Advarsel:
Syteinnlegg under oppseiling. Dersom du ikke gidder lese om sykdom og saboterte planer så klikk deg snarest ut av denne bloggen. Finn noe annet å lese på!
Dagen i går hadde jeg gledet meg til lenge. Hele uka vi er inne i egentlig.
I går skulle småbrukeren og jeg begi oss ut på årets roadtrip. Vi skulle suse nordover dalen og ende opp i bartebyen. Vi skulle ta inn på hotell. Vi skulle på restaurant og spise god mat. Vi skulle nyte byliv noen dager. Vi skulle på museum. Vi skulle oppleve nye ting og ta ei pause fra sjukdom og det vanlige hverdagslivet.
Mot slutten av uka skulle vi treffe både familie og venner. Avleggeren skulle komme etter og vi skulle stase oss opp til en ekte trønderkonfirmasjon med litervis av sodd og kilometerlangt kakebord.
Og helt til slutt skulle vi ha snudd nesa og fronten på bilen hjemover og fortsatt roadtripen motsatt vei.
Pause fra sykdom, du liksom. Alle med varig sykdom vet jo egentlig at noe slikt ikke eksisterer.
Foreløpig må småbrukeren feriere alene. Jeg har inntatt et annet etablissement. Feber og skyhøy crp, smerter og generelt dårlig allmenntilstand krevde at roadtrip ble byttet med innleggelse.
Så da ligger jeg her da. Etter gårsdagens fire timer med blodprøver på glass og flasker, blodgass og blodtrykksmåling. Og alle mulige og umulige andre undersøkelser. Deriblant klemming, lytting og trykking både her og der, så fikk jeg til slutt ei seng. Og skjermbrett. Og sykehusets lengste rom. Gangen.
Senvaktene kom og spanderte til slutt et rom med utsikt. Vindusplass med utsikt til kirkespir og grønne trekroner har vært mitt “hotell” siden i går. Og blir det til i morgen.
Restaurant, museum og byliv nytes via bilder som småbrukeren sender.
Mat får jeg, og siden jeg har lært siden sist så har jeg med øretelefoner med musikk og radio denne gangen.
Dermed blir vel snorking fra nabosenga på grensa til hjemmekoselig.
Nei sånne innlegg klikker en ikke ut fra, godt å få tømt ut litt frustrasjon for deg og sørgelig om ingen leser det. Du får se det positive i det, du fikk et rom med utsikt og slapp å ligge på gangen. Du får bilder fra bartebyen, så du får fulgt med litt. Det er kipt når planer bare forblir planer og ingen realitet. Kroppen er en lumsk og lite beregnende innretning. Man får gjøre det beste ut av den og henge med i krumspringene. Alternativet er ikke så hyggelig. Trøsteklem sendes.
Takktakk for omsorgsfulle ord🙂
🙁
Men…. godt du får den hjelpen du trenger og har en god seng med litt utsikt? 🙂 Veldig trasig at det ikke ble som planlagt, og at mannen må reise alene…
Ønsker deg god bedring og at du snart er ute igjen og kan ta en slik tur etter hvert 🙂 klem
Takk🙂Det ble som det ble og er som det er. Fikk reise hjem i dag og satser på at jeg er på saaaaakte oppadgående igjen💪Lag deg en fin dag!
Dette har du ikke fortjent! Ok rom med utsikt og alt sånt har du fortjent – men det skulle vært utsikt over bartebyen.
God bedring – og du, syteinnlegget var helt berettiget. Føler virkelig med deg..
Rommet var bra, om enn i feil by. Og konseptet litt feil…men nødvendig. Og nå er jeg hjemsendt og satser på at det verste er gjort for denne gangen🙂Lag deg en fin dag!