Beina er stort sett godt plantet på jorda. I alle fall i bokstavelig forstand. Det begynner å synke inn at det er en varig tilstand. Antakelig på tide. Så per dags dato så innser jeg at tida for forsøke å nærme meg 170 centimeters høyde er over. Jeg sluttet nok å vokse, på lengden i alle fall, for et sted mellom 35 og 40 år siden…(hau!), så det handler jo ikke akkurat om det. Men det finnes jo alltids hjelpemidler. Hæler for eksempel.
Det handler om sko. Behovet for noe å ha på beina når jeg skal ikle meg noe annet enn turbukse og goretex har vært påtrengende i flere år egentlig. Det er jo ikke alltid at sneakers er greia. Det funker stort sett nesten hver gang. Og er i mange tilfeller så absolutt å foretrekke. Men av og til kan det kjennes riktigere med noe annet. Og endelig har jeg fått ut fingeren og fått gjort noe med det.
Så nå jorder jeg meg. Muligens på feil jorde. Men i alle fall rimelig stødig. Og skulle noen ha behov for så å si ubrukte pensko i størrelse 36 og 37, så har jeg i flere farger, både med og uten kilehæl. Men så absolutt med hæl! Og både sandaler og platå. Så det er bare å melde seg. For den som ønsker seg lengre bein, slik som jeg har gjort det meste av livet, så finnes det opptil flere skuffer med slike hjelpemidler her.
Nå har jeg innsett at jeg må holde meg nærmere bakken. Og at 170 centimeter helt sikkert er fint. På noen andre 😉
“Lady Gaga- skoa og et par andre sittesko til venstre – dagens tilskudd til skopark til høyre. De til høyre mener jeg bestemt passer bedre i kombinasjon med stokk og gåstaver 😉
Jeg klarer nok ikke å gjøre meg av med «Lady Gaga-skoa» med en gang. Det er jo artig å ha dem på når jeg sitter rolig om ikke annet.
Turneen her dreier seg jo om så ymse. Og det har etter hvert blitt flere og flere stopp på denne turneen. Jeg nevner i fleng: nevrolog, ms-sykepleier, sykehusfysioterapeut, hudlege, fysioterapeut for lymfedrenasje, onkolog, ultralyd, mr-bilder, hjertelege, frisklivsfysioterapeut, nukleærmedisinsk avdeling, nevrologisk avdeling, kreftavdeling og fastlege. Og ortoped.
Sånn blir det mange avtaler av. Og mange ulike venterom. Og såpass med egenandeler på både timeavtaler og medisiner at frikortgrensa de siste par åra har blitt nådd i starten av mars. Året før var det 2.februar.
Siste tilskudd på turnelista kom i dag. Øyelege. Og dermed enda et venteværelse. Disse venteværelsene kan jeg vel snart ta doktorgrad i (haha!). For ulike er de. Alt fra en liten gang med et par stoler, eller noe bunkersaktig i kjelleren i et gammelt sykehusbygg, til et slik jeg besøkte i dag. Det var til nå det aller største. Og antakelig det med det yngste klientellet. I alle fall akkurat i dag. Minst fire pasienter under 10 år ble observert. På de andre venterommene har det vært mye større «myrullfaktor». Altså hovedvekt av ventende pasienter med grått og hvitt på toppen. Eventuelt uten noe som helst der øverst…
Øyelegen var trivelig. Og kunne fortelle at føflekker på øyet, ikke be meg forklare akkurat hvor på øyet, er vanligere enn man tror. Men i mitt tilfelle så skal de følges opp de også. Så jeg har stirret og blunket på kommando, dryppet og stirret igjen. Helt til øyet ble «eu-godkjent» for et år til. Og lokalene var både lett tilgjengelige og store og luftige. Inkludert venterommet.
Jeg har etter hvert tillært meg en rimelig avslappet venteromstaktikk. Uansett størrelse og andre fasiliteter. Kaffemaskin finnes på noen få. Og Se&hør, populært kalt Grav&Spør, har kommet tilbake på flere av dem etter covid. Men på kreftavdelingen smaker kaffen høgg! Så den og ukebladene holder jeg meg stort sett unna. De gangene turnestoppet er på et sted jeg vet det ofte er ventetid så leser jeg medbrakt. Blant annet på kreftavdelingen. Og et venterom er jo et venterom. Så hvordan det ser ut blir rimelig underordnet på disse turneene mine.
Men hjertelegen hadde det fineste og leder så langt venteromsstatistikken.
Et øye som er omtrent like uklart som det jeg ser når jeg setter på meg nærsyntbrillene når jeg skal lese 😉
DET er imponerende. Og litt av en jobb. For en dedikasjon. Og jeg kjenner jo igjen beskrivelsen han har gitt flere av bloggerne jeg leser jevnlig. Det viser meg at ordene er gjennomtenkte og velvalgte 😊. Takk for rausheten, Bunny!
Jeg kan bare takke for de ordene. Jeg syns de jeg « fått» er fine. Og rett som det er så er det nødvendig å minne meg sjøl på godord andre har funnet på å sette på undertegnede. Jeg tipper de blir gode å ha med seg allerede de neste dagene.
Det er godt med skryt og godord. Fredag fikk jeg en telefon fra en vilt fremmed som hadde lest noen engasjerte (! 😉) ord jeg hadde skrevet i lokalavisa. Vedkommende bød på øredøvende skryt og det ble en god samtale av det. Og såpass uvant med slikt noe, skryt av fræmenfolk, altså, så trykker jeg det jo rett til brystet med en gang! Det legges «i banken» til en gang jeg føler meg skikkelig ubrukelig. Hvis det blir igjen noe da! For jeg sutter selvfølgelig rimelig heftig på karamellen mens den er «fersk» også!
Det er litt rart, men det er ofte i situasjoner som dette, med truger, tung sekk og staver langt til skogs, at jeg sjøl føler meg sterk! Selv om det jo er da de fysiske symptomene mine virkelig gir litt ekstra utfordring.
«Prisene er perverse» kan Dagbladet melde i ettermiddag. Det handler om en lottomillionær som har kjøpt seg hytte i Hafjell. Til 27 millioner. Perverst? Joda, det kan jeg være enig i. Og hytta i seg selv er jo av det noen av oss kanskje vil kalle vulgær. Dette er jo langt i fra det pittoreske og enkle hyttelivet vi opprinnelig hadde i «gamle dager». Der var det utedo og vedovn og vann måtte bæres inn og ut uansett vær. Om vinteren måtte isen slås høl i før vannhenting også.
Hafjell-hyttene har så mange fasiliteter at undertegnede nok har falt av lasset for lenge siden. Varmekabler, spa-avdeling og «ring-hytta-varm» er vel for dagligdags å regne. Både vulgært og perverst, tenker jeg.
Og det er jo vi som har blitt helt perverse når det gjelder forbruk og overforbruk. For det er jo ikke akkurat bare lottomillionærer som kjøper eller bygger seg slike hytter. Og vi har tatt fullstendig av, tror jeg, når det gjelder VEKST. Som i at alt skal være større, bedre, fortere og enklere. Behovene våre skal rett og slett tilfredsstilles med noe større, vi skal ha det raskere og enklere. Vi er umettelige. Sånt har jeg jo skrevet om før, her:
Og jeg kan vel gjenta meg sjøl, jeg som alle andre. For denne Dagblad-overskriften er jeg i grunn rimelig enig i. Prisene er perverse. Om det så er snakk om strømpriser, matpriser eller kvadratmeterpriser når du skal inn på boligmarkedet. Og slike hytter, som dette landet nå har alt for mange av, er perverse i sin natur. De står for et overforbruk og et luksusfenomen som virker som går som en pest gjennom befolkningen. Og da tenker jeg for så vidt ikke på lottomillionæren som for all del får svi av så mange millioner han bare vil for min del.
Det er jo mulig jeg bare er misunnelig. Ei hytte til fjells hadde jo fristet!? Men jeg er ganske sikker på at et byggverk sterkt angrepet av gigantomani og sentralt plassert i et vulgært område ikke hadde vært det helt store for meg. Det hadde jeg ikke orket!
