Hva er det vi driver med egentlig? I verden? Og her i landet?

Vi bygger ned fjellet og skogen med hyttefelt. Hver nordmann sin hytte, sies det. Og nå må det vel snart være sant? Det bygges hytter over en lav sko. Og de skal være store som eneboliger. Helst litt større. De skal ha vann og kloakk, gjerne boblebad og badstue. De skal ha oppvaskmaskin og vinskap og oppvarmet inngangsparti så det ikke blir så ekkelt nedsnødd og glatt. Vi skal ringe hytta varm før vi kjører dit.

Når vi kjører dit skal vi ha veier som tar unna all trafikken til enhver tid. Også tidlig fredag eller sen torsdag slik at langhelga på hytta kan nytes så fort som mulig. Veien må til enhver tid være brøytet og saltet, men brøytebilen bør for all del ikke hindre meg når milene til hytta skal forseres.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

Vi hugger ned skogen både langs veien og for å gjøre plass til industri. Veier og annen infrastruktur trumfer både naturreservat og annet som skulle finne på å være til hinder for framkommeligheten. Skog og urørt natur må vike for bygging i streben etter å tiltrekke seg både investeringer og arbeidsplasser til kommunene rundt i landet. Akkurat som hyttetomtene.

Jeg håper disse blir så glad i skog og vann at de verner om den når de blir så store at det er de som bestemmer.

Skogen må vi ta vare på. Det fins millionvis av økosystemer som er avhengig av at vi lar den være i fred. Vi som er glad i skogsturer vet hvordan landskapet og miljøet blir etter moderne flatehogst. Vi vet også hvordan det kjennes å komme til ei myr langt utenfor allfarvei og oppleve at det går grøfter på kryss og tvers. Vi vet jo også forskjell på gammelskog, det som gjerne kan kalles urskog, og plantefelt. Skogsdrift må til. Skogen må forvaltes. Men hvordan gjør vi det? Og hvilke hensyn er AS Norge villige til å ta?

På samme tid leser og hører jeg om at det er for lite norsk melk til å lage yoghurt. Og det er for lite norske poteter til å lage potetgull. Vi må importere. Melk og potet og fåglarna vet hvilke andre råvarer. Råvarer som så absolutt skulle ha vært produsert her i landet. I nærområdet. Bærekraftig. I stedet for å fraktes jorda rundt med alt det vil ha å si for miljøavtrykket. I utgangspunktet skulle vi etter min mening ha produsert så mye at vi hadde mer en nok sjøl. Og om lite bærekraftig transport av råvarene skulle være aktuelt så burde den ha gått andre veien! Til de som har for lite mat. De som sulter.

Fisk har visst også blitt husdyr. Nord i landet sprenges små øyer og skjær bort og i filler for å bli til oppdrettsanlegg. Riktignok på land slik at lakselus og annet styggedom ikke sprer seg så lett. Områdene som ikke blir oppdrettsanlegg kan fort sprenges og tilrettelegges for noe annet. Vindmøller for eksempel. Digre monstre med breie Berlinmurer av noen veier i mellom. Og fram til hver enkelt vindmølle så klart. Hva blir igjen for fuglene som skulle hekke på holmene og rein og andre skapninger som skulle beite og aller helst yngle i lyngen som nå har blitt til «vindmølleland»? Og hva skjer med villfisk i fjorden og fiskerne som hadde arbeidsplassen sin i båtene der?

Samtidig svartelister vi kua. Den promper og skaper negativt miljøavtrykk påstås det. Og bonden som produserer melk og kjøtt og potet får skylda for at produksjonen etterlater miljøavtrykk. Sammen med kua da. Hva skal vi gjøre, sier toppene og møtes på prestisjetunge konferanser. Dit de har flydd med privatfly eller annet der fossildrivstoffet forbrukes over en lav sko.

Jeg tror dessverre ikke det har så mye å si hva toppene bestemmer på disse møtene. Jeg tror det har mye mer å si hvilke valg jeg som forbruker gjør. Ikke jeg alene da. Forbrukerne har makt. Og det er vi som forbrukere som motiverer investorer til å kjøre på slik at vi får tilfredsstilt forbrukerbehovet og de tjener penger.

Men hva om vi forbrukere generelt blir noe mer edruelige i forhold til eget, nettopp, forbruk? Kankje kan endring skje? I alle fall på sikt. Vi må stikke fingeren i jorda. Skal vi ha hver vår hytte og kjøre til den på en time i stedet for en og en halv? Skal vi spise like eksotisk hele året selv om ingrediensene må skipes inn fra andre sida av kloden der vær og føre tilsier dyrking hele året?  Og skal vi se på det som en menneskerett å fly til fjerne destinasjoner minst en 3-4 ganger i året? Eller skal vi kjøpe kjøtt og grønnsaker som er produsert i nærmiljøet, leie ei hytte som allerede står der når eieren ikke bruker den sjøl, kjøre på en litt smalere vei og bruke litt lengre tid?

Mye vil ha mer og mange vil ha fler, er en talemåte jeg har vært borti. Jeg tror vi må innse at akkurat det der må vi slutte med.

Jeg håper at mitt lille bidrag med å kjøpe norsk og gjerne kortreist hjelper litt. Jeg håper at jeg kan fortsette å spise opp maten min så matsvinnet blir minimalt. Og aller mest håper jeg at ungene jeg gjennom jobben har hatt med på tur i skog og mark opp gjennom åra blir glad i akkurat det som voksne også. Skog og mark. For jeg tror nemlig at den som er glad i naturen vil ta vare på den. Og jeg håper at vi kan slutte å skylde på kua. For det er oss, du og jeg, og ikke kua. Som må gjøre en innsats.

Men samtidig sier jeg som Oppsynsmannen, altså Bård Tufte Johansen; hjelper det? Er det håp? Og hva vil akkurat du gjøre for at det ikke skal gå helt «åt skogen» med dette landet og denne planeten vår? Takk til oppsynsmannen og NRK for å sette fingeren på utfordringene. Som det ble sagt; det er ingen som gidder å høre på en insektsforsker som farer rundt i enga med håv og nerder om biller og ugress. Det trengs en mer populistisk innfallsvinkel. Som for eksempel en komiker (!).

Er hytta di ledig for utleie, forresten Bård 😉? Hilsen sånn passe miljøbevisst men definitivt naturelskende blogger.

Om oppsynsmannen, fiskeoppdrett, urskog, hyttefelt og biller:

http://tv.nrk.no/serie/oppsynsmannen/sesong/1/episode/4/avspiller