Friluftsheidi er 5 år i dag! Altså bloggen. Ikke personen. Det er riktignok et femtall i alderen. Men på “tierplassen” som de som driver med innlæring av tall og telling og slikt, sier.
Dette er det første blogginnlegget friluftsheidi lirte av seg den 24.mars for nøyaktig fem år siden da bloggen gjenoppsto. For det var jo i grunn det den gjorde. Tidligere blogging og bloggkonsept med en venninne for noen år siden ble lagt i grus, men gjenoppsto altså som et helt og holdent egoprosjekt i 2020. Den “gamle” bloggen het Utfordret og vi var i grunn ofte fornøyd med innleggene. Selv om den aldri kom lenger på “lista” enn til det som ble kalt “Miniblogg”, og innleggene nå mer eller mindre har forduftet fra internettet.
Og jammen har den bloggen fått kjørt seg. Det har rent mye både vann, grums og uhumskheter i havet disse fem årene. Og bloggen har i grunn delvis fungert som en katalysator for alt. Litt “kildesortering” når livet har truffet for hardt, en del ryggsekk både bokstavelig og metaforisk sagt, og maaaange bål har det blitt i innleggene. I perioder har jeg mindre jeg skulle og ville ha sagt enn de som kjenner meg kanskje ville ha trodd. Sånn blir det muligens ikke så mange leseverdige innlegg av. Andre ganger tyter det ut innlegg både av rent engasjement, av frustrasjon eller fortellerglede og av delebehov.
Sånn er denne bloggen og sånn skal den få være! For den er mest for meg og så syns jeg det er innmari moro om noen leser og følger med. Og jeg blir både ærbødig og rørt dersom noe jeg uttrykker på blogg gir gjenklang hos den som leser. DET er stas!
Nå går friluftsheidi ut og frilufter en smule. Tipper jeg frilufter litt på friluftsheidibloggen utpå kvelden! Lag deg en fortsatt god mandag!
“Nød lærer naken kvinne å spinne” skrev jeg da bloggen gjenoppsto. Og nakne kvinner kunne kanskje da som nå trekke lesere. Jeg gir det et forsøk ;-):
Denne helga ble den perfekte tjuvstart. Det er vår og sola varmer og snøen er mer eller mindre smeltet rundt huset. Jeg for min del tror fortsatt det er en «juksevår» eller «lurevår». Jeg tipper vi vil oppleve både kulde og nedbør den neste måneden. Men jeg skal bare bli positivt overrasket om mine negative «spådommer» slår feil.
Men altså, den perfekte tjuvstart. Det er i alle fall en lurevår og fortsatt lenge til påske.
Både utepils med bål i bålpanna på terrassen, påskepyntet bord, godt selskap og strikking og boblevann i solveggen tyder egentlig på både langt framskreden vår OG påske. Det er ingen av delene, men jeg tjuvstartet for det, jeg
I dag kopierer jeg bare min egen tekst fra et facebookinnlegg som jeg la ut den 19.mars 2018. Altså for nøyaktig 7 år siden. Menneskemøter har det heldigvis blitt flere av. Noen har historier som setter seg “i skikringsboksen”. Noen er bare veldig givende å være sammen med.
Dette skrev jeg mens jeg var på mitt første rehabiliteringsopphold. Før både den ene og den andre diagnosen var kjent. Men så klart etter at skrotten hadde begynt å hangle, derfor rehabilitering:
Jeg sitter her og er både litt forbauset, ærbødig og rørt over noe så enkelt som dette: Av og til møter du folk, helt vanlige og helt unike personligheter med sin egen historie og sin egen måte å være medmenneske på. Folk du deler hverdag og skjebne med ei kort eller lengre stund. Folk som er givende å være sammen med, som setter spor i deg og som inspirerer. Personligheter som du kan dele opplevelser med på godt og vondt og le av både deg sjøl og andre ting sammen med. Folk som kjennes som en god venn etter en dag eller to i felles selskap. Jeg blir så glad når jeg møter deg og det viser seg at du er slik.
“Dette er det vanskeligste av alt: å være seg sjøl – og synes at det duger.” Hans Børli, Tankestreif (1991)
Det har blitt noen rehabiliteringsopphold disse sju åra som har gått. Og det har blitt mange slike gode menneskemøter. I ettermiddag har jeg tilbrakt halvannen time i selskap med flere slike individer. Både de som var der i 2018 og de som var der i ettermiddag vet hvem de er
“Noe som kan fly” er ukas helgeutfordring fra utifriluft. Og jeg har igjen gått på jakt i bildearkivet mitt. Jeg har jo utallige bilder av fugleegg og nyklekte kyllinger. De kan jo fly. Etter hvert. Jeg kunne også valgt et bilde av den utrolig tjukke dompapen som er fast gjest på fuglebrettet her stort sett hver dag. Innimellom at ekornet er der og spiser et par-tre ganger i døgnet.
Men jeg valgte et bilde av småbrukeren. I alle fall henda hans. Han kan jo ikke fly da. Men luftballongen som ble sendt opp en nyttårsaften for et par år siden, DEN kunne fly:
Nå tror jeg rett og slett vi sier takk til dere, Dagbladet! Det holder nå.
Dette er skjermbilder av overskrifter funnet på Dagbladet på nett fra slutten av februar til i dag. Snaut 14 dager, altså. Det er ikke samtlige, bare sju av dem. De sju jeg gadd å lete opp på telefonen og lage collage av. Det var i alle fall dobbelt så mange, hvis ikke mer. Jeg har ikke klikket meg inn og lest alle. De jeg HAR skummet gjennom er til forveksling like. Og etter min mening ganske tendensiøse. (i betydningen «den som søker uførestønad gjør alt hen kan for å lure til seg mest mulig fra fellesskapet på enklest mulig måte). Flere av dem har gått på repeat og dukket opp både på nettavis og andre sosiale media. Og jeg kjenner at jeg mest av alt lurer på hvilken agenda Dagbladet egentlig har!?!
Så nå tror jeg Dagbladet kan finne på noe annet. Og mitt eneste tips til deg som HAR SÅ DÅRLIG INNTEKTSEVNE at resultatet fort kan dreie seg om søknad om uførestønad: IKKE GÅ TIL DAGBLADET for å finne ut hvordan du skal gjøre det.
Det handler så vidt jeg vet ikke hverken om fraser, feller eller diagnose for den saks skyld. Det handler om arbeids- og inntektsevne!
Ikke sant? Jeg gikk jo for noen uker siden høyt ut og erklærte at jeg skulle legge ut “dagens bilde” på bloggen HVER dag framover. Og startet med friskt mot og urokkelig tro. Som jeg pleier.
Helt til forrige uke. Dagens bilde har, tydeligvis men helt bevisst, glimret med sitt fravær de siste to-tre dagene. Et typisk eksempel på “opp som en løve, ned som en skinnfell”. I betydningen prosjekter jeg går i gang med, men som jeg ikke fullfører.
Det var ikke så morsomt allikevel. Mer mas. For det er rett og slett ikke hver dag jeg har noe som helst å melde. I alle fall ikke visuelt og på bilde. Jeg er jo som kjent glad i konkrete mål. Men ikke engang jeg gjennomfører for enhver pris. Dermed avlyses herved hele prosjektet.
Det er lov å ombestemme seg. I alle fall er det lov å ombestemme MEG.
Jeg henger jo en del med katta. Nasse. Han tror ofte at han er løve, men likner i grunn som regel mer på en skinnfell. I alle fall når han krøller seg sammen i et pledd på sofaen. Nasse får bli det siste “dagens bilde”. “Ukas Nasse” kan jo bli et nytt prosjekt…(jeg lærer jo aldri ;-))
“Det er en ære å få gjøre dette sammen med deg”, sa Pølsa til en av deltakerne i serien “Team Pølsa” da de hadde besteget Rasletind og kunne skue ut over en snødekket Jotunheim. Faktisk et av de beste tv-programmene jeg har sett på mange år. En skikkelig reality der poenget er å spille hverandre gode og oppnå noe sammen. Ikke en reality der det handler om å stemme og skvise ut de andre og stå igjen som en slags “vinner” alene til slutt!
Hva disse ungdommene får til! Med støtte og riktig tilrettelegging av gode medhjelpere, Pølsa inkludert. Og så reflekterer jeg over utfordringene disse enkeltungdommene står overfor hver eneste dag. Hver eneste time. Hvert eneste minutt. Og i hvert eneste sekund av hva livet både har kastet på dem og kommer til å møte dem med i hverdagen deres framover. Det de står i. Og det foreldrene deres står i! Og det er ikke småtteri!
En kamp for å bli sett. En kamp for å få være med. En kamp for å få tilrettelegging slik at hverdagslige og, for oss, banale gjøremål er mulig.
Da-du-da-dam-dam…
