I fjor på denne dagen så gikk jeg mer eller mindre rett fra bunadsskjorte til sykehusskjorte. Rett fra to konfirmasjoner til innleggelse på sykehus. Jeg tror aldri jeg kommer til å anbefale konfirmasjoner med høy feber og bivirkninger av kreftmedisin i skrotten, men det lot seg visst gjennomføre. Med nok febernedsettende for de timene det sto på. Selv om jeg som beskrevet havnet på sykehus rett etterpå.
Og oppover gikk det. Såpass fort at to dager etter utskrivelsen så satt jeg på et fly nordover og fikk med meg konfirmasjon nummer tre. MED sodd og kaker.
Om det i lange perioder har gått sakte oppover så har det i alle fall gått nettopp oppover. I dag, ett år etter, så reiser jeg på jobb en tur. Ikke mange timene, men jobb. Ikke sykehus. Ikke før på fredag ;-P. Og da ikke for å legges inn, tipper jeg.
Så “bank i bordet” – 31.mai 2023 er foreløpig ekstremt mye bedre enn den i ’22. Selv om det ikke blir noen roadtrip i år heller.
Leste du boka «Den hemmelige hagen» da du var barn? Jeg syns den var ganske kjedelig den første gangen jeg prøvde, tror jeg. Men begrepet «hemmelig hage» har tiltalt meg siden. Jeg faller rett som det er for fristelsen til å kikke over gjengrodde murer og inn gjennom gamle smijernsporter. En vet jo aldri hva som befinner seg der inne.
Tidligere i mai fant jeg en hemmelig hage. Den var jo ikke mer hemmelig enn at det sto skilt utenfor og til og med et «Velkommen inn» på grinda. Det var så definitivt en vårhage. Ikke så grønn og frodig enda, med andre ord. Men blomstene begynte å komme. Og de ulike elementene i hagen skapte både stil og rom.
Og som ikke det var nok; hagen inneholdt og beskrev en historie. Den inneholdt en gravplass.
For et par hundre år siden så døde prestens svigerdatter i barselseng da hun fødte tvillingjenter. Tvillingjentene døde også. Jeg fikk ikke med meg om det var under fødsel eller at de døde som små. Tre jenter, altså. Presten søkte om å få gravlegge datter og barnebarn i hagen. Og han fikk lov. I dag står de store jernkorsene der som minne om jentene. I tillegg er presten selv gravlagt der. Og under blomstrer blåveis og juleroser.
Den som sitter på benken eller i lysthuset nederst i hagen og myser litt med øynene kan nesten se for seg lange skjørt og flagrende gevanter slik jentene i hagen beveget seg rundt for så mange år siden. Eller slik de hadde fått lov til å løpe rundt mellom bærbusker, blomster og store flotte trær om de hadde fått leve.
Og hagen, hemmelig eller ikke, blomstrer for jentene sine hver sommer.
Historien bak korsene gjorde inntrykk.Vakker hage til og med før det ble skikkelig sommer. Gran prestegårdshage.
En gang skal være den første. I år deltok jeg på min aller første MGP-fest. Eurovisjonsfest eller Grand Prix-fest om du vil. Akkurat det har for min del ikke vært aktuelt noen gang før. Og de siste 10-20-åra har jeg vel strengt tatt ikke sett på sirkuset på tv heller. Det som var en happening på Nrk da det var den eneste kanalen vi hadde og Carola og Vanessa Paradis herjet har liksom tapt seg litt. Jeg har drevet med andre ting.
Trenger jeg å se flere eurovisjonssendinger? Bør det bli en fast tradisjon? Svaret er nei og nei.
Trenger jeg flere fester i godt selskap? Jaaaa, det tror jeg faktisk at jeg godt kan trenge.
Og selv om neglelakken var spesiallagt for den glamorøse anledningen. Og resultat av et desperat og noe stresset forsøk på å finne noe som helst glitrende til kveldens event et kvarters tid etter at jeg egentlig skulle dratt – ja så egnet den seg visst på moseplukking i skogen dagen derpå også. Det var visst Sverige som vant. Det fant jeg ut etter at jeg kom hjem. Jeg holdt så vidt gjennom sangnummerne og måtte kaste inn håndkleet før avstemmingen begynte. Da var jeg mer enn fornøyd.
Men moseplukking med glitterneglelakk dagen derpå var innafor. Og hva den neglelakkerte skal med mosen? Den skal bli tetning mellom laftestokker, ama. Skikkelig grand prix…
Tipper det ikke er siste gang jeg plukker etasjemose. Men det kan godt være siste gang jeg gjør det med glitterneglelakk. Eller neglelakk generelt. Og jeg ser ikke bort fra at det var både første og siste gang jeg så noe særlig på eurovisjonen.
Liker å leve farlig…rett under dartskiva, for eksempel 😉
Denne uka har inneholdt mye. Den har vært full av kontraster. Både de dypeste daler, tårer og smerte, men også mestring, gode opplevelser og ikke minst et par positive overraskelser. Og ting det går an å glede seg til.
I dag gledet jeg meg til å hente posten. Og da det ble en skogstur mellom henting og åpning av nevnte post så ble det god tid til å glede seg til å åpne brevet som lå der også. Når fikk du sist et personlig brev med håndskrevet adresse og årntli’ frimerke liksom? Det skjer ikke meg ofte i alle fall. Men i dag inntraff det.
Og innholdet passet så godt at det var nesten skummelt. Uka har vært full av øyeblikk. Tusen takk for sommerhilsen Happy!
Et sjeldent innslag i postkassa: personlig brev med håndskrevet konvolutt og frimerke!Så fort gjort det er å la øyeblikket passere uten å legge merke til det. Fordi vi gleder oss eller gruer oss. Eller bekymrer oss for enden. Takk for påminnelsen, Happy.
Endelig var jeg på rett sted til rett tid. I utgangspunktet med rett vær til og med. Bortsett fra at det var kun 10 varmegrader i lufta og rimelig fart i vindkastene. Lufttørking var mulig, men ikke direkte behagelig!
Kveldsutstikt fra lesida.
Vindkast og mye luft i full fart generelt gjorde også at nattas camp ble hengt opp litt inni skogen. På lesida av vannet. Og jada, det er fortsatt godt med ekstremsovepose MED varmeflaske når slike som meg skal tilbringe natta hengende mellom to trær. Men både dagens etterlengtede start på badesesongen og vårens andre hengekøyeovernatting anbefales.
Som jeg sa i dag tidlig da kaffen på kokeapparatet var klar: Jeg er jammen heldig som kan spise frokost i sola med utsikt over et stille skogsvann!
Noe av dagens trimtur var av det litt nyttige slaget. Altså, tur er jo nyttig både for hode og kropp hver gang. Og ikke minst for humøret. Men denne hadde enda en dimensjon.
Og så innbringende da gitt! Hele sju kroner. Og en corona.
Langs min snaue 500 meter lange eiendomsgrense mot vegen, kalt åker og juletrefelt for meg men veggrøft for deg, plukket jeg med meg ymse. Panten var ikke så mye å skryte av. Hadde den som kastet valgt å la ølbokser og brusbokser være hele i stedet for å klemme dem flate før de kastet dem ut av bilvinduet så kunne inntektene ha beløpt seg til minst tre ganger så store summer. Pant på ispapir og sjokoladepapir hadde også vært innbringende.
Dere som putter sneipene tilbake i sigarettpakka for så å kaste den langs veien når pakka er full, ja for det må være mer enn en av dere med de mengdene, jaja… Jeg tenker at bilen må være helt på randen full for at det ikke da går an å ta med den pakka med sneiper til nærmeste søppelkasse. De greiene der råtner ikke, folkens.
Gjengen på 5 som hadde spist gourmet og drukket godt på maccer’n hadde vært rimelig synkrone. Drikkebegerne hadde de i alle fall kastet ut bilruta i kor. De lå på rad og rekke med bare noen meters mellomrom. Matbeholderne ligger vel hos en eller annen litt lenger nedi veien her, for de har jeg ikke sett noe til. Naturlig nok var dere vel ferdige med å spise fra dem litt før…
Iblandet litt bildeler, udefinerbart papir og andre greier, samt en tom corona, så ble det et par poser ekstra i dunken her. Og sju kroner i pant. Hvis jeg husker å ta de med i butikken da. Den ene flaska måtte tømmes for noe grønnblanke greier som definitivt ikke hadde noe med cola å gjøre. Det var ikke spylevæske…. Kanskje det hadde vært mer innbringende å selge innholdet heller enn å pante flaska?
Du som får akutt behov for å tømme søpla di i fart og da selvfølgelig utelukkende på andres eiendom; hva om åkeren min skulle brukes til dyrefor!? Dyrefor iblandet metallbiter fra boksen du kastet ut vinduet? Hva om rådyra som holder til langs veien gnafser i seg sigarettesken med alle sneipene, eller om haren som hopper forbi slafser i seg et par pent brukte snusposer? Spiller ingen rolle for deg, kanskje? For kjøttet du spiser kommer jo fra kjøledisken på Kiwi. Og du som kaster i fra deg glassflasker ut gjennom bilvinduet. Du får jo ikke pant på den uansett, jeg vet det. Men hva skjer med glass og tørt gress når sola steker? Eller hva skjer med den, uansett om det er tobeint eller firbeint, som tråkker på glasskårene av den knuste flaska? Eventuelt med den firbeinte som spiser glasskåret?
Folk som kaster søpla si ut gjennom bilvinduet eller «mister» den langt til fjells er noe av det mest ignorante og tullete jeg vet. Det kan du ta deg en corona på. Men ta med flaska hjem. Hverken jeg, Dagros eller Bambi har bruk for den.
I dag er det sånn omtrent to uker siden dette innlegget ble skrevet. Forrige dagen så jeg en boks til borti der. RedBull, tror jeg. Jeg rakk ikke å ta den før det ble harvet. Forhåpentligvis holder den seg mellom asfalten og åkeren, så kan jeg ta den til høsten. Da blir det et par kroner til…
Jeg har hatt bloggpause. Ja, det er nok lurt å si i fra, tenker jeg. Sånn at de som ikke har lagt merke til det er fullt oppdatert! Jeg har ikke ansett at mitt bloggfravær på noen som helst måte trengte noen offentliggjøring på forhånd. Ikke at det ville sette noen dype spor, eventuelt noe stort tomrom heller, så dette har ikke vært noe «annonsert» bloggpause. Jeg har bare ikke blogget. Men da kjenner jeg at det vel er greit å si i fra at jeg har hatt pause. Så vet folk det, lissom.
Huet har ikke følt for blogging, rett og slett. Det har vært behov for å bruke energien både i kropp og hue til noe annet. Og det har jeg gjort. Og jeg har skrevet om det. Men ikke publisert. Så da vet alle hva som kommer: gamle men upubliserte innlegg skrevet etter innfallsmetoden gjennom de siste par ukene. Og dermed rimelig uaktuelle også. I alle fall enkelte av dem. Som innlegget fra før i dag: et 17.mai og bunadsinnlegg. Nesten ei uke «for sent» og i alle fall lenge etter at andre bloggere har delt fra seg om den o store dagen.
Det har vært kjemisk fritt for pausefisker i denne pausa. Ingen fisker men en og annen aha-opplevelse har det vært. Noen forventede også. Hva vet bare jeg 😉 . Men friluftsheidi har pauset seg til skogs, selvfølgelig. Vel, akkurat pause vil jeg nok ikke kalle akkurat den turen som er dokumentert på bildene. Det var årets lengste, så langt. Jeg øver nemlig. På å gå lengre enn før. Jeg skal jo på topptur. Og jeg fucker nemlig både cancer og ms. Og det gjør jeg ved blant annet å gå. Denne dagen ble det rekord. Og den rekorden satt i et par dager. Som forventet. Jeg så både rådyr, hauk og firfisle. Men ingen pausefisk. Det er det nok lite av på Glittertind også 😉
Ser ingen fisk selv om innlandshavet så vidt stikker fram langt der borte.
I dag, for å være en smule mer dagsaktuell, så ble en del av forberedelsene til Glittertind gjort på romaskina. Det er fint når beina (beinet i og for seg) ikke vil gå lenger. Og jeg tenkte nesten ikke på Olaf Tufte i det hele tatt, altså…men med både dictusbånd, kompresjonsplagg og armbånd så ble det både #fuckcancer og #fuckms. Men ingen pausefisk. Og det er “bare” 190 km igjen til Glittertind.
I alle fall ikke til bunadpolitiet. I vår har det florert med innlegg og meninger på sosiale medier. Er det lov å bruke solbriller til bunad? Er det ok med andre sko enn bunadsko? Hva om du trenger jakke? Det er noen som til og med påstår at det ikke er lov med løst hår! Det skal være oppsatt, forståss. Og ikke minst: hva med broderte og mønstrete bunaskjorte i stedet for den tradisjonelle hvite linskjorta?
Jeg har bestemt meg for ikke å ha noen mening. I alle fall ikke om hva andre gjør og så sant ingen spør meg direkte. Jeg kjenner det ikke er så fryktelig viktig for meg.
Undertegnede unngikk glatt hele diskusjonen og hele kostebinderiet. Hu unngikk både stryking, pussing av søljer og ikke minst dytting av mage og resten av skroget inn i noe litt for trangt i ull og lin…. For det ble skogstur. Også denne 17.maien. Uten bunad og bunadskjorte. Hun unngikk til og med å blogge om dagen da “alle” andre gjorde det😉🇧🇻
Og så kaldt som det blåste – nordavind fra alle kanter, tror jeg – så var det fryktelig ålreit med ulltrøye og allværsjakke framfor linskjorte. I stedet for mønstrete skjorte også, tipper jeg.
Men søljene var på. Et par i alle fall. Så sei itt’nå tel pol’ti – i alle fall ikke bunadspolitiet.
(uttrykket “sei itt’nå…” er selvfølgelig knabbet fra en annen rebelsk handling…)
MED sølje, og allværsjakke.Og årgangsbunadsørepynt.Apropos årgang…
Med tog i fugleperspektiv og såpass med zoom så spiller det forsåvidt ingen rolle hvilken skjorte disse har…
