Heter det å gå på truger, tro? Eller å gå med truger? Eventuelt å truge? Det er i alle fall det siste jeg har gjort i dag. Regnværet og varmegradene setter sitt preg på snømengdene, også her jeg bor. Med tid og stunder. Men selv om vi gikk på beina på delvis bar bakke i går, så kom trugene igjen til nytte i dag. I pill råtten snø. Så om det ikke kommer kuldegrader og skare så blir det ikke så mange flere trugeturer i nærskogen denne sesongen, ser det ut til. Selv om treningseffekten er relativt god, tipper jeg. Pesinga og pulsen tatt i betraktning.
Uansett så ble det et par timer ute i dag også. «Trugende» i slaps, sørpe og råtten snø. Og litt på bar bakke. Og når slike som meg finner en bålplass og noen avglemte og delvis nedbrente vedpinner, så er veien kort til et bittelite bål. Selv om opptenningskvisten ikke kjentes direkte tørr og brennbar ut i dag. Og jammen fant jeg ikke trinsa fra staven min også. Den jeg mistet på tur i forrige uke.
Det ER vår. Også i nærskogen. Selv om tur på bar bakke enda lar vente på seg.
Føret for truger er på vikende front.Dagens røyksignaler ble produsert på bløt gjenglemt ved og småkvist. Kvistbål lukter forresten helt spesielt godt.
Det som mistes i snøhaugen dukker opp igjen når snøen smelter.
I alle fall på innlandshavets bunn. Der har vi vært i dag. For det har blitt en påsketradisjon med kaffebål i steinrøysa. Røysa som egentlig er bunnen av norges største innsjø, Mjøsa. Denne påska lå det fortsatt såpass mye is på stien at brodder var helt nødvendig for undertegnede. Denne vinteren har sjøen vært islagt, og isen er jammen der fortsatt den, på tross av at våren gjør alt den kan for å overta for alle kuldegradene.
Og lyset langs et Innlandshav med rimelig råtten is er ganske fascinerende også når sola bare sender strålene sine glimtvis over åsen på andre sida. I alle fall er lyssettingen rimelig dramatisk sett fra havets bunn.
Og ikke minst, i dag; har du lyst på en pose smågodt? Spis den.
For plutselig er det for sent. Plutselig er muligheten borte. Plutselig er det en dårlig ide å utsette ting. For det har vi faktisk ikke alltid tid til!
I dag trener jeg med armbånda på! For de betyr litt ekstra akkurat i dag. Og jeg spiser det jeg har lyst på. Og jeg minnes en bursdag som heldigvis ble feiret digitalt i fjor. Fordi det med god grunn ikke var tid til å vente til neste bursdag. Jeg tenner et lys og tar meg en gelefisk. Fordi jeg kan! Og fordi det er det eneste jeg kan!
Takk for at jeg fikk kjenne deg, smågodtdronninga! Vi savner latteren, de rene orda for penga, tilstedeværelsen og smågodtet. Vi savner deg! Vi lever litt for deg også. Hver dag. Fordi vi kan. Og fordi at noe annet har vi, som du og jeg snakket om, ikke tid til.
Sikkert. Her i huset kjører vi derimot med tidenes største, mest vulgære og etterhvert ganske stygge lilla glitterpåskeegget. Innkjøpt av en i sin tid i overkant lilla-elskende 8-9-åring en eller annen gang før 2010, tenker jeg.
Fjor sendte vi film av påskeegget som det kom en kattunge ut av, nemlig Nasse, på videolink til Tokyo-studenten. I år er egget uten katt og heller live på småbruket.
Men nå er gjetteleken unnagjort og både avlegger og småbruker har prøvd seg på ulike gåter og fått bokstaver i premie. Både PENGE, PLANKE og BONG ble foreslått uten nevneverdig applaus. “Men vi kan faktisk skrive CHAMPAGNE, tror jeg”, sa avleggeren. Og løsningsordet ble selvfølgelig CHAMPAGNEBALKONGEN.
Og der hadde påskeharen vært, for ikke å si -høna, og lagt egget sitt, gitt. Det lilla. Ikke noe gullegg! God påske! Lag deg gode dager med eller uten gullegg, høner eller påskeharer.
Dette var hva som møtte oss da vi sto opp i dag tidlig. Og mere påfyll har vi fått i løpet av dagen. Til og med jeg begynner å bli fornøyd nå, altså! Bra ingen har fått fjernet fugleneket selv om det ser litt drukna ut 😉
Jeg kan nå bekrefte at palmesøndag og påske tradisjonen tro er drukket inn! Tradisjonen med bobler “midtpådagen” og påfølgende såkalt “dagsfylla” er mer eller mindre i boks. Og de som tror at skia i bakgrunnen på bildet er kun et alibi, har så inderlig rett. De kan også kalles et interiørmessig statement! For vi snakker ikke nødvendigvis dager, og ikke uker eller måneder heller, siden disse, eller eventuelt andre liknende tingester ble benyttet av undertegnede. Men afterski er afterski, uansett hvor lenge “after” det er snakk om. Og påske er påske. Og tradisjon er tradisjon. Og champagnebalkongen egner seg så klart også til såkalt afterski og da spiller det ingen rolle at snøelene og regnskurene trommer jevnt på taket underveis eller at boblene heter cremant og både ski og solbriller er mest gimmick. Nå er påska boblet inn, og takk for i dag – og god påske!
Eller dirke opp ei dør med ei krone og et tyggispapir? Nei det er det visst bare McGyver som får til. Men jeg glimter da til rett som det er sjøl også må jeg si. I går igjen:
For etter å ha mistet trinsa på den ene staven to ganger i løpet av en relativt kort trugetur så var rådyra gode. Eller gode råd dyre. Etter å ha krabbet rundt og hatt armene langt ned i alle høl i snøen ei stund, med trugene på, så ga jeg opp å finne den. Jeg fant den første gangen. Antakelig grunnet en god dose flaks og at det var mindre snø akkurat der mellom trærne.
Gang nummer to hjalp verken krabbing eller graving og jeg ga opp. Men med såpass mye råtten snø som det fins herover nå så MÅ jeg ha staver som virker. Jeg tenkte først på å spikke til et stykke never å feste nederst på staven. Men fant fort ut at det sikkert kom til å holde halvannen meter. Den lyse ideen kom med veden. Altså vedposen. Brettet sammen utallige ganger, og knivstukket tvers igjennom gikk det an å tre staven inni. Og med et gnagsårplaster som feste så holdt konstruksjonen helt hjem gitt!
Jammen godt jeg hadde tatt med førstehjelpspakka med gnagsårplaster i!
Og jeg fikk enda en, eller kanskje en to-tre, “note to self”:
Den lille posen med ekstra trinser og knotter til stavene – altså; den gjør mest nytte som reserve om den faktisk ER med i sekken.
Førstehjelpspakka SKAL med. Plutselig er det bruk for’n!
Krabbing med truger på ER mulig. Men relativt lite effektivt…
Mine skriverier i kampen mot vindturbinutbygging i nærskogen fortsetter. Den som vil lese mine betraktninger om saken har mulighet i følgende innlegg som ble publisert i nettavisa i dag:
For meg er det akkurat det diskusjonen om utredning av vindturbiner i kommunen vår dreier seg om. For hva er verdifullt? Og hva er verdiløst? Hvem er feig og hvem er framoverlent? Og mest av alt; hvem har definisjonsmakta?
Jeg benytter anledningen til å takke styret i Romedal almenning som etter min oppfatning har vært både fremoverlent og modige. De har tatt et ansvarlig og framtidsrettet standpunkt og sagt nei til videre utredning av vindkraft i allmenninga vår. Det har de gjort til tross for at bestyrer i allmenningene i Stangeavisa (nr. 11, 2024) framstår som overrasket over motstanden som har vist seg blant kommunens innbyggere.
De har tatt bruksberettigedes og øvrige brukere av allmenninga sine innspill og motstand på alvor. Bruksberettigede og andre som nå tar til orde for naturen. Og eiere og brukere som melder seg på et «folkeopprør mot vindturbiner» som har pågått ei god stund og som ikke bør være ukjent for de som følger med bittelitt i media. (Et kjapt nettsøk på begrepene «folkeopprør» og «vindturbiner» sender meg så mange aktuelle nettsaker at det oppleves meningsløst å velge en av sakene som kilde.)
Og hvorfor er det folkeopprør? Jo fordi naboer og grunneiere der vindturbiner er utbygd erfarer at avtaler som inngås før utbygging fravikes underveis i prosessen. Fordi det som loves ikke oppfylles. Og det som forespeiles blir helt annerledes og mye mer omfattende enn det utbygger forespeiler på forhånd. Slik blir det folkeopprør av!
Jeg har brukt store deler av mitt yrkesliv på å gi unger gode opplevelser i fri natur. Jeg har forsøkt å lære dem å bli glad i naturen, undre seg over naturlige fenomener og ta vare på den. I år er det 29 år siden jeg var ferdig utdannet og begynte å jobbe med unger. Og min overbevisning er at de som tidlig er mye ute og lærer om naturen blir glad i den og i å oppholde seg i den. Og at det du er glad i det verner du om. Så mitt håp er at de ungene jeg har hatt med å gjøre i løpet av de 29 årene er så glade i naturen at de vil fortsette å bruke den og verne om den til glede for deres unger igjen.
Da er det viktig at de har noen natur å bruke. Og at de har noe natur å ta vare på. Det er vi som kan gi neste generasjon muligheter til å plukke bær og sopp, fiske seg en abbor eller ta seg et bad i et lunkent tjern. Det er vi som kan gi dem mulighet til å nyte en urørt utsikt eller spise matpakka si mens de lytter til fuglesangen i tretoppene over hodet sitt. Det er vi som kan sikre dem muligheten til å tenne et leirbål under stjernene og kjenne med alle sanser samspillet med omgivelsene. Samspillet med naturen. Derfor må vi verne om den. For verdien av frisk luft, fri natur, lukta av skog og gleden over allemannsretten er verdt å kjempe for, ikke sant?
For oss er slikt noe verdifullt! Ikke verdiløst og ubrukelig. Gemini.no, som publiserer forskningsnytt fra NTNU og SINTEF sier at klimaendringene ikke er den viktigste trusselen mot artsmangfoldet på jorda. Hovedproblemet er at leveområdene til dyr og planter forsvinner. I stor grad på grunn av såkalt «endret arealbruk». Det vil si for eksempel bygging av hyttefelt, veier eller vindturbiner. Arealbruk som påvirker dyr, fugler og planteliv og stykker opp deres leveområder. Og våre friluftsområder. Les gjerne mer på gemini.no; «Hva er naturen verdt?».
Og ja, det handler om følelser. Når noe vi er glade i og som vi vet vi er avhengige av i livet trues, da trues vi. Og vi reagerer med følelser. Vi engasjerer oss og mange av oss som er imot turbiner leser oss grundig opp om saken. Jeg leser i alle fall både artikler som er for og artikler som er mot turbiner. Det jeg registrerer, men ikke er spesielt overrasket over, er at de som er for og uttrykker det gjerne er utbyggere eller andre som har økonomiske interesser i en utbygging. De har også millionbudsjett for å overbevise andre om sitt syn. Informasjon som går mot vindindustri er som for eksempel Motvind. Det er folk som ikke har private interesser hverken for eller mot. Det er folk som er glad i naturen og glad i å bruke den. De er glade i å bruke den skånsomt og på naturens premisser. Det er også forskere og andre som uttaler seg som fagpersoner.
I Nationen skrives følgende:
«God distriktspolitikk inneber bruk – ikkje forbruk av natur.»
«Tilgang på natur og velfungerande økosystem er ein føresetnad for ei grøn omstilling og ein bærekraftig distriktspolitikk. Vi har ei plikt overfor framtidige generasjonar til å sikra dei ein natur som gjev same moglegheiter som tidlegare generasjonar har hatt til å dra nytte av dei godar som naturen gjev. Då må vi forstå korleis vi endrar naturen.»
For meg handler det om troverdighet. Hvem skal jeg tro på? De som vil bygge ut og ha VEKST for bortimot enhver pris? Eller de som jobber ulønnet og de som jobber fakta- og forskningsbasert for en sak de tror på?
Det forteller meg noe om verdigrunnlag. Og det forteller meg hvor avhengig naturen og dyr og planter er av at vi som verdsetter den taler dens sak. For naturen kan ikke snakke for seg selv. Vi må alle huske at vi er en del av denne naturen. Vi kan ikke bruke den ukritisk. Og vi kan ikke underlegge oss alt av natur. Det betyr at vi i dag og i framtida må være kritiske til VEKST for enhver pris.
Hva er verdifullt eller verdiløst for deg? Jeg er i alle fall ikke klar for å feige ut. Jeg vil at allmenninga skal få være akkurat det. Allmenning. Og et framoverlent styre i Romedal almenning har vært modige nok til å tenke seg om og tenke på nytt. DET er distriktspolitikk og det er framoverlent!
Kilder:
www.gemini.no, «Hva er naturen verdt?», 15.11.2021.
Noen ganger gjelder det å gjøre mest mulig ut av seg på den korte tida en er i rampelyset. Slik som han her:
Denne vedposen er tom. Altså! Men noen må jo sjekke at den er heeeelt tom!Denne duken er definitivt både litt for ren og litt for nystrøket. Not anymore!
Han syns nok helt klart at vi tobeinte i huset har vært mye borte i dag. Så da gjaldt det visst å gjøre seg bemerket da undertegnede var innom så vidt ved lunsjtid.
