Og tidenes mest korttenkte initiativ!

Jeg blir regelrett dårlig av å tenke på det. Det er FLAUT!

Nrk kan melde om at vi her i landet daglig bygger ned areal tilsvarende 2 fotballbaner. Og dette er areal som tidligere var uberørt villmark. Når vi i samtidig hører at kun 12 % av Norsk areal er ekte villmark, ja da skjønner til og med en med et anstrengt forhold til matte at vi snart kommer til å gå tom! WWF skriver følgende på sin nettside:

“NATUREN BYGGES NED BIT FOR BIT

Vi nordmenn er veldig glade i og stolte av naturen vår. Ideen om endeløs villmark som strekker seg så langt øyet kan se stikker dypt. Men visste du at det i 2018 ikke var mer enn 12 prosent av Norges areal som kunne defineres som villmark?

En kartlegging NRK har gjort, viser at vi ødelegger spesielt verdifull natur tilsvarende to fotballbaner på en gjennomsnittlig dag.

En motorveg her, et hyttefelt der, en skog som blir gjort om til parkeringsplass, et vindkraftverk i et landskap som før var uten inngrep.”

Og så kommer allmenningsstyret med dette forslaget!?! Umusikalsk er en underdrivelse! Direkte tullete og vanskelig å ta alvorlig, er min mening! Vi vil ikke ha dem! Og vi trenger dem ikke! Vi har strøm nok! Vi må utnytte de anleggene som, dessverre, allerede er der! Vi må utnytte dem bedre! Vi må løfte blikket, samarbeide bedre nasjonalt og interkommunalt og tenke mindre “meg og mitt” og “mine ressurser og mine penger”.. Naturen må deles og planer må være helhetlige! Og DET må dere gjerne utrede.

Vi vil ikke huskes som generasjonen som bygde ut, saboterte og «ødela» den største ressursen vi har her i kommunen. «Oppsynsmannen» på NRK har lært oss noe om hvordan slike vindmølleparker ser ut på nært hold. Det minner mest om en ørken uten liv og med digre installasjoner, breie veier og «døde» omgivelser. Men han har også lært oss en del om å demonstrere. Det er ikke mye jeg kan, men akkurat nå kjenner jeg mest for å sette meg midt i vegen oppover mot Pruterud og nekte å flytte meg for både anleggsmaskiner og lovens lange arm. Og slapp og tung og vanskelig å flytte, DET skal jeg få til! For det har jeg lært av «oppsynsmannen» og det faller meg helt naturlig!

Oppsynsmannen.

http://www.facebook.com/groups/722692033307614

Kilder:

wwf.no

nrk.no

friluftsheidi.blogg.no

Rasende og full av både plagiat og selvplagiat!

Det slo meg nemlig midt i lunsjen i dag. Det er vel egentlig nå jeg burde passe på å bli kriminell? Begå et aldri så lite brekk og sikre meg både livets opphold på kort sikt og etter hvert egen pensjon. I et ørlite blaff så fristet det en smule.

Her er det nemlig dårlig med fingeravtrykk i dag. Et ublidt møte med en svingende port i går sørget for at minst to fingre på den ene hånda er satt ut av spill. Vondt var det da og vondt er det nå. Og den ene fingeren eksploderer snart om den skal fortsette å bli tjukkere og tjukkere. Lilla er den også. Men jeg klarte å bøye den i går kveld, så da går jeg ut ifra at ingenting har røket tvers av inni der. Men banker gjør den. Og tastatur er definitivt det tyngste trykket den finner seg i i dag.

Fingeren er helt uten fingeravtrykk i dag. Såpass opphovnet at det meste er glattet ut. Det var da ideen kom. Hva med å gjøre et ørlite brekk og få litt glede av kløninga, liksom? Rett og slett bli litt kriminell. Uten fingeravtrykk er det vel vanskeligere å fakke meg? Det tror jeg Sherlock og Herr Watson har sagt en gang.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vel. En ørliten runde til i tankeboksen og jeg fant ut at om det skulle være riktig så må jeg vel denge til resten av fingra også. Slik at fingeravtrykket rett og slett forsvinner på dem også. Og DET orker jeg ikke! Au! Så da blir det vel dårlig med kriminelle greier her….får vel bli noe annet når jeg blir stor da!

Bilde: pngimg.com

Dedikert. Manisk. Besatt. Fiksert. Nerd. Eller rett og slett dum?

«Er du dum sover du i telt om vinteren» eller noe i den duren, sa vi da jeg var liten. I skrivende stund ser jeg et innslag på tv der det snakkes om og med en kar som har sovet i telt utenfor et vinmonopol i HELE januar. For å få tak i en spesiell vin fra Burgund. På vinslipp. Han hadde spart opp både ferie og penger for å få det til. Det var ikke 119 kroner flaska for den vinen, tipper jeg. Noe begrenset naturopplevelse vil jeg også tro det var.

Besatt, er muligens rette ordet. I alle fall er nerd det. Vin-nerd. Ikke i negativ betydning. Jeg er i grunn mest måpende og drar på smilebåndet til hele konseptet. Det er fascinerende hvor dedikert det går an å bli til det som interesserer en. Og hvor forskjellige ting som engasjerer oss nok til å bli såpass besatt og dedikere alle våre ressurser for å oppnå det vi vil.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For denne karen som tok seg en hel måneds fri fra jobb, sov en hel måned i telt utenfor døra, samt brukte en god del av sparepengene sine på å fylle bilen med edle dråper var det en selvfølge. Jeg regner med han var normalt oppegående. Ellers. Og han var jo slett ikke alene. Det var mange i køa så teltinga var nok helt nødvendig for å beholde «kønummeret» sitt. Kanskje du sto i kø. Eller satt? Eller hva nerder du omkring? Hva er du opptatt av?

Jeg liker også vin. Og syns det kan være spennende med hvilken vin som kommer til sin rett til hvilket måltid og slikt. Men vinbudjsettet mitt er nok en smule lavere enn hos denne karen. Telt bruker jeg sjelden. Også, og kanskje spesielt om vinteren. Men lavvo og hengekøye dukker stadig opp i livet. For jeg er jo besatt jeg også. Fiksert vil vel enkelte si. Nerd også. I alle fall rimelig dedikert. Turdedikert. Gjerne med vin i sekken, altså.

Karen i nyhetene er slett ikke den eneste. Også TVVest kan melde om teltleir utenfor polene på Vestlandet også: